Vinnerliste

På tide med en brukskniv? Jo flere år som har gått siden farfar døde, jo mer affeksjonsverdi får sameknivene han har laget. Nå er de bortimot uerstattelige, så jeg bestemte meg for å ha de mest til pynt. Dermed ble det innkjøp av en Casström No10, som blir min go-to turkniv fremover 😊 Jeg har jo fjaset litt om Mora Classic-knivene her inne, men bestemte meg for å legge litt mer stas i det å pensjonere far sine kniver: https://www.windmedia.net/januar04.htm

Det man kan gjøre er å skjære vekk toppen på en våtserivettpakke, og så legger man den ned i trusa. Etter hvert som de øverste serviettene tiner, vaskes man nedentil. På denne måten vasker man seg mens man går, og man sparer masse unødvendig tid på personlig hygiene.

Årets og sesongens første skitur i går på Øynaheia / Froland (Agder) 14.01.26. Var meldt flott vær, og skiløypa på Øynaheia fikk de aller første skisporene for 2026-sesongen tidlig på morgenen. Så da var det bare å få brukt litt flexitid på jobb og komme seg tidlig avgårde. 15km på felleski. 3km på skøyteski. Og mer skigåing skal det forhåpentligvis bli fremover, har jo kjøpt tilgang på appen "Sporet". Så når de grønne prikkene dukker opp, er det bare å komme seg avgårde!

Hei Pølser syns jeg smaker bra og metter. La pølsene trekke i nok vann ca ti min. Fyll på med potetstappepulver i kokevannet. Rør rundt. Tilsett gjerne en stor klatt smør. Vipps, nå har du komplett middag i kun en gryte. Masse næring, og billigere enn frysetørret turmat.

Jeg jobbet litt for mange år i sportsbutikk selv. Jeg vet hvordan leverandørene kommer og mater de ansatte med salgspitch, gjerne påsmurt med vareprøver og giveaways. Jeg ble ganske lei av leverandører med ganske middels produkter (typ Bula), som ville gi oss en argumentasjonsrekke for hvorfor kunder skulle velge deres merke fremfor Devold. Særlig når jeg selv hadde valgt Devold ti av ti ganger (i alle fall den gang). Og det der har jeg fått senskader av. Jeg ser alltid for meg disse småsleske leverandørselgerne som står og mater inn argumenter for et produkt, og snakker ned andres produkter, når jeg blir anbefalt noe i en butikk. Derfor går jeg alltid* inn og tar et raskt nettsøk bare for å få flere, objektive, vurderinger eller anbefalinger. *varer av en viss pris, og forventing til kvalitet og holdbarhet.

Siden du er i oppstartsfasen, vil jeg ta deg med gjennom min "oppstart"! Min morfar var agronom og en usedvanlig god jordbruker fra Helgelandskysten. Han var "fiskeren", som tok med meg på mange fisketurer, både i sjøen og på fjellet. Min farfar var også agronom, men en medioker jordbruker. Han dreiv med gård fordi han måtte, ikke fordi han hadde lyst. Han var "jegeren", oppvokst på fjellet blant reindriftssamer, som tok meg med på jakt (for så vidt også fisketurer). Jeg skjøt min første rype da jeg var 12 og da hadde jeg allerede vært på utallige jaktturer. Begge bestefedrene mine var relativt travle, så turene begrenset seg til formiddag/ettermiddag/kveld. Det var aldri snakk om tredagersturer. Jeg hadde fint lite eget utstyr. Det var stort sett en fiskestang, gummistøvler og kniv. Jeg begynte for alvor med friluftsliv da jeg flytta for meg selv som 16 åring. Jeg skulle begynne på naturbruk, og der var det forutsatt at man hadde tilgang til en del friluftsutstyr. Da brukte jeg alle pengene jeg hadde tjent på sommerjobb, samt penger jeg hadde fått i bursdagsgave på å kjøpe: ryggsekk (Bergans Telemark 80L), sovepose (Helsport Breheimen-5°C) og selvoppblåsbart liggeunderlag (noe på A.. som jeg ikke ser i butikkene lengre). Av mamma og pappa fikk jeg telt - Helsport Hardanger 3. Jeg arvet også noen lave fjellsko fra Garmont. Da hadde jeg plutselig en grunnutrustning på fjellsko, støvler, fiskestenger, liggeunderlag, sovepose, ryggsekk og telt. Enda hadde jeg ingen skalljakke, og utstyret var av "innstegsmodeller". Skola hadde, i likhet med flere utstyrssentraler i landet, en del utstyr vi kunne låne. Det fine med dette var at jeg fikk litt erfaring med primus og stormkjøkken, og til jul det året fikk jeg et Trangia stormkjøkken av mamma og pappa. Året etter fikk jeg fjellski. Da begynte jeg å dra mer på vinterturer, først og fremst på fjellhytter, men gjennom skola ble det også snøhule, lavvo og telt. Fra min 16 års bursdag, til jula etter jeg fylte 17, hadde jeg gått fra å ha gummistøvler og fiskestang, til å ha telt, ryggsekk, sovepose, liggeunderlag, fjellsko, fiskestang, stormkjøkken og fjellski. Det var enkelt og tungt utstyr, men som dugde for meg gjennom hele (resten) av VGS og fem års studie. Etter hvert som jeg begynte å få ordentlig lønn og kjent med mine egne behov, ble dette utstyret gradvis byttet ut, men den enkle grunnutrustninga funka for meg i syv år. Poenget mitt kom kanskje ikke så godt frem i denne novellen, men det er at du ikke trenger å løse alt med en gang. Veien blir til mens du går, og slik jeg leser det har du tilgang til det meste bortsett fra sovepose (og fiskestang). En god tresesongspose kan også brukes på milde vinterdager, og jeg tror jeg ville siktet meg inn på noe slikt. Som jeg gjorde for 23 år siden.

Vanligvis er jeg relativt rask på å hoppe på det "nyeste" av teknologiske ting, men akkurat denne Inreach Mini mener jeg at gjør seg mye bedre som "semi-dum" og minimalistisk, uten fargeskjerm med touch og andre ting som kan stjele batteri. Som du sier er det vel ytterst få som bruker disse standalone også. For de som vil legge igjen telefonen i bilen på tur så har den kanskje litt mer for seg, med tanke på at den har litt bedre kartmuligheter og _kan_ brukes for seg selv til navigering.

Endelige resultatet ble noen «Tåladder 2026 edition». De er enkel å ta av og på, og sitter ganske stramt over vristen når de dras på, men ikke så stramt at de reduserer sirkulasjon på noe vis. Bare slik at de ikke kommer snø inn bakfra. Jeg har limt den grove borrelåsen på skoen, og sydd den mye borrelåsen på på innsiden å tåladdene. De sitter bra, så det bør ikke komme mye snø mellom her. Det er kun behov for disse i veldig kaldt vær. Ved -10/15C og varmere ser jeg ikke behovet. De kan brettes ned nok for å justere snøringen på skoene, og er lett å ta av/på med hansker på fingrene. Kun 25 gram per fot. Utfordringen med vanlige skotrekk til BC er at alt som går under skoen der skinnen er kan ødelegge sko/binding, eller føre til at det blir krefter som til slutt drar ut bøylen på BC skoen. Jeg tenker dette blir bra jeg. Kanskje jeg lager noe lignende til randonee-støvlene også Så har jeg kjøpt Helsport Blizzard fotposer, som jeg trer over skoene/bena når jeg etablerer og river camp. De nye veier bare 105 gram per fot og skoene glir fint nedi disse. Dette vil hjelpe på å beholde varmen i det som ofte er den kaldeste aktiviteten på turen.

Her følger en rapport fra fjorårets vintertur fra Hjerkinn til Glåmos. Det ble tolv dager som inkluderte både polare lavtrykk og en hoppende hare som ble redningen når risikovurderingen sviktet. Men også et nytt hjelpemiddel for å bekjempe høydemeter, en mulig vidundermedisin mot «pulk-velt-fobi» og ikke minst en lang aketur. Turen ble gjennomført 2-13 januar 2025. Vedlagt ligger også et mer detaljert kart over ruten jeg tok. God lesing! Hilsen Haavard Haaskjold Dag 1: Hjerkinn Stasjon – Gåvålivatnet (936) Nytt år, ny tur. Med nyttårskalkunen fortært satt jeg meg på toget med pulken full av Real turmat. Det var andre nyttårsdag og årets høydepunkt var allerede på trappene, den årlige vinterturen. I år, som i fjor, startet turen på Hjerkinn, og målet var å gå nordøstover i to uker (i fjor gikk jeg sørover). Vel fremme med morgentoget fra Trondheim startet jeg å gå i ellevetida og krysset E6 halvannen kilometer nord for stasjonen. Deretter la jeg kursen rundt Hjerkinnshøe (1293) og holdt meg på samme høydekote i et ganske lettgått terreng litt overfor E6. Enn så lenge var været greit, men det var meldt et polart lavtrykk det neste døgnet. Etter et par timer på skiene slo jeg derfor tidlig leir ved mens det enda var lyst. I ly av en klynge med bjørketrær ved Gåvålivatnet (936) var det tid for teltkos med primus og middag mens jeg ventet på uværet som var i vente. Bilde 1: Klar for det varslede uværet – camp under en bjørkeklynge ved Gåvålivatnet. Dag 2: Gåvålivatnet (936) – Sør av Knatten En natt med kraftig vind. Jeg har etter hvert rundet 100 vinternetter (inkludert en Grønlandskryssing) i Helsport Patagonia-teltet opp gjennom årene, men denne natten og morgenkvisten tror jeg må være blant de aller mest vindfulle. Akkurat hvor mye det blåste vet jeg ikke, men skjermdumpen fra yr.no indikerer at det blåste friskt. Men teltet oppførte seg, som alltid, eksemplarisk og jeg lar meg aldri slutte å fascinere av hvordan en slik tynn duk beskytter så utrolig bra mot de heftige naturkreftene. På innsiden er det godt og lunt, utenfor herjer Kong Vinter så det virkelig rister i de doble teltstengene. Utpå formiddagen forsvant det polare lavtrykket like fort som det var kommet og det var på tide å sette kursen videre. I løpet av de få timene lavtrykket herjet hadde det dumpet en anstendig mengde snø over Doverfjell så fort gikk det ikke mens jeg lusket meg sørøstover i dyp snø over vannene som lå som perler på en snor nedover. Etter å ha labbet over Søre Kvitdalsvatnet (931) dreide jeg nordøstover oppover lia mot Hjerkinnsætri. Her var det dyp snø, men heldigvis var det mulig å følge traktorveien oppover det første stykket. Omsider ute av skogen og inn på snaufjellet økte farten mens gikk nordøstover og passet på å holde god høyde overfor Kvitdalen nedenfor. Når klokka ble 16 og mørket meldte seg slo jeg leir sør av Knatten, ca 2km sørvest av Kvitjørnin (1102) Bilde 2: Polart lavtrykk gav en frisk start på turen, men inne i teltet var det lunt og godt Dag 3: Sør av Knatten – Fundindammen (1022) God natt i teltet. Med vekkerklokken på 06.00 var jeg klar til å gå 08.30 i grålysninga. Så tidlig på året kommer jo ikke dagslyset før i nitida her på Dovrefjell. Kursen fortsatte over Kvitjørnin (1102) og deretter nedover Fyfældalen. Her er terrenget litt knudrete med moreneplatåer, og jeg forsøkte å holde meg godt oppe i høyden på østsiden av dalen med mål om å komme meg inn på sæterveien som går nordover mot Fundin (1022). Det ble litt frem og tilbake for å unngå de bratteste moreneskråningene, men det var relativt greit å finne farbar rute. Denne formiddagen fikk jeg testet en ny patent, nemlig «Paris Side-by-Side løsningen». Det er jo alltid moro å teste nye løsninger, og etter å ha blitt inspirert av en kar på Friluftsliv Norge gruppen på facebook (tror kanskje han het A.Sætre?) som hadde lagt ut bilder av to pariserbrett koblet sammen ved siden av hverandre måtte jeg jo teste ut dette. Jeg lider av «pulk-velt-fobi» og enhver vidundermedisin som holder pulkene på rett kjøl virket fristende, uansett hvilke bivirkninger det måtte gi. Jeg hadde derfor laget en slags kopi av denne løsningen hvor jeg har festet noen små stropper forut og akter på pulkene. Her fester jeg to 80cm lange brøytestikker og strammer til. Dermed blir de to pulkene stivt forbundet i begge ender uten at de «knekker» inn mot midten. Stabiliteten var upåklagelig og fungerte utrolig bra nedover alle disse skråningene i Fykfældalen. Litt mer dra-motstand blir det jo definitivt med to pulker i bredden, men gud bedre hvor stabilt det ble. Masse skråninger uten en eneste pulkvelt. Artig! Det å hele tiden mekke på litt utstyr, lære av andre og så teste ut, er jo en artig del av vinterfriluftslivet. Uansett, midt på dagen nådde jeg sæterveien som går mot Fundin og det var tid for å endre tilbake til det mer klassiske parisertoget med en pulk foran den andre. Det var forbausende kjapt å switche mellom disse to løsningene underveis og det viste seg å være ordentlig nyttig. I dette området var det vesentlig mindre snø enn på Dovrefjell og veien var til tider neste helt avblåst så jeg måtte kjøre litt slalåm for å finne snøflekker. Klart og fint vær med minus 15grader og når klokka ble 15.30 krysset jeg Fundin demningen og slo leir på andre siden. Bilde 3a: «Paris Side-by-Side løsningen. Forsøk på kur mot «Pulk-velt-fobi». Bilde 3b: Tilbake til den klassiske Parisertog løsningen. Dag 4: Fundindammen (1022) – Ålbusætra (977) Nok en god natt i teltet og klokken 08.15 startet jeg å gå med hodelykta på, mens morgenlyset kom sigende. En av de magiske tingene med å gå vintertur tidlig i januar synes jeg er akkurat dette med lyset. Norge er liksom helt «dødt» inne på fjellet tidlig i januar og det å se sola kommer krypende og kaste en slags lillafarge over omgivelsene mens en drar pulken alene i fjellet er helt spesielt. Det ble en nydelig dag med klarvær, vindstille, og et perfekt antall minusgrader mens jeg spiste kilometer. Fra Fundin gikk jeg først østover langs Sæterveien i 4-5 kilometer før jeg kom til krysset hvor det går setervei nordover oppover Setaldalen med Høg-Gia (1641) på høyre hånd. Det var lett å følge veien og tempoet blir jo vesentlig hurtigere her langs grusveien enn ute i terrenget, spesielt siden snøen var hard og veien avblåst. Oppover dalen passerte jeg flere store flotte sætre, men det var ingen spor etter mennesker her oppe så tidlig i januar. Jeg slo leir på noen flotte myrområder ved Ålbusætra (977) /Orkelkroken. Her kommer elva Orkla rennende fra Orkelsjøen og i morgen var planen å følge den Nord vestover. Bilde 4: Soloppgang tidlig i januar - magisk Dag 5 Ålbusætra (977) – Døvaldfjellet Å gå på elva eller ikke? Jeg grublet fælt på dette denne morgenen. Fra teltet så elva rolig ut og det fristet veldig å gå på den rolige islagte elva som snirklet seg nedover. Samtidig har jeg smertelig erfart på tidligere turer at dette ofte er et valg som «fanger». Da mener jeg «fanger» i den forstand at når en først har valgt å gå på elva kan det være vanskelig å forlate den når man kommer til områder hvor elva ikke lenger er farbar og trygg. Da er det ofte bratte elvekanter og vanskelig å komme seg opp med pulk i en bratt skråning og inn et tett bjørkekratt og dyp snø. Når jeg går alene uten turmakker blir dette et enda viktigere moment og jeg konkluderte med å droppe elva og heller følge en kurs noen hundre meter nordafor for å unngå det verste beltet med vegetasjon langs elva. Her går det også en bred sommersti og jeg fulgte denne ned til Staesvollen (924). Siste delen ned mot Staesvollen går gjennom skogsterreng og selv om det var sti gjennom skogen var snøen dyp og tempoet sank betraktelig. Fra Staesvollen fulgte jeg relativt åpent myrlandskap nedover noen hundre meter på vest-sida av Orkla-elva. Etter hvert som jeg kom lenger ned i dalen ble det mer og mer småkupert skogsterreng og målet var å nå den lille demninga som ligger der hvor elva gjør en markert nittigradersving like sør for Dølvaldsætra. Her starter nemlig en anleggsvei som jeg ville følge oppover Dølvadsfjellet. Den siste strekningen nedover mot denne demmingen var krevende siden det var mange skogdekte små koller og søkk som gjorde navigeringa kronglete. Uansett. Til slutt nådde jeg demningen og benyttet anledningen til å tømme pulkene for søppel og emballasje i søppeldunken som energiverket hadde satt frem ved rasteplassen ved demningen. Bilde 5: Hustrig over Døvaldsfjellet Dag 6 Døvaldfjellet – Storvangen (øst av Kvikne) I løpet av natten snødde det tett mens vinden fortsatte å øke. Teltet var mer eller mindre nedsnødd og det var åpenbart at det fine «nedrennet» jeg hadde sett for meg ned mot Stor-Innsjøen (821) aldri ble noe av. I stedet ble det en dag hvor jeg burde ha montert et roterende gult lys på pulken siden den minnet mer om en brøytebil. Sakte men sikkert brøytet jeg meg ved nedover lia før jeg nådde Stor-Innsjøen (821) etter noen timer og fortsatte klatringa opp til kammen sørøst av Vakkerlifjellet, fremdeles i dyp snø. Omsider oppe på toppen var det nå et par kilometer nedover til Rv3 langs en skogsvei som brukes til skiløype. Her var det ikke kjørt spor enda så tidlig på sesongen og snøen var dyp så det ble ikke noe særlig til ned-renn, mens jeg labbet nedover. Men så, når jeg nærmet meg Rv3 ved Kleiva kom dagens store høydepunkt. Og det var Ola fra Kvikne. Pulk-folkets gode hjelper. Ola, tidligere skiløper og bonde på Kvikne, var på vei oppover skogsveien med traktor og fres når jeg kom labbende nedover. Etter en hyggelig prat kunne han friste med skyss langs riksveien de to kilometerne opp mot Yset. Han skulle jo uansett samme vegen. Akkurat det å gå to kilometer langs Rv3 var noe jeg hadde gruet meg til, og planen var å sette opp teltet og vente til dagslys neste morgen før jeg gikk dette stykket langs riksveien. Men nå ble pulkene lastet opp i traktorskuffen mens praten gikk løst inne i en varm traktor. Fra Yset skulle jeg fortsette østover opp lia i retning Forollhogna nasjonalpark. Antall høydemeter opp fra Yset er ikke ubetydelig, og jeg var ikke sen om å takke ja når dagens helt lurte på om jeg hadde lyst at han skulle kjøre meg opp et par hundre høydemeter og sette meg av der hvor bebyggelsen ender. Her starter skiløypa videre østover opp mot nasjonalparken. Bilde 6: Ikke akkurat unassisted og unsupported, men stor takk til Ola fra Kvikne for særdeles effektiv kur mot høydemetersyke Dag 7 Storvangen (øst av Kvikne) – Overfor Storya Ny dag nye muligheter, men nå uten traktor. I dag skulle jeg inn i Nasjonalparken, og jeg gledet meg virkelig til å få oppleve Forollhogna nasjonalpark. Selv om skiløypa på nordsida av Ya-elva ikke var kjørt så tidlig på året var det en fin trase å følge oppover. Etter hvert ble jeg forbikjørt av to karer på scooter fra energiverket som skulle opp å inspisere et tunnelinntak på grensa til nasjonalparken. De etterlot seg det herligste scooterspor som økte farten betraktelig. Noen timer senere flatet terrenget ut og dalføret jeg hadde fulgt opp langs Ya-elva ble erstattet av et vakkert åpent, men småknudrete landskap med små koller og myrer. Det var greit å holde kursen litt oppe i høyden på vestsiden før jeg krysset elva i nordenden av dette myrlandskapet litt sør av Tjovholdet. Kursen videre gikk nordøst, mens jeg holdt en parallell kurs med elva Storya, dog noen hundre meter lenger sør. Her var terrenget lettgått og jeg fant etter hvert en fin teltplass i ruskeværet oppe i skråninga. Bilde 7: Teltplass i skråninga overfor Storya Dag 8 Overfor Storya – Rundfloen Dette var dagen da jeg fikk en kraftig påminnelse om risikovurdering. Takket være en hare som hoppet frem fra en stein like foran og løp bortover så jeg plutselig konturen av den bratte skrenten jeg hadde kurs rett mot. Akkurat i tide. Kun flaks. En skikkelig guffen opplevelse. Jeg var ganske sint på meg selv i teltet den kvelden ved utgangen av Rundfloen som ligger som en skål omgitt av fjellene rundt. Jeg skulles så klart slått leir tidligere på dagen når sikten begynte å bli dårligere. Jeg hadde jo studert ruten på kartet i detalj på forhånd og allerede før avreise identifisert nedfarten mot Rundfloen som et «pass på område» og merket det med en rød trekant på papirkartet fordi terrenget så litt guffent ut. Ruta går nordøstover over kanten mellom Budalsjtjønin (1053) og Tverrfjelltjørnan (1113) for deretter å fortsette ned mot Rundfloen som ligger i bunnen sør av Slettfjellet (1153) og selve Forollohgna (1332). Likevel ender jeg altså opp med å starte på denne nedstigingen på slutten av dagen og i sikt som har blitt gradvis dårligere. Det meste er hvitt. Alene. Jeg skammer meg når jeg ligger i teltet som nå er helt omringet av tjukk tåke. Jeg burde jo visst bedre. Litt på avstand har jeg prøvd å nøste litt i denne dagen og ser at det var flere ting i løpet av dagen som «gikk galt» og at jeg gradvis økte risikoen bit for bit. Når jeg leser dagboknotatene mine fra turen i etterkant blir det tydeligere. Allerede kvelden før hadde jeg begynt å «slurve» litt med noen telt-rutiner, med den konsekvens at jeg hadde lagt meg til å sove mye senere enn vanlig. Jeg sov også dårlig. Endelig ute av teltet etter en litt røff morgen satte jeg kurs om planlagt mot Tverrfjellet (1241), men et stykke god gammeldags feilnavigering gjorde at jeg gikk mot Brattøa (1221) før jeg oppdaget feilen og måtte dreie 90 grader og renne ned 100m høydemeter og opp igjen tilsvarende på andre side av dalen. Tilbake på riktig kompasskurs hadde jeg «kastet bort» to timer, droppet flere av de faste 10minutt pausene, og var ivrig etter å «ta igjen det tapte». Denne dagen ble en kraftig påminnelse om konsekvensen av å bryte rutiner. Fjellet er nådeløst. Jeg hevder ofte at jeg er veldig nøye og bevist på risiko når jeg ferdes i fjellet. F.eks. har jeg flere kjøreregler med klare kriterier og rutiner som jeg er streng til å følge. Et slikt kriteria er å ikke gå i for dårlig sikt, spesielt når jeg er alene. Snakk om å møte seg selv i døra. Her brøt jeg flere av mine egne kjøreregler, en etter en, og fortsatte uten å innse at jeg gradvis hadde flyttet (risiko)grensen. Bilde 8: Dårlig sikt og en kraftig påminnelse om risikobildet Dag 9 Rundfloen – Vangrøftdalen v. Tverrelva Fortsatt skamfull, men lettet etter gårsdagen ventet jeg i teltet til tåka rundt teltet lettet litt og gikk trygt nedover Snuddalen mot bjørkelia. Ikke mange minutter senere var jeg under tåkebeltet og kunne se nedover hele dalen. Her var det i starten litt knudrete terreng med små koller, bekker og skog så det ble en del buksering av pulk. Fort gikk det ikke. Men etter hvert åpnet dalen seg, og jeg nådde en seter som ligger øverst i dalen. Herifra går det grusvei helt ned til Dalsbygda sommerstid, så det var bare å følge traseen. Så tidlig på året var det ingen tegn til liv i noen av setrene som jeg passerte nedover. Selve Forollhogna (1332) var fremdeles omgitt av tjukk tåke så på turen gjennom nasjonalparken fikk jeg aldri sett selve fjellet som har gitt navnet til parken. Vindstille og minus ti grader ga flotte forhold mens jeg passerte flere og flere hytter og setre nedover. Når jeg slo leir i det åpne området hvor tverrelva møter Snuddalen hadde jeg fremdeles ikke sett noen mennesker. Bilde 9: Passerte flere Setre på veien nedover mot Vanggrøftdalen. Dag 10 Vangrøftdalen v. Tverrelva – Nordøst av Dalsbygda Knappe to måneder før Ski VM starter i Trondheim og på vei nedover dalen i retning Dalsbygda, i ett tempo som neppe hadde imponert Therese Johaug. Vel fremme i selve Dalsbygda følger jeg den snødekte veien som går oppe i skråningen og over nettopp det som på kartet heter Johaugen. Ikke lenger etter passerer jeg hoppbakken som ligger ved Engan sør-om Jakopåsen (946). Her er det et yrende liv og pågående hopprenn denne lørdags formiddagen. Selve hoppbakken blir nok kanskje litt bratteste laget med to pulker på slep så jeg tar heller høydemetrene i litt mindre porsjoner og passerer Austgården før jeg dreier 90 grader, inn på skiløypa ved Bekketrøa og oppover den åpne dalen mot Langhagen med Jakopåsen på venstre side. Her finner jeg en fredelig teltplass på myra som lyses opp av en kraftig fullmåne i nydelig vintervær. Bilde 10a: Fullmånen lyser opp teltplassen På Lanhaugen nordøst av Dalsbygda. Bilde 10b: Frisk morgen mens fullmånen er på vei ned i vest Dag 11 Nordøst av Dalsbygda – Kåppårflata nordøst av Røros Dag elleve på tur startet med å følge scooterspor i herlig kaldt og klart vintervær ned mot Sætersjøen (807) i et helt magisk lys denne morgenen hvor månen enda ikke var gått helt ned i vest samtidig som det blod-røde lyset i øst lovet at sola snart skulle dukke opp over horisonten. Etter Sætersjøen fulgte jeg løypenettet nedover mot Galåvollen. Et skikkelig artig ned-renn gjennom flott skogsterreng. Her dukket det også opp flere skiløpere på søndagstur som slo av en hyggelig prat. Deretter gikk kursen langs «Gamle Kongevei» som var snødekt og lite trafikkert. Veien går nordøstover og jeg kom til slutt ved enden av flystripa til Røros Lufthavn hvor en Dash 8 fra Widerøe gikk inn for landing. Jeg fortsatte gjennom Røros Sentrum, forbi kirka og inn på skiløypa som starter like overfor Røros hotell. Her ventet en nydelig skiløype innover det åpne snaufjellet. Etter noen kilometer med hodelykta på var klokka blitt 17 og det var allerede nydelig måneskinn, stjerneklar himmel og tjue behagelige minusgrader når jeg slo leir i et magisk vinterlandskap. Bilde 11a : Gjennom Røros Bilde 11b : Inne på fjellet igjen i måneskinn Dag 12 Kåppårflata nordøst av Røros – Glåmos Siste dag på tur. I dag gjenstår bare ca en mil ned til Glåmos og tog hjem til hverdagen. Nok en dag med flott kaldt vintervær og en herlig dag i skisporet. Ikke minst fordi det stort sett gikk nedover hele veien til Glåmos bortsett fra en liten stigning i starten oppover fjellet hvor Fjellhytta (Enarsvola) var. Deretter var det stort sett raka vegen nedover i herlig mykt underlag. Et skikkelig høydepunkt var når jeg pakket skiene på den bakerste pulken og kunne ake sittende på den fremste pulken i lange bakker. Helt suverent. Ikke så langt fra Glåmos passerte jeg en tømmerkoie hvor to personer stod og måkte snø. De fortalt at det jobbet med produksjonen av Netflix serien hjem til jul og klargjorde koia da de skulle spille inn en scene der dagen etter til neste sesong av den populære serien. Vel fremme på Glåmos «parkerte» jeg ved samvirkelaget mens jeg ventet på ettermiddagstoget mot Trondheim. Bilde 12: Artig aketur ned mot Glåmos 😊 rute_haavard25.pdf

Er ikke helt uenig i kritikken vedrørende bruk av foreldrene i logistikk rollen, i tillegg drar han på med 1000 dager ekstra og lar det går over hele "6 år!!" men en far som må kjører frem og tilbake 1 gang i mnd. Men er svært uenig i påstand over, det er å dra det alt for langt. Du er strengt tatt ikke barn når du har fylt 19 år, iallefall ikke på papiret. Du, jeg og andre i samfunnet har ingen ting med hvordan Barstad klanen løser sine liv, hverdagsligheter og gjøremål. Når samfunnets øvrighet, type politi, skatteetaten, kommune, barnevernet m.m ikke ser at det har foregått noe ulovligheter, så har hele Barstad klanen tatt sitt samfunnsansvar og integritet på alvor. Det er ikke lovpålagt å verken se 2000 dager ute, eller å kommentere hva "Barstad" har foretatt seg de siste 6 årene. Det gjelder både sønn, barn og foreldre. Har fulgt med siden 2022, og kan ikke på ett tidspunkt ha sett at foreldrene har vært negativ til hele prosjektet, selv etter at han dro på 1000 dager til. Tvert imot føler jeg at det kom mye mer tydeligere frem i NRK episoden hvor foreldre sto støtt i prosjektet 2000 dager. Ikke uvanlig at foreldre engasjere seg i barna/barnebarne lenge etter at de har blitt pensjonister. Dette ser jeg mye mer av ute på bygda enn i byer og tett bebygde strøk, hvor man har hastverk med å komme seg på hytta eller på cruise dagen etter at de har pensjonert seg. Ikke uvanlig her at pensjonister tar stor del i gårdsarbeidet etter at datteren eller sønnen overtok gardsbruket eller involvere seg på andre måter. Dette ser jeg også går begge veier, hvor andre i mer sentrale strøk er også travelt med å komme seg på hytta, i stedet for ta seg tur til far eller mor som ligger på sykehjemmet torsdags ettermiddag. Synes Barstad har vært veldig åpent om alt i hele prosjektet. Han har filma mye av det foreldre har bidratt med. Han kunne selvfølgelig ha kutta dette helt ut eller tonet det ned. Men han skal ha bonus poeng for å ha vært så åpent om det, så åpent at det blir litt kleint. Det at de støtter og engasjere så mye, viser bare at Barstad har integritet, og at han stammer fra en person som tydeligvis har "hel ved" i seg. Barstad kreditere også faren for mye av friluftsinteressen han fikk da han vokste opp. Når det gjelder barna til Barstad, har vært helt åpnet om at det er han som hadde foreldre og forsørger ansvaret. Tipper de er glad for å slippe å måtte være stadig på tur med Barstad nå. Fokuset på 2000 dager prosjektet bør heller være på det Barstad har oppnådd med prosjektet, ikke rakke ned å han og hans familie. Og en ting til, Barstad har konto og følger med hva som skjer på Fjellforum.

Kort fortalt så har jeg lenge hatt den meningen at man gjerne kan bestille søkker, dupper og liknende hos Temu, men at man bør unngå kroker. Men etter å ha sett noen videoer på YouTube ble jeg fristet til å teste noen. De har blitt testet på mildt vitenskapelig vis, ved at jeg: * fysisk kjenner på tuppene for å sjekke om de er skarpe. * trekker i begge ender av dem med en knipetang (med en splitt ring på kroksiden) for å sjekke hvor sterke de er. * teste vridningsmotstand med fingre og knipetenger * gjør det samme med tilsvarende kroker fra Mustad. 9KM DWLife: Her var det 160 sirkel kroker for 81 kroner. Og etter å ha testet dem kan jeg ikke si noe annet enn at dette er helt fantastisk verdi for pengene. Krokene virker minst like gode som Mustad kroker i tilsvarende prisklasse. Dette er gode kroker, fullt på høyde med Mustad, men ligger nok litt under Owner sine. Natufish EWG Krok #10 Dette er ikke en kroktype jeg normalt bruker, og den har mye tynnere streng enn jeg er vant med. I tillegg er det str 10 som er veldig små kroker. Inntrykket jeg får er at de er verken spesielt gode eller dårlige, hvis man skal fiske etter småfisk så hadde jeg glatt brukt dem, men du hadde nok uten tvil tapt en storfisk på de her. Så jeg ville ikke ha kjøpt dem igjen, i alle fall ikke i så liten størrelse. Men når det er snakk om 50 kroker for 40 kroner, så virker de helt greie. Hirisi Dropshot Kroker, de her var bare helt sinnsykt skarpe og ekstremt sterke for størrelsen. Dette ligger helt oppe i samme klasse som feks Owner-kroker. Og når 50 stk koster kun 34 kroner så kan jeg ikke gjøre noe annet enn å anbefale de her på det varmeste. Dette er bare helt utrolig bra, bedre enn noe som helst tilsvarende jeg har kjøpt i Norge. Nonamne Dropshot Kroker, 200 stk for 53 kroner. Oppfattes som tilsvarende skarpe og sterke som Mustad sine klassiske mark-kroker. Jeg kan ikke si noe annet enn at jeg er jevnt over imponert. Det er variasjon, 9KM og Hirisi (Merkevarer) holdt mye høyere kvalitet enn varene uten merkenavn. Men det ingen av krokene her jeg oppfatter som dårlige, dette er rett og slett gode produkter alt sammen. Og variasjonen er ikke noe større enn hva jeg har opplevd fra Skittfiske.no eller den lokae sportsbutikken.

Helsport har for meg alltid vært det jeg har forbundet med det norskeste av det norske særlig hva gjelder telt og derigjennom friluftsliv. Da vi vokste opp var alt annet enn Helsport-telt utenkelig, og i diskusjoner med omverden om hva som var rett telt for våre forhold (Norge), var det lite annet som kunne måle seg med dem. Etter at Helliksen-familien solgte firmaet til Swix i 2017 (nå Brav), har jeg hatt inntrykk av at kvaliteten på Helsports teltutvalg har vært i nedadgående spiral. I dag var jeg en tur innom nettsiden for å se på telt, og ble helt paff over utvalget: Ingen enmannstelt Et kuppeltelt i lett-segmentet, Reinsfjell i to og tremannsutgave Et par ekstremsporttelt i tremannsutgave (Lofoten, Spitsbergen og Svalbard) Noen pyramidetelt for flere personer Noen dometelt for flere personer For meg som har sett på Helsport som grunnlaget for hvermansen sitt friluftsliv virker dette utvalget som om alt av greie tunneltelt for menigmann er borte. Jeg kan se at inntoget av Barents Outdoor kanskje har tatt noe av det tidligere tilnærmede monopolet Helsport hadde, og at dagens utvalg er mer rettet mot de teltmodellene Barents ikke har, men det gir for meg mer inntrykk av at Helsport gir opp en del av markedet, fremfor å kaste seg på en mulig konkurranse. P.S: En tilleggsbemerkning, men det er mer min egen kjepphest enn hva gjelder Helsports markedsposisjon: Jeg blir bra irritert når kjente norske merkevarer ikke klarer å bruke godt norsk språk på egne norske hjemmesider. Helsport selger tydeligvis rammevesker til sykkel nå, og for styrevesken kan man med letthet se at introduksjonsteksten først er skrevet på engelsk, for så å ta turen gjennom en AI-drevet oversetter før den publiseres på norsk. På Helsports engelske side står det om styrevesken (Gravel Handelbar Harness) at På norsk er dette oversatt til:

Litt digresjon for tråden, men: BO har så vidt jeg har sett "utenifra" kastet omtrent alle markedsføringspengene og litt til på å sponse tur-influensere og innholdsskapere. Det har nok kostet dem, men helt sikkert også gagnet dem i det lange løp. Langt i fra så mange hadde kjent til dem i dag om ikke et Barents telt var å se i nesten samtlige store og mellomstore turprofilers bilder og videoer pga. spons. Men den slags eksponering trenger man heller ikke bruke så mye penger på å selge til butikker og kjeder.

En oppdatering fra min side vedrørende trådens tema: x God og rask hjelp fra Helsport support (men litt vanskelige å få kontakt med først) x Alle varer mottatt (i to omganger) via PostNord Alt i orden.

Et godt tips er å sikte seg inn på noen modeller av utstyr og så legge inn søk på Finn og eventuelt prisvarsel på Prisjakt eller lignende. Mye utstyr svinger relativt mye i pris gjennom året.

Jeg må ha hjelp, jeg erkjenner det 😆🙏🏻 økser og kniver er som tunge narkotiske stoff for mitt vedkommende 🙈🤩 jeg lover at dette er den siste, for en stund hvertfall 😂

Jeg kjøpte i villfarelse etter en uke på speiderleir et TORV7 liggeunderlag fra Nortent tilbake i August. Glemte helt av den. Fikk den i går! Gjenstår å se om det er verdt penga. (~1300 når jeg kjøpte det) Hensikten var å ha et godt, tykt liggeunderlag for sidesoving. Den medfølgende pumpa virker fiffig og bruker nødlader til strømkilde. Lett og effektiv. Leveransetiden er ikke imponerende, så jeg håper på at det er bra.

Jeg har gått denne ruten (i begge retninger) seks ganger på ski og én gang om sommeren, og jeg kan anbefale den. Det er også muligens det beste stedet i Norge å praktisere det franske språket! Som Fjellrypa har sagt, er vintermerking planlagt til 27. februar, men dette bør tas som en «Declaration of Intent» og en indikasjon på sannsynlighet. For definitiv informasjon nærmere avreisetidspunktet ville det være bedre å ringe Iungsdalshytta og Geiterygghytta. Unngå å ringe dem når de er opptatt med middag eller frokost/utsjekking. Merk at i fjor, på grunn av de uvanlige snøforholdene, var den merkede ruten mellom Sulebu og Breistølen helt annerledes enn den vanlige vinterruten. Jeg gikk turen i fjor og kommenterte på dette, samt lagde noen andre innlegg med bilder som kan være av interesse for deg. Tråden er «Hvor har du vært på tur i dag 2025» og datoene for innleggene mine er: 19.03.25 (tur 19. mars) 22.03.25 (tur 20. mars) 24.03.25 (kun tekst) 24.03.25 (tur 21. mars) 24.03.25 (kun tekst) 25.03.25 (tur 22. mars) Alle innleggene ovenfor er på denne siden: https://www.fjellforum.no/topic/63251-hvor-har-du-vært-på-tur-i-dag-2025/?page=3 Fjellrypa nevnte også kvistekartet. Jeg bruker fortsatt dette, da det gir en god oversikt over de merkede skiløypene og avstandene mellom hyttene. Det er imidlertid ikke godt nok til å fortelle deg når rutene blir merket. Så vidt jeg vet sluttet DNT å publisere dette .pdf-dokumentet («Vintermerking») i 2022 – og jeg legger det ved her: Vintermerking 2022.pdf Du finner sannsynligvis andre relevante innlegg hvis du søker i forumet etter «Skarvheimen».

Hvis jeg skal ha med våtservietter, bruker jeg de som har ligget så lenge i skuffen at de har tørket ut. Veier mindre enn de fuktige. Når de skal brukes fukter jeg dem med noen dråper vann.

Jeg klippet ut bunnen av en 30 år gammle syntetpose. Sydde strikk på den slik at den ligger på topp hele natten. Den tar all fukt fra soveposen og teltet, veier 350gram, og hjelper litt på varmen. Bruker klær i soveposen, og varmeflaske, om det er for kaldt.

For mitt eget tilfelle med en Helsport Rago X-trem dunpose og Halite Overbag Lite (ikke lenger i produksjon) synes jeg overbagen er mer enn romslig nok for soveposen. Ikke noe problem med komprimering i hvert fall. Rago posen er også av typen ganske romslig.

Må nesten følge opp egne innlegg og. Da har jeg testet en stykk vinterpose i dun, Marmot Never Summer(?) komfort -10C, inne i en Halite Overbag, komfort 7. Iht KI så skal dette holde til komfort -20, ish. Litt usikker på hvor kaldt det ble. YR sier -15 klokken 5 på natten, Snapchat sier -19 når jeg tok bilde av utsikten kl 9, men orket ikke å gå ut av posen for å sjekke termometeret som hang litt for langt unna. Det var en liten bris nå og da som dro som et kaldt teppe over ansiktet. Og vi sov under åpen himmel med plenty underlag. Førsteinntrykket er at overbaggen er et godt konstruert produkt, 3 dragere på 2 lange glidelåser, 3 strammere av hetten, veldig smart med lomme til pute i hetta. Posen er overraskende tynn, ikke mange cm tykk. Men hvis vind og vanntett så er det en fin "grevling" på vinteren. Men jeg ble kaldt og frøs tidlig på morgenen. Er litt usikker på om det skyldes urealistisk kombinert komfort, eller "brukerfeil". En "brukerfeil" kan være at jeg er 190cm/93kg, og har L versjon i dunpose, som fører til at overbaggen komprimerer dunet. Følte allerede i test innendørs som om dunet innerst ikke fikk full loft som hvis brukt alene. Overbaggen er ikke tung, men virket til å trykke ned noe. En mer alvorlig brukerfeil kan være manglende lukking av dunkragen. Jeg liker å ha ansiktet klar av posen og hetten snurpet igjen. Dro og dro i strammeren til kragen uten å få det helt til, etterhvert bare holdt jeg i snoren. Oppdaget dagen etter hjemme at snoren hadde kommet ut av strammeren, slik at selv om jeg holdt kragen stramt igjen i starten så kan den ha åpnet seg mens jeg sov. Heller nok endel mot denne forklaringen. Kona som lå ved siden i en Marmot Perform komfort -11 fiberpose størrelse L og en gammel Helsport sommer fiber pose sov varm natten igjennom. Hun hadde god plass innvendig. Opplegget må rett og slett testes igjen. Alt i alt så liker jeg overbaggen. Hadde et håp om at den kan gjøre en 4 sesong om til en 5 sesong, men er litt i tvil hvis dunposen ikke får full loft. Vil gjerne høre hva andre har erfart om dette. En siste ting. Investerte i en ny Silva Free hodelykt til jul, og første tur med den. Ved omkledning til camp klær er jeg vant til å legge alt utover soveposen når det er under open himmel, for da kan jeg ha føttene på liggeunderlaget om nødvendig. La derfor også lykten der når jeg skiftet overkroppen. Oppdaget etterpå et brennmerke igjennom overbaggen der lykten hadde ligget. Så, overbaggen liker ikke varme, og Silva Free produserer mye varme. Bare en heads up for begge. Har brukt BD i "alle" år, og aldri opplevd en slik varmeproduksjon. Ganske heftig økning i lumen som sikkert forklarer det, men kommer fremover til å behandle lykten med langt mer varsomhet.

Hei! Da har jeg testet en stykk vinterpose i dun, Marmot Never Summer(?) komfort -10C, inne i en Halite Overbag, komfort 7. Iht KI så skal dette holde til komfort -20, ish. Litt usikker på hvor kaldt det ble. YR sier -15 klokken 5 på natten, Snapchat sier -19 når jeg tok bilde av utsikten kl 9, men orket ikke å gå ut av posen for å sjekke termometeret som hang litt for langt unna. Det var en liten bris nå og da som dro som et kaldt teppe over ansiktet. Og vi sov under åpen himmel med plenty underlag. Førsteinntrykket er at overbaggen er et godt konstruert produkt, 3 dragere på 2 lange glidelåser, 3 strammere av hetten, veldig smart med lomme til pute i hetta. Posen er overraskende tynn, ikke mange cm tykk. Men hvis vind og vanntett så er det en fin "grevling" på vinteren. Men jeg ble kaldt og frøs tidlig på morgenen. Er litt usikker på om det skyldes urealistisk kombinert komfort, eller "brukerfeil". En "brukerfeil" kan være at jeg er 190cm/93kg, og har L versjon i dunpose, som fører til at overbaggen komprimerer dunet. Følte allerede i test innendørs som om dunet innerst ikke fikk full loft som hvis brukt alene. Overbaggen er ikke tung, men virket til å trykke ned noe. En mer alvorlig brukerfeil kan være manglende lukking av dunkragen. Jeg liker å ha ansiktet klar av posen og hetten snurpet igjen. Dro og dro i strammeren til kragen uten å få det helt til, etterhvert bare holdt jeg i snoren. Oppdaget dagen etter hjemme at snoren hadde kommet ut av strammeren, slik at selv om jeg holdt kragen stramt igjen i starten så kan den ha åpnet seg mens jeg sov. Heller nok endel mot denne forklaringen. Kona som lå ved siden i en Marmot Perform komfort -11 fiberpose størrelse L og en gammel Helsport sommer fiber pose sov varm natten igjennom. Hun hadde god plass innvendig. Opplegget må rett og slett testes igjen. Alt i alt så liker jeg overbaggen. Hadde et håp om at den kan gjøre en 4 sesong om til en 5 sesong, men er litt i tvil hvis dunposen ikke får full loft. Vil gjerne høre hva andre har erfart om dette. En siste ting. Investerte i en ny Silva Free hodelykt til jul, og første tur med den. Ved omkledning til camp klær er jeg vant til å legge alt utover soveposen når det er under open himmel, for da kan jeg ha føttene på liggeunderlaget om nødvendig. La derfor også lykten der når jeg skiftet overkroppen. Oppdaget etterpå et brennmerke igjennom overbaggen der lykten hadde ligget. Så, overbaggen liker ikke varme, og Silva Free produserer mye varme. Bare en heads up for begge. Har brukt BD i "alle" år, og aldri opplevd en slik varmeproduksjon. Ganske heftig økning i lumen som sikkert forklarer det, men kommer fremover til å behandle lykten med langt mer varsomhet.

Jeg kjøpte to par av disse. Det ene paret bruker jeg som arbeidshansker i fjøset og i skogen, mens det andre paret er turhansker. De er helt nydelige. Har enda til gode å fryse i de. Var på beitebefaring på snøskuter i -18 grader og vind. Holdt meg god og varm på hendene, selv om jeg måtte ta de av for å fotografere. Da tok det typ 3 sekunder før fingrene var gjennomfrosset, men ble varm kort tid etter jeg tok på hansken. Reineierne snøftet av at jeg brukte hansker og ikke votter. Note to self: ta med kamera med utløser neste gang jeg skal på beitebefaring! I sommer kjøpte jeg lillebroren Granberg 1053, som jeg har brukt på turer sommerstid og en del på elgjakt. Har også brukt de på skiturer, når det ikke er bitende kaldt. Veldig fornøyd med disse og. Ville bare takke for tipset! 😊

Hei, på NPL i 2023 brukte jeg kun ett par ski - Åsnes Amundsen smørefri variant. Kortfell var med - men ble sjelden brukt. Skiene var litt slitne på slutten, men holder fortsatt og har vært på noen turer siden. I fjor gikk jeg Finnmark på tvers - Fra Vardø til Alta - og brukte da noen smørefrie Fischerski (Transnordic 66 crown/skin). Jeg fikk inntrykk av at disse er litt mindre slitesterke enn Åsnes-skiene uten at jeg kan si det sikkert. Smørefritt er forresten genialt på langtur, anbefales!

Ja, tippe det var en skikklig mandags flaske som har stått lagra 40 år på ett depo, så solgt videre til det private til private markedet for glansbilder, som selger det videre for 200% forteneste ☺️ Huska at vi også bytta vannflaske ofte da jeg var inne. Prisippet du beskriver er bra, men funker nok ikke like bra for meg, når det er sikkelig og kaldt har stor jakke eller parkas med glidelås og knapper som må være igjen. Det kan være nokså kaldt å stå bak en slede i minus 20 til 30. Ofte kjører jeg med hetta på, selv om det er fint vær og lite vind, selv i mitt lille spann kan det være bra trøkk og de kan fint holde snitt fart opp mot 13 km/t over avstander på flere km. Da blir det unødvendig å måtte knote med glidelås og knapper for å få tak i vannflaska. Driver med hundekjøring og holder på å satser, for å kunne kjøre løp med større spann. Disse løpene kan gå over flere timer i strekk med kun stopp på sporet i tøffe vinterforld. Ha kontoll på vanninntak og passe at vann ikke fryser er noe jeg holder på å tester ut. Har funka bra med varmt vann til, hacken over som jeg viste til tideligere skal jeg teste mer. Må ha flere liter vann med meg. Svære termoser i sleden er eksta vekt jeg vil unngå.

Ta med leirsko, crocs eller noe annet. Utrolig digg å lufte beina litt. Jeg pleier å ha med en pølsesnabb, feks 200g salami, og skjære av en liten bit når vi slår leir. Da har jeg litt mer tålmodighet til å slå opp telt og ordne leir.

Oi, den prisen gikk jeg glipp av. Ja ja. Hvorfor jeg valgte den? Vel jeg kjenner ikke merket, og har ikke lest noen tester. De gangene jeg har gått etter noe som var "best i test", så kom produktene som regel ikke stor nok størrelse. Så da har jeg bare sluttet å lese tester av klær. Trengte ei vind og vanntett bukse med seler til vinterbruk i en størrelse jeg kan bruke. Hadde ikke andre kriterier enn det. Ellers alltid "spennede" å handle klær på nett når man trenger stor størrelse. Fordi noen produsenters 4XL er andre produsenters 2XL for å si det slik. Det har da blitt noen returer opp gjennom årene. Mange produsenter stopper dertil gjerne på 3XL/4XL som max størrelse de leverer, og for noen av de har jeg da savnet 5XL og 6XL, basert på deres 3XL/4XL mål. (Har f.eks en Bergans Breheimen jakke i 3XL som passer meg fint, en Fjällräven sine i 3XL (har prøvd flere) er derimot alt for trang. Likte Breheimen jakken så godt at når jeg fikk inntrykk av at den var på vei ut av sortimentet for noen år siden, så kjøpte jeg en ny som enda henger klar til bruk i skapet. Den nye er fremdeles ubrukt fordi den gamle fremdeles duger fint - tross flere runder med vask og impregnering)

Skjønner, tenkte at du skulle kjøpe nye ski jeg. Avrunding av stålkanter for å kun bruke de samme skia som før kan absolutt funke.

Mitt beste turtips er nok rett og slett å ha med nok mat. For lite mat er skikkelig trasig, og det er vel verd vekta å bære på flere kalorier.

Skal du gå i oppkjørte løyper eller på fjellet/skogen uten løyper? Om du skal gå 80 - 90 % tiden i løyper, trenger du strengt tatt ikke stålkanter. Greit med stålkanter når det er iset og hardt føre. Noen sier at det kan være lurt å ha stålkanter når du er uerfaren eller nybegynner på ski, men det mener jeg er bare tull, da nybegynner eller veldig uerfaren person ikke får nytte av stålkantene på skiene uansett på grunn av feil teknikk/ferdighet. Er det nysnø eller bra føre, er det heller ingen vits med stålkanter på fjellet eller i skogen, selv i bratt terreng. Avrunder du stålkantene, mister de litt mening og effekt når du virkelig trenger de, er min mening. Har hatt kjørt mange år på telemark og alpint, har brukt mange timer i garasjen på kvesse stålkanter, så har god erfaring med hva dårlige stålkanter på ski gjøre med kjøreegenskapene på skia. Jeg tenker spørsmålet ditt om stålkanter eller ikke er enkelt. Svaret er ski uten stålkanter, basert på erfaring og ferdighetene dine. Det er ingen skam å gå ned en bakke uten ski om det er bratt eller isete, spesielt om du har en hund. Jeg gjør dette selv :-), selv om jeg har over middels skiferdigheter og har 2-3 hunder i trekk. Puddel raser er veldig lett trent rase. Min anbefaling er at du trener i lag med hunden, feks trener den til å gå foran å trekke med stram line, samt at den lærer å gå høyre og venstre og der du vil at den skal gå. Samt at du trener den til å gå bak uten å tråkke på skia dine. Du kan også få til et godt samarbeid med hunden når du går på truger. Når det gjelder trekk line til 1-3 hunder anbefaler jeg denne på sterkeste: https://troll-hundefor.no/produkt/troll-snorekjorestrikk-m-karabinkrok/ Har testa mye forskjellige, men mange av disse forsvinner elastikken i løpet av noen turer. Viktig å ha god elastikk, men usikker på om denne kan bli for hard for din hund.

Selv ski uten stålkanter har skarpe kanter og kan skade. Det har jeg fått høre fra vetrinær som har behandla mange skader på hund relatert skigåing. Dette med stålkanter eller ikke, handler mer om dine skiferdigheter, erfaring og type hund. En del hunder liker dårlig å gå i dypsnø og kan ofte gå bak eller tett på eier som går på ski "for ungå" å bakse i snøen. Selv om hunden går først og "lager spor" i starten av turen, kan man oppleve at de blir sliten eller lei. Da vil de ofte heller gå bak, som medfører at de "trør" bevist på bakskia dine. Har en AH/malamute blanding som er kronisk på dette når det er mer 10 cm dyp snø. Heldigvis har jeg flere og hun er perfekt som wheel dog i spann (bakerst)

Garmin GPSMAP 64s og 64st er også gode varianter. De er de eldste som fungerer med Garmin Explore appen slik at du kan legge inn, organisere og overføre gpx-filer via nettsiden og mobilen. En annen fordel over standard "64" er at de som heter noe med "s" har innebygd kompass. Ser de av og til på Finn ned rundt 1000 kr.

Med ferskt snøfall i hovedstaden tok jeg fjellskia (for å være på den sikre siden) fatt ~4-5 km for å få med meg Anders Brenna sitt foredrag om Nordvestpassasjen-turen sin på Mariholtet Sportsstue i dag. Bra greier! Herlig kaldt (-15) og fint å gå på smørefritt mønster. Tok ikke bilde under selve skituren 😮‍💨

Lars Monsen brukte Isbjørn sovepose over gjennom Canada, sjekket ut de? www.isbjorn.no - Klart litt tyngre enn dun osv, men de tåler visst kulde veldig godt.

Her er min oppskrift: En porsjon er 23 gram tørrmelk og 80 gram havre. Da tilsetter jeg 0.25 dl vann på tur og koker til det blir passe konsistens. Jeg liker min fast i formen. På termoskoppen min har jeg satt et merke på utsiden akkurat på 1 dl så kan jeg bruke den som målekopp. Jeg pleier å skrive på alle posene hva det er for noe og hvor mye vann som skal tilsettes, så slipper jeg å lure når jeg står der ute. Clas Ohlson har noen sånne fine zip lock poser som virker ganske robuste. En annen ting til fisk er jo fiskesuppe, gir litt variasjon i fiskemåltidene. Så når det gjelder for eksempel forbruk av kaffe og parafin så veier jeg beholderne før jeg drar ut på tur og når jeg kommer hjem. Så deler jeg på antall dager også etterhvert så får jeg en fin statistikk på hvor mye jeg bruker. Veldig kjekt å ha litt tall på det når man skal planlegge lengre turer for da må man ha kontroll på pakningsvekta. På en tredagerstur så kan du vel ta med deg nesten hva du vil tror jeg.

Bestilt en Jervehi vattering fra Jaktia Sortland til en god pris. Tanken er at det får være sovepose til bikkja og at rab dunposen min kan bli igjen hjemme.. Ja den bikkja har det alt for godt Siden vatteringen var såpass billig så blir det vel å handle jervehi pose også etterhvert. Men først se om vatteringen er passe størrelse. Tidligere i høst kjøpte jeg et par brukte Tubs Journey 36 på finn, disse glemte jeg bort når jeg var på tur forrige helg og endte opp med å stampe i 30cm nysnø en stund.. Usikker på om det hadde vært enklere med trugene, men da kunne jeg iallefall fått testa de med storsekk og akebrett på slep.

Trådtittel smått ment for å forvirre. Tråden handler ikke om pulkvelt eller når pulken ruller rundt i bratta, men et slags nytt pakkesystem på pulken jeg prøver ut for sesongen. Navnet "Pulkrull" valgte jeg for å kjøre like misvisende stil som "pulkpose" mange bruker for å omtale posen man ruller teltet i og har på pulken... "Pulkrull"-systemet er for de som foretrekker "harde" skumgummi/plast-liggeunderlag over de oppblåsbare. Den er også for de som aldri er blitt frelst av bedding på pulken. Dette er en slags oppskrift på systemet som jeg begynner å bli veldig fornøyd med. Deler her for erfaringsutveksling og eventuelt flere gode ideer til systemet. Kort oppsummering: Pulkrullen er en stor rull som festes på toppen av pulken bestående av sammenrullet telt med delte og tapede stenger, teltpose, 2x liggeunderlag-matter og et tilpasset trekk rundt hele rullen for å beskytte liggeunderlagene fra nedbør. Brutt ned i deler fra innerst til ytterst: Telt med tapede stenger og teltpose Dette blir litt subjektivt for typen telt, men begge mine tunneltelt, Keb Endurance 3 og Spitsbergen 3 X-Trem Camp har jeg delt i seksjoner så teltstengene passer innenfor pulkens lengde (viktig!) på ~150 cm, altså ikke to-delt, men minst 3 deler. To-delt vil i de fleste tilfeller føre til en urimelig mengde telt på utsiden av pulken som både subber og eksponerer teltet unødvendig for uhell. Øvrige stangledd er tapet så de sitter sammen. Kjent metode for de fleste... Rundt teltrullen har jeg en tilpasset teltpose som matcher ønsket lengde, og samtidig er ment for et relativt kompakt rullet telt. Siden jeg klarte å miste den råflotte DCF-teltposen jeg fikk sydd måtte jeg lage meg en ny og litt mer primtivt sydd pose i 40D SilNylon. Rent praktisk fungerer Silnylon faktisk litt bedre for dette systemet, siden materialet er en del glattere enn DCF, som gjør det enklere å dytte inn og dra ut teltposen fra hele rullen. Den nyeste posen ble faktisk også lettere enn DCF-posen, men det kan godt være fordi den er langt simplere. 64g! Liggeunderlag - 2x RidgeRest Large Motivasjonen for løsningen startet med at jeg ville kvitte meg med det oppblåsbare liggeunderlaget. Jeg synes det er mye mer behagelig og praktisk med "fast" underlag. De fleste skumgummi/skumplast liggeunderlag blir litt for smale for vinterbruk alene, men Therm-A-Rest sitt RidgeRest kommer faktisk i en Large-utgave som er 64 cm bred. Matten trekker ikke vann (som Bamse o.l.), og rillekonstruksjonen sørger for at fuktighet samler seg som dråper i bunn av rillene som soveposen ikke kommer borti. I kaldt vær kan dette lett ristes ut når det fryser til. Ganske optimal matte for vinterbruk med andre ord. Ikke uinspirert av blant annet Børge Ousland og Bengt Are Barstad som begge kjører samme matte. Total R-verdi på 4.2 (2.1 x 2). Jeg synes kanskje jeg aner noe svak kulde opp fra bakken med kun disse to. Bengt Are kjører kun to av de samme mattene hele vinteren, så det må jo være bra nok, men så har han også 5+ varmeovner (Huskyer) rundt seg i teltet. Mer om det i bonuspunkt. Det åpenbare minuset med to sånne matter er volum. Det er ikke snakk om å få dette inni pulken uten å kaste bort all plass til kun mattene. Å rulle to matter rundt hverandre blir også veldig stort og høyt. Her kom jeg frem til at den mest plass-effektive måten å pakke disse på må være som et rør rundt teltposen som jeg uansett vil ha oppå pulken lett tilgjengelig. Bonus: Teltgulv i varmereflekterende isoleringsfolie Kun som en bonus i løsningen som kun er prøvd på stuegulvet i kombinasjon med denne løsningen inntil videre, men som blir med på noen testturer fremover. Jeg har tidligere skrevet om en rimelig og enkel DIY teltgulv-løsning her: https://www.fjellforum.no/topic/61787-dyi-teltgulv-av-varmereflekterende-isoleringsfolie-fra-clasern/ Denne teltgulv-rullen er ikke blitt brukt så mye fordi det ble litt upraktisk å pakke den med oppsettet jeg kjørte på pulken tidligere. Rullen er semi-stiv, så den ruller seg ikke så tight sammen om man bare lar den ligge i teltet ved nedpakking heller. Men med dette nye pulkrull-systemet har det sin plass og det knapt uten å legge til noe merkbart volum på pakkingen. Jeg tilpasset bredden på gulvet til å passe rullen på ~145-150 cm, så den vil ikke dekke hele innertelt-gulvet, men store nok deler til at det blir lunere. Gulvet er også blitt noe kortere fra første iterasjon etter å ha blitt delvis ofret til andre DIY-prosjekter tidligere Gulvet veier nå 410g. Ref. R-verdi og kulde opp fra bakken nevnt lenger opp tror jeg at med dette delvis dekkende teltgulvet i tillegg til liggeunderlagene vil den totale isolasjonen bikke over "nok", der det med 2x RidgeRest kanskje akkurat ikke er optimalt. Faktisk ble det enklere å rulle sammen og pakke RidgeRest-mattene med teltgulvet i én vending, istedenfor å måtte rulle og legge hver matte i trekket for seg selv som jeg har gjort på turer så langt. Pulkrull-trekk Med liggeunderlag rullet rundt teltposen som et rør eksponerer man liggeunderlagene for snø og ev. regn. Spesielt med RidgeRest-mattene kan det bli litt plagsomt med snø i rillene som avhengig av temperaturen kjapt kan smelte om til vann som kan gjøre klær og sovepose våte. Dette formildes litt med teltgulv-bonusen nevnt over som dekker over mattene, og samtidig er enklere å holde "ren", men det beskytter likevel ikke mattene nok ved mye snøføyke. Løsningen på dette ble å sy et større trekk til hele rullen. Her brukte jeg også 40D SilNylon og veldig enkel snørelukking i begge ender. Hvorfor begge ender? Mest fordi det ble en enklere syjobb, men det har vist seg å være en lur løsning, for der jeg i fronten tar inn og ut teltposen kan jeg i bakdelen stappe en dunshorts, dunvest e.l. som jeg ønsker å ha lett tilgjengelig, men samtidig beskyttet fra elementene. Trekket gjør også at hele rullen blir én del istedenfor flere potensielt løse deler som kan forsvinne i vinden om man er uforsiktig. Hele systemet, der alle lag vises: I praktisk bruk: Det jeg liker aller best med hele løsningen er at det fungerer veldig godt i uvær, og min stil for opp/nedpakking av leir. Her er det lite som ikke er gjennomtenkt, og man eksponerer og løsner minimalt med ting fra pulken. Fremme i leir: Åpne ene enden av pulkrullen, og dra teltposen ut. Etter å ha tømt teltposen (inkl. pluggpose) hiver jeg bare teltpose-trekket inn i rullen og snører igjen så det ikke forsvinner (kremt kremt, ikke mist dette i vinden underveis! ) . Pulkrullen behøver IKKE å løsnes fra pulken. Den sitter like godt med og uten teltrullen inni, så rullen står aldri i fare for å forsvinne i vinden. Når teltet er oppe kjører jeg pulken inn i forteltet. Først her, trygt fra elementene løsner jeg rullen og tar ut mattene og ev. teltgulv fra trekket for å legge de i innerteltet. Brytning av leir: Jeg liker å pakke ned alt inne i teltet, beskyttet fra elementene. Det er også noe av grunnen til at pulken alltid blir med inn i forteltet. Med pulkrullen kan alt dette gjøres. Liggeunderlagene og ev. teltgulv rulles sammen, legges i trekket og sikres på toppen av pulken. Når alt er klart er det ut av teltet med pulken for å begynne å ta ned teltet. Når teltet er rullet godt sammen finner jeg frem teltpose-trekket fra pulkrullen, legger telt og pluggpose inn i det og til slutt dytter jeg bare hele rullen inn i pulkrullen og snører igjen. Klar for ny dag, uten å få snøføyke oppi blant utstyret i pulken eller risikere at noe blåser bort under nedpakkingen. Ferdig pakket på en Fjellpulken Traverse 145: Det er en relativt høy løsning, men materialene som utgjør mye av volumet, utenom selve teltet er ikke veldig tunge, så det blir ikke noe urovekkende høyt tyngdepunkt. Teltpose på vei inn/ut av pulkrullen: Snølukking i endene. God plass til dunshorts eller lignende i bakenden som man ønsker lett tilgjengelig: Jeg er personlig blitt veldig fornøyd med systemet. Hva tenker dere andre? Blir det for sært?

Stort spørsmål som det er vanskelig å svare konkret på. Det kommer fryktelig an på turen. Sommer - vinter? Lengde i kilometer? Tar med meg mer "ferskvare" jo kortere jeg går. Går jeg sammen med noen? På korte koseturer 1-3 dager kan jeg ta med meg masse god ferskvare, frukt, grønnsaker, kjøttstykker, men dette er mat som har høy vekt, og skrotes hvis det er turer hvor det skal forseres kilometer. Da går det mer i tørrmat - det er jo typisk frysetørret turmat, men Toros pastaretter funker også bra for min del. Disse er en del billigere, og familiepakningene holder for to måltider. Det samme gjelder egentlig for brødmat. På korte koseturer tar jeg med brød og pålegg, omtrent som om jeg var hjemme, mens på lengre turer blir det mer knekkebrød og enkle pålegg. Jeg er generelt glad i tubeoster og spekepålegg på tur. I den ekstreme enden har jeg gått ukesturer "uten" mat i sekken, der det er en del av turens formål. Da tar jeg med stekepanne, litt stekesmør, salt og pepper... og mine beste fiskesluker! Ti dager er vel den lengste turen jeg har gått uten annen proviant enn nevne smør, salt og pepper, men da var jeg passe lei ørret/røye. Jeg planlegger ofte bare for to måltider per dag. Et brødmåltid morra/lunsj, og en middag. Og så snacker jeg litt nøtter og sjokolade i mellom måltidene.

Sikkert vanesak. Prøv litt til. Har funket for Forsvaret i 50 år.

Jeg bruker en Heldre Isdalen 0,55 liter termoflaske med stor åpning. Denne passer perfekt i en isolert dynafit flaskeholder på brystreimen på sekken, og er ikke i veien. Skifter man ut kortholderen med en snor, kan man sette flasken opp/ned i flaskeholderen, da tar det lang tid før korken fryser fast. Jeg fyller den med varm solbærtoddy om morgenen, og etterfyller med snø/vann i løpet av dagen.

Har den samme. Den er stort sett for varm, utenom når det er skikkelig kaldt og guffent. En tynnere boxer under, som holder ting bedre på plass, hjelper godt sammen med denne.

Å pakke sekken eller pulken på en måte som lar deg pakke ned _alt_ (utenom telt) på innsiden av teltet er noe som gir meg mye, spesielt i dårlig vær. Når man først går ut er det kun teltet som skal ned, og det skal plasseres i sekk/på pulk på en måte som gjør at du ikke behøver å eksponere noe av det andre utstyret for elementene. F.eks. ved å måtte ta noe ut først eller løsne annet utstyr for å få pakket teltet. Eksempelvis går teltet alltid i eget bunnrom i sekken, eller på utsiden, toppen av sekken/pulken. Der er det også lett tilgjengelig for å være det "første" man tar ut/av sekk/pulk når man kommer frem til leir, uten at noe annet må ut.

Fantastisk flott episode av Der ingen... med Barstad. Utrolig artig. Jeg er så sær at jeg fant ingenting å irritere meg over bare. Bare flott underholdning av en mann som har gjort det de fleste ikke får gjort: levd ut drømmene sine 100%

Har endelig fått med meg hva hundene hans heter, det er: BAK GÅ BAK TI STILL LÆGG DÆ NED LIGG I RO ....men de har det nå godt i lag ser det ut til, han og hundene ,.

Ny utlysning av fellestur: Steinsfjorden syd på nylagt tynn is - perfekt stålis på et stort område 🥳🤩 Det er ikke ofte jeg melder om perfekt is, men i dag stemte det virkelig. Et imponerende stort isfelt har lagt seg, og vi fikk kose oss både i området rundt Sundvollen, Kroksund og mot Vik. IMG_8083.mov Ikke ha på lyden og du synes ise er skummelt 🤪 Med på turen var også en ny deltaker, som fikk oppleve is helt på grensa – en verdifull og lærerik erfaring. En helt perfekt dag på isen! Sosial og fin sport, pause på DNT sin nye hytte på Steinsfjorden. 🥳Godt nyttår 🥳

Utlyst fellestur på Fjorda hvor jeg var leder På grunn av meldt nordavind opp mot 18 m/s valgte vi oppmøte i sør, ved Haukfjorden. Gikk stort sett i le og medvind på flott, ny stålis – fungerte veldig bra. Medvind hjemover 😇 Hyggelig gruppe med 6 deltakere, litt isprat og testing av sprekkmønster i utosen. Totalt ble det 29 km, i jevnt tempo rundt 14–15 km/t. Turskøyter er et fantastisk flott middel å komme seg rundt i dette kano/kajakk-eldoradoet. Bålpause med solid påskestemning 🐣

Det er omtrent slik det er i Trump-land. Jeg var innom både Smoky Mountain National Park og Shenondoah i fjor, begge i fjellkjeden Appalachian. Mitt inntrykk var at de fleste som ferdes der har langt større respekt for naturen enn den gjennomsnittlige nasjonalparkvandrer i Norge. Avføring graves ned eller oppsatte utedoer benyttes, søppel medbringes ut av parken, jakt er strengt forbudt, det skal kun teltes på anviste steder, hunder er forbudt eller holdes i bånd, man skal mange steder kun ferdes på merket sti etc. Registrering og betaling skjer på nett i forkant. I Smokey Mountains måtte man medbringe to eksemplarer av kvitteringen, én ble lagt i en boks ved inngangen til parken og den andre måtte man ha med for eventuelle kontroller. Det var flere rangere ute som informerte om forholdene og reglene. Man kan gjerne si at det er overformynderi, men med mye folk i naturen må man på et tidspunkt begynne å ta hensyn til naturen og den slitasjen det medfører https://www.nps.gov/shen/index.htm https://www.nps.gov/grsm/index.htm

Jeg husker ikke alltid å bruke bunndukene, men jeg var glad jeg hadde bunnduk på ASKR i år, med regn, regn og mer regn. Bakken var helt metta, så til tider lå det dammer rundt i hele campen. Men med tarp over inngangen og bunnduk så kunne jeg sitte i forteltet og kose meg, men praten med naboteltet gikk gjennom vedkommendes teltduk. Det ble en del rusk på bunnduken, men siden jeg hadde tarp også så tørket det og var bare å koste vekk. (Men nå har jo jeg alt med i kajakk, så vekten er ikke allverdens nøye. Plassen tarp og bunnduk tok opp, var helt klart verdt det.)

Here are more pictures of my 9 weeks stay on the Tellglacier during December-January-February. Take a good look at my big igloo pictures (you can see the second floor and some of the stairs). I go back next week to the Tellglacier to see what is left over of the igloo. Picture: 1: View (after Christmas) from inside my snowcave over the Tellglacier. 2: Inside the snowcave 3: Spooky landscape with the moon shining through a half cloudy sky. 4: First sun on the clouds, giving the snow a red look. 5: My igloo (before digging in) after throwing up snow: 5 meter width and 4 meter high. 6: The bike-generator inside my igloo. 7: Inside my igloo: Some of the stairs and my sleeping place (on the second floor) under the palmtree. 8: Inside my igloo: Down: My bike-generator. Up: My sleeping room (foot-end side). 9: Full moon at my campsite. 10: Full moon at my campsite. 11:The bike-generator inside the ice-cave. 12: Candles inside the ice-cave. 13: Campfire at the entrance of the ice-cave. 14: Campfire deeper inside the ice-cave.