Bjellesau

I blant kan det være fint med turer i nærområdet og Nordmarka på langs har jeg hatt i bakhodet en god stund.  Mandag 9/8 gjør jeg i stand sekken som jeg pakker så lett som mulig. I alle fall innenfor mine grenser for komfort og det utstyret jeg har tilgjengelig. Sekken blir til slutt 9,8 kg. Da har jeg med mat for 3 dager. Den planlagte ruten er omtrent 50 km og følger blåstier gjennom hele Nordmarka, fra Grua og ned til Sognsvann. 

Siden sekken ble så lett, burde jo skoene stå i samme stil. Jeg går derfor bort i fra den opprinnelige planen om fjellstøvler med goretex og velger Scarpa Mojito som er noen lave enkle lærsko uten membran. 

Etter en times togtur nordover fra Oslo hopper jeg av på Grua og starter turen. Klokka er 15:00 og første etappe går langs stier opp til Mylladammen. 

En ganske begivenhetsløs etappe bortsett fra et møte med noen skogskuer. 

Det blir en pause ved Mylla der jeg hiver i meg snacks fra en stor pose med peanøtter og gullfisker. Min nye favorittblanding. Planen er å slå leir på toppen Kollern på 688 meter. I tillegg til drikkeflaske på 0,7 liter har jeg med en sammenbrettbar Platypus flaske som rommer 1 liter. Da kan jeg bare fylle opp i en bekk på vei opp og ikke være avhengig av å campe ved et vann. 

Stien fra Mylla og oppover blir etterhvert veldig blaut. En salig blanding av myr og hogstfelt. 

Jeg hopper og spretter fra stein til røtter for å holde skoene noenlunde tørre. Men fra Ålsjøen er det bare å gi opp: det våte terrenget blir enda våtere og fuktig blåbærlyng stryker seg kjærlig mot beina mine. Dette er nok ikke den mest trafikkerte blåstien i marka. De 2 siste kilometerne blir sure og seige gjennom fuktig og ugjennomtrengelig urskog. 

Jeg må innrømme at det ikke var dette jeg forestilte meg da jeg planla turen. Og endelig kommer jeg opp på Kollern. Jeg er søkkvåt fra knærne og ned, og lar alt det våte få slikke de siste solstrålene. 

Heldigvis er det åpent og fint på toppen med svaberg og fine små hyller til å sette opp teltet. 

Jeg sender en takknemlig tanke til telttur-helgenen som fikk overtalt meg til å ta med tørre sokker og crocs. Det blir suppe og knekkebrød med tubeost til kvelds. Ute blåser en kjølig vind og en hes sau breker i det fjerne. Neste dag blir nok bedre tenker jeg i det jeg sovner. 

Det blir den ikke. Selv om jeg har en liten gnist av håp om å gå skoene tørre denne dagen, så kveles denne gnisten i løpet av den første timen på stien. Jeg sikter meg inn på lunsj ved Katnosa og legger i vei. 

En forsterket reprise av søle og hogstfelt. Myr og tung skau. 

I det jeg passerer Roensetra er jeg like våt på føttene som dagen før. 

Nede ved Katnosa blir det varm lunsj. Med en perfekt timet godværsbyge. Da blir i det minste søla vasket av skoene som jeg har lagt ut til tørk. 

 En times lunsjpause gjør godt for kropp og sjel. Det blir som å starte dagen på nytt. Jeg tenker å gjenta suksessen med å slå leir på en topp og har blinket meg ut Kikut som endestasjon denne dagen. 

Men først er det haugevis med myrer og våt skog som må forseres. 

Sandungen passeres. 

Og fra Sandungen og oppover setter Nordmarka inn alt det den har av våt skau. Det er nå jeg innser at disse skoene aldri kommer til å bli tørre. Tærne mine holder på å råtne bort. 

Men plutselig, mellom middagskollen og Askehøgda, vandrer jeg i et åpent, luftig og nydelig landskap. Åpne sva, gress og utsikt. 

Det var jo slik jeg drømte turen skulle være.... Jeg finner et fint sted nordøst på Kikut, et stykke unna stien der jeg slår opp teltet. 

Det blir frokost med nydelig utsikt, der jeg kan sitte og se ned på et lavt skydekke som siger oppover skogen og løser seg opp. 

Stien ned fra Kikut er god og tørr. Og videre sørover langs Østre Fyllingen blir det bare bedre og bedre. Stien følger svaberg, solen skinner og jeg kjenner for første gang på turen at jeg koser meg  ordentlig. 

Når dette skiltet dukker opp er det ikke tvil om hvilken vei jeg velger:

Det blir slaraffenlunsj ved Kobberhaugtjernet. Feite og glinsende øyenstikkere har flyveoppvisning foran meg og jeg klinker til med kakao attpå. Nå trenger jeg ikke spare på gassen lengre. Jeg tok med en boks der det var 66 gram igjen. Det gir et budsjett på 22 gram pr dag. Og det holder. Akkurat. 

Det er et herlig vær, og til og med skoene har begynt å tørke. Sokkene er helt tørre og kan nå faktisk stå av seg selv. Siste etappe gjenstår. Jeg tenker å gå mot Dølerudhøgda og så sørover mot Ullevålseter og ned til Sognsvann. 

Det er tydelig at jeg befinner meg i den siviliserte delen av marka, for her kloppes det over en lav sko. 

Det er variert og spennende skog, og plutselig kommer jeg inn i små eventyrlandskap. 

Blåstien fra Ullevålseter og ned til Sognsvann blir større og større jo lenger ned jeg kommer. Dette må være skogens E6. 

Klokka 15:36, tre dager etter start, kommer jeg inn på perrongen til Sognsvann T-banestasjon. En fantastisk avslutning på turen. Og skoene? Jo, de nesten helt tørre. 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Det er 2 turer som står høyt oppe på lista mi det liksom hviler en forbannelse over: Dovreturen og Finseturen. Hver gang det er 4 dager ledige på kalenderen så slår været seg vrangt. Dagevis med regn. Styrtregn. Lyn til og med. Yr forteller at nordnorge tar over finværet nå. Jeg kjenner at jeg ikke orker 4 dagers kamp med å holde sovepose og klær tørre og bestiller meg en tur til Tromsø. 

Der er det derimot grått og regnvær når vi lander på flyplassen. Det skulle lette utover dagen. Eller i løpet av natten sier plutselig yr oppdateringen. 

Så da er det på med regnklær og regntrekk på sekkene likevel. Det er lavt skydekke og alt av fjell har tatt hatten på der jeg og kona mi labber over broa til Tromsdalen. Planen er å følge den bratte stien sør for tverrelva opp på fjellet og et stykke videre inn til vi finner vann. Her går tregrensa på 400 meter, og på 500 så går vi så vidt jeg skjønner i en steinørken. Store steiner. Små steiner. Jeg føler jeg er i et landskap på 1600 meters høyde. 

Hvordan landskapet egentlig ser ut er jeg ganske spent på. Skodda ligger som en tjukk grøt over hele fjellet. Bra at de har merket denne ruta hver 5. meter. 

Ved Krokvatntjernan passer det å slå leir. Det begynner å bli utrivelig å gå med regn, 8 grader og kjølig vind. 

Neste morgen bryter skydekke heldigvis opp og det er som å komme ut et helt annet sted når jeg åpner teltdøren. Det er flott oppunder Skarsfjellet. Jeg tar kikkerten frem og speider etter reinsdyr. Med 320 gram ekstra kikkertvekt har jeg sannelig fortjent å se noen. Men nei. Ingenting i sikte. 

Vi er på vei mot DNT hytta Skarvassbu og får en herlig utsikt når vi begynner nedstigningen mot Skarvassvatnan. 

Vi har selvsagt ikke tenkt å overnatte der, men tar oss en lang lunsjpause et stykke unna hytta. Deilig vær og temperatur og akkurat nok trekk til å holde insekter i sjakk. Etterpå følger vi T-stien nordøstover mot Tønsvikdalen. Ved enden av det store Skarvassvatnet må crocsene på. Dette er andre gang vi må vade denne dagen. På denne turen har vi egentlig ikke noe planlagt rute, og nedi dalen ser jeg på kartet at turiststien stort sett vil lede oss i lavere og lavere terreng. Vi bestemmer oss for å gå av stien. 

Vann 615 under Langlitinden blir valgt ut som dagens leirplass. Det ser fristende ut å følge det bratte stupet opp mot Langlitinden neste dag. Men før vi kommer så langt må crocsene på og bekker vades 3 ganger til. Et øyeblikk vurderer jeg å gå resten av turen i crocs. Men den siste kneika opp mot vannet er bratt. 

Og den utkårede leirplassen er aldeles super. Fin utsikt til et vann som ligger 200 meter lavere: Vikvatnan. 

Vinden stilner nå nesten helt, og da kommer fleksibiliteten til Allaken til sin fulle rett. Paneler kan rulles ned slik at halve teltet da består av myggnetting. Taket, eller hatten om man vil, skrelles bort, og dette gjør at temperaturen i teltet ikke blir for høy. 

En stor kontrast til forrige natt, der alle luker måtte skalkes for å holde varmen. 

Neste dag er temperaturen høy, og all  vind er stilnet helt. Vi tenker å følge høydene oppover til 844 og så gå, i sikker avstand, langs stupet opp til Langlitinden.

Vi svetter oss oppover men blir belønnet med utsikt både til Lyngsalpene, Hamperokken og de andre fjellene nedover Tromsø fastland og Kvaløytoppene i det fjerne. 

Og når vi nærmer oss den flate toppen på Langlitinden stikker Tromsdalstinden hodet opp. 

På vei nedover krysser vi en stor snøfonn som ligger i nordhellingen. Med dette været trenger man jevnlig påfyll av vann og salt, så mens vi fortsatt er i høyden blir det steking av pølser, koking av nudler etterfulgt av kaffe og sjokolade. Vi finner et sted med litt skygge og tar lunsjpause i 1 og en halv time. Det gjør susen. Vi får nye krefter til å fortsette nedstigningen. 

Nede i fra Langlitinden går vi inn på merket sti igjen og fortsetter sørvestover, rett mot Tromsdalstinden. Varmen begynner nå å bli ganske slitsom. En liten armada av fluer henger over oss. Vi blir fristet til å ta en kjapp dukkert i et lite fjellvann. Det blir et lite kuldesjokk, men fantastisk å få kjølt seg ned. Men fluene er fortsatt med oss. Og omkring klokka 16 gidder vi ikke gå lenger. For varmt. For mange fluer. Vi slår leir ved Tromsdalstindens skulder. Toppen av Skarsfjellet vil skjerme for sola om en stund. Og kanskje skygge for soloppgangen klokka 01:30....? 

Når vi våkner til den siste dagen vår på tur så ser vi at det ligger et lokk av dis over Tromsdalen og videre utover Tromsø. 

Vi bestemmer oss for å dukke ned i tåkehavet og opp igjen på fjellet på den andre siden av dalen. Vi kan avslutte turen på Fjellstua, med vaffel og kaffe foreslår kona mi. 

Det er heldigvis litt kjøligere i dag og temperaturen synker enda mer da vi nærmer oss tåka. Nesten litt småtrolsk å dykke ned i skyene. 

Det blir 400 høydemeter nedover Bjørkeskogen. Og 400 høydemeter oppover Bjørkeskogen på den andre siden. 

Etterhvert som vi nærmer oss Fjellstua tar matfantasiene overhånd. Vaffel og kaffe har blitt til Reinsdyrstek og øl. Kaker og espresso. Det ene med det andre. 

Vi kommer akkurat høyt nok til å bryte over tåkelokket og vi får større og større avstand til Tromsdalstinden.

Og mindre og mindre avstand til Fjellstua der det blir etegilde. Da vi kommer ut av kafeen er plutselig all dis over Tromsdalen fordampet og vi kan gi en liten avskjedshilsen til Tinden før vi tar fatt på de 1200 trinnene på sherpatrappa ned til byen. 

En ting er sikker: De har en utrolig natur her oppe i Nord. Når jeg speidet utover til Kvaløya fikk jeg veldig lyst til å gå på tur der. På kartet er det derimot ikke noe særlig med stier å se. Kanskje er fjellene for bratte til annet enn toppturer? 

 

2 overnattinger ved Hallingskarvet. Fra kuling og lavt skydekke til sommer. 

 

7/7 klokka 19:30 starter jeg sammen med min eldste og yngste datter en liten tur i Alvdalfjellene. De er 18 og 13 år og har vært med på turer før, men ønsket seg rolige og korte dagsetapper denne gangen. Planen er 2 overnattinger i telt med start og retur fra Dølbekksætran. De første 2 kilometerne går langs grusvei. Været vet ikke helt hvilken vei det skal gå, med vekselvis sol og mørke, truende skyer. 

Det er et påfallende og karakteristisk grønt lav som ligger som et pledd over de myke bølgende fjellene.

Etter en stund tar vi av grusveien og inn på T-merket sti, og holder øynene åpne etter leirplass. 

Det er en stor og god bekk i Kjelkedalen med snøfonner som fortsatt klorer seg fast. Her slår vi leir. 

Neste dag fortsetter vi sørvestover mot Korsberghytta og Kvislåtjønn. Været er lettere enn i går med frisk vind som holder alt av fluer og annen faenskap unna. Deilig landskap å vandre i. Humøret er i øvre register. 

Ved sørenden av Kvislåtjønn blir det lunsjpause. Bak nærmeste åskam kikker Storsølnkletten hodet opp. 

Herifra skal vi over på umerkede stier. Vi skal følge østsiden av Storgrønhøgda før vi skjærer over elva og opp til Aumskardtjønnan. I begynnelsen ser vi rester av utviskede røde T-er. Her har det nok gått en merket løype før. Stien blir etterhvert ganske utydelig. Og plutselig, uten å tenke noe særlig over det, har vi en god stund fulgt noen sauetråkk. Alt for langt oppe. Tror vi. Vi roter oss nedover. Det er mye blaut myr her som vi må gå rundt i store buer. Tilslutt må kompasset og kartet fram. Jeg skulle nok satt en kurs før vi gikk over på umerket sti. Min erfaring er at umerket sti på kartet kan være alt fra UTmerket sti til ingen sti. Det er utrolig som tiden flyr når man surrer og knoter. 

Nå tar vi ingen sjanser. Kompasskurs settes rett mot Aumskardtjønnan der teltet reises i en fei. Far koker middag, jentene graver latrine. Det blir potetmos og kjøttboller. 

Etter middag blir det litt kryssord etterfulgt av en episode med nedlastet havfrueserie. Da er jeg oppdatert på hva minstejenta følger med på. Torsdagsgodteri blir det også: Bounty og saltsild. Ahhhh. Og så sniker skumringen seg over øvre Aumskardtjønn. 

Neste dag setter jeg Kompasskurs ved avmarsj. Finleser kartet. Men oppe ved Rundsteinhøa er stien selvsagt veldig tydelig med varder hver femte meter. Deilig og lettgått terreng med fantastisk utsikt. 

Geiteryggen ser ut som en rykende vulkan i det fjerne:

Før vi kommer ned til tregrensa tar vi lunsj med makaroni i ostesaus toppet med salami. Det er fortsatt godt drag i lufta som holder klegg og fluer unna. Så lenge det varer i alle fall. 

Nede i bjørkeskogen er det lunt. Og der er det bare å holde jevnt trav for å riste av seg bevingede gjester. 

Da vi kommer ned til Dølbekksætran blir det en kattevask på noen og et bad i bekken på andre. Alvdal vestfjell er et nytt bekjentskap for meg, men her frister det å komme tilbake for en lengre tur.