Vinnerliste

Jeg har kjøpt ny turvenn, ni uker gammel mellompuddel. Foreløpig er det mest alo og minst tur, men han virker bra så hvis jeg bare klarer å være tålmodig nok så blir dette bra. Kajakken er ikke prøvd ennå, men når det blir mildere i været så skal den i hvert fall prøvesittes.

Del 1: Besettelsen!En gang på slutten av nittitallet hang jeg og mine «homies» i skogkanten og smugrøykte ved ei gammel hytte det visstnok spøkte i. Til vår store glede fant vi et gammelt Vi Menn-blad – sånn var det den gangen: Du kunne gå ut i skogen og finne blader med nakne damer og det som verre er. For en æra. Mellom en annonse om en massemorder og ei erotisk novelle sto det en artikkel om et bortgjemt fjellvann på Sunnmøre. Ørreten der skulle visstnok være i størrelse dobbelt D – og helt uten silikon. Jeg måtte dit. Det ble en besettelse. Årene raste forbi. Søvnløse netter. Tips som ledet til ingenting. Tvilsomme møter i bakgater som luktet gammel urin. Og alkohol. Masse alkohol. Jeg holdt på å gå under. Men en dag skjedde det: en SMS fra et uregistrert kontantkort. Kun koordinater – og ett ord: Vi Menn-vannet. Vi menn-vannet. Bildet er AI generert.Del 2: Rekrutten! Etter å ha sett altfor mange dårlige skrekkfilmer, var det helt uaktuelt å dra alene. Derfor rekrutterte jeg Guttorm – evig optimist og akkurat passe naiv. Han ble straks gira på opplegget og sverget at han aldri skulle røpe beliggenheten til Vi Menn-vannet. Vi avtalte å møtes 27. september klokka 08.00 sharp. Da vi endelig var klare til å gå, dro Guttorm fram en caps med påskriften «I ❤️ Latinas». I alle dager. Han forklarte fortvilet at det ikke var et bevisst valg – «nei asså, berre nåke gammalt eg fann i boda – skulle kastast. Fann ikkje turcapsen, så eg tok den her.» Når jeg så på de uskyldige dådyrøynene til Guttorm, kombinert med den milde Lepsøya-dialekten, skjønte jeg at han snakket sant. Den kombinasjonen var umulig å stå imot, og knakk til og med en kynisk jævel som meg – jeg bare måtte tro på ham. Likevel… en caps med «I ❤️ Latinas» – blodharry, ja. Men med tanke på turens Vi Menn-tema? Innafor. Så vidt. På vei opp fjellet traff vi en barnefamilie på søndagstur. Jeg har aldri sett Guttorm så rask på labben; før jeg rakk å si «Latinas», var capsen borte fra hodet og plassert trygt i sekken. Der ble den værende resten av turen. Bildet er ikke AI generert, dessverre. Del 3: Kan det være her? Fire timer senere sto vi og speidet ned mot et mørkt vann som lå som ei gryte tett inntil en bratt fjellvegg. Her var det bare skygge – sola slapp ikke til. Et kaldt gufs krøp nedover ryggen. Vannet lå der – mørkt, stille, bunnløst. Et sted som ikke akkurat inviterte til besøk. «Kan det virkelig være her?» sa jeg til Guttorm idet jeg trykket en dobbelposesnus under leppa. Guttorm så skeptisk ut. Plutselig skvatt vi til av en lyd som brøt stillheten brutalt. «I helv…?!» ropte jeg.«Hjort i brunst!» svarte Guttorm kjapt – og det var mange. Fra høyden vi sto på kunne vi se minst fire hjortedyr i bjørkeskogen på andre siden av dalen, og det hørtes ikke ut som hjorten var spesielt begeistret for besøk av mennesker. Men det var ingen vei tilbake nå. Vi snek oss ned mot vannet – og håpet på det beste. Fotograf Guttorm KjærstadDel 4: Fiasko!Det er ingen overdrivelse å si at tenningsnivået var skyhøyt da det første kastet skulle tas. Tankene raste gjennom hodet: Har jeg endelig funnet Vi Menn-vannet? Skal flere års lidelse endelig ta slutt? Nå gjelder det! Sluken lander med et tilfredsstillende plask, og det tar ikke lang tid før det strammer i sena. «Fisk!» roper jeg til Guttorm. Kan det virkelig skje nå? Men så … «Dette er den slappeste kilosørreten jeg har kjent noen gang.» Og det stemmer. Når jeg får den opp, viser «kilosfisken» seg å veie 200 gram, være tynn som ei flis og generelt usjarmerende. Vi prøver noen kast til. Ingenting. Fadesen er et faktum. Vi går slukøret tilbake til teltene. Nå må det drikkes hardt for å komme over skuffelsen. Fiasko! Del 5: Kanelsnurrmysteriet!Da vi kom tilbake til teltene, så vi – til vår store forskrekkelse – at det lå én kanelsnurr oppå duken på hvert vårt telt. Noen hadde vært der. Var det en advarsel? En hilsen? Ikke godt å si. Guttorm tok naturligvis på seg oppgaven med å smake først. Han tygde lenge. «Neiss, den smakte heilt vanlig,» sa han. Ingen tegn til forgiftning heller – i hvert fall ikke umiddelbart. Jeg likte det ikke. Var dette et tegn på at vi var på riktig sted? Eller et tegn på at noen fulgte med? Uansett fikk jeg en dårlig magefølelse. Guttorm fikk spise min snurr også, hvis det skulle være lov å si. Jeg tok ikke sjansen. Aldri hadde jeg vært så skeptisk på grunn av en kanelsnurr. Men én ting var sikkert: Vi er ikke alene… Guttorm går slukøret tilbake til leirplassen.Del 6: Når alt stemmer!Natta ble lang. Jeg sov dårlig. Hver gang jeg duppet av, våknet jeg brått av at jeg ropte «Kanelsnurr!» Jeg holdt på å tørne. Neste dag dro vi tilbake til det angivelige Vi Menn-vannet. Vi måtte gi det et siste forsøk. Det ble mange resultatløse kast, igjen. Tvilen meldte seg. Hadde vi blitt lurt? Hvem sendte egentlig den meldinga? Og sist, men ikke minst – burde Guttorm ta på capsen igjen? Men så skjer det noe. Vinden stilner. Et svakt trekk kommer fra sør, som en varm eim av sigaretter og alkohol. Stillheten legger seg tett over oss – til og med hjorten er stille. Så bryter sola gjennom skylaget. Skyggene trekker seg tilbake. Alt som var grått og kjølig får plutselig farge. Det som nettopp virket kaldt og uvelkomment, blir varmt og vennlig. Det er som om noe klikker på plass; forbannelsen som har ligget som et tungt slør over oss, slipper endelig taket. Magien treffer oss. De neste minuttene kommer vi aldri til å glemme. Ørret på seks hekto. Sju hekto. Åtte hekto. Ni hekto! Alt i løpet av tjue minutter. Og til slutt – en helt nydelig ørret på 1,1 kilo. Tatt av meg, selvsagt. Idet skylaget legger seg igjen og sola forsvinner bak fjellveggen, er det kalde trekket tilbake. Fargene forsvinner. Som om ingenting har skjedd – mørkt, kaldt og uvelkomment. Ikke en lyd. Ørretbonanzaen er over. Vi er stille. Ingen sier et ord – helt til Guttorm klarer å stavre fram noen få, velvalgte setninger: «Ka i helsikkens skjedde der?» Vi fant Vi Menn-vannet. 1,1 kg. Fotograf Guttorm Kjærstad 9 hekto! For en K-faktor! Fotograf Guttorm Kjærstad 8 hekto, prakteksemplar. Fotograf Guttorm KjærstadDel 7: Over og ut!For en opplevelse dette har vært – på tide å vende hjemover. Da vi kom fram til bilen, stoppet vi brått. Midt på panseret lå det en kanelsnurr. I helsikke… noen hadde vært her. Hva prøvde han (eller ho) å fortelle? En advarsel? Likbleike så vi på hverandre. Vi ble enige om at Vi Menn-vannet aldri skal besøkes igjen. Det fikk bli med den ene gangen. Kartet brennes. Alle spor på mobilen slettes. Vi fant Vi Menn-vannet, men det hadde sin pris. Etter flere års slit og besettelse satt jeg igjen med en tomhetsfølelse – som et arr i sjela. Alt jeg hadde gått glipp av, og alt jeg hadde neglisjert på grunn av denne forbanna fiskedrømmen – barna, fruen, venner, huslånet, jobben – alt kom plutselig tilbake til meg som en bølge av dårlig samvittighet. Guttorm hadde skjemt seg ut med den helsikkens capsen, og vi hadde nesten blitt overfalt av en hjort i brunst. Sist, men ikke minst: kanelsnurren. Hvem den syke kanelsnurrjævelen er, forblir et mysterium. Over og ut. Se hele artikkelen

Ble en siste tur til Lifjell på fredagen, siste toppturen i år vil jeg tippe mtp snøen som er meldt fra nå av… Gikk fra Jønnbu - Øysteinnatten tur / retur, var glatt noen steder ellers bra oppi fjellet. Var rundt -1 nede ved parkeringsplassen når jeg gikk og var -4 på toppen + en del vind som gjorde det kaldere, men fortsatt veldig behagelig. For meg som ikke går på ski, så håper jeg inderlig at vinteren blir kort🙈😁

Hei, Det er bare å komme seg på tur. Det går an å leie utstyr før man kjøper selv. Man trenger litt utstyr for å gå på topptur og det kan bli ganske dyrt. Å finne en lett/enkel topp uten rasfare er nok beste måten å starte. Det er tungt å gå opp og man kan være gele i beina på tur ned. Da blir ikke nedkjøring slik man ser på tv og man har mere enn nok med å komme seg ned. Har noenganger kjørt ned med fellene på i svært bratte områder (men det er kanskje ikke noe man sier høyt). Finnes mange lokale fb grupper hvor man kan få gode råd fra lokalområdet og kanskje finne noen å dra på tur med. Blir du bitt av basillen så kan man kjøpe utstyr i alle prisklasser. Mange som selger lite brukt utstyr på finn. Jeg liker atomic backland. Lett utstyr man kan få billig på finn. Skredkurs er det også greit å få tatt etterhvert. Disse kursene har en praktisk del og da kommer man seg ut på tur med erfarne folk. Tore

https://tv.nrk.no/program/KOID75000121 Fantastisk filming og naturbilder med gode refleksjoner. Allmennkringkasteren er best!

Denne bør du sende til Vi menn for publisering!

Husker ikke om jeg har testa om den nye Trangia Storm går med Nano, om ventilen går gjennom hullet, Men ventilen som var på den gamle GB74 brenneren fra Trangia gjør det, som vist i videoen her fra 2014. (Mener og huske at ventilen på GoSystem sin kopi ikke går. Jeg har både GoSystem sin og Trangia storm her et sted, så kan finne ut om ønskelig). . Ellers: Du kan bruke Trangia gass-brenneren (og spritbrenneren) med den originale og større Firebox (G2) brenneren, samt de tilsvarende Bushbox variantene (XL og LF) fra Bushcraft Essentials.

Den føyer seg inn i rekka av ekstremt bra ting frå denne dyktige historieforteljaren og filmskaparen. Den røyvde meg djupt. No går denne forteljinga føre seg i eit landskap som er heimleg, kjent og kjært for meg, og som eg lett relaterer til min bestefar og mi bestemor. Likevel trur eg den talar til mange fleir enn berre folk med "familie med djupe røter i eit fjord-og brelandskap". Rett og slett fordi den er fantastisk laga, og fordi portretteringa og historieforteljinga er gjort på eit vis som gjer at eg trur dei fleste kan relatere det til noko heimleg og nært anten det er slik eller sånn. Innertier deluxe frå Olin.

Selvfølgelig kan du klare deg med en kniv. For 99% så duger det. For den 1% som nerder så «må» man ha et arsenal av kniver for en tur i skogen 😂 Nå er vi en generasjon av rike, snobbete nordmenn som kan ta oss råd til det, men våre besteforeldre og deres foreldre hadde sikkert bare en tollekniv i beltet de brukte til alt. Om den Helle kniven er «the one» vil jeg ikke uttale meg om for jeg har ingen erfaring med den, men generelt så er Helle kniver av bra kvalitet. Mora også har gode kniver som funker til alt. Noen sier middelmådig.. nei. Mer enn det. Kanskje ikke det optimale for absolutt alt, men mer en middelmådig og mer enn godt nok. Selv har jeg i år brukt en Helle Gaupe til absolutt alt utenfor heimen. Alt du nevner: sløye fisk, slakte vilt, fyre bål, lage pølsepinner, kutte tau m.m

Jeg har den som ikke er light, og har hatt atom tidligere. Rab er fin om du er lang i overkroppen. Arcteryx en er kort i livet. Rab har toveis glidelås, det har ikke arcteryx. Arcteryx var hakket varmere. Men nå er Rab fra 2025 også blitt tykkere. Jeg ville valgt basert på passform. Begge er bra.

Ikke ofte jeg har tid til bilder lenger (3-åring), men i dag når vi var ute på tur og lagde mat på bål, kom denne rakkeren ut av intet og tok en ostebit når jeg satt med kameraet. At dette ble tatt med manuell fokus på en makro-linse må nevnes. 😅 SOOC- rett ut av kamera jpg dette.

Har opplevd det samme, på venne-/venners venner-turer. Folk som ikke vil bære «tungt» og derfor vil diskutere at vi sier vi skal ha med underlag, vindsekk og sovepose på vintertur fra hytte til hytte i fjellet. Selv gidder de ikke å dra på det. Folk som blir veldig glade for den spaden jeg har når det skal lages sitteplass i matpausen. Er veldig spent på rettssaken. Politiet henla jo saken etter ulykken. Merker at jeg får litt mindre lyst til å vie mine krefter til turleding i DNT-regi før utfallet av rettssaken er klart.

Et kjølig døgn på vakre Liervatnet i Sveio, Vestland fylke gjør godt for helsa!

Turutlysingen, sammen med ferdaråd er viktig. Det skjer mye på en tur fra risikoanalysen ble gjort til turen starter. Og samkjøring av utstyr er viktig. DNT og en del organisasjoner har et omfattende HMS skjema i forkant, men opplever at dette er mer for og overføre informasjon fra erfarne til mindre erfarne. Mange av disse kan du velge å få inn data fra en lignende tur. Da er det raskt for erfarne å lage skjema. Men er redd for at mindre erfarne blir mer usikre og synes det dreper noe av gleden ved å «lede» en tur. Vi leder jo i prinsippet ei gruppe, men gruppa/enkeltpersoner har minst et like stort ansvar. Tror det er i denne «generasjonens-kløfta» at det glipper. Veldig mange tror at de er helt ansvarsløse og at all informasjon skal komme fra den som leder. Det er jo snart skilt og merking på alt mulig som er god gammeldags sunn fornuft! Mange DNT miljøer er på god vei, men det er mange eldre i systemet som ikke er så lette å snu…. Blir spennende å se utfallet på denne saken, og den havnet trolig i høyesterett.

Støttar denne 100 %. Både eg, som har leia grupper på hobbynivå, og andre som eg kjenner som arbeider meir profesjonelt med guiding, held ferdaråd på "automatikk". Så varierer det litt korleis eit slikt ser ut, i ulike grupper og avhengig av ansvar. Men ferdaråd, absolutt i bruk! Og veldig fornuftig, på så mange plan. Men, eg har også fleire gonger opplevd å ta initiativ til ferdaråd der eg har fått rare blikk. Dette har vore i grupper utan ein særskilt person med ansvar, då eg synes det kanskje spesielt då er viktig. Og enno viktigare om ein ikkje kjenner kvarandre. Både for å vurderer forholda saman, og ikkje minst samordne utstyr. Treng ein verkeleg 10 førstehjelpskrin? Eller, korleis går det utan eit einaste skrin? Kor mange spader har ein? Osv. To gonger har eg opplevd å vere på tur der nettopp den gjennomgangen, og vurderingane vi gjorde saman, har berga oss, om ikkje frå noko så dramatisk som døden så i alle fall frå stort ubehag 😅. Og ein gong har ein person med klaprande tenner og glukogentomme lager takka for nettopp den gjennomgangen som førte til at vi hadde med nok og rett utstyr og mat til å greie oss gjennom Ragnarok (ein tur for venners venner der ingen hadde særskilt ansvar). Tilbake til temaet om formelt ansvar. For ein del år sidan så tok eg turleiarkurs både sommar og vinter gjennom Dnt, og har leia nokre turar for dei. Har også fått stifte kjennskap til dei særleg omfattande HMS skjema som vert brukt. I FORKANT av turen. Som forsovidt er greie for å bevisstgjere og fremje scenariotenking. Eg meiner likevel at deling av vurderingar og kommunikasjon undervegs er noko av det viktigaste tryggleiksarbeidet ein gjer på tur, og at det er menneska som utgjer det viktigaste leddet i tryggleikskjeden. Den kjeden krev løpande vurderingar. Dette krev ferdigheiter og erfaring. Og det er vel kanskje der utfordringa ligg. Kor strenge krav skal ein stille til ein organisasjon med friviljuge turleiarar? Skal det bli umogleg for ein organisasjon å invitere til fellestur utan ein skolert og utdanna fjellførar med ørten års erfaring? Eg synes ikkje det skal vere slik. På eit eller anna tidspunkt må folk ta ansvar for seg sjølve. Det får vere grenser for "pampering", for å bruke eit godt norsk uttrykk. Men, eg meiner også at Dnt sitt utdanningsløp for turleiarar har litt å gå på (hadde i alle fall, mogleg det er endra no). Hugsar at eg den gong då tenkte at eg synes den turleiarrolla med ein "stolt gangar" i front eller bak eller begge deler, var meget utdatert. Og sakna at Dnt vektla meir den turleiarrolla der kommunikasjon og informasjonsdeling er ein naturleg løpande prosess. Eg veit at ein del turlag som gjennomfører tøffe turar i krevjande/alpint terreng har rutine for å ringe til kvar deltakar i forkant for å bli betre kjent og prøve å danne seg eit bilde av om vedkomande er tilstrekkeleg rusta for turen. Slik kan ein kanskje unngå dei største blemmene. Det minkar dog ikkje behovet for ferdaråd og løpande kommunikasjon, med deling av informasjon, observasjonar og vurderingar.

Tur i tåke og sol på Havrefjell og Ormfjell (Gjerstad/Agder) forrige søndag. Kun rolig tur, 11km 3t50min. Litt ekstra vekt i sekken, som ikke ble brukt..

Bichon Havanes, ca 4-5 kilo. Fungerer helt supert.

Det du nevner der er en av grunnene til at jeg ikke bruker BC på mine fjellski, men gode gamle 75mm wire bindinger. En gang over Hardangervidda trynet kona i siste nedkjøring mot Krækkja og rev hele bindingen av skien. Jeg kunne fikset dette der og da, men siden vi bare var få meter fra hytta og været var litt ufyselig så haltet hun det siste stykket frem på en ski og en sko. Vel inne i varmen fant jeg frem rep-kittet som blant annet inneholder noen skruer, ekstra skitupp, ekstra stavtrinse og ekstra wire til bindingene. Med 2-3 skruer så satt bindingen på igjen en liten cm bak (eller var det foran?) det gamle bindingsfestet.

Storm i vinterfjellet er utfordrende, men håndterbart om man vet hva man holder på med. Stort sett betyr det å gjøre ingenting. Ligg i ro. Du kommer aldri til å bli hentet ut i storm, hverken av Røde Kors eller andre. Det finnes en rekke historier om folk som blir liggende værfast og det går bra med så lenge de har riktig utstyr og kompetanse. Så er det noen historier der det ikke går bra av ulike grunner. Der det ikke går bra er det svært få tilfeller som kan forklares med at om en eller annen instans har øvd i området på en relativt bra dag så hadde det kommet til å gå bra. Det er bare tull. Enten så er vær og føre håndterbart eller så er det ikke det. For et par vintre siden var det en redningsaksjon i svært dårlig vær på Kvalhornet utenfor Bodø. Kvalhornet er en relativt enkel topptur som veldig mange tar i løpet av vinteren. Det finnes mange som er svært kjent, området er at av de mest benyttede områden til skredkurs, snøhulekurs, Røde Kors øvelser i Salten, fordi det er nært og trygt. Men når fanden blåser opp sa selv de mest erfarne medlemmene i Røde Kors ol at dette er for farlig, vi er ikke sikker nok, kjent nok osv. Det var kun en person som følte seg kompetent nok til å ta folk med seg opp i fjellet for å hente ned de to som ble fullstendig overrasket av uvvær på sin tur. Selv ville jeg vært i stor tvil om jeg ville ha tatt ansvar for å ta med meg redningsmannskaper opp i fjellet den dagen, og jeg anser meg som svært kjent i området. Poenget er at det ikke ville i vært i nærheten av å kunne bli avholdt en redningsaksjon den dagen om Røde Kors eller andre hadde gjennomført enda en øvelse til i området. Det samme er det på Hardangervidda. Det man er avhengig av er folk som er fjellvante og som kan bevege seg i fjellet på en sikker måte i dårlig vær. Og ofte er det ensbetydende med å ligge i ro, evt være så kjent at men vet hvordan kan ta seg inn og ikke minst ut av ett område når det er dårlig vær - og den kompetansen får man ikke på en helg eller to. Jeg forholder meg relativt rolig i fjellet når det blåser noe mer en 12m/s ish. Jepp jeg kan både bli sulten, tørst og redd, men jeg vet at jeg har gjort det jeg kan for at turen skal være så trygg som mulig. Jeg vet hvor jeg kan grave meg ned, at teltet fungerer, jeg kan reparere bindingen, eller staven eller primusen. Det er derfor vi spøker med "Vis meg repp settet ditt og jeg skal si deg hvem du er". Eksempelvis er det en fullstendig primus i mitt "reppsett" når jeg er i Sarek, Laksefjordvidda eller Børgefjell på vinteren. På andre turer har jeg bare med det jeg vet kan bli problem som ny dyse, spindel, pakninger osv. Og husk - det er svært få om noen som har frosset i hjel i en varm sovepose. For å være helt ærlig - så har jeg aldri noen sinne vurdert kompetansen og viljen til redningsmannskaper som parameter når jeg gjør risikovurderinger av om jeg skal dra på tur en uke i januar - jeg forutsetter at jeg må klare meg selv til jeg evt kan bli hentet ut av andre. Det kan ta noen minutter, eller det kan noen dager - sånn er det bare. Jeg synes det er kjempflott at du skal på vidda en uke alene. Det er ikke noe problem, ikke la deg skremme fra å dra på en tur som er håndterbar i vinterferien. Lær deg å vurdere vær og føre og aldri vær i tvil om du skal sette opp teltet, sett det opp. Venn deg på tanken om at det å ligge værfast kun viser at du er en erfaren fjellfant. Erfaring får du kun om du drar på tur, så fortsett planleggingen og kom deg på tur i vinterferien.

Jeg er enig i at Barents Snota høres ut som det trådstarter er ute etter. Jeg kjøpte mitt brukt i juni, og har valgt det for alle soloturene med hund i sommer/høst (~10 netter vil jeg tro, så ikke all verdens erfaringsgrunnlag). Jeg er egentlig ikke så opptatt av store fortelt, men ble positivt overrasket over hvor fint det er å bruke forteltet som en slags «gapahuk» på dager med litt for dårlig vær til å sitte ute. Og den store sideåpningen gjør at man kan ligge inne i soveposen og nyte utsikten hvis det er kaldt👍 Jeg har hovedsakelig brukt mitt over tregrensa i Nord-Norge, og hvis jeg skal si noe negativt er det at det kan være litt vanskelig å få til en veldig god pitch når underlaget er ujevnt. Men teltet står godt i vinden (jeg var ute i det når restene av stormen Amy kom opp hit til oss, og da var det jevn ganske sterk vind med kraftige vindkast, selv om Amy så klart hadde spaknet betraktelig før den traff her. Teltet stod fint hele natta, men det var en del bråkete blafring. Der kunne jeg nok etterstrammet barduner bedre, men jeg var så trøtt…🙄). Utsikt fra teltet: Bruker forteltet som «gapahuk»/ly en regnværsdag:

Tittelen på tråden er som å beskrive Barents Snota. Tiltrer det BendikIv og torhorn skriver. Har ikkje prøvd skikkeleg uver med det endå , men tillitsvekkande bra med barduner. Lett å sette opp stramt og fint , lite blafring. Megastort fortelt til 1-manns å vere ; plass til masse utstyr og ypperleg til koking under tak då takhøgda er god. Når ein legg til den servicen dei på Melhus har på rullebladet skal det være vanskeleg å finne betre alternativ med desse kriteriane !