Vinnerliste

For ett eventyr det var å krysse Hardangervidda, alene. Og for ett (u)vær det har vert! 😅 To dager før jeg reiste var det -19C og gnistrende vinterføre! Uken etter at jeg har kommet hjem skal det igjen være stabilt med kuldegrader, og tørr fin snø. Jeg pleier ikke å være så heldig med været, og har måttet håndtere det værste man kan få på vintertur: ØS PØS REGNVÆR! Hadde jeg ikke vert Bergenser, ville jeg dauet på vidda 😅 Dag 1 av 7: Haukeliseter - Mannevatn Distanse: 11km Temperatur: -2C - +2C Sikt: Stort sett whiteout* Vær: Snø, regn Vind: Rundt 1-5 m/s. Startet sent på ettermiddagen etter å ha gått av bussen ved Haukeliseter. Det hadde snødd i mage dager, så det var dyp snø. Det var rundt null grader, vindstille og snøvær. Det ble noen heftige høydemeter, med en tung pulk på slep. Jeg har jo med mat, utstyr og drivstoff for 7 dager på tur. Planen er å følge kvistet rute innover fjellet. Det var stort sett whiteout, så jeg ser ikke forskjell på himmel og bakke. Kvistene er fjernet deler av strekningen (på grunn av villreinen), og en gruppe som kom ned sa jeg burde snu fordi det var umulig å finne veien og se hvor man går. Jeg forsikret om at dette gikk fint, og fortsatte. Jeg orienterte meg etter GPS, og jeg kunne skimte stavhullene i snøen, og noen steder skispor, etter de som kom ned. Da går jeg ihvertfall ikke utfor en kant. Jeg følger disse så lenge det går, og slår leir om jeg ikke har spor eller kvister å følge. Det sluttet å snø, og gikk over til REGN! Det skal ikke REGNE på hardangervidda i begynnelsen av April! Litt forbi Mannevatn kom kvistmerkingen tilbake. Første leir ble etablert, og det ble brukt en del parafin på primusen for å tørke våte klær utover kvelden. På vintertur pleier ting å holde seg ganske tørt, så dette regnet, kombinert med kulde, snø og vind, skapte mye utfordringer utover uken. BILDER: https://www.instagram.com/p/C5rIrX4sLai/?igsh=cG04bDJvMWc2ZjRt Dag 2 av 7: Mannevatn - Hellevassbu Distanse: 14 km Temperatur: 0C - +2C Sikt: Tidvis god sikt Vær: ØS PØS REGN! Vind: 6-12m/s, kastevinder ca. 15-19m/s Da jeg kom ut å skulle ta ned teltet var ALT glasert! Ett tykt lag is dekket alt av telt, barduner, ski og pulk. Det var yr og kald vind, altså underkjølt regn. Etter å ha banket og skrapt is av alt utstyr, gikk det over til ØS PØS regnvær! Dette var helt feil til å oppdage at membranet i ski buksen min er utslitt. Jeg kjente vannet trenge gjennom langs bena, og fyllte opp skiskoene til randen med vann ganske fort… Det hadde også snødd mye om natten, så jeg gikk i dyp våt løssnø med sørpe på toppen. Skituppen var ofte under snøen, og hvert stavtak sank 40cm ned i snøen, og trinsen tok med ett halvt kilo sørpesnø opp for hvert tak. Jeg rakk å tenkte at med disse forholdene kommer jeg ALDRI til å nå Finse, før også vinden tok seg kraftig opp, og sikten ble dårlig. Vannet surklet i skiskoene, og jeg visste at teltet var pakket ned helt vått. Etter 14km i sørpesnø ankom jeg Hellevassbu, og var helt utslitt. UAKTUELT å sette opp telt nå, og bruke hele natten på å tørke ting. Her var flere som hadde søkt tilflukt fra uværet, og ikke hadde beveget seg ut i dag. Det ble fyrt i alle vedovnene, og alt ble hengt opp til tørk. Utover natten hadde jeg høy hvilepuls, og hørte uværet ta seg opp utenfor hytten. Jeg kvapp og våknet hver gang hytten ristet. Det var gått over til kraftig snøvær, og om det i det hele tatt er mulig å bevege seg ute i morgen, blir det blodslit gjennom dyp løssnø… Shit, jeg kommer meg aldri til Finse… BILDER: https://www.instagram.com/p/C5rRtW1tlqN/?igsh=b2xnNWt5dnlwZDZn Dag 3 av 7: Hellevassbu - Bismarvatnet Distanse: 31 km! Temperatur: -4C - +5C Sikt: Stort sett veldig bra sikt. Vær: Mest sol! Og snøfokk Vind: Mellom 0-15m/s, kastevinder ca. 17-20m/s Alt utstyr og bekledning var tørket, og jeg var klar til å prøve meg ut. Jeg fant en søppelsekk til bagasjen, og laget en «regnskjørt» av en annen søppelsekk slik at jeg kanskje overlever i tilfelle mer regn på turen. Der blåste heftigere enn i går, og det føyket godt langs bakken, men vindretningen betydde medvind - så jeg prøver. En ting vind gjør, det er å lage bra SKIFØRE! All snøen fra natten hadde blåst bort, og regnet hadde fryst, så det var skareføre, og jeg kunne gå fort. Vinden bakfra er MYE bedre enn vind imot! Første par timene var det riktignok mye oppover. Og fokksnøen som kom bakfra smeltet når de traff bindingene som solen varmet opp, og det iste hele tiden mellom skosåle og binding. Isen og måtte fjernes ett par ganger i minuttet til tider. Aldri opplevd maken, men om det ikke fjernes kan man trakke ut bøylen av skotuppen, og da er turen over, for det er en av de få tingene som ikke går å reparere i felt. Fenomenet varte heldigvis bare en times tid. De fleste holder seg nok inne i dag på grunn av vinden, men jeg storkoste meg. Jeg så kun èn gruppe på tur, eller var fjellet folketomt. Jeg gikk innom Litlos Turisthytte og støttet de med å kjøpe meg en kaffe og noe attåt. Etter lunch ga vinden seg og Hardangervidda viste seg fra sin beste side! 😍 Etablerte camp på Bismarvatnet, og siden det kun har føyket snø i dag, og ikke regn, kunne jeg krype i posen varm og helt tørr! BILDER: https://www.instagram.com/p/C5sPcmFNQv3/?igsh=MWJ5NzN4NWVsZmRvMQ== Dag 4 av 7: Bismarvatnet - ved Trondsbu Distanse: 27 km Temperatur: -4C - +6C Sikt: Alt fra god sikt, til whiteout Vær: Skyer, litt tåke, og REGN (igjen)! Vind: 0-10m/s, kastevinder ca. 12-13m/s NYDELIG morgen! Kuldegrader og lite vind. Pakket ned leiren, og børstet alt omhyggelig fritt for snø slik at alt skulle pakkes tørt ned. I dag blåste det relativt lite, målt i «Hardangervidda-skala». Jeg traff på folk fra Sandhaug Turisthytte, de forteller at det skal komme regn i dag, og ekstremt mye vind i morgen. HVA!?! Jeg som trodde kampen mot uværet var over for denne uken! Jeg kom meg relativt kjapt og greit til Sandhaug. Føret var greit og jeg kunne til en forandring gå litt uten hette og slalombriller. Jeg gikk inn på Sandhaug for å sponse de med en kaffe. Været ble værre, og hytten ble fort fyllt opp av gjester som søkte tilflukt for været som skal komme de to neste dagene. Flere som prøvde å krysse vidda, tar to dager her og går hjem igjen, pga. uværet som kommer. Det begynte å regne i det jeg gikk fra Sandhaug. Skjørtet jeg laget av søppelsekken klarte å holde vannet ute av buksen, selv om det ser helt idiotisk ut. Heller tørr og teit, enn våt og kul. Den våte snøen gav etterhvert sugende føre og seig framdrift som sugde energi. Satt opp teltet litt forbi Trondsbu. Utstyret ble nøye tørket med klut før det ble tatt inn i innerteltet. Helt tørr bolig, men dagens klær var helt våte og ytterteltet var ikke ett blivende sted, fordi det regnet kondens fra ytterduken når den ristet i vinden. Primusen kom i gang, klær til tørk i taket, snøsmelting, matlaging og annet «husarbeid» tok resten av kvelden. God natt. BILDER: https://www.instagram.com/p/C5seg2VtTaX/?igsh=MWxuc3Y5azhvemdxZA== Dag 5 av 7: Ved Trondsbu - Kjeldebu Distanse: 15 km Temperatur: -1C - 5C Sikt: Greit først på dagen, så totalt whiteout. Vær: Brutal vind, sol, skyer, snøfokk! Vind: 13-18m/s, kastevinder målt med vindmåler til 25m/s!!! Fikk pakket teltet relativt tørt, til tross regn i går. Det har blåst opp i løpet av natten og fryst på i dag. Kanskje er det slutt på regn? Skareføre og fokksnø leverte meget bra glid! Når jeg nærmet meg Dyranut økte vinden på kraftig, og kom rett imot. Så kraftig at kortfellene ikke gav godt nok feste på flatene lengre! Vinden tillot ikke å stoppe for å skifte til langfeller. Etappen til Dyranut Fjellstue ble derfor ett blodslit. Spiste lunch der og fikk skiftet til langfeller. Imens var det kolonnekjøring på veien. Planen var å gå ett stykke forbi Kjeldebu, med Kjeldebu som nødly om det skulle bli for ille. Vinden ble etterhvert så brutal at fokksnøen satt ned sikten til nesten ingenting. Jeg måtte gå forbi kvisten langs ruten, og søke etter neste kvist mellom bølgene av snøfokk. Brått blåste det så mye at vinden endret lyd fra skrikende uvær til dyp bass, og jeg så en tømmerstokk komme fykende rett over meg! (Trodde jeg). Men det var snøfokken som begynte å «rulle» i bølger over hodet på meg, og laget «tømmerstokk-skygger». Nå var det ikke kjangs å få satt opp telt lengre. Så plan B blir å grave en kantgrop, og vente der til det er mulig å campe. Men siden det ikke regner er jeg tørr, så jeg holder varmen godt. Jeg vet hvor jeg er, og hvor jeg skal: Kjeldebu! Jeg fortsetter! Ved Kjeldebu er det kaotisk! Jeg finner etter en stund døren til hytten, og må ta av skiene forsiktig for at de ikke skal fly avgårde. I det jeg skal ta tak i døren og kaste inn skiene stuper en mann ut. Han holder døren åpen med hele kroppen, mens det sitter en dame på huk og tar tak imot skiene og bagasjen. Det er umulig å høre hva de sier. Døren smeller igjen bak meg. Ikke overraskende så jeg ikke ett eneste menneske utendørs i dag. På dette tidspunktet melder NRK om at forholdene er så dårlige at kolonnen har kjørt seg fast på Hardangervidda! BILDER: https://www.instagram.com/p/C5s6_XsMM99/?igsh=ZzU4aHJjMGNhbGRu Dag 6 av 7: Kjeldebu - Store Hansbunuten - Distanse: 23km - Temperatur: -1C - +4C - Sikt: 1km tidvis. Ellers tåke og yr - Vær: Regn, og sludd, igjen… - Vind: 8-13m/s, kastevinder 17-19m/s Utsikten fra hytten var nydelig, hadde det ikke vert for været… Vinden pisket nemlig våt nysnø, sludd og regn opp langs vinduene. Det ble ikke tatt ett eneste bilde under marsjen i dag. Det er ikke så enkelt, eller fristende, når alt er vått og kaldt. Bakken var dekket med myk bløt nysnø, men det var ikke sugende føre (enda), så framdriften var god. Vinden var rolig, foreløbig. Etterhvert tok vinden såpass mye at jeg måtte støtte meg på stavene i kastene, og det regnet og sluddet sideveis. Jeg ble pissblaut, skoene ble fyllt med vann, hanskene ble gjennomvåte, og det var mye motbakker. Føret ble sugende når snøen ble våtere. Jeg gikk hele dagen uten å ta pauser, det var for kaldt og vått til det. Slikt vær og føre krever mye energi. Oppsett av teltet var litt utfordrende i de sterke kastevindene som nok var minst 15m/s+. Men dette har jeg øvd på hjemme, så oppsettet gikk bra. Utpå kvelden måtte jeg ut igjen å grave snøankrene til bardunene dypere ned i snøen, for vinden dro de opp! Glidelåsen i ytterteltet ble jobbet opp av vinden, jeg måtte derfor improvisere med litt tråd og knyte igjen glidelåsdrageren. Resten av kvelden ble brukt til primusfyring og tørking av klær, mens teltet ristet ganske mye i vinden. BILDER: https://www.instagram.com/p/C5taP9zIFv0/?igsh=MTYya2RjZXh6eWl2Nw== Dag 7 av 7: Store Hansbunuten - Finse! Distanse: 7 km Temperatur: -1C - +4C Sikt: God sikt Vær: Litt sol, og litt regn. Vind: 6-8m/s, kastevinder på 10-12m/s Siste dag! Kanskje for første gang har jeg tid til å gå ut av «planlegging og gjennomføringsmodus», og kjenner i magen at turen snart er over og at krysningen faktisk kommer til å bli gjennomført! Krysningen av Hardangervidda har ikke bare tatt 7 dager. For meg har den tatt 3 år, på en måte. Siden jeg for 3 år siden lå i teltet, i storm, utenfor Krækkja, og dro ned til Haugastøl dagen derpå med halen mellom bena, har jeg hatt ett ønske om å fullføre det jeg startet på. Men, dagen begynte nydelig, og med lite vind. Flekker med blå himmel, og gløtt med sol, kledde fjellene i området veldig godt. Etter å ha pakket campen, for siste gang, begynte jeg på sjarmøretappen ned til Finse. Enda en gang begynte det å regne, og blåse litt, men det plaget meg ikke i det hele tatt. Jo nærmere jeg kom Finse, jo sterkere ble mestringsfølelsen. Og enda sterkere ble den av at jeg hadde gjennomført turen alene, i dårlige forhold, og med mange uværsdager i løpet av uken. Planleggingen av turen har også krevd sitt. Siden jeg har gått alene, og må klare meg på egenhånd, utenfor mobildekning, har jeg alltid måttet ha plan A, B og C, i tilfelle det skjer noe uforutsett. Jeg har snudd ruten i forhold til været, og jeg har flere ganger i løpet av turen møtt på folk som gir opp på grunn av vær og forhold. Det har fått meg og til å tvile. Da jeg ankom Finse kjente jeg meg: ustoppelig! For ett eventyr! BILDER: https://www.instagram.com/p/C5t2buaIsZc/?igsh=MTZmZHloYzcyNm0xZQ== IMG_5221.mov 73445371019__C9E1479D-05FF-41C1-85AE-72883D66D23A.mov

Pulk-for-tog. Hvorfor ikke. Som julegave hadde far spandert hotellweekend i Oslo og billett til eventyraften med foredrag av Børge Ousland og Erling Kagge. Årets vintereventyr var gitt. Her var det bare å spenne på seg ski og pulk på Dovrefjell og sette kursen sørover i retning hovedstaden. Det ble en tur full av opplevelser som bare norsk natur i januar kan varte opp med. Oppturer og nedturer. Kulde, baksing i bjørkeskog og pulkvelter. Mange pulkvelter. Noen av dem vakre og i solnedgang. Nattraid på Pellestova, tabber og feilvurderinger. Og den største skuffelsen av dem alle: en blokk med Melange. Her følger turapport fra 17 dager sørover på tur fra Hjerkinn på Dovrefjell til Jaren på Hadeland. Kart som viser ruta er vedlagt som pdf. Turen ble gjennomført 3-19 januar 2024. God lesing! Hilsen Haavard Haaskjold Dag 1: Hjerkinn Stasjon – Hagesæter En mann på snart 46 kan vel ikke lenger skylde på ungdommelig overmot. Overmot eller ikke, beslutningen om å ta snarveien langs sommerstien gjennom bjørkeskogen fra Hjerkinn stasjon mot Hagesæter var fremdeles like dårlig, og alene på tur var det ingen turkamerat til å påpeke denne åpenbare tabben. Bunnløs snø i bjørkeskog er jo tross alt kryptonitt for oss pulkfolk og fremdriften måtte bli deretter. Fem timer og to kilometer senere var E6 krysset og ikke lenger etter var teltet slått opp i lia like overfor Hagesæter. De andre passasjerene på toget fra Trondheim hadde nok for lengst ankommet Oslo S når jeg krøp ned i soveposen, men jeg kunne tross alt se frem til 17 dager foran meg på tur gjennom norsk januarvinter. #pulk-for-tog. Bilde 1: Løssnø og bjørkeskog fra Hjerkinn Stasjon. Dag 2: Hagesæter – Veslhjerkinnstjønnin (1246) En skikkelig kuldebølge lå over Midt- og Sør Norge denne første uken i Januar og det ga en frisk start på turen. Med mat og fuel for sytten dager i pulken og 300 høydemeter å forsere denne morgenen gikk det ikke fort oppover fra Hagesæter. Omsider over toppen fikk jeg besøk av to F35 jagere som øvet i luftrommet over. De kunne vise til vesentlig høyere forflytningsevne der de i en times tid gjennomførte akrobatikk over hodet på en enslig mann med pulk som neppe utgjorde det mest mobile bakkemålet for pilotene. Inne på platået hvor elva flater ut dreide jeg direkte østover mot Veslhjerkinnstjøninn (1246). Terrenget her inne var lettgått og jeg fant en fin teltplass ved det sørligste av de to små vannene. Det var kjølig med 35 minusgrader og litt trekk så det var godt å komme i teltet og fyre opp brenneren. I kulda hadde plastikk-koppen på termosen regelrett sprukket i løpet av dagen. På sånne kalde dager bruker jeg forøvrig å gå med MSR pumpa på innerlomma sånn at pakningene ikke blir for kalde for å være sikker på at det går raskt å få brenneren i gang når teltet er kommet opp. Tiden i teltet med primus er skikkelig kvalitetstid så jeg bruker å ta med litt godt med fuel sånn at jeg kan unne meg litt kosefyring i teltet hver kveld. Få ting slår en kopp kakao til lyden av XGK når nordlyset danser over teltet før en kryper i soveposen. Bilde 2: Artig å få besøk av to jagerfly som gav en liten oppvisning i luftakrobatikk Dag 3: Veslhjerkinnstjønnin (1246) – Mesetermyre i Grimsdalen Nok en nydelig dag med høytrykk og herlig klarvær. Fremdeles skikkelig kaldt, og Folldal rapporterte om 42 minusgrader på radioen. Jeg fortsatte å holde høyden mens jeg gikk sørover på vestsiden av Mehøe og Pikhetta. Holdt godt overfor Barthuset opp mot Fallfosshøe for å holde trygg avstand til de bratte områdene rundt Fallfossen og Tverråe. Etter hvert begynte nedstigen mot Grimsdalen, noe som ble en aldri så liten komedie. Litt slurvete navigering gjorde at jeg bommet på traseen nedover bjørkeskogen og fikk en ny runde med noen timer baksing i løssnø mellom bjørketrær. Heldigvis skulle jeg nedover, så med litt hjelp fra tyngdekraften gikk slalomturen sakte men sikkert nedover bjørkelia med utallige pulkvelt der jeg dro pulken med håndmakt mellom bjørketrærne. Heldigvis uten tilskuere. Vel nede i Grimsdalen var klokka blitt 16 og det var på med hodelykta mens jeg fulgte jervesporene på grusveien nedover dalen under en helt magisk stjernehimmel. Når klokka ble 19 slo jeg leir i mørket like ved Mesetermyre. Bilde 3: Slalåmrenn gjennom bjørkeskogen ned mot Grimsdalen Dag 4: Mesetermyre i Grimsdalen – Nord av Ellandkollen Nok en god natt i posen. Til tross for at den begynner å bli noen år gammel holder den kraftige vinter-soveposen min godt på varmen (innerpose av dun, ytterpose av kunstfiber). Jeg har gjennom årene blitt vant til å bruke dampsperreplast i posen når jeg går turer tidlig på vinteren. Det kan sikkert diskuteres om det er nødvendig, men for en 17 dagers vintertur i januar med minimale muligheter for tørking synes jeg det greit å holde kontroll på fuktigheten og gjør som Børge Ousland skriver i Ekspedisjonshåndboka si. Apropos fuktighet så blir det jo også på solotur en god del kondens å skrape fra teltduken om morgenen. Heldigvis er det ikke så altfor lenge før is-skrapinga er unnagjort og duften av morgenkaffe siver gjennom teltet til den herlige lyden av brenneren. Turen gikk videre et stykke nedover Grimsdalen før jeg dreide mer sørover over myrene og vann (879) ved Grimse hvor jeg så fire reinsdyr og masse jervespor. Her måtte etterhvert elva som kommer ned fra Heverdalen krysses og det ble en liten tålmodighetsprøve. Elva var fremdeles mye åpen, og det var langt mellom snøbroene, samt et kronglete terreng rundt elveleiet. Alene på tur er jeg ekstra forsiktig når det kommer til denne type krysninger så jeg tok meg god tid til å lete etter et krysningspunkt. Videre oppover mot Døråldalen trakk jeg opp i høyden og gikk langs vestsiden av dalen siden terrenget nede langs elva som kom fra Dørålstjønin virket knudrete og kronglete. Jeg slo omsider leir et lite stykke nord av Ellandkollen. I løpet av disse første dagene røk begge langfellene mine. Det var selve gummien lengst fremme på fellene som røk tvers av mens jeg gikk. Mulig at det kan skyldes de kalde temperaturen, for jeg har brukt samme ski og feller på lange mange vinterturer tidligere uten trøbbel og fellene var helt uskadde når jeg startet turen. Uansett, litt improvisasjon måtte til og jeg fikk reparert dem i teltet på en måte som gjorde at de holdt resten av turen. En liten kime til bekymring var forbruket av AAA batterier som var urovekkende høyt. Antall timer med hodelykt måtte reduseres om dette skulle holde helt frem. Bilde 4: Reparasjon av langfeller i teltet Dag 5: Nord av Ellandkollen – Bergedalen Dagen startet som vanlig kl 05.00 sånn at jeg var klar til å gå 07.30. Det blir lyst først i halv-nitida så tidlig på året så den første timen går mens det gryr av dag. Jeg synes lyset er spesielt flott akkurat på denne tida når natt blir til dag. Kursen gikk oppover Dørålen, og jeg gikk via Øvre Dørålseter for å krysse bekken som kommer ned fra Stygghøin. Så tidlig på året var det ingen liv å se i hyttene og det var veldig snøfattig og steinete i området. Videre oppover Dørålen blir det trangere og det er relativt bratt ned til elva så det er få krysningspunkter. Vinterruta til DNT er jo ikke merket så tidlig på året, men på kartet krysser dem elva like sørvest for Pikjtønne hvor det er mulig å komme seg ned til elva. Elva var også her delvis åpen, men etter en times rekognosering i området fant jeg trygge snøbroer og kunne krysse trygt. Oppover moreneryggene som markerer inngangen til Bergedalen var det så snøfattig at skiene måtte av og turen fortsatte til fots noen timer i det mest steinete områdene. Stakkars fjellpulken 😊. Oppover Bergedalen ble terrenget isete med mange bratte skavler og skrenter, så når mørket kom for alvor slo jeg leir. Terrenget var såpass krevende at jeg ikke var komfortabel å fortsette alene her kun med hodelykt. Bilde 5a: Snøfattig i nordre del av Rondane, Her bilde tatt nederst i Bergedalen i retning mot Dørålen Bilde 5b: Magiske Rondane Dag 6: Bergedalen – Fremre Gjetarbue Vinden hadde tatt seg skikkelig opp i natt og det blåste friskt så jeg måtte en tur i løpet av natta for å justere barduner og fjerne litt snøfokk . Stappet plugger i ørene og sov greit resten av natta. Jeg ventet litt i teltet denne morgenen til vinden løyet litt og lyset kom. Det var uansett greit å ha ordentlig dagslys i dette området. Etter en drøy times marsj nådde jeg toppen av Bergedalen og dreide kursen nedover Rondvassdalen. Jeg var veldig spent på hvordan isforholdene var ved innløpet til Rondevatnet. Nedover Rondvassdalen var bekkene helt åpne så pulken fikk bade litt på veien nedover, men ikke verre enn at det gikk fint. Soveposen lå for øvrig pakket i en vanntett Ortlieb pose nede i pulken selv om jeg bruker Arctic Bedding. Jeg bruker å veksle litt mellom å ha soveposen i beddingen eller nede i pulken avhengig av terrenget jeg går i og været. I området hvor jeg hadde gått så langt på turen var det greit å ha posen i pulken for å holde tyngdepunktet lavt og minske mengden pulkvelt litte grann. I tillegg var det greit å ha soveposen i vanntett pose når jeg måtte over åpne elver og bekker. Heldigvis hadde kuldeperioden sikret at det var trygg is til å komme inn på selve Rondevatnet. I dette området hadde det snødd mye mer enn i Døråladen og Bergedalen. Når jeg passerte Rondvassbu var det snødekte fjell på alle kanter. Et mektig skue. Kursen fortsatte sørover godt oppe i høyden øst for Storula, mens jeg gradvis dreide østover mot Fremre Gjetarbu. Etter å ha krysset elva her fortsatte jeg litt opp i høyden hvor jeg slo opp teltet mens det blåste relativt bra. Fremdriften var fremdeles ikke all verden målt i kilometer, men markant lenger enn de foregående dagene. Første strekket fra Hjerkinn til Rondvassbu hadde vært ganske krevende og tatt tid. Nå som Rondane snart var passert lå det forhåpentligvis litt enklere terreng og ventet lenger sør. Bilde 6a: Nederst i Rondvassdalen mot Rondvatnet, mange åpne bekker Bilde 6b: Langs Rondvatnet Dag 7: Fremre Gjetarbue – Svartkampen (1099) I løpet av natten hadde vinden fortsatt å ta seg opp så jeg var nøye med å sikre utstyr når jeg pakket ned camp om morgenen. Kuling fra nordvest ifølge yr og det var skikkelig surt å gå oppover mot passet mellom Skjerrelfjellet (1502) og Steinbudalshøa (1387). Det blåste såpass at vinden ved flere anledninger tok tak og regletrett blåste pulken overende. Det fortsatte også å blåse godt etter hvert som jeg gled nedover østsiden av Steinbudalen også. Her var jeg nøye med å holde god høyde tett på Nørdre Eldåkampen for å unngå det knudrete terrenget som ventet lenger ned hvor elva Eldåa møter Djupbekken. Det blåste såpass denne dagen at matpausene ble gjennomført inne i vindsekken som ligger lett tilgjengelig i pulken. Kulden hadde sluppet taket og blitt erstattet av lavtrykk med mildere temperaturer og vind. Her sør for Rondane hadde det vært en snørik sesong så langt og etter hvert som jeg nærmet meg Eldåbu ble det mer og mer brøyting i bløt og tung snø. Teltet ble slått opp dyp snø like ved Svartkampen (1099). En god dag tross alt og fornøyd med at antall kilometer per dag sakte, men sikkert øker. Bilde 7: Nederst i Steinbuddalen høyt over Eldåa med utsikt mot Søre Eldåkampen (1224) Dag 8: Svartkampen (1099) – Flågamyrin Dagen startet med å brøyte spor videre vestover mot Svartåa i retning av Venabgygdfjellet i tung snø. Gleden var derfor stor når det dukket opp noen gamle skispor siste biten oppover mot Klopptjønna (1034). Dette var første tegn til andre skiløpere siden jeg forlot Hjerkinn for en ukes tid siden. Etter Klopptjønna forsatte jeg stigningen oppover mot Uksam hvor en ny gledelig overraskelse ventet – Skiløype! Her hadde det vært løypemaskin fra Spidsbergseter og kjørt spor helt ned til Rondevegen. Langfeller ble erstattet av kortfeller mens jeg spiste kilometer nedover mot Øygardssætrin. I løypa traff jeg et hyggelig par og det var artig å slå av en prat med andre mennesker for første gang siden Hjerkinn. Etter å ha krysset Rondvegen var det slutt på skiløypa og noen timer senere nådde jeg Dørfallet. Her fulgte jeg traseen til «Trollløypa». Selv om den ikke er kjørt så tidlig på året gjør det navigeringa enkel. Etter Dørfallet dreide jeg sørøst i retning av Flågåmyrin. I en blanding av bjørkeskog og myrterreng ble snøen stadig dypere og fremdriften sank tilsvarende. Siste timen frem mot camp bestod av utallige pulkvelt på paddeflatt terreng. Etter hvert som pulken graver seg ned i snøen legger den seg gradvis over på siden. En klassisk kilde for frustrasjon blant oss pulk-fundamentalister. Dagen ble avsluttet med en annen klassisk utfordring: «Fastfrosset støvel i BC binding». Jeg er for så vidt nøye med å jevnlig rense bindingen (BC Magnum) for is og snø og har fast rutine om å ta av skia i pausene for å rense binding med Leatherman som ligger i jakkelomma. Men i løpet av siste etappe i dypsnøen på Flågamyrin hadde det sneket seg inn så mye is at det ikke var sjans å få opp bindingen når jeg slo leir. Løsningen ble til slutt å få på campskoa og ta med ski med støvel inn teltet for opptining og med fjerning av is. Når sant skal sies så foretrekker jeg den enkle 75mm bindingen og har liksom aldri blitt helt venn med BC bindinger på vinterturene mine. Men, skiskoene jeg har med 75mm binding er dessverre ikke like gode og varme som de store alfa polarstøvlene mine med BC og jeg hater å fryse på beina 😉 Bilde 8: «Pulkvelt i Solnedgang» - Mye fotografert motiv over Flågamyrin Dag 9: Flågamyrin – Vest av Røytjønnet (974) Dagen startet som den forrige sluttet med hyppige pulkvelt, men etter hvert ble Flågamyrin tilbakelagt og lenger fremme ventet den øvre delen av elva Søråa. Elva var fryst og grei å krysse, selv om det var litt baksing opp de bratte sidene ut av elvefaret. Ruta dreide så nitti grader sørover og oppover søkket mellom Brentfjellet (1102) og Store Skinalia. Terrenget var greit og etter hvert nådde jeg vestsida av Kvannslåmyrin. Her ventet nok en hyggelig overraskelse med skispor. Kilometerne forsvant like fort som sjokoladebitene under pausene når jeg suste (?) ned skiløypa mot Øksendal på kortfeller. Noen timer senere var teltet slått ikke langt fra Røytjønnet (974) en liten mil sørøst av Øksendalen. Disse timene i teltet hver kveld er virkelig noe jeg setter pris på. Min egen lille boble med god varme fra primusen, litt radio eller musikk til snøsmeltinga og skriving i dagboka. Livet på tur er rett og slett herlig. Og enkelt, ikke minst. Bilde 9: Inne i boblen Dag 10: Vest av Røytjønnet (974) – Byrysvollen -(Goppollen) Etter en liten time i herlige skiløyper var det slutt på moroa. Traseen videre sørover mot Vetåbu hadde ingen gått så langt i vinter og «Trolløypa» som består av preppa skispor fra Lillehammer til Rondane kjøres ikke før senere på vinteren. Det betydde fire kilometer i bunnløs snø gjennom skog og myr. Eneste måte å komme frem på var å sette igjen pulken, tråkke spor 100-200 m for deretter å gå tilbake og hente pulken. Syv (!) timer tok det å tråkle seg frem disse fire kilometerne, mens tankene hentet frem minner fra bunnløs sukker-snø i Stabbursdalen i Finnmark noen år tidligere. Skikkelig dritt, men en form for mental trening er det jo. Det går tross alt fremover. Bare fryktelig sakte. Uansett, utpå ettermiddagen var jeg fremme ved Vetåbu. Det fristet lite å fortsette i samme tralten videre øst over Goppollmyrene og veien som går nedover fra Vetåbu vikket forlokkende. En god beslutning. En drøy time senere var 7km tilbakelagt på snøbrøytet vei uten å treffe en eneste bil før jeg nådde skiløypa som går øst-vest gjennom Byrusvollen. Her ble teltet slått opp så nært som overhodet mulig til løypa og nok en vel gjennomført dag ble feiret med Drytech Pasta Bolognese med kakao til dessert. Bilde 10: Brøytebil Dag 11: Byrysvollen (Goppollen) – Hafjell Dennis aka «The Flying Dutchman». Jeg gledet meg virkelig til å treffe Dennis den dagen. Han på nordlig kurs fra Lillehammer for å gå meg i møte. Jeg ble kjent med Dennis for noen år siden da vi krysset Grønland og vi har møtes jevnlig siden da. En herlig kar fra Nederland som deler fasinasjonen av det enkle liv med pulk og telt. Planen var å gå sammen siste strekket sørover og vi utvekslet stadig posisjonsmeldinger mens jeg suste (?) i skiløypene sørover mot Hafjell. Her dukket stadig flere skiløpere opp med skøyteski og pannebånd og beskjeden var tydelig. Her var det pulkfolket som har vikeplikt for skøytende skiløpere som skal rekke hjem til hytta for biff og rødvin så her var det bare å holde seg helt ytterst på skulderen av skiløypa. Gleden var derfor stor når jeg plutselig oppdaget enn artsfrende, et menneske med pulk og fjellski, komme gående imot meg midt i skiløypa. Det er flere av oss med pulk som har forvillet oss inn i dette habitatet av rumpetasker, raske briller og Swix effekter! Og enda bedre, det var jo Dennis. Gjensynsgleden var stor da vi omfavnet hverandre og gleden ble ikke mindre når Dennis høytidelig overrakte fire nye pakker med sårt trengte AAA batterier medbrakt fra Lillehammer. Med pulken full av batterier fant vi fort en teltplass så nært skiløypa vi kunne under lyset fra hodelykter med rykende ferske batterier. Bilde 11: Gjensynsglede når Dennis «The Flying Dutchman» blir med på siste del av turen Dag 12: Hafjell – Igletjernet I ly av mørket lusket vi oss forbi Swix-folkets høyborg – selve Pellestova. Med dempede hodelykter snek vi oss frem mot søppelcontainerne. Fristelsen om å avlaste vekten på pulken ble for stor. I et nøye planlagt raid ble tom realturmat-emballasje sortert og effektivt matet inn i containere før en eneste gjest på Pellestova hadde nytt sin første kopp Cortado til frokosten. Ivrig etter å komme oss avgårde fra åstedet satt vi full fart mot Lillehammer. Her manglet det ikke på bratte kneiker nedover og ikke lenge etter ga jeg ufrivillig min nederlandske venn en oppvisning av den klassiske fallteknikken «engelsk brems» Ansiktet ble plantet i snøen mens pulk og ski lagde en gordisk knute til stor glede for hyttefolket på Hafjelltoppen som fulgte ivrig med fra frokostbordet. Stoltheten var heldigvis det eneste som tok skade i fallet og vi kunne fortsette kursen videre mot Lillehammer og Birkebeiner skistadion. Forrige gang jeg var her var i Februar 1994 hvor jeg så ung Ole Einar Bjørndalen gå inn til 36 plass på 20km skiskyting. Tretti år senere var inngangspulsen lav når vi entret standplass for å innta lunch fra hver vår snackpose. Det ble ingen strafferunder og neste mål var Moelv. Her fulgte vi diverse gangveier, skogsveier og skiløyper som til sammen dannet et noenlunde sammenhengende nettverk av en trase i høydene på østsiden av Mjøsa. Etter en trivelig dag på ski fant vi en fin teltplass ikke langt fra Igletjernet nord for Brøttum. Bilde 12: Idyllisk (?) pause i boligområde i Lillehammer Dag 13: Igletjernet-Bråstad Kirke Kupert. Et enkelt ord som beskriver terrenget langs Mjøsas østside. I hvilken grad dette er rett eller gal side av Mjøsa skal dog forbli usagt. Uansett, en artig dag ble det, ikke minst takket være de hyggelige menneskene vi møtte på veien lang disse skogsveiene. Høydepunktet var å passere barnehagen ved Nordvang hvor skiløypa gikk rett gjennom selve barnehagen. Artig for to skiløpere med pulk å passere til stor jubel fra de lokale barna! Vel nede i Moelv var det på tide å krysse Mjøsa. Med D/S Skibladner trygt fortøyd for vinteren ble løsningen Moelv Taxi som fikk plass til både pulker og skiløpere. Over på andre siden av Mjøsa satt vi opp camp på et jorde ca 151 meter fra bebyggelsen ved Bråstad. To turgåere med refleks-vest og lommelykt stusset fælt på hvorfor det var kommet opp telt i nabolaget, mens jeg fortalte Dennis hvor heldig vi er her i Norge som har allemannsretten. Bilde 15: Utsikt fra Biskopåsen sørover mot Mjøsa. Moelv fremmet til venstre. Dag 14: Bråstad Kirke – Nord av Skumsjøen (432) En artig dag som startet med litt stigning oppover mot skistua overfor Gjøvik. Det var relativt kaldt med tretti minusgrader denne dagen og på vei nedover traff vi en hyggelig skiløper som inviterte oss inn på en kopp kaffe i kulden. Det viste seg å være en ivrig pulk-entusiast som vartet opp med krumkaker og kaffe mens praten satt løs. To timer senere var det på tide å komme seg videre og vi satt kursen mot Skumsjøen (432) hvor vi satt opp teltene våre side om side. Terrenget her på Toten bestod mye av opp-og-ned over koller langs skogsveier og skiløyper. Få av skiløypene var preparert så tidlig på året, men de dannet en noenlunde sammenhengende trase sørover som vi kunne følge mot Lygna. Bilde 14: Camp like nord for Skumsjøen Dag 15: Nord av Skumsjøen (432) - Lunnasæthermyra Yr varslet om et voldsomt snøfall på Østlandet denne natten og det slo til for fullt. Vi våknet til nedsnødde pulker og det som verre var, et fullstendig nedsnødd skispor. Det fortsatte å snø hele dagen og vi byttet jevnlig på å brøyte spor opp og ned koller på Toten. Den gode fremdriften fra dagen før var blitt erstatt av museskritt og når dagen var omme hadde vi ikke gjort unna mer enn en mil. Heldigvis lovet meteorologen at snøfallet skulle gi seg og vi kunne se frem til høytrykk og klarvær resten av turen. I boka «På ski over Grønland» beskriver Fridtjof Nansen hvordan de opplevde en voldsom «smørhunger» når de krysset innlandsisen i 1888. Nå var nok ikke denne hungeren etter smør like stor for en 46år gammel amanuensis på ski gjennom Toten som for en fremadstormende Dr. Nansen over innlandsisen på Grønland. Men jeg hadde uansett gledet meg til å fortære denne smørklumpen som Dennis hadde kjøpt for meg når vi passerte Kiwi Moelv dagen før. Skuffelsen var derfor stor når jeg innså hvilken tabbe det hadde vært å sende en stakkars nederlender alene inn på Kiwi for å handle uten påfølgende kvalitetskontroll. Tappert måtte jeg skjule skuffelsen når jeg satt tennene i 200gram Melange! Bilde 15a: Toten Bilde 15b: Skuffelsen - Melange Dag 16: Lunnasæthermyra – Lysingsmyra (vest av Einafjorden) Var det en drøm? Vi stod opp 05.30 og jeg kunne ikke vente med å kikke ut teltåpningen for å se bort til skiløypa. I løpet av natten var jeg sikker på at jeg hadde hørt den gjenkjennelige lyden fra «PistonBully» - Løypemaskina. Og der var det. Like bortenfor teltet. Ny-preppet skiløype. Etter frokosten rev vi av oss (lang)fellene og suste nedover åsen med kurs mot Eina. Etter hvert fulgte vi skinnene til den nedlagte Valdresbanen hvor det går skispor om vinteren. Vi diskuterte hvordan kurvatur og stigningsforhold på en jernbane er drømmeforhold for oss med pulk mens vi dampet av gårde sørøstover. Under lunch-pausen kom vi en prat med en særdeles hyggelig, og ikke minst sprek, 66-åring. Han var på treningstur til skiløpet han skulle gå senere i vinter. Nordenskioldsløpet fra Jokkmokk, visstnok verdens lengste skirenn på 220km hvor en må gå på 21timer for å få merket. Fremdeles 9 mil fra oslo, mente han at vi lett kunne burde kunne gå dit på en dag… Vi takket for tilliten, men påpekte høflig at med pulk, feller og fjellski var nok dette litt overkant av forventet dagsetappe, selv for Dennis The Flying Dutchman Det å prate med folk en møter underveis på tur er noe jeg setter stor pris. Samtidig er det også en gullgruve i form av å få tips og råd fra lokalkjente. Enten det er reindriftseiere i Finnmark eller treningsnarkomane på Toten så er jeg takknemlig for informasjonen de gir og deler. De forteller om koordinater til private koier på Gallokvidda eller enkleste vei sørover langs Einafjorden. Angående det sistnevnte så fikk vi her tips om det var veldig kurant å følge bilveien på vestsiden fra Eina noen kilometer ned til Sæthervika så slapp vi å gå på vannet hvor det var mye overvann nå. Veien var som lovet snødekt og lite trafikkert så det var et trygt og lurt tips. Fra Sæthervika fortsatte vi sørover inn i skogen og følgte skiløupa oppover fra Sønstebygrenda mens vi klatret oppover mot Strandhøgda hvor vi slo opp teltet på Lysningsmyra like nedenfor. Dag 17: Lysingsmyra (vest av Einafjorden) – Jaren - Oslo S. Siste dag på tur. Det er alltid en spesiell følelse å pakke ned camp siste dag når en vet at eventyret er over for denne gang. Det var fredag og vi hadde avtale om å møte min far i Oslo som hadde spandert helg med hotellovernatting og billetter til Eventyraften i julegave. Dagen startet med litt klatring oppover mot høgkorset (757) før vi kunne gli ned mot Lygna i ny-preppete skispor. Her var det norgescup i Langrenn og et yrende liv av skiløpere. På veikroa ved bensinstasjonen ble det full tank og vi tok oss rikelig tid til å nyte karbonadesmørbrød og lade opp mobiltelefoner. Turens siste etappe ble også den letteste der vi rant ned 400 høydemeter fra Lygna til Jaren ved Randsfjorden. Her var planen å hoppe på Gjøvikbanen. Nede i Jaren kom vi en prat med en dame som guidet oss hele veien gjennom sentrum ned til stasjonen og med hennes hjelp rakk vi akkurat frem til perrongen i det toget kom. Hun fortalte på veien at hun hadde flyktet fra krigen i Ukraina og bodde nå her på Hadeland. Hennes historie setter jo turen vår litt i perspektiv og minnet oss på hvor utrolig privilegerte og heldige vi er som kan dra på en slik skitur bare fordi vi har lyst. Apropos god hjelp, så var tog-personellet fra Vy på Gjøvikbanen også særdeles hjelpsomme der de hjalp oss med å demontere og løfte om bord pulker. «Selvfølgelig skal dere få være med oss. Vi hjelper dere, bare slapp av» var beskjeden fra en smilende konduktør. Nå ventet tog-for-pulk-for-tog. Vel fremme på Oslo S ventet sjarmøretappen til Hotel Opera. Dette må ha vært den tregeste 200meteren på hele turen, inkludert etappen over dypsnøen på vei til Vetåbu. Bunnløs sukker-snø, bjørkeskog og åpne elver var ingenting mot storbyens svingdører, rulletrapper og smale heiser 😉 Bilde 17a: Full tank på Lygna Bilde 17b: Siste etappe Bilde 17c: Ikke helt klart for storbylivet enda Haavard_rute.pdf

Da er jeg framme. Sludd og regn sidelengs og en helvetes vind i går, men jeg var sterk og avsluttet med siste natten i telt 😅 Nå skal det bli godt å komme hjem å tørke. Det har vert litt av ett eventyr, turrapport kommer

NERDERIER: (Slutt å lese her, hvis du ikke er interessert i rare detaljer ) Litt nerderier trengs, jeg lister opp noen momenter som jeg har erfart under turen: 1: Artic Bedding: Jeg har ikke dette, så ta dette med en stor klype salt. Men jeg så flere som brukte dette. Jeg tenker at med så ufattelig mye regn som jeg hadde på turen, så ville ikke denne kunne brukes, for den kan ikke tas klissvåt inn i teltet. Jeg hadde søppelsekker i pulkbagene mine (ikea poser med glidelås), for å holde ting tørt. Samtidig slet mange jeg traff med veltende pulker på skaren i den voldsomme sidevinden som man opplevde. Så lavt tyngdepunkt og lite vindfang var vesentlig til tider. 2: Pulkdrag: Jeg gikk halve første dagen med taudrag, og opplevde 4 velt. Skiftet til fast drag og hadde 0 velt resten av turen, selv i hard sidevind og skareføre. Samtidig tror jeg taudrag ville vert utfordrende i de lange nedoverbakkene på bristende skare hvor man hverken kan ploge eller svinge, og pulken har mye bedre glid enn skiene. Også når jeg hadde vindkast på godt over 20m/s flere dager, bakfra, så er det kjangs for at pulken vil gått forbi meg om jeg hadde brukt tau. Og tidvis måtte jeg gå helt inntil kvistene på grunn av dårlig sikt eller sugeføre hvor scooterspor var eneste stedet med god glid, da vil man gjerne slippe å styre med at pulken vil på andre siden av kvisten enn seg selv. 3: Skifeller: Jeg brukte mohair langfeller 30% av turen, mohair kortfeller 65% av turen og smørefritt mønster 5% av turen. Uten langfeller viller jeg måtte snudd før Hellevassbu. Utrolig mye enklere å komme seg fram med langfeller når det er vanskelig og/eller bratt med pulk. Mohair feller glir også meget bra på snø. 4: Klestørk: Å tørke klær på kroppen under slike forhold var bare å glemme. Det er inn i teltet å skifte til tørt og fyre brenner som gjelder. Sikkerhetsnåler var genialt til å sikre at hansker, lue og annet tøy ikke faller ned på primusen når alt rister i vinden. Jeg hadde noen i repkittet mitt. Så sikkerhetsnåler skal henges opp på torkesnorene i alle teltene mine nå 👍 Jeg gjorder faktisk snøsmelting og matlaging i innerteltet flere dager, da med god lufting. Fordi kondensen regner voldsomt fra ytterteltet når det er sørpesnø, regner ute, og teltet rister i vinden. Alt i ytterteltet ble vått når det blåste. 5: Divstoff: Jeg bodde 2 netter på hytter, og en kveld hentet jeg overvann for å slippe snøsmelting. Det gikk kun 1.3 liter parafin, selv med timesvis med tørking. Jeg tror det var en fordel å ta med Optimus 111T, fordi denne kan stilles lavt og fortsatt brenner meget bra. Da går det lite parafin, og med redusert lufting i innerteltet blir det allikevel over 20-30 grader ved taket. Forbruksdetaljer: Lørdag: Steke middag, koke vann, tørke tøy, fyring for varme. Søndag: Smelte snø, koke vann til frokost, litt varme under spising av frokost. Mandag: Koking av overvann til middag, en periode med lett tørking og varme. Tirsdag: Koking av vann til Frokost, litt varme under spising. Smelting av snø og koking til middag. Mye tørking av vått tøy og støvler. Onsdag: Smelting av snø og koking til frokost, samt oppvarming for tørk av kondens. Torsdag: Koking til middag og smelting av snø, samt masse fyring for tørk og varme. Fredag: koking til frokost, og fyring for varme og tørk av kondens. 6: Strømforbruk: Hodelykt: Nesten ingenting Iphone: ladet 2 ganger. Mest i flymodus, bilder, litt podcast i teltet, og ett par nedlastede filmer. Garmin GPSmap 67 logget hele turen, og ble brukt aktivt. Den brukte 50% av batteriet. Brukte kun kartet i teltet. 7: Vekt: Pulk+sekk+mat+taudrag+stivt drag+mat+fuel etc. Ca 40 kilo. Mat for 7-8 dager (rikelig). 8: Klut: Kluten må faktisk få bli nevnt også. En Wettex-klut, slik som blir hard som papp om de tørker helt, var fantastisk god å tørke søl og kondens med. Faktisk innvendig i pissblaute sko kan den suge opp en del fuktighet også. Jeg tørket egentlig hele ytterteltet for kondens før jeg pakket ned, så hadde jeg tørr camp å sette opp. Klipset løs halve innerteltet, og tok resten ut via ventilen i fotenden: I innerteltet var det veldig lite kondens under turen. Og i de tilfellene der var fuktig, fyrte jeg brenneren en stund før jeg krøp ut av posen. EDIT: 9. Brenner: Valgte Optimus 111T denne gangen (stillebrenner). Jeg var svært fornøyd med valget, selv om jeg kunne valgt eks. MSR XGKII, Simmerlite eller 111 bråk, som også er i samlingen. Fordelen synes jeg er: - Brenner perfekt på parafin/tennvæske. Dette er mindre eksplosivt og merkbart drøyere i bruk enn bensin. - Perfekt og kontant flammeregulering. Stenger med en gang man skrur igjen, ingen etterflamme etter den stenges. - Brenner veldig blått og fint, også på lavt nivå. Dette gir mindre forbruk ved kosefyring i innerteltet, når man ikke har behov for mye effekt. - Ingenting å sette sammen, så veldig kjapp å få i gang. - Kjapp å pakke ned, kompakt i pulken, og veldig bra beskyttet som den er. Kan slenges rett i pulken eller pulkbagen, og ferdig med den. Lighter, tennstål, rødsprit, og en liten trakt passer alt i kassen. - Stille, og god flammespredning til steking. - Veldig stødig. Samt gode kjelestøtter. - Lite fotavtrykk når den er i bruk (krever lite plass). - Lite som kan gå galt, om den er bra vedlikeholdt. - Eneste ulempene er at den veier litt mer enn eks. XGKII med tilbehøret, men vektforskjellen blir meget liten på en så lang tur. Og den blir litt varm under når den er i gang veldig lenge til tørk/varme. Det har jeg løst med å legge leathermanen under, eller vippe opp brenneren og stikke reguleringsrattet inn mellom brenner og kassen. Brennerunderlaget jeg bruker er tilskjært av gymgulv fra biltema, som er lett og har god friksjon.

Da har jeg kommet til Sandhaug. Tar meg en kaffe her før jeg går videre. Toger mitt går Fredag kl 12:30, fra Finse. Det har vert mye vær hittil. Søndag var min værste dag på tur i hele mitt liv. Jeg gikk i dyp sørpe i ØS PØS regnvær. Skiene var under snøen, stavene gikk halveis ned i snøen, og skiskoene var helt fyllt med vann. Jeg tok inn på Hellevassbu og fikk tørket opp. Heldigvis blåste det som bare juling om natten, slik at all snøen som kom i løpet av natten ble blåst bort og det ble hardt føre på Mandagen. Det ble kanskje min beste dag på fjellski noensinne, selv om det blåste hardt. Jeg vikk vinden hovedsaklig i hekken, og det er helt nydelig. Fant en nydelig teltplass, og slo opp tørt telt og gravde meg ned til friskt overvann og slapp å smelte snø. Dagene som kommer byr på litt av hvert. Jeg bare håper jeg slipper det regnet, det er det aller verste. Jeg går via Dyranut og Kjeldebu, så jeg slipper å dreie mot være som jeg må hvis jeg går via Krækkja.

Mye dårlig vær og få gjester. Det var ingen utfordring å komme inn til Blåfjellenden denne påsken. Som i fjor, ble det scooter transport. Som i fjor, er unnskyldningen at vi hadde så pass mye med oss til komlemiddagen skjærtorsdag at vi trengte å bli transportert. Nå er påsken ikke uten fysiske anstrengelser. Det tar virkelig lang tid – mange timer, å støvsuge begge hyttene skikkelig. Spindelvev og støv og sand i krokene forsvinner ikke uten at støvsugingen gjøres skikkelig. Jeg blir i hvert fall svett. Når hyttene er rene, gjenstår jobben med å få av og - ikke minst – få på sengetøyet. Blåfjellenden har nesten 50 sengeplasser (Det meste som madrass på gulvene oppe på hemsene.) Nå har jeg heldigvis god hjelp av Bestyrerinnen. Vi må begge stå på for å bli ferdig med sengetøy og støvsuging på to dager. Det kjennes godt i muskler som ikke brukes til daglig. Vi har opplevd mye forskjellig vær i løpet av alle de årene vi har holdt til på Blåfjellenden. Dette året går inn som den påsken med absolutt verst vær. Vi fikk en dag – heldigvis. Det var mandag og den dagen vi kom til hytta. Den dagen var det mulig å sitte utenfor i sola. Det kom innom folk på dagstur. Gamle kjente fra mange påsker opp gjennom årene. Det er virkelig hyggelig å treffe de samme menneskene som har vært hos oss tidligere. Tirsdag og onsdag kan bare beskrives som begredelige. Det regnet. Det blåste. Vinden var så pass kraftig i kastene at jeg hadde problemer med å stå oppreist. Det ristet i hytta om natten og jeg kunne høre regnet hele tiden, natt til onsdag. Ut over uka forsvant det så pass mye snø at jeg trodde det muligens ville bli problemer med transporten tilbake. Nede ved Blåfjellenden, på 600 moh, gjorde regnet og vinden at det etter hvert ble bare rabbene bortover. Nå viste det seg at oppe i høyden var været ikke helt det samme. Mens vi hadde regn omtrent hele dagen torsdag, fikk gjestene til Komlemiddagen på skjærtorsdag (ni stykker) en nesten tørr tur over heia på 7-800moh. De hadde vinden bakfra og det blåste heller ikke så mye som hos oss. Vi så ikke blå himmel tirsdag og onsdag, og først sent torsdag etter middag, fikk vi enkelte solglimt. Fredag- da gjestene fra komlemiddagen, tok ut, regnet det skikkelig. Jeg kan tenke meg kjekkere ting å gjøre, enn å gå på skitur i regn. Fredag gjorde vi rent og ryddig i begge hyttene – og uthuset/dassen. Nå er hyttene klar for nye gjester. Selv om det var få overnattingsgjester, og færre dagsturister, så kom det to stykker på fredag som ville ligge over til lørdag. Far og sønn på påsketur. Været var nok bedre enn de andre dagene, men de fikk regn på seg, de og. Lørdag morgen var vi klar for tilbaketuren og ventet litt spent på snøscooterne. De kom tre i følge, og selv med så pass mange sleder, fikk vi problemer med å få med alt som skulle ut. Føret var bløtt og de gjorde at sledene ikke kunne lastes for tungt. Med regn og vind i tre dager, og bare litt bedre vær på fredag, hadde vi håpet på bra vær lørdag. Det var ikke vind, men til gjengjeld tett tåke. Skikkelig tett tåke. Vi fikk virkelig sett hvor nødvendig det kan være med kvisten som settes ut. Det var omtrent ikke mulig å se mer enn en kvist om gangen. Vi kom oss likevel greit tilbake til bilen.

Denne kom med posten fra finn.no

Hele påska var stort sett bare drittvær her på sørlandet, men de to siste dagene ble det flott vær. Så på Mandag 1. April bestemte jeg meg for å ta en kjøretur til Bygland (Setesdalen) og gå opp til Ørnenapen, for å hvertfall få noe fornuftig utav påska før man skulle på jobb igjen dagen etter... Visstnok ganske populært sted å gå opp til, men jeg var alene der oppe. Møtte 3 stk på vei ned når jeg gikk opp, men så ellers ingen andre folk.. Nede på hovedveien derimot, var påsketrafikken ganske tett i perioder.. Tok også en rask tur innom Tjovhola på vei hjemover. Dette er en grotte/hule som er litt lenger nede i fjorden, rett ved Neset Camping. Utsikt nedover Byglandsfjorden.

Fikk meg en snartur i Østmarka i helga. Overraskende greit å gå helt fra Bysætermåsan til Tonevann, men det tok betraktelig lenger tid enn normalt. Planen var å finne 4G-dekning for å se fotball med utsikt, og erfaringsmessig er det greit å komme seg opp fra vannkanten. Feks Tonekollen. Rakk rett og slett ikke gå videre dit. Fikk sett kamp og spikket meg ved nok til et bål i Solo Stoven. Kjølig morgen med mye frost på tarpen. Det som dryppet fra omliggende trær i løpet av natta lagde særs spetaklete knaselyd på tarpen siste del av natta. Tonevann i dis Camp Entusiastføre, for både gående og skiløpende.

Mange flotte bilder og turer! For oss ble påsken litt ødelagt av værforholdene. Det var meldt og kom også veldig mye vind på Langfredag. Så dagene ble brukt til dagsturer fra hytta - hver eneste dag. De dagene det var vind gikk vi litt opp i høyden - fascinerende å se hvor sterk vinden kan være bare litt opp i høyden. Blir aldri lei av å traske i dette området - og utfordringer er det nok av. Om man orker ligger Golverfjellet og tinden rett ved - og hele Børgefjell NP. Her sto jeg på grensen av NP og ser nordover. Mot Simskardet og Fiplinglingvatnene. OK fiske - brukte øyet til en annen fisk jeg fikk som agn - gammel jungeltriks som funker bra. Før i tiden brukte de rypehjerte som agn først og når de hadde fått første fisken brukte de ørretøyne. Jeje-- Værmessig ikke helt topp - alt for mildt..

Lørdag kom med ruskevær og snudde vårklare Oslo på hodet. Værmeldingen meldte 20-30 cm snø, og ned mot 10 minusgrader i Sørkedalen. Da var det bare å tusle ned i kjelleren for å vaske av gammel klistermorro fra skia og legge blå ekstra i flere lag. Søndag stod vi klare fra morgenen. Målet var skitur fra Skansebakken via Smedmyrkoia mot den forgjettede Stuevassdalen. Her kjøres ikke skispor, pusten fra jagende trikåkledde stravaister er forsvunnet som dugg for solen og sjelefreden kan senke seg (dette ble svulstig gitt). Fra Stuevannet fulgte vi en nå nedlagt rødmerka løype vestover opp og rundt Stueåsen og Gjelleråsen, før vi tok lunsj ved Grevehytta. Grevehytta/Gjelleråskoia er en lemkoie. Slike koier besto av ferdigproduserte vegger som ble slått sammen på stedet der de skulle stå. En original holdt hus fra 1929 til 1961. Sigurd Sørensen het han, var visstnok bankmann, hva som drev ham til å søke skogens ensomhet vet ingen lenger. Området er i dag naturreservat, og hytta forfaller. Flere har ønsket å pusse opp stedet, men da det ikke kan bygges uthus eller utedo i reservatet så blir det med ønskene. Etter lunsj fortsatte vi opp på Oppkuven. Det var et fantastisk klarvær, både Norefjell, Blefjell og Gaustatoppen kunne skimtes i horisonten. Retur til Skansebakken etter standardløypa på gnistrende føre. Denne turen kommer jeg til å leve lenge på. Fantastisk skiføre, ordentlig villmarksopplevelse og et vær man vanligvis bare drømmer om.

Vært ei uke i Dividalen som ble avsluttet brått da metallbøylen på BC skiskoa ble revet ut. Ble noen seige mil ned fra fjellet på ei ski, med mye kløning og sledekræsj som resultat. Men du verden det er fint i fjellet!

det var deilig og komme seg ut i markå igjen etter veldig mye regn og dritt vær her på Vestlandet ( Karmøy ) Turen endte opp på 17.87 km på 5 timer inkl små pauser der jeg var innom Steinhytta , Søre Sålefjell og Nordre Sålefjell. dette var igår 25.03.2024 Dette er en gammel fangsthytte, som er renovert og åpen for alle som vil utforske overnatting i Åkramarka. Åpen i den forstand at det ikke er dør eller glassvindu. Men godt tak og bålplass på utsiden, så det er bare å kose seg. Dette er opp til Søre Sålefjell

Jeg er ikke misfornøyd med å ha rukket en telttur etter jobb i går, få opp teltet før solnedgang og være tilbake på jobb til vanlig tid i dag (omvei via hjemme for å dusje og henge opp utstyr inkludert)😎 Turen gikk opp Barlindåsen i Lillomarka. Heldigvis var det mange før meg som har gått til fots her i det siste, så det var fin og hard sti på snøen hele veien. Om noen få uker er det nok temmelig vått før våren kommer for fullt og tørker opp. Med ferdigkappede ved-stykker hjemmefra ble det easy-peasy å kjøre kvistbrenner for litt pølsegrilling på kvelden.

Helga ble brukt på en testtur av ny slede - en Polaris Nordisk lagd av Gösta Karlberg i Sverige. I tillegg hadde jeg med en lånehund som supplement til mine to huskyer. Furuskogsterrenget på Hamarøya er trivelig om vinteren. Åpent nok til å se fjell, men lunt og med innbydende mengder bålved. Kjørte opp med hodelykt fredags kveld. Mye vind første natta, og lørdagen var preget av et polart lavtrykk som medførte særdeles skiftende vær. Det ble mye kos med primusflamme, bok og kaffe i teltet, før jeg tok en ettermiddagstur på ski med huskyene. På kvelden ble det derimot vindstille og temperaturen sank til -15 C. Søndagen var alle spor visket ut og hundene fikk jobbe i usporet løssnø på hjemturen

https://www.vg.no/nyheter/meninger/i/GMo8E4/amir-ranjbar-har-faatt-bedre-psykisk-og-fysisk-helse-av-aa-vaere-i-naturen?utm_source=vgfront&utm_content=hovedlopet_row9_pos1&utm_medium=dre-6607e62fcbcaff7e65f24f7d Et velskrevet leserinnlegg som ble publisert i VG i dag.

Helgetur torsdag-søndag i nærområdet. Hannhunden fikk dra pulk mens jeg snørekjørte med tispa Lun leirplass. Tok Keron-teltet for å ha god plass. Var sur vind fredag men vindstille lørdag. Da ble det utelunsj på nypusset primus. Kveldsskitur. Deilig med lyse kvelder.

Tur gjennomført! Det ble rett under 200 km fra 22.03 til 02.04. Vet ikke om jeg kommer til å skrive noen turlogg, men legger igjen story-highlight lenke til Instagram + litt bildedryss under https://www.instagram.com/s/aGlnaGxpZ2h0OjE4MjU2NDcxNTYxMTY5OTgx?story_media_id=3336636211525653260&igsh=OXNzMWY4b2RueG9k Jeg hadde selskap de to første dagene av turen; kjekt med stort fortelt med god plass til to pulker! Høyre Alfa Vista sko har begynt å lekke. Jeg mistenker at noe skjedde med membran eller såle når jeg nesten stillestående holdt på å tryne, men klarte å holde meg oppe på bekostning av mye krefter/vridning av skoa i bindingen som tviholdt på taket. Resten av turen er evig våt på foten 👍 De første dagene kjørte jeg dampsoerre, men det var rett og slett ikke kaldt nok til at jeg følte det ga noe verdi. Ref. Ikke kaldt nok ble hver kveld en kamp om å justere tempen i soveposen. Burde brukt 3-sesongspose på denne turen (etterpåklokskap osv). Svetting i posen og generelt vindstille netter førte til mye fukt i posen. To dager i skikkelig whiteout ble det. Krevende for sinnet. Nyter litt goder på Rondvassbu. Det ble teltplass med full pensjon. Vanskelig å ikke gå for etter en lang dag i whiteout. Keb-spotting! Kvistet rute (ikke i DNT-kartet) over fjellet fra Dørålseter var mildt sagt spennende. Jeg tror ikke tung pulk var målgruppen her. Både på vei opp og ned på andre siden måtte skiene av flere ganger. Tynt med snø nord for Rondane På vei over Dovre Nasjonalpark Hjerkinn!

Liten tur til rognvatnet med noen kompiser samtidig som jeg ville teste hvordan hunden er i telt siden jeg ikke har prøvd det før. Alt gikk bra Heldig med været bare litt snø om morningen. Jævlig fint nordlys også men ikke like bra kamera for å ta bilde hehe.

Oppfølging på førsteinntrykkene etter å faktisk ha tatt teltet i bruk på tur: Oppsett Teltet er utrolig enkelt å slå opp, og det eneste som tar noe tid verdt å nevne er å plugge ned alle bardunene skikkelig (10 stk. totalt). Ferdig oppslått føles teltet temmelig urokkelig. Det var helt vindstille på testturen, så noe vindtest ble ikke gjort, men ut i fra det jeg har sett og følt på teltet er jeg rimelig sikker på at det meste kan kastes på det uten problem. Plugger Alle de 20 medfølgende pluggene blir brukt om man plugger ut duken langs bakken. Dette er nok ikke strengt nødvendig, men bidrar til strammere duk og sannsynligvis mindre blafring i vind. Stramt telt er bra telt, pleier jeg å si. Pluggene føles som tidligere nevnt veldig gode. Teksturen på de gjør at de sitter veldig godt, men er sikkert ikke så morsomme å vaske rene etter å ha stått i jord. I relativt hard snø var det null problem å kun bruke originalpluggene. Jeg står likevel ved at jeg synes pluggene er overkill, og kommer nok til å bruke DAC V-Pegs fra Fjällräven-teltene mine istedenfor (hey, 4,5g mindre per plugg 😁). Innertelt Jeg trodde først det var noe galt med innerteltet da det etter et stramt og fint yttertelt-oppsett hang veldig slapt, spesielt i bredderetningen. Etter litt prøving og leting fant jeg til slutt ut at ved de 5 festpunktene langs bakken mellom inner- og yttertelt var det mulighet til å stramme opp festet for å dra innerteltet nærmere ytterteltet. Disse ser man ikke uten å snu teltet på hodet, eventuelt stikke hånda under duken for å kjenne etter. Etter stramming av disse punktene ble innerteltet herlig stramt og ga en mye bedre romfølelse enn det som først var tilfellet. Dette er egentlig en litt undervurdert funksjon i teltet som jeg godt skulle sett i fotenden på de andre tunellteltene mine. Det er ikke alltid man får til en perfekt "pitch" med yttertelt godt strukket ut i lengden (avhengig av terreng), og det kan forplante seg ved at innerteltet i fotenden blir slapt og skråningen i taket (for oss som ikke har rette endevegger) blir mye lavere enn det burde være. Med slike strammere kan man i hvert fall sørge for at romfølelsen i innerteltet ikke lider om det utvendige oppsettet ikke er perfekt. Det var god plass til et Exped Synmat 7 LW oppå et Therm-a-rest Z-Lite og takhøyden virket bedre enn først opplevd ved stueoppsettet. Jeg kunne bevege meg overraskende mye rundt i teltet uten å føle at jeg måtte senke hodet/ikke kunne sitte rett. Sitter jeg helt rett oppå liggeunderlagene sneier jeg borti taket i blant, uten at det føles som en hindring. Merkelig nok ga teltet en romfølelse som føltes bedre ut enn Abisko Shape 2-teltet mitt, spesielt i takhøyden. En vesentlig faktor til dette er nok at den ekstra plassen i innerteltet på siden går i en stor bue opp til taket. Det gir en ganske stor effektiv plass til å bevege seg på. Liggende var det nok av plass til mine 183cm og stor dunsovepose. Soveposen sneier nok litt borti siden/enden av fotenden. Siden ventilasjonslukene sitter såppass lavt i innerteltet mistenker jeg at disse fort kan bli delvis blokkert av stor sovepose hette/fotende. Jeg synes ventilasjonslukene i innerteltet burde vært der lommene i endevegg/tak er plassert. Da hadde man effektivt fått unna kondens fra pust (liggende på rygg) rett ut av innerteltet, istedenfor å stirre rett på en lomme. Kanskje dette blir en fremtidig DIY-fiks. Apropos lommer så er det 6 stk av de, men kun de to i sideveggen ut mot inngangen har plass til noe så lite som soveposens pakkpose. Resterende 4 minilommer kommer nok ikke til å bli brukt for min del. Diverse Glidelåsdrager-dingser på inner- og yttertelt dører er selvlysende i mørket. Det er jo litt kult. Jeg prøvde for moro skyld å sove med helt lukket innertelt-dør (ikke mesh-åpning), og åpne ventilasjonsluker. Ikke overraskende nok ble det temmelig vått i innerteltet og på soveposen, siden det var fullstendig vindstille. Spent på kondenshåndteringen (ventilasjonen) ved litt mer bevegelse i lufta. Noen ting ved teltet som virket spesielt kjipe og billige: - Bardunsnorer, bardunstrammere og tørkeline (samme type snor) føles superbillige ut - Tror ikke det kommer i veien for å være stormsikkert, men kommer nok til å bytte ut med Fjällräven Dyneema-barduner eller Hilleberg's barduner for feelingen sin skyld. - Tørkelina har ingen strammer og henger slapt "out-of-the-box". Kan knyte den strammere. - Kroken for å hekte på de ytre ventilasjonshettene på endebardunene virker veldig tynn og skjør. Absolutt ikke hanskevennlig. Kommer nok til å bytte ut med noe annet. - Strikker for å feste dører ved bruk av "toggles" virker veldig tynne og kjipe. Jeg regner ikke med at de holder elastisiteten sin i mange år. - Fester i innertelt for lampe, dør, etc. Kjennes superkjipe ut i forhold til resten av innertelt-materialet som har en ganske god kvalitetsfølelse over seg. Nedpakking Et ganske stort kriterium for meg personlig er at jeg kan pakke ferdig sekken fra innsiden uten å gå ut av teltet. Dette gikk heldigvis knirkefritt i Vern 1. Det er nok av plass til å romstrere med sovepose, liggeunderlag og sekk og utstyr uten å bli våt fra den kondensvåte innertelt-duken. Pakkposen er som nevnt tidligere unødvendig (i mine øyne) stor og uten kompresjonsmuligheter. Men på tross av dette synes jeg åpningen på pakkposen ikke er stor nok. Her kommer jeg nok sterkt til å vurdere å skaffe meg en Abisko Shape 2-pakkpose eller tilsvarende for Vern 1-teltet😅 De pakkposene er både mindre, har gode kompresjonsmuligheter og har stoor åpning for å få teltet nedi. Oppsummert Alt i alt er jeg veldig positivt overrasket og fornøyd. Det er utrolig mye telt og kvalitet for pengene og sånn sett en "no-brainer". Hadde teltet vært Hilleberg-dyrt ville de små tingene av mindre god opplevd kvalitet vært litt hårreisende. Med en annen type kvalitetsbarduner er mye gjort for å løfte teltet der jeg synes det burde være. Jeg aner at det blir lengre mellom solo-turene som Shape 2 får blir med på fremover i hvert fall Fotos Innertelt før oppstramming: Innertelt etter oppstramming: Strikk i tvilsom kvalitet: Krok i tvilsom kvalitet: Innertelt-feste for lampe/dører i tvilsom kvalitet: Dette er det du ser om du ligger på ryggen (lomme som burde vært ventilasjonsmesh):

For denne helgens tur hadde jeg på forhånd ordnet Fjällräven Abisko bardunsnorer på alle teltets punkter, i tillegg til at jeg fikk tak i en pakkpose til et Abisko Shape 2 for Vern 1-teltet. Mye bedre! Ikke bare ser teltet bedre ut nå med litt mindre glorete farge på bardunene, men totalpakken føles mye bedre. De to bardunene over/under hverandre på hver langside vurderer jeg å kombinere til én. Det føles overkill med begge to. Teltet må ut i skikkelig uvær før jeg bestemmer meg 100% for dette. Litt for luksus og moro skyld tok jeg med et Helinox Table One Hard Top på turen - Dette gikk veldig fint å ha i forteltet for frokost- og middagskokkelering på morgenen med åpen dør - Bordet fikk også plass med lukket dør, men jeg ville ikke kokkelert så mye da det er kort vei opp til "taket" fra brenneren. Det var også god plass til hund på ~20 kg i teltet med meg. Ny "funksjon" funnet som irriterer smått: Det er mer eller mindre umulig å åpne/lukke døren nære enden uten å hekte seg fast i enten strikk-loopen eller andre andre gule loopen som er der for å holde på plass sammenrullet dør. Jeg må nok gjøre om vaner skapt fra Fjällräven-telt hvor dørene ender "i bunn" og ikke på siden, så får jeg heller aldri glide forbi det bokstavelige irritasjonspunktet på Vern 1-døra. Overlegen pakkpose, nesten halve volumet fra orginalposen, og fremdeles ikke så komprimert at det blir steinhardt og vanskelig å pakke igjen.

Krabbet litt rundt med kamera i påsken og fortsetter med serien "Flygende venner i furuskogen i Finnmark....":

Mye grått og vått i Oslo i påsken, som også kan ha sin sjarm. Det ble to netter i telt litt innover fra Maridalen.

Ikke i dag, men i går. Innledet årets påskeferie med 4,5 time i vakker natur. Her er vi på vei til Grønolsbue som er ei varmebu til fri bruk for alle, inklusiv ved til grua. På bildet har vi Mugnetind rett forut. Etter liten rast i Grønolsbue fortsetter vi på runden via Hødnestøladn før retur Smørkoll og Fjellstølen/Bitibua og «hjem» Mot Hødnestøladn ved foten av Bitihorn. Her var løypa føyka og føret ganske trått med tilbøyeligheter til kladder.

Det er en stund siden jeg har vært på tur, og etter litt for mye youtube camping, falt jeg for fristelsen til en kjapp tur ut med båt til en tidligere teltplass. Jeg vet ikke helt hva som gikk galt, men det var en kald fornøyelse, på tross av kun plussgrader. Med en matte som skal tåle -5 og en pose som skal tåle -12, ble det aldri varmt. Det endre med at jeg sov eller forsøkte å sove med to ullbukser en tynn og en tykk, og 4 lag på overkroppen, inkludert en tykk dunjakke, uten at jeg fikk varmen i meg. Ikke at jeg frøs, men det opplevdes likevel som ubehagelig kjølig. Skjønnheten kommer innenifra, sies det, og jeg lurte derfor på om det også gjaldt kjøligheten. Men når jeg kjente på innsiden av soveposen så var den like kjølig som innsiden av ullbuksene. Nå skal jeg ikke påstå at kjøp av Marmot Never Summer har vært katta i sekken, men det er ikke første gang jeg har opplevd denne som kjølig i temperaturer rett over null. Planen var derfor å pakke tidlig og komme meg hjem på et fornuftig tidspunkt, men så er det noe som jeg alltid glemmer å ta hensyn til og det er lavvann. Båten veier 350 kilo og stod som Noas Ark før det begynte å regne, så jeg ble likevel værende frem til 14 tiden på ettermiddagen. Først da ble det nok vann under kjølen til at jeg klarte å lirke den ut på sjøen. Neste gang blir det kajakk Lessons learned? Sannsynligvis ingen, men utelukker ikke kjøp av ny pose til neste vinter

Det skjer bra ting i høyden nå! Solhomfjell (Gjerstad) på lørdag, en del mindre snø enn de to siste turene! Mye smeltevann overalt, men gikk greit å gå. Med den tempen(13-15varmegrader) som var i helgen er det ikke lenge før det er snøfritt og full vår der oppe. Gleder meg! Utsikt mot Gautefall, snart kan man begynne å gå den veien også, med isfrie vann og fiskestang Utsikt mot Havrefjell, og i skyggesiden ligger det litt mer snø..

Vårlig i Oslo nå, og den beste tiden for tur: Fuglene synger, og myggen har ikke kommet ennå. Tåka kom i åttetiden i går kveld, og forsvant i tolvtiden i dag, og det var igjen sol og vårstemning.

Og der! fikk jeg endelig ålet meg nærme nok en rype i snøen til å få et kurant bilde. Det har stått på ønskelista en stund!

Som vestlending med 38 av mine snart 43 år på Sunnmøre og med ein kjærleik for bre, så har goretex som bekledning på turar utan tørkemoglegheit nesten alltid vore svaret for meg. Dette til tross for at det i ein del kretser er utskjelt og har fått mange fine "kjælenamn" 🤣 😅 no bur eg på innlandet. Eg brukar gotexen eit hakk mindre, men skal eg i fjellet over dagar blir den med. Det er dei einaste plagga som ikkje "taper seg" på tur synes eg, og eg veit nøyaktig kva som venter meg, også under skiftande verforhold. Å brekke på meg bomull eller noko anna fuktig om morgonen vert berre altfor energikrevende både mtp å varme opp/gå tørt, og berre rett og slett ubehageleg...om goretexen skulle ise til, så held det stort sett å banke den, brette den saman og legge den mellom liggeunderlaga. Så er den god som ny neste morgon. Eg er altså av den sjeldne arten gtx-entusiast 😬

Jeg har siste årene vært over gjennomsnittet aktiv på YouTube og delt mine mange reiser på Motorsykkel og alt som har med Adventure å gjøre. Jeg har også en stor lidenskap for friluftsliv, kniver, økser, outdoor, fiske og you name it! Jeg ser at dette er noe man ikke kan eller bør mixe med eksisterende innhold. Så jeg har valgt å skille denne typen innhold vekk fra min Adventure kanal til en egen og mer friluftsliv orientert kanal. Jeg har i mange år drømt om å flytte på "landet" eller muligens bosette meg på hytten, trekke meg vekk fra bylivets mas og bråk. Pga YouTube og en del andre produksjoner har dette blitt et steg nærmere virkelighet. Dette er også noe jeg tenker kan være greit å dokumetere, samt hjelpe meg selv til å bli flinkere på visuell story telling. For de av dere som har interesse for det, så vil denne kanalen innholde mer slow tv, friluftsliv, hytteliv og alt som kan relateres til den sorten. Jeg er usikker på hvor mange hiking og overeating det blir i telt osv. Men stien blir til underveis og jeg ønsker å prøve om dette er et segment som man kan "lykkes" på også. Alt av innspill er kjærkomment. Nå har jeg lagt over 3 filmer som jeg publiserte på min andre kanal for en stund tilbake. Men nytt innhold er allerede på vei og tar alt av innspill med stor takk. Link til kanalen om du er interessert: https://www.youtube.com/channel/UCc-NuvYtrtif29ko4KnNHYw

Tja, vi her i Finnmark har lagt merket til at bruken av terminologien "3-sesongs..." kan være noe unøyaktig når man samtaler med folk fra f.eks "Arendal" og derfor fort lager forvirring. Derfor har vi laget en oversetter:

En ny runde på en gammel tur. Det var lenge siden, riktig lenge siden, jeg hadde tatt turen rundt Lifjellet fra Dale. Tidligere en av mine vanligste turer, men som etter hvert ble en langtur og - mindre vanlig. Den siste tiden har jeg gått flere langturer og da burde turen rundt Lifjellet være aktuell igjen. Turen vil antakelig ta nesten tre timer nå, mens jeg nok gikk den på to timer og tyve minutter tidligere. Det virker som det er kortere og kortere tid mellom hver fødselsdag, men jeg bruker lengre og lengre tid på samme turen. Det er ikke helt lett å forstå. Det må være langt over 30 år siden første gang jeg gikk turen rundt Li. Stien og turen er ikke helt den samme som i starten. Det har blitt noen omlegginger etterhvert, og jeg har funnet noen små «omveier» som i hvert fall gjør turen lettere. Denne dagen la jeg inn et besøk på Søsterhytta – Dagturhytta et stykke fra Dale. Stien fra Dale til Søsterhytta er godt brukt, så det må være en del folk som tar turen utover langs fjorden. Denne dagen var det antakelig en skoleklasse med ni-ti åringer. Tingene gikk ikke lydløst for seg. Turen rundt Lifjellet, som er nesen ti kilometer, går delvis i et «tungt» terreng, og for mange vil nok rundturen ta 5 timer – i godt vær. Nå er det ikke så mange som går rundt, men derimot en hel del som løper. De bruker antakelig ikke mer en en drøy time. Jeg starter alltid fra Dale og går først langs fjorden utover. Den merkede stien går et stykke oppe i bakken, mens jeg følger en umerket sti nesten nede ved sjøen. Denne dagen var stien sperret av et tre som hadde blitt blåst overende i stormen. Det gikk greit å omme forbi. Litt lengre ute langs fjorden, dukket det opp en liten bjørk som omtrent var grønn, og som var den egentlige grunnen til at jeg valgte denne turen denne dagen. Den lille bjørka har jeg tatt bilder av i noen år. Den er vanligvis den første bjørka som blir grønn i området. Nedenfor Lifjellet, nesten mot sør, er det både lunt og solrikt. Det er kjekt med en ny vår. Det gir håp om nye turer i heia, og overnattingsturer til Blåfjellenden. Det er virkelig noe å se fram til. En av mine «omveier» er en snarvei. Jeg tar oppover lia mot toppen på den gamle stien fra Bymarka. Den går i dalen nedenfor den nye stien, og er nok noe kortere, men har ikke samme utsikten som den merkede stien. Frans Olsen som la opp denne stien, var opptatt av utsikt. Det var en hele gjeng på vei oppover langs berget ovenfor der jeg gikk. Jeg kunne høre pratingen, og etterhvert fikk jeg øye på folkene. Det gikk noe fortere der jeg gikk, og etterhvert forsvant de bak meg. Fra et stykke oppe i lia (Det står en stolpe i «stikrysset») tar jeg også snarveien rett mot masten på toppen. Det sparer antakelig noen minutter, men stien er nå ikke helt lett å følge. Det er nok ikke mange andre som går her. Det hadde vært en ensom tur omtrent hele veien etter at jeg gikk fra Søsterhytta. Nedover fra toppen var det mer folk. Det kunne merkes på stien som ikke er blitt «bedre» opp gjennom åren, selv om det lagt ut ganglemmer i myra nederst. Turen var nok «tøffere» enn en del de turen jeg vanligvis går nå. Den tok meg i hvert fall godt tre timer – på tross av snarveiene. Det er likevel kjekt å møte våren og grønne bjørker.

I det siste har jeg reflektert litt rundt hvorfor jeg er så glad i å være i naturen. Hva er det som gjør at jeg har det så bra på tur? Jeg tror det handler mye om at på tur er kroppen i bevegelse. Det er deilig å bli fysisk sliten på den gode måten, og samtidig bli befriende klar og rolig i hodet. Jeg sovner lett og våkner uthvilt. Det handler også om en enkel, nesten barnlig fryd over evnen til å forflytte meg for egen maskin. Finne godrytmen i gangen eller padletakene; klyve, klatre og strekke meg; å kunne se tilbake på eget skispor som når helt ut til horisonten av en ellers urørt snøkledd vidde. Turlivets gjøremål er enkle og nært knytta til de basale behovene. Det er ikke nødvendig å grave dypt for å finne motivasjon til å få varmen igjen når man har blitt kald. Lykken når det skjer, ved bålet man har jobba for eller nedi soveposen, er ekte. Jeg blir skikkelig sulten og kjenner tilfredsstillelsen i å bli mett - på ganske simpel mat som likevel smaker himmelsk. Jeg blir kanskje litt våt på beina, og gjør noe for å bli tørr. Så latterlig enkelt og så grunnleggende meningsfullt, og så tilfredsstillende. Mestringsfølelse! Det handler om at rytmen og tempoet styres av dagsform, dagslys, vær og føre. Det er fravær av støy, men ingen rar stillhet - det er sildring, fuglekvitter, bølgeskvulp og vindsus - balsam for ørene. Og for de andre sansene også; kjenne vinden mot kinnet, sola som varmer, barnål som stikker litt i skoa, den ru strukturen i barken på en trestamme, lukta av røsslyng. Og så frihetsfølelsen da, i å kunne flytte boligen sin med seg rundt dit man vil, og ha alt man trenger i en sekk på ryggen. For en luksus! Og så skjer det noe ekstra fint i meg når jeg kommer meg opp på fjellet. Det er noe nesten magisk med tregrensa – når landskapet åpner seg opp, utsynet blir vidt, lufta kjøligere og klarere. Kanskje er jeg bare primitiv og ligner på de første nordmennene som fulgte etter villreinen da isen trakk seg tilbake. Kanskje er det noe som ligger i genene fra mormorslekta som levde øverst i lia i Visdalen i Jotunheimen. Kanskje er det fordi det var i fjellene jeg «fant meg sjæl» som ungdom. Kanskje er det bare så enkelt som at det er et fullstendig fravær av ansvar og krav jeg ikke klarer å leve opp til. Det frigir mye energi! Jeg vet altså ikke helt hva det er, men jeg har ofte oppigjennom referert til det som «høydemeterrus». Har du møtt meg i fjellet noen gang så skjønner du hva jeg mener. Fjellet treffer og gir gjenklang i noe innerst inne i meg. Alt roer seg, liksom – som inspirert av de stoiske formasjonene som har ligget der, tilsynelatende uforandra i tusener av år. Utsikten gir innsikt. Ting settes i perspektiv. Ubetydelige ting blir mindre, og jeg står igjen med det som egentlig er viktig for meg. Hva er det som gjør friluftslivet godt for DEG?

Lite mobildekning i fjellene. Har lagt ut oppdateringer på Facebook. 6 dager og 125 km tilbakelagt. Mye opp og ned. Supersosialt. Er på et hostel nå og har lastet opp en video https://www.facebook.com/share/p/EdxxCxb8w5sUB1fc/

Ble en tur til Solhomfjell i dag også.. samme runde som sist. Men den ble ikke like enkel som forrige gang. Det har vært snøvær og kraftig vind der oppe. Selv om det har vært kulde om nettene, så hadde sola varmet opp topplaget på snøen i dag, så skaren var veldig variabel i starten, spesielt nede i skogen, så gikk stadig gjennom. På den øvre delen kunne man gå på ren skare, som vinden hadde fjernet snøen fra, samt gjennom litt nysnø i variabel dybde, alt etter hvordan vinden hadde lagt den fra seg. Så det ble litt mer utfordrende i dag, enn forrige helg. Men jeg liker utfordringer og skulle opp, det tok bare "litt" lenger tid.. Brukte nesten en time lenger på turen opp enn forrige gang.. Turen tok totalt 4t 20min på ca 11km.

Lovende. Viktig fokus, og skal vises for elevene.

Vemodig når det som normalt skulle skje i mai skjer i april. Tok en beslutning på å bruke føten innover veien i Simskardet - det var ganske tungt å gå, men skiføret ville blitt enda verre tror jeg. Sitter nå mellom bruene ved sommerparkeringen - det er stor vannføring og isgang og det er utrolig tidlig, men sånn er det i år. Ikke lett for di som ferdes inni fjellet når det blir bare mildvær regn og vind.

Puh! Kommet til Kjeldebu for ett par timer siden. Værstasjon på Finse viser vindkast på 24,7. Sikten var en halv kvistlengde, altså jeg mistet synest av kvisten jeg gikk forbi før jeg fant neste. Det skal bli ekstremt vanskelig å få opp teltet i slike vinder, alene. Og Yr viser kastevinder på opptil 25m/s resten av kvelden. Så det blir hytte i kveld. Det var to tyskere her til å hjelpe med inn med bagasjen, en måtte holde døren, og en måtte ta imot pulkbagger og ski, for døren var jammen ikke enkel å holde åpen mot vinden. Jeg måtte ta på langfeller ved Dyranut, var ikke kjangs å få godt nok feste mot vinden med kortfeller og pulken. Når skal jeg få sånne godværsturer da? Men, jeg har blitt god på å gå i sterk vind, uten å bli kald. Og nå har jeg faktisk en strek mobildekning EDIT: nå kl 20:30 er det roet seg med vinden. Mulig å telte, men litt for sent å pakke sakene og stikke ut igjen.

Jeg har begynt å gå litt aktivitetsferier, begynte med The Kerry Way i Irland i fjor, og i år så falt valget på vandreruten "Coast to Coast" i Storbritannia, som går fra St Bees ved Irskesjøen i The Lake District og 300km på tvers av England til Robin Hood's Bay i Yorkshire Har lagt opp turen til å ta 14 dager, inkludert en hviledag midt i. Lengste etappen blir da 37km, men den er realtiv flat så burde gå greit (fra Richmond til Ingleby Arncliffe). Er bestilt opplegg via reisebyrå (samme jeg brukte i fjor) og er da gåing fra "hytte til hytte" som vi ville sagt i Norge - fra overnatting til overnatting og det er et bagasjebyrå som frakter hovedbagasjen mellom stedene så alt jeg trenger er en dagssekk med mat og litt skift (just in case). Er også bestilt lunsj til de fleste dagene. Har binget en del videoer av turen i det siste, og håper på bra vær og at formen slår til - har aldri forsøkt meg på en så lang tur (turen i fjor var 8 dager gåing over 200km).

Personlig ville jeg droppet mygghatt og heller kjøpt et hodenett som du kan bruke sammen med en caps. En caps har de fleste fra før, hvis ikke kjøper du en enkel, syntetisk som er lett og tørker raskt. Mer fleksibelt enn en ren mygghatt som veier, koster og fyller sekken mye ifht. det snevre bruksområdet den har. Ferdigpakket førstehjelpspakke er også litt overkill etter min oppfatning. Kjøp heller de tingene du trur du kan få bruk for og putt det i en liten vanntett pose. Skalljakken er sikkert bra, men du har god tid. Hvis du følger med litt kan du som regel komme over gode tilbud på superlette regnjakker i GTX Paclite eller lignende. Jeg betalte f.eks. 800,- for min siste Haglöfs LIM jakke i GTX Paclite. Sport Outlet har Outdoor Research Helium til 1250,- Jeg har aldri prøvd den jakken, men den virker å være populær, og er veldig lett. 176g.

Med positive tilbakemeldinger på "tittinger" så forsøker vi et par til. Det er 3 typer fugl i Finnmark: Måsejævel, Ørn og Titting...

Hengekøyeidealistene i Bark (nå dessverre lagt ned) solgte "gjør-det-selv" sett for å sy egen køye. Jeg kjøpte meg ett sett, med tanke på å lage meg en 12-foter, altså en litt lengre køye enn standard. Jeg er 189 cm, og liker litt plass rundt meg. Settet inneholdt duk, snor til mønetråd og endeløkker. I tillegg kjøpte jeg karabiner, trestropper og sytråd. Settet kom med anbefaling på tråd. Instruksjonene var greie å følge, men duken er som tilsvarende teltduk - ikke helt enkel å få brettet pent for kantsømmer o.l. Jeg brukte ikke så mye tid på selve syingen, og er tålig fornøyd med resultatet. Ikke helt rette sømmer, men godt nok for meg. Valgte tråd med farge for å lettere se hva jeg gjorde. Ønsket svart tråd, men det var utsolgt. Må dobbeltsjekke om jeg har rett lengde på mønetråden, synes den ble bra "dyp". Kjente at hodeenden må henges lavere enn fotenden for at ikke det skal bli trykk bak kneet (calf ridge). Ellers er jeg fornøyd. Savner myggnetting, men det har jeg på andre køyer, så denne blir neppe brukt i verste insektsperioden. Må også vurdere å sy på festepunkt for å holde underdyna bedre på plass, med så vid duk er jeg redd den fort vil skli ut.

Brusanuten - det høyeste punktet på Jæren. Det blir ofte de samme turene for meg på vår og høst, og da ganske mange turer med utgangspunkt i Gramstad eller Sælandsskogen. Noen turer er etter hvert blitt «glemt» som Bynuten og rundt Lifjellet. Et par turer går jeg omtrent bare en eller to ganger i året. Ofte på våren. Dette gjelder Ulvarudlå og turen til Karten og Brusanuten. Jeg sjekket denne turen og det var noen år jeg ikke hadde vært på Brusanuten i det hele tatt. Jeg hadde tenkt på denne turen en stund, og som vanlig «ventet» jeg på godt vær. Det er kjekkere å gå tur i godt vær, men det blir ikke mange utfluktene om det skal skje i sol og lite vind. Dårlig erfaring har nok gjort at spesielt turen til Karten og Brusanuten ikke frister med feil værmelding. Det har blitt noen turer i både regn og med sterk vind, selv om værmeldingen i utgangspunktet var grei. Nå var meldingen for denne dagen ikke spesielt god. Det skulle blåse litt og sola kunne godt være gjemt bak skyene, men det ble ikke nevnt regn. Jeg hadde gått alle de vanlige turene og det var på tide med en litt mindre vanlig tur. Nå er ikke turen om Karten og Brusanuten lang eller tung. Det er en god del opp og ned, men lite bratte bakker. Spesielt opp til Karten er det bare en lang og grei bakke oppover. Det er likevel nesten 200 høydemeter til toppen. Hele tiden på vei, om ønskelig. Det er en litt kortere sti. Selv med omveien om Karten, blir turen på ikke mer enn 8-9 kilometer, og med god sti og litt vei er det stort sett en grei tur. Brusanuten er Jærens høyeste topp på 430 moh, så det er totalt noen høydemeter. Første utfordringen på denne turen er å finne utgangspunktet. Det enkleste er å ta utgangspunkt i Buvegen, og kjøre forbi Kartavodl og forbi Husavatnet. Mellom Husavatnet og Mellomstrandsvatnet går det en vei inn mot sør. Bare 100 meter innover er parkeringsplassen. Denne dagen fant jeg ikke stien mot Karten, Jeg gikk rett og slett forbi veien som går opp Himmariksskaret og til stien mot toppen. Derfor ble det til at jeg gikk veien til toppen og tilbake ned til stien videre mot Brusanuten langs Kartavatnet. Kartabekken i sørenden av Kartavatnet har av og til bydd på problemer. Denne dagen var det så pass lite vann i bekken at det gikk greit å komme over på steinene. Bakken opp over i skogen mot Bruaberget var både bratt og sorpet denne dagen. Rett før den siste oppstigningen mot Brusanuten er det en gjerdeklyver, og her sto det et skilt som viser vei til Hå kommunes høyeste punkt. Som ligger 50 meter ned under toppen. Fra Brusanuten er det altså mulig å se ned på Hå. Videre tilbake mot bilen går det ganske kjapt ned til Skåddamyra, og denne gang valgte jeg å gå stien på sørsiden av Nedre Skoddamyr og bort til «veien» mot Ognedalsstøen. Fra der stien tar ut i terrenget og langs Fjæratjødnet og videre mot Kartaviknuten og til veien ned, er det bare en myr som må krysses. Det er lagt ut stein i stien, men det er fortsatt ganske enkelt å bli våt – om du tråkker feil. For min del var turen rundt helt grei, selv om det ikke var sol hele tiden, og det blåste en del. Turen er likevel ganske kort, og tok meg ikke mer en to og en halv time denne gangen. Det skal bli litt spennende å se om turen kommer til å bli mer brukt fremover.

Den kronikken fra generalsekretær og tidligere generalsekretær i DNT er rimelig spesiell, og fremstiller dem som den store helten i vernet av villreinen. Dette er veldig langt fra sannheten. De sloss med nebb og klør for å beholde Rondvassbu, enda det er veldig godt dokumentert at turiststrømmen til dette nøkkelpunktet er viktigste grunn til at villreinstammen i Rondane nå er delt, og har fått det enda vanskeligere. Snøheimsaken i Dovrefjell er enda et eksempel på at de setter egen hotelldrift foran reinen. I stedet lanserer de en stråmann som sier at motorferdselen ikke er godt nok dokumentert. Og at de vedlikeholder tusen år gamle ferdselsruter og dermed tar vare på kulturarv er bare bullshit. De har flyttet noen mindre brukte stier og ei lita selvbetjeningshytte, men vil ikke gjøre noe der det virkelig monner. Hvis de mente det de sier om å bevare det enkle friluftslivet, så la de ned hotellene sine i fjellet og beholdt enkle selvbetjeningshytter. Det hadde spredt turiststrømmen til mindre belastende nivåer.

Litt surt vær dårlig sikt og tidvis snøstorm på toppen, men mange folk fant veien til Nydalsheia idag. Vi hadde med oss 7 åringen opp til toppen, og kom defor ikke fram før etter at folk hadde begynt å dra ned. Det var rundt 50 stk på toppen. Her er vi på tur opp, akkurat i det været lysnet noen minutter.

Det koker vel ned til skal man ta vare på villrein, eller skal man ikke ... jeg tenker jo at det innlysende svaret bør være at man skal ... Og da må man jo gjøre tiltak som hjelper i de sårbare periodene da, vi vet den forstyrres av ferdsel og at det er tider på året som er mer problematisk med ferdsel enn andre. Vi vet at kiting foregår på et tidspunkt hvor det er veldig ugunstig å forstyrre dyra. Så "jakt går fri" ... men den foregår i august og september, det er vel den minst sårbare perioden?, kalvinga er over, dyra er mest sannsynlig godt i gang med å bygge opp reservene for vinteren men har fortsatt litt tid til å gjøre det og en sunn hjorteviltstamme er i Norge basert på regulering ved jakt. Så er det helt klart ganske mange aspekter ved villreinjakt som kan diskuteres. Når det gjelder skrantesjuke, hva var alternativet? La det spre seg? Vi vet masse om hvordan prionsykdommer arter seg, og det er en grunn til at det blir full baluba og nedslakting hver gang man finner prionsykdommer .. enten det er skrantesjuke, skrapesjuke eller kugalskap ...

Nå er det lenge siden jeg har bidratt med noe her på dette forumet, men siden vi nå har passert vårjevndøgn og det går mot lysere tider så tenkte jeg at jeg ville komme med et lite tips og fortelle om en opplevelse jeg hadde like før fjorårets sesong startet. Jeg hadde lenge gått og ønsket meg en ny skalljakke. Men prisene er høye og utvalget kan sammenlignes med en jungel, så det er ikke så lett. Men en lørdag kjørte jeg en venn og hans familie, som ikke har bil, til Ålgård hvor det er en stor outlet butikk som selger mange kjente merkeklær til en overkommelig pris. Jeg hadde ikke planer om å kjøpe noe som helst, men står man foran en Norrøna butikk uten å ha noe spesielt annet å gjøre, så kan man like godt gå inn. For å gjøre en lang historie, med tre besøk i samme butikk, kort, så ble det faktisk ny jakke. En Norrøna Lofoten Gore-Tex pro anorakk. Den hadde det meste av de tingene jeg har savnet på andre tilsvarende plagg som f.eks. ekstra lengde, men det beste var at den hadde fjorårets farge og var på tilbud med ca. 70% rabatt. Veiledende utsalgspris 8499,- Dagens pris 2499,- Jeg hadde prøvd en av årets modeller to ganger, men da jeg like vel sa nei takk så ble jeg vist bort til et stativ med tilbudsvarer, innerst i butikken, som jeg ikke hadde registrert. Jeg forstår at butikken helst selger varer til full pris, men ofte kan det være lurt å spørre etter tilbud eller modeller fra fjorårets kolleksjon. Det kan være penger å spare. Stort sett alt jeg har av dyre sko og klær er kjøpt på tilbud og det kan sikkert komme godt med for mange i dagens situasjon.

Det er alltid kjekt å gi barna det de ønsker seg til fødselsdagen sin, og i år ønsket minstemann, som ble 20 og ikke lenger er minst, seg en Jerven duk.Ok, en Jerven duk ble kjøpt inn og da ble gutten selvfølgelig glad, men, og det er alltid et men. Få dager etter at feiringen var unnagjort så kom beskjeden om at denne helgen hadde han ingen andre ting på timeplanen så da regnet han med at far ble med ut for å prøve den nye jerven duken. Far som har lang fartstid som friluftsmann stilte selvfølgelig opp, selv om gutten for lengst har begynt å bære langt større sekk og går de bratteste bakkene mye fortere enn meg. Værmeldingen for lørdag og søndag var elendig så turen ble ikke lang. Brekko i Gjesdal kommune er en fin plass for småturer og der er det også satt opp noen solide gapa huker i tilfelle været skulle bli dårlig, og det ble det. Lørdagskvelden var fin og middagen som bestod av Entrecote og poteter stekt med løk og hvitløk pluss en god porsjon peppersaus, og med en god og kald bayerøl fra Aass bryggeri. Jeg valgte å ligge i den ene gapa huken, men Jerven duken ble hengt opp mellom to tre og ble en utmerket bolig for natten. Ca. midt på natten forsvant fullmånen og det kom både sludd og mye vind. Jeg ble nødt til å krype helt inn til veggen innerst i gapa huken for å unngå å bli våt, men han som kamperte i Jerven duken så ut til å tåle været svært bra. Søndag morgen var bakken hvit, men etter at vi hadde fått i oss noe egg og litt bacon så regnet det så kraftig at det eneste fornuftige var å pakke sammen og vende nesen hjemover. Vel hjemme konstaterte jeg at absolutt alt jeg hadde på meg var gjennomvått, nok et bevis på at Gore-tex jakken fra Arc'teryx til over 6000 kroner ikke er noe annet enn en dyr regnjakke som verken puster eller holder vannet ute. (Kanskje jeg skulle forsøke å vrenge den neste gang.) "Men alle var enige om at det hadde vert en fin tur".

Stor takk til alle dere som tar dere tiden til å legge inn innlegg her 🙏 Er så digg å lese og se bildene fra turene deres. Og ikke minst bidrar innleggene både til inspirasjon og til å korte ned dørstokkmila mi !