Vinnerliste

Turen ble planlagt på skiforeningens kart, med pendlerrennet sin trasé og ruta som @TarjeiSkrede hadde brukt. Jeg kjørte bilen til Gjøvik på fredags ettermiddagen, hvor kona tok over for å kjøre den hjem. For å slippe å gå gjennom noen veier i et byggefelt, ble pulken satt av der hvor pendlerrennet startet i år. Første overnatting ble etter ca 3,5 km, men jeg var igang med turen og det føltes bra, for kona hadde lurte på om jeg angret når jeg så hvor langt der faktisk var, mens vi kjørte til Gjøvik. Ruta går langs med RV4, nedover mot Oslo. Fra Hunndalen er det motbakke opp mot Skumsjøen, den første av mange på turen, og jeg hadde med mat og bensin til primusen for hele turen i pulken så motbakker kjennes godt. Men det var tørrsnøforhold og fint å gå i løypene. Var en tur innom Osbakken, for en vaffel og en kaffe. Fikk rådet om å gå om Mæhlumsetera, det passet fint med en overnatting på den, siden den er DNT og nøkkelen var med i pulken. Flotte løyper på turen, skogen forsatt hvit i andre uka i mars. God gammeldags vinter. Turen var bra merket frem til Lygna. Etter dette var det merking mot Oslo. Artig med slike skilt, selv om ikke så mange starter på Gjøvik, men som det viser at det er mulig. Gikk med samme utstyret som jeg ville ha brukt på høyfjellet, kjekt med pulk, med Artic bedding hvor liggeunderlag og sovepose, samt dunjakka for rasting ligger. Bare å sette seg på toppen av det hele. Hadde også teltet i en pulkpose slik at det var lett/raskt å sette opp/ta ned. Mye sol på turen, selv om den kom og gikk mange ganger i løpet av dagen. Lite folk i løypene på tross av helg og fint vær. Litt trist og grått og ikke all verdens utsikt ned mot Eina. Her var det riktige bygdeskiløyper mellom hus og gårder. Det kom snø, og jeg valgte å gå på den nedlagte jernbanen fra Trevatn stasjon, flatt og fint, men det var ikke kjørt etter at snøen hadde falt i løpet av kvelden og natta. Gikk den delvis brøyta veien mot Sønstebygrenda, mere snø, men normalt mindre bratte kneiker enn skiløyper. Det var grått så utsikten fra Glomhaugen ville vært dårlig uansett. Pleide å ta 2 gode pauser hver dag, her satt jeg mitt i løypa, og det gikk fint, hadde ikke sett en sjel på to dager. Fortsatt ikke kjørt, så det å tråkke løyper var tungt. Kartet over midtre del av ruta. Lygna til Grua. Mot Rossumsetera var det ikke mye som syns av skisporet, bare en stor katt som hadde gått i den. På dette partiet, var det fint å ha sporet på GPSen. Fra Rossumsetera var det himmelske oppkjørte maskinløyper, du verden hvor lett de var å gå i, kontra å tråkke løyper selv. Måtte ta en stopp på Lygnaseter, for en sjaførlunsj og kaffe. Første delmål var nådd. Parkerte pulken blant bilene. Ble kvitt litt søppel, ladet powerbanken den timen pausa tok. Når jeg skulle ta noen små scooterløyper for å komme ned mot Grua, var det ikke kjørt. Da var både plan A og plan B brukt opp, og hadde ikke noen plan C. Sliten også, så slo opp teltet i krysset for å lage en ny plan. Det er vondt å gå fiskebein med ski med bare kortfeller i delvis kjørte scooterløyper. Begynte å bli kaldt på natta minus 27 grader, men scooteren kjørte forbi på kveld, og da kunne plan B brukes allikevel. Som regel når det er så kaldt på natta, er det fint vær på dagen, så også denne dagen, men kald trekk. Helsport Patagonia teltet fungerte veldig bra hele turen. Små scooterkjørte løyper har en egen sjarm. På Langevann var det tydigvis mye snø, for stikka var nesten helt bort og nye satt opp. Etter den kalde natta, var det viktig å få luftet soveposen og dunjakka så bra som mulig. 3-4 grader kaldere hver natt, og skulle det forsette var soveposen på -32 grader for kald. Ble en lengere rast i sola ved Auretjernet. Nyinnkjøpte clementiner og ferske pizzaboller fra Kiwi på Grua smakte fortreffelig i sola, etter å ha fått RV4 og E16 på rette siden, delmål 2 var oppnådd. De som er godt kjent går ikke rundt Auretjern, men krysser rett over. Mye ned og opp de samme høydemeterne, litt kjedelig å kjøre ned, når du vet du må oppigjen omtrent det samme. Mye bedre psykisk å gå opp og kjøre ned. Etter bakken opp fra Grua, ble det en overnatting på en holme utpå Fjellsjøen. Sol og klart fint vær. Kartet over Nordmarka som skulle krysses på tvers av dalførene. På Grua var det en som kunne ha kjørt meg til Mylla, men takket høflig nei, men hadde fått en mye flatere trasé å gå i. Fjellsjøen må være ei stor kuldegrop, for det ble minus 30 grader om natta. Ny personlig rekord for min del. Våknet en gang på natta, så soveposen/liggeunderlaget fungerte veldig bra. Måtte bare ta bilde av tempmåleren, yr hadde sagt minus 12 grader... Ved Løvlia siste natta kom det varmere vær, og snøen blåste og ramlet ned fra trærne. Må innrømme jeg gikk litt i zikk-zakk for ikke å få det i hode. Det kom veldig blaut snø, hadde tidens kladder, ikke noe hjalp. Heldigvis gikk skiløypa rett ved veien til Retthella, så jeg gikk på beina 1,5 km opp bakken. Og i høyden var det kaldere, pluss at det hadde sluttet å snø. På Kleivstua kunne jeg se hjem igjen. Litt rart å fullføre, mere tomhet over at 10 dager på tur var over, enn glede over å ha gjennomført turen. Hadde under hele turen lagt ut litt bilder og tekst på tråden Gjøvik -hjem til Sundvolden her på forumet, så de som ønsker mer info bør lese den.

Skal du først bevege deg opp i høyden er det liten eller ingen interesse for å gå når det er tåke eller lavt skydekke Når jeg kjører av fergen og setter kursen innover mot Indre Standal, ser det oppløftende ut, men fortsatt lavt skydekke rundt dagens mål.... Kolåstinden. I det jeg begynner å kjøre opp gjennom Standalen finner jeg fort ut at Kolåstinden utgår. Denne ligger dekket i skyer og må vike for noen av de litt lavere toppene. Siden jeg aldri har vært innover i Romedalen å gått tur prøver jeg meg her. Det er liten tvil om at kyrne går fritt her oppe, du skal være meget obs på hvor du plasserer føttene når du skal åpne og lukke grindene hvis ikke tar du fjøset med deg inn i bilen For hver meter man beveger seg innover i Ivo Caprino land får man lyst å stoppe bilen å begynne å traske. Herregud så flott det er her. Langs elven her er det masse fine "leirplasser" som man kan slå opp telt og brenne bål. Lett tilgang til både vann og ved. Vil virkelig anbefale turen innom her. Det er topper så langt øyet kan se. Det er noe helt eget med Sunnmørsalpene. Jeg fortsetter helt opp til Steinstøylen, her står det flere biler parkert og to damer driver å kler seg for tur. Her må de da være fint å starte turen fra? Jeg skal sjekker mobilen, som selvfølgelig ikke har dekning! Heldigvis har jeg lastet ned området i forkant så jeg kan orientere meg litt. Jeg har ikke med meg papirkart for området, men bestemmer meg for at toppen på bildet over, den skal klare pluss litt til (Hallehornet) Bak Steinstøylen går det en smal sti rett opp... Den var langt brattere enn jeg hadde trodd, å jeg vil si at dette strekket er det tyngste med hele turen! Men når man stopper opp å ser seg rundt, blir man bare stum av beundring. Romedalstinden i all sin prakt Jeg tar meg en liten pust i bakken, en kaffekopp og prøver å planlegge turen videre. Opp til Hallehornet er jo gjort på noen få minutter, å det er enda mye dag igjen. Da kommer det en lystig kar fra nærområdet. Han spør meg hvor turen går, å siden jeg ikke er helt bestemt kommer han med et tips på strak arm. Gå opp her, også følger du ryggen videre til Middagshornet. En av de aller fineste og mest spektakulere turene vi har i området her. Jo takk sier jeg å legger i vei Middagshornet i bakkant på bildet over. For en utsikt, å dæven det er høyt ned Helt sjukt å stå på toppen å se hvordan fjellet kuver innover under deg og det er fritt fall på x antall meter. Kiler godt i taska når vinden tar litt Helt bakerst i bildet, mellom skyene kan man til tider skimte Ramoen (Jønshornet) Her har jeg enda ikke vært (når bilde ble tatt) men har alltid hatt lyst opp. Er jeg heldig med været, skal jeg opp her også før jeg setter kursen sørover mot Bergen igjen. Etter en kaffekopp og knekk sjokolade er det på tide å fortsette turen mot Middagshornet. Det er litt lengre å gå enn jeg hadde regnet med, men absolutt verdt turen. Sinnsykt fett å gå på ryggen å nyte utsikten rundt. Kan sikkert være utfordrende for de med høydeskrekk. Når jeg så tilbake mot Hallehornet så jeg at det ikke buet så voldsomt innover som jeg først antok, men det er noe helt annet når du står på toppen å kikker ned Jeg er ikke mer enn akkurat kommet opp på toppen av Middagshornet før skyene begynner å bygge seg opp fra kysten (bak meg i bildet) Toppen går fortsatt klar, men turen ned igjen kan bli vrien. Jeg har blitt tatt av tåke tidligere og det er ikke noe kjekt. Så jeg knipser meg noen bilder før jeg pakker på meg å fortsetter turen ned under skydekket. Jeg skulle ikke mange høydemeterne ned før jeg gikk klar tåka, heldigvis. For turen ned var såpass bratt og med mye løse steiner var det helt greit å ha god sikt. Herfra gikk jeg raskeste og korteste vei ned til dalen og fulgte godt merket sti tilbake til bilen. Jeg vil påstå at dette er en av de bedre turene jeg har gått. Med flotte opplevelser hele veien. Anbefales på det sterkeste.