Joker

På øyene og holmene utafor Tromsø er det ferdselsforbud for alle i en gitt periode. Du har rett og slett ikke lov å sette din fot på holmen, basta. I enkelte tilfeller er det også satt en grense på 100 meter eller mer utfra holmen som også omfattes av ferdselsforbudet. Skal ikke påberope meg å være noen ekspert på villrein, men jeg er tilbørlig til å være enig i at det å bare forby kiting høres ut som et halvtygd forslag.

Dersom man er flere sammen kan jo en frokost med risengrynsgrøt brukes til mer enn bare å mette magen. Man kan putte en mandel i, og den som finner mandelen slipper å bære sekk den dagen.

Hvis du klarer å "kurere" værsyken din så har du lagt til en helt ny dimensjon i friluftslivet. For endel år ble vi sittende på en fjelltopp å se på at havtåka begynte å sluke fjellene rundt oss. Vi kunne straks begynt på hjemturen og sannsynligvis kommet relativt tørr hjem, men vi ble bare sittende å se på at tåka åt seg oppover fjellsidene. Den slynget seg som fingre rundt oss og etter en time eller to var vi innhyllet i iskald og våt bomull. Pga dårlig sikt brukte vi svært lang tid ned, og vi var våt til skinnet og ganske kalde, men du verden for en opplevelse. Naturens egen filmfestival. Selv om jeg ikke er værsyk så blir jo også jeg en tanke skuffet når jeg har slitt meg opp til en fantastisk topp, og utsikten blir ødelagt av en innpåsliten skydott.

Når fugler på kysten skal vernes settes det et ferdselsforbud i hekketiden. Kanskje det kunne brukes samme metode for å beskytte villreinen. Ferdselsforbud eller begrenset ferdsel i den mest sårbare tiden.

Ja, jeg er full av gode ideer

Kjente det begynte å krible kraftig i padleåra da jeg satt foran tv'en igår kveld, så idag bare måtte jeg ut på sjøen for å dempe den verste kløen. Godt å se at det går an å lage gode padleprogram uten å måtte ty til storm og høye bølger. Den rulla hadde du ikkje helt kontroll på

Det tror jeg du har helt rett i. Turen skal være rimelig lang før man må ta hensyn til fettet i kostholdet. Jeg tror også det er viktig å fylle på med energi litt sånn jevnt og trutt. Selv går jeg nesten aldri fra frokost til lunsj uten å putte noe i magen, nøtter, rosiner, eller ei brødskive. Man kan gjerne sammenligne den faste føden med væskebalansen. Dersom man er skrubbsulten til lunsj burde man tatt seg et lite mellommåltid eller to.

.......og liker man nudler så har jo Mr.Lee noen hendige småpakker, men de gir lite drivstoff til kroppen.

Fart og spenning utelukker på ingen måte komfort. Når man har lagt sitt utslitte legeme i posen eller under dyna hjemme etter en lang og slitsom tur er sjela balsamert i et slør av lykkerus. Det er også komfort.

PINK FLOYD, ingen over og ingen ved siden. Eller blir det en del gammel Fleetwood Mac, Deep Purple, Doors og Led Zeppelin. På klassiskfronten er det Bach og Vivaldi.

Hvis ikke reisebudsjettet er fullstendig bunnskrapt så er jo leiebil et alternativ.

Nå føler jeg at det er helt på sin plass med Zapffe's bevingede ord: Tindesporten er meningsløs som selve livet, derfor kan dens trolddom aldrig dø

Det er jo gjerne forskjell på tung sekk og altfor tung sekk. Du får ha god bedring

Uansett turmål man velger i Lyngen så blir det en kvalitetstur fra øverste hylle, fullt på høyde med det beste i utlandet

Det åpner jo for nye typer ekspedisjoner til nordpolen.. http://www.southafrica.info/news/kayak-160708.htm

Med en kraftig smørklatt og rosiner får man vel en brukbar dose energi. Litt kanel på toppen og du har fyllt opp med litt antioksydanter i tillegg. Jeg sverger nå likevel til havregrøt til frokost. Risengrynsgrøten sparer jeg som regel til middag.

Skal si temperaturen på tråden steg betraktelig etter at Dag G la inn "brannfakkelen". Han definerer jo bare sitt eget friluftsliv og det er hans fasit. Jeg hadde nok begynt å kjede meg etter ei uke i teltet på samme plass, men så hadde sikkert andre kjedet seg på mine turer. Vi er jo skrudd sammen litt forskjellig. Noen må fise over flest mulig topper på kortest mulig tid, mens andre sitter ved et fiskevann i dagesvis. At det ene er bedre enn det andre blir som å sammenligne epler og appelsiner. Jeg er selv "toppsamler", noe jeg ikke var klar over før jeg dumpa innom Fjellforum i fjor, og jeg går etter mottoet: "Ingen topp er for liten". Siden jeg har fjellene rett utenfor stuedøra blir det stort sett dagsturer, og jeg trives like godt på 500 som på 1500 meter. Til slutt håper jeg eaa får tilbake skrivekløen.

Jiehkkevarri regnes som vårens vakreste skitur og kan anbefales på det sterkeste. Ta gjerne turen videre over Kveita og ned Fornesdalen. Det vil bli en uforglemmelig reise.

Da blir det vel nærmest skummet melk?

Det er så godt som innertier mattings. Spissen lengst bak er hovedtoppen på litt over 1000 m, den litt flate er 984 m, og nærmeste spiss er Nordre Breidtind ca 940 m.

Man blander 2 spiseskjeer tørrmelk i 1 dl vann for å få 1 dl melk.

Dette var jo alldeles glimrende Du får begynne å samle på kommunetopper. Da får du dekket hele landet etter hvert

Er det noen som klarer å gjette på denne toppen?

Har hatt mange turbukser opp gjennom årene, og felles for dem alle er at jeg får hull bak og på knærne. Dessuten blir de svært frynsete nederst på beina. I år prøver jeg et nytt konsept ved å kjøpe en svært billig bukse. Valget falt på Gaupa fra Wistex til den runde sum av 249,00. Den er vindtett men ikke vanntett. Holder sånn noenlunde mot duggfrisk gress.

Hvordan i heiteste, huleste er det mulig å pakke kajakken, hive den på vannet, sette seg oppi og så først oppdage at jeg har glemt padleåra? Tabben kosta meg 3 timer ekstra i bil, men været var som skapt for loffing mellom holmene så jeg var ikke langt fra land etter andre sjøsetting før hele misæren var glemt. Planen var klar. En rundtur mellom de mange øyene og holmene i Bergsøyan ytterst på Senja. Dette er en perle ytterst i Bergsfjorden omkranset av ville tinder, det mektige storhavet i nord-nordvest, og i sør står Senjatrollet og passer på. Turen skulle også ha svært høy nytelsesfaktor. Prøvde å gjøre framdrifta så myk og rolig som mulig, for det føltes nesten som helligbrøde å vispe i den blanke havflata. Sandstrendene gliste som hvite melketenner, på himmelen var det noen maleriske skyer, og selv måkene hadde lagt bånd på seg for å skape en følelse av fullkommen idyll. Nåja, med unntak av måkene på Kvannholmen. Der reiste det seg en hel hærskare som skrek og jamret seg over denne inntrengeren, men klagingen tok snart slutt og stillheten senket seg på nytt. Begynte å nærme meg midten i dette øyriket, og der dukket en kullsvart liten knaus opp av havflata. Helt ulikt alt annet rundt og med det velklingende navnet Svartskjeret, og kongen på haugen var svartbaken. Han var heller ikke skvetten selv om det ikke var mange metrene mellom oss. Denne fuglen er rimelig svær, rundt 70 cm på strømpelesten, så det var kanskje jeg som burde være forsiktig. Vel på en dag som denne var det ingen av oss som var ute etter en krangel. All skrålingen på Kvannholmen kunne jo for alt jeg vet bare vært en melding til de andre måkene i området: "Hær kjæm en bytuilling som aldri vil få fesk i den dærre farkosten. Det e bortkasta tid å svinse rundt haue på han, så la oss heller fære å ærte ørna". Lykkelig uvitende om denne fornærmelsen begynte jeg å nærme meg "lunsjholmen". Padla ut mellom noen småholmer øst for Kjøpmannsøya og dermed var jeg med ett ute på det virkelig på storhavet. Rett nord var alt blått. Blått hav og blå himmel. Det paddeflate havet hadde endret karakter. Her var det dønninger, men det var sjarmerende rolige dønninger. Storhavet kan også kle på seg silkehansker når det er fest, og nå var det fest. En opplevelsesfest og jeg var invitert. Gikk i land på "lunsjholmen" eller Hjelmen som det står på kartet, men den kunne med fordel ha fått et annet navn, for bare 300 m lengere nord ligger enda en Hjelmen og den lignet jo virkelig på en hjelm. Tenkte jeg skulle sende inn en navneforslag til Statens Kartverk, men jeg slo det fra meg siden jeg innså at "Hjelmen med hodelykta" sannsynligvis ville bli oppfattet som en spøk. Etter at lunsjen hadde satt seg litt var jeg klar for videre ferd. To digre ørner fløt i luften høyt oppe med et par ertekroker på hjul. Jeg svingte opp mot Netøya før jeg vendte baugen hjemover, og siden jeg liker å padle i ring så tok jeg til høyre i første ordentlige veikryss. Det heter vel gjerne ikke høyre på sjøen, styrbord eller babord er vel mer vanlig, men siden jeg hittil ikke hadde møtt en levende sjel, unntatt fuglene såklart, så stod jeg fritt til å velge landbasert terminologi. Mellom Ertnøya og Kjøpmannsøya lå det et skikkelig dollarglis av en seilbåt, men med dagens vindforhold var det like greit med en manuell farkost. Runda vesttuppen av Kjøpmannsøya og hadde et åpent havstykke på ca 2 km foran meg, retning Hamn i Senja. Vannet var ikke like flatt som tidligere på dagen, men det ga på ingen måte noen negative utslag på trivselsbarometeret. Litt over halvveis møtte jeg noe jeg aldri har sett til sjøs før, en oppblåsbar kano. Jeg stoppet og slo av en prat, var jo selvfølgelig nysgjerrig på denne farkosten, og ikke minst på hvem de to som trakterte årene var. Det viste seg å være et tysk par på ferie. Båten så jo rimelig solid ut og de hadde redningsvester på så de var vel brukbart rustet. Men da jeg ble spurt om det var greit å padle videre utover fant jeg det tryggest å henvise dem til smulere farvann, og siden jeg var nordmann og dessuten "lokalkjent" så ble rådet fulgt. Gikk i land på Barden for å få et siste overblikk over denne juvelen jeg hadde fått anledning til å tilbringe en godværsdag i. De siste 2-3 km tilbake til bilen var ikke bare en ren transportetappe, men jeg hadde vært så intenst tilstede i hele dag at mottakeren var i ferd med å logge av.