Torgeir

Siste runde i fjellskodebatten for min del... Jeg endte opp med Scarpa SL. Denne er rimelig stiv, men samtidig lett i forhold til brestøvlene. Hadde tenkt å kjøpe LaSportiva Makalu, men disse passet ikke helt til min fot (klemte oppå tær/rist). Dessuten var de nesten ubehagelig stive, og forholdsvis tunge. Så får vi se hvor lenge SL'ene holder... Torgeir

Jeg har en Fjellduken King Size Thermo, og brukte denne en del tidligere. Som nevnt av andre er den glimrende til pauser o.l, men denne utgaven blir alt for varm som poncho. Jeg har også prøvd å overnatte i den et par ganger, med lite søvn som resultat. Lå 17 timer i regn og sludd ved Snøhetta en gang, da været var for dårlig til å gå videre. Etter noen timer trakk det vann inn gjennom glidelåsene, slik at både fôr og sovepose ble våt. En annen gang lå jeg ved Rondvassbu i temperatur rundt null. Da ble det for kaldt, selv om jeg hadde en "sommer"-sovepose inni fjellduken. Begge disse turene endte med nattlig retur.. Altså; Fjellduken (thermo) er glimrende til pauser, ok til nødbruk og uegnet til normal overnatting. Torgeir

Lørdag 24. mai tok jeg mine aller første padletak i en havkajakk. Jeg var på Platou Sport sin Outdoor-messe i Fana, og de hadde med seg flere ulike kajakkmodeller for prøvekjøring (eller prøvepadling om du vil).. Jeg hadde aldri prøvd noe sånt før, men gledet meg likevel stort Det var sandstrand der, så det var lett å komme seg oppi. På med flytevest, og jeg ble dyttet utover. Som de fleste andre hadde jeg hørt at slike farkoster tipper rundt for et godt ord, men der ble jeg positivt overrasket. Jeg satt veldig anstrengt til å begynne med, og kajakken føltes ustødig. Men etter bare et minutt eller så gikk alt mye bedre. Jeg slappet av og storkoste meg Prøvde også å lene meg litt fra side til side, men kajakken var like stødig. Så nå er jeg nesten "frelst" Kommer nok til å kjøpe kajakk med det første, enten ny eller brukt. Så hvis du har en du skal selge........ Den jeg testet het Phyrana Orca. Denne var litt trang (fikk ikke begge knærne helt nedi), men jeg fikk forklart at det gikk an å justere plasseringen på ror-"pedalene". Uansett så var det herlig å sitte der helt nedi vannet og cruise bortover.. Sikkert her som kan mye om dette temaet. Jeg er som dere skjønner helt fersk på dette, så det kan vel lønne seg å kjøpe en sånn plastkajakk som tåler "alt". Samtidig bør den tåle bølger og ha store åpninger på skottene, slik at den egner seg til kombinerte padle- og gåturer i fjellet. Må altså være mulig å trøkke en fornuftig dagstursekk ned i ett av skottene (evt. surre den fast på "dekk"). Gode råd i denne sammenhengen mottas med takk

Da var turen vel gjennomført.. Vi var 3 karer som gikk i lag, samme gjeng som i fjor. Denne gangen skulle vi teste oss skikkelig, så vi økte tempoet og kuttet ut/kortet ned alle pausene. Vi startet 06:55 fra Gravdal, og været var brukbart. Det hadde regnet natten før, så terrenget var skikkelig bløtt, men bortsett fra ei lita skur i 07:20-tiden gikk turen uten nedbør. Fikk til og med litt sol innimellom. Vi gikk fort, delvis jogget, og var blant de 50 første til Danmarksplass. Dvs: de fleste "men in tights" hadde passert oss da.. Der kom vi inn i folkemengden som skulle gå 4-fjellstur, så det ble en del "forbigåinger" oppover. Da klokken rundet 14:25 var vi i mål, rett under 7:30 timer. Kraftig forbedring fra i fjor, da vi brukte 10:10 Men det har gått hardt utover beina; dønn stiv og flere mindre gnagsår, på tross av omstendelig taping før vi startet.. Men det går fort over En fantastisk tur!

Jeg sykler mye for tiden, men blir fort lei av å sykle samme rute om og om igjen. Så da er jeg ute etter tips om lite trafikkerte veier rundt Bergen, helst med god asfalt (racer). Det bør også helst være rundturer, slik at jeg slipper å kjøre samme vei tilbake. Ruter som jeg bruker ofte: Ulriken rundt Utgangspunkt ved Safari Midtun, gjennom Helldalen til Indre Arna, utover forbi Ytre Arna til Vågsbotn, inn mot sentrum via Eidsvågneset, og til slutt over Skansen og Landås til Nesttun og tilbake til Midtun. Flott runde som i hovedsak går på sykkelstier og lite traffikkerte veier, ca. 56 km. Gullfjellet rundt Samme utgangspunkt som før. Over Ulsmåg og Valleheiene til Os, deretter mot Samnanger via Rolvsvåg. Inn på Rv.7 over Gullbotn til Trengereid, og deretter gamleveien til Garnes og gjennom Helldalen til Midtun. Dette var en fin runde inntil ganske nylig, med sine 86 km. Men for noen dager siden ble gamleveien fra Trengereid til Arnanipatunnelen "asfaltert" om igjen... De har lagt en kaldprodusert dekke bestående av olje og løs singel, og det er et sant helvete å kjøre der med racersykkel. Den idioten som har bestemt dette skulle vært kastet på fjorden ellerno.. Jaja, jeg skal i alle fall ikke kjøre der på ei stund. Kalandsvatnet rundt Fra Midtun til Nesttun, og deretter på sykkelsti helt ut til Fana kirke. Tar av mot Kalandseid der, og kjører over høyden langs Kalandsvatnet til E39. Deretter på sykkelsti langs riksveien, over Valleheiene og Ulsmåg til Midtun. Grei runde på 27 km, men den blir litt for kort til mitt bruk. Har du tips om andre ruter? Skriv et svar da vel...

Selv sykler jeg 2-300 km hver uke nå for tiden, med enkeltturer på ca. 85 km. Litt værre med kompisen, som skulker av og til Regner likevel med at det går greit, forutsatt at utstyr og psyke holder. Er ikke så redd for problemer med fysikken. Torgeir

Får vel bare si meg enig med Kim.. Snø-, sludd- og haglbyger kan du møte på hele sommeren, spesielt oppe på topper og rygger. Jeg har gått skitur i slutten av juni der det kom 4 cm snø/hagl i løpet av en kort matpause.. Men det kan også være skikkelig fint på denne tiden. Snøen synker sammen, og den har brukbar bæreevne et stykke utover dagen. Ta med truger/ski hvis du skal langt, ellers kan returen bli tung. Ryggene blir fort snøfrie, og jeg antar at man kan gå til fots mange steder allerede. Torgeir

Nå er klippekortet innkjøpt, og jeg er klar for tur Nå er jo jeg egentlig motstander av sånne "flokk og følge"-turer i DNT-regi, men denne må jeg ha med meg.. Blir mer som en konkurranse, der man konkurrerer mot seg selv + venner og bekjente. Dessuten regner jeg ikke byfjellene rundt Bergen som ekte villmark, for det er jo sjelden mer enn en kilometer eller to i luftlinje til nærmeste hus. Et flott arrangement der man kan få testet formen før fjellsesongen starter for alvor Torgeir

Nå har jeg vært i noen butikker og sett på aktuelle fjellsko. Det ser ut til at jeg ender opp med ett solid par sko, ikke to som nevnt i første innlegg. Bruksområde skal være (bratte) toppturer inkl. anmarsj, og de skal også kunne brukes til raske brepasseringer. Etter mine erfaringer bør en slik sko være rimelig stiv, og den må kunne brukes med stegjern. Jeg så først på Crispi Besseggen. Denne har en grei konstruksjon med få sømmer, men er etter min mening for myk. Sikkert helt grei til turer langs sti og varde, men ikke den rette til mitt bruk. Omtrent samme klasse som La Sportiva Tibet, men bedre konstruksjon og glatt lær. Lengre oppe på hylla stod Scarpa SL. Denne virket helt grei, med god stivhet og glatt skinn. Overlæret er sydd i ett stykke, så det er minimal fare for dårlige sømmer. Imidlertid var det dårlig med kalosjering. Øverst på hylla sto et par Scarpa-modeller til, med Cerro Torre på toppen. Dette er tunge og stive brestøvler, og ikke akkurat det jeg var ute etter. Den jeg har tenkt å kjøpe stod litt lengre ned i hylla; La Sportiva Makalú. Dette er en sko som er stiv nok til det meste innen klyving og småklatring, i tillegg til at den har brukbare breegenskaper. Kalosjeringen er høy, noe som beskytter skinnet og øker vanntettheten. Overlæret er sydd i ett stykke, men med "innsiden ut". Se den på http://www.lasportiva.com/Inglese/Catalogo/MakaluNew.htm Som dere skjønner har jeg ikke slått til enda... Så hvis noen har dårlige erfaringer med denne skoen; svar raskt! Mange takk til Platou Sport i Bergen for meget god service og massevis av informasjon Torgeir

Jeg tror ikke det er så mye fisk i Rondvatnet, men det er det sikkert andre som vet mer om.. Syntes bare det virket litt "goldt" og dødt da jeg gikk forbi det. Men det finnes sikkert andre vann utenfor de mest sentrale delene av Rondane. Men når det gjelder vandring og toppturer er Rondane et herlig område. Forholdsvis nedbørsfattig, samtidig som toppene ikke er spesielt vanskelige. Hvis dere vil dit, så anbefaler jeg noen dager i nærheten av Rondvassbu, for så å dra opp på nordsiden (Dørålseter). Mange fine topper, og massevis av flott turterreng Hvis du har veeeeldig lyst til å fiske, så kan dere jo ta en tur i Skarvheimen i stedet.. Her er været mer utrygt, men til gjengjeld er det mange store og små vann med fin fjellørret (Sulevatnet, Juklevatnet, Eldrevatnet, Øljusjøen, osv.). Det kan hende dere møter på noen sure grunneiere som ikke liker at dere fisker, men da er det bare å gå til neste vann og prøve der Fjelltoppene her er imidlertid noe "snille", og ikke fullt så høye som naboene i nord/nordøst. Terrenget er flott for vandreturer, og på de høyeste toppene får man utsikt mot tinderekka i Jotunheimen. Til slutt har vi området i grensa mellom Jotunheimen og Skarvheimen. Tenker da på Tyin - Eidsbugarden. Her finnes både fiskevann og høye topper; du kan gå på Falketind om dagen og fiske i Tyin om kvelden. "Ulempen" er at mange av toppene innebærer brepasseringer eller klyving/klatring. Dere får vurdere selv, utfra egen erfaring med bre og bratte ruter... Det var mine forslag.. Sikkert mange andre "ranglere" der ute som har forslag å komme med Torgeir

Jeg har gått turen opp på Stetinden fra nord. Forholdsvis greit oppover langs nordryggen, men noe utsatt mot toppen. Ruta fra sør er nok enklere. Svaene mot nordøst anbefales ikke. Her er det svært utsatt. Jeg la returen via snørenner mellom svaene, så jeg vet hvordan det ser ut der. Effektiv retur; de første 300 høydemetrene gikk på under 6 minutter Den første renna endte på et bratt sva med stup under, og jeg måtte klyve endel før jeg kunne hoppe 3-4 meter ned til neste renne. Slike returer anbefales kun for dem som har fjellerfaring og minimalt med høydeskrekk... Torgeir

Jeg har kun annenhåndskunnskap om Scarpa SL, men det sies at de er i samme klasse som LaSportiva Tibet og Crispi Besseggen. Helt greie sko om du ikke skal gå alt for mye på bre. Vedlikehold på lik linje med andre skinnstøvler. Slenger samtidig inn et nytt spørsmål: Noen som har hørt om Alfa Walk King..? Jeg vurderer denne opp mot Crispi Halne, men har foreløpig ikke prøvd/sett noen av dem i virkeligheten. Ut fra bilder virker det som Halne har en mer solid front, med høyere kalosjering. Se dem på http://www.alfasko.no og http://www.crispi.no Torgeir

Jeg vurderer noe av det samme, men ikke i sommer. Kano, eller helst kajakk, inn Gjende og toppturer med base i Svartdalen. Les innlegget "Gjendebu / Svartdalen" med svar under "Toppturer og tinderangling". Torgeir

Jeg fant et godt bilde av pinakkelen og skardene på begge sider på paalv sine sider; http://www.jotunheimen.info/skardstinden På bildet "Pinakkelen" ser det ut til at laveste punkt ligger på "rett" side av pinakkelen, slik at det blir en grei sak å måle primærfaktor på sørøsttoppen. Vi trenger altså ikke å forsere pinakkelen under måling Torgeir

Et lite sitat fra "Jotunheimens Stortopper": Gå aldri alene i fjellet, heter det i fjellvandrerens abc. Det er riktig nok så lenge en holder på med abc'en, men regelen bør legges til side med den. Erik Arentz, 1950 Jeg sitter foran en pc og drømmer meg til fjells.. Turene har etterhvert blitt mange, og jeg går ofte alene. Når jeg sitter slik og tenker er ikke risiko det første som dukker opp.. I stedet er det den store stillheten jeg tenker på. Da i betydningen fravær av støy.. Jeg kan sitte ved siden av en brusende foss og likevel høre denne stillheten. Dette er en av hovedgrunnene til at jeg går alene. Føler en utrolig nærhet til naturen da, noe som jeg mener er umulig i store turfølger og på fulle turisthytter. I vår travle hverdag er det godt å kunne flykte fra alt, og bare være seg selv ute i fri fjellnatur. Ligge og se på stjernehimmelen en mørk høstkveld.. Risiko er et relevant nok begrep det.. Men for enkelte blir det altoppslukende. Som et stort stygt spøkelse som blokkerer deres vei til fjellet.. Ingenting blir overlatt til tilfeldighetene, og det skal sikres og sjekkes overalt. Utallige turbeskrivelser leses. Man må nesten ha med seg kalkulator for å beregne sannsynligheter og konsekvenser, resultatet må være helt sikkert før man kan forsøke å gå videre.. Jeg velger å gjøre mine egne vurderinger, mest basert på erfaring og selvsyn. Da blir også tilfredsstillelsen ved å komme til topps større, siden jeg har klart det på egenhånd. Bakgrunnsinformasjon er viktig, men kun et forarbeid. Jeg har for lengst sluttet å ta med Thommessens turguider på tur. De ødela litt av opplevelsen.. Friheten.. Nå er det bare meg, Silva og M711 Reaksjonene fra venner og familie blir ofte som det nevnes av andre her. Utenforstående forstår ikke helt hva dette dreier seg om, og de tenker som regel i værste konsekvens. "Hva om du blir tatt av ras..?", "hva om du faller i en bresprekk..?", osv. Derfor blir det ofte krav om skriftlig rutebeskrivelse på forhånd. Dette begrenser friheten, men er vel noe vi må godta? Må jo tenke litt på dem som sitter hjemme også.. På http://home.no/nfo2000m finner du en artikkel om samme tema; klikk på "bakgrunn" i menyen. Torgeir

Jeg har en del erfaring med gassbrennere i høyden (har ikke investert i multifuel-brenner enda). Men jeg vil tro at Whisperlite'n vil fungere utmerket oppe i høyden også. Her kommer litt om mine erfaringer med gassbrennere i høyden: Fordelen med gass er først og fremst at det er rent. Om beholderen skulle lekke litt i sekken, så er det bare å lufte det bort. Dessuten er boksene så gode at det sjelden blir lekkasjer av betydning.. Den store ulempen er at gassen må ha varme for fordampe. Dermed kommer man fort i problemer oppe i høyden, der temperaturen ofte er lav. Du merker det ved at effekten går ned, og det blir ofte dugg/rimfrost utenpå boksen. Jeg har erfaring med at min 3,3kW-brenner ikke klarer å koke opp en liter vann, og da var tempen rundt 0 grader (høsttur). Tempen stoppet på rundt 40 grader, og brenneren bare puffet (med ny gassboks). Løsningen ble å helle litt av det lunkne vannet i ei skål, for så å sette gassboksen oppi. Da ble det fart på sakene Nå benytter jeg alltid nevnte metode når det er kaldt, og har med meg ei lett plastskål med litt større diameter enn gassboksen. Etter at jeg fant frem til den metoden har jeg bare hatt positive erfaringer med gassbrenner, og kan trygt anbefale gass til bruk i vår-/sommer-/høstfjellet. På vintertur ville jeg imidlertid vært mer skeptisk, av nevnte årsaker. Torgeir

Nå er "kokebok" og skisser for "timerer'n"-prosjektet klart. Du finner den på http://home.no/nfo2000m --> Prosjekter. Torgeir

Jeg begynner med innmåling av småtopper i sommer, men får desverre ikke så mye tid til slikt denne sesongen. Men jeg regner med at Kim og andre tar opp tråden og gjør noen målinger rundt omkring i fjellheimen "Timeter'n"-prosjektet går kort fortalt ut på å måle primærfaktor ved hjelp av målestav, tømrervinkel og laservater. Med dette enkle utstyret kan én person gjøre målinger med nøyaktighet bedre enn 0,5 meter på en bratt 10m-topp. Dette antas å være tilstrekkelig, og gir mye sikrere resultater enn f.eks. høydemålerklokker (barometer). Følg med på http://home.no/nfo2000m og se hvordan det går. Her vil det også komme nærmere beskrivelser og bilder av nødvendig utstyr, samt beskrivelse av hvordan målingene rent praktisk kan gjennomføres. Torgeir

Svellnosbreen rundt beskrives som rute R9 i Klatrefører for Jotunheimen (NTK 1996). Dette er en tur som jeg har lyst å gå en dag, og det bør kanskje være en lang og lys sommerdag.. Planen er å ha utgangspunkt ved Spiterstulen, og gå den som en lang dagstur med lett oppakning. Har tidligere gått deler av den med tung oppakning, og det krevde mye tid og krefter. Etter føreren å dømme er det stort sett bare behov for rapellutstyr, hvis man går turen med klokka. En rask kalkulasjon med høyder og primærfaktorer forteller at rundt 1800-1900 høydemetre må forseres, kanskje opp mot 2000 med avstikker til Svellnosbrehesten. I luftlinje er ruta ca. 17 km, og den går innom følgende topper (Røynes liste): 2302 Tverråtinden, Midtre 2309 Tverråtinden, Store 2288 Tverråtinden, Vestre (2181 Svellnosbrehesten) 2207 Tverråtindan, N for.. 2304 Ymelstinden 2344 Storgjuvtinden 2469 Galdhøpiggen 2355 Keilhaus topp 2272 Svellnosi I tillegg kommer "tilleggstoppen" Tverråtinden, V-2 (kfr. tilleggslista fra HHT). Dette bør være gjennomførbart på en (lang) dagstur, i hvertfall om man har litt fjellerfaring og noenlunde bra kondisjon. Noen som har gått denne turen..? Jeg vet at Kim også har gått deler av ruta, og jeg har kikket på turbeskrivelsene på http://www.bergtatt.net. Den delen jeg har gått tidligere er fra Spiterstulen til Vestre Tverråtinden (2288), inkl. rapellen på eggen vest for Østre. Vi skulle videre over Lindbergtinden til Vakkerbandet. Har du tips og rutebeskrivelser å komme med..? Skriv i vei Torgeir

I fjor begynte det å regne i 18-tiden, men da hadde du sikkert gått i mål Kristian Håper på godvær i år, så ikke stiene blir så gjørmete. Men jeg skal gå turen uansett vær, så lenge arrangementet ikke blir avlyst. Torgeir

I det gamle forumet var det en diskusjon om Bukkeholstindan; om det var mulig å ta seg ned i Tverrbytnet fra Midtre (eller noe sånt..). Denne diskusjonen vil jeg ta opp igjen her, men med en litt annen innfallsvinkel. Jeg leser i Thommessens turguide Galdhøpiggen - Falketind. Om Bukkeholstinden, M-2 (2135) står det: "Enkel topp å bestige om en kommer fra ... ryggen fra sørvest (Tverrbytnet)". Om Store Bukkeholstinden: "... følg Tverrbytna inn til vann 1540. Enkel bestigning fra sør.". Nå har jeg ikke logget det som ble sagt i nevnte diskusjon, men mener at ikke alle var enige i disse beskrivelsene. Ovenfra var det flere som mente det ble for bratt.. Jeg snur denne problemstillingen litt, og ønsker å gå opp fra Tverrbytnet, helst direkte på M-2 (2135). Stigningsforholdet ser noenlunde greit ut på kartet, men kart alene har jo ingen nytteverdi i planleggingen. Med høydekurver på 20 meter kan det se greit ut, men likevel være umulig å ta seg frem. Så da er spørsmålet mitt: Har noen vært inne i Tverrbytnet og sett terrenget med egne øyne..? Og kanskje gått ruta opp til M-2 (hvis det finnes noen rute, da..)? Er det mulig å ta seg opp her for personer som er fri for høydeskrekk og som aksepterer en viss risiko? Utstyrsbehov..? Jeg tror dette kan bli en interessant tur, med utgangspunkt ved Leirvassbu. Torgeir

Dette var ikke noen hyggelig opplevelse nei, Kim. Det er i sånne situasjoner man begynner å tenke på hvor lite et menneske er i dette landskapet.. Det er fjellet som rår. Men samtidig var det en intens opplevelse, og et utrolig adrenalinkick.. Takker for tips om Semelholstinden, N og Torfinnstindane. Det er jo litt greit å vite om slikt før man går, og dermed ta sine forholdsregler. En annen topp med slikt potensiale er Storsmeden i Rondane. Hvis du går eggen fra Veslesmeden (det har du kanskje gjort allerede..?), så er det veldig mye løst fjell i oppstigningen. Slik jeg husker det var det dårlig fjell og løse urder omtrent fra innsteget og helt opp på toppen av Storsmeden. Hovedruta til Rauddalstindane går vel Gravdalsveien til endes og opp via V-2. Og om man fortsetter innover til østtoppen (V-3) unngås hele problemet. Torgeir

Jeg gikk en tur på stien.. eller.. mest utenfor stiene da.. Ville bare fortelle litt om min mest intense fjellopplevelse så langt, til skrekk og advarsel for dem som kanskje vurderer samme rute. Det var i slutten av juli 2002, og jeg skulle gå fra Leirvassbu til Rauddalstindane via Gravdalen. Dette gikk helt fint det meste av veien. Ut fra kartet så det ut til at det var mulig å gå direkte opp på V-1, men dette så vanskelig ut fra Simledalen. Imidlertid så jeg en mulighet til å gå via høyde 1813, og opp ryggen mellom Alvbreen og Kristenbreen. Dette skulle vise seg meget uklokt.. Første del gikk på Kristenbreen, langs kanten mot fjellet. Her ble det etterhvert så bratt og hardt at det oppsprukne fjellet ved siden av var sikrere. Jeg gikk over på fjellet, men dette var også værre enn antatt. Mye løsmasse oppå svaene, og store blokker som så ut til å være på tur nedover. Flere steder sa det "GONG" i fjellet, da gigantiske blokker flyttet seg noen millimeter under meg. Nå er jeg ingen lettvekter med mine 90+ kg, men jeg trodde det skulle mer til for å flytte fjell.. Kom meg opp på 1813 via noen gallerier ut mot Kristenbreen. Her var det fint, men små "badestamper" i fjelloverflaten. Deretter fortsatte jeg oppover mot Store Rauddalstinden, på det som ser ut som en rygg mellom breene. Dette er i virkeligheten en morenerygg med skarpe steiner i diverse størrelser. Nedenfra så det ut til at ryggen kunne følges til topps, like under snøskavlen. Jeg gikk oppover og ante fred og ingen fare. Det jeg ikke la spesielt merke til var at Alvbreen hevet seg lengre oppe, mens høyden ned til Kristenbreen økte. Dvs. at Alvbreen ligger og skyver på hele denne moreneryggen, og presser den ut mot Kristenbreen. Det ble stadig brattere, og så skjedde det.. Alt rundt meg begynte å bevege på seg! Skarpe steinblokker, store og små, løsnet og satte avgårde nedover mot Kristenbreen. Jeg hoppet fra stein til stein; beina gikk i 110.. Helt til de satte seg fast mellom noen steiner. Da var det bare å forsøke å holde seg oppreist, og håpe det beste. Det beveget seg fortsatt rundt meg, men jeg sto noenlunde støtt. Så ble alt stille. Det lå en eim av knust stein i luften. Jeg sto lenge slik.. Så var det tid for å sjekke beina, og kanskje flytte på dem. Det hadde gått bra, bortsett fra noen litt blodige kutt foran på leggene. Jeg flyttet bort noen steiner som lå opp etter leggene, og tok et par forsiktige skritt oppover.. Da løsnet det igjen, men nå bare noen etternølere som også ville ha seg en tur ned på Kristenbreen. Jeg satte meg ned og så dem skli nedover, før de forsvant i ei bresprekk. Der kunne eg også ha vært nå.. Det ble plastrepause. Jeg hadde heller ikke så mye følelse i leggene i begynnelsen, for de var temmelig forslåtte. Men men.. Det var bare å gjøre det beste utav det. Plaster og sportstape er alltid med i sekken, og kommer ofte til nytte. Jeg burde kanskje ha avbrutt turen der, men det fristet ikke å gå ned samme vei heller.. Løsningen ble å finne en spiss stein (hadde ikke med isøks) og hakke trinn i skavlen (kanten på Alvbreen) med denne. Da kom jeg meg opp på brekanten, og kunne følge denne nesten til topps. Den spisse steinen fikk skyss opp til toppvarden som takk for hjelpen Returen gikk greit via V-1 og V-2. Hvorfor skriver jeg dette..? Jo, kun for å advare andre tinderanglere mot denne ruta. Skal du opp her bør du gå lengre inn i Simledalen og opp innenfor Alvbreen. Den ruta eg valgte var mildt sagt helsefarlig, og de som prøver seg her er nå advart (hvis de leser dette, da..). Komplett artikkel fra turen finner du på http://home.no/nfo2000m/ Torgeir

Jeg mener i utgangspunktet at et forbud mot motorferdsel i utmark bør være absolutt, dvs. at all kjøring skal være ulovlig unntatt i krisesituasjoner som lete-/redningsaksjoner og lignende. Kjøring til hyttegrender o.l. kan også aksepteres, så sant det dreier seg om ren nyttekjøring i minst mulig omfang. Når det gjelder funksjonshemmede, så bør et slikt forbud også gjelde for dem. Alle mennesker må vurdere sine kapasiteter ut fra egen livssituasjon, og akseptere at det finnes ting man ikke får gjort i livet. Jeg skjønner at dette kan være vanskelig, og vet at jeg selv vil få store problemer med det hvis jeg skulle komme i en slik situasjon. Vet jo aldri, slik som jeg holder på.. Men hensynet til naturen, samt at eventuelle tillatelser kan skape presedens, er viktigere enn enkeltmenneskers lyst til å kjøre snøscooter i fjellet. Funksjonshemmet eller ei; alle bør behandles likt. På denne bakgrunn er jeg også grunnleggende uenig med den/dem som ga han karen tillatelse til å kjøre "belterullestol" til Galdhøpiggen. Hadde det vært snakk om hesteskyss eller lignende, så hadde det vært ok. Enkelte vil nok kalle meg en paragrafrytter her, men det han gjorde var jo å kjøre en tur med et motorisert kjøretøy til hjertet av Jotunheimen Nasjonalpark. Og kun for rekreasjonsformål.. Han kunne jo bare ha kjørt og tatt konsekvensene av det senere, men måtte absolutt bruke pressen til å skaffe seg en tillatelse.. Slikt har jeg ikke sansen for. Torgeir

Nå er det snart tid for den klassiske turen over de syv fjell igjen.. 25. mai er datoen og Lyderhorn, Damsgårdsfjellet, Løvstakken, Ulriken, Fløyen, Rundemanen og Sandviksfjellet er toppene. Dette er en kjempetur, med sine 3 mil bortover og 2200 meter oppover. Dette er også en tur for folk utenfra, så det er bare å ta turen til "byn".. Jeg gikk den i fjor, sammen med et par tusen bergensere og andre. Det ble litt mye kø på stiene, så i år er planen å starte så tidlig som mulig. Vi gjennomførte greit, og gikk i mål akkurat da det begynete å regne Les mer om 7-fjellsturen på: http://www.bergen-turlag.no/codeland/article_pres_main.asp?ID=1116 Torgeir