REJOHN

En flott tur i heia.

Jeg hadde tenkt på en tur til Sandvatn en god stund. Det var til og med slik at jeg omtrent hadde pakket sekken, og så kom det en annen tur i veien. Sist ville bestyrerinnen på søndagstur til Ramstoknuten, og jeg ble med. Mandag var det broderen som ville på Høgjæren.

Yr ville ha det til at på tirsdagen skulle det også være bra vær. Det var snakk om sol og lite vind. Her bød det seg en anledning til å ta denne turen selv om det hadde blitt en del turer den siste tiden.

Nå har jeg hatt litt vekslende erfaring med yr i det siste. De har liksom ikke truffet helt med varslene. Det har blitt både bedre, men også dårligere vær en det de meldte.

Da jeg fant fram klær og sekk på tirsdag morgen, ble det til at jeg heiv med vinterutrustning. Lang under og skikkelig vinterlue. Gore-tex jakken er alltid med, sammen med noen par vanter, men denne dagen tok jeg med den litt tyngre jakken.

Det burde ikke være mange folk på stien mot Sandvatn en tirsdag i september. Selv med god værmelding. Jeg var derfor litt overrasket da det sto hele 5 andre biler på parkeringsplassen ved Lortabu. Det var andre å tur denne dagen utenom meg

I flott men kaldt vær, med litt vind i tillegg fikk jeg likevel en fin tur mot Mangædne og videre mot Sandvatn. Litt underlig, men jeg kunne ikke se folk i stien foran meg. Først ved 900 vannet gikk jeg innpå en gjeng, som også var på dagstur til Sandvatn.

Ved hytta ble jeg ønsket velkommen av en hissig hund. Eieren syntes det var helt greit at bikkja laget lyd og var hissig. Ikke alle har helt kontroll på hunden sin.

Nå viste det seg at det også var andre på hytta. En gjeng sherpaer holdt på å lete fram stein til en ny vei mellom annekset og doen. Det var også folk fra Stavanger Turistforening på hytta, og vi snakket litt sammen, og hadde en hyggelig halvtime.

Nå passet det bra å ta en litt lengre pause. Jeg var litt redd for at formen ikke ville strekke til for en kjapp tur fram og tilbake til Sandvatn. Det gjelder egentlig for alle turer over to timer, men Sandvatn er en «langtur» på over fire timer.

Med en god pause på hytta, var det helt greit å ta de første bakkene, og selv de litt lange bakkene bød ikke på problemer. Noen ganger er det tungt å gå det siste stykket før Lysebrekkå ned mot Lortabu, men denne gangen var jeg klar for en siste innsats i toppen av bakkene.

Jeg kunne selvsagt kjenne i beina at jeg hadde vært på langtur da jeg sto ved bilen, men det hadde egentlig gått bra. Jeg må være i bedre form enn det jeg trodde.

Det hadde vært en flott tur i heia. Høsten var kommet og det er ikke lenge til vinteren. Det blir antakelig den siste turen til Sandvatn dette året.

dede skrev (På 22.9.2022 den 14.17):

Ja "4 støler er fin" - men vanskelig nedgang fra ristølfjellet mot hytta ved Ristøl - tror ikke jeg har funnet den beste veien ned der..- og så var traktorveien fra Ristøl ut til veien mot lauvlia utrolig gjørmete så tenker det egentlig er bedre å gå rett mot lauvlia (men da må jeg finne riktig plass for gjerdekryssing

Det er helt greit å gå i kanten av myrene fra Ristøl mot Lauvlia, men da ender du opp ovenfor garden på Lauvlia hvor det er en gjerdeklyver.Tae du mot garden, så blir det å klatre over. (Når du kommer til en grunnmur, omtrent halvveis, så ser det ut som det går en sti mot Lauvlia over myra, men der har jeg ikke funnet en grei plass å komme over gjerdet.)

Når det gjelder Urdådalen, så unngår jeg denne ved å gå om Stølssletta, Rangildsstølen og Vindskaret, og gjerne oppom Håfjell (som ikke heter Blåfjell), før jeg går ned til Bjødnali og videre mot Ristøl.

Når det gjelder ned mot Ristøl , så går det en nesten utvisket sti fra gjerdeklyveren og ned den bratte bakken mot selve Ristøl.

Navnene finner jeg på Lokalnamn.no....

dede skrev (På 20.9.2022 den 16.16):

Siden ifjor har jeg fortsatt å gå en del turer i området mellom Ålgård - Sælandskogen og Lauvlia.  Her er i alle fall et par bilder fra helgens 4-stølstur (Bjødnalia, Ristøl, Lauvlia og Skogen).  Trodde jeg nå var ganske ferdig med å finne nye stier - men traff et par på Lauvlia som hadde gått opp ved Engjavannet mellom Bjødnalia og Skogen.  De hadde også peiling på "riktig vei" mellom Lauvlia og Ristølfjell (da jeg forsøkte meg der måtte jeg krabbe under et gjerde) så ikke helt ferdig utforsket enda - men det kommer seg.. 

Du har flere turer i dette området enn jeg har, men en klar favoritt er "fire støler fra Sælandsskogen". en flott tur i fint terreng.

Det eneste som mangler merking på kartet er traktorveien fra Jærbuskaret og ned til Sjelset.  En grei vei i dårlig vær....

Søndagstur i bratte bakker og våte myrer.

Sammen med Sigbjørn og Anne Lise diskuterte vi hvor søndagsturen skulle gå. Flere forslag kom opp, men vi bestemte oss for å ta til Giljastølen og gå til Ramstoknuten. En tur i et område der Sigbjørn og Anne Lise hadde gått før, men som var helt ukjent for Bestyrerinnen og meg.

Det skulle være en rundtur hvor Ramstoknuten ligger helt i andre enden av stien, og hvor det så ville være mulig å gå en annen vei tilbake til bilen.

Jeg hadde hørt om denne turen og var i utgangspunktet skeptisk til prosjektet. Jeg mente å ha fått med meg at dette var en tur der det gikk opp og ned og temmelig bratt enkelte steder. Det ble ikke en tur der jeg trivdes, for å si det slik.

Det tok omtrent en time å kjøre til Giljastølen. Det var alt en god del biler på flere parkeringsplasser i nærheten av veien som går innover mot Råsavatnet. Dette var også veien vi skulle følge innover.

De første kilometerne gikk greit. God vei og ikke for bratte bakker. I enden av Råsavatnet. I enden bar det over «Stemmen» og opp bakken mot Stora heia. Et nok så flatt stykke, og med flott utsikt mot andre siden av Dirdal inn mot Madland. Jeg mener vi kunne se Øvre Frøylandsstølen på andre siden, men det kunne også være Dokkostølen.

Bakken ned fra Stora Heia mot Kjervollstølen var lang og bratt, men egentlig helt grei å gå. For meg som ventet på de «farlige» stedene, ble det likevel litt høy puls. Det ble ikke bedre opp mot Venedalen. Her var det litt klatring forbi enkelte steiner, og beina måtte plasseres «riktig».

Vi hadde holdt følge med to stykker som også skulle til Ramstoknuten. Fra Venedalen og mot toppen – og tilbake, kom det en masse folk. Vi var så avgjort ikke de enste som var på tur i dette området denne dagen.

Jeg fikk det for meg at dette var langt over mitt nivå og ble litt «skremt». Egentlig var stien ikke så bratt et det burde være noe problem å komme opp, men den dagen var det vanskelig for meg.

Litt lengre mot Ramstoknuten fikk jeg nok av bratte bakker og snudde. Fra der jeg snudde og nedover mot stidelet mot Lauvnesnuten, hadde jeg ikke problemer i det hele tatt med å komme ned. Jeg gikk forsiktig, og sakte, men egentlig helt uten problemer. Det var i hodet det satt.

Nå viste det seg at det egentlig var greit å snu et stykke fra toppen. Det var bakker både opp og ned før vi hadde nådd toppen, og det ville tatt oss omtrent en time – ekstra.

Siden vi ikke kom til topps, ble det ikke mye diskusjon rundt det å ta rundturen, selv om stien vi hadde fulgt var «hovedveien». Om stien fra Stora Heiå var bratt og ikke grei å gå, så var stien på andre siden av Lauvnesvatnet og Råsavatnet ikke mindre bratt, og med like mange høydemeter opp og ned.

Vi kom oss rundt Heptenuten, og her gikk det virkelig opp og ned, og til skaret under Lauvnesnuten. Fra stidelet og til skiltet under Lauvnesnuten er det ikke stort mer enn en kilometer, og vi brukte omtrent en time.

Vi endte opp med å ta en pause ved Tritjødnene, på en sti som ville ført oss tilbake til Stora Heia og ned til veien. Vi valgte å ta stien som går på nordsiden av både Lauvnesvatnet og Råsavatnet.

Det var i grunnen lett å forstå at den andre stien over Stora Heia var «hovedveien», her var det mye myr og stien gikk opp og ned over knauser og knatter.

Vi kom oss ned til Lauvnesvatnet og kunne ta fatt på litt flatere terreng, men det var fortsatt non knauser før vi kom til Råsavatnet.

Der fikk vi endelig god sti under føttene. Etter omtrent fem timer på tur, var det greit å kunne strekke ut litt. Stien rundt Råsavatnet var nærmest vei og det gikk kjapt å komme opp til bilveien mot Giljastølen. Det var egentlig en ganske trøtt gjeng som kom til bilene. Bestyrerinnen er ikke helt vant med så pass lange turer og kunne kjenne det i beina.

Turen hadde tatt oss fem og en halv time, og for min del var deler av turen «ugrei». Det er ingen tvil om at terrenget er tung, men det blir mer enn oppveid av utsikten underveis. Vi fikk ikke med oss utsikten fra toppen av Ramstoknuten.

En tur jeg har gått mange ganger før. 

Etter to omganger frem og tilbake til Blåfjellenden de siste dagene, var det muligens ikke en langtur jeg burde satse på. Fredag ville Yr ha det til at det nærmest skulle være sommer. Sol og varme og lite vind. Nå er to av tre ikke helbom.

Med god værmelding er det vanskelig å sitte hjemme å se på godværet utenfor vinduet. Tanen var å ta opp i heia, men denne gangen gå frem og tilbake til Sandvatn på dagen. En grei men lang tur i heia.

På en flott dag, en utrolig fin tur. Morgenen på fredagen var sol – fra stuevinduet. Innover i landet var det grått. Det hadde til og med kommet litt regn – som ikke YR hadde med i sine meldinger.

Ville det være greit å utsette turen til Sandvatn og helle satse på et annet turmål? Turen til Bynuten var vanlig bare for noen få år siden. Det er lett å sjekke hvor mange ganger jeg har gått til Bynuten. Fra 2016 har det blitt ganske få. Stor sett bare en eller to ganger i året, og 2021 var jeg ikke oppom toppen i det hele tatt.

Siden jeg også ble pensjonist i 2016, kan det lett være noe av årsaken. Turen til Bynuten er ganske «tung» med mye stein i stien og mye opp og ned – i tillegg til alle høydemeterne mot selve toppen.

Med to turer i uka, før jeg ble pensjonist, og 4-5 turer i uka ette dette, så blir en tur til Bynuten muligens det jeg kaller en «langtur». Den tar nå opp mot 4 timer.

Jeg la om planene og satset på Bynuten. Sykkelrittet som ville gå i Noredalen, hadde jeg glemt, så selv om jeg startet litt tidlig hjemmefra, ble det start fra parkeringsplassen på Seldalsheia som vanlig.

Det var en del biler, men ikke mye folk. Jeg kunne se spor oppover, men da jeg tok fatt på stien mot Trodlabertjønnet var det ikke mange spor av folk foran meg. Jeg så faktisk ingen andre før ei jente sprang – lett – forbi nesten helt oppe ved toppen.

Turen opp hadde gått greit, men hadde tatt lengre tid enn i gamle dager. Jeg hadde ikke presset på for å gå fort, og det tror jeg var lurt. Det er mange bakker og høydemeter mot toppen.

Jeg mener stien langs vatnet og videre oppover mot Svartedalen, var tydeligere og mer brukt før i verden. Jeg tror ikke det er så mange om går til Bynuten lengre. Nå har toppen mistet status som høyeste topp i Sandnes, men det burde ikke gjøre store forskjellen.

Det ble som vanlig ikke lange stoppen på toppen. Jeg tok noen bilder og fortsatte nedover. Muligens burde jeg ha funnet fram saftflaska, jeg svettet ganske mye på turen.

Jeg var nede ved tjønnet i Svartedalen da jeg møtte flere folk. Fra der og ned kom det ganske mange i mot meg. Mange må ha startet sent, og de jeg snakket med ville ta runden fra toppen og rundt til Rasmalia og videre mot Almannaskaret og ned Lyseveien til bilen.

For egen del gikk jeg ned samme vei som jeg var kommet opp. Det gikk ikke fortere nedover enn oppover. En del ganger på vei nedover Lyseveien har jeg kunnet kjenne at turen ikke er helt enkel. Denne gangen var det greit å komme ned til bilen, men jeg var ikke spesielt trett.

Været var dårligere på morgenen enn hva Yr hadde sett for seg, men ble bedre utover dagen, og det minnet om sommer nedover de siste bakkene. En flott tur i flott vær.

Dag 3 i Dyraheio – utenfor sti, over haug og hammer.

Det regnet på ettermiddagen av dag 2, men etter at både gjengen og jeg var vel i hus. Selv om det kom noen skikkelige bøyer, var det tørt i marka og på fjell, da vi startet på den siste dagen av vår fjelltur langt inne i Suldalsheiene.

Denne dagen skulle vi ta oss tilbake til bilene ved dammen i Skreivasskleivane. Utenfor sti og uten mange «nødlinger» til å vise vei. Nå hadde begge turlederne, Guro og Gaute, gått denne turen noen ganger før, så de kjente veien, om ikke i detalj.

De første kilometerne gikk på samme sti som vi kom dagen før. Det var opp og ned bratte skrenter og over småbekker får vi igjen sto under Skreinuten, omtrent der sekkene ventet dagen før.

Det hadde gått jevnt og greit, og vi lå nok noe foran skjema så langt. Gjengen besto av en hel del pensjonister, og noen få ungdom under 30. Ingen var sinker i bakkene og alle langet ut på flatene. Det gikk fort, selv om noen av oss var godt «voksne». En god gjeng å være på tur sammen med.

De første to kilometerne fra der vi tok av fra den T-merkede stien var i grunnen helt greie å gå, selv om det var en og annen ur som måtte passeres. Her gikk det litt nedover mot vannet vi kunne se og langs dette i lettgått terreng. Her manglet det bare noen nødlinger for å gjøre det litt enklere.

Den siste kilometeren fram til Pøyleånå var noe mer utfordrende. Her var terrenget ikke like oversiktlig, og det gikk opp og ned noen skrenter. Det var ikke alltid enkelt å finne «rett vei». Turleder Gaute førte oss likevel trygt til Pøyleånå.

Den siste bakken ned mot elva var ikke helt enkel å finne, men her fikk vi god hjelp av en varde på toppen. Bakken ned var våt og med løse steiner, og jeg for min del gikk forsiktig.

Ved Pøyleånå var det mulig å krysse over ved å ta noen laaange steg fra en side til et par steiner og over på andre side. Det så litt skummelt ut, men alle kom over uten en gang å bli våte på skoene.

På andre siden vokste det mengder av Fjelltjæreblom, som også måtte fotograferes. Jeg for min del har aldri før sett så mange av denne arten samlet på et sted. Et flott syn så pass sent på året. Litt senere gikk vi forbi et lite tre – en bjørk, på bare heia 1100 meter over havet.

Vel over Pøyleåna gjensto de siste par tre kilometerne frem til bilene – og lunch. Det ble en kjekk pause. Fra der vi satt og spiste, kunne vi se bilene på andre siden av en tørrlagt del av Blåsjø. Problemet var å komme fra A til B på en fornuftig måte.

Vi fant en sti som førte oss omtrent ned til vannkanten av Blåsjø – som ikke fantes akkurat der, og så forsvant sti og nødinger. Vi klatret opp en bakke og oppe på toppen fant vi en ny handlingsrekke som gikk mot Skreivasskleivane og bilene. Den «forsvant» også, men da kunne vi se hvor vi skulle ned mot dammen. Det gikk litt tid på det siste stykket, men så lenge vi hadde neonlunde vær var det ikke vanskelig å finne fram.

Vi startet i bra vær, litt sol og litt skyer denne dagen. Det kom noen svarte skyer innover, og vinden ble sterkere. Etterhvert ble det jakke-vær. Hele turen hadde egentlig gått i bra vær, bare den siste timen ble det litt dårligere. Det kom faktisk noen dråper da vi sto ved bilene.

Vi tok en samling ved demningen, og fikk tatt det tradisjonelle bildet av alle deltakerne. Og alle var enig i at vi hadde hatt en fin tur.

Da gjensto bare kjøreturen hjem, men først de 8 kilometerne mot Øvre Moen. Også denne gangen gikk det fint til Øvre Moen, med bare noen få smell, men jeg tror ikke jeg kommer til å forsøke å kjøre den veien flere ganger.

Dag 2 av vår tur i Dyraheio – på T meket sti.

Vi våknet til en virkelig flott morgen på Krossvatn. Blå himmel og lite vind. Værmeldingen hadde nevnt 3 grader om natten, men det var mye varmer. En fin opplevelse, å få med seg en flott morgen med klar luft og god sikt.

Det er alltid litt styr for å gjøre seg klar for tur etter en natt på en Turistforeningshytte. Med 13 tilsammen i turgjengen går det likevel greit. Turleder Gaute laget havregrøt til de som ville ha, men for min del holdt jeg meg til egen tradisjon med egg og bacon.

Sola skinte og det så ut som om det ville bli en varm dag. Varm dag i september betyr vanligvis rundt ti grader, men denne dagen kunne det bli opp mot 15 grader, og betydelig mer i sola og i le av trekken.

Alt da jeg satt på trappa og tok på støvlene, kunne jeg kjenne sola i ansiktet. Det tegnet til å bli en virkelig flott dag på tur. Det var en glad gjeng som i lang rekke tok mot Vassdalstjørn.

De to første kilometerne gikk tilbake i samme sti som på kvelden dagen før. Denne gang i skikkelig dagslys og med sola i ansiktet. Det virket som om avstanden hadde blitt mindre. Det var i hvert fall en helt grei tur mot sør.

Turen mellom Krossvatn og Vassdalstjørn er på noe over 10 kilometer, og tar – uten pauser og avstikkere – omtrent 4 timer. Vi hadde god tid, og planla å bruke noe mer. En avstikker opp til toppen av Skreinuten inngikk i planen for dagen.

I følge beskrivelsen i UT.no, er dette en tur som går i åpent og tørt høyfjellsterreng. Denne beskrivelsen passe svært godt denne dagen.

Det ble en del stopp underveis. De fleste ville ha med minner hjem, og det ble tatt en god del bilder. Myrull i sollys, var et vanlig motiv, og det var virkelig mange plasser der myrullen sto fint, med flott bakgrunn.

En lemen forsvant for fort til at noen fikk tatt bilde, og like etter møtet med lemen, flagret det opp noen ryper. Som vi heller ikke fikk tatt bilde av.

Dagens eneste utfordring lå i å krysse Pøyleånå. Den kan gå stri og stor i snøsmeltingen og ved mye nedbør. Nå hadde det vært tørt lenge, og «utfordringen» besto i å holde balansen da vi lett hoppet fra stein til stein over elva.

Like under Skreinuten, ble det topp, og gjengen heiv av sekkene for å ta ekstraturen opp mot toppen - på 1215 moh, ned god sikt omtrent i alle retninger. En utsikt jeg ikke fikk med meg.

Jeg fikk anledning til å gå det siste stykket inn mot Vassdalstjørn alene. I flott vær, med sola i ansiktet, ble det en virkelig kjekk opplevelse, Jeg gikk med kartet i neven og fulgte med. En litt uvanlig ting for meg, som oftest går på kjente stier. Nå ville det ikke være lett å gå feil. Jeg befant meg tross alt, på merket sti og det var sol.

Det ble en god del småstopp, både for å sjekke kartet å for å få med meg naturen rundt. Jeg kunne se mange velkjente topper, som Blåbergåsene Urevassnutane og Vassdalsnuten. Jeg hadde ikke besøkt stedene, men lest om disse i gamle årbøker fra turistforeningen. Det var virkelig kjekt å få, i hvert fall se disse stedene.

Siden jeg gikk alene og først, fikk jeg med meg synet av en god del ryper. Noen av de flagret opp omtrent under beina mine, og det var også en enslig lemen som for rundt noen steiner.

Det ble anledning til en hvil på hytta før de andre kom. De hadde hatt en flott tur til toppen av Skreinuten.

Det hadde vært en virkelig flott dag i Dyraheio. Det er antakelig ikke så mange slike dager i september her oppe, vi var maksimalt heldige.

Dag 1 av vår rundtur i Dyraheio.

Stavanger Turistforening inviterte til tur i høgheia. Fra Skreivasskleivane til Krossvatn og Vassdalstjørn. Turen ville gå i inne i Dyraheio – nesten så langt inn som det er mulig å komme på merket sti. Deler av turen vil faktisk gå i Bykle kommune.

I tidligere tider – før Blåsjø, ville det ta dager å komme inn til Vassdalstjørn, nå er det bare en kort dagsetappe fra bilvei. Dette er et område jeg ikke ofte har besøkt. Stranddalen er ikke langt unna, og der har jeg jo vært noen ganger. Det kunne passe bra med en langtur i september.

Nå var værmeldingen virkelig god – til å være i starten av høsten. Oppe på toppen av Rogaland ville nok temperaturen være noe lavere enn lengre nede, men det ville fortsatt være ganske varmt. Det var få unnskyldninger for ikke å hive seg med på turen.

Vi skulle starte på fredag og ville være tilbake på søndag. Starten gikk greit, men en ulykke i en tunnel på vei mot starttidspunktet, gjord at vi kom litt sent igang. Det kunne lett bli mørkt før vi kom fram.

Den største utfordringen på hele turen var å komme fra Øvre Moen (startpunkt for stien mot Stranddalen) og til enden av veien i Skreivasskleivane. «Vei» er en liten overdrivelse – dette er en svært oppkjørt grusvei, med dype renner og løs stein og grus i bratte bakker. Det gikk i første gir og vi brukte antakelig 30 minutter på 8 kilometer.

Vi gjorde oss klar til å ta ut og pakket sekkene. Det vil si at i tillegg til det vi hadde med i sekken, kom det også noe av fellesmaten. Ryggsekken min var tyngre enn vanlig, og jeg lurt litt på hvordan det ville gå.

Turen startet over noen sperredammer som skal holde Blåsjø i sjakk. Nå var Blåsjø nesten 100 meter vekk og et godt stykke under oss. Nedtappet så det holder.

Etter sperredammene var det ikke mye flate partier. Det begynte med en skikkelig bratt bakke, og fortsatte opp og ned. Enkelte plasser var det litt «utsatt», og ikke helt enkelt for meg med et snev av høydeskrekk. Det gikk bedre etter hvert. Jeg ble antakelig mer vandt med forholdene.

Hele området ligger på et «platå» (det prekambriske peneplan....) skapt av isen, bortsett fra at dette på ingen måte er flatt selv om det meste ligger fra over 1000 til 1200 meter over havet. Den høyeste toppene – Snønuten, var lett synlig det meste av turen, og er på 1604 moh.

Første etappen, fra Skreivasskleivane til Krossvatn, gikk over Storseinheia. Det var opp og ned på sti som bare var merket med nødlinger. Likevel var det greit å finne fram. Stien er antakelig godt brukt, og det var flere enn oss 13 på fellestur fra Stavanger Turistforening som var ute og gikk.

Etter 5-6 kilometers tur over Storsteinsheia, kom vi inn på den T-merkede stien og fulgte denne fram til hytta. Vi var ved hytta rundt halv ni, og klokka ni begynte det å mørkne. Vi fikk heldigvis ikke bruk for hodelyktene denne gangen.

Etter en lang kjøretur, fikk vi en virkelig flott tur over heia. Sola skinte, det var tørt og lite vind. Det var ikke direkte sommertemperatur, men likevel skikkelig greit turvær. Det er noe litt spesielt med slike turer i kveldslys. Sola kommer lavt og skyggene blir lange. Naturen går liksom til ro for dagen, og for oss var det godt å komme fram.

Selv om det «bare» ble en tur på noe over to timer, fikk vi en virkelig flott opplevelse denne dagen. Kveldlyset og solnedgangen satte et flott punktum for en fin første dag på tur. Vi hadde to dager å se fram til. Starten på vår rundtur var i hvert fall kjempeflott.

KjartanE skrev (15 minutter siden):

Det er jo nå du sender de på service og får beholde den godt inngåtte tøffelfølelsen?

Ny såle og kalosjering så lever de lykkelig i «alle sine dager…»?

Jeg vurderer å sende de inn, men vet av erfaring at når de kommer tilbake, så er de nye Impact alt inngått og de gamle blir liggende...

Endring er aldri kjekt, selv om det er til det bedre.

Det er ikke lett å ta farvel med et skopar som trofast har tjent meg vel i lengre tid. Det var med en viss spenning jeg kjøpte mitt første par med ALFA Impact. Svinedyre sko, men med «garanti» for omtrent det meste...

Lesten var omtrent som på ALFA Walk King og den skoen passer meg svært godt. Det ble derfor ingen stor overraskelse at også Impact passet på foten. Det som skilte litt fra Walk King var at Impact ikke trengte «inngåing». De passet med en gang. Og ga ikke noe ubehag første gang jeg tok skoene i bruk.

Nå, etter nesten tre år, er sålen slitt, og det er et hull fremme på tuppen av gummikanten. Skoene er likevel fortsatt «tørre». Det eneste jeg har gjort med skoene i de årene jeg har brukt disse, er å skifte en skolisse.

Skoene er ikke veldig godt påpasset. De har sjeldent blitt pusset, og blitt ganske røft behandlet. Det har hendt at de har stått til tørk nok så nær ovnen – uten at det viser på læret.

Det er jo nettopp når skoene er utslitt at de er behagelige å bruke. Da passer de foten nærmest perfekt. Det har blitt til at jeg har utsatt og utsatt å tas i bruk et nytt par med Impact, som har ligget klar i eska de kom i.

Det er litt vemodig å pusse skoa for siste gang, og vite at nå – nå er det stopp. Heldigvis skal de få være med på en siste tur. En riktig langtur over flere dager. Det blir et verdig farvel til et trofast par med sko.

En ikke helt vanlig langtur lengre.

Det ble en dagstur innover til Blåfjellenden denne uka. I det flotte turværet vi er velsignet med, ville jeg forsøke meg på noen andre turer også. I tillegg til visse sosiale forpliktelser hjemme. Det gir lite tid for overnattingsturer til Blåfjellenden.

Tirsdag mente Yr det ville være bra turvær med mye sol, lite vind og ikke noe nedbør. De mente om noe så pass sjeldent, som at det ville bli om medvind både inn og tilbake. Ikke spesielt sterk vind som nevnt, men tross alt medvind begge veier.

En tur frem og tilbake til Blåfjellenden på dagen er ikke lengre noe dagligdags og enkelt. Turen er på 16 kilometer – til sammen, og selv om jeg går noe kjappere enn de oppsatte tre timene hver vei, så blir det en lang dagsetappe totalt.

Som broderen er jeg blitt mer og mer «skeptisk» til lange turer. Restitusjon etter en langtur tar tid. Det er ikke like greit å ta ut på tur dagen etter. For min del, blir det også ikke så ofte at jeg kjører på for fullt oppover bakkene. Det blir helst til at jeg går i et jevnt tempo.

Det var nesten ingen andre biler på parkeringsplassen, og jeg møtte bare et utenlandsk par på hele turen. De kom i mot meg, og hadde vært på hytta en natt.

Nå var det en riktig flott dag for en lang heiatur. Selv om turen ville gå på sti som jeg har gått svært mange ganger, var det likevel kjekt å kjenne varmen fra sola i nakken, tråkke på tørr sti og - ikke minst – nesten ikke kjenne vekta av sekken. Den veide ikke mange kilo denne dagen.

Det er ikke lengre tvil om at høsten er i anmarsj. Bjørkene i Hunnedalen har fått gule blader, og det ligger mange blader på bakken. Heia er blitt brun igjen, og mistet mye av grønnfargen. Småfuglene er omtrent forsvunnet. Det sto sauer ved Tangane, og de ventet på å få komme ned.

En av sauene hadde sår på bakparten. Det må ha vært et dyr som har skadet sauen. Antakelig hund, men jeg kan jo ikke være sikker.

Jeg ville inn til hytta, egentlig annekset, for å sjekke hvordan lakkingen av gulvet tar seg ut. Lakken var gammel, og jeg er slett ikke noen ekspert på lakking av gulv. Det går normalt godt.

Gulvet så bra ut, men selvsagt viste det en stripe av rulla der det ikke burde være slike spor. Alt i alt var jeg likevel godt fornøyd. Jeg fikk på plass bord og stoler og ryddet opp etter jobben.

Det tok ikke lang tid, men jeg hadde lovet meg selv at denne gangen skulle jeg ta en skikkelig lang pause. Det ble til at jeg sovnet i benken.

Litt ut på ettermiddagen pakket jeg sekken – som var blitt lettere etter at jeg hadde spist maten, og jeg snørte skoene, klar for ny tur. Bakken opp mot heia, er dryg og bratt, men denne gangen gikk det ganske greit. Antakelig på grunn av lett sekk.

Turen tilbake til Hunnedalen ble ikke det slitet jeg hadde trodd. Det gikk ganske lett, og bakkene var ikke lengre eller tyngre enn vanlig. Nesten nede i Hunnedalen begynte jeg å sparke bort i steiner, og hadde ikke «helt» kontroll på beina. Typisk tegn på at jeg likevel begynner å bli trett.

Nede ved bilen var jeg ganske pigg og ikke «kjørt» i det hele tatt. Muligens er jeg for skeptisk til langturer. Det kan se ut som om jeg fortsatt kan ta ut på en 6 timers tur i ny og ne.

Jobb og flott vær.

Etter en hurtig tilbaketrekking fra Sandsa, måtte det likevel bli en tur innover til Blåfjellenden denne uka også. YR var temmelig sikker på at lørdag og søndag ville bli flotte dager. For min del ville det passe bra å dra innover på lørdag med retur på søndag.

Bestyrerinnen var i utgangspunktet interessert i en tur inn til hytta, men natt til søndag var mesteparten av det som kan bestilles opptatt, og det kunne se ut som om det ville bli mye folk.

Bestyrerinnen likker seg best om det ikke er for mye folk. Det kan lett bli venting på anledning til å lage middag, og selv en skikkelig sitte plass kan være vanskelig å finne – om det er stinn brakke.

Jeg ble alene denne gangen også. Bestyrerinnen valgte å stå over turen innover. Denne gangen hadde jeg skumle planer om å jobbe inne på hytta. Det var noen gulv som sårt trengte noe lakk. Forrige gang jeg var innover oppdaget jeg at det manglet noen, men nødvendige ting for å få jobben gjort. De tingen hadde jeg i sekken denne gangen.

Selv om yr var raus med godord når det gjaldt været, hadde de bommet litt på vinden. Det blåste litt mer enn meldt. Bølgene gikk hvite på Saftbekktjønnet. Vind rett i mot betyr litt mer jobbing rett og slett for å komme fram.

Det var andre på vei innover. Jeg gikk forbi flere gjenger som var på vei mot hytta, og da jeg kom inn var det alt kommet et par før meg. Det kunne jo bli mye folk denne natta.

Selv om det hadde blitt litt kaldt i vinden øverst, var det betydelig varmer i sola og i le av vinden nede ved hytta. Det ble til at jeg gikk ned i bekken og badet. Vannet holdt bra temperatur, men vinden ble kald igjen da jeg kom opp av vannet.

Den tradisjonelle tekoppen sammen med skoleboller, ble denne gangen tatt ute på trappa i sola – som varmet. Det kam en kar som ville ligge ut. Han kunne fortelle at det ville komme skoleklasser innover i uka.

Det kom ganske mange folk som ikke hadde bestilt plass, og det kom ikke alle som hadde bestilt. Alle fikk denne gangen en grei plass. Selv paret med to små unger – 6 måneder og 18 måneder – syntes det var greit å ta inn på hemsen. Ungene detter kortere vei om de ligger på madrass på gulvet.

Vi var ikke mer en 18 tilsammen på en skikkelig flott dag i slutten av august. Det burde liksom være flere når forholdene er så flott. Jeg trodde det ville komme noen fra Mån eller Flørli, men ikke et menneske dukket opp.

Litt ut på dagen hørte vi roping og skriking fra stølen. Noen var skikkelig forbannet. Det viste seg at en av hundene til sauegjeterne hadde angrepet en sau. Så blodet rant. Det viser bare at hund bør holdes i bånd nær sauer – alltid. Selv en sauehund kan bli for ivrig.

Morgenen ble fantastisk. Det var omtrent vindstille. Det var sol og blå himmel. Det var varmt. En perfekt morgen på fjellet. Det kom noe tåke seilende oppover dalen og gjorde det hele litt «trolsk»., men den forsvant utover morgenen.

For egen del ble det jobbing, og først etter noen timer med svett arbeid, pakket jeg sekken og tok fatt på bakken opp i heia. Det gikk tungt. Jobbing og så tur er ikke en helt god kombinasjon for meg.

Jeg kom meg selvsagt over heia. Denne gangen med trekken bakfra og sola i ansiktet. En skikkelig flott tur. Ved bilen var jeg likevel i god form, og ikke for kjørt. Det er flott når tingene går greit.

En grei tur.

Turen fra Sælandsskogen og rundt Engjavatnet var liksom ikke nok. Søndag var jeg klar for en litt lengre, eller «tyngre» tur. Jeg lurte litt på å ta til Sandvatn, men været ville bli dårligere ut over dagen. Det var bedre å holde seg i lavlandet denne gangen.

Jeg tenkte også på å ta turen til Bynuten, men det ville og bli opp i høyden og det skulle tross alt blåse ganske bra. En tur fra Gramstad til Dalevatnet og så opp om Dalsnuten ville ta tid- Det ville i tillegg bli en del høydemeter.

Værmeldingen var god for morgenen. I to-tre tiden skulle det komme regn. Det ville blåse, men siden jeg planla å gå i skog for det meste, ville vinden ikke bli et problem.

Det var sol og sommer på Gramstad. Ikke helt sommertemperatur, men likevel kortbuksevær. Jeg tok veien mot Resasteinen og gikk for de første meterne for å få opp varmen. Det var selvsagt andre på tur, og mange med hunder. Noen hadde like selvfølgelig ikke kontroll på hunden, og en som var løs,sprang i beina på meg – langt fra eieren.

I bunn av bakken opp mot Dalsnuten tar stien mot Resasteinen av mot høyre. Det var ikke et spor i stien, og jeg så ikke folk før et stykke oppe i bakken mot Resasteinen. Det kom et par på den nye stien fra Fjogstadnuten, og vi vekslet noen ord.

Fra Resasteinen var planen å gå mot flyvraket og videre mot nord for å treffe stien som går nedover mot Skjørestad, men i stede for å gå nedover, ville jeg holde høyden mot nord og treffe skaret under Jødestadfjellet og skogveien som går der.

Oppe i bakken traff jeg på en kar som lette etter orienteringposter – på feil plass. Posten han lette etter ligger på vestsiden av toppen på Skjørestadfjellet. Jeg kunne også fortelle at det lå en post helt nord for høyden jeg ville gå, og at det var vardet «sti». Vi tok følge mot posten, som var godt synlig da vi kom ned over bakken mot skaret. Karen ville også ta med seg posten rett ved «veien» nedover mot Skjørestad, så vi skilte lag.

«Stien» mot skaret og skogveien var ikke like godt synlig, men siden jeg viste hvor jeg skulle, ble det å brøyte seg gjennom skogen noen ganske få meter.

Stien og veien i skaret under Jødestadnuten, er lett å gå, selv om den etter hvert er blitt smalere på grunn av trærne som vokser. For min del, følger jeg veien til et veikryss hvor det er mulig å gå tilbake til Skjørestad «veien» eller ta nedover mot Dalevatn.

Veien nedover mot Dalevatn ender ut i marka ved en liten grøft – med planker over. Her går det en sti mot venstre og over en gjerdeklyver. Fra Der er det sti nedover mot en mark og en traktorvei. Denne går over en liten kolle og på andre siden er det traktorvei helt ned til vannet.

Nå er det mye sorpe i denne traktor veien, så jeg valgte å gå i fjellsiden mot T-stien ned fra fjellet. Det var ikke spesielt lurt. Gresset dekket bakken og det var vanskelig å se hvor jeg tråkket. Det gikk seint i den bratte lia. Jeg kom omsider ned til T-stien...

Fra Dalevatn gikk jeg veien ned og videre mot Dale, og så opp stien mot Gramstad – og Dalsnuten. Jeg bestemte meg for å forsøke meg på toppen. I det jeg kom opp over skogen kunne jeg se himmelen i sør. Svarte sinte skyer. Det ville komme regn om ikke lenge.

Jeg klarte ikke å gå fort, men kom meg til toppen i et jevnt tempo. Det var ikke snakk om å ta pause. Regnet kom da jeg var nesten på toppen. Jeg snudde og for nedover. Nede i lia begynte det å romle i sør. Regnvær og torden, er ikke det jeg ønsker meg på en frittliggende topp. Andre så ikke problemet og fortsatte å gå oppover .

Det kom ikke mye regn og lyn/torden holdt seg god vekke. Turen hadde tatt nesen 4 timer. Jeg er ikke sikker på hvor lang turen er, men for min del er dette en «langtur».

malinmej skrev (8 timer siden):

Enig😀. Bruker du de fortsatt? 

Det er nesten ikke til å tro...   Etter to år og med nesten nedslitt såle, så er skoene fortsatt tette, og sålen henger like godt på vått fjell. (ikke like bra i sorpa...)  Selv om Impact er skikkleilg dyre sko, så har de vært "billigere" enn Walk King,  som jeg skiftet etter et år. Da var gore-texen lekk.

Dette mener jeg er mer "utslitt"....

Håkan S skrev (19 timer siden):

Huggorm på fjället måste vara mkt ovanligt och att de ej hinner undan då de känner vibrationer av fotsteg,jag har bara sett 1 gång på senare år en varm dag då jag hade rast och ormen försvann på någon sekund.

Förr skulle man Alltid ha gummistövlar när man som barn skulle ut i högt gräs fast där var de nog ej oftast, utan på en varm sten fullt synlig.

Ett "ormebol" som vi støtte på er nok ganske uvanlig.

Åpne flyer og sterk vind.

Etter en lang tur dagen før, var gjengen likevel klar for ny tur. Denne dagen skulle turen gå i Folldalfjellet. Vi skulle starte ved Folldal Fjellstue, men på grunn av sykdom, ble det overnatting – og busstur - fra Savalen før vi kunne snøre skoene.

Beskjeden denne dagen var at det ville gå greit med småsko. Det ville være lite stein og mye god sti, lave fjellsko var tingen. Jeg tror alle var glade for å kunne ta på litt lettere sko denne dagen.

Mange av oss hadde sjekket YR, som lovet sol og varme, - og glemt å sjekke vinden. Det blåste skikkelig på toppene. Nede i skogen var det likevel sommer.

Bussen tok oss opp til Folldal Fjellhotell, og vi sparte derfor en god bakke oppover, men likevel skulle vi opp en del høydemeter, nesten 200 av sorten viste det seg.

Stien vi fulgte, brakte oss opp mot Skrabbane på 1074 moh. Planen var å stoppe flere plasser oppover lia. Kjell Magne ville vise oss en del blomster og lav. Planen ble nok så brutalt endret. Dag vi plutselig sto i et ormebol. Det vrimlet med orm, i hvert fall 6-7 stykker på et lite område. Jeg har aldri sett så mange hoggormer samtidig tidligere. Det ble litt kjapp gåing en liten stund...

Vi fikk med oss en stopp, hvor Kjell Magne fikk vist oss einerlav. Denne, sammen med ulvelav er giftig, og bør helst ikke tas på.

Oppe på snaufjellet, over trærne, gikk vi ut av stien og satte kursen mot toppen av Skrabbane. For meg var det en ny opplevelse å gå over rabber dekket med hvitmose. Det var god sikt fra toppen, i bakgrunnen lå hele rekka av toppene i Rondane. Under oss lå Bjørkeskoghøgde og Kamferhaugen.

Vi fortsatte over flyene, dekket med lav og endte ut på vei, som tidligere hadde vært bane som ble brukt til å frakte malm ned til verket. Veien, og vi, stoppet ved Gortjønne.

Det må ha vært både arbeidskrevende og tungt å få malmen først ut av fjellet og så ned til verket. Hele opplegget minnet litt om hva jeg så av gammel gruvedrift i Yorkshire.

Vinden var merkbar over det åpne flyene, men da vi gikk over demningen og videre nedover og rundt Appelsinhaugen, fikk vi vinden rett mot, og den ble ganske sterk. Jeg reknet med at vinden var opp mot 24 m/sek . Med andre ord – stiv kuling, selv om det i så fall ville være helt i nedre kant av «stiv kuling». Nedover hadde vi hele tiden utsikt mot hele fjellrekka av topper i Rondane. En flott utsikt.

Det ble ingen pause, eller lunch. Vinden ville gjort det til en kald opplevelse. Først da vi kom ned i skogen ble det igjen sommer.

Vi stoppet ved Steinhaugsætra for kaffe og mat. Like bortenfor Plassætra var det vei, som brakte oss ned til Folldal verk.

Det ble tid til en kikk på gruva og bygningene i tilknytning til verket. Imponerende mye så ut som om det kunne tas i bruk omtrent med en gang.

Denne turen var ikke en spesielt lang eller tung tur. Vi var ute i noen timer, men det ble ikke stort mer enn 11 kilometer tilsammen.

En lang, men utrolig flott tur.

Enkelte turer er så pass spesielle og flotte at de egentlig huskes uten å behøve å gå tilbake i bloggen for å friske opp hukommelse. Dagens tur må så avgjort være en slik tur. Det ble en virkelig flott opplevelse.

Vi er i Rondane – for å gå tur. Det har blitt to flotte turer til nå. Og dagens tur ville bli lang. Det var snakk om 18 kilometer eller mer. Jeg har ikke gått en så lang tur på flere år, og var langt fra sikker på om formen og beina var gode nok til en så pass krevende tur. I tillegg til lengde, var det og snakk om bakker, med mer enn 500 høydemeter tilsammen. Totalt mente jeg det ville bli en ganske tøff opplevelse....

Vi er med en gruppe fra Allertravel med turleder Kjell Magne. Dagens etappe skulle gå fra Straumbu og opp mot Langglupbekken et stykke under de høyeste toppene i Rondane. Så ville vi følge dalen nedover og mot Bjørnhollia og videre tilbake til bussen og Straumbu.

Før vi startet turn, ble det stopp ved Atnasjøen for å beundre utsikten fra stedet der «en vinternatt i Rondane» ble malt. Vi fikk et første blikk på dagens turmål – over sjøen og lang der oppe.

Det var meldt sol og varme, men da vi gjorde oss klar til turen var det fortsatt overskyet. Varmen som var lovet, hadde vi imidlertid fått. Det var 20 grader da vi startet.

Første tredjedel av dagens tur ville for en stor del gå utenom merket sti. . Det ble en lang og ganske dryg bakke oppover, men hele tiden med de høyeste toppene godt synlig lengre oppe, mot horisonten.

Veslkolldalen var en flott opplevelse. En liten dal med både huler og hva som må ha vært bogastelle. Så pass høyt var det «alpin vegetasjon, men fortsatt var det et og annet tre i lia. Oppe over kanten fikk vi virkelig se «fjellheimen i Rondane» på nært hold, og selv om vi ikke kom opp på en topp, var det en virkelig flott opplevelse.

Der vi kom inn på stien som går mot toppen av Høgronden, ble det lunch nummer en. Med ganske sterke vindkast, i 17 grader. Det ble liksom ikke kaldt selv om vi satt en stund.

Så var det stien ned mot Langglupbekken og brua. Bakken ned bød på løs grus og småstein, Vi gikk forsiktig. Brua var ikke 10 cm bred og uten rekkverk – snarere tvert om. En obligatorisk fotoplass. Folk på brua med fjellene i bakgrunnen. Det var virkelig flott.

Bakken opp lia under Veslsvulten, var ikke en like god opplevelse. Der var det mye stein og ur, og det krevde konsentrasjon for å komme oppover. Med god konsentrasjon gikk det greit.

Det var kjekt å komme fram til Bjørnhollia. Der traff vi igjen de som hadde gått den brede sti – veien – mot hytta. Og som selvsagt sto klar med vafler, men med skoa på, klar for siste del av turen tilbake til Straumbu.

Vi fikk lurt oss til en pause, men tok ganske fort fatt på trappene. Ned et kort stykke, før det bar oppover. Sherpatrappene må ha gjort det betydelig enklere å komme både opp og ned denne bakken.

Stien over Myldingsgjelet var steinet, og det gikk litt opp og ned, Etter 12-13 kilometer, var det ikke like enkelt å holde motet – og farten oppe. Der gikk det i et jevnt tempo. Siste stykket ned mot Straumbu gikk på god skogsvei. Der var det mulig å sette opp farten, og vi var ved parkeringsplassen klokka 5. Ett minutt for sent til å handle i kiosken, Vi fikk lurt oss til noe likevel.

18 kilometer gikk forbausende bra. Selv med en god del stigning og delvis dårlig sti, gikk turen på omtrent 7 timer . Inkludert et par gode pauser. Rondane er så avgjort et flott turområde.

På Rondanestien – et stykke.

Været på etappe to av vår vandring i Rondane, ville ikke bli likegodt som dagen før. Da var vi velsignet med både sol og grei temperatur. Denne dagen var det vått ute. Ikke mye regn, men nok til at det var vått på terrassen utenfor hotellet. Værmeldingen – YR – mente også at det ville komme noen dråper, men ikke «regn».

Nå ville ikke været hindre at vi tok ut på dagens etappe. Det er tydelig at på disse kanter av fedrelandet, bestyr nedbør noe annet enn hos oss på sørvestlandet. Det ble buss tilbake til midt på Ringebufjellet til der Rondanestien krysser Friisveien. Kjell Magne insisterte på morgen gymnastikk og ut-tøying før vi startet opp bakken mot Jammerdalshøgda..

Etter bare et par kilometer kom vi til dagens første delmål. Jammerdalshytta til DNT var låst med DNT nøkkel, og min ligger hjemme. Jeg fikk bare sjekket hytta gjennom vinduene. Det ble en god pause før vi fortsatte sørover mot Saubu og brua.

Det er et ganske annet terreng en det jeg er vant med. Bakkene er mye «snillere». Det er jevn stigning og greit å gå. Det er litt uvandt å bare se skifer og ikke granitt og gneis. Det er nesten like uvandt å se trær på opp mot 1100 moh. En av fordelene er at det er ikke mye som stenger for utsikten. Her er det fri sikt til ganske fjerne fjell – som Jotunheimen. Det ble noen stopp for å få med seg alt.

Kjell Magne er flink til å samle troppene. Det ble lunch både en og to ganger, og en og annen kaffepause. I tillegg ble det også stopp for å fortelle om planter og blomster.

Dagens mål var «flyvraket». En Junker JU 52 – aluminiums flyet som iste ned en vinterdag i november 1942 med en del tyske offiserer ombord. En av flyverene omkom i tillegg til en annen. Stien mot «flyvraket» tar av fra Rondanestien, som er T-merket mot Øverlihøgda, og denne stien er ikke merket. Det er enkelt å se stien oppover, og på ganske lang avstand er det mulig å gjenkjenne flyrestene.

Det ble sagt at dette flyvraket er det best bevarte flyvraket av en ju 52 i Norge, og det er i hvert fall mye mer å se av flyet her enn det som ligger på Ernstnuten ved Blåfjellenden.

Etter lunch nummer to og en god pause, var det tid for tilbaketuren. Vi skulle følge samme sti som på vei opp, og Kjell Magne mente det ville være helt greit at vi gikk i eget tempo nedover mot Saubu.

Sigbjørn satte farten, og vi langet godt ut. Både Bestyrerinnen og Anne Lise hang med nedover lia, men de andre var ikke veldig langt etter da vi kom ned til brua, Fra Saubu til flyvraket er det omtrent 3,4 kilometer, Fra Saubu til Jammerdalsbu er det omtrent det samme, og stykket mellom veien og Jammerdalsbu er litt under to kilometer. En vei ca 8 kilometer, og siden vi gikk både frem og tilbake ble det 16 kilometer denne dagen.

På tilbakeveien ble det nødvendig å ta på jakken,. Det kom litt lett regn, som egentlig ikke gjorde noe, men det litt kaldere. Det var sikkert også en grunn til at det gikk kjapper på tilbakeveien.

En flott tur i et flott terreng, selv om det ikke helt likner det vi er vant med. Alle deltakerne var godt fornøyd med turen da de satt i bussen på vei mot neste hotell.

Sammen med en god gjeng.

Det ble en lang kjøretur før vi kunne slappe av noen timer på hotellet rett ved Biri Travbane Vi startet hjemmefra tidlig søndags morgen,og var ikke ved hotellet for nærmere 7 på kvelden. Nå hadde blitt noen lange stopp ved noen stavkirker, men likevel ble det en laaang dag i bilen.

Fra Biri var det nok en kjøretur på omtrent to timer – med en stopp for nok en stavkirke. Første overnatting skulle vi ha på Skjervingen Hotell på Ringebufjellet.

Første spaserturen ville gå direkte fra hotelldøra og opp i høyden bak hotellet. Det ville bli en ettermiddagstur, og den skulle vare sånn omtrent to timer.Gjengen møttes på hotellet og vi fikk en lunch sammen før vi kledde oss i turklær og gjorde oss klar for første økt. Nå ble det en litt senere avgang enn planlagt, men det lenge dagslys og middagen skulle ikke serveres før 7...

Dagens turmål var Skjerdingfjellet. Toppen er på 1137 moh, og for å komme opp på toppen ville vi følge en løype som går i en runde mot toppen. Hotellet ligger på litt over 800 moh, slik at det ville bli noen meter stigning før vi kunne nyte utsikten. Hele 300 høydemeter, som turlederen mente vi omtrent ikke ville merke. Stien var, mente han, temmelig slak oppover. Det ble en tur oppover inne i skogen, ikke helt uten å merke stigningen før vi kunne nyte utsikten i forskjellige retninger.

Vår turleder Kjell Magne, stoppet flere plasser og viste oss både blomster, trær og moseog lav. Vi fikk en del ny lærdom og ble advart om «test/eksamen» siste dagen. Her gjelder det å følge med. Vi fikk ikke øye på kongeørna, men Kjell Magne viste oss hvor ørna har reir – opp i fjellveggen rett i mot Skjervingfjellet. Som var toppen vi skulle nå.

Oppe på snaufjellet, helt opp mot 1000 moh fikk vi virkelig igjen for strevet oppover bakken. Her var det skikkelig utsikt, og det ble noen stopp for å beundre utsikten i de forskjellige retningene. På toppen av Skjervingfjellet, helt oppe ved varden, ble det tatt bilder med varden og både Storeronden og Rondeslottet i bakgrunnen.

Nettopp disse toppene skal vi oppom senere i uka, og jeg håper bare været er like bra som på denne dagen, Vi var velsignet med sol og lite vind, flaggene hang rett ned, og med sommertemperatur. Det tror jeg ikke er helt vanlig på 1000 moh.

Etter fotosesjonen, skulle vi tilbake til Skjervingen. Det betydde en ganske lang bakke ned med enkelte bratte steder- For vår gruppe ga bakken ned ingen problemer. Men en del av oss kjente det nok i knærne nederst i bakken.

Første turen var egentlig bare en «kveldstur» på omtrent 7 kilometer. Vi brukte litt over to timer. To flotte timer i sol og godt vær. Nå var dette en innledning til de lengre turene, og de fleste dagene vil turen bli mer enn dobbelt så lang og ta vesentlig lengre tid. Jeg ser fram til fortsettelsen.

tjovemilla skrev (På 9.8.2022 den 21.40):

Gøy å lese om turen din! Vi tenkte oss inn til Heibergtunet Storevatn enten via Taumevatn eller ta av lenger oppe på anleggveien. Hvordan fikk du tak i nøkkel, lurte vi imidlertid på? Har du noe kontaktinfo, eller er det privat du har lånt nøkkel til bommen der? 

Maria 

Jeg har lagt inn svar på bloggen.

En helt vanlig tur inn i heia. 

Det er ikke alltid ting går slik jeg har planlagt det. Jeg hadde absolutt ikke planlagt en omgang Korona. Spesielt ikke mens jeg var på Nilsebu. Selv etter en uke var helsa ikke helt på plass, men det måtte likevel bli den vanlige turen inn til Blåfjellenden. Yr mente at fredag og lørdag ville være bra dager for tur, og jeg fant fort ut at det ikke var mange andre dager som passet. Det kunne bli to flotte dager i fjellet, med sol og varme.

Også denne gangen ble det en tur uten andre med på laget. Nå har jeg gått denne turen noen ganger, så følge er ikke helt nødvendig, men det er ofte kjekkere å ha med andre å prate med. Nå ville jeg ikke bli alene på hytta denne gangen. Nesten alle sengeplassen som kan bestilles var opptatt, og bare hunderommet ledig. Selv med alle sengeplassene opptatt, er det virkelig ikke fullt.

Det er mulig å bestille omtrent 27 plasser, av i alt 45 tilgjengelige madrasser og senger. Nå er alle de madrassene som ikke kan bestilles på hemsene, både på hovedhytta og på annekset. Det kan lett bli andre som ligger på samme rom, men det kan også skje om du bestiller to senger på et firemannsrom. På vei innover gikk jeg forbi en familie på fire. Disse tok seg god tid, og kom sist av alle frem til hytta men fortsatt så tidlig at bestillingen på rommet fremdeles var i orden. Andre hadde brukt vesentlig kortere tid. Det viser at tidsangivelsen er noe «unøyaktig» og det er riktig å gå over til kilometerangivelse.

Som vanlig ble det likevel en nok så ensom tur innover. Jeg hadde både vind og sol bakfra, og fikk derfor en grei tur. Nå håpet jeg jo at vinden ville snu i løpet av natten....

Det blir ofte snakk om fisk, og hvor det er mulig å få fisk. Ved Blåfjellenden er det fisk nede i elva fra Blåstøldalen. Denne gangen var det en kar som tok turen ned til elva, og ble belønnet med to øreter. Ikke helt de største jeg har sett, men det luktet stekt fisk i hytta, og noen fikk en god smak som kveldsmat. Turen inn hadde gått greit, men vinden som jeg hadde hatt bakfra blåste fortsatt om morgenen. Selv om det var – nesten – sommertemperatur, gjorde vinden det kaldt. En 10 m/sek vind er ikke sterk, men den gjør at turen tilbake gikk litt i motbakke nesten hele veien.

To familier med unger, tilsammen 7 ganske små barn, ingen over fem år, skulle også mot Hunnedalen. Jeg tok gjengen igjen omtrent halvveis. De hadde ikke brukt mye lengre tid en mange voksne. Nå var dette folk som hadde dratt med ungene på tur tidligere, og det viste igjen på tempoet.

Både turen innover og turen tilbake gikk ikke helt som i «gamle dager». Det var vanskelig å holde farten oppe. Jeg tror nok at noe av årsaken var korona. Det var tross alt ikke mer enn en uke siden jeg lå strekk ut med feber og en hals som ikke fungerte. det er håp i hengende snøre. Jeg blir vel helt kvitt koronan eller annen gang, og det blir jo uansett flere turer innover mot Blåfjellenden.

Zarathustra skrev (1 time siden):

Var på Byrkjedalstunet for noen år siden og ble forelsket i omgivelsene. Er det mange turstier i området?

Det  avhenger litt. Hva mener du med turstier (merkede stier, eller bare "sti") og hva du mener med "i området"

Ut fra selve plassen Byrkjedalstunet, går det så vidt jeg vet, to stier. En sti går rett opp bak bygningene, og opp i høyden, en annen går i fjellsiden høyt over tunellen og ned mot Gilja. Jeg har aldri gått noen av disse,

Oppe i bakken mot Maudal går det merket sti mot Vinjakulå, og det går også en sti østover i Stølsdalen (viser på kartet.)  Nede i Maudal går det sti vestover mot Lanes  og i øst går det sti mot STF sitt rutenett mellom Kvitlen og Tomannsbu.

Mot nordvest ligger Madlandsheia med mange nye - og gamle stier og ruter. Her  er det et helt stinett som er vel verdt å bli kjent med.

torese skrev (1 time siden):

Tror nok det lønner seg å høre på legen.

Det er første bud når jeg blir syk, men det hender dessverre ofte at legene "ikke helt vet" som for eksempel da de tok feil med noe så vanlig som magesår, ellet hva med egg og kolesterol, eller hva med de forskjellige fett-typene, og min egen kjepphest vann, (som ikke trenges før en blir tørst), eller hva med råd for sener og muskler, hvor "andre" mener rådene er helt feil.

(Jeg kan jo ta med rygg og knær, som ikke lenger blir operert i like stor grad som før, da operasjon ikke gir bedre resultat enn ingen behandling....)

Jeg tror nok at en del råd fra legene er ment å hindre risiko og er ikke en del av behandlinge . men "for sikkerhets skyld...", og spør derfor om det finnes noen forsking bak rådet om å ta det med ro etter en influensa/korona eller forkjølelse.

For min del har ikke merket at det påvirker negativt å ta seg ut rett etter en sykdomperiode, om jeg føler det er riktig å ta en tur eller å trene.