Gisle Uren

Dette har jeg all tro på at vil gå kjempefint, polarhund på langtur altså. Her er noe av de tingene jeg har fynnet nyttig opp gjennom årene. Personlig synes jeg det er en stor fordel at hunden trekker egen pulk og ikke bare trekker i strikk festet til meg. Jeg foretrekker stivt pulkdrag til hunden, fordi den langt på vei klarer med hele pulken både i oppover og nedoverbakker uten hjelp fra deg. Dersom hunden er festet til strikk foran deg og du trekker en pulk sliter du fort langt mer i nedoverbakker. Hunden trekker ekstra fordi da går det lett og du ender opp med å måtte bremse både hunden og den tunge pulken du har bak deg. Det blir fort mye rykk og napp av det. Som tommelfingerregel regner jeg at hunden trekker sin egen vekt. På godt føre trekker den kanskje mye mer, på dårlig nok føre vil den ha problemer med å komme seg frem uten pulk på slep. På langtur er det mest hensiktsmessige foret tørrfor av en eller annen type. Det har lang holdbarhet, lav vekt og er enkelt å tilberede til en hund. Velg for av en god type, gjerne en "ekstrem" eller "aktiv" variant. Suppler med ekstra fett for å komme opp i omlag 40 % fett eller mer. Jeg bruker nyretalg som kjøpes fra slakteriet som tilskudd for å få opp fettprosenten. Dersom du har mulighet for det er det verdt å bruke ett eller annet slags våt/råfor basert på kjøtt. Vom og Hundemat er en variant av slikt for. Dette har langt høyere vekt enn tørrfor, men er verdt å bruke innimellom fordi det funker bedre for hundemagen med et animalsk for. Energimengden som trengs må du prøve deg litt frem for å finne ut hva som funker. Hunder av ulik størrelse, ulik pelskvalitet o.l vil ha helt ulikt energibehov. En normalt pelset siberian husky vil vanligvis ha merkbart lavere energibehov enn en typisk alaska husky som brukes av mange løpskjørere. Til forankring er kjetting det beste. Det er litt tyngre enn vaier, men har lengre holdbarhet og er vanskeligere for hunden å vikle og stramme om sine egne ben eller sin egen kropp. Det har opp gjennom årene forekommet en del stygge klemskader som følge av vaier rundt beina. Vaier er mulig å tygge i stykker, kjetting lar seg ikke tygge gjennom. Jeg hadde selv en grønlandshundtispe som tygget seg gjennom 5 mm rustfri vaier på under en time. Til en hund holder det lenge med rimelig 4 mm kjetting fra jernvarehandelen. 1,5 - 2 meter kjetting er mer enn nok. Bruk svivel i enden og helst 5-6 mm skrukarabin for å feste hunden eller alternativt litt kraftig messingkrok. Stålkrok at BGB typen lar seg åpne dersom hunden får vridd halsbåndet slik at ringen presser ned mot den fjærbelastede låsen. Jeg synes det er praktisk med løkke eller stor skru karabin i andre enden av kjettingen. Da er den lett å surre rundt et tre e.l. om det er hensiktsmessig. I en bratt utforkjøring kan kjettingen vikles rundt pulken slik at den fungerer som en bremse. Dette hjelper både deg og hunden. En vaier er langt tynnere og fungerer ikke like godt til det. Ta med en plankebit eller en liten kryssfiner plate som snøanker, gjerne oljebehandlet slik at det ikke trekker så mye fuktighet. Fest kjettingen til snøankeret og grav det ned slik at kjettingen stikker loddrett opp fra ankeret/snøen. Får du 40-50 cm pakket snø over ankeret holder det i massevis. Dersom det er en rolig hund kan det være nok å stikke et par ski godt ned i snøen og feste kjettingen rundt. Spander en skål i aluminium eller rustfritt stål til hunden. Da kan den settes direkte på primusen for å smelte snø eller varme hundemat. Sørg for at hunden får nok drikke selv om den spiser mye snø. Vann er ikke så lett å få i hunden om vinteren så det kan være lurt å gi hunden skyllevannet fra din egne gryte etter middagen hver kveld. Får den i seg en liter med slik "suppe" hjelper det godt. Hvis du bruker tørrfor så sørg for å bløt det opp så sant det er mulig. Det går mye væske til for å fordøye foret når det ikke bløtes opp. Ta med noen potesokker. Blir det slitasje eller kuttskader er det fint å kunne ta på postesokker slik at du ikke forverrer skaden eller i verste fall ikke kan komme deg videre. Ta med litt enkelt førstehjelpsutstyr, bandasjeutstyr, sportstape o.l. til både folk og hund. Mye av utstyret vil være det samme. Jeg har alltid med meg en agrafftang til å stifte kutt. Dette er et svært hendig verkøy til å stifte i stedet for å sy kutt. For oss ukyndige er de langt enklere å stifte enn å sy uten bedøvelse. Ta gjerne med et lite antall antibiotikatabletter til hunden også. Resept får du helt sikkert av dyrlegen når du forteller hvilke type tur du skal på. Håper dette var til hjelp. Gisle

Det eneste som slår en 111 er to 111'er... Brennerskall får du kjøpt i Norge. Jeg kjøpte to stk fabrikknye i fjor fra Finn Hjelmerud. Her er annonsen hans på finn.no; http://www.finn.no/finn/torget/annonse?finnkode=45956871&searchQuery=Finn+Hjelmerud#resultat?keyword Gisle

Vi har nå hatt to dager medmildvær og vind. Snøen har sunket mye sammen, men er fortsatt heldekkende hvitt utom veggene her. Det kan ikke kalles glimrende skiføre dessverre, men dog bedre enn i mange andre deler av landet. Det er meldt kaldere de neste dagene, men ikke snø. Muligheter for snø på fredag (27.12) i følge yr.

Ja, det er fullt mulig å gå på ski. Vi har hatt noen runder med mildvær og kulde så det er ikke akkurat silkeføre lenger, men absolutt skiføre.

Det er absolutt behov for ski eller truger på vintertur i Femundsmarka. Det er ikke noe problem å gå på ski selv om det er mye blokkmark i ormådet. Jeg personlig kjører med hundespann og går på ski i Femundsmarka. Det brukes også snøskuter i forbindelse med reindrift i området. Det er god fremkommelighet på ski. Særlig langs mange vann og vassdrag sparer du også mye tid og energi på ski fremfor truger. Gisle

Denne vinteren tenkte jeg å prøve å kombinere min Isbjørn Jan Mayen (fiber) med min Exped Comfort 600 (dun). Hvis det blir kaldt nok da vel å merke. I Exped'en ligger jeg komfortabelt til ned mot 0 grader, i Jan Mayen har jeg sovet komfortabelt til under - 30 i ullundertøy, lue og to par ullabber. Exped posen er betydelig smalere/trangere og passer greit inni Jan Mayen posen uten at den kjennes trangere ut innvendig, motsatt går i hvert fall ikke. Jeg har derfor aldri vurdert å ha den ytterst. Jeg har alltid tenkt sånn at fuktigheten kondenserer, går fra damp til væske, der kuldebarrieren i posen er, dvs der varmen fra kroppen møter kulden utenfra. Væsken fryser så til is der fyllet blir kaldt nok til å nå frysepunktet. Jeg har også sett det som sannsynlig at jo tykkere isolasjonslag du har rundt det, jo lengre unna kroppen skjer dette. Dermed har jeg også sett det som logisk at det er fiberposen som bær være ytterst. Dette var bare en personlig oppfatning, ingen vitenskapelig utprøvd hypotese. Jeg kan selvfølgelig ta helt feil, har gjort det før... Gisle

Jeg har selv grønlandshunder, men mye av det særegne ved polarhunder er likt for de ulike rasene. Når det gjelder jaktinstinkt og polarhund er det to innfallsvinkler. Hvis du ser på det som et problem og et slitasjemoment, ikke kjøp polarhund. Hvis du klarer å se på det som en naturlig del av det å ha polarhund, så går det greit å takle. Jaktinstinktet er jo faktisk en del av overlevelseskarakteren til polarhunder, noe av det som har gjort det mulig for dem å overleve under de forholdene hundetypen har utviklet seg. Personlig synes jeg jaktinstinktet er en såpass viktig del av helheten at jeg synes en polarhund helt uten jaktlyst mangler en av sine viktige overlevelsesegenskaper og kanskje derfor ikke bør avles på. Men som sagt så er det en helt personlig mening. Etter egne observasjoner og observasjoner gjort av andre, jakter de fleste grønlandshunder (og trolig malamuter) mest på blikkontakt. Ser de et vilt, særlig ett som flykter, så jager de. Lukter de spor blir de interessert, men det ser ikke ut til å vekkejaktlysten på samme vis. Kanskje det er et slags kost-nytte instinkt som henger igjen fra tidligere tider. Det har derimot fungert greit for meg å bruke grønlandshund til å spore opp felt hjortevilt. Av egen erfaring føler jeg at jaktinstinktet først dukker opp omkring 5-6 mnd alder. Jaktinstinktet er ikke kjønnsbundet. At noen opplever det slik er trolig rent tilfeldig og basert på individuelle forskjeller. Gisle

Minus 12 på Røros i dag, men fortsatt ikke nok snø til å gå på ski.

Jeg vet sannelig ikke Jonas. Selv ville jeg enten dratt høyt til fjels for å ha mulighet for skiføre eller holdt meg i sørlige/vestlige kyststrøk for å unngå snø i størst mulig grad. Desember er en sikrere måned med tanke på skiføre enn november. Hardangervidda i fra sør (Haukeli) eller fra nord (Haugastøl/Finse eller evt Dyranut) burde kunne gi brukbare muligheter for skiføre i desember samtidig som de er lett tilgjengelige både med bil og kollektivtransport.

I Femundsmarka er det ikke skiføre enda, men heller ikke trivelig føre for fottur. Det er omkring 10 cm snøslaps på Røros i dag og rundt 0 grader. Forholdene ute ved Femunden er nok veldig lik de på Røros. Det er ikke is på vassdragene og trolig heller ikke sikker is på mindre vann og sjøer. Selve Femunden er så pass stor at den normalt ikke fryser til før mot slutten av desember. Personlig ville jeg nok valgt et annet alternativ enn Femundsmarka i november hvis jeg måtte reise for å komme dit. Lykke til og håper du finner et fint sted for turen din. Gisle

Gled dere til en kjempetur. Det kan være svinkaldt i området i romjulen og rundt nyttår, så husk mye varme klær til jentene og gjerne varmere soveposer til dem enn til dere voksne. Det er bedre å våkne først selv og så fyre opp enn å bli vekket av frosne og sutrende unger. Temperaturer mellom -30 og -40 er ikke ukjent på den tiden. Jeg har ikke kartet foran meg, men hvis avstander og temperatur tillater det så er noen turer over Rogen og riksgrensen til Femundsmarka verdt å anbefale. Besøk i eks Møllerbua eller Revbua som er to åpne buer forsynt med ved. Begge er også store nok til å overnatte i for to voksne og to barn. Det er kun køyeplass til tre, men det er gulvplass nok til en i tillegg. Møllerbua har best ovn av de to buene, men er litt mer glisen. Håper å få meg en tur innover marka i romjulen jeg også, men det blir nok litt tidligere enn nyttårshelgen. God tur!

Snasen ovn. Den er faktisk så pass lett at det absolutt kunne vært noe å ha med på hundesleden når jeg er på turer i Femundsmarka eller andre skogsområder. En slik ovn og et telt med åpning for pipe, så har en plutselig full komforttemperatur uten primusfyring, muligheter for fyring utover natten osv. Barnevennlig vintertelting!

Great pictures!

Vi hadde 18 minus i helgen, målt mellom Røros og Femunden. Selve Femunden er nok åpen til langt ut i desember, men alt av mindre sjøer og vann fryser nok som LindaP nevner til i løpet av november. Tror ikke kanotur i området blir den store novemberslageren.

Morsom sak, men jeg hadde ikke takket nei til å være med på turen likevel. Det hadde vært spennende å fly i lav høyde og med lav hastighet over Nordøst-Grønland og Kap Morris Jessup. Skulle selvfølgelig helst rundet Grønlands topp med hundesapann, men hadde ikke takket nei til en sightseeing runde med fly heller...

Ja, Amundsen brukte hunder til Sydpolen i 1911 og Nansen brukte seil på sledene over innlandsisen på Grønland i 1888.

Man sover suverent godt på en downmat eller annen type tjukkere oppblåsbart. Husk bare på at det kan gå hull på dem og da er isolasjonsverdien til downmat lik null. Jeg har alltid med andre underlag, enten skum eller reiskinn i tillegg om vinteren. På padletur med familien tidligere i høst, gikk det selvfølgelig hull på "mitt" underlag. Jeg sov ikke imponerende godt oppå de fire redningsvestene som da var alternativet. Skulle svært gjerne hatt selv et tynt skumunderlag den natten.

Kobberkjeler som brukes til matlaging bør være fortinnet inni. Mat/drikke tilberedt i rent kobber skal ha mindre helsebringende effekter sies det. Hvor mye, lenge eller ofte det teilberedes/inntas vet jeg ikke, men den generelle regelen er å benytte fortinnet kjele. Dette kan gjøres i etterkant om man skulle komme over en fin gamel kjele som ikke er fortinnet.

Skal ikke kommentere ovnsplanene, men jeg har fått med meg at sveising av galvanisert materiale er fy fy. Når galvaniseringen brenner, som ved sveising, utvikler det seg giftig gass. Om temperaturen blir høy nok til å utvikle samme gass når ovnen senere er under bruk vet jeg ikke. Sink har et betydelig lavere smeltepunkt enn galvanisering. Som student brukte jeg en stor sinkbalje som grill. Husker at den svettet sink når vi grillet. Jeg har aldri røykt så jeg kjente aldri søtsmaken, men ser ikke bort fra at den hadde vært der.

Romjulstur, klarvær og fullmåne er nesten ensbetydende med bunnkulde i Rørosregionen og i Femundsmarka. Det blir da god mulighet til å få testet vunterutrustningen, men husk at temperaturen ikke nødvendigvis slutter å falle når den treffer -30. Vi har mange år hatt temperaturer både ned mot og under -40 i julen. Det krever betydelig mer av utrustningen og deg selv etter det lille temperaturfallet. Det fine med Femundsmarka er at det er en del åpne buer som en kan ty til om kulden blir for kvass for soveposen. Det gjør testingen litt tryggere enn om du befinner deg milevis fra folk og hus.

Jeg bruker selv Isbjørn Jan Mayen og sover komfortabelt i den til godt under -30. For ekstra komfort legger jeg en ullgenser over hodeåpningen, så får jeg en liten lomme med varmere luft rundt ansiktet og blir ikke fristet til å ha hele hodet inni soveposen. Jeg er ikke nevneverdig plaget med at genseren faller av. Må rette litt på den når jeg snur meg helt rundt selvfølgelig, men det er verdt tiltaket for å ha det varmt og godt rundt ansiktet. Før jeg kjøpte denne soveposen brukte jeg en gammel Tyin Elite og den fungerte også bra, men ikke i like lave temperaturer som Isbjørn posen. En annen løsning som mange har brukt med stort hell er å ha to tynnere soveposer, den ene utenpå den andre. Dersom den ene i det minst er god og romslig blir dette en brukbar løsning. En av mine turkamerater har brukt løsningen med fjellduk utenpå soveposen en del. Det gir ekstra varme men også fuktig sovepose hver natt. Om du ikke får tørket soveposen til neste natt blir det fort hustrige netter ut av det. Gisle

Jeg vet ikke om tinnlodding vil være sterkt nok, så mye erfaring har jeg ikke. Du må nesten bare prøve deg frem, holder det så holder det. Den gang jeg fikk slagloddet på verksted var det ikke radiatorrelatert, så det var bare en kar som hjalp meg i en lunsjpause. Tror ikke jeg betalte stort for det.

Loddeteknikken du tenker på kalles slaglodding og er en svært sterk sammenføyning. Til tider sterkere enn sveis på stål. Jeg har ikke loddet mye, men tror oppvarmingen blir størst lokalt der du varmer opp. Det skal mye til at du klarer å varme opp så mye rundt tanken at loddingene går opp på andre siden av tanken. Evt kan du jo legge kjøling i form av våte kluter el. som buffer. Jeg kjenner ikke til noen i Trondheim, men husker at det i gamle dager i Bergen fantes noe som het Radiatorservice. De drev blant annet med reperasjon av gamle radiatorer og var dyktige på slaglodding. Kanskje noe lignende finnes i Trondheim. Gisle

Jeg ser helt klart at bedre blodomløp under ekstreme teperaturer kan være en god grunn for å avvike grepet og at feller senker behovet for å skyve med stavene. Godt det fantes en forklaring på det.

Jeg har sett det en rekke ganger i ekspedisjonsfilmer, senest i går på programmet Drømmeturen på NRK der Aleksander Gamme og Cecilie Skog hadde med seg Sharam Khalifeh og Kaweh Almassy på tur på Svalbard. For øvrig et kjempefint program og en kjempefin tur. Det jeg tenker på er unge tilsynelatende erfarne eventyrere som er på langtur i Arktis eller Antarktis, med både en og to tunge pulker på slep. De har som regel feller under skiene, kroppen lent godt fremover for å få med seg pulkene. Og nesten konsekvent med et underlig og keitete grep på skistavene. Hånden tredd ovenfra og ned gjennom løkken. Jeg blir like forundret hver gang. De fleste av oss fikk vel inn som barnelærdom at hånden skulle tres nedenfra og opp gjennom løkken/håndreimen på skistaven. Da vil jo kraften du bruker på å skyve staven nedover være med å også gi hånden et fast grep om staven. Trer du hånden ovenfra og ned vil jo løkken kun ligge om håndleddet og du må knipe til av all kraft for å få et godt nok grep om staven til å gi et godt fraskyv. I verste fall vil jo løkken dra håndleddet oppover og faktisk svekke grepet. Ikke minst på vei opp en bratt isbre med to pulker på slep vil jo et riktig stavgrep både gi deg ekstra kraft og hindre unødvendig spenning av muskulaturen for å holde staven fast. Har det skjedd en utvikling i skiteknikk, kanskje til ekspedisjonsbruk, som jeg har gått glipp av? Har det kommet ekspertuttalelser fra helsepersonell som tilsier at det gammeldags grepet er helseskadelig? Det er helt klart mye rart man henger seg opp i, men nå når jeg først har blitt oppmerkom på dette så klarer jeg ikke å overse det. Gisle