Søk i nettsamfunnet

Første: Galdhøpiggen, aug-1997 Siste: De tre Torfinnstindane, 23.aug-2003 Antall: 73

Klokka ringte litt for sent, som vanlig, og etter en rask frokost var det bare å tråkke på gassen langs RV51 oppover Øystre Slidre i retning Bygdin. Da jeg passerte gjennom Beitostølen var jeg en smule forbannet på meg selv, siden det så ut som at jeg skulle misse båten kl. 1010. Til min store lettelse sto det mange folk på brygga, og båten hadde ennå ikke lagt fra land. Veien var dog ikke lang til fortvilelse. Det viste seg nemlig at det var langt flere som ønsket å bli med enn hva båten var godkjent for. Da båten endelig la fra, til jubel fra de ombord , var jeg lettere gretten. Dette hadde jeg tross alt ikke regnet med. Jeg hadde nå to muligheter; jeg kunne vente til neste båt kl. 1440, eller begynne å gå. Dagens mål var Kvitskardstind, og jeg regnet fort ut at det nok ville lønne seg tidsmessig å ta alt pakket på ryggen og begynne å traske i retning Torfinnsbu. Med full oppakning, inkludert telt, bar det så innover, og etter et par korte pauser og en kaffepause på Torfinnsbu, satte jeg opp teltet ved Nybui etter ca. 3,5 timer. Etter en rask matbit bar det så i vei igjen. Først på fin T-merket sti, så, noen meter før et skilt merket "Til bro" går den gamle stien av mot høyre. Stidelet er godt synlig. Dette var forøvrig stien som ble brukt frem til ruten gjennom Langedalen ikke lenger var farbar. Stien oppover er delvis godt merket, og delvis blir den litt borte, men det er ikke noe stort problem å følge den. På et passende tidspunkt begynte jeg å skrå opp mot botnen/dalen på vestsiden av Kvitskardstind-Mesmogtind. Jeg gikk opp på sydsiden av elven som kommer ned herfra, og passerte denne ved utløpet oppe på bandet (ca. 1670). Jeg hadde nå brukt ca. 1,5t opp hit. Hittil hadde jeg gått for det meste på gress, men herfra var det stort sett bare stein. Ved enden av vannet er det en endemorene. Denne omgikk jeg delvis ved å svinge rundt på nordsiden. Det er mye både stort og smått i morenen, og man må ferdes litt forsiktig. Breen som er tegnet inn på kartet er skrumpet så mye inn at man kommer opp i skaret mellom Kvitskardstind og Mesmogtind uten å gå på bre. Ønsker man å gå over breen, så er dette ufarlig, den er nemlig i praksis sprekkfri i det gangbare området (men ikke opp langs sidene). Stegjern er dog, om ikke helt nødvendig, så helt klart en fordel. Siste biten opp mot skaret går også i til dels veldig grov ur/morene, og man må være normalt forsiktig, da det er en del løst. Vel oppe i skaret ser man nedover breen mot Svartdalen og Knutseggi og videre nedover Leirungsdalen og Kalvehøgdi. Jeg hadde nå gått en god stund, og følte vel at det var litt i overkant med stein i fjell-Norge Vel, jeg måtte videre, og startet på siste oppstigningen, ca. 300 høydemetre. Jeg fulgte nordvestryggen oppover, og selv om det er litt løst en del steder, så er det forholdsvis greit. Nede fra vannet hadde jeg dog sett at det var et punkt på ryggen med et innhogg som ikke så så veldig greit ut. Dette innhogget lå rett etter en slags hammer. Vel, jeg kom meg nå nesten til topps på den hammeren før jeg husket dette. Jeg vurderte å returnere et stykke for å gå i fjellsiden i stedenfor, men bestemte meg for først å se hvordan det så ut fra toppen av hammeren. Her viste det seg å være helt greit å komme frem Siste biten mot toppen går man så noe vestover før man runder opp på selve topplatået. Og for en utsikt man har fra toppen! Østover har man Svartdalen med Store Knutsholstind, Leirungsdalen og Kalvehøgdi. Nordover ligger Mesmogtind og Langedalstind. Vestover ser man Galdeberget og sydover ligger Torfinnseggi og Torfinnstindane. Kvitskardstind selv het jo faktisk Nordre Torfinnstind frem til ca. 1910. Fra utløpet av vannet hadde jeg brukt ca. 1,75t opp hit. Jeg måtte nå bestemme meg for returen. Det er jo flere muligheter - man kan gå Torfinnseggi og skrå ned sydvestover før Vestre Torfinnstind, eller man kan gå ut på Kvitskardsoksle og videre langs breen som ligger i botnen sydvest for Torfinnseggi, eller man kan returnere samme vei som man kom. Det begynte nå å li litt på kvelden, og med tiltagende mengde melkesyre i lårene, samt alene, så valgte jeg å returnere samme vei. Til tross for at jeg var helt "peist" da jeg kom ned til teltet, så hadde det tross alt vært en helt (bokstavlig talt) topp dag

Overlevde, ja.. Vi hadde et mål om å kjøre under 24 timer, noe som virket noenlunde realistisk med vårt treningsgrunnlag. Startet alt for hardt, og lå an til under 18 timer på Oppdal. Da vi kom over fjellet til Dombås hadde lå vi an til ca. 20 timer, og endte til slutt på 23:35. Fint vær ned til like før Dombås; ei kraftig regnbyge der. Så var det fint igjen ned til Ringebu, men derfra høljeregnet det helt til Lillehammer. Deretter bra vær til mål. Jeg kom fra det uten varige mén, men var temmelig stiv i overarmene et par dager (statisk belastning). Skal kjøre følgebil neste år, men regner med å stille igjen i 2005

BIKE AND SKI! Nå er skisesongen over Det var nok min siste randoneetur for sesongen, den første sommerdagen, 21. juni. Det var knallvær, lørdag tidlig. Jeg hadde bilen ved tyinholmen. Klokken var 05:40 da jeg satte meg på syklen med skiene på ryggsekken. Så syklet jeg inn Koldedalen. Her var det nødvendig å trille noen deler fordi veien ikke var brøytet. En time senere erstattet skiene syklen som framkomstmiddel. Snøen nådde fremdeless ned til Koldedalen. 90 minutter senere var jeg ved brekanten av uranosbreen. Her måtte jeg vurdere om jeg skulle videre over breen. jeg så noen fotsporer og dessuten var snøen skikkelig hard. ingen åpne sprekker og med ski på beina er nok sjansen å detre ned en sprekk lik null. jeg gikk opp breen, følgte fotsporene. i den øverste brebekken var det tåke. så kom jeg til ryggen som følges nesten helt opp til topps. plutselig lå skyene under meg og jeg hadde fantastisk utsikt til hurrungane og andre stortopper. en glimrende moment. jeg parkerte skiene på toppen av ryggen og gikk til fots de siste ti meter til toppvarden. litt luftig men greit. klokka var halv ti, utsikten fantastisk. men det største var de første svingene ned ryggen til breen. perfekt slalomforhold. hard grunnlag med litt pudder på. bedre går det nesten ikke. og det 21. juni!! tilbake på breen var jeg ikke fornøyd enda. så stakk jeg oppom langeskavltind. direkte over eggen. det var litt isete på grunn av nysnø men ellers greit. fra toppen skjørte jeg ned til uranosbreen og tilbake til syklen. ja dette var en fin slutt på skisesongen!

:D fredag, 30.5: Vi startet (alt for) sent og gikk på Ringstind. Været ble bedre og bedre. Ca. 50 meter under toppen satte vi teltet. Stakk oppom toppen rundt kl 21:00 og kunne nyte kveldstemningen. Det ble en kald men grei natt. Vi stilte vekkeklokken 05:00 for å se solformørkelsen. Den var fin men ikke noe vannvittig opplevelse. En advarsel til alle: Innerst i ringsdalen så må man tar opp til venstre og krysse noen bratte skråninger for å nå breen. Om ettermiddagen er det veldig rasfarlig. Akkurat da vi var inne i skråningen så kom da et kjemperas dundrende ned. Vi slapp unna men det kunne har gått galt. Etterpå kunne vi observere flere ras på samme stedet. Vi var rett og slett for sent ute. Jeg, som alpemann er vant til å være ferdig men en skitur rundt 12:00 eller 13:00 for å unngå å bli tatt av våtsnøras. Det ser ut som å være den riktige strategien for ringstinden også!!! Lørdag, 30.6. Vi kjørte ned ringstinden til skaret mellom midtre og østre ringstind. harde men gode telemark/randonee forhold. stakk oppom renna til stølmaradalstind. fantastisk utsikt fra toppen til all de ville hurrungane tindane. deretter, rundt halv ti kjørte vi ned den bratte renna og seilet bortover til innsteget til lavskaret. ditt opp var det bratt men greit. skulle ikke gås om ettermiddagen grunnet rasfare. rundt 11 startet vi i retning nordre midtmaradalstind. dette var alpinklatring. morsomt, via et stort hull kunne vi passere pinaklene. grad tre minus med telemarkstøvler var vanskelig nok for oss. sikret hele veien forbi pinakklene og opp svaret. deretter var det lett til topps. fantastisk topp midt i smørøret til hurrungane. etter å ha klart oss greit tilbake til lavskaret kom det absolutt verste!!! ned skagastølsdalen. Isete, hard snø renne, 45-50 grader, klippe imellom. her var det absolutt forbudt å falle. dessverre heller ikke noen gode sikringsmuligheter. vi brukte snøbolter. klokka tre nådde vi hytta på bandet og kjørte ned til turtagrø. en lang og glimrende tur var over og vi innmari trøtte!! søndag, 1.6.:Vi bestemte oss å bestige skaggsnebb via den bratte snørenna som synes så godt fra sognefjellveien. renna var greit å gå i men virker litt ras utsatt. store skavler truer renna. vi valgte derfor å holde oss på venstre sida. alt var frossen. det er en forutsetning. er alt mykt i renna så er sannsynligheten for ras veldig stor. man burde være ute av renna senest rundt 10!! siste stykke oppom skaggsnebb var en lett og fin taulengde. nedover i skaret mellom skaggsnebb og bakerste skaggsnebb gikk det greit. derfra kjørte vi litt ned og tok bakerste skaggsnebb bakfra! her må man krysse en bratt fjellside men det gikk greit. samme vei retur og nedkjøring nesten til bilen ved geitsetra. dette kan kalles en fjellklatrers drømmehelg

Korteste vei til skimuligheter helgen 23-25 mai er ved Oppkuven i Oslomarka. Bruk sykkel til Gopletjernskrysset og gå på ski, delvis barmark til Oppkuvvann. Her er det trolig enda brukbart skiføre. Sikkert også opp til selve Oppkuven. Kuvelia, nord for Oppkuven, har garantert skiføre også denne helgen. Snøen er fast og fin og bærer "over alt". PS: regn med en del bare partier. Men, det var vel kanskje noe mer alpint og skogsbart du tenkte deg?

Har fryktelig lyst å dra på skitur helga 23-25.mai. Ønsker derimot å bruke lite tid på å reise. Bor i Oslo og lurer på hvor nærmeste område med sjanse for gode snøforhold er? Noen gode råd?

Til strålende sol våknet vi i dag tidlig. Kunne ikke bli liggende. Ville gå Knutshø i østjotunheimen, men etter gårsdagens dårlige vær falt en innskytelse av å ta med ski for sikkerhetsskyl inn. Opp mot Valdresflya lå snøen fortsatt i veibanen og nedover på andre siden så det vel hvitt ut i hellingene under Knutshø. Vi bestemte oss derfor for en skitur. Vi gikk inn Leirungsdalen. Tørr snø. Blå voks. Det var ikke kommet overvettes mye, men det var i alle fall minst like mye eller mer snø enn i påska, og der snøen lå var det stort sett drømmeføre. Ikke en sky på himmelen inn Leirungsdalen. Passerte flere teiltleire som sikkert koste seg mer i dag enn i går. Vi gikk inn til den vestligste Leirungsbreen (brerest egentlig), passerte hovedbreen først, som har trukket seg noe tilbake siden jeg så den for første gang for ca. 6 år siden. Det meste av sprekkene lå i dagen og det var et flott skue. Vi gikk så opp på den vestligste breen, og følte at Vestre Kalvehøgdi nærmest lukket seg over oss med sin vanvittige vegg. Dette var en kosetur og vi gjorde ikke noe annet enn å gå opp breen og kjøre ned. 10-15 cm, tørr, tildels pudderaktig snø på breen gjorde at selv en "telemarksklovn" som jeg klarte å tegne buktende slangemønster ned fjellsiden. Nede i "lavlandet" ble snøen litt pappete og delvis våt etterhvert, men det var langt fra råttent eller noe sånt. Så jeg tipper at med forholdsvis kjølig vær holder skiføret seg supert ennå noen dager i østjotunheimen. Innen vi var ved bilen var evigblå himmel byttet ut med innkommende skyer og timinga var sånn sett forholdsvis brukbar synes jeg...

Påskesolo Fra Finse til Haukeliseter Klokka er litt over fire på morgenen. Toget er i rute til Finse stasjon denne skjærtorsdagen i påsken 2003. Siden Geilo har jeg tittet ut på en fantastisk fullmåne som bader vidda i gyllent lys. Her blir det ikke snakk om å sove et par timer på Finse - denne stemningen må nytes: Der ute! Derfor starter påskens soloprosjekt ganske tidlig. Av Lars Selvfølgelig er det flere som skal gå sørover, men alle forsvinner inn i Finsehytta for å sove litt. Derfor er jeg helt alene når jeg passerer DNTs kjempehytte. Bare månen holder meg med selskap. Og for et selskap. Jeg tror månen må være full denne natten. Føret er skarpt, og smurningen fyker av. Det er ikke så nøye - her er det rimelig flatt og fint. Tid har jeg nok av - ingen savner meg før tirsdag kveld. De tolv milene ned til Haukeliseter må jo være unnagjort til da! På ryggen har jeg alt som trengs - frihet i en ganske tung sekk, som vi kaller det. Telt, sovepose, mat for 3-4 dager, mye førstehjelpsutstyr og ellers det som trengs. Hadde håpet å komme under 20 kg, men det gikk ikke. Med halvannen liter vann og maten stoppet vekta på 23 kg. Det er nærmer en fjerdedel enn en tredjedel av kroppsvekten, og egentlig ganske greit. Har hatt atskillig tyngre bører denne vinteren (se Vinterfjell). Men, tilbake til viddene sør for Finse. Månen nytes. Lyset beundres. Fjellene som bryter mot himmelranden. Etter hvert lysner det fra øst. Solen er på vei! Aldri har vel meteorologisk institutt meldt bedre vær enn denne påsken. Og det holder stikk! Akkurat i det sola dukker opp over horisonten tar jeg en stopp. Henger på stavene og ønsker den velkommen! Det er bare oss, enda en time. Så blir jeg tatt igjen av førstemann. Klokka sju er jeg fremme ved løypedelet Kjeldebu/Krækkja. Her blir det frokost, og tredjemann i løypa dukker opp. Sola varmer nesten allerede - det er helt fantastisk! Putter klisteret i underbuksa mens jeg spiser, i håp om at det skal bli litt lettere å få på skia… Velger å gå gjennom Helvetesjuvet (den vestre løypa) ned til Kjeldebu. Det er ikke noe sjakktrekk. Fremdeles er klokka VELDIG tidlig, så det er beinhardt. Jeg er utrolig forsiktig ned bakkene. Hadde ikke vært kult å ligge her med brekt bein eller hofta ut av ledd… Bauting nedover er et skikkelig sjakktrekk, men det er sporete og rister fælt. Men, det går bra! Er på Kjeldebu litt før 11. Ganske spesielt. Bare fem timer. For noen år siden brukte jeg nesten 11 timer med diaré fra Finse om Sommeren på samme distanse. Ski er fint! Får i meg litt mat, skriver meg inn i boka, og snakker litt med hyttevakta. Kreftene kommer tilbake, og det er jo ingen vits i å sitte her… Derfor får jeg på meg sekken igjen, og legger av gårde til Dyranut, som jeg ankommer et par timer etter. Her blir det en hamburger og litt prating. Dekning er det også i området. Faktisk helt til Kjeldebu, og nesten ei mil sør for Dyranut. Litt nedtur. Skal jo liksom være i ødemarak, og den er som kjent definert som et område uten GSM-dekning. Men, det er nå koselig med SMS fra venner og kjente også… Effektivt går jeg to og en halv time til, og ender sør for Langevatnet. Da er klokka litt over 17, og jeg er ganske kjørt. Har vært på farten i 13 timer, og gått ca 5 mil. Teltet kommer fort opp, og det blir Real turmat og kakao. Deilig! Prøver også å finne vann etter grave-metoden, men det funker ikke… Vet ikke helt hvorfor - smelter snø. Påskesnø smaker IKKE godt! Ligger i teltåpningen fra halv åtte. Har ikke tatt med noe lesestoff, ingen radio. Bare nyte. Slappe av. Ser sola forsvinner i horisonten. Flott solnedgang. Jeg forsvinner inn i drømmeland, og blir der. Lenge… Våkner nemlig ikke før 10 på langfredag. Har ikke vært på do engang. Kroppen min tar som regel den hvilen den trenger. 13 timers tur i går, krevde altså 13 timer søvn i natt. Er heller ikke så effektiv denne morgenen. Nyter frokosten foran teltet. Frokostblanding med varmt vann. Ikke så deilig de første gangene, men nå er jeg vant til det. Halv ett er jeg klar for avgang, og tusler videre mot Sandhaug. Dit ankommer jeg klokka to, og spiser en karbonade. Sitter i sola og snakker litt. En av de jeg snakket med mente han hadde sett flere skutere enn skiløpere. Jeg tror kanskje ikke det var helt sant, men det var mye skutertrafikk mellom Dyranut og Sandhaug. I en av bakkene ble jeg kjørt forbi av en skuter som snørekjørte med tre skiturister bak. Er det sånn det blir å gå fra hytte til hytte om noen år? Jeg håper så absolutt ikke det… Bessø ses fra Sandhaug, og du går fint dit på under en time. Langfredag var det skutere på tunet, og stanken lå tett i solveggen. Jeg var bare innom for å fylle vann. På vei opp til hovedløypa ble jeg kjørt forbi av en skuter med en mann i t-skjorte. Antagelig hadde det blitt for varmt i solveggen. Derfor måtte han kjøre seg kald igjen. Dette ble gjort ved å "harve opp" kvista løypa den neste kilometeren. Nå var snøen så råtten, at dette passet dårlig. Skiene mine sank nedi til midt på leggen, og jeg forbannet lystkjøring med skuter ganske friskt… Fra Bessø til Litlos tok det sin tid, og jeg var ikke der før litt over 20. Gikk innom for å skrive meg inn i boka. Greit å vite hvor jeg ble borte, hvis jeg nå skulle bli det… Da jeg setter på meg skiene, lurer noen på hvor jeg skal nå. "Må vel litt videre", sier jeg. "Har telt og middag i sekken, det er sånn jeg liker det!" "Get a life!", sier de. Ja, vi har nok litt forskjellige preferanser. Nå skal det sies at jeg er veldig glad i DNTs hytter, men i påsken blir det altså for fullt. Da er det mye frihet i et lite telt, selv om sekken da veier litt mer. I skråningen ned til Litlosvatnet fant jeg en bar flekk (!) hvor jeg slo opp teltet. Det ble første natta med barmark under teltet i år. Kuttet ut middag denne kvelden, da jeg hadde spist ganske kraftig med havrebomber rett før Litlos. Brukte heller litt tid på å finne vann. Gravde 5 hull nærmere og nærmere bredden. Til slutt fikk jeg stukket hull med staven i isen. Kult - da har jeg tilgang til godt vann! Pumpa til MSR Dragonfly-apparatet virker lekk. Den står i flaska hele veien. Før i vinter har jeg brukket to stykker. Det blir nok Primus eller et annet merke neste år. MSR sin platdingspumpe er rett og slett for dårlig. Hvis du skal kjøpe kokeapparat, så råder jeg deg til å se nøye på pumpa - virker den solid? Å leve på vinterfjell uten kokeapparat er kjipe greier… Kryper inn i teltet 22, og får nok en natt med deilig søvn! Våkner litt over ni av at folk kommer på ski ned på vannet nedenfor teltet. Teltet har rimet veldig i løpet av natten, så det å sette telt på bar flekk er antagelig ikke det lureste du gjør. Men, det var koselig! Det tørker likevel fort opp i sola. Jeg har et telt som står av seg selv (Hilleberg Unna), så det er bare å snu det rundt i sola ettersom det tørker. Underfrokosten lar jeg skiene stå med sålen mot sola. På den måten brennes smørningen inn i skia. Kjører en blanding av universalklister i bunnen, og rød sølv voks oppå. Om morgenen bruker jeg mer universal (men det er fremdeles bakglatt), og om ettermiddagen mer rød sølv (da er det ok). En del av de jeg snakket med anbefalte noe som het VR75 på ettermiddagen - det får testes ut neste år… Frokosten nytes i t-skjorte, og jeg smører meg godt med solkrem. Dagene er jo helt skyfrie, men jeg tror det går bra. Bruker vannfast solfaktor 16. I dag kompletterer jeg med sinksalve på leppene og nesa. Ingen vits i å bli brent. Blir nok bruk nok… Avgang litt over 11. Ferden over vannene går som en lek, og det er en tent undertegnede som gyver løs på moten ved enden av vannet. Før siste oppoverbakke til Hellevassbu blir det lunsj i sola. Finner et nydelig sted i lyngen. Spiser havrebomber og fløtemysost som vanlig… Så sovner jeg! Heldigvis ikke noe særlig mer enn en halvtime. Her kunne det fort blitt kokt hummer… Selv i t-skjorte blir det VELDIG varmt oppover, og bakken ned til Hellevassbu gjør godt. Her nede blir det nok en innskriving i boka. Snakker litt med hyttevaktene. Mye folk. De forteller at det arrangeres "NM i kroppslyder" hver kveld klokken 23. Kan ikke si jeg savner verken deltagelse eller overværelse av det mesterskapet… Tar med meg litt vann fra vannhullet ved Hellevassbu, og begir meg videre sørover. Dårlig råtten snø, og bølger som sporet går over. Men, halv sju er jeg midt på Årmot Vatni. Her slår jeg leir på vestsiden 50 meter fra kvista løype. Utsikt mot Vesle Nup, og lett tilgang til vann i bekken nedenfor. Kjenner at kroppen er ganske kjørt for væske, og drikker en del vann. I tillegg går det med ei ny pakke Real turmat (dyr luksus) og to gode kopper kakao. Nå er det ikke igjen mer enn ei drøy mil til Haukeliseter. Denne natta settes en personlig rekord. Antagelig er det ikke et menneske nærmere enn en mil denne natta! Før hadde jeg nok kjent meg litt usikker på grunn av det, men nå bare nytes det. Ligger og ser på Vesle Nup forandrer farge i solnedgangen. På natta blir jeg stående med buksa nede. Stjernene gnistrer fra himmelen. Det er utrolig flott. Til slutt kjenner jeg at det er kaldt, og finner veien tilbake i posen. Men, jeg drar opp hele fronten på teltet, og fortsetter å nyte. Utrolig så mange stjerner denne natten. Jeg kan et par stjernebilder, men her er det altfor mange stjerner til å skille det ene fra det andre for mitt vedkommende. Men, er det så nøye? Det er flott - storslagent! Jeg føler meg fryktelig liten der jeg ligger. Det lyset jeg ser fra disse stjernene ble sent ut lenge før jeg ble født! Det er jo helt sprøtt… Våkner halv ni av de første fra Hellevassbu. De må ha startet tidlig, men skal sikkert rekke 12-bussen fra Haukeliseter. DET gidder ikke jeg. Sola skinner fremdeles, og frokosten inntas i lang underbukse! Likevel drar jeg også av gårde klokka 10. Satser på litt soling nord for Haukeliseter. Stigningen opp bak Veslenup er ganske drøy, og dette er eneste gangen på turen jeg gjerne skulle hatt feller. Blir nok kortfeller på neste tur her… Så kommer utfordringen - må jo levende ned på andre siden også… Bauting, bauting og atter bauting. Snøen holder overraskende bra, fordi det har begynt å blåse litt. Derfor er det på med anorakk, og den har ikke blitt brukt mye disse dagene… Ved Store Venaretjørn tar jeg en svipptur bortom der vi lagde snøhule med skolen (se Vinterfjell). Ingenting kunne skimtes av hulene nå, bare litt møkkete snø der vi hadde helt ut mat. Det er også merkelig å se hvor annerledes landskapet er med mye mindre snø. Går tilbake til sjøen, og graver en liten levegg. Her blir det lunsj, og nesten en time slumring. Blåser kaldt, men ligger i le. Etter hvert dukker den første skya opp, og da er det like greit å ta siste bakken ned til Haukeliseter. Den er ganske snøfattig, og det blir igjen mye bauting. Her er det såpass mye stein, at det blir ekstra forsiktig. Hadde ikke vært spesielt kult å skadet seg på de siste par hundre meterne… Vel nede på Haukeliseter møtes jeg av kjempemasse biler. Fjellturisme av i dag er jo ofte i bil… Bruker litt tid på å finne et tidspunkt da det ikke er milelang kø for å få middag. Kjøttkaker gjør godt etter frysetørrede middager… Bussturen til Bø blir lang. Nå er det over: Friheten, det "gode slitet" og nærheten til naturen. Hjemme venter prosjektoppgave og eksamener… Vidde og ski skal byttes med PC og bøker. Går nok greit, men slike overganger tar gjerne noen dager… Denne artikkelen er publisert med bilder, galleri og litt faktainfo på www.adrenaline.no