Ikke helt avslutningen på turåret som jeg hadde tenkt, men det blir det aldri heller. Jeg siktet meg inn mot 100 utenetter for året, og det hadde gått om jeg ikke fikk influensa siste helgen før jula, og en litt avkappet romjulstur. Jeg får nok ikke den sjansen igjen så mange ganger i livet. Fornøyd med 96 uansett for året!
For siste tur nå i romjula måtte det selvfølgelig også komme et voldsomt uvær. Vel jeg skulle ut uansett! Jeg gikk fra Fagerheim til Krækkja, siden det virket som på snøkartet at det skulle ligge mest snø den retningen. Fremdeles litt stusselige snøforhold på Hardangervidda, og absolutt ikke noe bra snø å sikre teltet i.
Værmeldingen fortalte om vindkast på 25-27-32 ms i kastene utover natten og neste morgen. Jeg la meg bak en stor container ved Krækkja turisthytte. Værmeldingen traff ikke helt på vindretningen, så containeren gjorde ikke så mye nytte for seg som jeg håpet. Jeg var uansett ganske klar på at leir _måtte_ brytes før det verste uværet på morgenen. Enten for å gå i været eller for å søke tilflukt et annet sted. Jeg landet på det fornuftige sistevalget. Etter en kjapp rekogneseringsrunde kvelden før det dro seg til fant jeg ut at det ene lille vindfanget på Krækkja var ulåst. Det ble fluktplanen da jeg etter noen få timer søvn i 05-tiden fant ut at nu er det dags, og teltet begynte å kjempe skikkelig mot en litt skråstilt vind som ifølge Yr da lå rundt 18(25) ms.
Ganske uryddig og hektisk nedpakking av telt, men som alltid god trening. Ingenting ødelagt, men jeg presterte på idiotisk vis å miste teltposen til vinden, og den var langt bortevekk før jeg rakk å blunke... Så om noen finner en DCF teltpose et eller annet sted Sør-Øst for Hardangervidda kan det være min...
Det ble noen kummerlige timer på gulvet i vesle vindfanget på Krækkja. Der var det ikke tett, så jeg ble passe føyket ned der jeg prøvde å få noen timer på øyet i jervenduken og på liggeunderlagene. Først i 11-12 tiden hadde det løyet passelig nok til å bevege seg ut. Med en form som ikke var helt på topp fremdeles etter sykdomsrunden tok jeg turen tilbake bilen og avsluttet turen istedenfor å ta en natt til.
Det er fint å kjenne at man lever litt i blant, men jeg klarer meg fint uten 30-tallet i vindkast på tur sånn ellers! I hvert fall når man ikke har mulighet til å grave seg nødbivuakk!