REJOHN

Dette året blir det for min del åpning av sesongen i begynnelsen av Juni.

På våren, etter bare å ha holdt meg i lavlandet i mange måneder, hender det jeg kjører den lange veien opp til Hunnedalen bare for å sjekke forholdene innover mot Blåfjellenden.

Etter å ha travet stien mellom hytta og Hunnedalen i mer enn 35 år, (og sjekket webkameraene i nærheten...), er jeg ganske sikker på hvor mye snø det vil være innover.

Likevel synes jeg det er greit å ta en tur. Flere ganger har turen blitt kort, bare et lite stykke oppe i Oleskaret har snøen ligget, og det har vært alt for tungt til å fortsette. Som oftest har det ikke vært snøen som stopper meg, men vannet i Fossebekken. Alene og med stri strøm i bekken, har jeg latt være å krysse over og heller snu.

En gang jeg kom opp til parkeringsplassen, ble det ikke tur i det hele tatt. Snøen lå helt ned til veien. Jeg var ganske sikker på at det ikke var slik på denne turen – før jeg startet.

Det var faktisk spor i stien oppover da jeg startet. Noen hadde tatt turen innover i heia. Det lå også en liten snøflekk omtrent rett inn av veien. Det var ikke helt ventet. Det var tydelig at snøen hadde forsvunnet for bare noen dager siden, selv nesten nede ved veien.

Ikke langt oppe i skaret lå det skikkelig med snø. Litt mer enn det pleier å være – på første turen innover for året, og der jeg planlegger å snu.

Etter å tråkket i snøen innover i mange år, vet jeg hvor det vanligvis vil være bart, og for meg, litt lettere å gå. Det er en liten omvei hvor jeg unngår den bratte kneika rett over Oleskaret, og det er vanligvis bart oppe i høyden mellom Fossetjødnå.

Snøen nede ved Fossetjødnet, er ofte ikke så fast som lengre oppe, og jeg unngår så langt som mulig å gå på snøen, for ikke å tråkke gjennom – og muligens ødelegge en fot.

Det går smått å gå utenom stien, men det er sikrere, og for min del som går alene, betyr sikkerheten litt. Jeg prøver å unngå å tråkke gjennom.

Jeg gikk ikke lengre enn inn til Fosselegå. Fra der og videre ville det være mye kryssing på snøfenner og oppe i høyden ville det omtrent være dekkende snø. Det hadde vært mulig å komme inn til hytta, men det hadde tatt tid.

For meg som kjenner veien innover,så vet jeg hvor stien går, og hvor det er mulig å ta noen «snarveier». For andre kan det være et problem å finne fram, merkene er stort sett under snøen.

Jeg hadde halvt om halvt ventet å treffe folk som ville innover mot hytta. Værmeldingen var så pass bra et det antakelig ville friste noen med en fjelltur.

Bare rett etter jeg hadde snudd, kunne jeg se en hel gjeng ett stykke mot Hunnedalen. Det viste seg å være 8 stykker som ville inn til hytta. Med 8 stykker i følge kan det ikke skje mye galt – som de ikke klarer å ordne opp i.

De ville likevel få en ganske stri tur innover med skikkelig mye snø. Turen innover ville ta tid. Med bra vær ville det likevel bli en grei tur.

Det er fortsatt mye snø, og de som tar turen innover bør enten være kjent eller ha med kart. Det er fortsatt is på vannene, og snøen vil bli liggende noen uker til. Det vil likevel være mulig med en tur i månedskiftet mai/juni – som vanlig. Da vil snøen ha minket så pass at det i hvert falle ikke er folk på ski. Denne dagen var folk på ski innover.

Nytt besøk på en flott topp.

For en stund siden tok jeg meg endelig sammen og kom meg opp på Bursfjellet. Det krever litt å gå nye veier og å finne nye stier. Det kan jo skje så mye rart på ukjente plasser.

Siden det egentlig gikk greit både å komme opp på toppen av Bursfjellet og komme seg ned, var det muligens på tide å sjekke hvor tung turen virkelig er. Første gang jeg går nye plasser, blir det mye styr med å holde meg orientert om hvor jeg befinner meg, og sjekke bakover for å finne fram på tilbakeveien.

Turen til toppen av Bursfjellet var så pass flott, at det fristet med en gjentakelse. Øverst var det et stykke med skikkelig hei  uten trær eller busker og med fri sikt hele veien rundt. Det er slike plasser jeg synes fet er kjekt å gå.

Forrige gang gikk jeg opp Urådalen, og var ikke oppe om Håfjell. Det gjorde nok turen litt lettere, i hvert fall med mindre stigning – og bakke nedover.

Denne gangen var planen å ta med Håfjell på turen. Nå er det flere veier mot denne toppen. Den vanligste og som jeg har brukt ganske ofte, går om stølssletta og opp til Vindskaret og videre mot toppen.

For ikke så lenge siden ble jeg med Sigbjørn og Anne Lise opp til Håfjell på en sti som går mer rett opp og nesten om Blåfjell. (Som er toppen nedenunder Håfjell - som det nok så tydelig går fram av kartet...)

Denne stien går gjennom skog og er en skikkelig flott tur oppover. Det er noen gode kneiker som nesten må klatres, men egentlig er det en mer utfordrende og flottere tur enn den om Stølsletta.

På vei fra parkeringsplass og innovere skogen, bestemte jeg meg for å ta rett opp mot toppen. Det ble en kjekk tur oppover «den hemra lia». Stien er i grunnen grei å følge og selv om det må litt klyving til så, er det en grei rute mot toppen.

Fra toppen og ned til Urdådalen og vider til Bjødnali, har jeg gått så pass mange ganger at det egentlig er lite nytt å se. I flott være er det likevel lett å komme nedover. Det er litt ugriet der skogen har blitt hogger ut. Stien der er ikke helt god.

Det ble den vanlige veien fra Bjødnali til Skogen og Breilia. Dette stykket gå på vei og det er egentlig kjapt gjort. Selv om det er vei, så er naturen rundt vel verd å få med seg. Spesielt nå på våren viser eiketrærne godt igjen.

Stien fra Engjanemyra og opp til «den søta hålå» var som før, og selv om det var en liten omvei valgte jeg å følge stien opp til sletta, i stede for å gå dirkete over myra.

Fra sletta ved «den søta hålå», så er det traktor vei nesten helt til topps. Dette gjør det i hvert fall enkelt å finne fram. I høyden det siste stykket opp mot varden er det flott utsikt i alle retninger. Denne dagen var det litt vind, men i le, og med sol i ansiktet var det greit å sitte ned.

Det ble en pause under toppen. Været og utsikten var så pass flott at jeg glemte tiden. Det var kjekt med pause, og jeg hadde antakelig godt av en stopp – og litt å drikke.

Avstikkeren til toppen av Bursfjellet tar nok litt over en time fra jeg begynner nede ved Engjanemyrane til jeg igjen står på traktorveien som tar meg opp mot Jærbuskaret.

Fra Jærbuskaret er det 3 kilometer til bilene. Hele tiden på god vei. Den første kilometeren er bakken ned til Sjelset. Og den går ofte fort. Med god vei og nesten uten bakker, er det også lett å holde farten oppe det siste stykket tilbake til bilen. Som så mange ganer før var jeg skikkelig svett, da jeg var ferdig med turen.

Det hadde vært en flott tur, og ikke så «tung» at jeg hadde hatt noen problemer. Formen må være ganske bra. 

GBS skrev (9 timer siden):

For en flott tur! Og så koselig å lese om den, tusen takk for at du tar deg tid til å skrive utførlige rapporter! 

Mange takk for en kjekk tilbakemelding.

dede skrev (14 timer siden):

Og så var vi en gjeng for noen år siden som red opp på islandshester (og fjording).

Jeg har hatt besøk av hester på Blåfjellenden også. og forstår ikke helt at det går ann. 

Så snart snøen er for det meste vekk i heia, vil det være sauer på beite - og båndtvang.  (For noen år siden tok løshunder livet av 13 sauer opp i heia. )

Det vil være mulig å dra på telt-tur flere plasser, men på de mest tilgjengelige vil det være folk - og andre hunder - i tillegg til sauene. Nesten alle plasse vil det være en drøy bakke opp først, Det er bare å finne en fjellside og begynne å gå, etter å ha kommet vekk fra veien, vil du stor sett være alene - om du holder deg vekk fra de merkede stiene.

En vanlig tur tidlig i sesongen.

I noen år har det blitt en vår eller tidlig sommertur til Viglesdalen. Turistforeningens hytte som ligger på sletta innenfor Viglesdalsvatnet, er «snøfri» temmelig tidlig. Den ligger ikke mer enn litt over 400 meter over havet, og vinteren er kort.

For egen del synes jeg det er kjekt å komme i gang med sommersesongen så tidlig som mulig, og en tur til Viglesdalen kan jeg ta uker før jeg kan gå til Blåfjellenden.

Nå er eget ønske om å komme igang med å gå tur i heia, ikke den eneste grunn til å besøke Viglesdalen. Turen oppover dalen går på gammel opparbeidet driftevei. Ikke traktorvei, men driftevei, som er laget av svenske slusker en gang tidlig i forrige århundre.

Veien er laget for å kunne få sauene til fjells. Med dagens priser på transport, både bil og ferge, blir det for dyrt å frakte sauene til Nilsebuområdet med bil, så de ble siste året drevet opp den gamle drifteveien.

Jeg mente det ville være en lang kjøretur for meg. Det viste seg at det var omtrent 8 mil og bare litt over en times kjøring, før jeg sto på parkeringsplassen og gjorde meg klar til turen.

Denne dagen var jeg usikker på bekledningen. Hjemme var det tåke og kaldt, og tåka lå over Nes, men det glimtet av sol oppe i høyden. Værmeldingen mente det skulle bli en flott dag. Jeg kunne ha brukt kortbuksa denne dagen.

Det var andre enn meg på tur denne dagen. Det var en del biler på parkeringsplassen, og det kom en del folk oppover etter meg. De første bare på dagstur – som meg, men på vei nedover møtte jeg folk som ville overnatte.

De første bakkene oppover dalen er ganske bratte. Nederst er veien godt steinsatt, men et stykke oppover lia, er steinsettingen vasket ut, og det minner mer om en ur. Det var folk i gang med å utbedre veien på dugnad, ett stykke oppe i lia.

Oppover dalen er det fosser, flere fosser, og nå i snøsmeltingen, var de imponerende. En del folk går oppover dalen bare for å se fossene. Dette var dagen for en slik tur.

Oppover dalen går veien på høyre side, ved Viglesdalsvatnet går veien over på venstre side. Det er en flott opparbeidet steinbru over elva. Riktig en bru for de tre bukkene bruse.

Ett stykke etter brua, er det et le som antakelig skiller mellom to saueflokker. Grinda har faktisk et eget navn: Kjeagardsgrinda. Den må ha stått noen år for å få eget navn.

Innover langs vannet åpner dalen seg og det er mulig å se hyttene fra ganske lang avstand. Hele slette inne i Viglesdalen ligger åpent til med bratte fjell på begge sider. Denne dagen var det fortsatt snø på toppene og det var virkelig et flott syn.

Det var folk som hadde forsøkt å nå Stakken over på andre siden av Klinkerhorten. De hadde mistet merkene i snøen, og hadde snudd, og kommet ned til hytta i to tiden – på natten. Det hadde vært mulig å finne fram nedover Benkene i mørket.

Jeg hadde tatt med pølser, og det tok tid å steike og spise maten. Noe som også var planen. Jeg mente det ville passe med en skikkelig pause. Det var helt greit å ta fatt på veien tilbake, men nedover bakkene tilbake mot Nes, ble det etter hvert tunge bein.

Nede ved bilen kunne jeg vri blusen. Det var virkelig sommertemperatur i sola, i le av vinden. Det hadde tatt meg omtrent 4 timer – inklusiv pause – å komme opp og ned. Hele turen var på omtrent 14 kilometer.

maxkrone skrev (3 timer siden):

Gøy å lese Rejohn! Vil svært gjerne ta denne turen selv. Dette var god inspirasjon. Takk for at du deler

Mange takk. skikkelig hyggelig å høre.

Turen inn til Huldrehaugene er flott, men det er også mulig å gå fra Hunnedalen og ned til Eikeskog. Dalen er flott hele veien.

Luesveis skrev (26 minutter siden):

Imponerende, og vel gjennomført!

Selv er jeg bare nærmere 60 enn 50, likevel kjenner jeg på at jeg må få unna en del drømmeturer før helsa og alderdommen tar meg.

20 år gir mange muligheter for flotte turer  -'.det er bare å stå på.

rayun skrev (33 minutter siden):

Vel gjennomført @REJOHN og for en plass og sette camp😀  Siden jeg ikke opplevde å bli kastet stein etter, syns jeg dette så veldig idyllisk ut. Takk for at du delte👍

Det er virkelig en flott plass, og litt senere trekker de underjordiske lengre inn i fjellet....

dede skrev (1 time siden):

Ser det er en sti nordover fra Bjørndalsfjellet der en kan gå rundt fjogstadvannet (kortere eller lengre runde via der det er satt merke på kartet over).  Jeg tenkte å gå den ruten på lørdag - men så var det tåke og jeg holdt meg til kjente stier istedetfor.  Men har du gått der og vet om det er noen bratte partier for en som ikke er så god på det?  (Som referanse- jeg kommer meg opp til mattisrudla fra paradisskardet men er i tvil om jeg vil gå ned den veien...)

Her har vi virkelig noe felles. Jeg går greit opp fra Paradisskaret, men har ikke gått ned på noen år.... (Jeg bruker å gå inn Bjørndalsmyra for å slippe å gå opp den bakken når jeg skal mot Mattirudlå)

De jeg snakket med på toppen av Bjørndalsfjellet skulle ned den ruta. De hadde gått bakken ned flere ganger og mente bakken ikke var bratt - at det gikk greit. Jeg vurderte å gå den veien, men vil først gå opp fra Fjogstadvatnet. (Har startet nede ved vannet et par ganger uten å finne stien - det er nå merket.)

En langtur i flott vær.

For oss som bor i Stavanger og Sandnes området, er det lett å ty til Gramstad som utgangspunkt for tur. Det er mulig å gå mange kjekke og flotte ture med utgangspunkt i parkeringsplassen på Gramstad. Jeg har muligens gått de fleste etter hvert.

Mange er merket og satt på kartet, men noen er fortsatt bare en utydelig sti. Den siste tiden er det gjort mye for å merke flere stier, og ikke minst å legge til rette for å krysse myrene.

For egen del blir det fortsatt en god del turer delvis utenom merket sti. For en stund siden «merket» jeg en del av en rute som startet ved flyvraket på Skjørestadfjellet og går fra Midtskar ned Trongedal mot Dalevatn og den T-merkede stien mellom Dalevatn og Resasteinen.

Jeg har lenge syntes at ruten ned fra det som Turistforeningen kaller Jødestadfjellet (Det heter egentlig Kjerdalsfjellet) er litt for bratt, og har lett etter en «erstatning».

Jeg kunne tenke meg å sjekke opp denne ruta. Nå var forrige tur, ganske lang, med både Mattirudlå, Bjørndalsfjellet og Dalsnuten, i tillegg til Skjørestadfjellet og Resasteinen. Jeg hadde brukt noen timer på ture, men det var jo mulig å korte ned noe.

På Gramstad var det bra vær, og da jeg startet oppover veien med tanke på å gå over Fjogstadnuten til Resasteinen, syntes jeg dagen var for fin til en kort tur. Det ble til at jeg la ruta om både Mattirudlå og Bjørndalsfjellet.

På toppen av Bjørndalsfjellet snakket jeg med et par som også var på en litt lengre tur. De ville også til Resasteinen, men om Fjogstadvannet og mot «Skaret». Jeg lurte på om jeg ville treffe de igjen, og eventuelt hvor.

Det tok ikke lang tid før jeg sto på veien igjen, og gikk videre oppover mot Fjogstadnuten. Det går en umerket sti mot Resasteinen over Løemyr mot Sørdalsbakken. Jeg har gått denne stien en del ganger, og denne gangen klarte jeg å rote meg bort, og måtte ty til den merkede stien.

Oppe i bakken traff jeg på en kar, og vi fant fort felles kjente, og fikk en hyggelig prat. Litt forbi Resasteinen og flyvraket, møtte jeg paret fra Bjørndalsfjellet. Det tok omtrent like lang tid begge veier mot Resasteinen.

Etter å ha fulgt vardene over småtoppene og videre rund skogsveien til Midtskar og skogsveien nedover mot Dalevatn, krysset grøfta på planken og klatret gjerdet, så kunne jeg se den første merkingen fra forrige gang jeg gikk her.

Jeg trodde at jeg ville huske nøyaktig hvor jeg hadde merket, men da jeg kom til lia nedover, var jeg glad for å kunne følge de røde merkene til den T-merkede stien.

Etter å ha gått her noen ganger, mener jeg å kunne si at «omveien» om flyvraket og skogsveiene ned mot Dalevatn, ikke tar spesielt mye lengre tid enn om turen gå ned den vanlige veien.

Etter å ha gått forsiktig nedover, og brukt tid, ble det hele for enkelt og beina stokket seg, og plutselig lå jeg langflat i steinhaugen. Noen skrammer her og der, men ikke noe alvorlig. Det kunne lett ha gått skikkelig galt.

Nedover mot Dale begynte jeg å lure på om Dalsnuten også skulle med på dagens tur. Det var egentlig ikke meningen det kulle bli en lang og tøff tur denne dagen. Jeg hadde sett for meg en noe roligere dag.

Det ble selvsagt til at jeg tok oppom Dalsnuten. Fra Dale og til toppen av Dalsnuten er det nesen 300 høydemeter. Etter å ha vært på tur 3-4 timer er det ikke helt greit å holde høyt tempo opp bakken. Jeg tror det henger litt sammen med at mesteparten av «lagrene» er tomme, og det må fettforbrenning til for å holde koken. Uansett, så kom jeg opp, selv om det ikke gikk kjapt.

Det hadde vært en flott dag, med mye godt vær, regnet dagen før hadde gjort bakken våt – og sleip, noe jeg fant ut ved Dalevatn. Likevel var jeg godt fornøyd med igjen å ha gjennomført en tur på 14-15 kilometer og med antakelig opp mot 1000 høydemeter opp og ned. Det var ikke mye overskudd da jeg sto ved bilen.

Luma skrev (19 timer siden):

vandretur i fjellet med telt fra 16 til 20/21 mai

Jeg har noen års erfaring med å gå i fjellet tidlig i sesongen. Det vil si, jeg forsøker å komme innover til Blåfjellenden.  Vanligvis blir det til at jeg kommer inn til hytta omtrent 1. juni. Det har hent at jeg har kommet inn så tidlig som 19. mai - men og så sent som 19. juni....

I år ser det ut til at månedskiftet mai/juni betyr sesongstart.

Det er ikke snøen først og fremst som stopper meg fra å gå innover, selv om det er skikkelig tungt å gå i snø som ikke er fast - noe den ikke blir før det blir varme dager og snøen faller sammen. Det som stopper turen, er vann - i store mengder - under snøsmeltingen. Kommer det regn i tillegg, blir en helt vanlig bekk en frådende elv, som det kan være -er - farlig å krysse.

Grimner skrev (26 minutter siden):

For å ta Alfa i forsvar: de har en 5 års garanti på produksjons,- og materialfeil. Garantien utvides med 3 år når du sender dem inn til service etter fem år. Etter det... så kan de repareres for egen regning. Tror man sparer mye på det i lengden. Og da har de laget sko som varer "- resten av livet!"

Du har egentlig rett i det du sier, men...

For å kunne bruke ordet "garanti" må det inneholde mer enn de rettighetene du har som en vanlig reklamasjon. Produksjonsfeil og materialfeil er nettopp slike ting som går inn under reklamasjpnsretten 

Fjellvang skrev (21 minutter siden):

Interessant. Så reparasjon måtte du betale selv?
Jeg leste akkurat om disse og synes garantien virket for god til å være sann, siden ingen såler holder fem år med hyppig bruk. 

Jeg kranglet med ALFA, men de hevdet at slitasje ikke er grunnlag for reklamasjon (eller grunnlag for krav under garantien) og jeg orket ikke å ta saken videre - selv om jeg mente det samme som deg. en slik garanti som ALFA har fitt bør bety noe...

En lang men grei tur.

Tiden fra vinter til grønne trær og varmere dager, kan være kort. Plutselig er bjørkene grønne og det er skikkelig vår. Dette året har det blitt en del turer der jeg har fått med meg bjørker med den sarte grønnfargen som bare viser noen ganske få dager.

Det startet, som vanlig, med å sjekker hvor langt våren var kommet på en tur rund Lifjellet. Det ble også en slik opplevelse på min tur til Vårlivarden, og ikke minst på siste turen fra Gramstad.

Jeg gikk en tur fra Sælandsskogen til Ristøl og «Skogen» tidligere, men da var det fortsatt nesten vinter, med lite grønt å se, bortsett fra på jordene ved «Skogen».

Værmeldingen var ganske gavemild med sol og litt skyer. Det skulle i tillegg være bra temperatur. Det var på tide å sjekke hvor langt våren var kommet litt i høyden og lengre inne i landet.

Det kunne på mange måter passe bra med en tur til Bjødnali, Ristøl, Lauvlia og Skogen. En flott tur med noen bakker og litt skikkelig «hei» - vann, myr og fjell.

Det gode været manglet. Det var overskyet, og det så ut som om det kunne komme noen nedbør. Jeg mente det var noen dråper på ruta oppover, De viste bare så vidt. Det var i hvert fall så pass kaldt at jeg hadde på både lue og vanter til å begynne med da jeg startet fra parkeringsplassen i Sælandsskogen.

Denne gang valgte jeg å ta opp stølsveien mot Stølssletta og videre oppover mot Vindskaret. Det ble også til at jeg tok turen oppom toppen på Håfjellet. En ekstratur på bare noen hundre meter, men det blir litt flere høydemeter.

Nedover mot Bjødnali, traff jeg på et par som også var ute på tur. Vi stoppet, og fikk en kjekk prat. De var de eneste jeg møtte på hele turen, til jeg nesten var tilbake til bilene.

Det ble også til at jeg tok turen oppom til gården på Bjødnali før jeg begynte på bakken opp mot Ristølnuten. Jeg var langt fra sikker på om jeg ville gå runden om Ristøl og Lauvlia, selv om det egentlig var planen. Bakken opp mot toppen, gikk så pass greit at på tilbakeveien mot gjerdeklyveren, fant ut at det kunne passe med en rundtur.

Jeg har etter hvert funnet en lett vei ned den bratte bakken til Ristøl, og det tok ikke lang tid før jeg sto nede ved traktorveien. Som vanlig tok jeg over myra mot Lauvlia, og gikk ikke om veien. Det ble også til at jeg gikk nedenom selve gården. Også det en liten omvei i forhold til å ta direkte mot Skogen.

Det er alltid litt spennende å se hvor høylandsfeet står nede ved Skogen. Også denne gangen var de heldigvis ute på jordet, og ikke i stien der jeg tenkte meg.

Jeg tok turen rundt Engjavatnet. En flott tur gjennom skogen og over Skogsånå og videre bort til bakken opp mot Jærbuskaret.

Det hadde ikke blitt noen pause på vei over heia, men rett ved Skogsånå ble det stopp for drikke og litt kjeks. Antakelig var det greit, det gikk i hvert fall lettere opp bakken mot veien.

Her «nede» ved veien, var det sauer med lam på marka. De små hvite lammene, kan ikke ha vært mer en noen dager – muligens en uke gamle. Det var virkelig kjekt å se sauene med lam. Da er det skikkelig vår.

De siste to tre kilometerne fra Jærbuskaret til parkeringsplassen, er kjedelige, selv om det var kjekt å se knopper på buskene nede ved elva. Det er ikke lenge ril lukten av hegg, kommer til å ligge over stien som en sky.

Denne gang med merketape i lomma. 

Det var ikke så lenge siden jeg hadde gått den lange runden fra Gramstad, om Mattisrudlå, Bjørndalsfjellet og Fjogstadnuten, videre til Resasteinen og Skjørestadfjellet til Dalevatn og til slutt Dalsnuten og tilbake til Gramstad. En ganske drøy runde på 14 kilometer.

Jeg mente jeg endelig hadde funnet den enkleste veien fra Skjørestadfjellet og ned til Dalevatn – uten å klatre over Kjerdalsfjellet (Jødestadsfjellet som STF kaller det.). Denne bakken er for meg litt bratt og spesielt på vinterføre velger jeg å gå om Jupemyr og skaret mot Jødestad.

Det var muligens på tide å merke de 5-600 meterne mellom veien og til den T-merkede stien. Nå tar denne «omveien» muligens et par, kanskje tre minutter mer en den merkede stien, men det er i hvert fall mye enklere å komme til Dalevatn den veien.

Yr hadde ikke værmeldingen helt på stell. De mente det skulle bli en tør og ganske solrik dag. Værgudene var ikke enige, og serverte noe regn og litt vind på morgenen. Nå gjorde ikke det så mye, bakken var tørr og det kom ikke mer regn enn at stien ble bare så vidt våt.

Som vanlig tok jeg mot Bjørndalsfjellet, og innover Bjørndalsmyra og opp til Mattisrudlå. Det var folk i bakken oppover, men så snart jeg stakk ansiktet innover myra ble jeg ganske alene.

Selv oppe mot Mattisrudlå traff jeg ikke folk. Her pleier det som regel å være noen på vei opp bakken fra Paradisskaret, eller på vei ned, denne gang var det ingen andre. På toppen av Bjørndalsfjellet traff jeg på noen av de samme jeg hadde gått forbi på vei oppover.

Nede på Fjogstadveien igjen tok jeg direkte mot Fjogstadnuten og fortsatte videre nedover mot Løemyr og Sørdalsbakken, og videre opp til Resasteinen. Det så ikke ut som om det var folk ved steinen da jeg klatret oppover, men da jeg kom opp, satt det et par i le av steinen.

Oppover bakken mot Skjørestadfjellet og flyvraket, mente jeg å kunne kjenne at beina ikke var helt gode, og lurte på om ikke bakken opp fra Dale mot Revholstjørn ville bli for drøyt. Dalsnuten kunne jeg jo hoppe over denne gangen.

Bortover småtoppene på østsiden, med gode og store varder som viser vei mot skogsveien på andre siden av Djupemyr, gikk alt så meget bedre. Nedover mot Dalevatn glemte jeg hele greia.

Etter jeg kom meg over grøfta i bunn av veien og over gjerdet og ned til skogen, begynte jeg å merke «stien» - et litt utydelig dyretråkk nedover den ganske bratte bakken. Jeg merket bare med noe rød elektrikertape, og med gode mellomrom. Lett å fjerne.

Et stykke nede i bakken dukker det opp en gammel vei, og denne går over i sti, som ender ut ved den T-merkede stien.

Nede ved Dalevatn, ble det denne gang en stopp for både saft og noe kjeks. Skulle jeg oppom Dalsnuten var det nok helt greit med påfyll.

Jeg kom opp på Dalsnuten. Bakken ned til Kjerdal er grei og det er lett å gå veien bort til Dale. Opp bakken mot Dalsnuten, er ikke like enkelt. For min del går det «sakte i bakken» - oppover i et jevnt tempo, helst uten for mange lange og høye steg, men jeg kommer jo opp.

Som vanlig fusket jeg, og gikk over sletta og til stien i sør oppover mot toppen. Det er enklere å komme opp denne veien, og krever ikke noe «klatring».

Det ble bare en kjapp runde rundt varden før jeg tok ned mot Revholstjørn. Det var helt greit med vei det siste stykket. Etter fire og en halv time på tur, og med noen ganske drøye oppoverbakker, var det kjekt å se bilen. Telefonen mener turen er på 14 kilometer, og det er for meg en skikkelig langtur, men kjekt var det.

(Jeg la inn en kommentar på ditt innlegg...)  Jeg skal forøke å legge ut kart med rute, men når jeg går vanlig merket sti, blir det litt "overkill".  Jeg har sett på dine ruter, og vil nok se hva som er mulig å gå av turer ut fra Eikeland,  men nå er det snart sesong for turer inne i heia - forhåpentligvis.

dede skrev (54 minutter siden):

Hadde en langtur fra Ålgård til bursfjell og tilbake via trodalen i mars - trodalen er litt kjedelig (men lettgått) så tenker jeg heller vi finne andre turer i det området - vet det finnes sti til lauvlia som jeg ikke har gått (gjerdeklyver mellom engjavannet og vannet ved bjødnalia) så neste langtur blir heller dit.

 

Den enkleste turen til Lauvlia går fra Snorestad (omttrent fra der du tar av veien til Tjårland for å gå til Ulvarudlå), men det er en lang og kjedelig tur på traktorvei - frem og tilbake.

Det er en sti (merket og med skilt) fra Skogen ved Engjavatnet og opp til Dabelen og videre ned til Lauvlia. (mindre enn to lilometer fra Skogen).

Som du kan se på min blogg, så pleier jeg å ta turen fra Sælandsskogen og opp til Bjødnali over til Ristøl og videre over myra til Lauvlia, og ned til Skogen og tilbake til Sælandsskogen. En virkelig flott rundtur, men det går lett over tre timer.

Det er omtrent snøfritt inn til Viglesdalen, men Klinkerhorten ligger mer enn 500 høydemeter over, og jeg kan ikke tenke meg at det vil bli snøfritt til midten av mai.  Jeg holder til på blåfjellenden, (i mer enn 30 år) og første turen innover går normalt i månedsskiftet mai/juni. Her er det da selvsagt da snøfritt nede ved hytta (600moh), men fortsatt lange fenner på 7-800 moh.

Problemet er at været bestyr alt, kommer det varme regn og vind, blir snøen kjapt borte, men da er også heia "stengt" en stund på grunn av store elver og bekker og løs snø.

Foreløpig ser det ut til at snøen vil forsvinne i slutten av mai med sesongstart på normal tid. 

Det vil alltid være mulig for eksempel å gå til Blåfjellenden opp Fidjadalen, men - igjen - det er nettopp i snøsmeltingen det kommer snø og steinras. Noe som skjer hvert år i Fidjadalen.

Sol, snø, sludd, hagel og en ny topp.

Det er en stund siden jeg bestemte meg for å legge turen opp om Bursfjellet. Det har liksom aldri blitt anledning til å ta den turen. På et eller annet tidspunkt må det bli noe av denne toppturen.

En grunn til at jeg har latt være å gå til denne toppe, er at det står 3 kilometer oppi Jærbuskaret, og at aldri har besøkt parkeringsplassen ved Eikeland skole, og vet ikke noe om veien mot toppen der i fra.

6 kilometer i tillegg til 7 kilometer rundt Bjødnali fra Sælandsskogen, virket langt da jeg sjekket turen på kartet. Etter hvert fant jeg en sti fra Engjamyra til «Den søta hålå» og den flotte marka.

På kartet så det ut som om det «bare» ville være litt over en kilometer til toppen. Det viste seg å være nesten to. Det måtte være mulig å ta til toppen av Bursfjellet fra Engjamyra.

Yr var ganske optimistisk når det gjaldt været. De mente det ville bli opphold og noe sol. Litt vind, men ikke for mye, var også med i varselet. La oss si at de fikk rett – en liten stund. Det var været som gjorde mye av turen spesiell.

På en vanlig ukedag er det ikke ofte mye folk på parkeringsplassen i Sælandsskogen. Denne gangen var det bare et par biler utenom min – og ingen folk.

På vei innover skogen fikk jeg den første overraskelsen denne dagen. Det kom hagel, så det ble hvitt på bakken. Like etter skinte sola, før den ganske kjapt forsvant bak skyene.

Det er mulig å komme opp til Bjødnali over Håfjellet eller opp Urdådalen. Jeg, og sammen med broderen velger oftest å gå over Håfjell, denne gangen ble det opp den gode stien i Urdådalen.

Noe som var en flott tur, med bjørker som så vidt hadde fått grønne blader, elva som bruste på siden av stien, og småfugler som hadde det travelt.

Det ble også en liten tur opp til Bjødnali, før jeg fortsatte mot Engjavatnet og rundt dette. Heldigvis var høylandsfeet ute på jordet ved «Skogen», så jeg slapp å ta hensyn til dyra. Litt opp av Engjanemyra, tok jeg opp den lille dalen mot «den søta hålå» en flott slette under Bursfjellet.

Fra denne sletta går det god traktorvei omtrent helt opp mot toppen av Bursfjellet. Stedvis ganske bratt bakker, men helt grei å gå – bortsett fra at kondisen blir satt på prøve. De siste 5-600 meterne mot toppen var på god sti, men her var det noen ganske bratte kneiker, hvor jeg uten problemer kom greit opp.

Hele turen fra sletta under toppen og opp var merket med «fyrstikker» og det var helt uproblematisk å finne fram. Det var bare å følge sti og vei.

På toppen fik jeg igjen dårlig vær. Det ble skikkelig vinter med snø på bakken og vind så det holdt. Det ble ikke noe langt opphold øverst. Bakken ned var grei, og nede på sletta igjen gikk jeg litt lengre enn der jeg kom opp og tok en vei tilbake til den vanlige traktorveien.

Av alle ting, så møtte jeg først en kar da jeg gikk nedover bakken fra toppen, og i tillegg kom det et par i mot da jeg kom ned på slette. Resten av turen hadde gått uten å se folk i det hele tatt. Bursfjellet må være et populært turmål.

Resten av turen ble som vanlig på en tur fra Sælandsskogen. Ned bakken fra Jærbuskaret, videre langs ånå til skogen og tilbake til bilen.

Det hadde vært en innholdsrik tur værmessig, og en turtopp å kunne gå til er også bra. Tilsammen ble det ikke mer enn 12 kilometer, og jeg gikk turen på tre og en halv time. En flott tur i flott vær, sånn inne i mellom.

Både Bjørndalfjellet, Skjørestadfjellet og Dalsnuten på en dag.

Det er ikke så veldig mange årene siden jeg første gang gikk til toppen av Bjørndalsfjellet og ned igjen til bilen. Den lille utflukten var et resultat av vonde achilleser. Etter det har turen til Bjørndalsfjellet og videre, blitt en standardtur. Den har blitt mer vanlig enn turen rundt Lifjellet.

Når ble turen ganske fort utvidet til også å ta med Fjogstadnuten, og etter hvert også Mattisrudlå. De to siste årene har det blitt vanlig å gå opp Dalsnuten i tillegg. Noe som gjør turen – omtrent - like lang som turen rundt Li.

Tidligere i år fant jeg på å ta over til Resasteinen og videre opp Skjørestadfjellet, før jeg tok ned om Skaret og tilbake til Revholstjørn og Gramstad. Det gjorde turen til en nesten tre-timers tur, med en god del høydemeter.

Jeg mente dette lett kunne bli en ny «standard»tur, og det var på tide å ta en ny runde. Jeg pakket sekken og dro til Gramstad.

Selv om det var søndag, var det langt mindre biler og folk på Gramsad enn jeg hadde ventet. Det så ut som om det var mindre folk på tur denne dagen enn lørdag.

Godværet hadde tatt slutt. Det var en grå og litt trist dag, og temperaturen hadde sunket, slik at det også var kaldt. Det ble ingen tur i kortbukse og ullbluse denne dagen.

Som vanlig tok jeg opp veien og stien mot Bjørndalsfjellet, men inn Bjørndalsmyra og opp mot Mattisrudlå først. Til å være søndag, var det ganske ensomt.

Oppe på Mattisrudlå fant jeg det første lille røde flagget, som markerte ruta for ultraløpet. Det viste vei mot Bjørndalsfjellet, men tok av nede i bakken mot veien, og dukket ikke opp igjen før jeg var på vei oppover mot Fjogstadnuten.

Da jeg tok mot Resasteinen, forsvant flaggene, og de var ikke tilbake før jeg kom til østsiden av Skjørestadfjellet. Som vanlig gikk det ikke fort opp bakkene, men etter å ha klatret opp mot Resasteinen noen ganger i det siste, så har den bakken blitt mye enklere å komme opp.

Nedover mot Skaret, hadde jeg igjen følge av røde små flagg. Nede ved Restene av garden, tok jeg opp bakken og mot Sørdalsbakken og stidelet der. Det er ikke merket sti ned til stien mellom Dalsnuten og Resasteinen, men greit å finne fram.

Rett før stidelet, satt det en mann og kikket mot Fjogstad og lurte på om det var mulig å komme over myra. Der har jeg gått et par ganger, og kunne fortelle at det gikk en sti fra myrkanten til veien.

På vei mot Revholstjern kunne jeg se Dalsnuten foran meg. Skulle jeg prøve meg på den toppen denne gangen. Jeg var langt fra sikker på om det ville være lurt. Det hadde alt vært noen bakker både opp og ned.

Det ble til at jeg tok med Dalsnuten også. Det gjorde turen til en ganske tung og lang tur på omtrent 12 kilometer og det tok meg tre og en halv time.

Tilbake ved bilen, kunne jeg kjenne at det hadde vært mange timer på tur. Likevel var jeg overrasket over hvor lett det egentlig hadde gått. Bakkene gikk sent, men jeg hadde tross alt vært innom fem topper.

En flott tur, men jeg er ikke sikker på om Dalsnuten blir tatt med hver gang jeg tar ut på denne rundturen.

En tur i virkelig flott vårvær.

Tidligere hendte det at jeg tok turen rundt Lifjellet både en og to ganger i uka. Det var liksom den «vanlige» turen. For 15-20 år siden var det en grei og kjapp tur som tok meg noe mindre tid enn i dag.

I tillegg er turen etter hvert blitt «tung». Dette er ikke en tur der det er lett å løpe kjapt, eller nesten å ta kjappe skritt. Det er ikke så mye klatring, selv om det er lagt ut tau og satt opp kjetting et par plasser. Det er mye tråkking, over steiner, rundt steiner, opp og ned småkneiker og gjennom skog og over myrer.

Turen er på omtrent 9 kilometer og for mange kan den ta 4-5 timer. Noe som gir 2 kilometer i timen, og som forteller litt om hvordan stien er. Det er likevel en kjekk tur, med utsikt over fjord og by – både Stavanger og Sandnes.

Etter hvert har det blitt enklere og greiere å gå vinterturene i strandsonene til Nordsjøen. Der er det enkelt å finne en tur som passer, selv om det er frost og snø. I tillegg er det greiere - og lettere å gå 2-3 timer langs sjøen enn opp og ned rundt Lifjellet.

Det betyr ikke at jeg glemmer gamle tradisjoner. Vårturen rundt Lifjellet har vært fast på programmet i mange år. Det er spesielt en bjørk – et stykke utover langs fjorden, som blir veldig tidlig grønn. Jeg prøver å få med med at det er en ensom grønn busk blandt alle bjørkene uten grønt i det hele tatt.

Jeg gikk turen for et par uker siden, og da var det så vidt grønne skudd. Med mye flott vær kunne det faktisk være for sent å få med seg at bare denne busken er grønn, men det kunne jeg jo sjekke.

En helt vanlig torsdag. Likevel var det masse biler på Dale. Jeg kan ikke huske å ha sett så mange midt i uka noen gang før. Det var selvsagt været som fikk folk på tur. Det hadde vært noen dager med sol og blå himmel, og nesten vindstille. Virkelig godt vær for tur.

Søsterhytta – dagturhytta i Sandnes -som ligger et stykke utenfor Dale, har blitt et velbrukt turmål for familier. Denne dagen var det flere familier på tur utover langs sjøen.

Jeg går utenom den T-merkede stien et stykke langs sjøen. For å unngå noen heng i stien opp forbi. Det tar antakelig litt lengre tid å gå «min» sti, men det tar jeg greit inn ved å ta den gamle stien oppover bakken mot toppen.

Sist jeg gikk her, var det fortsatt ganske bløtt i stien. Denne gangen var det tørt nesten over alt. Det gjør det lettere å ta seg fram. I tillegg så henger skoene bedre på tørt fjell og det gjør at jeg kan «korte» inn litt et par plasser.

Ute på Einernestet gikk jeg forbi to karer- pensjonister, og som nå hadde tid til å gå litt lengre turer. Omtrent som meg. Det var de enste jeg møtte på til jeg kom nedover mot Dalevatn.

Rett før jeg traff neste person – en jente med hund – møtte jeg huggormen. Den lå i stien, og jeg var bare centimeter fra å tråkke på dyret. Huggormen forsvant ganske kjapt ut i gresset, men jeg advarte likevel jenta med hund.

Under Dalevatn, møtte jeg også to damer. De hadde kommet opp stien i skogen, og spurte om det ikke var en enklere vei nedover. De kunne jo følge veien, selv om det nok er noe lengre.

Da jeg sto ved bilene, var blusen gjennomvåt av svette. Selv om det hadde vært kaldt å starte i kortbukse, så var virkelig turen en kortbuksetur. Det var varme og sol – en flott tur. Den første tur med en skikkelig smak av somme

En virkelig grei sesongstart.

Værmeldingen var ganske bra. Det skulle bli opphold, med muligheter for litt sol, og best av alt, det skulle ikke regne. Vinden, som i noen dager har vært sterk, skulle også holde seg på et akseptabelt nivå. Med andre ord bra turvær.

Det hadde ikke blitt noen tur dagen før, og siste turen var sammen med broderen. Den var heller ikke av de lengste. Det burde ligge tilrette for en grei lørdagstur.

Selv om det bare var et par dager siden jeg broderen var på Gramstad og tok oss opp til Bjørndalsfjellet, så var den turen jeg tok sikte på. Jeg satset på å komme opp til Mattisrudlå før jeg tok mot Bjørndalsfjellet, og videre.

Som vanlig var turen innover Bjørndalsmyra kjekk. Det går ikke så mye folk der, slik at det minner litt om «villmark» og ensomhet, selv om jeg ofte hører folk oppe på fjellet. Det siste stykket opp mot skaret under Mattisrudlå er ganske bratt, jeg kommer ikke opp der uten å få høy puls.

Borte ved bakken opp mot toppen av Bjørndalsfjellet, var det folk. Ikke mange, og jeg vekslet noen ord med et par. De hadde ikke lagt merke til elglorten.

Det ble en kjapp tur ned til veien, og det var aldri snakk om å ikke legge turen om Fjogstadnuten. Jeg var likevel ikke helt sikker på hvor jeg skulle videre. Jeg kunne ta til Dalsnuten, eller mot Resasteinen.

Jeg tok mor Resasteinen over Løemyr og mot Sørdalsbakken. Det satt en hel gjeng oppe ved Resasteinen. De manglet fyrstikker, og jeg hadde heller ikke. Jeg har pakket ned en eske i sekken....

Uten at jeg hadde tenkt noe særlig over det, så var det den «vanlige» turen jeg så for meg. Opp til Skjørestadfjellet mot flyvraket og ned bakken mot «Skaret og tilbake mot Revholstjørn og veien mot Gramstad.

På vei opp bakken tenkte jeg på om det ville være mulig å legge turen om Dalevatn og Dale – og opp bakken tilbake mot Revholdtjørn. Det ville i så fall bli en skikkelig langtur denne dagen. Jeg var langt fra sikker på om det var lurt å ta ut på en så pass lang tur, men beina kjentes greie, og så langt var det ingen problemer med å fortsette.

Det ble til at jeg gikk over småtoppene videre innover mot skaret i nordre enden av Jubemyr, og skogsveien som starter der. Som vanlig fulgte jeg denne veien til jeg traff på en annen skogsvei som går nedover mot Dalevatn.

Denne gang fant jeg sti – dyretråkk omtrent hele veien nedover til den T-merkede stien ned fra Kjerdalsfjellet. Nå har jeg gått her så pass mange ganger at det vil være greit å merke dette strekket med noe.

Denne gangen tok jeg veien ned til Kjerdal og videre til Dale. Jeg så ikke fram til bakken opp, men tok et skritt om gangen, og kom opp i god stil. Det gikk ikke spesielt fort.

Oppover bakken hadde jeg følge av en polakk, som også var på tur. Han var nok i mye bedre form enn meg, men holdt seg bak og vi kom opp til stidelet mot Gramstad og Dalsnuten.

Skulle jeg ta med den toppen også? Det ville i så fal bli en tur med mange høydemeter - i tillegg til mange kilometer i terreng. Det var kjekt å være på tur, beina hold bra, men det var ikke lenger snakk om kjappe steg opp bakkene. Det ble Dalsnuten, i «rolig» tempo,men med høy puls.

Det var noen timer siden jeg startet mot Mattisrudlå og Bjørndalsfjellet. Selv i rolig tempo, er jo ikke bakkene opp til toppen av Dalsnuten helt «umulige». Jeg kom opp – i selskap med mange andre. Det var nesten fullt av folk oppe mot toppen.

Ned mot Revholstjørn gikk det greit og det siste stykket innover mot Gramstad går mye nedover. Noe jeg var glad for denne dagen.

Tilsammen ble det fire og en halv time på beina, men antakelig ikke mer enn 15-16 kilometer. Høydemeter har jeg ikke kontroll på, men det ble noen bakker denne dagen. Det var lenge siden jeg hadde hat en så pass lang og tung dagsetappe. Det var kjekt å få bekreftet at kroppen fortsatt tillater slike turer.

En langtur fra Sælandsskogen

Bestyrerinnen ville på søndagstur, men jeg hadde tenkt meg på en litt lengre tur. Jeg så for meg å gå innom fire støler og gårder fra Sælandsskogen. Turen til Bjødnali, Ristøl, Lauvlia og «Skogen», er omtrent 13-14 kilometer og det er en del bakker opp - og ned.

Da jeg nevnte dette for Bestyrerinnen, var hun straks med på planene, og vi ble enige om å ta kontakt med Sigbjørn og Anne Lise. Det hadde ikke blitt noe av den samme turen, som de skulle ha gått tidligere i uka. De ville gjerne vare med på denne søndagsturen.

Vi ble enige om å ta ut tidlig, og det morgenen etter at vi hadde stilt til sommertid. Sekken ble pakket ganske kjapt på søndagsmorgen.

Hjemme var det så vidt varmegrader. Vi skulle ikke langt inn i Sælandsskogen før det ble kaldt og litt frost i bakken. Nå var værmeldingen god, med sol og lite skyer, men det skulle bli litt vind. Det ville uansett være bra turvær.

Sigbjørn mente vi burde ta direkte opp mot Håfjell denne gangen, og ikke gå om Stølsletta og Ragnhildsstølen. Stien rett mot toppen starter bak orienteringsskiltet. Denne stien er brattere og antakelig ikke mye kortere enn den andre. Det er en lang bakke mot toppen.

Litt spesielt er det at denne stien går forbi – rett under – den egentlige toppen på Blåfjell. Øverste toppen heter Håfjell, selv om det på skiltet står Blåfjell.

Selv om det var litt is i stien, kom vi oss greit opp mot toppen. Det ble noen stopp for å beundre utsikten. Det er mulig å se store deler av Jæren fra toppen av Håfjell. (men bakken opp den veien var bratt og tung.)

Denne gangen tok vi ikke oppom garden på Bjødnali. Vi gikk rett opp bakkene mot Ristølnuten. Bestyrerinnen samler fortsatt poeng, og satte pris på å få med seg selve toppen – og poengene, selv om det betydde en ekstra tur på 600 meter.

Det blåste på toppen, og det var skikkelig kaldt i vinden, vi var glade for å kunne ta en pause i le av huset nede ved Ristøl.

Denne gangen la vi turen rett over myrene mot Lauvlia, Vi fant til og med en god plass å komme oss over piggtråden mellom Lauvlia og Ristøl. Det tok egentlig ikke lange stunden å gå fra Ristøl til Lauvlia.

Oppe på heie, ble det stopp. Midt i stien lå det en stålorm. Nå hender det at huggormer kan være uten «tegning» på ryggen, men denne var mindre og hadde mørk metallisk farge.

Det var ellers en grei plass å stoppe opp. Terrenget og naturen her opp i heia, er flott, og denne dagen, med sol og blå himmel, var det kjekt å se heia igjen etter en lang vinter.

Denne gangen ble det tid til en liten pause ved «Skogen», før vi forsatte rundt Engjavatnet og opp mot Jærbuskaret.

Det er litt kjedelig å gå veien ned mot Sjelset og videre langs ånå mot Sælandsskogen. Fra Sjelset er det to kilometer til parkeringsplassen. På god vei og sti går det kjapt.

Vi brukte omtrent fem timer på turen, i et ganske bra tempo, men med noen flotte og kjekke pauser. Denne turen er virkelig en perle, og jeg vil nok ta med meg denne flere ganger i år.