REs

Til trådstarter vil jeg bare si at hvis han lurer på å melde seg inn i et Hjelpekorps så er ikke det noe å lure på.
Det er bare en liten hake og det er at hvis du, i likhet med meg, får Røde kors hjelpekorps i blodet, så blir du aldri kvitt det.
Du lærer ikee bare å sette plaster på skrubbsår, men den ativiteten de driver med blir lett en livsstil
Vokser du opp i et bedehusmiljø så vil det som regel prege deg hele livet på et eller annet vis, og sånn er det også med Røde kors. 
Ingen hjelpekorps er helt like, og jeg kan bare uttale meg om det hjelpekorpset jeg ble medlem av da jeg var 17 år og hva  jeg har fått ut av det. Jeg er fremdeles medlem, men ikke aktiv, og jeg er snart 60 år.
Men hva har jeg så fått av ballast i løpet av de ca. 25 årene da jeg var aktiv medlem?
Først lære du førstehjelp med en del tillegskurs for å kunne utføre noe mer enn ren førstehjelp i situasjoner der folk er alvorlig skadet. Så har jeg lært å kjøre ambulanse og snøscooter, bruke forskjellige typer sambandsutstyr, massevis av kunskaper for å kunne leve, overleve og å hjelpe andre ute i naturen både sommer og vinter pluss en unik opplæring innen snøskred og skredredning. Du kan få lederopplæring og instruktøropplæring og du vil i løpet av den tiden du er aktiv tilegne deg en livsstil og holdninger som gjør deg i stand til å se en del ting fra flere sider. 
I Røde kors er et menneske et menneske uansett hvem det er, hvordan det ser ut, hva det gjør eller hvor det kommer fra.
Du vil sannsynligvis også oppleve et vennskap som ikke er en selvfølge i em del andre lag og foreninger som tilbyr aktiviteter for barn og ungdom, og du skaffer deg venner for livet.
Er du friluftsinteressert og kommer inn i et hjelpekorps som har tjeneste i fjellet så er det nesten ikke grenser for hvilke aktiviteter du kan få drive med.
Men det finnes tilsvarende grupper både hos Norsk Folkehjelp og Rovernes beredskapsgruppe i speideren.
Noen steder er disse gruppene like aktive som Røde Kors Hjelpekorps.
 
En annen ting som ble nevnt i denne tråden er om de som tilkaller hjelp uten å være i reell nød eller de som oppfører seg uansvarlig skal måtte betale for "unødvendige" redningsoppdrag.
Dette spørsmålet ville ikke en gang bli stilt i et hjelpekorps.
Og siden vi nå står foran et valg så kan jeg nevne at jeg personlig ikke kan forestille meg at du finner mange som stemmer FRP i et hjelpekorps.
 
Til slutt en liten selvopplevd episode i disse dager når hele Europas øyne er rettet mot flyktninger som prøver å finne veien til et bedre liv. Det trenger ikke være verdensproblemer før et problem eller en ulykke kan virke uoverkommelig for den eller de det rammer.
En påske ble hjelpekorpset som jeg var medlem i alarmert og beskjeden var "liten unge gjennom isen".
Vi rykket ut og kom til et lite tjern like ved noen hytter. Isen var snødekt  med en liten åpen råk et stykke ute fra land. I snøen var det spor etter små barneføtter og noen unger kunne fortelle at kammeraten deres hadde forsvunnet ned i hullet.
Noen hadde klart å skyve en båt mesten ut til råka, og jeg og to andre personer kom oss opp i den båten. Jeg festet et tau rundt livet og var klar til å "bade". Det var nå nesten en time siden ungen ble meldt savnet og i slike situasjoner så kan det stå om minutter og sekunder. Noe andre mannskaper tok et raskt søk langs bredden av vannet, menst for ikke å stå uvirksomme å se på oss som var i båten.
Rett før jeg hoppet i vannet hørte vi en stemme som ropte: "SE HVA JEG FANT!"
Og der stod en av våre mannskaper med en liten unge som han hadde funnet sovende i en grop i snøen.
Jeg mistet min far da jeg var 12 år og trodde lenge at det ikke fantes noe som var verre en det. 
Nå har jeg barn selv og vet at det nok ikke finnes noe som er verre enn å miste et barn, selv om jeg heldig vis har sluppet å oppleve dette, og da kan jeg godt forstå hvordan de foreldrene hadde det som trodde at det mest verdifulle de hadde lå nede i det mørke kalde vannet.
Hvordan de opplevede å få barnet sitt tilbake må vel kanskje oppleves for å kunne forstås, men vi som var medlemmer i hjelpekorpset den dagen hadde også en veldig god opplevelse.
Jeg har vert med å redde mennesker som garantert ikke hadde levd i dag hvis ikke hjelpekorpset hadde eksistert og jeg har gått i timer og dager i fjellet på leting etter mennesker som var forsvunnet. noen ganger med positivt utfall og andre ganger uten resultat. Men det har aldri vert stilt spørsmål om verdien av innsatsen eller om noen skulle gjøres økonomisk ansvarlige etterpå.
Hvorfor vet jeg ikke, men det kommer vel av at jeg er så preget av holdningene til Røde Kors etter alle disse årene.
 
Ingen kan hjelpe alle, men alle kan hjelpe noen.