Aldri langt unna

Hei igjen! Takk for svar RES Jeg leser med interesse dine egne erfaringer og vil se hva jeg selv kan få til. Men, hvis kona eller partneren ikke er interessert i våre naturgleder er det jo til syvende og sist ikke mye enn kan gjøre. Da får en bare legge ned åra og finne en annen løsning. Tross alt er det ikke å vente at de fleste skal like et ukomfortabelt friluftsliv, særlig ikke damene kanskje. Det ville kanskje gå med kompromisser, som med Turistforeninga, men etter mitt syn blir det da straks mer kultur enn natur, hvis det er det man søker så er det jo greit. Men, det å dra med et annet par skal vi prøve hvis det ordner seg slik. Vi får bare prøve det ut. Som sagt, vi skal på en 6 dagers hyttetur nå, kun 3 km lett gange, og håper hun kan like det, ikke noe stress. Kanskje forlanger jeg for mye, jeg skal i alle fall tenke meg om etter denne høringen. Ikke minst - lytte på dama. Jeg takker for din deltagelse Jeg har også prøvd å svare på Peter F sitt innlegg uten å lykkes, jeg er helt ny på dette forumet og skjønner ikke helt alle regler

Hei og takk for utfyllende svar RE. Ja, dette er nok et ganske stort kulturprosjekt, særlig fordi vi også har et så intimt forhold til vår natur. Vi oppsøker ensomhet der vettugt folk flest søker sammen i aktivitet og opplevelser. Det er et signifikant fenomen man må ha spesiell interesse av for å forstå og etterleve. Men ikke desto mindre blir denne kontrasten dermed fascinerende. For oss blir det mer en innadvendt personlig selvdyrkelse og selvforståelse enn det er for Asiater som søker styrke og samhold i flokkmentalitet. For min egen del er det en befrielse å føle mestring i naturlige omgivelser som vi direkte kan respondere på, i motsetning til en kultur eller et samfunn man har vanskeligheter med å tilpasse seg i forhold til hva vi egentlig responderer på og prøver å etterleve. Kanskje dette er to måter å løse det samme problem på? Du har rett, ensomheten er særdeles ikke attraktiv for Asiatene. Nå er det slik at jeg fant meg ei jente som mest mulig kunne oppfylle de skeive ensomhetstilstandene vi har her i Norge. Det var ikke lett. Og fikk man det ene så tok det kanskje det andre. Vel, hun hadde altså et uttrykt ønske om en slags ensomhet i livet, men det skulle gjenstå å se om det lot seg klebre til norsk natur. Hva slags prosjekt var nå dette egentlig? Vi går alle feil i tanker og valg. Vi blander og roter. Jeg mener, hun ville ensomhet, men kanskje har hun andre underliggende problem som søker flukten fra noe enn til et genuint ønske om en palett i natur og kamp. I alle fall var det av disse grunner hun trådte inn i mitt liv, som jøje meg alt var mye valgt ensomhet fra min side. Siden en ikke har passet inn så godt selv, mener jeg. Dette var prosjektet og nå har jeg allerede problematisert det langt ut i stjernetåka. Med andre ord: vi er begge to sære. Så dine velmenende råd om å oppsøke kontakt med andre er skikkelig gode, de kunne gjelde for oss også naturligvis, men siden hun ikke heller fungerer helt etter forventningene i lag med de fleste. Men, hvem f vet. Det blir visst bare verre og verre dette her. Og, kanskje for personlig. Vel, det får bare våge seg. Og vi må våge å ta valg. Folk fra Asia synes å ha litt vanskelig med det. Dermed blir det en del av deres karaktær og søke konformitet og felles valg, og andres ønsker enn sine egne. Vår natur er altfor håndgripelig og krevende til det. Det må villes. Det er dermed nok denne motivasjonskurven jeg ser som den største bøygen. Vi har akkurat nå bestilt en hytte i Røros kommune for 6 dager, håper det kan løsne på både det ene og det andre. Beten blir en uansett. Jeg takker igjen RE's svar. Mye omtanke og forståelse i det.

Det er med et tungt hjerte og en smule frustrasjon jeg søker råd hos fjellforums medlemmer om et lite tilpasningsproblem jeg har med min Philippinske kone. Jeg er en naturelsker og liker å ligge i telt i fjellheimen m.m. Hun har vært her i over et år og vi prøvde noen lette overnattingsturer med telt i fjor, 2-3 km i lett stigende terreng og med en sekk på 6 kg for hennes del. Hun er også av typen som er glad i natur for øvrig. Det gikk forholdsvis greit i begynnelsen og naturgleden var tilstede, men etter hvert har det gått mye tregere. Motivasjon mangler og ubehageligheter som oppoverbakker, vekt å bære og mygg er sterkt gjeldende. Alt dette er en del av det vi kaller naturopplevelser. Siden hun er fra Asia og ikke vant med vår naturkultur skjønner jeg naturligvis at det er vanskelig å oppnå vår form for motivasjon for aktivt friluftsliv. Jeg er dessuten på mitt 59 år og strever selv noe med mine egne tilpasninger, det er derfor litt slitsomt å overbevise andre om verdien og gleden av naturliv. Jeg vil ikke syte, jeg bare lurer på hva man kan gjøre.