tronn

I vinter var jeg hos mormor for å feire jul. Hun bor på Stranda, bare en kort kjøretur til både Tafjord og Geirangerfjorden. Jeg har i alle år sett innover disse fjordene uten å tenke så mye mer over det.

Men nå som friluftsinteressen har fått blomstre opp, så var det ikke like lett å ikke tenke på dette flotte område når jeg la meg til å sove på kvelden. Jeg har hatt lyst til å gå en skikkelig tur her en stund. Vurderte det faktisk i 2013, men jeg var i for dårlig form til å gyve løs på disse bratte fjellsidene som er et kjennetegn for det meste av vestlandet.

Så når jeg kom hjem fra juleferien hadde jeg mer eller mindre bestemt meg, jeg skulle tilbake i sommer, og da med tursekk og fjellsko.

Men jeg var ikke så interessert i å gå alene. Denne turen var først kalkulert til å ta en ukes tid. Det blir fort litt kjedelig spesielt siden jeg hadde tanker om gå gå litt ut på sensommer/tidlig høst. Det betyr som regel lite folk i fjellet.

Så etter mye om og men, hadde jeg fått med meg @Walle. Endelig skulle mr. Saltfjellet få bryne seg på noe annet.

@7homas og @Tor Magnus skulle egentlig også være med, men de måtte trekke seg av forskjellige grunner.

Etter noen måneder med sporadisk planlegging og impulsiv shopping, satt vi med hver vår Guinness i hånda på Gardermoen søndag 31. august 2014.

Selveste Walle:

Selveste tronn:

Vi måtte være hjemme innen to uker, plenty tid til å gå i fjella. Så lang tur har vi faktisk aldri gått før. Men jeg følte meg godt forberedt, med motbakketreninger gjennom hele året og to flotte turer i forkant som man kan lese om her:

Vi hadde fly til Vigra og Ålesund, hvor vi tok buss til Moa, så ny buss til Stranda hvor mormor hentet oss på kaia. 

Der ble vi godt mottatt, med middag, kaker, vin og øl, akkurat som det pleier å være hos mormor

Jeg har satt alle turdagene i spoilers, så det ikke blir så voldsomt å laste med en gang. Er en god del bilder i denne posten.

Dag 1

Spoiler

Mandag morgen var vi mer eller mindre klar for avreise. Måtte bare pakke litt om før vi var klare til å kjøre ned til G-Sport for å handle inn gass. Jeg hadde allerede ringt inn noen dager i forveien for å forsikre meg om at de hadde nok gass inne.

Vi tok resten av 230 grams boksene

 

Sekkene for turen:

 

Til Walles store skrekk er det tronn som skal gjøre bilen til Muldalen, samtidig som han leser kart.

 

Ting tok litt lengre tid enn vi hadde sett for oss denne dagen. Jeg er ikke spesielt kjapp på morgenkvisten, og med litt skivebom på fergetider(de krever faktisk pauser), så var vi ikke ved Muldalen før klokken 13:30. Litt kjedelig siden dette ville bli den tøffeste etappen på hele turen mest sannsynlig.

 

Her står vi klar i Sørdalsvika, ivrig etter å gå.

 

Jeg får en liten klump i halsen når jeg ser mormor med smått tårevåte øyne i det vi tar farvel. Hun prøver å skjule det litt, men det er ikke barebare. 

 

Flere ganger etter at vi ankom startstedet har Walle hintet om at vi er på feil plass. Det er ganske bratt opp de første 500 høydemeterne. Her er det en gammel kjerrevei som går i sikksakk oppover til Muldalsfossen.

 

Jeg holder igjen tempoet opp bakken her, Walle har mest lyst til å skyte oppover. Etter hvert begynner vi å få litt utsikt.

 

På toppen av kjerreveien tok vi en pause på en rasteplass. Det er ganske tydelig at dette er en populær søndagstur. Ryktene går om vaffelsalg på gården som er på andre siden av elva. Men vi er alene her i dag. Dette var i grunn bakken vi var mest bekymret for. Men vi er begge forholdsvis lett til beins enda. Lover godt, for vi har et stykke til å gå denne dagen.

 

Så går vi videre på en forholdsvis gjengrodd sti innover dalen. Den blir bare mer og mer gjengrodd i grunn. Dette var som forventet. De fleste som går inn i Tafjordfjella starter fra Zakarias-dammen, en ganske imponerende demning et lite stykke inn i Tafjordfjella. Der starter man på 500 høydemeter, og man kan gå rett inn til Reindalseter for en 3 retter og øl.

 

Vi går i ganske tett skog til tider. Så kommer vi fram til Muldalsætra, og etter dette åpner det litt opp:

 

Nå begynner vi å kunne se et stykke inn i dalen, som du ser er ikke stien veldig godt opptråkket:

 

Litt lengre oppi dalen har store deler av stien rast ut i elva:

 

Vi får litt regn, ikke noe voldsomme greier, og vi går helt til vi kommer over tregrensa som ligger på ca. 800 meter. Mitt mål for dagen var Illstighytta som ligger nøyaktig på 1000 meter over havet. Men det er tydelig at Walle ikke er blitt like varm i trøya som meg. Han kom nettopp hjem fra en måned på jobb ute i havet, som stort sett foregår på ræva. Han har også vært veldig plaget av de nye skoene som ikke er skikkelig gått inn(de var faktisk ikke gått inn i det hele tatt ). Ikke beste sjakktrekket, og det setter en viss tvil over turen. Hvordan skal det gå videre?

 

Vi har så en liten peptalk om hva vi skal gjøre den dagen. Gå helt til Illstighytta i håp om at den er åpen? Eller telte like nedenfor?

Walle sier som han vanligvis sier, "peis på". 

Jeg mener å huske at Walle mumler noe slikt som "de e en maskin", mens vi bykser opp de siste par hundre høydemeterne. Jeg skjønner Walle er ganske langt nede. Dette var ganske langt fra planen for første dag på tur. Vi stopper opp, og Walle peiser nedpå den halvliteren med iste som han har drassa på hele dagen. Det gir han akkurat det han trenger for å gønne på resten av bakken opp til hytta.

 

Den var stengt.

 

Så da bestemmer vi oss for å sette opp telt rett utenfor

 

Illstighytta, eies av Tafjord Kraft.

 

Teltet i bruk for første gang noen sinne:

 

Ble en kjapp middag og tidlig kveld denne første dagen på tur. Men vi er godt fornøyd med å komme oss så langt inn, så høyt, med 22 og 25kg på ryggen.

Dag 2

Spoiler

 

Så ble det tirsdag. Begge føler seg ganske stive til beins til å begynne med, men så fort vi får spist frokost og pakket sakene, går det seg ganske greit til.

 

Blir ikke noe mindre bratt til å starte med:

 

Tidvis lett klyving på glatte steiner og svaberg. Litt fuktig på bakken gjør det ikke bedre, men det går over så fort vi kommer opp til Illstigvatnet.

 

Her går stien over et byggverk vi ikke har sett maken til før. Vi mistenker at Tafjord Kraft har vært på disse kanter også. Sikkert bora enda en tunnel en plass. 

 

 

Langs Illstigvatnet går en tidvis luftig sti. Jeg sender Walle feil vei for moroskyld. Lettlurte fjols

 

Det er forholdsvis godt tilrettelagt med tanke på hvor lite folk som antakelig ferdes her, men det er fortsatt en litt skummel vei å gå om det regner.

 

Illstigbreen:

 

Walle er i slaget når han ser det endelig går nedover. Jeg er ikke like begeistret. Føttene mine får som regel mer juling av nedoverbakke enn jeg er komfortabel med, men dette visste jeg fra før, så det er vel ikke noe å syte over.

 

Pause nede ved Blanktjønna

 

Grøndalen, Ulvådalsvatnet og dagens mål, Vakkerstøylen kan skimtes i det fjerne:

 

Dette viste seg å bli en litt tøff dag for Walle, et resultat av dagen før tenker jeg. Men vi kommer oss omsider ned til Vakkerstøylen.

Der er det en kar allerede. Han er første mann av et sauesankerlag som skal jobbe i dalen den neste uka.

Etterhvert kommer det flere og flere, og hytta blir nesten full. Walle og jeg er de eneste turgåerne på hytta denne kvelden,

Vi fikk tilbud om å bli med laget mot middag og øl, men vi bestemmer oss for å heller gå videre neste dag. Da blir det en veldig kort etappe opp til Tungerøten.

Dag 3

Spoiler

For å komme til Tungerøten har vi et vann vi må krysse 3 ganger med robåt. 

Det er en båt på hver side. Du ror over med den ene, tar den andre med deg på vei tilbake, for å ro over med den andre båten før du går videre. Det ble to turer på hver.

 

Så måtte vi opp 800 høydemeter for å komme oss på Tungerøten. Igjen, så var dette noe jeg var godt forberedt på, men litt tøffere for Walle. Hyppige pauser hjelper på.

 

 

Pause ved vann 1231, med Høgtunga i bakgrunnen som var ett av målene våre.

 

Realt kjipt måltid

 

På vakkerstøylen hadde Walle talt over maten sin, og det viste seg da at han hadde litt vel mye real med seg. Hele 11 poser for mye(eller var det mer?). Det gjorde han litt spandabel når vi var ute og gikk. Dagsrasjonene hans viste seg å ikke være de mest gjennomtenkte. Men vi skulle innom en del selvbetjente hytter som ville løse de eventuelle problemene vi måtte få med feilberegnet mat.

 

På vei opp helårs is, en fin avkobling fra all steinen:

 

Men det var noe som ble for bratt for meg og mine sko. Walle hadde langt bedre grep med sine sko, som passet bedre og bedre for hvert skritt. Problemene han hadde med de den første dagen er mer eller mindre helt borte nå.

 

Vann 1231 hvor vi hadde pause tidligere den dagen:

 

Når vi endelig kom på toppen så vi selveste Karitinden rett fram. Det fikk oss begge til å glise som et par snørrunger på juleaften. 

 

Vi fant en teltplass ikke langt fra et vann langs stien over fjellet. Var ikke lett å finne noen plass her oppe, men leter man lenge nok finner man noe:

Blåste friskt når vi satte opp teltet, men roet seg i løpet av natten før det tok seg opp igjen på morgenkvisten.

 

Vannet like ved:

 

Når jeg skulle til å legge meg i halv ti tiden den kvelden, la jeg merke til at hver gang jeg snudde meg, så hadde ryggtavlen kommet nærmere liggeunderlaget som Synmaten lå på. Det ble rimelig klart etterhvert at sjiten hadde punktert. Krise!

Jeg fant fram rep-kittet for å se om jeg fikk til dette. Det var selvsagt gjennomvått. Så først måtte jeg forsiktig lirke den våte bruksanvisningen fra hverandre og henge den til tørk før jeg gjorde et vagt forsøk med gaffateip som Walle hadde klistret rundt gåstaven. 

Det var bare å drite i. Satt ikke i det hele tatt.

 

Men som dere har skjønt, så fant jeg lekkasjen, og fikk etterhvert lest bruksanvisningen, og da tok det meg en halvtime å lime, lappe og blåse opp, så lå jeg mykt og godt igjen resten av turen. Kjedelig opplevelse, men kjekt å vite hvor lett det er å reparere. Eneste problemet er å faktisk finne hullet. Gjør man ikke det har man et problem.

Dag 4

Spoiler

 

Torsdag våknet jeg på et fortsatt helt underlag, noe som var en stor lettelse. Ble en rolig frokost før vi dro fra telt, sekker og utstyr, og satte kursen for Høgtunga på 1912 moh. 

Med ca. 300 høydemeter var det en gratis topptur å regne med tanke på utsikten vi ville få der.

Dette var vel første skikkelige toppturen til Walle utenfor hjembygda og Saltfjellet. Hvem vet, kanskje dette er starten på en strålende fjellklatrerkarriere(han kjøpte boka Norges Fjelltopper over 2000 meter når vi kom hjem)?

 

Walle er ikke vant til å være så nærme 2000meter

 

tronn tror han er kongen på haugen:

 

Utsikten er upåklagelig:

 

Når vi kom ned til teltet igjen, som stod støtt og fint, ble det lunsj før vi pakket og gikk ned til Pyttbua.

 

tronn husker ikke hvor han la teltet

 

På vei ned mot Pyttbua. Veldig kort etappe i dag også. Hytta kan så vidt synes til midt i bildet.

 

På Pyttbua gikk vi ned til hovedhytta. Der var det en hel skoleklasse, og vi ble rådet å gå opp i sikringshytta. Der møtte vi to karer som skulle ut og prøve fiskelykken. Og inne på hytta var det et par tyskere som kun skulle spise middag, så gå videre for å telte en plass litt senere.

Tyskerne hadde sett teltet vårt oppe i fjellet tidligere den dagen, og lurte på hvordan i all verden det var mulig å telte der. But we are kick ass norwegian vikings, and thats how we roll, så jeg, liker jeg å tro. Men fakta var vel at vi ikke helt forstod hvordan det var mulig selv, før vi faktisk hadde fått opp teltet kvelden før.

 

Senere den kvelden kom det en gjeng fra Ålesund som nå bodde litt her og der. De hadde en årlig tur til Pyttbua første helgen i september. Dette hadde de holdt på med i 30 år ellerno.

Så mens de spiste noe hjortesteik eller lignende, satt jeg med boksemat jeg ikke tør nevne navnet på.

Her ble vi også sjenket vin av gjengen fra ålesund, og cognac av fiskerne som kom tilbake med et par små pinner.

Walle hadde også prøvd seg med fiskestanga denne kvelden, uten særlig hell. Han fikk vel en liten sneip som han slapp ut igjen.

Mens han var ute fikk jeg gjort en permanent reparasjon av liggeunderlaget. God som ny

Dag 5

Spoiler

 

Fredag var Walle ute på morgenkvisten og tok bilder av soloppgangen. Det så ut til å bli en nydelig dag.

 

Karitinden på morgenkvisten

 

Etter frokost og utvask gikk vi mot Veltdalshytta. Nye 400 høydemeter til å starte med til Walles store begeistring. Men han tar det med et smil som vanlig. 

 

Pyttbua fra andre siden av dalen:

 

Harde kår her i fjellet:

 

Når vi var oppe på 1500 meter igjen tok vi en kjapp matpause ved et lite vann:

 

Kartet tilsier at det skulle være en relativt flat etappe, men jeg er litt skeptisk. Og det viser seg å være ganske kupert og steinete.

 

Vi tar oss god tid. Dagens etappe er ikke veldig lang, og det er tett mellom pausene. Sola tar godt i dag, og det er digg å sitte i ly for den litt kjølige vinden.

Når vi kommer til Tordsvatnet ser vi et flatere landskap innover Reinheimen. Men dit skal vi ikke før neste dag, vi tar en omvei

 

Her tar vi en siste pause før stien går ned mot Veltdalshytta.

 

Dette minnet egentlig mer om syden-temperaturer. Vi klager ikke

 

Typisk lunsj for min del. Klager heller ikke over den Jeg føler at jeg har et veldig velfungerende matopplegg for denne turen. Bare 5 real ble med i sekken

 

Så får vi Heimste Veltdalsvatnet. Artig navn på et vann forøvrig. Og nydelige farger og fjellformasjoner. 

 

Nede på Veltdalshytta er det kun hyttetilsynet som nettopp er kommet. Han skal gjøre litt vedlikeholdsarbeid i helgen.

Vi forteller at vi skal en tur og se på den berømte Fieldfarehytta. Det synes hyttetilsynet er en god ide, og forteller oss om en snarvei bort til hytta. Så etter en liten pause rusler vi bort. 

 

Det er ganske godt tråkket opp der borte, så rimelig tydelig hvor hytta ligger. Men du verden for en plass å sette opp en liten bu:

 

 

Det er ikke akkurat noen plass å overnatte for svære gorger som meg selv. Man får litt følelsen av å være på et museum, selv om det er tilrettelagt for overnatting. Vi stikker tilbake til Veltdalshytta.

 

Denne kvelden ble det en boks bacalao på hver, som mest sannsynlig er det beste man kan spise på disse hyttene. Også sjokoladepudding med vaniljesaus til dessert

 

Kom to gjenger fra Reindalseter denne kvelden. De skulle alle opp på Karitinden neste dag.

Dag 6

Spoiler

 

Lørdag morgen var Walle og jeg som vanlig de siste ut døra. Var en flott dag i dag også. Den måtte nytes så godt det lot seg gjøre.

Her kunne jeg sittet resten av dagen om jeg kunne.

 

Men det fine været skyet til etterhvert og ble småsurt. Vi tok noen pauser langs Fremste Veltdalsvatnet og Kupevatnet, og når vi kom over haugen til Torsflyene, merket jeg en liten endring i Walle. Han lyste opp når vi så de fine slake slettene vi hadde utover Reinheimen. Og tempoet økte så jeg nesten slet med å holde følge.

 

På de siste 500 meterne møtte vi et par eldre karer som også skulle til Torsbu. De sa de var en større gjeng som skulle være der en natt. Når vi kom fram var den store gjengen på den nye hovedhytta, og en venninnegjeng i sikringsbua. Det var visst også et par fiskere som holdt til der inne, men de var ute og ja, fisket... Vi kapret to senger i stua på sikringshytta. Etter å ha skravlet litt med damene inne på hytta tok Walle seg en tur ut for å fiske, mens jeg lagde meg en ny boks bacalao 

Det ble trivelig inne på den lille hytta utover kvelden. Fiskerne kom hjem med en svær jævel av en fisk, tipper mellom 800-1100gram en plass. Ikke noe for oss lettpakkere med andre ord

 

Jeg la meg i stua for kvelden, leser vintage Fjell og Vidde

Dag 7

Spoiler

 

Damene reiste tidlig søndag morgen, jeg mer eller mindre sov gjennom hele greia. Fiskerne ble litt lengre. Vi skulle mer eller mindre samme vei, men de gikk litt i forveien. Så skulle vi ta en kaffe om vi møtte på de ved neste vann. 

Vi var omsider klare til slutt vi også.

 

Så ble det en halvspenstig krysning av Spongi. 

 

Walle tok av seg på beina og på med crocs

 

Fornøyd lita terte 

 

Ved langvatnet skulle vi muligens møte på de andre gutta igjen, men det blåser for mye til å fiske her, så vi regner med de bare reiste rett hjem.

 

Vi tok en liten kaffetår langs langvatnet:

 

På sydsiden av Langvatnet tok vi av "stien" som er merket på kartet, og gikk østover. Neste mål er vann 1548 ved foten av Gråhø.

Her fikk vi også mobildekning for første gang på en uke. Den muligheten brukte vi til å si hei og ha til familien.

 

Skarvedalseggen i bakgrunnen.

 

Skarvedalen og Skarvedalshytta rett fram:

 

Ny bekk å komme seg over:

 

 

Vi var innom Skarvedalshytta. Den var åpen i forbindelse med jakta. Men det var ingen der. Var en sovepose og sekk der inne. Vi reiste videre mot vannet vårt.

 

Vi var ganske sliten når vi kom oss opp til vann 1548. Men vi bestemt oss for å gå rundt og se om det var noen bra teltplasser ved bekken der borte. Det var veldig tøft og steinete å komme seg rundt her. Slet veldig på kreftene. Men vi fant til slutt en perfekt teltplass midt i bekken

 

Tåka kom også, og gjorde alt ganske kaldt og surt.

Dag 8

Spoiler

 

Mandag morgen gikk vi opp Gråhø. Dette skulle bli kronen på verket, men tåka tok motet litt fra meg. Opp skulle vi uansett. Og vi fant til slutt toppvarden i tåka:

 

Walle sin første 2000 meter?

 

Fjellfie!!!

 

Litt nedtur å ikke få utsikten vi hadde håpet på. Men nå hadde vi klart ett av målene, og det var 0-2000 meter i løpet av turen. Det er moro

 

Vel nede igjen ble det lunsj før vi pakket sammen og gikk videre mot en litt udefinert plass østover. 

 

I tåka tok vi litt dårlige valg, men de var heldigvis ikke håpløse, så det ble litt bratt og kronglete i starten, men før vi klarte å gå veldig fast, lettet tåka akkurat nok til at vi så hvor vi hadde vært, og hvor vi skulle.

Midt i bekken der nede hadde vi teltet:

 

Ikke løpe i fjellet:

 

Walle liker å gå de bratteste plassene, til min frustrasjon:

 

Vi fulgte Skarvedalen ned til Lora. Når vi kom ned til Lora tittet solen fram, som var et ekstremt velkomment syn. Jeg hadde ikke hatt den beste dagen, og hadde begynt å slite med sår mellom lårene. Det sinket meg en del, og gjorde alt litt kjipere.

 

Men Lora var en kjempeskuffelse. Jeg hadde sett for meg en skikkelig bred og fin elv som måtte vades, men her måtte vi bare trippe over noen steiner, så var vi over:

 

Kveldens middag, mens Walle prøvde å fiske sin, Chorizo, sjalottlaug, hvitløk og chili med potetmos

 

Det ble bare en liten hvit veik tøyseørret på Walle som han kasta ut igjen. Så ble det real på han i dag også.

Dag 9

Spoiler

Tirsdag morgen blir det müsli til frokost som vanlig, og Walle nyter havregrøt med masse greier oppi.

 

Skarvedalen mot vest:

 

Dagens mål ble Utletjønne, og på veien passerte vi noen hytter ved Lortjønnin. 

 

Landskapet vi nå går i er noe helt annet enn det vi har hatt i Tafjordfjella og på vei til og fra Gråhø. Det er nærmest flatt. Etterhvert krysser vi Løvegen, en blåmerket sti som krysser Reinheimen fra nord til sør. 

 

En annen ting som kjennetegner Reinheimen er mengden stein. Det er myyye stein i Reinheimen, og vi døpte da området om til Steinheimen.

 

Walle vandrer i Steinheimen, men Horrungen i bakgrunn oppi skydekket.

 

Vi fant en finfin teltplass ved Utletjønne hvor vi satte opp leir. Det var liv i Storhøhytta som vi så vidt kunne se takket være lys i vinduene.

Når solen gikk ned, gikk Walle ut for å leke med kamera:

Dag 10

Spoiler

 

Onsdag morgen våknet vi til en tjukk dis rundt oss, men når vi så opp var himmelen blå, så vi var sikre på at den skulle forsvinne rimelig kjapt, noe den gjorde

 

Frokost i teltet:

 

Vi bestemte oss for å bli her en dag, og gå opp Horrungen i det fine været.

 

Vi hadde hørt en del skyting denne dagen, og på vei opp mot Horrungen så vi 3 personer på fjellet med hagler. Rypejakta var tydeligvis i gang. 

 

På vei opp begynner vi å ane at vi skal få igjen for det tapte på Gråhø:

 

Bedre dag for topptur kan man ikke vente seg:

 

Men på toppen hadde de satt opp en eller annen telegreie. Ikke spesielt vakker. 

 

Men topptur er topptur.

 

Gråhø

 

Uteltjønne, og teltplassen vår.

 

Teltet vårt har gjort en finfin jobb. 2kg og nok plass til to mann(såvidt). 

 

Walle står på en stein, han er ikke vel bevart...

 

Nydelig solnedgang den kvelden. 

 

Walle prøvde en siste gang å få skikkelig fisk på kroken uten hell. Kanskje neste gang, vi vet at stortorsken finnes her en plass.

Dag 11

Spoiler

 

Neste dag bestemte vi oss for å dra ned fra fjellet. Den offisielle forklaringen var at vi var tom for kaffe

Bildebevis:

 

Den uoffisielle var at jeg slet med tidligere nevnte sår, og hadde problemer med å gå noe særlig videre. 

 

Så da pakket vi sakene og gikk ned mot Skjåk. Vi hadde bestemt oss for at det ikke var så veldig mye mer å se østover uansett, uten å måtte ta på oss lengre dagsetapper enn vi var villig til for å komme oss til Dombås innen søndag.

 

Høstfarger i fjellet:

 

Vi fant denne langs Løvegen. Aner ikke hva det gjelder. Stod over Aursjøen. Noen som har innsikt?

 

Siste lunsj før vi gikk den lange kjipe bakken ned til Skjåk.

 

Her møtte vi en kar som trente til motbakkeløp. Han var forståelig nok sliten, og hastet ned igjen etter å ha skrevet seg inn i boka.

 

 

tronn er trist

 

også asfalt da

 

Vi fant en bussholdeplass som ikke var i bruk lengre. Da ringte vi taxi, som skulle komme så fort han kunne, noe som ikke var spesielt fort. Det ble fort klart for oss at vi ikke ville rekke siste bussen den dagen til Oslo.

Men da kom han motbakkeløpern som vi hadde møtt langt oppi bakken i bilen, og lurte på om vi hadde kontroll på bussen. Han kunne kjøre oss til Lom om vi ønsket det.

Vi takket pent ja, skammet oss litt over kroppsodøren vår, og satte oss inn i bilen. Jeg ringte taxisjåføren og sa vi hadde fått skyss.

Da rakk vi bussen med 20 min. Akkurat nok tid til pølse, cola og et klesskift.

Hva skal man si.. Dette var en herlig tur i et mektig fjellområde. De eneste vi møtte på sti, var de to gamle kara ved Torsbu, ellers var det helt folketomt.

Jeg skal tilbake