Vinnerliste

Forrige sesong kappet og sydde jeg Fjellpulken Tentbag 200-teltposen min 60cm kortere. Jeg knekker teltstengene i 3 korte deler istedenfor 2 for å holde teltrullen godt innenfor pulken, og jeg liker en litt mer kompakt rull på toppen av pulken generelt. Etter kappingen veide Fjellpulken-posen fremdeles 414g. Ganske mye for funksjonen sin egentlig, selv om den på alle andre måter fungerer bra. Optimalt sett skulle bunndiameteren på posen vært en del mindre. Med noen meter DCF liggende fra tidligere ambisjoner og bestilt oppdrag fra @ole_brum / Aust Gear ble resultatet en veldig snasen løsning på 118,7g, tapede sømmer og kompakte mål som passer meg mye bedre. Det skal vel godt gjøres å få det noe lettere. Spent på å prøve ut i felt! Førsteinntrykket er i hvert fall meget bra.

Eller -Et vidunderlig år for padling!- ... som heldigvis ikke er over. Kjapp oversikten over årets utflukter på vannet, så langt, forhåpentligvis er det flere muligheter igjen. * er enten helt nytt området/strekke, eller ny del av et et kjent området som Vansjø og Øyeren). Kjører ikke bil, men liker kollektivt, og eventuelt en taxi, som til Feiring, eller helt nord-øst i Vansjø. Kanskje noe av dette kan være til inspirasjon..... om noen ønsker bilder, kan jeg dele Google-disk-link fra de respektive turene, send privat melding. 22.03 - Enkel liten tur fra Vaterland ned mot Ulvøya, Langøyene og opp gjennom Tjuvholmen til Aker Brygge 06.04 - Minitur fra Drøbak til Håøya for å ekspedere litt med en turvenn. 03.05, - Starta på Vulkan, ned Akerselva, padla inn Alnaelva under Ekebergåsen, ut på fjorden igjen og rundt Nakholmen, gjennom Tjuvholmen, og bort til baksiden av Munchmuseet 11.05 - Skjerva, Skjellbreia og Våja på Hadelandsåsen med en turvenn* 31.05 - Sværsvann, Bråtatjern, Setertjærn og Rolandssjøen, Øst og Sørmarka* 12.06 - Årnes til Sørumsand, og med det har jeg tatt hele strekket fra Skarnes til Fetsund (eller faktisk til Gansvika og Årnestangen.* Har tatt fra Rånåsfoss to ganger før. Og legger man til at jeg har tatt strekket fra Eidsvoll til Årnes, og Sand i Odalen til Skarnes (to ganger). Begynner sporet i BaseCamp å bli langt.. Har sjekka ut en fint sted å sette ut båten mellom Kongsvinger og Skarnes, så skal sjekke ut fra Kongsvinger til demningen på vei mot Skarnes. 18.06 - Slattum til Tangen sør for Lillestrøm. Skulle egentlig starte på Bjertnes, men for lavt vann, kombinert med at der jeg har pleid å sette ut var grodd igjen… ble det buss til Slattum. Tatt maange turer på Nitelva i ulike varianter. 11-12.07 - «symbolske» miniturer på hytta ved Kynna 19.07 - Feiring til Eidsvoll, med mye attått* Taxi fra Eidsvoll til Feiring, ri på kose-medvindsbølger til Minnesund, og masse kule evjer/jungelelver på vei ned Vorma. 20.07 - Øyeren. Starta på Skøien, og over til østsiden, og inn alle tilsig så langt det gikk. Skikkelig kult. Vestover igjen, og innerst i vika til Børter E-verk.* Har tidligere tatt fra Sandstangen til Solbergfoss (med en sveip rundt på Øyeren på veien, ned til Gansvika fra Borgen bru, og to turer i Naturreservatet, samt til Årnestangen) 24-27.07 - Setten og Mjermen* Fire herlige dager med båt og køye. Tips fra bekjent som henta meg på Bjørkelangen, og kjørte meg tilbake dit. Tok hele «skiten», med masse koseloffing underveis. 10.08 - Tredje besøk på Rømua, på ulike turer, denne gang med turvenn, starta på Hammeren. Planen var å ta solo ned til Fetsund og fyre opp primus der, men vinden ville ha meg til Sørumsand. Skikkelig kule medvindsbølger. 15-17.08 - Nordmarka «not-so-classic». Gjerdingen-Tverrsjøen-langs Pershusfjell-Katnosa, Vesle Sandungen-Fyllingene-Bjørnsjøen-Rott/Gåsl/Øyungen. Gjerdingen og Fyllingene eneste nye vann. Veldig lav vannstand, i tillegg var Fyllingen nedtappa.. måtte bære rundt brua mellom dem. Ville gjerne loffe litt rundt på Fyllingene når teltet var slått opp, men blåste ganske mye, så da gikk jeg opp på Kikuttoppen i stedet. 06-08.09 - Vansjø-Moss* Starta helt oppe i nord-øst, fikk med de tre elvene som renner inn så langt det gikk, Tredje overnattingstur på Vansjø, andre gang inn til Moss. 17.09 - Liten etterjobbstur på Lut og Nøklevann 21.09 - Fra Vaterland, runda Søndre Skjælholmen, opp til Gressholmen, og i land på Malmølya 26.09 - Halv dag på jobb. Starta på Aker Brygge, bunna Bygdøykilen, i land bak Munchmuseet 27.09 - Hobølelva tur/retur Bjørnerødvannet med en turvenn. Ca 6 opp, før vi snudde. Jeg kune gjerne tatt mer, men turfølge måtte hjem. Brukte begge båtene mine. 17.10 - Sandvika til Vollen i Asker. Vært en god del inne fjorden der. Prøvde meg på en tut til Slemmestad i fjor, men det begynte å blåse opp litt, såp måtte da i land på Konglungen. 26.10 - Bruelva og Langen og til Våg. Klassiker, sjette tur her i en eller annen variant. 27.10 - Sjølyst-Sandvika, tok på yttersiden av Ostøya. 31.10, - Vaterland, inn i Ekebergåsen igjen, dobbel hodelykt denne gang, rundt Gressholmen og inn til Sjølyst 02.11 - Vaterland, langs kaia til Tjuvholmen, Dyna fyr, og inn til Munch. Legger ofte opp til å ta padlepauser for rusle rundt på øyer, eller opp til topper etc. Liker også å loffe rundt når jeg har slått opp leir på overnattingsturer. Siste turene har blitt ren padling, da jeg må la beina få hvile seg litt. Pleier å si at ved siden av kåken, er packraft noe av det beste jeg har investert i.

Omnilite Ti (med Silencer)-kaffekok i solveggen på Gaustatoppen Turisthytte denne lørdagen

Helsport Pro Lofoten 3 fås for 3600 hos Helsport's egen sjappe nå. Vaskeekte røverkjøp der! link her

Har fått testa LY-1 4 netter Relativt vindstille med temperatur fra +2 til -14, samt i underkjølt regn med 10 - 20 m.m nedbør. Må si teltet sto til forventningene. Overraske hvor god ventilering teltet har, dette merkes godt når du fyrer med primus og det ikke blir helt badstue der inne. Selv med koking av vann og noe vanndamp, opplevde jeg ikke nevneverdig kondens eller rim på innerteltet. Det lille som samlet seg der, forsvant etter par minutter med fyring av primus. Våkna opp lørdag med rundt 10 - 14 minus. Det var relativt vindstille med 2-3 m/s vindkast. Innerteltet holdt seg relativt tørt samtlige 4 netter, selv om teltet ble slått ned og tatt opp opptil 2 ganger i løpet av turen. Innerteltet er lite, men det var nokså behagelig å oppholde seg der, spesielt med å sitte på teltstol med støtte i ryggen. Du kan enkelt sitte i stolen med fin plassering av primus, enkelt snu deg og hente ting og tang i forteltet bak deg, samt enkelt kunne regulere begge luftelukene, som du også kan rulle ned for å titte ut. Noe du kan gjøre fra sitteplassen uten å måtte anstrenge deg. Dette er luksus når du er på tur, synes jeg. Eneste minuset jeg fant på teltet, var at jeg synes glidelåsene er litt "hard" å ta opp ned. Kunne tenkt meg hatt litt større og bedre glidelås. Spesielt når det er fuktig og dette fryser til is. Ellers følte jeg at de tekniske detaljene og løsningene er gjennomtenkt, Ikke bare satt opp, fordi det er en god ide. Gleder meg til å teste teltet på vinterføre.

Jeg savner egentlig 1000 års planlegging i Norge. Hvilke områder skal for en hver pris ikke utbygges! Vi ser jo at hver enkelt kommune bygger ned, men få ser helheten. I små kommuner er det ofte koblinger mellomrom utbygger og de som sitter i kommunestyret. Her er det jo slik at renovering av alt eksisterende kraftverk kan påvirke strømproduksjon i utrolig stor grad uten at mer natur blir nedbygd, men det lønner seg ikke økonomisk… Den er jo ikke hytter i praksis men fritidsboliger med full infrastruktur. Bor selv slik til at køene til /fra hyttene i fjellet blir enorme store. Uten hyttetrafikken hadde veien også vært store nok…

2 turer på Gautefall, 18. og 26. Oktober. Samme rute på begge turene, som er på ca 25km og tok i overkant av 6 timer. - Har kombinert to ruter jeg har gått før. Starter ved Felehovet Sør og går via Bleka hyttefelt og mot toppen av skitrekket til skianlegget, så til Nonsåsheivarden, Store Øyvatnet, så tilbake mot Reinsvatn og til slutt Reinvassnuten og ned igjen mot Felehovet Sør. - Neste år vil jeg prøve å gå denne ruta, men i tillegg gå fra Reinvassnuten og ta turen via Stolsvassnuten og Austre Breilidvatn. - Turen Lørdag 18. var med frost på bakken, og ble en "bli kjent"-tur. Søndag 26. var mer av det fuktige slaget etter mye regn dagene før, men med fint vær og litt mer rolig tempo med pause i hengekøya. Men pga mye vann, så var deler av stien rundt Reinsvatn under vann, og flere steder rant det godt i elver og bekker. Hele, eller av denne ruta kan anbefales, og har ingen spesielt tunge motbakker. Er mange fine plasser å ta pauser på, spesielt nede ved Store Øyvatnet, og området rundt Holmtjenn og Store Daltjønn. 18. Oktober: Flasketjønn: Utsikt ned mot Holmvann og Hellersvann: Pause ved Holmtjenn: Utsikt fra Reinsvatn og opp på Reinvassnuten: Reinsvatn sett fra Reinvassnuten: 26. Oktober: Gapahuken ved Store Daltjønn: Store Daltjønn sett fra høyden man ser over gapahuken på forrige bilde, med Reinvassnuten i bakgrunnen: Ved Holmtjenn: Nonsåsheivarden: Pause ved Store Øyvatnet: Reinvassnuten sett fra Reinsvatn: Reinsvatn sett fra Reinvassnuten: Mye vann i "bekken" der vannet renner ut fra Reinsvatn:

Du er nok inne på noe der, bestilte nylig en del fiskesluker hvor pakken var merket med "Do not eat".. Jeg tror det er ufattelig få mennesker i verden som både er dumme nok til å spise en fiskesluk i utgangspunktet, men som samtidig er oppegående nok til å lese og forstå merkingen på pakken.

En praktfull dag i heia – tidlig i november. Turen inn til Blåfjellenden hadde vært bedre enn ventet. Regnet både YR og Storm hadde meldt, holdt seg vekke, og det kom bare noen dråper på kvelden. En tør tur i heia i november, er egentlig en bonustur. Det kan lett være frost om det skinner opp, og det er ofte mange dager med regn i november. Jeg var godt fornøyd første dag på tur. Det blir selvsagt tidlig mørkt. Alt i femtiden er det så pass lite lys at hodelykten må på utendørs. I åtte-tiden på morgenen, begynte det å lysne. Så sent på året når ikke sola ned til hyttene ved Høgaleitet ved Blåfjellenden. Hyttene ligger i skyggen av Grønafjellet, og bare en liten stund – enn så lenge – kommer sola inn vinduene i firetiden. Dagen før hadde vært grå og trist. Morgenen kom med blå himmel og rosa skyer i sørøst. Det var fortsatt rundt ti grader nede i dalen, og sola ville gjøre det varmere der vinden ikke fikk tak. Værmeldingen var klar på at det ville bli bra vær med sol deler av dagen. Det var virkelig kjekt å sitte med frokosten å se sollyset krype langsomt nedover fjellsiden. Det så ut til å bli en skikkelig flott dag, og jeg hadde ingen ting som hastet. Jeg fikk noen flotte timer før jeg pakket og jorde meg klar til en tur mot Hunnedalen. En kald vind fra sør gjorde det litt utrivelig over kantene på min vei sørover. Nå er det noen bakker oppover til å begynne med, og selv om det var skygge, så ble jeg svett. Oppe i høyden fikk jeg sola i ansiktet, og måtte ned med skyggen på lua. Heia lå å badet i sol. Det er ikke mye grønt å se. Det meste er vissent og gulbrunt. Sola gjorde at det meste fikk et gyldent skjær. I sola tørket fjellet opp og det ble til og med litt mindre sorpe. Det ble lett å gå. Det var ikke dagen for å haste over heia. Her var det bare å få med seg mest mulig av en skikkelig flott dag. Jeg stoppet opp noen ganger bare for å se utover. Det ble tatt noen bilder, og de skal bli greie å se på over vinteren. Vinden som hadde gjort det litt kaldt over kantene å vei over heia, forsvant nedover mot Hunnedalen. Nedre Fossebekktjødnet lå speilblankt. En fin dag ble enda flottere. Denne dagen var det spor i sorpa, Andre enn meg var på tur – eller jakt. Jeg hadde ventet å treffe folk som ville inn til hytta for å overnatte. Først nede ved Fossebekken kom det to i mot. De ville innover for en natt, og håpet at været dagen etter ville bli like bra. Litt senere kom to karer og tre hunder i mot. Det var sauefolk som ville inn til Blåfjellenden (gården og ikke STF-hytta) for å lete etter sauer. De manglet fortsatt noen få stykker. Det er ikke alltid ettersankingen går i så flott vær som denne dagen. Nede i Hunnedalen var det helt greit å skifte fra svettevåte klær til tørre. Selv om bilen sto i skyggen – sola når ikke ned her heller, så var det fortsatt 8-9 grader.

Da ble det tur, ikke helt som planlagt, fikk med meg en turvenn med bil, kjørte til Sundhaugen, og start og mål der. Konklusjon ved Darbu kirke. Brygge som vist på bilde var ikke der. Var mye vann nå, men så ikke antydning til den... (eller... kanskje det en bildet viser noe som kan vært en del av noe) På ene bilde Måsabjønn la ut, kan det jo se ut som en det er gressplen like ved det som ser ut som en brygge.... der kunne man gått på en dobbel-smell, om man tenkte at det var et fint sted å sette ut. Var vel i praksis kun ett sted der hvor det hadde vært mulig å sette ut, på sydsiden av gangbrua Det var skikkelig kult, og med den vannstanden som var nå, var det ekstra kult rundt ved fugletårnet i sør, men vi kom ikke opp, siden vi vi ikke hadde korrekt fottøy. Men vi så en kul okse Dro opp Delerlva (blokkering) , Fiskumelva (foss) og Dørja (sttyk/foss) så langt det var mulig å komme. Her skal jeg definitivt til bake.... og da blir det start og mål Vestfossen. Taxi til Eidsfoss fra Vestfossen og padle tilbake er også satt på lista. Da er min elskede nydusjet og står til tørk, klar for nye eventyr..... i morgen blir det gul båt på fjorden.

Veldig fornøyd. Det er blitt go-to teltet mitt for solo-turer i barmarkssesongen nå. Highlights er: Veldig værsikkert, og blafrer lite i mye vind Veldig god plass og romfølelse i innerteltet, samt forteltet Liten total "footprint"/Lett å finne egnet teltplas Jeg hadde gledelig betalt vesentlig mer for teltet om det hadde hatt en litt bedre kvalitetsfølelse i innerteltet. Der synes jeg fargen og enkelte detaljer som glidelåsen og dragerne i dør-panelene osv. kunne vært litt bedre. Det er et lite irritasjonsmoment noen ganger at man må bruke to hender for å effektivt åpne eller lukke dørpanelet. Bunnduken i innerteltet liker jeg dog godt. Den er ekstra tykk og robust, ikke så ulik bunnduken i Keb-serien til Fjällräven.

Hvis man snur litt på flisa og tenker seg et samfunn uten villrein og uten samer - hva vil skje da? Jeg tenker vel at storsamfunnet (som like gjerne er en kommune med dårlig økonomi) da vil ta seg enda mer til rette med enda mer hyttebygging og tilrettelegging med veier og kraftverk og skianlegg og vindturbiner i de siste villmarksområdene vi har. Det er jo alt nå kommet et visst press på å få opphevet vern (kraftutbygging) og det som var en sannhet i går trenger ikke være en sannhet i morgen.

Da ble det ny tur, i nærområdet. Måtte til Hønefoss for å handle inn flyttekasser. Og like ved handlesenteret er det et flott turområde. Her har jeg noen stier som jeg ikke har fått registrert at jeg har gått. Plan var å få gått de sorte stiene. Her har jeg både kappet stubber og kjørt opp skiløyper. Mulige veivalg Så kom jeg inni området hvor Amy har herjet. Det er stedvis gater hvor vinden har fått tak. De har blitt laget dyrka mark, så plutselig får vinden tak på nye steder! Planen var og trene på å måle ut avstand ved å telle skritt, men det systemet fikk kjørt seg med så mye omveier.. men god trening! Gran er mye verre å passere enn furu. Plutselig er det helt uten noe trefall Her var stien blitt til nydyrka mark. Men høye furuer som står på «elvebunn» har dårlig fundament. De blir bare revet rett opp. Traff på noen or-poster også. Litt utsikt mot Storelva. Her var stien vekk etter hogsten. En barnehage har uteplass i området. Her var turgåere ikke velkommen Fikk gått opp det meste. Må si at retningspila i Topokart - Norgeskart på tur som @Ivan Lé Hjelmeland har laget, gjør at du kan navigere utrolig raskt! 4.3 km/t med mye navigasjon og trefall er meget bra i min målestokk. Legger ved litt bilder har hvor jeg har gått lokalt oversiktsbilde Rundt heimen Med Appen har jeg kontroll på hvor jeg har gått, og bør gå.

Nå skal jeg ikke si at de du har sett på er feil, men de hadde ikke vert førstevalgene mine med tanke på fiske. Stellar Dragonfly er en kano jeg har sett mye på, hadde virkelig vert morro en del steder når den er så lett. Men en kano med lavt sete og 70 cm bredde blir ikke særlig behagelig med tanke på fiske. Old Town kanoen går, men igjen, ikke særlig stabil eller bred. Bare litt over 80 cm bredde. Du sitter lavt som igjen betyr at du ikke sitter så veldig komfortabelt. Du merker virkelig det over en time eller to, det kan jeg love deg. Og i enda større grad hvis du skal fiske 4-8 timer i løpet av en dag, eller flere dager på rad. Når du skal fiske vil du helst ha den mest stabile kanoen du får tak i, som i praksis betyr den bredeste. Samtidig blir fiske mye mer behagelig når du sitter høyt. Jeg kjøpte en Sportspal 12 fot, den har helt flat bunn, er i aluminium og er 96 cm bred. Denne er utrolig lett å få på taket, veier bare 16 kilo. Du har også 14 og 16 fots versjoner. Har sett mange kupp på finn på Sportspal kanoer i alle størrelser. Så rev jeg ut setet og satte inn en båtstol fra Biltema. Da sitter jeg høyere og mye mer komfortabelt. Setet kan med min løsning monteres begge veier, og man har noen skikkelig gode bokser på siden. Dette er i min mening den beste fiskekanoen på det norske markedet. Veldig lett og stabil. Har også kjørt på med flere stangholdere i den. Så min personlige kano etter ombyggingen er kanskje Norges beste fiskekano.. Såpass tør jeg påstå. Men til tross for dette så endte jeg opp med å kjøpe pedalkajakk i høst. Pedaldrift betyr at man kan kaste mens man beveger seg, går mye raskere fra sted til sted, samt at det er mye mer stabilt å stå i fiskekajakker enn kanoer. Jeg gikk for en Old Town PDL 132 Bigwater kjøpt brukt på Finn. https://www.westsystem.no/produkt/old-town-sportsman-120/ Men det er typisk Sportsman 120 eller Sportsman 120 PDL man ønsker. Eventuelt Bonafide P127. De er noen av de mest stabile fiskekajakkene for å stå i. Anbefaler også Anchor Wizard Low Profile på det absolutt varmeste, fantastisk ankerløsning både til kano og kajakk, har to av dem nå. https://www.westsystem.no/produkt/bonafide-p127/

Har ikke kjøpt Leatherman Skeletool CX, selv om jeg har innsett at DETTE er jo Leathermanen jeg vil ha! Mye lettere og kun de verktøyene jeg faktisk bruker på turer der multi-tool er med istedenfor kniv. Likevel er det blitt for mange kjøp i det siste, og dette er laaaangt ned på nødvendighetslisten. Så hvis noen sitter med en slik og vil bytte med en Leatherman Signal vet du hvor du finner meg... 😅

Jeg har ikke sett lørdagens episode, men jeg synes det er utrolig befriende å se en TV-serie som ikke bare handler om å vinne. Vinner jo på en måte over seg selv, men ikke dette konkurransepreget som 71 grader nord og liknende serier har.

Optimus POLARIS OPTIFUEL Metal til 1499 hos Fjellsport nå. https://www.fjellsport.no/merker/optimus/optimus-polaris-optifuel Øvrige priser hos Prisjakt viser nå fra 2942 til 3299 https://www.prisjakt.no/product.php?p=3024447

Det har du rett i, men dumt at du sletta @Krankman, men jeg fikk nå sett hva du skrev før du slettet, og det du skrev hadde du helt rett i; det var "Cogito ergo sum" @Memento mori utla, men det var dog til feil uttrykk (og jaggu fikk han ikke en likes av @guffen2015 for det nå likevel, ikke dårlig 😁). Om "Seco et vesso, ergo sum" faktisk er et kjent uttrykk tviler jeg på. Du fant det ikke med Google skrev du, men prøvde du rett Google da? Skjønt det gikk litt fort der i går og jeg tasta nok litt feil, for frasen jeg mente å oversette skulle være "I cut and pinch, therefore I am" - som jo ville passe godt til et multiverktøy og neppe være hemmende for et fremtidig videresalg på bruktmarkedet. Men, men. Det ble nå liv, rai rai. 😄

Bare et ord til slutt om såler, et mulig tips til andre "tverrplattfotinger". Hadde liggende er par slike i str 46 (bildet er lån fra nett): Disse tapet jeg fast på de flate originale Altra sålene, også i str 46.. Brukte dobbeltsidig tape. Tenke jeg kan bytte til lim når jeg er mer sikker på at det funker. Og det er jeg nå, etter flere korte kveldsturer på 4-5km hvor jeg syns det har funket bra. Og tapen sitter nå så godt at da jeg forsøkte å løsne, så "truet" den med å ta med seg litt underlaget på disse innleggene, så har bare latt tapen stå. Om dette vil funke på langtur vet jeg ikke enda. Men, btw, på langtur har jeg alltid med et par ekstra såler i sekken, i en litt annen fasong/oppbygning enn de jeg starter med i støvlene. Dette slik at når jeg etterhvert begynner å kjenne vondt under føttene, så kan jeg stoppe å bytte såler for å få litt variert belastning

Jeg kjøpte meg et sett med 20 pigger til et par gamle fjellsko jeg har av. Typen pigg er BestGrip. Ble så inderlig lei av at de Icebug piggskoene jeg har trekker vann som de tøyskoene de er og alternativet å benytte fjellsko med goretex er veldig bra. Kjøpte et sett med pigger på Felleskjøpet samt anordningen for å skru de inn og brukte drillen å skru de inn med. De var utsolgt for den typen jeg skulle ha, så jeg måtte opp på en lengre dimensjon. Jeg ser nå i ettertid at det jeg kjøpte nok er beregnet kun på hæl og at jeg ikke burde skrudd de inn i sålen men så langt har det fungert veldig bra allikevel. Lenke til felleskjøpet https://www.felleskjopet.no/maskin-og-redskap/dekk-og-felg/ispigger/sko-stoevel-og-sykkel/

Jeg har brukt akkurat disse piggene på ett par Crispi skarven og de har holdt i 5-6 år, og blir tatt i bruk også denne vinteren. Anbefales!

Fordel er lav vekt, ulempen er høyere pris. Titan ruster ikke. TTi-modellen har titan-håndtak (hvor “TTi” står for Titanium) mens “vanlig” Charge Plus har stål eller aluminium/skall i stål/legering. TTi-modellen bruker også høyere kvalitets bladstål: For eksempel hovedblad i S30V i TTi-modellen. TTi-modellen har utskiftbare avbitere/«wire cutters» og andre premium-verktøyfunksjoner. Prisforskjellen er ca 500kr til vanlig. Så du vil kunne holde den i bra stand over lengre tid, om du må bytte f.eks. bladene.

Gjør et kupp under Blackweeks skriver Widforss i en mail. Klar for et kupp fant jeg en hodelykt, men så at jeg måtte handle minst to varer for kr 699 eller mer for å rabatten de annonserte med. Javel, fant noe annet som jeg vet jeg trenger og havna like over 1000 etter rabatt. Men da slår plutselig ikke tilbudet om fri frakt inn (fri frakt ved kjøp over 995). Irriterende. Adjø. Tenker kanskje er det like bra, for da blir jeg ikke plaget med slike eposter av typen "hva syns du om X som du nylig mottok?" For sist jeg handlet hos Widforss manglet det bare noen få kroner for å trigge denne kjøp-to-for minst 699-rabatten. La da en billig spork i kurven og oppfylte da kriteriet. Men selvsagt da får jeg etter levering mail som dette: Vurderte å legge inn en anmeldelse ala: Denne rumpe-skraperen var helt perfekt!! Akkurat det jeg trenger når jeg har levd for lenge på Real turmat!

Disse ble senest brukt i fjor på en tur i skogen med litt skrint snølag. Selvsagt i 210 lengde (som er uhørt i dag). Bakskiene er tygget opp på innsiden etter mye fiskebein. Men de holder koken og henger sammen den dag i dag.

Her er det tydeligvis veldig forskjellig rutiner og ambisjoner. I Forsvaret har vi sikkerhetsrutiner for å redusere/unngå ulykker og uønskede hendelser. Aldri er hensikten her å finne «syndebukker». Vi har slike rutiner for å redusere, lære og forbedre. Nå skal det sies at Forsvaret i mine øyne er den organisasjonen i Norge med best kultur for å ta ansvar, ikke fordel skyld.

Jeg fikk ny teltpose for pulken denne uken, som nevnt her (syntes den fortjente egen tråd): Men! Litt i konflikt med ny teltpose tenker jeg også å prøve ut 2x RidgeRest skumcelle-matter denne sesongen istedenfor Z-Lite og Exped Synmat 7 kombinasjonen. Dette blir en noe lettere men også åpenbart mer volumiøs løsning. Å ha mattene oppå pulken blir det mest logiske. Også oppå pulken tar de mye plass, men om jeg ruller de såppass store at teltposen/teltrullen får plass inni er volumet relativt godt utnyttet, og det blir noe tryggere for teltet å sitte på pulken. Neste problem da er at mattene er eksponert for snø, og siden de er fulle av riller er det stor sjanse for at man ikke får ristet av alt, og det kan bli en kilde til våt sovepose. Jeg prøvde meg på å sy en enkel "ytterpose" i 40D Silnylon som beskytter mattene mot snøvær. Med snørelukking i begge ender er det enkelt å ta inn/ut teltrull eller mattene. 104g! Det virker kanskje litt unødvendig å ha en pose rundt teltposen, men teltposen gjør det enklere å dytte teltet inn i liggeunderlagsrullen, og vil holde innsiden av mattene ganske frie for snø fra teltet. Med denne løsningen fungerer det faktisk å pakke mattene ned oppå pulken og i ytterposen fastspent på pulken inne i forteltet. Etterpå så er det bare å dytte teltrullen inn i liggeunderlagrullen med minimal eksponering av mattene for ev. snøvær. Like enkelt er det å åpne ytterposen for å dra teltposen ut uten å åpne klipsene som holder liggeunderlagsrullen på plass på pulken. Litt utradisjonell måte å gjøre ting på men for denne type oppsett har jeg trua! Kun teltpose: Teltpose + 2x RidgeRest Large: Teltpose + 2x RidgeRest + Ytterpose

Takk for tips begge! Endte med å ta en telefon til hotellet (Finse1222) også. De sa at Finsenuten og Jomfrunuten kunne være mulig mål for en kortere dagstur til fots og som ikke krever sommerbruer. Men de sa også at forholdende for øyeblikket var lite innbydende – bare sørpe og slaps – men at hvis mildværet holder noen dager til er det mulig det smelter bort, så jeg får nok bare følge med litt på både værmelding og webkamera da.

Har brukt Dunlop Pricemastor i mange år nå, og de holder bra; ingen hull så langt. Eneste minus er at sålemønsteret slites fort ned, slik at de blir i glatteste laget etter en stund. Det ser ut som om at Dunlop Dee støvler har et bedre sålemønster, så disse holder antagelig lenger uten å bli for glatte. Så mitt råd er å kjøpe disse; gjerne i et nummer større enn det du bruker til vanlig slik at du har plass til et par tjukke ullsokker samt innleggssåler. Da kan man holde seg ganske tørr på beina når man går i gummistøvler, selv om man er ute hele dagen. Mitt råd er å styre unna disse siden de er laget av naturgummi. Etter min erfaring (og jeg har prøvd mange støvler av forskjellig fabrikat) er naturgummi direkte uegnet som materiale i fottøy da det ikke tåler bruk på myrete/steinete underlag uten at det går hull etter kort tid. Du vil da være den stolte eier av gummisøppel. (Det går an å bøte hullene, men reparasjonene holder ikke og må gjentas med jevne mellomrom. Og selvfølgelig går det hull på støvelen når du er midt oppe på fjellet og trenger å traske gjennom kilometerlange myrer for å komme ned til bilen.)

Ofte har sikkerhetsrutiner med å redusere ansvar. Altså ikke å gjøre noe tryggere, men å sørge for at man ikke kan bli stilt ansvarlig for andres skader. Og det kan være viktig nok akkurat det. Fra årene mine ute i havet, på disse offshore installasjonene som enda forsørger Norge, var ankomst på en ny rigg ganske lik. Ett velkomstmøte på ca 30 minutter, så en runde på riggen der man blir vist og forklart alt som er farlig, som så blir avsluttet med at man får stukket ett ark i neven man blir bedt om å lese, der alt som kan være farlig er ramset opp og hva jeg må gjøre selv for at det ikke skal skade meg. Så blir man blir bedt om å signere. Nå har de sikret seg, ikke meg. Hvis jeg nå får noe i hodet og blir skadet, er det dokumentert at jeg har fått vite at man foreks. alltid skal bruke hjelm utendørs. Risikoen er ikke nødvendigvis blitt mindre, men ledelsen kan dokumentere at jeg vet om den. Fjellene i Norge vil alltid utgjøre en viss risiko for de som ferdes i dem, og til alle tider har de som ferdes der fra tid til annen blitt skadet eller har omkommet. Det nye nå er at noen har skylden. Noe andre. Ikke sjeldent regjeringen. Jeg husker baderomspeilet på lugaren min, nederst i venstre hjørne var det ett lite klistremerke med tekst: "you are looking at the person responsible for your safety today". Kanskje turister kan bli møtt med en noe lignende plakat på flyplassene våre? De vil nok skade seg like mye, men de er i alle fall blitt advart.

Wandrer kan ikke importere .gpx direkte, men den importerer fra Strava, RideWithGPS, Garmin Connect eller Coros. Du kan importere alle .gpx-filene dine til den av disse du ønsker (krever ikke betaling), og så kan Wandrer importere derfra igjen. Jeg bruker uansett utelukkende Strava til logging (har litt over 3000 aktiviteter i Strava). Gratisversjonen av Wandrer importerer bare de 50 siste aktivitetene dine. Et årsabonnement koster $30, og hvis du ikke fornyer blir ikke historikken din borte.

Så akkurat i sosiale medier at Anne Lindmo har vært på Finse. Noe snø, men de gikk på beina.

Det er ganske fint nord-øst fra Finse opp mot Hallingsskarvet. Der er du ikke avhengig av noen bruer heller. Det vil sikkert være et lite lag med snø og slaps, men det er vel fremdeles såppas tynt at det ikke er noe problem å gå til fots på. Å gå opp i steinura på selve Hallingskarvet anbefales ikke akkurat, men områdene nedenfor Webkamera fra Finse stasjon for en pekepinn: https://www.bt.no/vaer/i/pqR9V/finse

Denne får man ytterligere 20% på i dag og i morgen, om man er medlem.

Det er vel strengt tatt ikke noe som er enkelt med Svalbard, men det er flere på forumet (undertegnede ikke inkludert) som har gått lange skiturer på Svalbard som kan si noe om den planleggingen som må til. Nevner kjapt ting man må sette seg inn i (lista er ikke uttømmende) - Transport til og fra start/stoppsted. Alt må planlegges og avtales på forhånd, det er ingen rutetransport/hopp på løsninger og begrenset med folk/firma som tar på seg oppdrag. - Tillatelser (Agardh er i meldepliktig område mener jeg) - Rute/vær/føreforhold (Ferdsel på bre, skredterreng etc. er rutene fortsatt farbare) mars er ofte en veldig kald måned, det er en grunn til at de fleste går i April. Gå i april, det regner ikke og skutersesongen varer langt ut i mai. April er ikke vår på Svalbard, April er solvinter ... - Kommunikasjon (satelittelefon/Inrech etc. Ingen telefondekning, husk at man på Svalbard er langt fra folk og helikopteret er ikke nødvendigvis der i en fei hvis noe går galt) - Isbjørnsikring (Våpen/skremmemidler/Isbjørnvakt) (mye enklere når det er lyst) Jeg hadde ikke vært kjempebekymret for å møte andre på tur, du blir ikke gående i kø, og med mindre du legger løypa i skutersporet mellom Longyearbyen og Fredheim så er det vel egentlig ingen "mest traffikerte" områder her.

Hei Jeg kan tilføye, at fruen har et par Atomic fjellski/telemark fra "gamle dager" og jeg selv et par Tua. Tua skiene er senere brukt som meier på en hjemmebygd sprint hundeslede. (Mer effektiv enn den ser ut!) Der har Tua skiene fått en del juling. Men for begge ski holder stålkantene fullstendig bra!! Begge ski er noe daffe å gå med, men det er en annen sak. Så her helt klart kommet et teknologisk tilbakeskritt, som kan skyldes annen stålkvalitet, som ikke tåler bøy og/eller annen lamineringsteknikk samt endret utformings (flens?) på stålkanten eller alt sammen i kombinasjon! Vi bør som forbrukergruppe gjøre oppmerksom og klage på dette. Fjell forum er jo en ganske stor erfaringsbase!! Elgen

Hvis det regner når du trekker pulk så bor du for langt sør Prosjektet ser fantastisk ut. SKkulle bestilt en tilsvarende til midtdeling av stenger dersom jeg 1) var plaget med regn på pulkturer, 2) var nøye med vekta på pulkturer. Der tror jeg jeg har forholdsvis mye å hente på å kutte vekta andre steder først

Haha! Jeg bare googlet, ikke google translate, og hadde det vært knyttet opp til nevnte filosof burde jeg fått treff. 🙂 Jeg takker for et underholdende og også opplysende svar her jeg fortsatt kjeder meg litt på hytta. 😬

Eg har ikkje kjøpt ei bikkje til (fordi vi tross alt planlegg eit kull, det berre ligg såååå langt fram i tid 🤭). Eg synes det er godt gjort, med tanke på at det har vore fleire flotte kull med grønlandshundar i Norge i år, og eg dånar nesten berre eg ser foto. Eg har heller ikkje kjøpt ein nordisk slede til, fordi vi strengt teke har ein garasje full av pulkar med og utan brems og slede. Men eg kunne tenkt meg ein god gammal av typen som var brukt til ambulansekjøring i Nordmarka. Fun fact (som eg fann no, på leiting etter eit bilde): Oslomarka trekkhundklubb hadde i si tid på det meste 20 spann på helgevakt i marka under skisesongen. Det er litt artig 😄 Elles så har vi ikkje kjøpt eit nytt nortent Gamme i polycotton, men der fryktar eg det berre er eit tidsspørsmål 😳

Kan se ut som det ikke er et krav når man er individuell reisende ja.. Jeg mener det uansett er noe man bør ha med, telefon er langt bedre enn både PLB og Inreach når det skal kommuniseres om hva problemet er. En VHF bør man også ha med, det gjør det mye enklere å kommunisere med eventuelt helikopter hvis man kommer i en situasjon der det må ut.. Det kan skje ganske brått.. Selv er jeg omfattet av et annet regelverk som fastboende, tidligere krevde de PLB for oss ved ferdsel sørover mot Van Keulen.. Nå godtar de inreach som erstatning for PLB på disse turene.

Prosjektet nye veier og stier Jeg fikk plutselig 45 minutter til overs, så i stedet for å sitte og vente tok jeg meg en runde til fots. Stien jeg hadde tenkt å gå, er blitt borte – den er nå erstattet av en vei til et hus som tidligere var ei hytte. Startet ved «Statoilstranda» som den heter på folkemunne. Havnet fort borti en privat vei. Stien er borte! »Amy» har herjet litt her også. Artig lite smug Rett ved fjorden. Egentlig i et boligområde! Sort er stier jeg ikke har gått/eller registrert. Mørkegrønn var planen for hele turen. Grønn er det jeg rakk. Det som er litt artig er ei jeg kjenner som har gått det meste i området ikke har fått med seg denne muligheten selv etter en del år 😇. Denne må jeg sjekke ut. Kan du laste inn gpx filer der du alt har gått?

Tenker først og fremst gratulerer til villreinen og til et litt "villere" Hardangervidda. DNT kunne gravd mye dypere enn dette for øvrig. 👍

Da tok jeg kontakt med den lokale løypekjøreren i Skiforeningen, for å høre om det var noen steder som trengtes å gå opp for å sjekke tilstanden etter uværet Amy. Det hjelper jo å ha kjørt løyper sjøl. Det ble en seig tur, lurer på om han har spart den lengste myra til slutt🤣😂 men jeg var jo ute etter trim, så forsikret skyld så tok jeg full ryggsekk. Kanskje ikke verdens lureste valg siden myra knapt bar meg. Litt vei til å begynne med Så over på en strekning hvor det har vært hugst og de har rettet av med gravemaskin. Her er det løs gjørme, veldig tungt å gå og der ramlet en del trær. De har også greid å få gravd fram noen steiner, som passer akkurat til å ta bunnpanna på løypemaskina! For så å komme til meget fin flott myr Med litt våteområder innimellom. Gjorde også litt is-observasjoner, for å teste varsom appen. Området rundt Stormyrtjern er et av de flotteste i mitt nærområde. Men ikke en gang elgen hadde gått her, og bløt var det. Midt ut på hadde det selvfølgelig ramlet et par busker. Det spørs om disse skal få vente til de kan komme inn med scooter eller at tæle i bakken. Mer fantastisk flott myr men veldig tung å gå i. Gikk med gramasjer. Så ei buske som må tas, den kommer ned i løpet av vinteren uansett. For så komme en fin sti. Her ligger det ei buske tvers over som er relativt enkel å ta, og så en råtten busk som har knekt midt oppå. Dette er vel en såkalt Widowmaker! Mer flotte skogstjern med myr rundt. 1B68B9F3-56A7-42D7-A465-35726AE2A1C9.mp4 Liten film viser hvordan det er å gå i myra. Dagens høydepunkt er bestandig bål, og ostesmørbrød. Sen lunsj men varm lunsj laget på rå kvist. Bålplass i middel of no-where 🥳 IMG_4347.mov Film av bålet. Bålet etter det ble full fyr, mye rått i bunn! Knapt synlig etter jeg var ferdig. Ble en solid tur, har også avgitt rapport til Løypebasen. Litt toppbrekk som ligger i løypa. Noe på halvt hold. Det ser veldig fint ut bortsett fra at det er bare gjørme! Mere som er på vei ned.

En liten runde innover Simskardet og Biseggskardet. Vinteren lar vente på seg i Børgefjell. Håper nå på skikkelig frost før snøen legger seg. Synd at når terrenget blir finere må man snu - om man da ikke har med telt. Korte dager. Fortsatt fint barmarksføre- og det frister med ny tur inn i mer sentrale områder av nasjonalparken.

Overbag er det åpenbare svaret i mitt hode i hvert fall. "Made for purpose". Halite sin er dyr, men er gjennomsyret kvalitet og er også testet individuelt som egen sovepose iht. "soveposestandard". Funker veldig fint både for å utvide "mellomsesongen" med tresesongspose der vinterpose blir for varmt, eller for å biffe opp vinterposen. Overbagen "tar" det meste av fuktigheten, siden kondenspunktet flyttes ut til den. Jeg pleier å tørke min kjapt ved å dra primusvarmet (ikke for varm!) stekepanne over på morgenen om den er blitt skikkelig fuktig. Funker veldig bra, men gjøres på eget ansvar 😅

Grov ørret i Sunndalsfjella.En velkomst for spesielt interesserte.Etter det som føles som en evighet i grov steinur, finner jeg omsider en grønn flekk hvor teltet kan stå. Det er ikke lett å finne teltplass her – terrenget er kupert, goldt og vilt. Etter at jeg forlot DNT-stien, har jeg kjempet meg opp gjennom bratt ur med altfor tung sekk. Svetten renner, beina verker – men humøret er på topp. Det er herlig å være på tur igjen. Å bruke kroppen, kjenne forventningene, føle mestringen. Jeg ante ikke at terrenget skulle være så krevende, men nå skjønner jeg hvorfor så få tar turen hit. Det er dette jeg vil ha. Det skal koste litt å komme seg hit. Utsikt nedover Torbudalen. Turen er i gang! Krevende terreng.Sliten fjellfisker!Jeg er ganske kjørt nå – ikke bare fysisk, men også mentalt. Det koster mer enn man tror å bevege seg i dette terrenget. Hvert steg må tas med omhu. Én løs stein, og turen kan være over. Med tung sekk og en kropp som har passert sine glansdager, ville det vært en brå og kjip slutt. Jeg er ikke akkurat lysten på å debutere i sesong tre av Reddet. Sunndalsfjella tok ikke imot meg med åpne armer, men nå er jeg her. De neste syv dagene skal jeg utforske denne nasjonalparken. Jeg vet at flere av vannene huser grov ørret – markert med små kryss på kartet. Og det er mange kryss. Allerede nå, mens jeg speider utover vannet, ser jeg et par grove vak. Et godt tegn. Den røffe velkomsten er glemt. Endelig kan fiskeutstyret lades. Turen er i gang. Bratte partier rundt vannet. Endelig fremme.Hvor er fisken?Dagen har gått forbi uten så mye som et napp. Det blir en tidlig kveld i soveposen. Neste morgen, med kaffekoppen i hånda og sola i teltåpningen, kjenner jeg litt på presset. Skal jeg virkelig kave meg opp hit – og ende uten en eneste fisk? Uaktuelt. Dagens plan: Jeg skal jobbe meg systematisk gjennom tre vann. Det skal fiskes hardt. Jæskla hardt. Og nytes litt underveis. Game on! Morgenstund i teltet. Ett av tre vann som skal utforskes i dag.Stemmer i hodet!Jeg fisker gjennom det første vannet – ikke et napp. Jeg kaver over steinur, tar flere ufrivillige bakkeløp for å nå neste vann. Nye kast. Ny skuffelse. Ikke et napp der heller. Fasiken da! Jeg hører allerede latteren til turkompis Jan Erik – med den forbaska romsdalsdialekten: «Fekk du ikkje fisk der heller? Hahaha!» Jeg vurderer å legge opp. Begynne med drageflyging. Cross-yoga. Hva som helst. Men noe må gjøres. Til slutt går jeg det siste stykket opp til det øverste vannet. Nå er jeg over 1550 moh, og kjenner nesten høydesyken ta meg. Det er helt stille. Vannet ligger krystallklart foran meg. Da hører jeg en annen stemme i hodet. Aner ikke hvor den kommer fra: «Lykke til med å få fisk her, din gjøk!» Man kan bli innlagt på psyk av mindre. Men jeg gir ikke opp. Ikke helt ennå. Det jobbes! Her er det muligheter!Fast fisk!Jeg fisker meg langs østsiden av vannet og kommer til et langt nes som ser lovende ut. Her smalner vannet, og jeg når lett over med kastet. Av erfaring vet jeg at slike plasser ofte har strøm i vannet – perfekte forhold for ørreten som venter på drivende insekter. Jeg knyter på en Aura Flake – en gjenganger på fjellet. Kaster slik at den lander femten centimeter fra land på andre siden, og drar den rykkvis og forsiktig tilbake. Da ser jeg den: en stor ørret følger etter. Jeg stopper et sekund. Sveiver. Pang! Den sitter. Yes! Teori og praksis – endelig hånd i hanske. Fem minutter senere ligger en smellfeit, dausliten fjellørret i håven. Vekten viser 970 gram – men det snakker vi ikke høyt om. Kilosfisk er det åkkesom. Magen er proppfull av fjærmygglarver, og kjøttet er knallrødt. Ren magi! "Kilosfisk" Magen full av fjærmygglarver. Lykkelig fisker.Ketchupeffekten!Ikke lenge etter, som rosinen i baconpølsa, lander jeg en ny ørret på rundt åtte hekto – like rød i kjøttet som den første. Skuldrene senkes. Balansen er tilbake. Middagen er sikret: nærmere en kilo fisk, uten tilbehør. Her jåles det ikke med potetmos eller ris, makan. Jeg blir mett i dag! 800 gram. "Grei" kvailtet. Middag for en enkel fjellfisker.Mysteriet om Storfiskvannet.Det finnes et vann langt inne i Sunndalsfjella som jeg har siklet etter i mange år. Det går rykter om virkelig stor fisk – kanskje det beste vannet i hele nasjonalparken. Fordi det ligger så utilgjengelig til, har jeg aldri kommet meg dit. Vannet har fått et mytisk preg. Men nå er jeg endelig i posisjon til å finne ut av mysteriet. Planen er å gå over et pass på rundt 1700 meter og følge ei stor snøfonn ned til et fjellfiskers drømmevann. Men sånn går det ikke. Jeg står ved starten av stigningen. Ti centimeter nysnø dekker steinura jeg skal følge oppover. Magefølelsen sier med én gang at dette ikke er lurt. Steinur, snø og tung sekk er en kombinasjon som roper trøbbel – særlig når jeg er alene. Av og til må jeg også være kjedelig og fornuftig. Jeg lytter til magefølelsen. Rister av meg skuffelsen. Legger en ny plan. Mysteriet om Storfiskvannet forblir uløst – i hvert fall for nå. Kanskje neste år. Utsikt fra ura – dit og ikke lenger. Noen mysterier får vente.En ny plan.Jeg bryter leir og fortsetter oppdagerferden i Sunndalsfjella. Til morgenkaffen studerer jeg kartet, og en ny plan tar form. Jeg pakker sammen alt pikkpakk og setter kursen lenger inn i fjella. Et skar ser lovende ut på papiret – men først venter nok en runde med grov steinur og krevende navigering. Etter hvert som kilometerne glir unna, endrer terrenget karakter. Det golde steinlandskapet gir plass til grønt og frodig terreng – reinlav, myrull og lyng dekker bakken. Himmelen er blå, og det er vindstille. Det knaser tørt under fjellskoa. Solstrålene bryter gjennom myrulla, og det føles som å gå rett inn i et postkort. Jeg angrer ikke på at jeg la om ruta. Pakket og klar. Ny runde i ura. Terrenget blir mer grønt og frodig. Det føles som alt dette er mitt og bare mitt.Idyll ved Langtjønna.Ut på ettermiddagen når jeg Langtjønna og finner en perfekt teltplass ute på et nes – flatt, lunt og med vannet rett utenfor åpningen. Etter en sen lunsj planlegger jeg å fiske rundt hele vannet. Dette blir en kveld jeg aldri kommer til å glemme. Jeg kaster i en vid vifteformasjon. Igjen og igjen. Etter hvert glir jeg inn i en transe. Bekymringer og tanker kastes ut med sluken. Hodet tømmes. Jeg sanser bare. Jeg tar inn varmen, solen og stillheten. Lytter til vakende ørret som forsiktig plasker i vannskorpen. Jeg nyter det grønne rundt meg, myk lyng under føttene og fjærmyggens summing rundt hodet. Alt er stille. Ikke et vindkast. Slike forhold er sjeldne på høyfjellet. Helt stille kveld.Fisken biter.Det napper godt i Langtjønna – fisk etter fisk finner veien opp på land. Den største veier kanskje seks hekto. Noen er litt tynne, så her bør det nok fiskes mer for å tynne ut bestanden. Men jeg klager ikke – det er skikkelig kjekt når det er så mye liv i vannet. Hit skal jeg ta med barna på neste familietur. Men da må de jaggu bære sekken sin selv! Den eneste bekymringen som sniker seg inn før jeg kryper til køys, er hvordan det har gått med Brann i kveldens Europaliga-kvalik. Ingen dekning her ute, så jeg får smøre meg med tålmodighet og vente til jeg kommer hjem. Men når det er det største problemet jeg har akkurat nå, kan jeg ikke klage. Heia Brann! Perfekt leirplass. Litt tynn fisk i Langtjønna? Solen går ned bak fjellet og det er på tide å si god natt.Overdose av endorfiner.Neste morgen våkner jeg til sol og stillhet. Et iskaldt bad river meg ut av dvalen. Jeg legger meg i lyngen og lar sola tørke kroppen. Jeg håper ingen kommer forbi akkurat nå – det hadde blitt et sjokk. For oss begge. Jeg kjenner på en overdose av endorfiner. For en tur! Alt samles i ei mental bok – bilder, lyder, lukter. Øyeblikk jeg kan hente fram en vinterkveld med ei kald pils. Eller når jeg møter motgang. Blir lei. Lengter hjem til fjellet. Alt handler om det nære. Her og nå. Jeg er her. Hjemme. Fri. Jeg unner alle jeg er glad i – og alle jeg kjenner, og ikke kjenner – å oppleve dette. Dette er min lykkepille på blå resept. Skulle nesten tro jeg hadde tatt psykedeliske rusmidler. Men det sterkeste jeg har med meg, er koffein og snus. (Ikke si det til noen.) Kanskje er kaffien litt for sterk? Morgenbad. Morgenidyll!Svarthammerholet!Langtjønna har vært en opptur fra første stund, men nå bryter jeg leir og setter kurs mot neste kryss på kartet. Neste stopp er Svarthammerholet – som, interessant nok, ikke bare er ett vann, men tre. Ett tilhører visst Sunndal fjellstyre og de to andre Lesja – eller kanskje omvendt? Jeg vet ikke. Informasjonen er tynn, og jeg aner ikke engang om det finnes fisk her. Etter noen timers bedagelig trasking er jeg framme. Som så mange ganger før er det en tålmodighetsprøve å finne teltplass – stein overalt. Etter mye om og men finner jeg et egnet sted opp i terrenget. Herfra har jeg panoramautsikt over vannflata – full oversikt. Ørreten kan ikke engang slippe en fjert uten at jeg legger merke til det. Utpå kvelden tar jeg en runde med stanga. Noen napp blir det, så fisk finnes – men størrelsen er fortsatt et mysterium. Etter hvert blåser det opp, og jeg kryper ned i soveposen med boka. Der oppe ligger neste "kryss". Skjellbreitjønna. Ny leir er etablert! Vindfull natt og flytting.Jeg ligger i teltet og kjenner vinden rive i duken. Regnet trommer brutalt, men jeg koser meg – tørr og varm, med bok og kaffe. Selv om det bare er morgengry, har dagen allerede vært innholdsrik. Jeg har flyttet leir to ganger i løpet av de siste par timene. I natt blåste det kraftig opp. Vinden rev så hardt at pluggene løsnet, og et øyeblikk var jeg sikker på at teltet skulle lette. Det føltes ikke trygt å bli værende. Første forsøk på ny teltplass ble en fiasko – vinden sto rett på. Jeg pakket sammen igjen og ruslet videre på jakt etter trygg grunn. Andre forsøk gir full klaff – lenger nede i lia, ti minutters gange fra vannet. Nå står teltet trygt bak en morenerygg som tar av for vindkastene. En sterk kontrast til for bare noen timer siden. En hektisk start på dagen, får vi si! Vinden tar så sterkt at pluggene løsner. Kunne ikke bli værende her heller. På andre forsøk ble det bingo!Turkompis.Husker du han? Han med den imaginære hånlige latteren da jeg ikke fikk fisk. Ingen fornærmelse, Jan Erik. Vi har en løs avtale om å møtes omtrent her, omtrent i dag. Med været som det er, tviler jeg på at han faktisk dukker opp. Men der tar jeg feil. Utpå dagen får jeg øye på en skikkelse som kjemper seg oppover i motvind og pøsregn. Det kan ikke være noen andre. «I he gode nyhete!» sier han idet han rekker fram lanken. Vi klasker sammen nevene i en ungdommelig high five. «Vinden ska roe se, og sola kjæm tebake i mårå.» Må være en av de få gangene jeg blir genuint glad for å høre romsdalsdialekt. Snakk om å få en innsprøytning rett i åra! Det er utrolig kjekt å få noen dager på fisketur med Jan Erik igjen – nesten nøyaktig ett år siden sist. Det betyr mye kaffe, fisking og skitprat. Etter flere dager alene er det godt å prate med noen andre enn seg selv. At han har med seg bedre vær i sekken, er en solid opptur etter gårsdagens styr. Sist, men ikke minst: han kommer med flere gode nyheter – Brann er kvalifisert til Europaligaen! Selv om det er godt med pause fra sivilisasjonen, er jeg ikke mer komplisert enn at en Brannyhet tas imot med begeistring og åpne armer. Nå venter to dager med fullt fokus på fisket. Besøket er på plass! Kaffi og skitpreik er obligatorisk.The same old story!Det er rart hvordan noen historier har en tendens til å gjenta seg. Utpå kvelden, når vinden endelig roer seg, tar vi en fiskerunde. Og – som så mange ganger før – er det selvfølgelig Jan Erik som trekker det lengste strået: to fine halvkilosfisk på land, selv om den ene er litt skrinn. Jeg? Jeg ender opp med to napp, floke på snøret, null fisk – og en knekk i selvbildet som bare dobbel dose snus og en stor kopp ingefærte kan bøte på. Er det dette som kalles déjà vu? Sent på kvelden stilner det helt. Vi sitter ute med varm kakao mens mørket siger nedover dalen. Det klarner opp, og kvelden topper seg med en storslått stjernehimmel – det jeg, i all beskjedenhet, vil kalle en ti av ti-kveld. Selv om du kan le hånlig: det er kjekt å ha deg på besøk, Jan Erik. Din kødd! Jan Erik i aksjon! Snakk om å være frekk! Mørket legger seg og vi er ferdig med fisket for i dag. Siste kast.Dagen etter prøver vi igjen – med fornyet optimisme og pågangsmot. Men fjellet har bestemt seg, og han er en sta jævel: Vi fisker fra morgen til kveld, uten et eneste napp. Litt rart, egentlig. Forholdene er jo perfekte – et lite vinddrag fra sør, passe temperatur og klar luft. Men det er nettopp dette som gjør fjellfiske så fascinerende: det er umulig å bli klok på. Av og til vil bare fisken ikke bite, uansett forhold eller hva du prøver. Helt dødt. Jeg kunne fort tenkt at de to øverste vannene her oppe er fisketomme – og kanskje er de det? Én ting er sikkert: Jeg har i hvert fall ikke blitt noe klokere på området. Jeg kan ikke konkludere med noe som helst – annet enn at jeg skal tilbake og prøve igjen. Det er helt sikkert. Men det gjør egentlig ikke så mye. For det handler ikke bare om fisk. Det handler også om alt som skjer mellom kastene. Det er i hvert fall det jeg prøver å overbevise meg selv om når fangsten uteblir. Siden matlageret begynner å bli slunkent, blir kveldsmaten potetmos som hovedrett – uten tilbehør. Kanskje ikke den mest kulinariske opplevelsen jeg har hatt, men den gjør jobben. Nye muligheter! Finnes det fisk her? Det gjelder å sette pris på det som skjer mellom kasta. Lite menneske i storslått natur.Farvel til fjellet – for denne gangNeste morgen rusler vi hjemover. Jan Erik går først, jeg noen meter bak. Det passer meg fint – da får jeg tid til å reflektere over dagene som ligger bak. Det er nesten utrolig hva ei uke på fjellet gjør med meg. Som om brikkene faller på plass, og jeg igjen er klar for veien videre. Følelsen av å være oppdager. Eventyrer. Å se nye landskap, nye fiskevann og elveoser, nye linjer i terrenget jeg kan følge. Jeg tror det ligger dypt i oss mennesker – denne dragningen mot naturen. At den er nødvendig for balanse og velvære. Naturen gir oss noe grunnleggende: ro, perspektiv og en påminnelse om at vi er en del av noe større enn oss selv. Dessverre svekkes den tilknytningen for mange. Verden går stadig fortere. Teknologien pumper inn informasjon, og kravene til effektivitet og prestasjon fyller dagene. Vi får sjelden tid til å senke skuldrene, lytte til stillheten – og bare være til stede. Men når vi klarer det, skjer det noe. En dyp indre ro, en mental nullstilling som gir ny energi og nye perspektiver. Det er som om naturen åpner en dør inn til en del av oss selv vi har glemt. Jeg håper på flere turer. Lengre turer. Nå mangler bare lottogevinsten – så kan jeg bli fjellfant på heltid. Drømmen lever. Inntil da pakker jeg sekken når sjansen byr seg – og prøver igjen på storørreten. Shallabais! Se hele artikkelen

Det ble mest rusling etter rypa i overkant av furuskogen i helgen, men rakk et par timer bak kamera ved en nøye utvalgt stubbe i håp om at noen av kråkefuglene ville stikke innom. Det ble et kurant bilde av hver av dem:

Der fremme venter eventyret! Datoen er 30. juli, sommeren 2021. Jeg har knapt vært på tur i en liten time, og allerede kan jeg konstatere at fjellskoa mine er helt gjennomvåte. Jeg stopper opp, ser meg rundt, og må erkjenne at jeg har mistet oversikten over hvor jeg egentlig er. Jeg må le litt for meg selv. Tåka ligger tett, og regnet plasker ned – ikke akkurat en optimal start, vil jeg si. Planen var å følge ledelinjene i terrenget til brua over Storåselva men nå står jeg med myr opp til knærne og tett skog rundt meg. Her har jeg nok bommet litt. Frem med kartet. Jeg befinner meg på grensa til Skjækerfjella nasjonalpark, nærmere bestemt en av de utallige myrene mellom parkeringen og Seisjøen. Planen er å være på tur her i ei lita uke. Når det gjelder rutevalg, har jeg ingen konkrete planer om hvor jeg skal gå – det får jeg ta på gefylen. Etter litt kartstudie og banning kjenner jeg igjen terrenget, og kan sette kursen mot brua. Det er vanskeligere å navigere her i de trønderske skogene enn på høyfjellet hjemme. Navigatøren er det i hvert fall ingenting galt med, bare så det er sagt. Mye myr i starten av turen. Hvor er jeg nå? Her har elgen vært. Etter å ha passert brua over Storåselva følger jeg Seisjøen på sørsiden. Det har vært en lang dag med timesvis i bil fra Ålesund, og flere timer med kaving i myra. Jeg er sliten nå. Det er ikke lett å finne en god teltplass langs Seisjøen her, så jeg går helt til endes og finner en ok plass cirka 100 meter øst for Seterbekken. Det blir et stykke å hente vann, men det får bare gå. Første dagen på tur er litt sånn halvveis for meg. Jeg skal ikke legge skjul på at jeg kjenner litt hjemlengsel. Det er ikke noe nytt – etter at jeg ble pappa går tankene lett hjem når jeg er på slike turer, spesielt i starten. Man føler seg litt egoistisk, samtidig som man er takknemlig for at man får mulighet til å ta slike egoturer, selv om livssituasjonen er ganske annerledes enn for noen år siden. Dessuten kan jeg ikke nekte for at jeg gleder meg veldig til noen dager alene, til å la tankene gli fritt, ikke noe stress, bare ro og frihet. Ikke minst brygger jeg på et kraftig tilfelle av fiskefeber, og tanken på de spennende fiskemulighetene som venter får det til å koke i meg. Det finnes noen virkelig store rugger her inne, spørsmålet er om de vil la seg lure av en svett sunnmøring med full overtenning. Broa over Storåselva. Første leirplass, midt i skauen. Dag to starter med en stor porsjon havregrøt og tre kopper litt for sterk kaffe. Teltet er pakket, og sekken klar før klokka 11. Ikke verst til å være meg. Jeg setter kursen mot Seisjøfiskløysa, et spennende vann jeg har hørt mye bra om. Riktig nok er informasjonen noen år gammel, men jeg har fortsatt tro på at det finnes noen skikkelige rugger der oppe. Jeg følger Sørsteinelva oppover, som senere blir til Seisjøfiskelva. Det er virkelig fascinerende å bevege seg i denne trønderske naturen – myrer, slake daler og furuskog. Noe helt annet enn det jeg er vant med hjemmefra. Reinsdyr ser jeg relativt ofte, og spor etter elg dukker også opp. De store rovdyrene i Norge er også godt representert i området, noe som gir en ekstra spenningsfaktor og glede ved å være her. Det gjør noe med deg å vite at det akkurat nå kan ligge en bjørn i lia, eller en jerv som gjemmer seg i steinura. Ulven streifer også innom nasjonalparken av og til, men for å være ærlig har jeg ikke store forhåpninger om å møte noen av de store rovdyrene på denne turen – selv om jeg gjerne skulle det. På vei til Seisjøfiskløysa. Urørt natur. Snart fremme, Seisjøen kan skimtes langt der nedre. Endelig kan jeg se det blinkende vannet, og Seisjøfiskløysa ligger nesten helt blikk stille. Det tar ikke lang tid før jeg finner en liten morenerygg like ved vannet, perfekt for teltet mitt. Det tar enda mindre tid før fiskeutstyret er montert, og jeg fisker langs hele sørsiden av vannet. Det er ganske grunt flere steder, så jeg setter på en Jensen Sild på 18 gram for ekstra lange kast. Da sitter den – en ganske stor ørret kan landes. Det første som slår meg, er at fisken virker tynn. Når jeg spretter opp buken, får jeg svar på hvorfor: Full av parasitter. Heldigvis bare på innvollene, så kjøttet kan fortsatt spises. Jeg forstår også hvorfor det heter Seisjøfiskløysa – som saltvannsfisken sei, som har hvitt kjøtt. Kanskje ikke den mest innbydende ørreten jeg har sett, men når man er på villmarkstur spiser man fisken, uansett. Den smaker helt greit. Det blir noen runder til med fisking uten noe å skrive hjem om. Jeg kan se rester etter gamle leirplasser, men det virker som det er lenge siden det har vært menneskelig aktivitet her. For en som helst vil være i fred for andre mennesker på tur (og hjemme også), er dette en stor bonus! Teltet slått opp ved Seisjøfiskløysvatnet. Multer ble en del av menyen stort sett hver dag. Gjemmer storfisken seg her? Her får naturen være i fred. 700 gram. Innvollene er full av parasitter. Måkemakk? Fisken i Seisjøfiskløysa er hvit i kjøttet. Ingen problem å krysse Seisjøfiskløyselva her. Jeg hadde fine dager her. Neste morgen våkner jeg til den beroligende lyden av regn som trommer mot teltduken – kanskje en av de beste måtene å våkne på ute i villmarka. Klokka viser sju, og jeg fyrer opp primusen med en gang, nyter den susende lyden av brenneren, mens jeg lager meg en kjele kaffe. Planen var egentlig å bli en natt til her, men rastløsheten har tatt overhånd. Jeg kjenner et sterkt sug etter å komme høyere opp i fjellet, til de mer øde og uberørte områdene. Dessuten håper jeg at fisken der oppe av bedre kvalitet – og ikke full av parasitter. Beslutningen er tatt. Når klokka nærmer seg ti, har jeg dratt på regntøyet og begynt på den bratte stigningen mot Snaufjellvatnet. Jeg passerer nord for Djupvatnet, og fortsetter videre mot målet mitt. Terrenget er kupert og variert, med små topper som stikker opp her og der, og trange skar som utfordrer meg. Det er et flott landskap som fasinerer meg med sin villhet og variasjon. Underveis hører jeg fjellrypa – flere ganger letter et rypekull bare noen meter foran meg, og jeg skvetter til hver gang. Det er noe eget med den lyden, flaksing av vinger som fyller luften. Det går fra stillhet, til kaos, til stillhet igjen. Jeg hilser pent og går videre. Jeg slår opp teltet ved nordvestenden av Snaufjellvatnet, en nydelig leirplass som ligger lunt til. Fisket derimot, lever ikke helt opp til forventningene, men jeg lander et par ørreter på rundt tre hekto hver. På vei tilbake til teltet kjenner jeg at en annen form for feber setter inn – ikke fiskefeber, men bjørnefeber. Uten å bli helt Lilli Bendris, får jeg en intens følelse av at en bjørn har passert akkurat her nylig. Sansene skjerpes til det maksimale, og det tar ikke lang tid før jeg får øye på et spor i bakken. Et bjørnespor. Tror jeg… Eller, jeg tar det en gang til: et bjørnespor. Garantert. "Vær hilset, Bamse Brakar – kjekt at du er her!" roper jeg med den mest mandige, testosteronfylte stemmen en skrinn kar som meg kan hoste opp. Det sier ikke så rent lite, og den bjørnen sliter nok fortsatt med ettervirkningene den dag i dag. Morgenkaffi mens det regner ute. Turen går videre. Djupvatnet. Fjellrype eller Lirype? Et sus av villmark. Skatten i enden av regnbyen. Teltet slått opp ved Snaufjellvatnet. Kan det være et bjørnsespor? Jeg blir noen dager her ved Snaufjellvatnet. Går lange dagsturer, loffer rundt, fisker og nyter dagene. Den største ørreten som landes veier 0,6 kg – helt greit det. Den er knallrød i kjøttet og smaker akkurat så godt som fjellørreten pleier å gjøre. Ellers er det lite spennende å melde hjem om, bortsett fra et skikkelig tordenvær som kommer brasende mens jeg står å fisker. Før jeg rekker å komme meg i teltet, er alt gjennomvått. Heldigvis klarner det opp etter hvert, og det passer perfekt at jeg finner en sekk med ved gjemt bak en stor stein – sikkert lagt igjen siden vinteren, trolig etter isfiskere som har kommet med skuter. Dermed blir det bålkveld, og jeg får tørket all den våte bekledningen. Det blir en stemningsfull kveld med flammene som selskap og småfisken som vaker forsiktig på et helt blikk stille Snaufjellvatn. I morgen planlegger jeg å rusle nedover mot Seisjøfiskløysa igjen. Der har jeg nemlig avtalt å møte en gammel turkompis – det skal bli kjekt. Det føles godt å legge seg i teltet, varm i kroppen, og tørre klær med herlig bållukt som følger meg hele veien til drømmeland. God natt. Drikker kaffi mens jeg prøver å være kul. Nytt fiskevann skal utforskes. God kvalitet på ørreten her. Godt å få varmet kalde og våte tær. Siste kveld ved Snaufjellvatnet. På vei tilbake mot Seisjøfiskløysa passerer jeg flere småvann som virker spennende. Her må det da være mulig å lure en litt grov ørret, tenker jeg, idet jeg knyter en Aura Flake på sena. Og ja – det tar ikke mange kast før turens største fisk sitter. En feit kubbe av en ørret på 900 gram. Det finnes utallige småvann og elvestrekninger her som kan huse stor fisk – et ekte drømmeområde for deg som er glad i sportsfiske. Folk har jeg ikke sett snurten av. Jeg er helt alene her i den trønderske villmarka, og det er ingen tvil: Skjækerfjella gir meg et ekte sus av villmark. Nordre Gjevsjøhatten og Bjørkvasshatten. Ikke helt sikker. Tok ei litt anna rute tilbake. Smellfeit trønderørret. Når jeg finner en ny leirplass ved Seisjøfiskløysa, vender regnet tilbake. Endelig får jeg brukt tarpen, som har ligget urørt i sekken hele turen. Men ikke lenge etter at den er oppe, titter sola fram igjen, og tarpen gir nå deilig skygge og skjerming mot de mest intense solstrålene. Skal si været skifter fort her oppe. Jeg tar noen kast denne kvelden også, og får opp enda en ørret på rundt 0,8 kg. Den er i bedre kondisjon enn den jeg fikk her for noen dager siden. Likevel får den svømme videre, siden kroken løsner lett og gir jeg ørreten muligheten til et langt og lykkelig liv, og ikke minst vokse seg større. Hvem vet – kanskje blir det en ny tur hit om noen år? Det nytes! Det er virkelig flott ved Seisjøfiskløysa. Kveldsstemning. Noen siste kast før det blir helt mørkt. Nok en flott ørret på kroken, denne fikk leve videre. Neste dag glir forbi uten at jeg ser noe til Jarle, som jeg har avtalt å møte her oppe. Men godt utpå kvelden får jeg øye på en kar langt der borte, stampende gjennom terrenget. Han må ha den største sekken jeg noensinne har sett – da er det ingen tvil. Hvis det er én person som aldri har problemer med tung sekk, så er det Jarle. Han er en maskin! Det blir et kjært gjensyn med en god venn jeg har sett mindre og mindre til de siste årene. Men i kveld får vi tatt igjen mye av skitpraten vi begge har savnet. Vi sitter rundt et stort bål, med kaffe og en snus. Villmarksstemningen er til å ta og føle på når et tynt lag tåke legger seg over landskapet, bålet speiler seg i vannskorpa og kaster et magisk lys som trenger forsiktig gjennom mørket og den grå disen. Akkurat denne kvelden kommer jeg til å ta med meg lenge. Jarle forteller at han skal fortsette videre oppover fjellet neste dag. Han skal være på tur i tre uker, og jeg klarer ikke å unngå å bli litt misunnelig. Etter at han flyttet nordover, har han denne villmarka som nærmeste nabo – og du skal ikke se bort fra at han kommer til å lande større fisk enn jeg har klart på denne turen. For meg er Jarle et stort forbilde – en som driver med friluftsliv i sin reneste form. Han bryr seg ikke om fancy utstyr eller hva andre mener om hva som er «riktig». For ham handler det om én ting: å bruke mest mulig tid ute i naturen. Og det gjør han til gangs. En ekte villmarking, som definitivt har vært ute ei vinternatt før. Kudos til deg, Jarle! Mannen, myten, og legenden. Det er på tide å vende snuten hjemover. Himmelen er blå, og sola steiker. Dette blir en varm dag. Jeg finner fram kart og kompass og setter kursen mot Seisjøen, og videre dit bilen står parkert. Tilbake ved brua som går over Storåselva, oppdager jeg at det har kommet et stort vepsebol midt på rekkverket. Det kryr av veps – og det er av den hissige sorten. Det tar ikke lang tid før jeg kjenner smerten av ikke bare ett, men to stikk, én på hver skulder. Det frister lite å gå over brua nå, men jeg har ikke mye valg – elva er altfor stor til å krysse. Jeg kler på meg alt jeg har av klær for å lage et beskyttende lag mellom meg og de illsinte vepsene: to lag ull, turbukse, skallbukse og skalljakke med hetta trukket godt over hodet. Til slutt drar jeg på meg en hals og solbriller. Jeg strammer hetta og legger ut i full spurt over brua, før jeg fortsetter et par hundre meter nedover stien for å være sikker på at jeg er ute av faresonen. Nå gjenstår bare de siste kilometerne ned til bilen. Jeg går i rolig tempo og lar tankene vandre. Reflekterer over turen, prosesserer inntrykkene og minnene som har samlet seg opp gjennom uka. Vel framme ved bilen er jeg så svett og varm at det bare finnes én løsning: et bad. Kroppshygiene har ikke stått øverst på prioriteringslista den siste uka, så det føles godt å skylle av seg fem lag med myggolje, svette og skitt før jeg setter kursen hjemover. Vi får kalle dette en verdig avslutning på turen. Turen i Skjækerfjella er over – og jeg kjenner allerede lysten på en ny tur til dette fantastiske villmarksområdet. På gjensyn! Flott dag. Sangsvaner. Vepsebol strategisk plassert midt på broa. Klar til å gå i krigen. Dette gir kvilepuls. Et bad i Andra for å rense kropp og sjel. Mest kropp. Skjækerfjella nasjonalpark er et av Norges mest avsidesliggende og urørte villmarksområder. Her finnes få merkede stier eller turisthytter. Det gjør området perfekt for deg som søker kvilepuls, naturopplevelser og vil utfordre seg selv. Ikke minst om du drømmer om å lande en virkelig stor ørret, det er mulig her. Garantert! Turen har bydd på både slit og magiske øyeblikk – akkurat slik en villmarkstur skal være. Jeg kan varmt anbefale Skjækerfjella til andre som ønsker å oppleve ekte villmark, langt unna både mobildekning og mas. God tur! Se hele artikkelen

Dukket opp i YouTube-feeden: Nytt interessant medlem i Vern-familien? Eller om det blir under et annet navn? Kul løsning å kunne åpne fronten litt som en baldakin-løsning. Bildene er fra en 1-mannsutgave. Det blir sikkert ikke noen lettvekter dette heller, og tyngre enn Vern 1, siden det er en hel stang mer. Synd å se at ventilasjonsluker i nedre del av ytterduk er droppet. Oppdatert: Dette teltet heter visst Varde 1

Blitt mange skiturer i det siste, i nærområdene i Froland og Gjerstad (Agder). Min mest brukte app har blitt "Skisporet" Men i går må vært den fineste. Dro rett fra jobb og opp til Kleivvatn i Gjerstad og gikk opp til Drivheia. Det er ikke så langt fra Solhomfjell og Havrefjell som jeg går mye til i barmarkssesongen. Det å gå opp til toppen mens solen gikk ned og lite folk gjorde det hele mye flottere, enn midt på dagen i skarp sol og mye folk. 12km og 2t 15min.