Vinnerliste

Kaldt og trått føre, men du verden for en dag det ble etter at sola tittet fram. Kona justerer Movebindingen i håp om bedre glid på vår vei mot Smørkoll.

Noen bilder fra min ettermiddagsskitur i Bodømarka. Kaldt, 3 minus og vindfullt. Men fint var det.

Jeg har tidligere her inne postet tråder angående spøramål om tarp, telt, soveposer, kniver og andre ting. Jeg er så absolutt ingen globetrotter eller erfaren friluftsmenneske, men jeg ønsker på en måte og være det, med minst mulig motstand. Jeg liker jakten på utstyr og duppeditter og pleier og sette meg godt inn i materien rundt dette, men så fort jeg skal slå opp en tarp så står jeg litt å klør meg i hodet. Teori er en ting, praksis noe annet, hehe. Men nok om det, jeg kjøpte både telt og tarp til anledningen for turen som var en MC tur samens med en kompis i Sveriges dype skoger. Planen var hårete til å begynne med hvor vi skulle overnatte flere netter i telt eller under tarp. Men det endte med at vi valgte kun godværsdager og slå opp telt/tarp og da ble det bare en en overnatting 😅 Men uansett er jeg nå vertfall bittelitt mer erfaren enn jeg var til å begynne med, å den største erfaringen jeg fikk var at jeg hadde valgt helt feil stol til denne campingturen. Feilen var faktisk helt avgjørende og gjorde en fantastisk opplevelse om til et forferdelig opphold. Problemet er at jeg sliter med ryggen og den bakkestolen jeg kjøpte var 100% helt ubrukelig. Den funket fint i 30 minutter, men å sitte i denne utover det var bare smertefullt. Ryggen ble gradvis værre utover kvelden å når vi skulle legge oss fikk jeg ikke sove. det gikk greit når jeg lå paddeflat på ryggen, men jeg må sitte i en halveis oppreist stilling over tid for at ryggen skal heles, det var vanskelig på det stedet vi var. Så nå har jeg lært. Neste gang jeg skal ut på en slik tur MÅ jeg ha med meg en skikkelig stol. Siden jeg ikke har MC lenger og kjører bil, så blir det jo langt enklere å frakte med seg utstyr som gir litt mer komfort, hehe. Her er noen få bilder fra stedet vi slo leir dypt inne Svenske skoger: å sette opp tarp gikk lekende lett hvor jeg hadde gjort en formidabel innsat og resaerch på forhånd vedrørende knuter, tauvalg og andre ting. Liggeunderlaget fra Exped var supert, og den oppblåsbare puten fra Summit veldig bra. Tarpen holdt tett når det kom noen dråper i løpet v natten. Jeg har vel funnet ut at jeg er et Tarp menneske. Jeg liker på en måte og sove under "åpen" himmel. Telt er jo fint når været er mer ruskete kanskje, men for overnatting i lavlandet sommerstid krever egentlig bare en pute mener jeg hvis det ikke regner. Jeg brukte Paracord 550 for bardunering av tarp etc. og Paracord 750 som ridgeline. Sikkert overkill, men når alt er planlagt på forhånd med karabinkroker og knuter etc, så gikk jo dette lekende lett Helle Utvær kniven som jeg kjøpte fikk jeg ikke testet så den fremstår som ny enda 😅

Helt kort, jeg liker veldig godt lett utstyr. Lett underlag til mange tusen kroner, lette fiskestenger, lette soveposer, lett brenner osv osv osv. Men ikke lett sekk. Sekken skal være komfortabel, med god lufting i ryggen, og stabil. For min del føles en stabil sekk mye lettere ut på ryggen enn en lettere sekk som ikke er like god å bære. Det er i praksis den eneste tur-gjenstanden hvor jeg ikke bryr meg om lettere vekt.

I dag dukket vertfall denne opp i posten

Jeg har prøvd begge, kjøpte Finse 3. Finse 3 er bedre til erfarne brukere, Arctic 3 er litt mer brukervennlig for flere nivåer. Hadde et Fjellreven Keb Endurance 4 som var alt for stort og kaldt til to. Har også brukt Helsport Spitsbergen 3/4 og Hilleberg Keron 3/4. Jeg liker ytterdøra på Keron best, hempene mellom på Helsport innertelt og yttertelt, og Helsport sammensydde stormmatte. Ellers foretrekker jeg Barents. 165cm bredde er akkurat nok til 2LW underlag og bittelitt eiendeler, du bør ha god orden i sakene. Finse 3 er: + Mindre luft å varme opp, det er merkbart varmere. + Det er kortere = lettere å finne campspot og mindre snø som må tråkkes flatt ved oppsett av camp. Mindre vindfang ved sidevind. + Det veier mindre. + En stang mindre gjør det enklere å sette opp alene. = Begge har nok høyde og lengde i fotenden for folk opp til to meter, uten at man kommer borti innertelt med tjukk sovepose. - Arctic 3 har ekstra yttertelt for oppbevaring/organisering av mer utstyr. - Arctic 3 er mer tilgivende på uperfekt oppsett siden du har rette endevegger uansett. - Arctic 3 kommer med klips til å lukke bunnen av ytterdøra så den ikke sklir opp.

Personlig er jeg veldig fan av ski uten stålkant etter å ha sett faren min skjære av en halv tredepute på labradoren vår, til tross for greie ferdigheter og hunder som er dressert i løypa. Du vet aldri når en hund plutselig får noe for seg eller om noe skjer. Men det viktigste er å huske å lære hunden hvordan den skal oppføre seg i løypa for å unngå hendelser i det hele tatt. Når det gjelder truger så går jeg utifra at det er ordentlig truger og ikke små hyttetruger du mener? Har brukt mye tubbs og MSR truger med hundene våre og aldri hatt noe problem med krampongene og skader. Har tenkt på at Tubbs sannsynligvis er litt sikrere for uerfarne poter ettersom det er rundt metall i kantene sammenlignet med profilen på MSR sine. Men aldri opplevd at noen av hundene har fått noe trøbbel. De fleste hunder skjønner etter hvert at det er lettere å gå bak en på truger i dyp løssnø og da kan noen av dem finne på å gå veldig tett bak. Problemet da er mer at de da står på trugen og du kan få utfordringer med balansen. Er ikke noe problem med at man tråkker på potene, så det ville ikke jeg vært veldig redd for egentlig.

Slenger meg nok litt med @Gabs88 her, selv om jeg kan like en lett sekk. Jeg startet Norge på Langs med Padje Light 60, men byttet etter 14 dager til min Kajka 65 fordi den føltes bedre på ryggen "fullastet". Det skulle vise seg å være lurt, for Samboeren sin Padje light 60 som hun gikk med hele turen begynte å revne i skulderstropp-sømmene på den lengste etappen (15 dager uten etterforsyninger). Da kunne Kajka sekken _lett_ avlaste litt. Nå var nok den Padje Light 60-sekken temmelig tynet på det tidspunktet. Man bør kunne forvente mer av en 70 liters sekk. Jeg savner sekk i kategorien "stor og robust, men uten alt mulig dill". De fleste store robuste sekkene på markedet fra skandinaviske produsenter kommer med ufattelig mye dill som man ikke trenger på sekken. Bare det hadde gjort de mye lettere uten å gå på bekostning av bærekomfort og robusthet.

Det ble en vinternatt i Nordmarka fra torsdag til fredag. Fylte pulken med utstyr og en vedsekk og var så heldig å få med en venninne, det er jo koselig med følge. Ingen rift om leirplassen sør i Elvann nå. Vi kamperte såvidt innenfor oslodelen av kommunegrensen mot Nittedal. -7 ble til -1 og kanskje null, og trærne sørget for å slippe sine snøklumper ned på dukene våre både kveld og natt, dunk-dunk-dunk.

Vi var tre som prøvde oss på Tyrifjorden hvor innerste delen hadde lagt seg. -18 grader og nylagt is, måtte utforskes😇 – badevilligheten var lav 😂. Blir mye sjekking! Isen delaminerer og «gir etter» når du går 🥶, og besto av en blanding av stålis og sørpeis, med svært dårlig bæreevne og nesten ingen forvarsel. Flere sprekker på returen…

Jeg kjøper mye primuser og MSR av nyere versjoner er de jeg oppfatter har minst feil. Dårligst an ligger Primus omnifuel. Men har ikke statistikk bak dette, så vet ikke om det er for at de selges i stort antall. Men får nye eller tilnærmet nye med mye produksjonsrester. I tillegg har Primus hatt en større serie med O-ringer som ikke tåler bensin. Og kundeservice har variert fra 🧙‍♀️Magisk bra til helt 😡🤬. Optimus av nyere dato har jeg ikke fått til å brenne like reint som de beste fra andre merker. Viktig å merke seg at mange er laget slik at du ikke kan bytte enkelt O-ringer, da ting er presset i stedet for å være skrudd. Billigere å produsere, men ikke bra i det lange løp.

Glemt å rapportere etter felttesting her. De "hybride" langfellene har så langt fungert utmerket. Det er lett å ta de av/på, og de har sittet som støpt når jeg har brukt de. De gir det "lille ekstra" som kan gjør en slitebakke med pulk til noe litt enklere. Alt uten å ta av kortfellene. Det er nok med sjeldenhetene jeg kommer til å bruke og ha de med på tur, men det hender jeg drar på tur i områder som er litt kuppert. Da er det fint med disse.

Jeg har en del ekstra lommer som jeg kan sette på sekken. Spesielt denne som du har på brystet er veldig fin. Da får du vekta veldig fint fordelt. Finnes vel også i større utgaver.

Eg ser absolutt ingen problem med å smelte snø i kaffekjelen, eg gjer jo det dei gongene eg har eit kaffebål i skogen. Men eg gjer det ikkje på telttur. Eg har ein større kjele til snøsmelting og denne er fungerer også til kaldtvatnoppbevaring i leir. Så sant eg har pulk. Dei få gongene eg ikkje har pulk på vintertur, vanlegvis på seinvinteren (mai-juni), droppar eg både den store snømeltingkjelen, kaffekjelen og termosen. Då brukar eg bare ein passe stor matlagingkjele til alt, og då har eg også eit lettare kokeapparat, typisk Manaslu 96 eller Primus 210.

Jeg skjønner at trådstarter ønsker en stor sekk, men det er jo artig å se at Lundhags slipper en ny sekk på markedet i mars, der mye av UL-prinsippene er tatt vare på. 45 liter, 810 gram med ramme, løpevest-inspirerte skulderreimer og flere elastiske lommer på utsiden: Lundhags Padje Ultralight 45 l.

Trenger ikke dra på museum for å se slike, de får iherdige "bushcraftere" og andre som ikke vil gjøre det enkelt fortsatt kjøpt. https://www.thebushcraftstore.co.uk/tbs-flint--steel-firesteel-62726-p.asp https://www.lamnia.com/no/p/8681/camping-og-fritid/esee-fire-steel

Triks: Tøm noen pakker med Lofoten fiskesuppe i en ziplock-bag. Veier nesten ingenting, men etter du har trekt/kokt fisken kan du ta den ut og renske den og bruke kraften til å lage suppe med pulveret. Da får du i deg alle kaloriene, mens du koser deg med en nydelig fiskesuppe :-)

Med Arctic 3 Polar får du plutselig to fortelt og helt rett tak og endevegger i innerteltet, og dermed en del større enn Finse 3. Av de to hadde jeg valgt Finse 3 hvis jeg skulle brukt det mest alene og Arctic om det alltid var med 2. Det blir litt vel stort alene.

https://hilltrek.co.uk/ Så får du det akkurat slik du vil ha det.

Skilde ut innlegg om CO-måler i eigen tråd. - Moderator

Om du har en sovepose å ofre kan den kappes og syes sammen igjen til fornuftig lengde for en hund. Jeg gjorde det med gamle 3-sesongs fiberposen min. Problemet mitt er bare at hunden er notorisk dårlig på å legge seg eller bli INNI den.

Glitre (nordenden) i Finnemarka. Ganske mye snø inne i marka ift lavere strøk...30 cm enkelte steder, så da blir det vel ikke lenge til at løypemaskinene går. Rev, rådyr, hjort og ekorn spor. Her om dagen da det var frostmark så jeg spor etter elg, noe som visstnok er av det mer skjeldne. Tatt ut stort sett det som er. På vårparten er det storansamling av orrfugl på Glitre. Vært registrert oppunder 60 fugl. Så et sted å dra for leik.

En virkelig nærtur, men viktig- vi har fått sola tilbake ☀️ - vi følger Nordkapp som selv om jeg bor ved Hønefoss. Sola er i Skardet ved Kleivstua og vi har den bare noen minutter rundt kl 12. Fant ingen solboller i heimen, så kransekake fra jul får duge i -15 grader🥳

Litt mye fra småfiskeriene fra sørvestlandet nå. Kan ikke dere nordpå, eller østpå poste noe fra isfisket hos dere med litt større fisk? 😉

Har en Bergans Rondane 85L, men den väger ca 3kg. Söker en lättare sekk ca 70-80L för tur på ca 14 dagar. Det jeg liker med min Bergans er att man kan opne den på framsida, trenger ikke til og pakke den uppifrån. Har hittat en "Hyperlite Mountain Gear-Southwest 70L, vekt ca 1 kg. Noen som har erfaring av den ellers noen annen lättare sekk?

Jeg ser at exped har lansert nye liggeunderlag i USA. De bruker en kombinasjon av syntetisk fyll og reflekterende film som de kallar synmat plus. Jeg synes det er rart at de lanserer i USA først all den tid de er et sveitsisk selskap. Det ser ut til at det er Ultra 6.5 og 8 som bruker denne "nye" teknologien. Jeg tror jeg skal klare meg med mitt Ultra 5 kombinert med "bamse", men det er kanskje noen her som vil være prøvekanin når de blir lansert. https://www.expedusa.com/products/ultra-8r

Definitivt mest kos å ha med hunden på tur ja😀 Men jeg har med min på enkelte turer latt henne bli hjemme med pass, oftere da hun ble eldre. Hun har nok savnet meg mindre enn omvendt, hehe. Høres ut som du har funnet en løsning som forhåpentlig fungerer bra for dere ja! Fordelen med ull er jo at den varmer når den er våt og. Innimellom kan man gjøre et kupp på Canela sine dekken på Finn.no

Brukte akkurat den modellen på Appalachian Trail i tre måneder og 1700 km. Veldig robust og grei sekk. Den er veldig enkel så kanskje ikke noe jeg hadde gått for om du skal pakke tungt. Jeg hadde en basisvekt (uten mat og drikke) på ca 6-10 kg. Sendte av gårde en del greier da det ble varmt i været. Fordeler: Lett å justere ned størrelsen med lite last (ruller ned toppen), solid og enkel, lett, romslige ytterlommer for ting man trenger underveis, "water resistant" Ulemper: Ligger klistret på ryggen, må pakke den skikkelig for at den skal være behagelig, skulle gjerne vært mer vanntett Min sekk slipper inn vann ved langvarig, kraftig regn, men mange andre jeg har snakket med opplevde ikke det. Noen mente at den svarte utgaven var tettere. På lang-trailene i USA er det mange som bruker mye mindre sekker enn denne, f eks 55, 45 eller 35 l sekker. Durston Kakwa 55 og Zepacks Arc Haul 60 har en høy stjerne i ultra light-miljøet https://zpacks.com/products/arc-haul-ultra-60l-backpack?srsltid=AfmBOorZOgjFngmUSmE7rgFEexOMmIZEUzFqXY_mVrs59xJAUhzj1xqR https://durstongear.com/products/kakwa-55?srsltid=AfmBOork9A_rvyMMRdxlWSmi5VRxspDzV1HNoAddYjhyGZ4_ye4bZk27 Bergans Helium 55 er også verdt å nevne. Den veier 978 g. Den har fungert glimrende for meg både sommer og senhøst med mat for inntil 7 dager. Veldig behagelig og bra bæresystem. De burde absolutt laget en 70 l utgave og gjort den mer minimalistisk og enklere. Da kunne de greid å lage den under én kg.

Har Exped Lightning 60L men sätter stor extra packpåse på ovan rolltopp locket vid start. Har minimalt med kläder med går i regnställ och har kortbyxor och avklippta syntet underställ över benen när behövs. Mat för 12d. Största fördelen med dfc är ju vatten tät om ej läcker i sömmar men dyr och ömtålig. Exped thunder hade jag på prov samtidigt som köpta tyckte inte om ytan och vissa har fått problem med materialet. Enda sättet för mig att få ned vikten är att man ej får med något extra onödigt om man har liten ryggsäck.

Har vurdert lenge å prøve Paramo. De aller fleste som har prøvd (og sagt eller skrevet noe om det) virker å være fornøyde. Det som holder meg tilbake er ett rykte om dårlig passform* (subjektivt) kombinert med at de mangler norsk forhandler, slik at retur/bytte blir komplisert / dyrt. Som noen på Reddit skrev, fritt fra hukommelsen og slurvete oversatt: "Paramo er laget for korte, feite folk som skal gå tur med hunden". Da med referanse til passform og at de nødvendigvis er ganske varme ettersom de alltid er foret. * Nå er det jo akkurat en slik passform TS etterspør, så det er jo ikke dårlig for alle. For en som er 186 cm og knapt gjør utslag på badevekta så er det utfordrende nok å finne klær fra "vanlige" merker som er lange nok uten å bli for romslig. PS @Vandrefalken, hvis du har tid og lyst, gjerne del litt mer detaljer om hvilken størrelse du er og har, og hvordan den passer på deg. Kan godt ta det på PM, hvis ikke TS har interesse av å vite mer. @Halkatla Det er litt rart at du ikke finner noe på Finn, jeg har noen søk liggende som stadig gir treff på litt eldre plagg som jeg mener passer inn under det du etterspør. Av nyere produksjoner så vil noen plagg markedsført som ekspedisjons-jakker ha den typen passform du etterspør. Jeg har en Fjällräven Bergtagen G-1000 jakke som jeg kjøpte en størrelse større enn vanlig for å få plass til flere mellomlag. På denne modellen var det allerede tatt høyde for, så jeg kunne fint klart meg med min vanlige størrelse. Valgte å beholde den allikavel, bare for å ha noe med MASSE plass. Samme gjelder Anorak No.8. Jeg gjorde samme tabbe der, og den var ENORM. Siste som jeg har personlig erfaring med er Bergans Antarctic Expedition vindjakke. Denne er i ekspedisjons-kolleksjonen til Bergans og er sydd veldig romslig og lang. Jeg har selvsagt gjort samme tabbe med denne også. Så shameless plug: den er for stor til at jeg kan beholde den så PM hvis interesse.

Vinterstid brukar eg kaffekjelen til koking av vatn. Det er den mest hensiktsmessige kjelen eg har til å fylle kokande vatn i termosen utan søl.

Jeg ville gjort det før du avskriver dem med bakgrunn i mangelfull service i hvert fall 😅

Jeg savner også en stor sekk, men en gang vekta går over ei viss grense på de UL sekkene jeg har prøvd, blir de ikke gode. Har jo Norrøna Recon Syncroflex 125 L, hvor hoftebelte vri seg. Har lurt på å ta av sekken og fått sydd en sekk i Dynema (Cuben fiber) Tror jeg hadde sett på muligheten for å fått ned vekta, slik at du kan få en lett sekk, eventuelt med ei frontlomme. Men avhenger av type tur, sesong etc. gi gjerne litt mer info så kan vi se hvilke muligheter som finnes. Budsjettet er vel også verdt å nevne.

🙌🏻 Miljø, bærekraft, sporløs ferdsel, gjenbruk og ikke vet jeg.... Men handle på TEMU, det skal vi! 🤣

Vi har en Non-stop LY-pose og ligge/sitteunderlag i skumplast til hunden. Hunden vår er bitteliten, 4kg, og posen er ca dobbelt så stor som den trenger å være. Den er heller ikke varm nok for vår hund som ikke har underull. Jeg pleier å legge dunjakka mi over for å supplere posen om han blir kald. Jeg har en rull med Climashield og noe nylon liggende i en eske for å sy ny, mindre og varmere pose. Jeg må bare få ut finger'n...

Ja posen jeg linket har en nedre temperaturgrense på -20 grader C og en komforttemperatur på -10 grader C (i menneskeversjonen). Jeg valgte å gå for den og tar med et nonstop dekken sammen med et bamse extreme liggeunderlag brettet i to. Da tror jeg det skal gå veldig fint, og i aller værste fall får hun sove i posen min igjen. Det er ikke snakk om å ligge utenfor teltet (jamfør det du skriver om vind), og å la henne bli hjemme er uaktuelt, det tror jeg ville bli stor sorg for oss begge Dekken i ull er et godt råd, takk.

Tilleggsinformasjon: I forbindelse med informasjonen over kommer vi på onsdag denne uken (21.01.2026) til å logge ut alle innloggede sesjoner på Fjellforum. Dette vil tvinge alle til å måtte logge inn på nytt. Det blir en slags påminnelse for de som kanskje ikke tenker så mye på hvilken innloggingsmetode de bruker i dag.

En av de beste måtene å oppleve stillhet i naturen på er å gå på tur med en finsk ledsager.

Synes ikke du skal slå fra deg Keron 3. Jeg har brukt det masse alene eller med en hund. Rette innervegger er topp, og med stort innertelt kan du oppbevare alt du trenger der. Da risikerer du ikke at ting føyker ned som de gjør i forteltet. Fortelt i hver ende er også supert. Du kan lage maten i det ene fiske på isen i det andre. Eller gå på do i det ene i værfastvær. 😅

Hvilke ski og Alfa sko er det du har fra før @Johan2002? Jeg støtter det foroll skriver, men det spørs også på tur, forhold og ferdigheter. I tillegg så kommer det helt av på hva du liker og vil vektlegge av egenskaper som fart/effektivitet bortover, stabilitet bortover eller nedover, svingegenskaper og flyt i løs snø, samt eventuelt mulighet for kortfeller. Ingstad med og Breidablikk uten stålkanter, eller lignende fra Fischer eller Madshus er fine allsidige ski som vil fungere godt utenfor spor og i løs snø. Smalere ski som Åsnes Ousland, Gamme og Amundsen eller lignende vil også fungere godt så lenge det ikke er dyp løssnø, og være raskere på hardere snø. De tre nevnte har forskjellige egenskaper. Den mest allsidige skien utenfor løype er kanskje Åsnes Sverdrup, med gå-spenn, godt innsving så den er lettere å svinge og framski/tupp som løfter den opp av snøen, samt er litt smalere enn Ingstad o.l. så den er raskere bortover på hardere snø. Hvis du velger en smalere ski så kan du slippe unna med mindre stødige skisko på hard snø. Jeg har selv Åsnes Ousland, gamle Fischer E109 og Åsnes Falketind 62 X, alle med Xplore binding. Det er også der støvelen som hovedsakelig bestemmer hvor stødig det er, men det er litt mer utvalg av stødige skisko der. Jeg syns Alfa Skaget gir overraskende mye støtte til å være en myk lærstøvel, så ekstra høyde og hemper kan utgjøre en del. Alfa Free 1.0 har plastforsterkning og gir mye mer kraft på kantene, men er tettsittende, passer ikke alle og går på håret bra i forhold til klem på tærne mine. Både Skaget og Free fungerer også godt på turskøyter. Crispi Svartisen er det andre stødige alternativet og kommer både i BC og 75, men sålen er ikke veldig stiv og en del sliter med gnagsår fra de. Ousland ble kjøpt for å fungere både i og utenfor løyper og fungerer greit til det, samt godt utenfor og på hardere snø. Jeg har siden kjøpt Åsnes Mountain Race 48 wax/skin og Fischer E89 med NNN og kombi-skisko til de tre andre i familien for bruk på turer som går både i og utenfor oppkjørte spor. De skiene blir for smale til Xplore syns jeg selv om det går å montere bindingen, men både vanlig NNN og NNN-BC (ikke magnum) passer nok bra. For rene turer i oppkjørte spor så velger jeg langrennsski med NNN og kombisko. Vi er også veldig glade i Falketind-skiene og spesielt når det går opp og ned, på både løs og hard snø og har nå tre par i familien. De fungerer også for turer bortover i løs snø, men ikke i oppgåtte skispor som har satt seg. Skaget fungerer fint med Falketind i løs snø, men hvis det er hardt så vil jeg ha Free-støvlene for at turen skal bli bra. Det finnes også bredere ski som flyter bedre i løs snø, men da vil jeg ha en stødig skisko hvis de skal brukes på hardere snøforhold.

Ny liten tur i -16 grader i dag. Mer sjekk av is. Oppfordring: Ikke stol på kulde. Gå kun med nødvendig sikkerhetsutstyr, sjekk isen kontinuerlig – eller la være å gå ut hvis du er usikker. Les gjerne NVE sitt ukesvarsel ang is. Jeg fikk også inn bilde fra en av mine observasjoner😇 Isen er så tynn at selv den lette snøen som har kommet, har ført til overvann og sørpe. Dette har gjort isen varmere. Testet littegrann inne land. Og da tror jeg gjennom uten at jeg fikk noe særlig forvarsel. Stedet jeg har valgt er perfekt for opplæring i Iskunnskap😇

Her følger en rapport fra fjorårets vintertur fra Hjerkinn til Glåmos. Det ble tolv dager som inkluderte både polare lavtrykk og en hoppende hare som ble redningen når risikovurderingen sviktet. Men også et nytt hjelpemiddel for å bekjempe høydemeter, en mulig vidundermedisin mot «pulk-velt-fobi» og ikke minst en lang aketur. Turen ble gjennomført 2-13 januar 2025. Vedlagt ligger også et mer detaljert kart over ruten jeg tok. God lesing! Hilsen Haavard Haaskjold Dag 1: Hjerkinn Stasjon – Gåvålivatnet (936) Nytt år, ny tur. Med nyttårskalkunen fortært satt jeg meg på toget med pulken full av Real turmat. Det var andre nyttårsdag og årets høydepunkt var allerede på trappene, den årlige vinterturen. I år, som i fjor, startet turen på Hjerkinn, og målet var å gå nordøstover i to uker (i fjor gikk jeg sørover). Vel fremme med morgentoget fra Trondheim startet jeg å gå i ellevetida og krysset E6 halvannen kilometer nord for stasjonen. Deretter la jeg kursen rundt Hjerkinnshøe (1293) og holdt meg på samme høydekote i et ganske lettgått terreng litt overfor E6. Enn så lenge var været greit, men det var meldt et polart lavtrykk det neste døgnet. Etter et par timer på skiene slo jeg derfor tidlig leir ved mens det enda var lyst. I ly av en klynge med bjørketrær ved Gåvålivatnet (936) var det tid for teltkos med primus og middag mens jeg ventet på uværet som var i vente. Bilde 1: Klar for det varslede uværet – camp under en bjørkeklynge ved Gåvålivatnet. Dag 2: Gåvålivatnet (936) – Sør av Knatten En natt med kraftig vind. Jeg har etter hvert rundet 100 vinternetter (inkludert en Grønlandskryssing) i Helsport Patagonia-teltet opp gjennom årene, men denne natten og morgenkvisten tror jeg må være blant de aller mest vindfulle. Akkurat hvor mye det blåste vet jeg ikke, men skjermdumpen fra yr.no indikerer at det blåste friskt. Men teltet oppførte seg, som alltid, eksemplarisk og jeg lar meg aldri slutte å fascinere av hvordan en slik tynn duk beskytter så utrolig bra mot de heftige naturkreftene. På innsiden er det godt og lunt, utenfor herjer Kong Vinter så det virkelig rister i de doble teltstengene. Utpå formiddagen forsvant det polare lavtrykket like fort som det var kommet og det var på tide å sette kursen videre. I løpet av de få timene lavtrykket herjet hadde det dumpet en anstendig mengde snø over Doverfjell så fort gikk det ikke mens jeg lusket meg sørøstover i dyp snø over vannene som lå som perler på en snor nedover. Etter å ha labbet over Søre Kvitdalsvatnet (931) dreide jeg nordøstover oppover lia mot Hjerkinnsætri. Her var det dyp snø, men heldigvis var det mulig å følge traktorveien oppover det første stykket. Omsider ute av skogen og inn på snaufjellet økte farten mens gikk nordøstover og passet på å holde god høyde overfor Kvitdalen nedenfor. Når klokka ble 16 og mørket meldte seg slo jeg leir sør av Knatten, ca 2km sørvest av Kvitjørnin (1102) Bilde 2: Polart lavtrykk gav en frisk start på turen, men inne i teltet var det lunt og godt Dag 3: Sør av Knatten – Fundindammen (1022) God natt i teltet. Med vekkerklokken på 06.00 var jeg klar til å gå 08.30 i grålysninga. Så tidlig på året kommer jo ikke dagslyset før i nitida her på Dovrefjell. Kursen fortsatte over Kvitjørnin (1102) og deretter nedover Fyfældalen. Her er terrenget litt knudrete med moreneplatåer, og jeg forsøkte å holde meg godt oppe i høyden på østsiden av dalen med mål om å komme meg inn på sæterveien som går nordover mot Fundin (1022). Det ble litt frem og tilbake for å unngå de bratteste moreneskråningene, men det var relativt greit å finne farbar rute. Denne formiddagen fikk jeg testet en ny patent, nemlig «Paris Side-by-Side løsningen». Det er jo alltid moro å teste nye løsninger, og etter å ha blitt inspirert av en kar på Friluftsliv Norge gruppen på facebook (tror kanskje han het A.Sætre?) som hadde lagt ut bilder av to pariserbrett koblet sammen ved siden av hverandre måtte jeg jo teste ut dette. Jeg lider av «pulk-velt-fobi» og enhver vidundermedisin som holder pulkene på rett kjøl virket fristende, uansett hvilke bivirkninger det måtte gi. Jeg hadde derfor laget en slags kopi av denne løsningen hvor jeg har festet noen små stropper forut og akter på pulkene. Her fester jeg to 80cm lange brøytestikker og strammer til. Dermed blir de to pulkene stivt forbundet i begge ender uten at de «knekker» inn mot midten. Stabiliteten var upåklagelig og fungerte utrolig bra nedover alle disse skråningene i Fykfældalen. Litt mer dra-motstand blir det jo definitivt med to pulker i bredden, men gud bedre hvor stabilt det ble. Masse skråninger uten en eneste pulkvelt. Artig! Det å hele tiden mekke på litt utstyr, lære av andre og så teste ut, er jo en artig del av vinterfriluftslivet. Uansett, midt på dagen nådde jeg sæterveien som går mot Fundin og det var tid for å endre tilbake til det mer klassiske parisertoget med en pulk foran den andre. Det var forbausende kjapt å switche mellom disse to løsningene underveis og det viste seg å være ordentlig nyttig. I dette området var det vesentlig mindre snø enn på Dovrefjell og veien var til tider neste helt avblåst så jeg måtte kjøre litt slalåm for å finne snøflekker. Klart og fint vær med minus 15grader og når klokka ble 15.30 krysset jeg Fundin demningen og slo leir på andre siden. Bilde 3a: «Paris Side-by-Side løsningen. Forsøk på kur mot «Pulk-velt-fobi». Bilde 3b: Tilbake til den klassiske Parisertog løsningen. Dag 4: Fundindammen (1022) – Ålbusætra (977) Nok en god natt i teltet og klokken 08.15 startet jeg å gå med hodelykta på, mens morgenlyset kom sigende. En av de magiske tingene med å gå vintertur tidlig i januar synes jeg er akkurat dette med lyset. Norge er liksom helt «dødt» inne på fjellet tidlig i januar og det å se sola kommer krypende og kaste en slags lillafarge over omgivelsene mens en drar pulken alene i fjellet er helt spesielt. Det ble en nydelig dag med klarvær, vindstille, og et perfekt antall minusgrader mens jeg spiste kilometer. Fra Fundin gikk jeg først østover langs Sæterveien i 4-5 kilometer før jeg kom til krysset hvor det går setervei nordover oppover Setaldalen med Høg-Gia (1641) på høyre hånd. Det var lett å følge veien og tempoet blir jo vesentlig hurtigere her langs grusveien enn ute i terrenget, spesielt siden snøen var hard og veien avblåst. Oppover dalen passerte jeg flere store flotte sætre, men det var ingen spor etter mennesker her oppe så tidlig i januar. Jeg slo leir på noen flotte myrområder ved Ålbusætra (977) /Orkelkroken. Her kommer elva Orkla rennende fra Orkelsjøen og i morgen var planen å følge den Nord vestover. Bilde 4: Soloppgang tidlig i januar - magisk Dag 5 Ålbusætra (977) – Døvaldfjellet Å gå på elva eller ikke? Jeg grublet fælt på dette denne morgenen. Fra teltet så elva rolig ut og det fristet veldig å gå på den rolige islagte elva som snirklet seg nedover. Samtidig har jeg smertelig erfart på tidligere turer at dette ofte er et valg som «fanger». Da mener jeg «fanger» i den forstand at når en først har valgt å gå på elva kan det være vanskelig å forlate den når man kommer til områder hvor elva ikke lenger er farbar og trygg. Da er det ofte bratte elvekanter og vanskelig å komme seg opp med pulk i en bratt skråning og inn et tett bjørkekratt og dyp snø. Når jeg går alene uten turmakker blir dette et enda viktigere moment og jeg konkluderte med å droppe elva og heller følge en kurs noen hundre meter nordafor for å unngå det verste beltet med vegetasjon langs elva. Her går det også en bred sommersti og jeg fulgte denne ned til Staesvollen (924). Siste delen ned mot Staesvollen går gjennom skogsterreng og selv om det var sti gjennom skogen var snøen dyp og tempoet sank betraktelig. Fra Staesvollen fulgte jeg relativt åpent myrlandskap nedover noen hundre meter på vest-sida av Orkla-elva. Etter hvert som jeg kom lenger ned i dalen ble det mer og mer småkupert skogsterreng og målet var å nå den lille demninga som ligger der hvor elva gjør en markert nittigradersving like sør for Dølvaldsætra. Her starter nemlig en anleggsvei som jeg ville følge oppover Dølvadsfjellet. Den siste strekningen nedover mot denne demmingen var krevende siden det var mange skogdekte små koller og søkk som gjorde navigeringa kronglete. Uansett. Til slutt nådde jeg demningen og benyttet anledningen til å tømme pulkene for søppel og emballasje i søppeldunken som energiverket hadde satt frem ved rasteplassen ved demningen. Bilde 5: Hustrig over Døvaldsfjellet Dag 6 Døvaldfjellet – Storvangen (øst av Kvikne) I løpet av natten snødde det tett mens vinden fortsatte å øke. Teltet var mer eller mindre nedsnødd og det var åpenbart at det fine «nedrennet» jeg hadde sett for meg ned mot Stor-Innsjøen (821) aldri ble noe av. I stedet ble det en dag hvor jeg burde ha montert et roterende gult lys på pulken siden den minnet mer om en brøytebil. Sakte men sikkert brøytet jeg meg ved nedover lia før jeg nådde Stor-Innsjøen (821) etter noen timer og fortsatte klatringa opp til kammen sørøst av Vakkerlifjellet, fremdeles i dyp snø. Omsider oppe på toppen var det nå et par kilometer nedover til Rv3 langs en skogsvei som brukes til skiløype. Her var det ikke kjørt spor enda så tidlig på sesongen og snøen var dyp så det ble ikke noe særlig til ned-renn, mens jeg labbet nedover. Men så, når jeg nærmet meg Rv3 ved Kleiva kom dagens store høydepunkt. Og det var Ola fra Kvikne. Pulk-folkets gode hjelper. Ola, tidligere skiløper og bonde på Kvikne, var på vei oppover skogsveien med traktor og fres når jeg kom labbende nedover. Etter en hyggelig prat kunne han friste med skyss langs riksveien de to kilometerne opp mot Yset. Han skulle jo uansett samme vegen. Akkurat det å gå to kilometer langs Rv3 var noe jeg hadde gruet meg til, og planen var å sette opp teltet og vente til dagslys neste morgen før jeg gikk dette stykket langs riksveien. Men nå ble pulkene lastet opp i traktorskuffen mens praten gikk løst inne i en varm traktor. Fra Yset skulle jeg fortsette østover opp lia i retning Forollhogna nasjonalpark. Antall høydemeter opp fra Yset er ikke ubetydelig, og jeg var ikke sen om å takke ja når dagens helt lurte på om jeg hadde lyst at han skulle kjøre meg opp et par hundre høydemeter og sette meg av der hvor bebyggelsen ender. Her starter skiløypa videre østover opp mot nasjonalparken. Bilde 6: Ikke akkurat unassisted og unsupported, men stor takk til Ola fra Kvikne for særdeles effektiv kur mot høydemetersyke Dag 7 Storvangen (øst av Kvikne) – Overfor Storya Ny dag nye muligheter, men nå uten traktor. I dag skulle jeg inn i Nasjonalparken, og jeg gledet meg virkelig til å få oppleve Forollhogna nasjonalpark. Selv om skiløypa på nordsida av Ya-elva ikke var kjørt så tidlig på året var det en fin trase å følge oppover. Etter hvert ble jeg forbikjørt av to karer på scooter fra energiverket som skulle opp å inspisere et tunnelinntak på grensa til nasjonalparken. De etterlot seg det herligste scooterspor som økte farten betraktelig. Noen timer senere flatet terrenget ut og dalføret jeg hadde fulgt opp langs Ya-elva ble erstattet av et vakkert åpent, men småknudrete landskap med små koller og myrer. Det var greit å holde kursen litt oppe i høyden på vestsiden før jeg krysset elva i nordenden av dette myrlandskapet litt sør av Tjovholdet. Kursen videre gikk nordøst, mens jeg holdt en parallell kurs med elva Storya, dog noen hundre meter lenger sør. Her var terrenget lettgått og jeg fant etter hvert en fin teltplass i ruskeværet oppe i skråninga. Bilde 7: Teltplass i skråninga overfor Storya Dag 8 Overfor Storya – Rundfloen Dette var dagen da jeg fikk en kraftig påminnelse om risikovurdering. Takket være en hare som hoppet frem fra en stein like foran og løp bortover så jeg plutselig konturen av den bratte skrenten jeg hadde kurs rett mot. Akkurat i tide. Kun flaks. En skikkelig guffen opplevelse. Jeg var ganske sint på meg selv i teltet den kvelden ved utgangen av Rundfloen som ligger som en skål omgitt av fjellene rundt. Jeg skulles så klart slått leir tidligere på dagen når sikten begynte å bli dårligere. Jeg hadde jo studert ruten på kartet i detalj på forhånd og allerede før avreise identifisert nedfarten mot Rundfloen som et «pass på område» og merket det med en rød trekant på papirkartet fordi terrenget så litt guffent ut. Ruta går nordøstover over kanten mellom Budalsjtjønin (1053) og Tverrfjelltjørnan (1113) for deretter å fortsette ned mot Rundfloen som ligger i bunnen sør av Slettfjellet (1153) og selve Forollohgna (1332). Likevel ender jeg altså opp med å starte på denne nedstigingen på slutten av dagen og i sikt som har blitt gradvis dårligere. Det meste er hvitt. Alene. Jeg skammer meg når jeg ligger i teltet som nå er helt omringet av tjukk tåke. Jeg burde jo visst bedre. Litt på avstand har jeg prøvd å nøste litt i denne dagen og ser at det var flere ting i løpet av dagen som «gikk galt» og at jeg gradvis økte risikoen bit for bit. Når jeg leser dagboknotatene mine fra turen i etterkant blir det tydeligere. Allerede kvelden før hadde jeg begynt å «slurve» litt med noen telt-rutiner, med den konsekvens at jeg hadde lagt meg til å sove mye senere enn vanlig. Jeg sov også dårlig. Endelig ute av teltet etter en litt røff morgen satte jeg kurs om planlagt mot Tverrfjellet (1241), men et stykke god gammeldags feilnavigering gjorde at jeg gikk mot Brattøa (1221) før jeg oppdaget feilen og måtte dreie 90 grader og renne ned 100m høydemeter og opp igjen tilsvarende på andre side av dalen. Tilbake på riktig kompasskurs hadde jeg «kastet bort» to timer, droppet flere av de faste 10minutt pausene, og var ivrig etter å «ta igjen det tapte». Denne dagen ble en kraftig påminnelse om konsekvensen av å bryte rutiner. Fjellet er nådeløst. Jeg hevder ofte at jeg er veldig nøye og bevist på risiko når jeg ferdes i fjellet. F.eks. har jeg flere kjøreregler med klare kriterier og rutiner som jeg er streng til å følge. Et slikt kriteria er å ikke gå i for dårlig sikt, spesielt når jeg er alene. Snakk om å møte seg selv i døra. Her brøt jeg flere av mine egne kjøreregler, en etter en, og fortsatte uten å innse at jeg gradvis hadde flyttet (risiko)grensen. Bilde 8: Dårlig sikt og en kraftig påminnelse om risikobildet Dag 9 Rundfloen – Vangrøftdalen v. Tverrelva Fortsatt skamfull, men lettet etter gårsdagen ventet jeg i teltet til tåka rundt teltet lettet litt og gikk trygt nedover Snuddalen mot bjørkelia. Ikke mange minutter senere var jeg under tåkebeltet og kunne se nedover hele dalen. Her var det i starten litt knudrete terreng med små koller, bekker og skog så det ble en del buksering av pulk. Fort gikk det ikke. Men etter hvert åpnet dalen seg, og jeg nådde en seter som ligger øverst i dalen. Herifra går det grusvei helt ned til Dalsbygda sommerstid, så det var bare å følge traseen. Så tidlig på året var det ingen tegn til liv i noen av setrene som jeg passerte nedover. Selve Forollhogna (1332) var fremdeles omgitt av tjukk tåke så på turen gjennom nasjonalparken fikk jeg aldri sett selve fjellet som har gitt navnet til parken. Vindstille og minus ti grader ga flotte forhold mens jeg passerte flere og flere hytter og setre nedover. Når jeg slo leir i det åpne området hvor tverrelva møter Snuddalen hadde jeg fremdeles ikke sett noen mennesker. Bilde 9: Passerte flere Setre på veien nedover mot Vanggrøftdalen. Dag 10 Vangrøftdalen v. Tverrelva – Nordøst av Dalsbygda Knappe to måneder før Ski VM starter i Trondheim og på vei nedover dalen i retning Dalsbygda, i ett tempo som neppe hadde imponert Therese Johaug. Vel fremme i selve Dalsbygda følger jeg den snødekte veien som går oppe i skråningen og over nettopp det som på kartet heter Johaugen. Ikke lenger etter passerer jeg hoppbakken som ligger ved Engan sør-om Jakopåsen (946). Her er det et yrende liv og pågående hopprenn denne lørdags formiddagen. Selve hoppbakken blir nok kanskje litt bratteste laget med to pulker på slep så jeg tar heller høydemetrene i litt mindre porsjoner og passerer Austgården før jeg dreier 90 grader, inn på skiløypa ved Bekketrøa og oppover den åpne dalen mot Langhagen med Jakopåsen på venstre side. Her finner jeg en fredelig teltplass på myra som lyses opp av en kraftig fullmåne i nydelig vintervær. Bilde 10a: Fullmånen lyser opp teltplassen På Lanhaugen nordøst av Dalsbygda. Bilde 10b: Frisk morgen mens fullmånen er på vei ned i vest Dag 11 Nordøst av Dalsbygda – Kåppårflata nordøst av Røros Dag elleve på tur startet med å følge scooterspor i herlig kaldt og klart vintervær ned mot Sætersjøen (807) i et helt magisk lys denne morgenen hvor månen enda ikke var gått helt ned i vest samtidig som det blod-røde lyset i øst lovet at sola snart skulle dukke opp over horisonten. Etter Sætersjøen fulgte jeg løypenettet nedover mot Galåvollen. Et skikkelig artig ned-renn gjennom flott skogsterreng. Her dukket det også opp flere skiløpere på søndagstur som slo av en hyggelig prat. Deretter gikk kursen langs «Gamle Kongevei» som var snødekt og lite trafikkert. Veien går nordøstover og jeg kom til slutt ved enden av flystripa til Røros Lufthavn hvor en Dash 8 fra Widerøe gikk inn for landing. Jeg fortsatte gjennom Røros Sentrum, forbi kirka og inn på skiløypa som starter like overfor Røros hotell. Her ventet en nydelig skiløype innover det åpne snaufjellet. Etter noen kilometer med hodelykta på var klokka blitt 17 og det var allerede nydelig måneskinn, stjerneklar himmel og tjue behagelige minusgrader når jeg slo leir i et magisk vinterlandskap. Bilde 11a : Gjennom Røros Bilde 11b : Inne på fjellet igjen i måneskinn Dag 12 Kåppårflata nordøst av Røros – Glåmos Siste dag på tur. I dag gjenstår bare ca en mil ned til Glåmos og tog hjem til hverdagen. Nok en dag med flott kaldt vintervær og en herlig dag i skisporet. Ikke minst fordi det stort sett gikk nedover hele veien til Glåmos bortsett fra en liten stigning i starten oppover fjellet hvor Fjellhytta (Enarsvola) var. Deretter var det stort sett raka vegen nedover i herlig mykt underlag. Et skikkelig høydepunkt var når jeg pakket skiene på den bakerste pulken og kunne ake sittende på den fremste pulken i lange bakker. Helt suverent. Ikke så langt fra Glåmos passerte jeg en tømmerkoie hvor to personer stod og måkte snø. De fortalt at det jobbet med produksjonen av Netflix serien hjem til jul og klargjorde koia da de skulle spille inn en scene der dagen etter til neste sesong av den populære serien. Vel fremme på Glåmos «parkerte» jeg ved samvirkelaget mens jeg ventet på ettermiddagstoget mot Trondheim. Bilde 12: Artig aketur ned mot Glåmos 😊 rute_haavard25.pdf

Fikk muligheten til en liten skøytetur i ettermiddag også 🥳 En til 2 cm snø som ikke bremser skøytene. Var heldig og fikk godt før det begynte å snø igjen. Lokalkunnskap og Isskap er greit å ha, selv om det er et veldig grunt område. Hard god stålis under 🤩. Men nå snør det…

Det finnes et fjellvann langt inne i Reinheimen, omgitt av massive fjellformasjoner, med en isbre som glir ned fjellsiden og ender i et bratt, mørkt berg som reiser seg rett opp fra vannkanten. Det sies at fjellet svarer her inne. Roper du mot den massive veggen, kommer det som regel noe tilbake, da gjelder det bare å stille det riktige spørsmålet. Fiskevannet så uforskammet spennende ut på kartet. I flere år hadde det ligget der i frontallappen og skapt en rastløshet, en trang til å utforske, en trang til å oppleve og finne svar. Klok av skade visste jeg at dette kunne gå begge veier. Jeg kunne ikke bære den potensielle skuffelsen alene. Jeg trengte noen som kjente til konseptet «bomtur» og kunne dele på byrden. Det måtte bli Hoffen, stakkars mann. Fjellet som svarerVi er på vei!Vi startet marsjen på Rånå og fulgte Asbjørnsdalen nordover, i det som skulle vise seg å bli en strevsom etappe. Hoffen og jeg har tilbakelagt noen mil i fellesskap. I 2010 dro vi på langtur sammen på Ifjordfjellet, en tur som i ettertid har vist seg å definere mye av friluftslivet mitt. Der gjorde jeg erfaringer jeg har hatt nytte av siden, og som ikke minst skapte dragningen mot lange vandringer med fiskestang og telt i villmarka. Jeg tenkte mye på den turen mens vi ruslet langs Asbjørnsåe, og på hvordan livet har forandret seg de siste femten årene. Den gangen hadde vi ingen forpliktelser, ingen ansvar å ta hensyn til. Friheten var total. Nå er det annerledes. Ansvar og forpliktelser følger oss også hit, og det er ikke like lett å gi helt slipp. Kanskje er det heller ikke mulig å oppleve den samme grenseløse friheten igjen, slik vi gjorde den gangen. En følelse av både glede og melankoli satte seg i brystet. Men mest av alt kjente jeg på en takknemlighet for villmarkseventyret – og for alle turene som har kommet siden. Jeg visste også at dette langt fra var over. Mer ventet der framme. Vi har kommet over tregrensen etter start fra Rånå. Unge og lovende karer på Ifjordfjellet.Det skjer alltid noe på tur med Hoffen. Den gangen på Ifjordfjellet kjøpte vi feil gass og måtte snu før turen egentlig hadde begynt. Det endte med to ekstra netter i telt bak rutebilstasjonen i Lakselv. På en annen tur, i Stølsheimen, glemte vi primusen. Nok en gang måtte vi snu og finne veien til nærmeste sportsbutikk for å skaffe en ny. Denne gangen gjorde vi en klassisk feil, vi tok til venstre da vi burde ha fortsatt rett fram. Det kostet oss både ekstra slit og dyrebare krefter. Mørket innhentet oss, og vi måtte slå opp teltet ved Asbjørnsåe og ta natta der, før vi kunne gjøre det som etter hvert bare ble omtalt som «toppstøtet» dagen etter. Som om ikke det var nok, rev jeg et stort hull i soveposen da jeg la den på en stein for å tørke. Leir med Asbjørnsåe. Reparering. Dette fungerte uforskammet bra! Tapen holder enda.FremmeDet ble bratt klyving før vi nådde fram. Skuldre og bein sa sitt da vi kom over kanten, en påminnelse om at vi ikke er ungfoler lenger. Der lå fjellvannet, stille og avventende. Vi sto der en stund og speidet utover. Isbreen speilet seg i vannet, og den mørke, massive fjellveggen sendte ut et signal som var vanskelig å tolke. Det var noe med dette stedet. Som å se tilbake i tid. Slik har det sett ut her i hundrevis av år, kanskje tusenvis. Vi tok oss god tid. Fikk opp teltet, satt på en kjele med kaffe. Satt barføtt på reinlaven og så utover det klare vannet, på leting etter et vak, et lite tegn – noe som kunne fortelle at det var liv der nede. Vi ble sittende slik en stund, uten hastverk. Det føltes feil å skynde seg her. I det siste dråpet kaffe ble inntatt, kunne vi se de karakteristiske ringene, i ei vik på andre siden. – Den var stor, sa Hoffen. Det ble ikke sagt så mye etter det. Men vi visste begge hva det betydde. På tide å rigge fiskestengene. Siste steg før vi er fremme Ser du et vak?Det første svaretHoffen har en egen evne til å få den viktige førstefisken – den som forteller oss at her finnes det muligheter, at dette ikke blir noen bomtur. Vi visste særdeles lite om hva som ventet oss her oppe, og hadde få forventninger å lene oss på. Vi trengte ikke vente lenge. Det tok ikke lang tid før det strammet til i snøret hos Hoffen. Vannskorpa var ikke lenger like rolig, og snart sprellte en blank og fin ørret i lyngen. Gleden var umiddelbar, gjenkjennelig. Den samme gleden vi har delt mange ganger før. Noen ting forandrer seg ikke. Heldigvis. Og som om ikke det var nok, bare noen få minutter senere, satt den igjen. Denne gangen var fisken litt større. Vekta stoppet på 800 gram. Mer enn nok. Nå kunne alt skje. Mer enn nok.Fjellet girDe to fiskene til Hoffen ble lunsj for karer som visste å ta imot når fjellet ga. Ørreten var knallrød i kjøttet, feit og fin. Stekt i rikelige mengder meierismør, med litt salt og pepper for det lille ekstra. Vi fråtset. Spiste oss stappmette, ble døsige og måtte restarte kroppen med en ny kjele kaffe. Vi nøt tilværelsen der oppe. Et måltid av naturens egne råvarer føltes riktig. Alt stemte. Vi tok en ny runde med fiskestanga. Denne gangen var det min tur. 800 og 900 gram ble fasiten. Hoffen bidro igjen, enda et eksemplar på 800 gram. Fjellet fortsatte å gi. Tilbake i leiren kunne middagen klargjøres – alt medbrakt ble liggende i sekken. Vi stekte all fisken og fråtset igjen. Kroppen måtte vekkes til live på nytt, og denne gangen krevde det sterkere lut. Hoffen snek fram to iskalde pils. For en dessert – å slukke tørsten med en iskald fatøl, høyt til fjells. Kveldsfisket sto for tur. Alle forventninger var allerede innfridd, men vi klarte ikke å stoppe. Det gikk mot kveld, og vi fant oss et passende sted helt inne mot den bratte fjellveggen som stupte ned i vannet. Her ble vi stående. Kast for kast, fisk for fisk. Vi var i sona. Praten gikk. Ekkoet av latter slo tilbake fra fjellveggen. Vi bekymret oss ikke for å skremme fisken. Vi mimret, og planla nye turer. Så ble det stille. Råvarer av høy kvalitet. Så var det min tur. Hoffen med nok et prakteksemplar. Vi vender tilbake til med håven ful. Fjellet gir!Et svar som må ventePlanen var å fortsette videre innover fjellet alene. Jeg hadde tinget Skurveosbue for noen dager, sett for meg rolige vandringer, utforske fiske og kvelder foran vedovnen. Timer og dager i eget selskap, langt fra alt annet. Men så var det dette med å gi helt slipp. Rett før vi forlot bilen i Rånå, fikk jeg en melding fra kona. Vannkoppene hadde meldt sin ankomst hjemme. Samvittigheten fikk styre. Det viktigste først. Skurveosbue og alenetiden fikk vente til en annen gang. Det er godt å ha noe å se fram til, og kanskje er det like greit at mystikken rundt det ukjente der oppe får leve videre. Kanskje er det ikke alltid man trenger et svar. Takk for turen min venn! Vi vender hjemmover. Se hele artikkelen

Jeg innrømmer det gjerne - jeg er hekta på kvistbrenneren. Egentlig har jeg savnet den i hele mitt aktive friluftsliv, for ofte er det problemer på vidda å både fyre opp og holde ilden ved like. Og det forundrer meg at ikke flere får øynene opp for denne varme og kokekilden; Billig i anskaffelse og bruk. For ikke snakke om hvor vektbesparende den er. Hvorfor ikke bare fyre opp et bål? Jeg synes det er både vanskelig å fyre opp og holde ilden ved like. Grunnen til det er - slik jeg ser det - at flammen "flyter" ut mens den på neste bilde har fått begrensninger i form av vegger Egentlig har jeg kanskje sagt nok om kvistbrenneren, og spesielt om egen konstruksjon: Blikkboksovnen, Toms Wood stove MK II og nå den upubliserte MK III. (Ebay har mange rimelige til salgs, men de fleste ser ut til kun å være toppmater). Likevel våger jeg å si litt om dens fortreffelighet - med ønske om at fler tar skrittet - jeg har brukt den i 4 ukesturer på Hardangervidda, i solskinn og øs pøs. Veden er rimelig lett å finne, favoritten er tørr einer, som jeg begynner å sanke litt før leirslagning Og siden brenslet ligger der - også gratis sparer jeg vekt både på det og brenneren som veier under 200 gram. Og sammenlagt får du plass til den i lomma. Men det jeg er mest opptatt av nå hva en slik liten ovn er og gjør. Jeg plasserer den på en rimelig flat stein. Og fordi bålet er så lite kan du ha den rimelig nær deg. Og du slipper å balansere kjeler og panner på bålet. Og så varmer det så godt, og er lett å nødslukke. Og, og dette er meget vesentlig, i motsetning til primuser av ulike slag kan du nyte stillheten, og sitte i timevis å se inn i flammene. Og ikke minst - i disse mygg og knottider. Bålrøyken hindrer angrep. Så hvorfor ikke prøve? Å samle ved går fortere enn du tror, og om det regner er veden alltid tørr under "huden". Anskaff deg, eller begynn å bruke den, om du har, og bli hekta du også. PS. Men, også jeg har back - up i form av en liten gassbrenner, som jeg i løpet av 4 sesonger har brukt en gang. -----

Naturehike Cloud UL Tarp. Husker ikke målene, men den har 8 festepunkt. Målene finner du om du googler. En tynn, lett og myk silnylon tarp former seg bra etter teltet og glir lett over stoffet.

Du får vente tolmodig på hans modell, men Hilleberg har sin egen som kun veier 320g og som passer godt sammen med Unna, som du kan se fra videoen ovenfor.

Raskt og enkelt å sette opp. To stenger og en håndfull plugger så står det fint. I mye vær bør du bruke alle pluggene, selv om det er "selvstående". De to stengene tres inn fra samme kortside. Jeg pleiet å dytte begge helt inn før jeg strammer opp, trer de i koppen og reiser teltet. I litt vind kan gjerne kortenden i motsatt ende festes med plugger først. Langsidene har hver sin plugg nederst med en metallring. Jeg har knytet en løkke på hver av disse, slik at hvis ikke det er godt pluggfeste i bakken akkurat der ringen er, så kan jeg bruke løkka og forsøke 10 cm lengre unna. Løkka muliggjør også bruk av snøplugger om du skal bruke teltet på vinteren. Ellers kan man gjerne hekte av et par av festene til innerteltet om man vil ha litt mer fortelt. Det hender det jeg gjør.

Ikke si slikt da, jeg sitter her og vurderer å bytte ut Unna(vet det er blasfemi og si slikt!) med et Enan for å spare både volum og vekt i sekken på mine turer. Men vet jo ikke om det er stort nok for en på 186cm nå som jeg er vant med luksusen i Unna ________________________________________________________________________________________________________ Jeg valgte Unna i rødt, men mitt neste Hilleberg-telt blir kanskje i fargen Sand, men veldig usikker. Det jeg liker med rødfargen er at den er lett synlig, både for meg selv for å finne tilbake til teltet, og at andre ser på avstand at det er folk der. At andre ser teltet kan ha to fordeler slik jeg ser det. - Andre ser at den teltplassen er opptatt, de går da rundt om mulig, for å ikke tråkke rett gjennom campen til andre, noe som fort kan skje om man "plutselig" kommer opp i et telt som er grønt/brunt. - Hvis noen i området trenger hjelp, så ser de fort et rødt telt og kan gå dit. Er man skjult med grønt/brunt telt kort avstand fra de/den som trenger hjelp, så kan det være de går "feil" vei for å finne hjelp.

Jeg har fargen sand, som du kaller brun. Liker å gjemme meg bort med mitt lille solotelt. Har hatt den «grønne» også, men den synes jeg er mer svart. Svart er trist synes jeg.. Rødt gjør seg best på bilder da såklart. Primus bruker jeg forresten i innerteltet, med god lufting såklart. Tråd om teltfarge. Og en tråd til.