Vinnerliste

Ref. spørsmålene om fyring i telt: Jeg slenger inn denne fine videoen, som ble referert til i en annen tråd nylig: https://www.youtube.com/watch?v=b5ipAX1GrUY Det er helt "vanlig" å fyre i både fortelt og innertelt, men gjør absolutt ikke dette uten at du selv er trygg på det og er kjent med din brenner. Selv om noen fyrer i lukket innertelt med sin Dragonfly e.l. uten nevneverdig CO-problematikk så betyr ikke det at det er tilfellet om du gjør det med samme modell brenner. Her må du bli kjent med brenneren, oppfyrings- og lufterutiner. Det beste og noe jeg burde gjøre selv snart er å kjøpe en CO-måler ala den Hiking Hansen viser i videoen som faktisk kan gi deg verdifulle data som du på semi-vitenskapelig vis kan danne deg et bilde og erfaringsgrunnlag av hvordan brenneren din yter i forskjellige scenarier basert på hvordan den høres og ser ut under brenning på forskjellige styrker.

Du er nok ikke heeeelt anonym så lenge du poster akkurat de samme spørsmålene i friluftsrelaterte grupper på Facebook, JD.... (Så fremt du ikke opererer under pseudonym på Facebook også da...)

Mangen takk för all info. Jeg planerer ikke gå till Balvasshytta, från röse 235 er det tenklt att gå til stien vid Båtskaret, ev tälta vid Balbatnet elr i närheten. Siden gå videre nord lit vest om Vuotsas. Men allt kan endres når man står og skal göre ett val, da man ser allt i verkligheten.

Familien min er godt inngift i Mavas, og det gikk skytteltrafikk mellom gården og stugbyen i Sverige. Den gang var det tydelig sti mellom Balvasshytta og Båtskar, og det lå to kåhter nedenfor Klaravatn. Det er greit å gå på østsiden, men du har et ganske strevsomt parti mellom Balvasshytta og østenden. Der er det mye kratt og bratte skrenter. Trikset er egentlig å ta nok høyde rett opp fra Balvasshytta, eventuelt gå i reguleringssona hvis vannet er litt nedtappet. Hvis sistnevnte er mulig, så går det nok fortere å gå på østsiden. Hvis ikke er terrenget såpass slitsomt at du fort taper tid på det. Du må nesten opp på høyden mot Klaravatn for at det skal bli behagelig å gå der. Første gang jeg gikk der, brukte jeg like lang tid fra Balvasshytta til Båtskar (oppe i fjellsida), som jeg brukte fra Mavas og halvveis ned i Skaitidalen (i reguleringssona).

Det var mer eller mindre akkurat det jeg skulle til å si, men @sneakyowl kom meg i forkjøpet. Hvis trådstarter har tenkt å bruke en brenner han ikke er kjent med i et telt om vinteren, og han planlegger å transportere utstyret sitt i en pulk (der litt ekstra vekt er mindre viktig enn i en ryggsekk), er det et veldig fornuftig forslag å ta med en CO-måler. Måleren som vises i Hansens video er liten og lett (93g), men den er ganske dyr og er ikke lenger oppført på produsentens nettsted (selv om noen enheter fortsatt kan være tilgjengelige på markedet): https://senko-gasdetection.com/portables/ Teknologien i disse CO-sensorene er moden og pålitelig. Det er mulig å finne slike enheter som ikke er mye større/tyngre enn den som vises, men som er mye billigere. Enheten jeg har veier 122g, har et digitalt display og har et permanent (dvs. ikke-utskiftbart) batteri som varer i 10 år fra det øyeblikket det aktiveres for første gang (av brukeren). Den har også en alarm som vekker de døde: https://www.fireangel.co.uk/products/fa3322-eux10-carbon-monoxide-alarm/ Det finnes flere lignende enheter på markedet.

Hjertelig takk for den videoen @sneakyowl, den var veldig informativ og god. Ja det er vel sikkert en god ide å skaffe seg en slik måler, så kan jeg danne meg et bilde av hvordan luftingen i mitt telt opp mot valgt brenner fungerer. Så kan man heller la den ligge igjen hjemme etterhvert som man har fått en forståelse og et erfaringsgrunnlag å lene seg på.

Vi passerte Ballvatnet på veg nordover i sommer (Norlandsruta). Vi registrerte at det er kortere på østsiden, men når du ikke er kjent og det mangler sti på kartet så gikk vi på vestsida. Det var kort tid etter at brua var erstattet. Men ja, det var langt rundt, med svermer av innpåslitende hestebrems og stekende sol...

Tilleggsinformasjon: I forbindelse med informasjonen over kommer vi på onsdag denne uken (21.01.2026) til å logge ut alle innloggede sesjoner på Fjellforum. Dette vil tvinge alle til å måtte logge inn på nytt. Det blir en slags påminnelse for de som kanskje ikke tenker så mye på hvilken innloggingsmetode de bruker i dag.

Kanskje enklere, men jeg tror jeg ville valgt samme rute som @Jens Eriksson. Forbi Stjernevatna og Saulovatnet (Sávllojávrasj) - mulig turen hadde stoppa her 😂 Herfra er det nok mulig at jeg har sluppet meg ned til Dorro, og fortsatt videre nordover på DNT-stien. Henger kanskje litt sammen med at jeg er lite kjent nord for Kjerrtoppen. Jeg hadde trolig valgt å gå gjennom Metskidalen fremfor Båtskar, hvis jeg uansett skulle videre nordover. De to stiene møtes vest for Mávasjávvre. Litt usikker på den svenske delen av ruta til Jens. "Kommer fra Ikes" (vatnet som stikker opp helt sør i dette kartutsnittet) kan være så mangt, men turstien går øst for Ikes opp til Mavas. Å gå langs ved Ikes må være fryktelig ulendt, men vet ikke om det er mulig å få noe båtskyss. Da vil ikke Metskidalen være et godt alternativ.

Det fine med Trangia, er at kvar enkelt del er tilgjengeleg i lausvekt. Dette gjer det enkelt å erstatte øydelagte delar, eller bytte ut enkeltdeler med andre materialvalg. Sjølv brukar eg ein kjele med non-stick-belegg for matlaging. Og ein kjele i hardanodisert aluminium for alt som ikkje treng non-stick. Det forundrar meg at dette ikkje er den vanlege samansetninga av kjelesett. Trangia lar meg velge dette, og det til tross for at ingen av valga var tilgjengeleg den gongen stormkjøkkenet mitt var nytt.

Har gått store deler av Jotunheimstien siste par årene, fra Oslo til Eina og Fra Gjendesheim til Liomseter. Det er bra stier og brukbart merket fra Oslo til Brovold. Videre fra Brovold via Lygna til Eina er store deler av ruten ikke holdt ved like, dvs til dels fraværende merking, ingen sti og gjengrodde partier. På noen strekk kan det være greit å bruke skogsveier i stedet for å brøyte seg vei gjennom plantefelt av gran og bunnløse myrer. Hadde tenkt til å benytte noen DNT-hytter, men det viste seg at man måtte resereve hele hytta på forhånd for å ha tilgang. For lite fleksibelt om man går en langtur og ikke vet når man vil ankomme ulike hytter.

Summer inn med +1 for Keron 3. Jeg er 190 selv, og opplever at jeg har danseplass der inne for én person. Faktisk høyt nok innvendig til at jeg kan sitte rett i ryggen, men det skal sies at flesteparten av mine cm er i beina. To fortelt gjør utrolig mye med hvor enkelt det er å bo i teltet syns jeg.

Jeg har tidligere her inne postet tråder angående spøramål om tarp, telt, soveposer, kniver og andre ting. Jeg er så absolutt ingen globetrotter eller erfaren friluftsmenneske, men jeg ønsker på en måte og være det, med minst mulig motstand. Jeg liker jakten på utstyr og duppeditter og pleier og sette meg godt inn i materien rundt dette, men så fort jeg skal slå opp en tarp så står jeg litt å klør meg i hodet. Teori er en ting, praksis noe annet, hehe. Men nok om det, jeg kjøpte både telt og tarp til anledningen for turen som var en MC tur samens med en kompis i Sveriges dype skoger. Planen var hårete til å begynne med hvor vi skulle overnatte flere netter i telt eller under tarp. Men det endte med at vi valgte kun godværsdager og slå opp telt/tarp og da ble det bare en en overnatting 😅 Men uansett er jeg nå vertfall bittelitt mer erfaren enn jeg var til å begynne med, å den største erfaringen jeg fikk var at jeg hadde valgt helt feil stol til denne campingturen. Feilen var faktisk helt avgjørende og gjorde en fantastisk opplevelse om til et forferdelig opphold. Problemet er at jeg sliter med ryggen og den bakkestolen jeg kjøpte var 100% helt ubrukelig. Den funket fint i 30 minutter, men å sitte i denne utover det var bare smertefullt. Ryggen ble gradvis værre utover kvelden å når vi skulle legge oss fikk jeg ikke sove. det gikk greit når jeg lå paddeflat på ryggen, men jeg må sitte i en halveis oppreist stilling over tid for at ryggen skal heles, det var vanskelig på det stedet vi var. Så nå har jeg lært. Neste gang jeg skal ut på en slik tur MÅ jeg ha med meg en skikkelig stol. Siden jeg ikke har MC lenger og kjører bil, så blir det jo langt enklere å frakte med seg utstyr som gir litt mer komfort, hehe. Her er noen få bilder fra stedet vi slo leir dypt inne Svenske skoger: å sette opp tarp gikk lekende lett hvor jeg hadde gjort en formidabel innsat og resaerch på forhånd vedrørende knuter, tauvalg og andre ting. Liggeunderlaget fra Exped var supert, og den oppblåsbare puten fra Summit veldig bra. Tarpen holdt tett når det kom noen dråper i løpet v natten. Jeg har vel funnet ut at jeg er et Tarp menneske. Jeg liker på en måte og sove under "åpen" himmel. Telt er jo fint når været er mer ruskete kanskje, men for overnatting i lavlandet sommerstid krever egentlig bare en pute mener jeg hvis det ikke regner. Jeg brukte Paracord 550 for bardunering av tarp etc. og Paracord 750 som ridgeline. Sikkert overkill, men når alt er planlagt på forhånd med karabinkroker og knuter etc, så gikk jo dette lekende lett Helle Utvær kniven som jeg kjøpte fikk jeg ikke testet så den fremstår som ny enda 😅

Jeg kjøpte nettopp ett selv - du trenger dette - https://www.inatur.no/fiske/51111895e4b039803a95fc40/statskogs-norgeskort-for-innlandsfiske Det er betydelig enklere å følge den merkede ruten - men det kan du jo an etter forholdene. Nydelig område som jeg en dag skal tilbake til.

Toppene er Nord-Saulo (Nuorttasávllo) og Balleken. Det fjellet du på en måte går rundt på din rute. Du vil se Nord-Saulo hele veien. Vatnet heter Livgajavrasj og ligger rett under G'en i "Gårro" på kartet du delte.

Oppdatering fra helgens lille fikseprosjekt, utvidelse av festebøyle for draget: Fjellpulkens drag er som kjent fra denne tråden for smalt til å brettes over de nye pulkene. Jeg så derfor for meg at en løsning kunne være å bøye til et nytt rør som er litt bredere enn det gamle. Røret har 22mm ytre diameter og 2mm veggtykkelse. Trenger ca 900mm lengde. Jeg fant naturligvis ingen aktører som solgte dette over disk, så da ble det plan B: kutte røret på midten og sette inn et 18mm skjøtestykke! Dette var naturligvis litt lettere sagt enn gjort, da jeg måtte bøye til den originale stanga en del for å passe med en breiere geometri, men jeg må si at sluttresultatet ble veldig bra, og draget kan nå brettes tilbake på pulken! Alltid skummelt å sage opp utstyr... Ingen vei tilbake nå! Utvidet med ca 65mm Til senere skal skruene byttes med popnagler så fort jeg finner noen i rett størrelse, så blir det mindre skarpe kanter. Husk gjengelås eller låsemuttere om man ikke bruker nagler! Drag som ikke ødelegger skroget!

Akkurat det der tenker jeg på. At han som godt voksen mann er avhengig av sine egne aldrende foreldre som stiller opp, men å stille opp som forelder selv til sine barn med hjelp som de trenger i ung voksen alder blir tilsynelatende neglisert.

Det er vel ikke noe problem, annet enn at hele konseptet med "Her skulle ingen tru osv" er at folk overlever på grensen av det mulige i en moderne samfunn, og at han Barstad gjør dette med god hjelp av sine eldre hjemme uten at dette blir belyst så veldig mye i det programmet. Vi kan alle ha en drøm om å leve 1000 dager ute, eller 2000 dager ute, men drømmen må ikke involvere andre. Det må da være lov å stille spørsmål om det uten at det blir klassifisert som et lavmål Jeg skjønner ikke helt hvorfor folk blir så indignerte over litt diskret kritikk av en ellers god serie eller person eller influencer. Det er kun spørsmål - så ta det som det. Ikke annet enn at min kritikk like gjerne kunne blitt diskutert over en bålprat, der det kanskje kunne kommet gode svar på spørsmål som kanskje henger i luften.

Jo men da svarte du jo på det. Han har realisert sin drøm som ytterst få andre har kunnet gjøre siden foreldrene hans har stilt opp. Slikt skjer hele tiden, men ikke på riksdekkende tv. Da er det naturlig at det stilles spørsmål. Jeg har ingen grunn til å "ta han" på noen som helst måte. Snakket med han når han var på Simskardhytta, men å dra frem jantelov og misunnelse er vel noe drøyt. Han er en middelaldrende mann som er avhengig av foreldrene sine for å realisere sin drøm, og det er en ærlig sak.

Typen har nå satt mål av seg oppleve noe i Nord_Finnland ila 2027. En drøm av et slag. Som han visserlig sa i starten, så dro han på "tur" da yngste sønnen fylte 19 år. Han får foring via aldrende foreldre under veis. Begynner å lure på om fyren har svikta sitt familie og samfunnsanvar på bekostning av voksenrolle ift barn og egen intigritet. Dette begyner å bli litt pinlig og kleint i mine øyne.

Siden du er i oppstartsfasen, vil jeg ta deg med gjennom min "oppstart"! Min morfar var agronom og en usedvanlig god jordbruker fra Helgelandskysten. Han var "fiskeren", som tok med meg på mange fisketurer, både i sjøen og på fjellet. Min farfar var også agronom, men en medioker jordbruker. Han dreiv med gård fordi han måtte, ikke fordi han hadde lyst. Han var "jegeren", oppvokst på fjellet blant reindriftssamer, som tok meg med på jakt (for så vidt også fisketurer). Jeg skjøt min første rype da jeg var 12 og da hadde jeg allerede vært på utallige jaktturer. Begge bestefedrene mine var relativt travle, så turene begrenset seg til formiddag/ettermiddag/kveld. Det var aldri snakk om tredagersturer. Jeg hadde fint lite eget utstyr. Det var stort sett en fiskestang, gummistøvler og kniv. Jeg begynte for alvor med friluftsliv da jeg flytta for meg selv som 16 åring. Jeg skulle begynne på naturbruk, og der var det forutsatt at man hadde tilgang til en del friluftsutstyr. Da brukte jeg alle pengene jeg hadde tjent på sommerjobb, samt penger jeg hadde fått i bursdagsgave på å kjøpe: ryggsekk (Bergans Telemark 80L), sovepose (Helsport Breheimen-5°C) og selvoppblåsbart liggeunderlag (noe på A.. som jeg ikke ser i butikkene lengre). Av mamma og pappa fikk jeg telt - Helsport Hardanger 3. Jeg arvet også noen lave fjellsko fra Garmont. Da hadde jeg plutselig en grunnutrustning på fjellsko, støvler, fiskestenger, liggeunderlag, sovepose, ryggsekk og telt. Enda hadde jeg ingen skalljakke, og utstyret var av "innstegsmodeller". Skola hadde, i likhet med flere utstyrssentraler i landet, en del utstyr vi kunne låne. Det fine med dette var at jeg fikk litt erfaring med primus og stormkjøkken, og til jul det året fikk jeg et Trangia stormkjøkken av mamma og pappa. Året etter fikk jeg fjellski. Da begynte jeg å dra mer på vinterturer, først og fremst på fjellhytter, men gjennom skola ble det også snøhule, lavvo og telt. Fra min 16 års bursdag, til jula etter jeg fylte 17, hadde jeg gått fra å ha gummistøvler og fiskestang, til å ha telt, ryggsekk, sovepose, liggeunderlag, fjellsko, fiskestang, stormkjøkken og fjellski. Det var enkelt og tungt utstyr, men som dugde for meg gjennom hele (resten) av VGS og fem års studie. Etter hvert som jeg begynte å få ordentlig lønn og kjent med mine egne behov, ble dette utstyret gradvis byttet ut, men den enkle grunnutrustninga funka for meg i syv år. Poenget mitt kom kanskje ikke så godt frem i denne novellen, men det er at du ikke trenger å løse alt med en gang. Veien blir til mens du går, og slik jeg leser det har du tilgang til det meste bortsett fra sovepose (og fiskestang). En god tresesongspose kan også brukes på milde vinterdager, og jeg tror jeg ville siktet meg inn på noe slikt. Som jeg gjorde for 23 år siden.

Hei folkens! Tenkte å starte en tråd med enkle turtips og små hacks som ikke nødvendigvis står i pakkelister eller utstyrstester, men som faktisk gjør turen mer behagelig, ryddig og effektiv – enten det er dagstur, helg eller lengre tur, sommer som vinter. Dette kan være alt fra: hva du alltid gjør først når du kommer frem til leirplass hvordan du organiserer campen for å unngå rot små grep som sparer tid, energi eller frustrasjon vaner du har lært deg etter mange turer (eller tabber 😅)

Jeg var på tur i helgen med oppsettet igjen, nå også med teltgulvet. Det var som jeg trodde at teltgulvet var det som skulle til for å bikke isolasjonen fra bakken med de to RidgeRest-mattene til "mer enn godt nok". Det var vesentlig kaldere ute denne gangen enn de forrige turene med kun 2x RidgeRest, og denne gangen kjente jeg ingen vag kulde fra bakken, men mer at det var soveposesystemet mitt som begynte å nærme seg grensene. Da jeg sydde den nye teltposen blingset jeg litt på målene ift. at noe av størrelsen ble spist opp av sømkantene. Den ble litt vel pølseskinn nå til at det ble praktisk i felt. Her må jeg sy en ny og litt romsligere pose.

Genialt tips som jeg garantert vil prøve. Ellers så pleier jeg å lage meg det jeg kaller en mulepose til å ha i jakkelommen. Med en mix av foreks. hasselnøtter som har fått 2 sekunder i en blender, solsikkefrø, rosiner, eller hva man måtte ha lyst å ha i mixen. Man tar en neve nå og da underveis og tilfører litt energi uten å måtte stoppe. Men jeg må innrømme at ettersom jeg blir eldre, har jeg gjerne lyst på en stopp likevel. Og jeg er med på tipset om crocs som leirsko. De tåler fint å henge utpå sekken, veier svært lite, og det gir en himmelsk luksusfølelse ta fjellstøvlene av etter noen timer på hjul og kippe på seg ett par crocs.

Jeg bruker en Heldre Isdalen 0,55 liter termoflaske med stor åpning. Denne passer perfekt i en isolert dynafit flaskeholder på brystreimen på sekken, og er ikke i veien. Skifter man ut kortholderen med en snor, kan man sette flasken opp/ned i flaskeholderen, da tar det lang tid før korken fryser fast. Jeg fyller den med varm solbærtoddy om morgenen, og etterfyller med snø/vann i løpet av dagen.

I forsvaret bærer vi på vinterstid vannflasken festet i en ekstra skolisse rundt halsen på innsiden av jakken. Når man drikker litt vann så topper man opp igjen vannflasken med snø. Kroppsvarmen vil både smelte snøen til nytt vann og forhindre at vann eller kork fryser.

Å pakke sekken eller pulken på en måte som lar deg pakke ned _alt_ (utenom telt) på innsiden av teltet er noe som gir meg mye, spesielt i dårlig vær. Når man først går ut er det kun teltet som skal ned, og det skal plasseres i sekk/på pulk på en måte som gjør at du ikke behøver å eksponere noe av det andre utstyret for elementene. F.eks. ved å måtte ta noe ut først eller løsne annet utstyr for å få pakket teltet. Eksempelvis går teltet alltid i eget bunnrom i sekken, eller på utsiden, toppen av sekken/pulken. Der er det også lett tilgjengelig for å være det "første" man tar ut/av sekk/pulk når man kommer frem til leir, uten at noe annet må ut.

Noe sier meg at selv om disse kanskje er nedbrytbare lurer jeg på hvor nedbrytbare. Bare dopapir tar jo sin gode tid å forsvinne i naturen. Men jeg støtter det med å ha det med på tur og kaste det i søpla si. Det er veldig godt på lengre turer å ha noen måte å kattevaske seg litt i ansikt og kropp på om bading utgår.

Jeg er normalt sett litt rotete og distre som type, derfor passer jeg på at jeg pakker sekken likt hver gang. Alt har sin faste plass, i topplokket, sidelommene, bunnåpning, etc. Jeg bruker lengre tid på å finne bilnøklene hjemme, enn jeg bruker på å finne ny dyse til primusen i bekmørket på tur. Alt jeg skal pakke til en lengre tur legger jeg ut over stuegulvet kvelden før det pakkes i sekken/pulken. Jeg kan godt ta bilde av utstyret, og så kan jeg ligge i senga og se på bildet om det er noe jeg har glemt. Da vet jeg at alt som er på bildet havner i sekken. Begynner jeg å pakke sekken med en gang, blir jeg usikker på hva jeg har pakket og hva som ikke er pakket. Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg har glemt fyrstikker, bare fordi jeg rasker med meg alt jeg tror jeg trenger i en sekk. Jeg slår alltid opp telt med en gang jeg kommer til leirplass. Da har jeg en plass under tak å oppbevare ting. Samtidig som jeg "markerer revir". Ingenting er surere enn å se seg ut en fin leirplass, og så er den tatt når man kommer tilbake etter en fiskerunde rundt vannet. Dette var riktignok et større problem i Østmarka enn på Saltfjellet 🤣 Når jeg går med Recon Packen har jeg alltid fiskeutstyret i den ene sidelomma. Den glider jeg av sekken, og så legger jeg resten inn under tak i tilfelle væromslag. Holde orden i camp må man spørre andre om råd.. 😁

- Del opp innholdet i sekken/pulken i diverse vanntettposer. Jeg opplever at mange "nybegynnere" tenker at sekkene i seg selv er vanntett eller at innholdet ikke kan bli vått om man bruker regntrekk over sekken. Gjenre forskjellige farger så du har et system som gjør at du enkelt finner igjen sakene dine. - En kano opp-ned fungerer overraskende godt som enmanntelt. Sammen med en tarp fantastisk godt. Da sparer du vekt til bolig. - Transporter mat og flytende drivstoff godt adskilt. (Typisk vinterturproblematikk) - Det er slett ikke dumt å slå opp telt/tarp/hengekøye straks man ankommer leirplass. Man er fornøyd med dette mye oftere enn man angrer. - Hvis du er avhengig å hente vann i hull på isen vinterstid så gjør bruk av en 1.5-liters brusflaske, som man skjærer en liten luke i nesten øverst, at man slipper å dyppe fingre eller votter ned i vannet for å få fylt den med vann. - Du klarer deg med mye mindre skift (bærevekt) enn du tror om du har ett "campsett" med tørt undertøy du prioriterer høyt å holde separat og tørt og er villig til å starte dagen med noe fuktig tøy og gå deg tørr om du har blitt fuktig. - Jo større utvalg du har i størrelser på lette kjeler desto lettere kokesystem klarer du sette sammen som dekker behovet for hver enkelt tur. Til enkelte soloturer klarer jeg meg med 25g brenner og ca 60g kjele - Nalgeneflaske med varmt vann og ullsokk utenpå er suveren varmeflaske i soveposen - Skal du sløye/rense fisk på isen vinterstid så kan du holde på veldig mye lengre i kulde og fukt om du har på deg tynne engangsgansker. Jeg har alltid et utvalg latexhansker i sekken. (I jakt-tiden fungerer det kanon om man plutselig må fjerne innmaten i f.eks en hare også.) - Camptøfler/campsko er kanon så man slipper å tre beina opp i transportskoene bare man må ut en tur. Vi bruker "telttøfler/duntøfler" om vinteren og crocks om sommeren. Da dobler de også som elvekryssingssko.

+1 her. Har oppsummert plusser og minuser med Unna i et tidligere innlegg her: https://www.fjellforum.no/topic/60145-hilleberg-unna-eiere-fargevalg-og-erfaringer/#comment-524029 Hadde ikke så mye å trekke for der, men kan være enig med deg om at det blir vel tett om sommer-sola steker og luften står stille. Til de turene har jeg Niak. Men man vet aldri hvordan været blir - og da er Unna et trygt valg. Niak kan på sin side bli vel trekkfullt om det blåser opp litt litt og/elller temperaturen faller.

Kjøpte nylig Hilleberg Unna. I pinsen var jeg i Rondane og fikk testet teltet. Fikk 16 ms i kastene, sludd og snø. Teltet sto perfekt hele natten. Unna har glidelås på hele langsiden. Fantastisk å trekke opp glidelåsen, og slippe inn morgensola.

Bilde 1: Idyll ved Hansbuflåten i kaldt norsk vintervær Her følger en turrapport fra tur alene over vidda fra Finse til Rjukan i perioden 2.2.18 til 11.2.18. Jeg har valgt å inkludere en del detaljer og erfaringer rundt rutevalg osv som kanskje kan være til nytte for andre som planlegger å gjennomføre denne turen Hilsen Haavard Haaskjold Dag 1: Finse 1222 - Hansbuflåten Etter å ha tatt nattoget fra Tronhdiem til Oslo S fikk jeg en flott togtur mot Finse i strålende solskinn. Etter en liten halvtime med forberedelser på Finse startet turen i to-tida fredag ettermiddag. På Finse hadde det snødd mye de siste dagene så det var relativt tungt å gå i dyp nysnø, men været var helt fantastisk. Blå himmel, nesten vindstille. Teltet ble satt opp ved Hansbuflåten noen kilometer sør for Finse. På perrongen i Oslo hadde jeg blitt kjent med en annen fjellvandrer med pulk som skulle til Finse og vi slo følge denne dagen før han returnerte dagen etter. Soveposen som jeg bruker er en helt ok vintersovepose, ikke en veldig dyr en. Men selv i netter med 30 minus hadde jeg det komfortabelt. Til liggeunderlag bruker jeg reinsdyrskinn og et «vanlig» enkelt liggeunderlag. Det duger fint. Både reindsdyrskinn, liggeunderlag og sovepose var pakket i en «arctic bedding» som er utrolig kjekk på slike turer. I denne kan en pakke mye av det en trenger inne i teltet. Beddingen ligger oppå pulken og dras bare rett inn i teltet. Da er det bare å åpne den og vips så ligger både underlag og sovepose ferdig utrullet. Inne i soveposen bruker jeg en hjemmelaget dampsperre av søppelposer. Jeg sover da med tynt ull på kroppen inne i denne plastposen. Dermed blir all fuktigheten fra kroppen fanget i denne posen og gjør ikke soveposen fuktig. Det blir litt klamt inne i plastposen, men det venner en seg fort til. Dette har jeg brukt på vinterturer tidligere (bla i fjor når jeg gikk en uke i Sylan) og det fungerer utmerket. Jeg hadde ikke problemer med kulde selv om det var flere netter i minus 30. Soveposen holdt seg tørr og fin. En liten varmeflaske med varmt vann puttet jeg nederst i posen for å gi litt ekstra varme på bena. Jeg hater å fryse på bena, så da er det skikkelig god komfort med varmen fra varmeflaska. Inne i teltet har jeg laget meg en hjemmelaget «ekstra bunn» av tynn enkel bobleplast som lå løst inne inne i teltet når jeg rullet det sammen. Denne fungerte greit og ga et ekstra isolasjonslag mot bakken inne i teltet. Vottesystemet jeg bruker er ullvott innerst, deretter en fleecevott utenpå og så en vindvott ytterst. Tanken her er at fuktigheten går gjennom ullvotten ut i fleecvotten. Dermed blir fleecevotten fuktig, men ikke ulla. Fleecevotten tørker jeg også på kroppen. Selve vindvotten rensens for ispartikler hver kveld (både innside og utside). Dampsperre bruker jeg også i skoene. En tynn ullsokk innerst, en rema1000 plastpose og så en tykk ullsokk. Dermed holdes den tykke ullsokken og selve skoen seg tør mens den innerste tynne ullsokken blir «søkk våt». Denne sokken tørker jeg hver natt på kroppen (i lysken). Utenpå skiskoene har jeg tredd en gammel ullsokk, det gir også ekstra isolasjon. Mange av disse detaljene har jeg lært fra boka til Børge Ousland (Ekspedisjonshåndboka). Her deler han av sine erfaringer om hvordan håndtere problemet med kondens og fuktighet i kulda. En bok som absolutt kan anbefales. Dag 2: Hansbuflåten - Finsbergvannet (1190) En god natt i teltet , selv med temperatur på ned mot -30 var det godt og varmt i posen. Klarte faktisk å forsove meg til klokka 8.30! Først klokken 10.30 var jeg klar til å gå. Fra nå av ble vekkerklokka satt til 05.20 sånn at jeg er klar til å sette avgårde når det lysner i halvåttetida hver morgen. I dag var det skikkelig kaldt og da tar ting tid. I tillegg var det mye dyp snø så jeg sneglet meg videre sørover med utallige pulkvelt i den dype snøen. Det var klar blå himmel og lett å navigere etter kartet. Vinterruta mot Krækkja er ikke kvistet så tidlig på året, men jeg gikk en trase tilnærmet lik der denne vanligvis går. Brattefonnsvatnet (1381)-Midnutevatnet (1323) deretter ned til Finsbergvannet (1190). Opp fra Finsbergvannet er det en bratt stigning på seksti høydemeter. Jeg har blitt fortalt at denne bakken visstnok omtales som «Wiesel bakken» ettersom det en gang i tiden var et femtitalls personer som måtte til for å trekke opp en Wiesel beltevogn som hadde kjørt seg fast her. Uansett. Klokka var 16.30 og mørket falt på så jeg bestemte meg for å slå leir i bunn av denne Wiesel-bakken og heller starte på den neste morgen når jeg var uthvilt. Bilde 2: Tining av Japp i sprengkulda Dag 3: Finsbergvannet (1190) - RV7 ved Fagerheim Frisk og rask etter en ny god natt i teltet gikk det greit å komme seg opp Wiesel-bakken. Det tok en liten time i gode spor etter to sporty jenter som hadde forsert bakken dagen før og snudd på toppen. Nå fortsatte turen i kupert terreng sørøst over vannene 1239 og 1210 før jeg dreidde sør og gikk rett vest av Andersbunuten og krysset Drageidfjorden (1176). Dreide øst mellom høyde 1206 og 1216 og satt deretter kursen sørøst ned mot Storekrækkja (1151). Her kunne en lett se Fagerheim Fjellstove og Rv7 i horisonten så det var bare å gå rett på over vannet. Også her var det mye dyp nysnø, så spesielt fort gikk det ikke! Her fikk jeg også besøk av kjentfolk. Min far og kona var på hytta på Maurset og gikk en liten søndagstur fra Fagerheim for å gå meg i møte. Her fikk jeg servert en kald cola og litt sjokolade. Topp service. Etter å ha krysset Rv7 ved Fagerheim vinket jeg farvel og satt opp teltet så i si brøytekanten. Kanskje ikke den mest idylliske teltplassen men pyttsann. Inne i teltet var det uansett trivelig og jeg sovnet til lyden av et og annet vogntog som krysset Hardangervidda i vintermørket. Bilde 3: Utsikt ned mot Finnsbergvannet (1190) Dag 4: Fagerheim - Vest for Heinsæther I løpet av natten hadde været slått om og det iskalde klarværet var erstattet med lavt skydekke og ti minusgrader. Dagens rute var betydelig mindre kupert enn strekket fra Finse til Rv7 og fulgte i stor grad vannene Veslekrækkja (1148), Heinungen (1138) og Øvre Hein (1113) før jeg slo leir i skråninga oppe i lia på vestsida av Heinsæther. Sikten denne dagen var dårlig da det meste var hvitt, men med god disiplin med kart og kompass gikk det greit å navigere. Dette var viktig da dagens rute gikk over flere vann med tilknyttede elver som var åpne, så her var det viktig å være sikker på at jeg holdt trygg avstand til både elver og innløp/utløp. Spesielt området sør på Øvre Hein (1113) og Heintjønn (1112) er guffent. Dette området er da også spesielt merket på iskart.no som et område hvor en kan forvente usikker is. Jeg hadde på forhånd skravert inn alle slike områder fra iskart.no inn på papirkartene mine som jeg hadde med på turen. Dette var svært nyttig og ga meg god oversikt i løpet av turen, spesielt i de områdene hvor det er regulerte vann til vannkraft. Bilde 4: Nyttig informasjon fra www.iskart.no Dag 5: Vest for Heinsæther - Skrykken (1158) Dagen startet som vanlig med vekkerklokka 05.20. De neste tyve minuttene går med til å skrape av all isen som har samlet seg på innsida av teltduken, på soveposen osv løpet av natten. Dette er fast rutine som jeg gjennomfører nøye hver morgen i teltet for å hindre fuktighet. På lange turer blir dette veldig viktig for å holde ting tørt. Etter å ha skrapet teltet fritt for is er det tid for å fyre opp primusen og få opp litt varme i innerteltet. Frokosten består av ferdiglaget pose med havregrøt og tilberedes i forteltet, hvor jeg også smelter snø til drikkevann og fyller termosene for dagens etappe. Rundt kl 07.30 er morgenrutinene ferdig og jeg pakker fort ned teltet og er klar til marsj. Lunsjposen ligger i lomma og kan spises med votter på. Også denne dagen var det mye hvitt og lite sikt, men ikke verre enn at det gikk greit å navigere sørvest opp til Butjønn (1128) og deretter stikke ut en kurs sør-sør-øst mot Geitsjøen hvor jeg spiste lunsj like ved hytta som ligger på sørsida av vannet. Stigninga opp mot Hølen (1157) var slakk og gikk greit med pulk selv om snøen også her var dyp. Generelt var det stort sett dyp snø hele turen og pulken gravde seg godt ned. Snøen var såpass dyp at jeg hadde utallige pulkvelt på flat mark og vann rett og slett fordi pulken grov seg så dypt ned i puddersnøen at den gradvis la seg over. Litt frustrende til tider, men sånn er det å gå i høyfjellet vinterstid. Oppe ved Høen (1157) er det utrolig flatt og fint. Her fikk jeg også to timer hvor skydekket lettet litt og jeg så Hårteigen langt mot vest før det ble grått igjen. Etter å ha krysset hengebrua over elva som renner ut av Høen(1157) var det en flat og fin etappe resten av dagen og jeg slo leir ikke langt fra noen hytter som ligger på nordsida av vannet Langvannet/Skrykken (1158). Bilde 5: Mange åpne elver på vidda. Her fra broa over Hølen (1157) Bilde 6: Magisk norsk vinterlandskap åpner seg når solen bryter opp skydekket innimellom. Her viser fjellreven(?) veien. Dag 6: Skrykken (1158) - Mårbu (1130) Nok en dag med whiteout, men fin temperatur på minus 15 og svak vind. Denne morgenen fikk jeg trøbbel med primusen. Et forsøk på feilsøking og reparasjon i teltet ga ikke noe videre suksess. selv om jeg kjenner primusen min godt, er det begrenset hva en får til å reparere med kalde fingre i forteltet. Uten primus er en ganske sårbar, spesielt da en ikke får smeltet snø til drikkevann. Ideelt sett bør en jo ha med seg en identisk reservebrenner på slike lange turer, men jeg har ikke tatt meg råd til å kjøpe det. I stedet har jeg som back-up med to liter rødsprit og en liten rødsprit-brenner fra et gammelt stormkjøkken som jeg har hatt liggende lenge. Denne brenneren brukte jeg derfor denne morgenen for å få smeltet vann til dagens etappe. Første del av dagens etappe går i virkelig historiske omgivelser. Det var her på Skrykken at Joachim Rønneberg landet i fallskjerm med sine fem medsoldater i gruppen «Gunnerside» i Februar 1943 for å sprenge tungvannsanlegget på Vemork. Også på flukten mot Sverige etter aksjonen var de innom dette området da de blant annet hadde lagret mye utstyr i terrenget her. Dagens etappe gikk rett sør over Skrykken (1158) før jeg dreidde sør-sør-øst og fulgte Skjortedalen mot Mårbu. Her brukte jeg kart og kompass flittig for å sikre at jeg hele tida holdt en linje litt øst i dalen et titalls høydemeter over dalbunen hvor det går et uryddig elveløp i myr-terrenget med en del åpne råk. Klokka 14 var jeg fremme med Mårbu og jeg bestemte meg for å avslutte dagen og ta inn for natten på den selvbetjente sikringsbua til DNT. Her fikk jeg fort opp varmen med vedovnen og hadde det riktig så fint. I slike omgivelser var det en god anledning til å gjennomføre ordentlig reparasjon av primusen. Etter en liten time hadde jeg fått byttet og smurt alle pakninger og primusen var god som ny. Det var også deilig å få varmet opp vann til en skikkelig vask og ikke minst pleie noen såre ben. Kvelden ble avsluttet med hodelykt i soveposen og boka jeg hadde tatt med om tungtvannsaksjonen.Bilde 7: Flittig bruk av kart og kompass. Dag 7: Mårbu (1130) -Kalhovd (1087) Frisk og uthvilt etter en natt på Mårbu startet jeg på dagens etappe mot Kalhovd. I dag blåste det friskt og det var lavt skydekke. Spesielt kaldt var det ikke (rundt minus 10). Sikten var vekslende, men dagens etappe ble svært enkel å navigere da det nylig var satt opp kvister for sesongen helt til Kalhovd! Løypen går over Mår (1121-1100) frem til den dreier inn over land ved Storodden. Mår er et regulert vann hvor en skal være varsom. Det er i hovedsak området rundt Synken i Sørenden som er skumlest da inntaket til kraftanlegget går her. Det var derfor ekstra betryggende at dagens rute over Mår var kvistet for sesongen. Fra Storodden følger den kvista løypen en fin trase med jevn stigning østover opp til Oppnestjønni (1203) før den dreier sørover over Gryvletjønnan (1207), Store Gloppetjønn (1197) og Vestre Flottetjønni (1212). Her oppe blåste det friskt og sikten var tidsvis såpass dårlig at det var vanskelig å se mer enn til neste kvist. Jeg valgte derfor å følge kvistinga helt frem til Kalhovd, selv om den tar en liten «omvei» bakom Hesteviernuten før den dreier vestover igjen tilbake til Kalhovd turisthytte. I bedre vær hadde jeg nok vært fristet til å dreie sør mot Kalhovd tidligere for å unngå denne omveien. Men jeg vet at det området er bratt og med dårlig sikt var det en unødig risiko å ta slik jeg vurderte det når jeg hadde en trygg kvistet løype og følge. Jeg slo opp teltet i nærheten av Kalhovd turisthytte og fant litt ly for vinden som hadde begynt å ta seg opp. Jeg var ekstra nøye med bardunering og retning på teltet denne ettermiddagen. Teltet har jeg pakket i en lang pølse på toppen av pulken. Stengene er tapet sammen bortsett fra ett ledd på midten for å lett kunne sette det opp. I enden har jeg festet en lang stropp som er det første jeg drar ut av posen. Denne stroppen sikrer jeg med en karabinkrok til meg selv eller pulken. Teltet er pakket slik at den første enden som kommer ut er den lave enden som jeg ønsker opp mot vinden. Da kan jeg rulle ut teltet «med vinden» mens jeg setter det opp. Hele operasjonen tar dermed noen få minutter og lar seg gjøre alene i vind uten å ta av vottene eller risiko for å miste teltet i vindkast. Det var godt å komme seg inn i varmen og få i gang primusen som oppførte seg eksemplarisk etter reparasjonen på Mårbu. Det ble en god natts søvn i posen mens kong vinter herjet på utsiden. Dag 8: Kalhovd (1087) -Nedre Strengetjønn (1087) Det hadde snødd mye i løpet av natten så teltet måtte spades frem. Denne dagen startet med turens hardeste etappe med nesten 200m stigning opp til Vøgårhovde. I dyp nysnø var det skikkelig tungt å få med seg pulken på 40kg opp her og det var tre timer med regelrett blodslit. Også her var det kvistet helt frem mot Strengen. Det blåste frisk og sikten var dårlig så jeg hadde flere pauser hvor jeg ventet på nok sikt til å se neste kvist. Selve Strengen er imponerende damanlegg bestående av en flere demninger hvor vannet fosser ut i bunn i en voldsom elv fra den ene. Det finnes to måter å krysse anlegget på. Enten å bruke brua i bunn eller gå opp på selve demningene. Det var dårlig sikt og lite oversiktlig så jeg var litt usikker på hva som var mest hensiktsmessig, så siden det var mobildekning her benyttet jeg muligheten til å ringe DNT sitt lokalkontor i Telemark, samt en kjentmann på Krossobanen i Rjukan. Disse var var begge kjent i området og bekreftet at begge alternativer var greie, men at sommeruta gikk over demningen og det var kanskje det enkleste hvis snøforholdene var greie der. Alternativet med brua går litt lenger nede så en sparer litt høydemeter med å følge demningen. På demningen lå det mye snø opp til høyden på rekkverket, men ikke verre enn at det var trygt å passere den. Hadde det vært en liten halvmeter til med snø hadde jeg nok valgt brua. Demning nummer to var full av snø og ikke mulig å komme opp på med pulk, men her går sommerruta rett på nedsida av demningen hvor det ikke går noen elv så det var trygt å følge samme trase. Etter å ha krysset damanlegget slo jeg leir ved enden av Nedre Strengetjønn (1087) da klokken var blitt halv fem. Bilde 8: Det snødde og blåste mye de siste dagene av turen Dag 9 Nedre Strengetjønn (1087) - Helberghytta Også i dag blåste og snødde det med dårlig sikt. Fra Strengen var det slutt på kvisting så dette ble en etappe hvor kompasset ble brukt flittig. Ruta gikk sørover i greit terreng opp den slake stigningen til Skånevatn (1132) før en starter den litt brattere stigningen opp mot Ljostjørn (1203). Det siste strekket her var forholdsvis bratt og tungt med dyp nysnø. Det var spesielt viktig å treffe riktig med navigeringa i dette partiet for å finne riktig rute mellom toppene. Her plukket jeg frem GPSen for å dobbelsjekke koordinatene. Jeg har en enkel GPS uten kart som jeg i slike tilfeller kan bruke for å dobbelsjekke posisjonen min på papirkartet (tar ut WGS84 kart koordinater fra GPS og sjekker mot kart). Generelt så liker jeg best å navigere uten GPS og bare benytte kompass, kart og klokka (marsjhastighet), men det gir en ekstra trygghet å ha med GPS og kunne dobbelsjekke posisjonen i situasjoner hvor sikten er dårlig og terrenget er utfordrende. Etter å ha krysset Ljostjørn (1203) dreidde jeg rett vest og startet nedrennet mot Butjønn (1135). Her hadde jeg en skikkelig engelsk brems i altfor stor fart inn i en snøfonn. Engelsk brems beskriver jo som kjent det å bremse med hodet først i snøen! (Dansk brems er forøvrig å sette seg på rumpa). Det må ha vært et komisk skue for fjellreven hvordan jeg kavet meg nedover denne lia uten å se mer enn et par meter foran meg. Heldigvis skadet jeg hverken meg selv eller noe av ustyret. I finvær er nok dette et flott nedrenn, men i snøbyger og vind var det rett og slett ikke like idyllisk. Siden sikten var dårlig fulgte jeg den enkleste ruta å navigere etter frem mot Helberghytta ved å gå over Butjønn (1135) rundt Ormshovde og dreie sør ved Sudtjønn (1131). I bedre vær er det sikkert mulig å spare litt tid ved å legge ruta oppe i lia sør før Butjønn og dreie sør mot Helberghytta før Ormshovde. Uansett, vel fremme ved Helberghytta luktet jeg røyk fra peisen i den minste av de to hyttene og inne i hytta møtte jeg to trvilige karer fra forsvaret som benyttet hytta i forbindelse med en vinterøvelse i fjellet. Her ble jeg møtt med en fantastisk gjestfrihet og fikk servert salmalaks og risotto. Virkelig en høydare etter ni dager med Real turmat. Disse to karene var forøvrig de første menneskene jeg hadde sett siden jeg krysset RV7 på dag 3. Bilde 9: Stø kurs mot Rjukan Dag 10 Helberghytta-Gvepseborg Fra Helberghytta er det bare 9km ned til Gvepseborg i greit terreng, men ute herjet vinden som var oppe i kuling så det krevde fullt fokus også denne siste etappen for å komme trygt frem. Karene fra forsvaret opplyste om at det var kvista løype fra sørenden av Våervatn (1079) og de anviste på kartet nøyaktig hvor denne kvistinga startet. Etter noen timer med nøye navigering med kart og kompass gikk jeg rett på kvistene akkurat der de sa. Da var jeg rett og slett litt imponert over navigeringa mi i så dårlig sikt. På veien hit opplevde jeg faktisk å miste speilkompasset mitt. Vinden var såpass sterk at kartmappa fløy fram og tilbake og kompasset må regelerett ha blåst over hodet mitt i et vindkast. Jeg har alltid med et ekstra kompass på tur, men dette var første gang i mitt liv jeg har fått bruk for det. Det var surt å miste et kostbart speilkompass, men samtidig var jeg sjeleglad for at jeg hadde med ekstra kompass. Uten ekstra kompass måtte jeg nok slått leir og ventet på bedre vær siden dette skjedde før jeg nådde den kvista løypa og det ville vært vanskelig å navigere trygt videre uten kompass i så dårlig sikt. Sikten var såpass dårlig at selv når jeg nådde kvistinga så måtte jeg flere ganger vente opp til et kvarter før jeg kunne se neste kvist 30m fremme, men jeg hadde god tid så det var bare å ta ta tiden til hjelp. Humøret var på topp og etter noen timer i kupert terreng forbi Ormetjønn (1080), Damtjønn (1091) rundet jeg Pignatten på nordsiden før nedrennet startet. Her kom en fort ned til hyttefeltet og hadde et fantastisk nedrenn til Gvepseborg, øvre stasjon av kabelbanen Krossobanen som ble bygget i 1928 for at Rjukans befolkning skulle lett kunne komme seg opp på fjellet og få sol. Etter en flott tur ned fra fjellet med kabelbanen var det tid til en burger på den lokale kiosken før retur til Oslo med Rjukan ekspressen som korresponderte med nattoget til Trondheim. En fantastisk tur var over, og jeg gledet meg virkelig til å komme hjem til kone og barn som ventet i Trondheim. Det å krysse Hardangervidda tidlig Februar er en fantastisk opplevelse og det var artig å få oppleve flere sider av norsk vintervær på høyfjellet. Jeg har stor respekt for norsk vinter på høyfjellet, men samtidig så vet jeg at ved å gjøre fornuftige vurderinger, være godt forberedt og har riktig kunnskap og utstyr så er det fullt mulig å ferdes trygt alene her oppe vinterstid og få noen utrolige opplevelser. Bilde 10: Deilig å være fremme etter ti dager på tur! Bilde 11: Mye nyttig informasjon var tegnet inn på papirkartene før avreise Bilde 12: Klar for start på Finse 1222

Finnemarka er et område mellom Drammen, Hokksund Vikersund og Sylling, og grenser til Tyrifjorden i nord. Et litt ukjent område for mange, selv om det ligger under en times biltur fra Oslo. For å spare litt høydemeter, tok vi bilen opp bomveien (50kr) som går til Breili, og videre bomveien (25kr) til Djupengropparkeringa. Da hadde vi spart over 500 høydemeter. Sto en bil parkert. Tydet på lite folk, noe som skulle vise seg å være rett, vi så ingen på 3 dager. Flott område som er vernet i nord, her er vi i kanten av naturreservatet. Vi gikk til den åpne koia Lunnaas, grunnen til dette var at det var tørt og bruk av primus var forbudt. Da hadde vi mulighet til å lage mat der inne om koia hadde vært opptatt. Fra koia gikk vi ned til Store Nykjua, der ble det fisket og konemor fikk en ørret. Lite vann der. Ørreten ble stekt på den panna som var i koia. Den smakt bra, som nyfisket og nystekt fisk alltid gjør. Lunnaas er en enkel og grei koie med både ved og gass, et stort rom, og et kott med en seng. Vi fisket også i Vesle Bumla og fikk en stor Abbor. Litt knotet og navigere, det er stier i område, men forskjellige kart gir forskjellig info. Kartet over er fra en plakat som stod ved koia. Kartet fra Geowier - kartverket skal være det mest oppdaterte, med det manglet også info om stier. Kart fra side 3 som jeg fant når jeg kom hjem. Men det er ikke telefondekning i området. Jeg syns det er fint, men det at det ikke er dekning stresser mange. Vi hadde med satelittelefon. Papirkartet viser enda mindre stier. Endte opp med å tegne av ruta på GeoViewer for å ha en viss peil på hvor stien gikk. Ingen av kildene viste seg og stemme, stien går helt langs land på Vesle Bumla. Vi gikk ned Jakobstigen. Trestiger er ikke hverdagskost. Stien på andre siden er small og tauet er bra og holde i. Var helt på grensa av hva konemor gjør, men hun gikk både opp og ned med sekken på. Vi gikk til det nordre «Pene Tjernet» hvor det er et flott nes. La merke til dette når jeg gikk Tyrifjorden rundt. Slike nes som ligger flott til, er det alltid spor etter bål og telt. Gode solforhold. Vi fikk plass til Duplexteltet, samlet sammen litt kongler og bøss måtte jevne litt men 200x115 cm i grunnflate gjør at teltet ofte smetter på plass steder en ikke skulle tro var store nok. De som tror små pinner og barnåler går gjennom bunnduken på Cuben fiber telt, burde vært her og sett på underlaget. Duplexteltet med dører slått opp, nesten som å ligge under en tarp som er myggfri. Ble noen timer med fiske, men her ble det ikke noe, på tross av mye vak. Konemor krever downmath 9 LW på tur, og det er ikke plass til 2 stk, så jeg tok neoair underlaget. Sony DAB-radioen henger i en krok i taket. Både den og GPSen ble ladet av Anker 21W panelet som funker knallbra. Litt dis om natta, her er kl 0530 Burde tatt ned klestørka, så hadde bilde blitt finere. Sekker må lagres ut når vi er to i teltet. Fint temp og bade i, greit å få vaske seg litt i varmen. Helinox stol er digg på tur. Siden det var forbud mot primus, varmet jeg vann på Barocook systemet. Til å med kokekaffe ble laget på dette. Driver å modifisere det litt, vondt å helle det over i en kopp/termos. Det er to fine plasser ved det søndre pene tjernet, så om plassen på neset er opptatt så er det flere muligheter, Lynnedslagsfuru blir alltid litt rare. Dette skiltet står ved en flat plass, helt av stein. Dette er ved Lårvika. Mange fine teltplasser langs Lårvika. Pause ved Gudbrandtjern, også en fin plass. Tre dager nesten uten dekning og ikke møtt folk føles litt ekslusivt. Så område anbefales, selv om det er mye opp og ned, og ikke av de raskeste stiene. For mere info: Kast deg utfor Jackobstigen

Soulo er det teltet jeg sverger til vinterstid på høyfjellet enten jeg går med sekk eller pulk. Opplever det som bombesikkert og veldig lett å reise uansett forhold. Plass nok til meg på 173cm, 63kg og bikkja (Norsk Buhund 14kg). Jeg smelter snø og lager mat i forteltet.(Bruker primært Trangia 27 med vintertilsats, ja sprit, også vinterstid,,,,) Prøver å velge teltplass hvor jeg kan grave ut et triangel rett innenfor døra, som arbeidsgrop, slik at jeg kan sitte med beina ned i den, og mellomlagre støvlene der frem til jeg legger meg. I finvær lager jeg gropen på utsiden av teltet. Sekken lagrer jeg ute, ved å feste den i spaden rett utenfor døra. Det samme med pulken. Alt jeg ikke trenger i teltet lagrer jeg der. Om jeg bygger le-vegg så graver jeg oftest noen ventilasjonsluker i snøen under ytterteltet for økt ventilasjon.

Tusen takk at du brukte tid på å gi en så god pitching av Unna og Soulo! Helte mest mot Unna fra før, pga den store plassen og (litt) mindre vekten. Etter å ha lest posten din har jeg nå bestilt et Unna fra fjellsport! Gleder meg til første tur med det! Nok en gang tusen takk! Og tusen takk til deg også, Kristian J

Soulo har ein fordel over Unna når det gjelder pitching i sterk vind. Med feil teknikk kan eit kuppeltelt (utan klipsesystem) doble som ein kite. Slik brukar eg å sette opp Unna i vind: Prøver ein å sette stengene inn med vinden blir det berre krøll, men på denne måten har eg aldri hatt store problem.