rayun

I natt var det kaldt gitt. Ja i og for seg er det kaldt ennå. Jeg ligger i fosterstilling og prøver å kjenne etter om det virkelig er nødvendig å starte dagen. Nei, jeg ligger litt til. I går kveld ble det ikke kaffe. Det gikk litt mer vann enn beregnet under gange og ikke alle «vannhullene» jeg passerte var like fristende. Bestemte istedet å gjemme det som var igjen til frokost. Får se hva jeg gjør. Frister ikke veldig mye med frokost her. Kanskje jeg bare skal gå og ta frokosten når jeg kommer til et fint sted. Jeg strekker armen ut av posen og plukker fram kartet. Skal vi se, stien skal gå i kantsonen av Langmyra og Langmyrlia. Jeg er glad i myrer og tenker at det blir fint å spise frokost, mens jeg titter ut over myra. Jo sånn får det bli, men jeg skulle gjerne hatt noe vann da. Visserligen ligger jeg rett ved Putten, men den er som navnet antyder liten og stillestående. I går kveld, etter jeg var kommet i posen ble jeg liggende å høre på en kakafoni av kvekking fra Putten. Jeg hørte og noe susing over teltet etterfulgt av lyden av ender som som gikk inn for landing. Nå er frosk og padde stille, men ender og småfugler hører jeg. Jeg kryper ut av posen. Av med varm tørr fleecegenser og på med fuktig kald ulltrøye. Bukse, gamasjer, sko og så feste gamasjene. Selv om jeg knoter med gamasjene er det ikke nok til å få varmen tilbake. Vel ute av teltet følger jeg på med genser og vindjakke og registrerer at det har vært frost. Prøver å riste av så mye rim og is som mulig før teltet havner i sekken. Holder tempo oppe under pakking. På med sekken, liten sjekk og så av gårde. Blir spennende rusletur idag. Har aldri vært i dette området før. Det er vått fra første meter. Dette må være traseen for skiløypa. Skulle gjerne vært noen meter lenger øst, men 2-4 meter høye trær står tett i tett og danner en nærmest ugjennomtrengelig vegg langs vinterløypa. Sikkert idyllisk en flott vinterdag med ski på bena, omkranset av snøtunge trær. Nå er det bare vått og tungt. Kommer til en høyde, får av meg sekken og så av med jakke og genser. Kjenner meg god og varm nå. Foto: Vinterløype Nå og da mister jeg sporet. Området er preget av myrer og relativt tett vegetasjon. Noen av myrene er så våte at jeg må finne en vei utenom og jeg legger mye energi i å finne igjen trasseen på andre siden. Naturen er i ferd med og ta tilbake skiløypa og det begynner å gro igjen her og der. Det å finne det letteste sporet krever fullt fokus, likevel registrerer jeg med ett noe i sidesynet til høyre for meg. Jeg stopper, blikket saumfarer skråningen bak noen småpistrete trær. Jeg bruker både øyne og ører. Der er det igjen. En bevegelse i lyngen noen meter til venstre for der jeg mente å ha sett «noe» Jeg stirrer intenst, prøver å skjelne detaljer. Der, et bittelite glimt. Og så, gradvis skiller jeg ut konturene av ei Røy som ligger helt stille i lyngen. Det lille glimtet må jo ha vært blinkhinna når hun blunket. Hånda mi fisker med sakte bevegelser fram mobilen. Her skal det bli nærbilde. Før telefonen er ute av lomma har jeg trykket knappen for å starte den. Filler’n så lang tid Nokia’n bruker på å bli klar da. Selv så nær jeg er, er fuglen vanskelig å se. Jeg har låst blikket mitt på hennes venstre øye. Vi ser hverandre «mitt i øyet» Søren og,,, jeg må slå inn koden, dette går ikke! Jeg flytter blikket over til telefonen og så... Jeg skvetter noe så inn i hampen. Selv om jeg i og for seg er forberedt, er oppflukten preget av så mye lyd at jeg tror jammen det kom noen dråper. På denne turen skulle jeg pakke lett og da er det en fin ting å se om noe kan ha en flerbruksfunksjon. Telefonen min har et kamera på 20MP som jo er mer enn brukbart til gode bilder. Og med både video og actionkamera på magen ble fotoapparatet hjemme. Smarttelefoner har den fordelen at de dekker mange mer eller mindre nødvendige behov. Som nevnt som fotoapparat. Musikk, lydbøker, film etc. Har du dekning får du nyheter, været og generell nettilgang. Og viktigst for meg, det å kunne ringe eller sende melding til de hjemme. Vel og merke om du har signal og strøm på telefonen. Og her er vi ved et svakt punkt når det gjelder smarttelefoner. De bruker mye strøm. Musikk, lydbøker og film utgår for min del. Å sjekke værutsiktene kan være aktuelt. Første «pri» er likevel kontakten med de hjemme all den tid jeg går alene. Og selv om jeg har med solcelleanlegg forblir telefonen avslått for å være sikker på at jeg har strøm når behovet for bruk melder seg. Erfaring: Skal du ta bilder av noe annet enn natur, eller en og annen snegle så sats på et dedikert fotoapparat. Heretter vil min lille Olympus gjenerobre sin rettmessige plass på magen. Vel, fuglen er fløyet og jeg fortsetter med mitt. Nå ser det ut som det flater ut litt og jeg kommer inn i et område med mye bjørk og ganske tørr grunn. Ut fra kartet å dømme skal jeg ha Langmyrtjennet noe skrått ut til venstre. Litt lengre framme ser jeg masse felte trær. Her er fint å gå og nå er jeg kommet fram og ser hvem som står for trefellingen. Helt tydelig at jeg er i Beverland. Myra er grøftet, ingen tvil om det selv om det er noen år siden. Jeg gjetter på at Beveren har slått seg til i Langmyrtjennet. Så har den tatt fatt på og gjøre nærområdet trivelig og resultatet er at gamle grøfter gradvis fylles med vann. Fra her jeg står, til bekken mellom Tittjenn og Langmyrtjennet anslår jeg det må være ca 50m. På kartet kan det se ut som Langmyrtjennet ligger rundt 200m nedstrøms og mot vest. Gjennom trærne kan jeg altså skimte noe som ser ut som et vannspeil. Vist dette er riktig tyder det på at Langmyrtjennet kan ha blitt noen hundre kvadratmeter større enn på kartet. Foto: I Beverland Er litt usikker på om grunneier og jeg har samme syn på saken, men jeg koser meg. Jeg rusler videre. Rundt, mellom og over felt Bjørk. Vist det er sånn at dette er skiløype om vinteren så har løypegjengen en stor ryddejobb foran seg før sesonstart. Ja se nå ja. Her ble det våtere. Det fine tørre graset som har dekket bakken en stund ligger her og der under vann. Jeg går på en våt stripe av gress med grøft på begge sider. Det blir mer og mer vann og jeg skjønner at det snart vil gå over støvlene. Det er på tide å dreie litt øst og komme høyere i terrenget. Grøften som til å begynne med knapt hadde vann, er her som en dyp kanal. Bred er den også. Blir ikke enkelt å komme seg over her nei. Jeg vil aldri verden klare å hoppe over selv om jeg tar av sekken. Skal vi se,,,, hva med en beverfelt bjørkestamme. Jeg prøver meg på et par av de som ligger nærmest, men de er for lange og tunge til at jeg greier å flytte dem. Jeg finner en mindre noe lenger bort og den greier jeg å slepe med meg og får den heldigvis på plass. Vel over på andre siden er det tørrere, men også mye småfuru som gjør fremdriften en smule strabasiøs. Her må jeg bare brøyte meg fram. Endelig er jeg fram ved nok en skogsbilvei. Skulle ikke tro jeg ville bli så glad over å se veien, men etter en sånn økt nærmest sprudler jeg. Det er i grunnen en mengde slike veier i skogene her og de aller fleste er stengt med bom og ikke gjennomgående. Så også denne. Jeg er kommet ut på veien her den slutter og her er det jammen satt opp krakk og bord. Nå skal det smake med frokost og en kaffedråpe. Har ikke drukket noe siden morgenen så nå skal den oppsparte vannklunken brukes. Fram med den toppmonterte brenneren jeg kjøpte rett før turstart. Den er lett og med relativt god spredning på flammen egner den seg kanskje til noe mer enn å koke opp vann. På denne turen er det likevel helt uvesentlig da jeg bare har med mat og drikke som krever varmt vann. Det blir noen knekkebrød. Dette er jo egentlig frokost og da er det knekkebrød, diverse tubeoster og spekemat som gjelder. Lett og holbart og smaker nydelig på tur. Jeg følger på med en sjokolade til kaffe’n. Aaahh, for et liv! Fortsettelse følger.

Har gått forbi tjernet, men kan neimen ikke huske hvordan bakken er der. Generelt er det mye stein i akkurat dette området, men det er også gress innimellom. Det går en sti litt nedenfor tjernet og i skråningen mot Øystre Repefonnbekken. På det strekket er det ihvertfall 2-3 fine gressflater å telte på. Men familievennlig er det vel ikke, men det spørs vel hva familien forventer av en sånn tur. Jotunheimen er mitt favorittområde og for å være sikker på fremtidige turer hit valgte jeg å sette camp på Maurvangen Camping på konas første Jotunheimtur. Det var selvfølgelig en helg med maxvær og vi gikk dagsturer og på kvelden ble det god mat og drikke inne på kafeen/restauranten. Tror jeg ville satset på et annet overnattingsted med familien. Lykke til !

Aahh, deilig med en strekk i lyngen, men nå får jeg komme meg på beina. Jeg hiver sekken på ryggen. Tar et siste overblikk for å se om jeg har fått med meg alt. Ut på grusen igjen og over en liten høyde og ned mot Søndre Rotjenn. Her er det folk. Kanskje de også er på fisketur. Ser 2 telt i sydenden av tjernet. Herfra og opp mot Nordre Rotjenn er stigningen jevn og grei. Grusveier er ikke det mest interressante å ta seg fram på, men det er definitivt enkelt. Jeg runder sydøst for Guluhøgda og nå bærer det ut i et langt strekke uten sti. Jeg prøver å holde høyde og tar kompasskurs mot Langtjennåsen. Der er planen å krysse en sti og fortsette rett nordover til rv.170. Det starter bra men etter en stund blir det veldig tungt. Skogen er så tett så tett. Jeg treffer på stien lengre øst enn beregnet. Altså har jeg ikke greid å holde meg helt i høyden. På kartet ser jeg at jeg har igjen 7-800 meter til rv170. Spørsmålet er om jeg skal brøyte meg fram som planlagt eller ta stien. Stien og etterpå trasking på asfalt er lengre, men virker likevel å være enklere. Det blir stien. Foto: Jeg velger minste motstands vei. Noen hundre meter lengre fremme skimter jeg Langtjenn mellom trærne. Kort pause med nøtter, Bixit og vann. He-he, her sitter jeg, ikke langt fra veien med sola i fjeset. Helt alene. Bare småfuglene holder meg med selskap. Jeg har all verden av tid. Ute på rv170 mellom Bjørkelangen og Setskog er det ikke akkurat tett trafikk så den snaue kilometeren går helt greit. Framme på Stubberudmoen tar jeg nordover igjen på nok en skogsbilvei. Det er litt mer åpent her og koselig å gå. Jeg går langs Setta, elva som har sitt utspring i Store Garsjøen og som lengre syd renner ut i Setten. På sin vei er den innom mange tjern og vann. Årtjenn er et slikt tjern og her passer det med nok en pause. En fin liten gresslette ned mot vannet egner seg ypperlig. Fram med primusen og av med skoene. Deilig å lufte tærne etter at de er dyppet. Foto: Grusvei er helt greit når naturen rundt er fin. Etter en god pause og tørre føtter er jeg klar og tar grusveien fatt. Stadig videre nordover. På venstre hånd har jeg den skogkledde Bukkåsen og på min høyre har jeg Setta og noe senere Svartsætermyra mot foten av Svartseterhøgda. Ja, nå ser jeg Bogtjenn og da er det ikke langt igjen til Jeriko. Ved Jeriko stopper veien, men en kort spasertur vestover bringer meg over til neste veisystem. Noe lenger fram går igjen veien helt inntil Setta. Foto: Setta flyter stille sydover Jeg fyller den ene vannflaska her. Ingen vits å bære mer enn nødvendig. Skal bare runde vestsiden av Sagåsen og så er det tid for middag. De neste kilometrene er ganske kjedelig . Jeg har tatt avskjed med Setta og det som er igjen er egentlig bare veien og skogen. Ved Stavtjenn finner jeg meg en fin plass i solen. Henter vann, fyrer Primus og gjør klar en Real. Jeg kjenner på meg at jeg syns det er litt tuklete å få luftet bena. Jeg bruker gamasjer på så og si alle turer enten det er sommer eller vinter. For første gang i mitt liv har jeg Gore-Tex på bena. Hovedfokus på denne turen er jo fremdrift så derfor valgte jeg å skaffe meg en litt lettere sko. Jeg er glad i lær og ankelstøtte og det har disse skoene og i tillegg, altså Gore-Tex. Nå sitter jeg her og sliter litt med å få av strikken og hempa på gamasjen. Sånn det var den ene,,, Okey det er ikke så ille å få det av, men det skal jo på igjen og det,,,. Uansett kjenner jeg at det er viktigere enn noen gang å få av seg sko og strømper i pausene. Det smaker med mat nå og varm solbærtoddy er som den fineste vin til gryteretten fra Real. Det blir forresten 2 kopper før jeg kommer meg på bena og tar den siste biten ut til asfalten. Fv 235 heter den og den følger jeg fram til Vesle Garsjøen. I dag møter jeg ingen, men om vinteren er det stor trafikk her. Vel og merke om det er snø. Jeg er nå på Aurskog-Hølands absolutt flotteste område hva gjelder skiturer. Store åpne myrområder avløser hverandre og et særdeles bra løypenett godt vedlikeholdt av Mangenfjellets Turlag. Jeg går av asfalten og fortsetter på grusvei. Holder litt til høyre i et dele og gjennom nok en bom. Veien stiger slakt og flater ut på ca 300moh. Jeg rusler rolig av sted. Vurderer noen plasser med tanke på Camp. Sola er på vei ned og det hadde vært godt å kunne sitte litt ute før råslaget kommer. Jeg har Steintjenn ned til venstre nå. Skal jeg ta en sving nedom å sjekke? Går et lite stykke på en vei ned mot vannet. Nei, her er det myr. Prøver å skjelne konturene av bredden på østsiden. Kjenner jeg begynner å bli sliten. Gidder ikke bruke krefter på å brøyte meg gjennom krattet langs land. Sier til meg selv at det sikkert ikke er mulig å få opp teltet der. Veien faller litt og nå skal jeg forlate veien for en stund. På kartet er det merket som sti. Det åpner bra og det er mykt under bena på den gresskledde kjerreveien. Et par hundre meter senere er det slutt og en ordentlig vasstrukken myr ligger foran meg. Jeg prøver noen meter. Her var det vått ja. Jeg prøver å danne meg et bilde av terrenget. Skulle gjerne vist hvor langt dette våte stykket er. Vegetasjonen er for tett og jeg ser kun en 6-8 meter fram og det ser ikke bra ut. Jeg snur rundt og går opp på kjerreveien igjen. Hhmmm, hva om jeg rett og slett legger meg her? Jeg svinger av meg sekken og tar fram teltpluggene. Tar noen prøvende stikk i bakken. Jo, her blir jeg i natt. Fortsettelse følger...

Jeg trenger et par minutters pause her jeg står. Jeg tar meg selv i å tenke på dette med erfaringer. Jeg har jo nevnt det sånn innledningsvis så det ligger vel litt i kortene. Jeg har kjent det før og vil kjenne det igjen. Denne noe udefinerbare følelsen av matthet. Erfaring: Spis og drikk før du må. Erfaring: Ikke alle erfaringer lærer man like mye av. Jeg hadde altså gledet meg til å gå over neste ås siden jeg aldri har gått der før. Nå føler jeg mest for å slippe å løfte beina og grusveien rundt frister mest. Veien går i en kløft dannet av åsen jeg kom over og åsen jeg ikke kommer over. Jeg rusler rolig nedover. Passerer Sillingskåla, en mørk myrpytt innimellom trærne. Kveldens siste solstråler når ikke ned hit. Ved Ormetjenn åpner terrenget seg litt og jeg har ikke langt igjen til kveldens mål. Snart ser jeg Vesle Halloren i små glimt mellom trærne. Det var i utgangspunktet ikke ved Vesle jeg skulle campe, men jeg vet om en hylle med hvit, tykk mose her. Skulle ikke forundre meg mye om teltet ikke skulle få plass der. Jeg svinger av grusen for tidlig og må følge fjellknausen et stykke før jeg kommer rett. Dette er egentlig en helt perfekt plass. Selve hylla ligger noen meter høyere enn tjennet og gir super utsikt over vannspeilet som nå og da brytes av vakringer. Den flotte hvite mosen har gjort det mose er bra på. Nemlig å holde på en annselig mengde fuktighet. Når det i tillegg er litt dårlig pluggfeste blir plassen vraket. Ut på grusen igjen. Klokka nærmer seg 21 og jeg vil ha opp teltet før mørket kommer. Ikke langt igjen til Store nå. Det begynner å stilne og kun de ivrigste småfuglene holder på. Jeg hører dem før jeg kommer frem til vannet. Lyden bærer godt slike stille kvelder. Noen er på plassen hvor jeg hadde planlagt å telte. Dette er en strek i regninga. Store Halloren har ikke fler plasser hvor det er mulig å telte med mindre en legger seg borte ved hytta i nordenden. Ok, det er bare å gå videre. Nå er jeg på høyde med dem og gjennom buskene ser jeg 2 som fisker. De må ha hørt knasingen fra grusen og en roper: «hei». Jeg roper: «hei» tilbake, stopper og fyller på med: «fått no’»? Jeg hører ikke helt svaret. Hmm, det er vel ikke helt høflig og bare gå videre nå, nei jeg stikker bortom. Jeg nærmer meg og ser sykler og hengere med liggeunderlag. Ja da skal de nok være over tenker jeg i det jeg kommer klar av krattet og opp på knausen. «Hei gutter», 3 hyggelige karer hilser tilbake. Jeg skjønner etterhvert at de ikke er herfra, men at han ene jobber sammen med en Hølending og at de har vært her før. Nå skal de fiske og kose seg og blir over til i morgen. Jeg takker høflig nei til potetgull og øl og forteller hva jeg driver med. I mens får 3‘dje mann tilslag på flua, men den går. Det er hyggelig med en prat når en er på tur, men nå er det på høy tid å få satt camp. Vi ønsker hverandre fortsatt god tur og så er jeg på vei igjen. Et par hundre meter senere ser jeg en alvorlig svær flishaug i veikanten. Her er det sagd mye ved. Dette må vel være det beste, eller i hvert fall det mykeste underlaget jeg kan forvente. Sekken kommer kvikt av og med beina jevnes haugen ut. Teltet er oppe og primusen er igang. Her nede er det ikke signal så jeg klatrer opp på knausen bak teltet og får gitt OK beskjed til de hjemme. Skumringen er et faktum og det er ganske kjølig. Det er godt å holde rundt den varme kaffekoppen. Det er blitt helt stille og ute fra vannet høres Lommen. Makan til villmarksfølelse den fuglen skaper. Nei, nå er jeg så kald at jeg skal krype i posen. Jeg rydder opp, får sekken i ytterteltet og så noen raske lengder fram og tilbake for å få opp tempen. Da er jeg klar for posen. Foto: Teltplassen på morgenkvisten. Natten var rett og slett kald. Noe av det siste jeg gjorde før turstart var å bytte til en varmere (og tyngre) sovepose. Du verden så glad jeg er for det nå. Erfaring: Tja, kanskje, eller rett og slett føre vár. Jeg fyrer primusen og kjapper meg med tannpussen. Varm havregrøt og kaffe er helt konge nå. Foto: Varm kaffedråpa på morra’n Det er småkjølig å sitte rolig så her er det bare å sette igang. Vandringen startes med ulltrøye, fleecegenser og vindjakke. Om å gjøre å få varmen må vite. Foto: Store Halloren sett fra nordsiden Jeg forlater vannet her i nordenden og følger bekken mot Dryplane. Området bærer tydelige tegn etter Bever. For et par år siden var det stor aktivitet her. Nå ser det stille ut. Jeg fortsetter å følge bekken. Det stiger forsiktig opp og forbi Gylta før det blir utforbakke mot Lomtjenn. Her ligger ei hytte som har sett sine bedre dager. Det er noe med denne hytta som rører meg og hver gang jeg er forbi kjenner jeg litt tristhet ved synet av forfall. Foto: Hytta ved Lomtjenn Det blir en 10 minutter her med vann og nøtter. Jeg er varm i trøya nå. Har fått av meg fleece og vindjakke og er klar for neste åsrygg. Igjen forlater jeg grusen og skal over, i stedet for rundt en ås. Og nok en gang mister jeg stien. Jeg virrer litt rundt før jeg finner en mulig vei ned i Styggedalen. Der nede venter grusveien som jeg følger opp til Lintjenn. Foran meg ligger Ilebekkhøgda på gode 300moh. Her har jeg vei å gå på og det gjør at høydemetrene går forholdsvis greit. Vel vel, sola steiker meg i nakken og jeg er rimelig tørst. Drikker den siste skvetten halvveis opp i bakken. Foto: Fra Ilebekkhøgda mot sydøst og deler av innsjøen Setten Skikkelig bratt, men kommer omsider opp. Det har vært mye hogst her og takket være den ser jeg nå utover store deler av Setten. Den glitrer så fint der nede og jeg minnes en kanotur for noen år siden. Det var også Pinse og bikkja, guttungen og jeg hadde en kjempetur med 30+ i lufta. I dag mangler godt og vel halvparten av dette tallet, men det er helt flott vær å gå i. Også her oppe blir sporet borte, denne gang i det moderne skogbrukets etterlatenskaper. Det er utrolig krevende å ta seg fram over sånne hogstflater. Jeg passer på og løfte bena, men likevel hender det jeg trår jeg på litt av en grein så den løfter seg og jeg nesten snubler. De voldsomme, ofte over halvmeter dype spor etter maskinene er fylt med så mye vann at de også er en utfordring. Litt ned i lia kommer jeg klar av feltet og tett skog overtar. Stien på kartet ser jeg ikke noe til. Det er ca 200 meter ned til grusveien i Dyntjenndalen og 60 høydemeter. Jeg prøver meg fram og det blir mye fram og tilbake men jeg kommer da gradvis lavere. Tett skog og ulendt terreng sørger for et ineffektivt rutevalg ned fra Ilebekkhøgda. Igjen har jeg grus under skoene og nå har jeg ikke langt igjen til Dyntjenn hvor jeg har planlagt varm lunsj og kaffe. Dyntjenn er et ganske langt vann og langs den sørligste delen går grusveien helt inntil. Det gir enkel tilgang og jeg finner en fin plass i sola, godt skjermet for den kjølige vinden. Foto: Dyntjenn Primusen fyres og så rigger jeg meg til med favorittlunsjen min når jeg er på tur. Det spiller ingen rolle om det er sommer eller vinter. Nudler med kyllingsmak er første valg. Foto: Primusen fyres ved Dyntjenn. Varm suppe og en kaffedråpe etterfulgt av en 5 minutter på ryggen. Jeg smiler for meg selv. Snakk om å være heldig. Ennå er det langt igjen. Herlig! Fortsettelse følger....

Ja det er som tidligere nevnt onsdag kveld og det som skulle være morgendagens etappe har jeg startet på nå. Det er flere grunner til det, men først og fremst fordi dag1 byr på totalt mange høydemeter i form av opp og ned terreng. Håpet er at jeg har gått meg til før neste høydemeterterreng venter meg i Odalen. Jeg har startet turen hjemmefra og akkurat nå virker Sjusjøen herlig langt unna. Selv om jeg nærmer meg 60 må jeg si det kribler litt ekstra når en tur av litt lengde tar fatt. Jeg er altså på vei østover i Aurskog-Hølands skoger. Foreløpig går det fint på skogsbilvei så rekker jeg å bli litt varm i skrotten før stigningen begynner. Har vel igjen et par timer med dagslys og da burde jeg rekke inn til Halloren. Her vet jeg om en grei teltplass og vannet sørger for at både mat og kaffe kan nytes varm. Foto: På vei østover. Skogsbilveien har gått over i kjerrevei og snart venter stien. Jeg er definitivt ingen lettpakker, men må si at lettpakker tråden her på Fjellforum har blitt lest, dog uten å bli kommentert. Det gir innspirasjon og en begynner å tenke. Selv har jeg i mange år brukt et enkelt regneark og vet nøyaktig hva jeg bærer på. Det er som regel for mye. Ikke fordi jeg har med ting jeg ikke bruker, men rett og slett ting jeg tidvis kan trenge, eller ikke er villig til å legge igjen hjemme. Denne gangen har noen nye lettere saker havnet i sekken og noe er lagt igjen hjemme. Selve sekken er også lettere i og med at jeg nå fikk plass i 80 literen til guttungen. Puhh, heldigvis ikke langt igjen til Damtjenn nå. Har bestemt meg for en 10 minutter hver time så en pause i gapahuken der passer godt. Jeg ankommer et blikkstille Damtjenn og nyter øyeblikket. Snur meg mot gapahuken og registrerer at de siste dagers kraftige regnvær har sørget for at selv den innerste benken er søkk blaut. Ikke noe problem, kan jo bare ta fram sitteunderlaget, eller, -kanskje jeg bare skal gå litt til. Nei, jeg går. Formen er fin og det nærmer seg kveld. Like greit å bli ferdig med Snartjennåsen før jeg tar pause. Noen hundre meter senere er kjerreveien slutt og stien fortsetter bratt opp åsen. Endelig oppe og jammen ble jeg varm ja. Har bevilget meg 2 nye flasker Imsdal foran turen og nå fiskes en frem og får følge av en Bixit turkjeks. Du verden hvor godt det smaker. Stien videre går mellom Røssmyra og Munken og ved neste høydedrag er den blitt så utydelig at jeg til slutt mister den. Jeg roter lenge rundt i håp om å finne den igjen, men innser at jeg må ta meg ned fra åsen på en omtrentlig kompasskurs. Det er godt fall på denne åsen og med tett skog og veldig kuppert terreng blir det mye siksak før jeg er vel nede på grusvei. Hva gjør jeg nå da,? Holder fram på stien over neste ås? Den er nesten på høyde med den forrige, altså nesten 300 moh som er en formidabel høyde på mine kanter. Jeg kan også ta grusveien og selv om den er en god del lenger kan det være lurt. Jeg er klar over at enkelte sliter med lengden på turberetningene mine. Ja at de sågar er tyngre lesestoff enn Snorres Kongesagaer. Uforståelig spør du meg. Men har du ikke hoppet av ennå så kan jeg opplyse at neste avsnitt er like langt, men i et forsøk på å få det hele litt mer spenstig kan jeg friste med noen fler bilder. PS! Dette med bilder kommer jeg tilbake til på et senere tidspunkt. Fortsettelse følger....

Den lange rusleturen som ble kort. Høsten 2014 begynte jeg å tenke på hvor neste års Påsketur skulle gå. Vi skal ha Påsken på Sjusjøen. Sånn sett ville det vært ideelt og avslutte der når familien ankommer. Forrige påske gikk jeg fra Ringebufjellet og ned til Sjusjøen. Så hva med å ta årets tur med start fra Hjerkinn? Vel, slik gikk det ikke. Et par måneder etter at planen var født pådro jeg meg Tennisalbue. Etterhvert ble det sykemelding. Jeg brukte tiden til småturer, turplanlegging og kartsøk. Januar 2015 og jeg begynner å bli bekymret for snømengden fra Hjerkinn og Rondane. Det er ingen ting som er positivt med Tennisalbue, men det skal sies at du får god tid til drømmer. Jeg er fortsatt sykemeldt og utallige timer tilbringes over kart og med nettsøk. Jeg innser at jeg må ha en plan B. Plan B er like enkel som den er genial tenkte jeg der og da. Hvorfor ikke starte hjemmefra? Nettet ble trålet for innformasjon. Det var fint lite å finne med unntak av et par Blogger fra folk som hadde gått Rondanestien, men da altså på sommerstid. Midt i Januar spør jeg her på Fjellforum også, men uten resultat. For å gjøre en lang historie ,,,,,,,,; Ikke ble det nok snø på mine kanter og ikke var det mulig å bruke høyrearmen. Det ble ingen tur. Planen ble arkivert. Og så går ukene og en planlagt sykkeltur til Danmark med en kollega blir også lagt på hylla. Det skulle egentlig være årets Pinsetur. Min høyrearm er fortsatt vond og å holde et sykkelstyre over flere dager virker umulig. Her kunne egentlig denne historien endt, men det gjør den ikke. Jeg er forlengst tilbake i jobb, men har jo en uke fri i forbindelse med utgått Pinsetur. Den som sparer, eller gjemmer, den har tenker nå jeg. Plan B plukkes fram. Skiføret nå i Mai er omtrent som det var rundt Påske. Med andre ord, perfekt for fottur. Pga dårlige knær har jeg i det senere følt god hjelp i å bruke staver på sommerturer. Om de avlaster,,,? Ja hva vet jeg; De er i hvertfall gode å ha som en ekstra støende hånd. Er derfor litt lei meg for at albuen fortsatt setter en stopper for stavbruk. Jeg går ikke veldig fort, men er relativt god i lengden. Dager på mellom 20 og 30km virker fornuftig i forhold til tiden jeg har disponibel. Plan B ble planlagt på Lommekjent.no og nå printes kartene ut. Ett for hver dagsetappe. Jeg velger å beholde den inntegnede ruten, men vil velge hensiktsmessige alternativer underveis siden jeg nå snakker fottur. Kartene er uten rutenett og målestokk og egner seg best til oversikt. En god ting er at den inntegnede ruten enkelt lar seg overføre til GPS. Siden det er artig å bruke kart og kompass satser jeg på dette oppsettet og lar GPS´en stå for detaljene. Den 14 mai etter jobb og middag sier jeg «ha det» til familien. For å få en myk start velger jeg å starte nå i kveld i stedet for å vente til i morgen tidlig som er etter planen. Jeg har surret rundt på fjellet, i skog og mark i nesten 50 år og føler meg veldig «hjemme -der ute» På disse årene er det bare turutstyret og alderen som har endret seg. Følelsen av frihet og en nærmest berusende lykke over «å være på tur» er den samme nå som før. En kropp som ikke er like smidig lenger får en viss motvekt med lang turerfaring. Hver eneste tur byr på muligheter for å plusse litt på erfaringskontoen. Så også på denne turen. Ikke noe dramatisk, men likevel. Mer om dette senere, nå må jeg fortsette på kjøkkenet før kona kommer hjem.

Helt greit å bruke både steikepanne og andre kjeler. Jeg kjøpte Biltema brenneren med varenr. 37-650 som er produsert av Fire Maple (fms-116) og den takler uten problemer kjeler og panner vi pleier å ha med oss på tur. Denne brenneren har god spredning og er lett å justere. Jeg kjøpte forøvrig også kjelesettet 37-0053 som jeg også tror er Fire Maple. Fordelen her er at inni kjelesettet er det plass til en 230 gr gassboks og den nevnte brenneren. Lett og lite kjøkken som mest egner seg til varming av vann. Egentlig veldig fornøyd så langt.

Takk for den Tomasnl. Dette var en turrapport helt etter min smak. Fint med utfyllende bilder. Takker og bukker

Har vært på jakt etter lettere kjøkken og brenner og har trålet diverse butikker i det siste. Endte til slutt på Biltema hvor jeg fikk en gassbrenner til 159,- og kjelesett (kjele 0,9l / panne 0,5l) til 149,- Jeg dro jo kjensel på brenneren og ved oppakning hjemme kunne det konstateres at inni den Biltemamerkede esken lå det en fms-116. Kjelesettets eske var også merket Biltema, men jeg synes det til forveksling ligner fmc-208 settet fra Fire Maple. I tillegg ble det med noen billige gassbokser og en gassboksstøtte. Prøvebrent med god flammespredning nå i kveld.

Kan det være at du har for mange kart på en brikke? Husker at jeg la inn flere kart på brikka for et par år siden og fikk problemer. Husker ikke om det var på GPS eller i BC. Selv om brikken var stor nok til kartene som var innstallert funket det ikke. Idag har jeg vel 2 eller 3 kart pr brikke og det går greit.

Hmm,, har samme GPS som deg og bruker Mac, men når jeg i BaseCamp velger kartene i /fra GPS´en kommer de da opp. Har ikke konvertert kartene. og har både Topo og frikart på brikka. Velger bare hvilket jeg vil ha aktivt og så vises det i BC.

Er litt usikker på hva jeg skal mene om messa. Har i mange år, også fra før den kom til Lillestrøm vært innom messa. Jeg var tidligere både jakt og fiske interressert og syntes messa var helt topp. Det var ett av årets høydepunkt rett og slett. I dag jakter jeg ikke og det er ikke så ofte drar på dedikerte fisketurer. Fisking er noe jeg nå gjerne gjør når jeg er på tur. Det er over tid friluftslivet i betydning av å være ute på tur, kort elller lang som har fått en gradvis sterkere betydning for meg. Når jeg om noen dager igjen avlegger messa et besøk er jeg redd det nok en gang blir en skuffende opplevelse. Kanskje er det min dalende interresse for jakt og fiske som får meg til å føle at nettopp dette er blitt messa´s varemerke. For egen del ønsker jeg meg flere utstillere og større bredde av friluft / turutstyr. Og som nevnt lengre opp i tråden flere teltmerker. Jeg ønsker meg selv og liketenkene lykke til og så ses vi kanskje på (Villmarks)messa.

Hei Gnelse, Har ikke konkrete tips å komme med for turer med utgangspunkt Odal, men tenker at områdene nordover mellom rv20 fra Kongsvinger og rv24 fra Skarnes må skjule mange perler. Har aldri vært på tur der selv, men får min første erfaring derfra uken før Pinse. Kommer sydfra og krysser Glåma ved Sander. Derfra må jeg følge veien til Slåstad og håper å rekke butikken der før stengetid lørdag 16 mai. Går det bra har jeg nok mat i sekken for videre trasking nordover i et forhåpentlig fint terreng. Ser på kartet at det er en fin blanding av skogsbilveier og stier og det passer meg fint på denne turen. Denne kombinasjonen vil kanskje du også finne nyttig og bruker du kartet på f.eks ut.no eller lommekjent.no kan du peile deg inn mot interressante steder. Møter du på vanskeligheter vil grusveiene raskt bringe deg ned til sivilisasjonen igjen. Lykke til

Siden du har "gjort" Hardangervidda henger jeg meg på forslaget til @Walkabout om Hjerkinn-Rondane-Hedmarksvidda. Strekningen mellom Hjerkinn og Hamar (Gåsbu, Budor, Savallen) har mange alternative start og stopp punkt. Her er bare og velge og vrake.

Hei RAS, Var i samme situasjon som deg. Hadde med meg batteripakker på tur og har det fortsatt. I de tilfeller jeg fortsatt velger batteripakke dreier det som om korte turer, typisk helgetur. Til noe lengre turer opplevde jeg å "bruke opp" strømmen i batterpakka og syns da det var irriterende å bære på "ubrukelig" vekt videre. Og skaffe tyngre "større" eller fler batteripakker føltes som et steg i gal retning. Begynte å orientere meg mot solcellepaneler og leste meg opp på reklame og noen sjeldne og sprikende brukererfaringer. Da jeg synes det var vanskelig å finne troverdige eller entydige brukerfaringer ble det egentlig mest med tanken. Ved en tilfeldighet ble det likevel til at jeg på en villmarksmesse ble eier av et Guide 10+ solar kit fra GoalZero fra www.greenadventure.no. Selger virket ærlig og prisen ble aksepttabel. Husker jeg tenkte at dette drar jeg ikke med meg på langtur uten å sjekke hva reklamen IKKE forteller. Kort fortalt så drar jeg det som nevnt ikke med på småturer. Men jeg har det med på lengre turer selv om det ikke dekker alle behovene jeg har. Sammenpakket ser det slik ut og vekten er totalt ca 500gr. På baksiden er det en nettingpose som tar vare på ekstra kabler og selve batteripakka. Bildene viser utstyret som følger med i dette adventure kit´et. Reklamen holder ikke helt ord, men selve batteripakken lades via solcellepanelet på 3-4t på mine breddegrader. Noe lengre når panelet henger på sekken og ikke altid er optimalt vinklet mot solen. I allefall har jeg da tilstrekkelig til å lade duppedingser etter at solen har gått ned. Det lader også i overskyet vær, men da er det av mer teoretisk interresse. Noe av det jeg liker best er at det bruker 4 AA eller AAA(følger med AAAadapter) oppladbare batterier. Jeg har med 4 ekstarbat. i begge størrelser og siden GPS,radio,hodelykt etc bruker disse batteriene har jeg alltid strøm nok til disse. Telefon, ActionCam og iPod lades enten direkte fra panel eller fra Batteripakka på 10Wh. Siste bildet viser det jeg har med minus 12v kabelen. Selv om jeg med dette oppsettet ikke får ladet mitt Canon videokamera er det heltklart vært den ekstra vekten på sekken.

Dette ser jo ut som kjøpepulk En kan jo se at pulken er blank så tipper det glir langt bedre enn uten den oppfriskningen. Bra jobbet!

Støtter forslaget til @esw om å gjøre en test i glassfiber først. Sånn støpemessig er det det samme, men billigere å prøve og feile.

Utgangspunktet bør vel være å få tak i et gammelt skall (Form) eller laget det selv. Av nevnte matrialer ville jeg valgt Karbon. Fåes som matter i 90, 45 og 0 grader. Når dette legges på riktig måte (gradene) i forhold til hvor du ønsker styrke og vridningsstivhet er det egentlig bare å klippe og lime. Bitene du klipper til legges med litt overlapp så ikke du taper styrke i skjøtene. Greier du å legge hele formen i et stykke bevares styrken uavbrutt, men problemet er at fibrene ikke altid føyer seg glatt etter formen om du ikke har mulighet til å støpe med vakum (og eventuelt varme). Lykke til med artig prosjekt.

Takk for deling av film fra et herlig område. Værmessig litt opp og ned, men så ut til at dere koste dere uansett. Og å spe på turmaten med steikefisk er helt topp. Takker så mye !

Ja da ligger også Innsjøen Setten og Mjermen i Aurskog-Høland kommune helt øst i Akershus så og si i reiseruta. Etter endt padling fortsetter bilturen på rv21 "Villmarksveien" videre mot grensepassering. Det er ikke elv da, men fine vann uten for mye trafikk. Legger ved en link til en filmsnutt fra en tur jeg hadde med guttungen. Ønskes mer utfyllende info så si ifra.

En liten tanke vedr svar som har sammenheng med rovdyr og overnattinger. Farges våre svar av hvor vi bor / er på overnattinger For egen del tenker jeg ikke over saken i det hele tatt om jeg ferdes i områder hvor sannsynligheten er liten for å treffepå dem. Derimot er det en helt annen sak om jeg er på overnatting i mine hjemtrakter. Tanken streifer meg både før og under turen Hvordan er det med oss egentlig. Er klar over hva statistikken sier, men det er vel bare statistikk

Kanskje ikke helt riktig tråd og ikke idag, men forrige dagen, men i hvertfall: Hvor har du vært på tur (ikke) i dag. Fortalt i bildet istedet for ord. Moderator får flytte hvis dett blir helt feil helt feil. rayun

Veldig bra @alextra. Så bra formidlet at jeg kunne kjenne på det når det buttet imot for deg og den sanne gleden når ting flyter. Kanskje det blir en liten filmsnutt fra denne turen også? I alle fall jeg koste meg godt med turrapporten din

Hei, Trenger altså hjelp til rutevalg for en skitur fra Høland til Sjusjøen. Vi feirer alle Påsker på Sjusjøen så det er målet uanset startsted. Mulig det blir tur fra Hjerkinn/Rondane til Sjusjøen om Påsken ikke holder sånn snømessig, men om vi har nok snø her øst i lavlandet kunne jeg veldig gjerne tenkt å spenne på meg ski og pulk på tomta. Mitt bosted er altså Løken i Aurskog-Høland kommune som er beliggende øst for Oslo. Vi har store skogområder på alle kanter og det er disse jeg tenker å benytte meg av for turen nordover til Sjusjøen. Så langt har jeg lagt opp en rute fra dørstokken og svakt nord-øst over til løypenettet som kjøres opp av Mangenfjellet turlag. Fra løypenettets nordøstre grense tenker jeg så og kople meg på løypenett mot enten Årnes - Skarnes - Sander. Her dukker det største spørsmål opp: Øst eller vest for Storsjøen i Odal. Det er selvfølgelig ikke noe problem og bare stikke en kurs å tråkke i vei, men i disse skogområder er dette svært tungt og tidkrevende. Det jeg altså er ute etter er å følge et løypenett visst dette da finnes. Dernest må jeg krysse rv3mellom stange/Hamar og Elverum og tenker meg en kurs mot enten Savalen - Budor - Gåsbu. Herfra vil det være greit å kople meg på en løype videre nordvestover mot Sjusjøen. Så tidlig i sesongen er det ikke så altfor mye hjelp i Skisporet.no da snøen og løypemaskinene er fraværende og det er her jeg håper på tips fra lokalkjente eller FF'ere som kan ha gode tips å komme med. Har selv vært aktiv i styret til en lokal skigruppe innen idrettslaget og vi kjørte opp løyper i nærmiljøet, men å finne løyper fra tilsvarende idrettslag i den tenkte trasseen er ikke lett. Regner med å måtte trekke pulken tidvis på vei fra det ene området til det andre, men er altså på utkikk etter sammenkoplede løyper fra Høland til Sjusjøen. Alle tanker er velkomne.

Reklamasjon på NorthPeak i boks og derfra til XXL for innkjøp av et par Icebugs. Håper piggene sitter bedre her.