morten

Sorry Litt rask der.... Må være litt rask noen ganger, ellers kommer jeg aldri i gang

Jeg tror nok du må ha gått noe feil et sted, jeg plundret litt ned i regn og tjukk tåke, men fant en bedre vei opp igjen husker jeg. Helt på slutten husker jeg ikke noen vanskeligheter, de var mere midt på inne i hodet mitt.

Eh nei, jeg gikk nok det som er ansett som normalveien. At du ikke husker noen vanskeligheter er vel etter hvert noe som må tillegges mindre vekt, om du forstår hva jeg mener Om det finnes enklere omgåelser fra kampen kan hende, men de er i så fall ikke allment kjent tror jeg.

Noen få bilder til:

Det må jeg si! Godt at det gikk så bra som det gjorde. 8 meter er langt. Au! Og du ble ikke lenge borte fra fjellene heller Spent på eget innlegg fra sommerens høydepunkt.

Sen start

Det ble litt i seneste laget start på denne turen, men når man kan kombinere lang kjøretur med flere formål gjør man det. I dette tilfellet var det først et intervju med lokalavisa Fjuken for Lom,Vågå og Skjåk og dernest avlevering av ei bok på Leirvassbu. Man må jo gjøre det lille man kan for å markedsføre produktene sine.

Først 11:00 kunne vi (jeg og Line) legge i vei fra Leirvassbu, i skiftende men varmt vær, etter først å ha dumpet en sykkel nede ved Geitsætre - sånn i tilfelle vi virkelig skulle ende der nede.

En sti, ei elv og ei mote

Stien mot Kyrkjeglupen er fin og lettgått, og med moderate dagstursekker gikk det lekende lett. Vi passerte et par middelaldrende damer som hadde god tid, et utenlandsk kjærestepar og et annet amorøst par som stod bortenfor stien og klemte på hverandre under foten av Kyrkja. Sånn litt på magefølelse dra vi av stien og krysset lia under Tverrbytthornet bort mot Tverrbytna som var overraskende stri. Vi søkter drøyt 100 meter oppover før vi fant et sted som verken krevde solid spenst eller overmot for å gi tørrskodd leide. Dernest var det å svette seg opp lia mot sørøstryggen. Det var varmt, lite vind og mye svette. Mye var i skyer og mye var i skygge, men til oss smilte sola jevnt og trutt. VIsbrean lyste mot oss fra andre siden av dalen, tynn og avmagret. Det var nesten så det var vondt å se på. Like greit å gå med ryggen til.

Etter hvert kom vi bort til ryggen og fikk utsikt ned til Bukkeholsbrean som heller ikke så veldig potent ut.

Topper i bøtter og spann. Små topper og store topper

Hvis man ser bort fra enkelte eliteranglere med sjumilsstøvler, er det vel ingen steder på sommerføre at så mange 2000-metertopper er oppnåelig på en dag, som nettopp her på Bukkeholsryggen. Vi tok det som det kom, men å rekke over alle var et alternativ, som i alle fall tiltalte Line. Hun begynte allerede mentalt å børste støv av 2k samlinga som hadde ligget litt brakk en stund. (Kan det skyldes fravær av inspirasjon i den nære familie?). Første topp var første fortopp, en liten knoll og så 6-7 meter lett løs klyving ned, opp mot neste som bestod av rustend raudfjell. Vi endte opp med å gå rundt, men var oppom og målte litt. Ca. 2040 moh. og pf. 10-11 meter, kanskje en topp i 10metersuniverset? Måleforholdene var i alle fall greie. Litt videre kom enda en topp, ca. 2047 moh., men med mindre skardybdet, maks 7 meter. innen vi omsider nådde den første udiskutable toppen på 2058 moh.

Videre lett og fin ryggvandring ned til skaret på ca. 2000 moh, og opp på den artige nubben ved laveste skard. Snaut 2020 moh. kom vi til på toppen, og pf. var 18-19 meter. Neppe inne hos 20m folket, men helt 100% sikre kan man vel ikke være. På vestsiden var det bratt slik at vi gikk tilbake og rundet både den og neste vesle topp ute på Bukkeholsbrean. Sistnevnte var forresten i lyst karakteristisk fjell som det er en del av i enkelte årer i dette området. Men 10m pf var det 100% sikkert ikke, så vi droppet den faktisk. Litt videre borte på ryggen var det atter en liten topp, denne var litt mer potent, men vi gadd ikke å måle - noen som har gjort det? Neppe 10, men helt sikker kan man ikke være. Videre opp mot Store Bukkeholstinden er det en kort passasje med litt sva / løs stein som krever forsiktighet, for øvrig en meget nemm oppstigning til en av de fine toppene i området.

Ryggen ned har noen luftige passasjer, men på tørt føre gikk det greit å følge den hele veien i dag. Line var dårlig akklimatisert og valgte å gå et lite stykke ned mot Bukkeholsbrean. Vi passerte en mindre topp nede i skaret mot den første av "Midttoppene". Gadd ikke å måle den heller, og tror jeg gjorde det for noen år siden. Den er tvilsom, og jeg håper ingen finner ut at den har 10 meter.

På Bukkeholstinden M1, forsøkte vi oss på litt vardefotografering, men alle steinene på utsiden av varden var så løse og varden presset så ufordelaktig utover, at ønskebildet med en person som dinglet beina på utover stupet helt på kanten ikke ble noe av.

På M2 stoppet vi knapt før vi holdt pause nede i skaret mot de nordvestlige Bukkeholstinder.

Line hadden å minimum 5 nye topper, og var smørblid, og de neste gikk som en lek, 6,7,8,.... Faktisk opp til V4 var det en liten overraskelse. Var det så bratt? Kommer man ovenfra på vått føre? Nei det var ikke vanskelig, men jeg kunne ikke huske det var såpass til klyving.

Fra Vakkerbandet fulgte jeg den lyse fjellstripa det meste av veien til topps. Mye tak og fotfester, men litt forræderisk fordi det ligger mye hvit "småshingel" innimellom. Line fulgte den løse renna som må betegnes som normalveien og en lang slak fly senere var vi på Bukkehøe. Her må jeg forresten få skyte inn litt om vinterveien fra Tverråbrean. Her har man ofte kunnet gå opp fra breen til topplatået. Nå var det rundt 10 meter fra fjellkanten og ned. Ganske mye snø som skal fylles opp før den ruta er mulig. Sist vi gikk der i 2005, manglet det en god meter og vi kom oss opp med et nødskrik.

Vindstille kveldsstund med lave solstråler fra vest er ikke å forakte, men vi ble ikke lenge. Vi hadde allerede bestemt oss for å gå over Søre Illåe oppe ved brefronten og ikke kaste bort tid på å lete etter krysningspunkt, så stri som elvene var nå. Breen nord for Bukkehøe var ikke lenger en bre, men kun en liten islompe uten sprekker som var i ferd med å forsvinne. Pga. isen og manglende stegjern måtte vi gå ei lita omvei før vi var tilbake på nordryggen. Første toppen vi målte var N1, ca. 2104 meter og 18-19 m pf. før den neste toppen (litt før 2078 på kartet) ble klokket til 11-12 m pf. og ca. 2085 moh. Den er nok den meste trolige av de toppene vi ikke tidligere har hatt med på lister.

Men mye morsommere enn målinger og primærfaktorer var utsynet tilbake til Bukkhøe:

Snakk om karakteristisk fjellvegg. Detta er loddrett! Og med flere slike fremspring i forgrunnen, syntes jeg det så direkte lekkert ut. Kveldssola fra vest, som snart forsvant i ei dyne av mørke møkkaskyer, gjorde det ikke mindre lekkert.

Kvelddsola ble deretter avlyst, kamera kunne pakkes vekk, og vi kunne konsentrere oss om å holde oss på beina. Litt slitne var vi nå etter hvert, og veien inn til Søre Illåbrean blei lang. Enda lenger blir det vel når breen trekker seg ytterligere tilbake.

På slutten var det småmørkt og vi hørte bare en masse lemen som vi aldri så. En var dog så hissig at den gikk til et brått og lynkjapt frontalangrep. Etter å ha sett 30-40 lemen på et mindre område, konkluderte vi med at det måtte være lemenår, i alle fall her i Leirdalen.

Desserten var en nattlig sykkeltur uten lykt. Det gikk i grunnen overraskende greit. Beina var glad for en annen type bevegelse, men jeg hadde glemt hvor mye oppoverbakker det egentlig er fra Geitsætre til Leirvassbu, så det tok sin tid.

Alt i alt en herlig travers. Passe utfordrende til at den kan være aktuell for de fleste fjellvante og med en haug topper for samlere. Line klokket 12 etablerte og et par mulige topper.

Noen bilder kommer etter hvert.

Artig sak dette, og et must for kommunetoppsamlerne. Bilde 01.jpg var ekstremt stemningsfullt.

Takk for fin rapport Robert!! Jeg var glad jeg kunne vente på deg, mens du tok topp nr. 1. Forholdene var omtrent identiske med da jeg var der for 3 år siden og jeg likte meg ikke den gangen.

Artig også med de stripene, vet man om det, ser man på lang avstand hvor det skal klatres, men en feil bør du rette opp, og det er rutetegningen opp "veggen". Den rød er nesten riktig, men gikk noen mm lenger til venstre, men den blå er feil. Vi skrådde mye mer ut til venstre og fulgte så ryggen fra venstre mot høyre til topps. Så litt omigjentegning der.

At nysnøen var på plass gjorde et par klyvepunkter litt mer spennende, og ikke minst mye morsommere å fotografere. Augustjotner har en tendens til å kunne bli litt vel mye traust gråstein.

Var en herlig tur.

Det er nok Kvitskardtind. Store Knutsholstinden ser du ikke derfra. Jeg tar stadig vekk feil og Nils får ev. korrigere meg, men jer er rimelig sikker på at det er Kvitskardtinden.

Hvis du nøyer deg med normalveier, tror jeg langt på vei du utelukkende har enklere ting igjen enn det du allerede har gjort. Det eneste må være brepassasjer til topper som Veobreahesten, men slikt kan du jo strengt tatt ta med ski på våren, så med mindre du blir utsatt for en "hendelse" som gjør at du får "skrekken", så tviler jeg ikke på at du greier det uten tau..

Veien fra Fremste til Bakarste er ikke spesielt ille. Litt luftig bortetter toppen på fremste, og grei vei opp til Bakarste. Lite kort og uluftig opptak ca. grad 2 og så overraskende enkel omgåelse av hammeren på skrå opp mot venstre (sett forfra).

Ville ikke satset på krysning av Stobreagrove nå. Det er generelt mye smeltevann i elvene, med mindre du er glad i lange hopp på sleipe breelvsteiner. Broa ved Geitsætre er et helt kurant og veldig direkte alternativ. Vil du gå noen av sørravinene er ikke det så langt heller.

Vi gikk inn breen og opp den vesle breen i bassenget mot nord. Denne breen er ikke tegnet inn på kartet, men har faktisk noen sprekker. Kanskje den enkleste av alle rutene til topps om man ser bort fra sprekkproblematikken. Vi gikk der uten tau og det føltes trygt, men vil ikke uten videre anbefale noen å gå der alene.

Når tørt og rent ikke er mulig eller hensiktsmessig, og områder som ikke dekkes av f.eks. tettsittende tights blir lidende er jeg som en skrev i et tidligere innlegg veldig for vaselin. Vaselin er rimelig og enkelt, og hvis man driter i fordommer og tabue en stakket stund, så kliner man en god klump innimellom baki der. Reduserer friksjon og sårhet som bare det, og så får man heller rydde opp ved neste storrengjøring. Langt bedre enn rød, brennende hud.

I just had a visit from James Baxter, and he showed we his new website, www.scandinavianmountains.com which is a very thorough and apparantly good website about scandinavian montains over 2000 meters, and the area in which they are located.

It's all in english with maps, descriptions and images. Very informative.

DNT betaler ikke de som jobber på hyttene. DNT setter bort alt til bestyrere som driver foretaket som selvstendig næringsdrivende. Disse igjen ansetter så mange de måtte trenge, normalt ingen megalønn - det er jo så kjekt å komme til fjells uansett? -...

Så enten er du ansatt av en bestyrer og får lønn etter avtale med denne, eller så er du selv bestyrer og er da selvstendig næringsdrivende på kontrakt med DNT.

Tja, jeg hadde vel på en måte en bomtur i forgårs. Vi sjanset på en sjanseværmelding, la oss til å sove i Veodalen kl. 23, vekkerklokka plaget oss kl. 01:30, skyfri himmel, alt så bra ut. 02:00 de første skyene, 03:00 mange skyer. Vi syklet og gikk senere inn mot Veobrean. 05:00 var alt skyet og 07:00 lå tåka tjukk på toppene. Vi kom på toppen, men når man står opp så tidlig er det mest for det fantastiske morgenlyset. Vi droppet også å sjekke opp en pinakkel i skaret mot Leirhøe pga. det dårlige været.

Bomturer har det blitt mange av, men manglende topptur pga. lysten gir seg mest utslag ved at man overhodet ikke legger ut på turen i første omgang for min del.

Disse hamrene du snakker om er rimelig leie rett på (et par av dem), men det finnes alltid omgåelser rett rundt som gjør at denne overgangen ikke overstiger grad 2 under gode forhold. Altså "grønn strek" for deg i utgangspunktet, men du må jo ev. komme deg dit, du som ikke gjerne går på breer. Via Sokse da eller?

Etter å ha lest din forrige rapport, må vel Leirdalen være ypperlig. Vestover fra Leirdalen går det mange små egger med små utfordringer (grad 2-3+). Geite - Sokse, Storbreahøe - Storbreatinden, Skagsnebb - Hurrbreatinden etc. I tillegg har du fine småturer som Kyrkja og Stetinden, Tverrbytthornet direkte fra vest regner jeg med at selv du omgår uten tau? Tverrbottntindane er en bedagelig travers. Skardstinden er morsom (vel grad 2 og nokså bratt / litt utsatt), altså Skardstinden fra vest.

Det går buss mot Leirdalen, og jeg tipper ev. bussjåføren kan dumpe deg litt lenger nede i Leirdalen. Dessuten der er de beste teltplassene (og kubeitene = mange kyr).

Generelt morsommere og kortere turer på tindene rundt Leirdalen enn Visdalen om du spør meg.

Utfordring: Ta en dag, kos deg rolig i fjellet og nøy deg med kun Kyrkja eller Stetinden

Artig tur ja!!!! Var noen varianter der som neppe havner i noen turgidebøker med det første Har truffet på en del ranglere etter hvert som labber de rareste steder i bare kortbuksa på steder hvor jeg selv hadde tryglet tynt om tau.

Det er det fine med høyfjellet og tinderangling at der er det rom for alle, så lenge man ikke raser stein i hodet på hverandre, folk med alle slags evner og ambisjoner.

Når jeg tenker på hvordan vi holdt på med tau og sikringsmidler opp nordøsteggen mot Rauddalseggje, så...........

Søre Høgvagltinden mer enn 10m pf hos deg også?

Men du har jo fått mye ut av den nye vidvinkelglugga også ser jeg!

Hvilket av kameraene har du brukt her forresten?

Vidvinkelglugga gikk i bakken på første ordentlig tur på Galdhøpiggen for en evighet siden og Serviceproffen har ennå ikke klart å reparere den. (Ganske lamt til tross for sommertid. Tross alt "proffutstyr de har ekstra høy timesats på). Ang. bildene har jeg ikke skrevet det, men majoriteten er tatt av broder Tor Erik. Jeg hadde stort sett nok med egen småfet kropp, så han med sin kondisjon i en helt annen divisjon tilbød seg å bære det. Var for øvrig 5d, utelukkende med 24-105 4.0L

Må ha vært noen aldeles fine dager, selv om Mont Blanc forble bortgjemt i skyene og fortsatt er ubesteget.

Det var det i høyeste grad. Hadde et veldig avslappet forhold til det å komme på toppen. Var egentlig helt topp dager i flott natur. Har riktignok lyst til å prøve igjen på toppen en dag.

Interessant å lese om spesielt siden vi jo var i området like før. Din skildring gjør meg vel enda mer sikker på at Gouterruta ikke er ruta for meg. Hørtes ganske vilt ut. Flott at du fikk med deg ei værluke. Husker også godt finværet på søndag fra flyvinduet på vei opp.

Blir nok Aguille Du Midi neste gang også hvis ikke Grand Mullets.

Hadde dog på en måte vært morsomt å betraktet Gouter"vegg"spetakkelet på betryggende avstand og nok overskudd

Håper du får slengt på noen bilder etter hvert.

Et par bilder til

Flere bilder

Forts. fra https://www.fjellforum.no/index.php?app=forums&module=forums&controller=topic&id=9323

Dag 4 - Rolig dag med taubane til Planpraz og rusling / klyving i vennlig terreng

Dag 4. Chamonix var av et annet kaliber enn områdene lenger øst. Ved første møtet var det ikke fritt for at det glapp ut et og annet wow. Bratte ville breer, talløse pinnakler og enkelte vanvittige granittspir kan nok få selv en Sunnmøring til å ti stille.

Dagen ble benyttet til å orientere seg litt, sjekke værmeldinger m.m. Værmeldingene var ikke så gode lenger, og den samlede gruppemotivasjonen led litt, utstyret var ikke det beste og i løpet av dagen (hvor vi for øvrig hadde en fin tur på vestsiden av Chamonix opp mot Brevent) ble det besluttet at Mt. Blanc måtte vente til neste gang, og at vi i stedet skulle gjøre oss litt kjent ved å ta banen til Aguille du Midi og bestige Mt. Blanc du Tacul og ev. Mt. Maudit neste dag.

Dag 5 - Aguillde Du Midi og Mt. Blanc Du Tacul 4258 moh.

Dag. 5 Vi møtte tidlig opp før den første taubanen (37 euro tur-retur Aguille du Midi) og kom greit med, noe som ikke kan sies om de siste etternølerne som pent måtte vente på neste bane. Den første bannen var nesten kjemisk fri for japanske turister som dominerer ganske sterkt senere på dagen. Det var stort sett kun folk med tau og isøks.

Det er to baner som fører bratt opp fra Chamonix (ca. 1050 moh) opp til Midi på ca. 3800 moh. En ganske kraftig oppstigning i løpet av en snau halvtime. Man kjente trykkforskjellen bokstavelig talt på trommehinnene.

Litt morgengretne stotret vi ut av banen og fulgte anvisningene gjennom tunnellene som de har boret i fjellet her oppe på dette eiendommelige ørneredet (kan minne litt om fjellet i Flåklypa). Rett før utgangen mot Geantbreen var det tydelig skilting: Adgang forbudt for dagsturister, kun for fjellfolk. Vi var riktignok dagsturister på en måte, men kunne vel til nød passere som fjellfolk. I en istunnel tok vi på stegjern, så kom vi ut på en liten snøterrasse med gjerder omkring og en smal jernport i andre enden hvor kun en og en kunne passere ad gangen. Jeg visste fra bilder at det som nå ventet var en smal snøegg, men var ikke helt forberedt på det som kom:

Trøtt i trynet, fullstendig utilvendt med luftige steder bar det ut på en flat snøegg, omlag 30 cm bred på det smaleste. Ned til venstre gikk en 50 grader bratt snøflanke (som senere ble enda brattere) og man så i praksis rett ned på Chamonix nesten 3000 meter nedenfor. Til høyre var det nesten like bratt om enn bare et par hundre skarve høydemeter. På et sted var eggen sogar nesten tråkket ut. Det er kanskje litt mindre luftig når tråkket er felt ned i snøen, men nå gikk det helt på toppen. Det ble i alle fall å gå rolig med fokus på neste skritt. Strekket var imidlertid ikke langt, og etter drøyt 50 meter ble det mye bedre.

Dansendes skyer rundt tindene med morgensola midt i mot ga vakre stemninger og vi var egentlig ved godt mot, selv om været nok var enda mindre lystig enn meldingene hadde forespeilet oss. Mt. Blanc Du Tacul var gjemt i skyer. Over breflata ved Col. du Midi var det noen telt, men ikke så mange som en skulle tro, men det hadde kanskje med været å gjøre? Lufta var varm og det hadde ikke vært nattefrost, så det ble en del stamping.

Vi fulgte hovedtråkket selv om jeg stusset over linjeføringen som var vel høyt opp mot både fjellskrenten og enkelte isvegger til venstre på breflanken mot Tacul.

Flere steder vitnet store ras om hva som kan skje og et sted valgte vi å gå et mindre spor for tilsynelatende å unngå et rasfarlig område, men det endte med at vi måtte traversere på toppen av en serac (is/snøtårn) ca. 100 meter sidelengs med en dyp bresprekk på oppsiden og 60 grader snøvegg 50 høydemeter rett ned i en like stor rett under rompa på oss. All ære til dem som laget spor her først. Vi gikk med tau, men helt meningsløst - hadde en falt ut, ville alle falt ut. Det var deilig å komme inn på hovedtråkket igjen. Litt senere mått vi over en snøbro som Henrik var litt skeptisk til. Spesielt tykk var den ikke og under skjulte det seg en enorm ishall.

På skulderen ca. 4090 moh. forlot vi tråkket i retning Maudit og Mt. Blanc og gikk enkelt opp til Tacul. De siste 30 meterne var litt brattere og luftig, men helt grei. Vi tok oss også tid til å besøke en 1 meter lavere sekundærtopp bortenfor som ga flott utsikt ned til pillarene på djevelryggen, kanskje de vanskeligste toppene for dem som samler 4000m topper i alpene.

Vi fikk etter hvert mer og mer sol på Tacul, men Maudit og alt høyere var borte i en grøt av skyer. Jeg vil ha DET været når jeg skal på Mt. Blanc, og lysten ble ikke noe mindre.

På returen hadde vi stort sett sol ned det flotte brefallet. Like før vi var nede på flata tok vi en pause, og med et ser jeg en DIGER porsjon is falle av et istårn. Tankene går med en gang til taulaget som gikk ned den siste bakken noen minutter før oss. Vi speider, ser dem ikke, men ser at raset har feid med seg store deler av tråkket (som tidligere nevnt med dårlig linjeføring) og fortsatt et godt stykke til. Hjertet banker litt forter. Vi ser ikke noe til de andre, men et taulag som har passert 5 minutter tidligere fortsetter som normalt, så det må ha gått bra.

På vei ned runder vi raset som består av en blanding av isblokker og fuktige snøklumper, mer enn stort nok til å gi uheldige konsekvenser om man hadde hatt uflaks. Vi tar etter hvert igjen det andre taulaget som kan fortelle at de var 20 meter unna raset da det gikk. Da begynner man å snakke små marginer.

Etter en halvtime på Aguille du Midi sammen med talløse japanere tar vi banen ned igjen.

Dag 6-7 Rolig avrunding og hjemreise

De to siste dagene ble benyttet til å leie sykkel i Chamonix og til sist en fjelltur fra St. Bernhardspasset med litt morsom klatring med topptau på en kvass pinakkel ved Mt. Mort.

Alt i alt var det en kjempeflott tur. Knallvær i begynnelsen og noe mer blandet på slutten. Vi var 4 dager i Chamonix, og i løpet av de dagene så vi ikke selve toppen på Mt. Blanc en eneste gang. Vi så et stykke opp på ryggen over Dome du Gouter et par ganger, men aldri toppen. I så henseende var det litt frustrerende at vi så hele massivet nesten skyfritt da vi hompet nordover på Ryanairflyet på søndagen. Vindretningen hadde skiftet fra sørvest (bad for Mt. Blanc) til mer nordlig. Hele alpene var stort sett i skyer, men ikke Mt. Blanc der i sørvest.

Fjellene dere nede er mer ekstreme og på mange måter flottere enn her hjemme, men turlivet og friluftslivet synes jeg er milevidt bedre hjemme. Det er lettere å bedrive et mer variert og moderat friluftsliv her. Selv om kontrastene der nede er kjempestore går de stor sett bare langs en akse, mens jeg har en følelse av det går langs flere akser her hjemme i Jotunheimen. Og det panoramaet ved Chamonix som tok pusten fra oss første dagen endret seg ikke og ble etter hvert til en statisk kulisse som vi tok som en selvfølge. Følelsen av god plass, åpenhet og frihet samt ubegrensede muligheter som er her hjemme var ikke den samme der nede. Ja det er et paradis for brevandrere, klatrere og andre ekstremsportfolk, men for turmennesker....

Enda flere bilder

Noen flere bilder