REJOHN

Gabs88 skrev (36 minutter siden):

Membranen i Gore Tex er vanntett i seg selv, og pustende.  Men den klarer ikke å puste hvis ytterstoffet blir vått.

Dette stemmer ikke med det jeg opplever. Mine lærsko er dassvåte, men jeg er tørr på beina, selv om jeg vasser i vann.

Marius Engelsen skrev (1 time siden):

Man impregnerer vel sko av goretex for samme grunn som man gjør med jakker.

Vannet holdes noe bedre ute en viss tid, og pusteevnen holdes noe bedre en viss tid.

Det er ikke min erfaring.

Jeg sluttet å pusse og vedlikeholde mine Walk king for mange år - og mange par siden. De holder vannet ute, men ikke helt like lenge som sålen varer. (Det hender jeg blir fuktig i skoene, men da skal det kammen være varmt.) 

Mine "nye" Alfa Impact har fått skokrem noen ganger - jeg liker å se skoene rene og pene, men her holdt Goretexen like lenge som sålen, og et halvt år etter jeg fikk ny såle og ny Gore-Tex er jeg fortsatt tørr på beina, selv om jeg vasser i vann.

Jeg har alltid oppfattet spørsmålet fra selger av Gore-tex sko, om å få sprayet skoene, som et  forsøk på å selge mer.  Gore-Tex sko (mine i hvert fall) holder vannet ute og er   -  vanntette....  Skulle skoene lekke (og det gjorde i etter en stund, i begynnelsen de da Gore-Tex ble tatt i bruk), så er det grunnlag for en reklamasjon.

Fiskepadde skrev (3 timer siden):

DNT mottar i tillegg støtte fra det offentlige og andre stiftelser til drift og vedlikehold

Nå har ikke DNT noen hytter som de driver (eller eier) det er det de lokale foreningene som gjør.

Nå kjenneer jeg bare til regnskapene i min lokalforening Stavanger Turistforening), og jeg kan ikke si at de får noen støtte til drift og vedlikehold av bygg og eiendom. Det hender at de får tilskudd for spesielle formål, som ombygging for rullestol og liknende, men ikke ordinær drift.

(Nå må det legges til at kommunene ofte gir midler til "sine" hytter for ombygging og liknende, men da sammen med næringslivet forøvrig.)

Du kan jo ta en titt på denne tråden.

En uke som hyttevakt.

Det er noe eget ved å stå på Nilsebudammen og gjøre klar for turen inn til hytta, og vite at det vil være en uke til vi reiser tilbake. Vil været bli bra, og kommer det gjester, og er gjestene grei å ha med å gjøre – noe de stor sett alltid er.

Denne gangen var værmeldingen full av nedbør og regn, men heldigvis ikke mye vind. Fjellvann kan være lumske i sterk vind. Både Bestyrerinnen og jeg foretrekker sol når vi er på Nilsebu som hyttevakt. Min bror Sverre fortrekker å være på hytta uansett.

Nilsebu ligger nydelig til i enden av Nilsebuvannet, som er regulert og derfor er det ofte høye strandkanter. Dette året var det nesten fullt magasin, men det ble tappet en meter den uka vi var der.

Hytta er opprinnelig fra 1911, men ble skikkelig renovert i 2021, og fremstår nå som en nesten ny hytte.

Det var også denne gangen full båt innover, selv om vi bare var tre i følget. Det er mye som skal til for en uke på en turistforeningshytte – og enda mer «kjekt å ha».

Jeg er ikke sikker på hvor mange år vi har vært hyttevakt på Nilsebu, men en liten kikk i arkivet, viste at vi var innover alt på nittitallet. Det har alltid vært en kjekk uke, selv om det kunne se ut til å bli en våt uke denne gangen.

Siden vi har litt kontroll på hvor mange gjeste som dukker opp på de forskjellige dagen, viste vi at det ville være mye folk natt til søndag. Det ble nesten full hytte med 26 senger i bruk.

Tirsdag regnet det, og dagen ble benyttet til innesysler. For bestyrerinnens del betød det vask av håndklær og filler.

Vi har som fast tradisjon å lage komler på tirsdagen den uka vi er på hytta. Vi er aldri helt sikre på hvor mange som dukker opp, men denne gang hadde vi en viss peiling, og tok med nok for 15-16 stukker. Det holdt denne gangen fordi mange av gjestene var barn. Det smakte bra med stekte komler til lunch dagen etter.

Det er gjestene som gjør at oppholdet på Nilsebu er trivelig. Fjellfolk er jo alltid hyggelige, og nesten alle har en historie å fortelle, eller kan fortelle hva de arbeider med, og hvilke ting som betyr noe.

Mange pensjonister er i god form, og dra på langtur om sommeren. Vi får besøk av en del av disse på Nilsebu. Dette året fikk vi besøk av fire stykker, med store sekker og som var på langtur.

Det er likevel familier med unger som virkelig drar opp antallet. Vi hadde flere familiegjenger på besøk. Dagsetappene fra «dammen» til Stakken, og så videre til Nilsebu er så pass greie at selv ganske små barn kan gå hele turen.

Etter å ha hatt besøk av mange hyggelige folk, fått hytta på stell, og gjort en del av de småjobben som var nødvendige, var det tid for å dra. Noe som alltid er både trist og kjekt.

Det er egentlig nok med en uke langt inne i fjellet. Selv om det blir vask og bading i vannet, så er det greiere med en dusj hjemme. Likevel er det så pass hyggelig og kjekt å være på hytta, at det er litt vemodig å dra. Det vil jo være minst et år til neste gang vi får anledning til å være hyttevakt på Nilsebu.

Flott turbeskrivelse, og flotte bilder - fra et område jeg går i nesten hvert år.

Du fikk ikke med deg "servering av brennevin" på Øyestøl. Det var det slutt med for lenge siden...

Og bildet fra Tveidebrekkå minner om historien (omtalt i en av STFs årbøker) Hun som satt i Tveidebrekka tidlig på 1900 tallet og fikk et syn der hun så et rart bånd gjennom dalen hvor det gikk hesteløse vogner og dalen minnet om en by med en mengde hus.

Monica S. skrev (5 timer siden):

 Hvilke hytter kan man hoppe over??

vi har 31/7 tom 13/8 og håper å rekke turen innenfor dette tidsrommet.

 

Jeg vet ikke hvor godt trent dere er, eller hvor vant dere er med tung bør og lange dagsmarsjer, men...

Etappene til STf (spesielt de i nord) er "gamle" og tidsangivelsen kan lett virke litt drøy i dag. De fleste etappene nord for Ådneram er på 5 eller 6 timer. og å hoppe over en hytte betyr da en dagsetappe på mer en 20 kilometer eller over ti timer.. Noe som i "mitt" terreng er ganske drøyt. Det er vanlig å hoppe over Hovatn - om noen hytter skal nevnes.

Lenger sør er det mulig å ta en lang dagsetappe fra Sandvatn direkte til Hunnedalen og så til Tomannsbu. (det går merket sti) og det er en grei dagsetappe å gå fra Støle forbi Kvitlen og direkte til Eikebrekka. (Det går også merket sti fra Støle til Stavtjørn som er på andre siden av tunnelen ved Stavtjørn.

Det er litt mye å kommentere hver etappe, men har du spørsmål, så kom tilbake.

En flott tur i godt vær.

Etter som årene går blir det til at jeg ofte besøker de samme hyttene, og helst de som ligger lagelig til og bare en kort tur fra vei. Både Sandvatn og Tomannsbu har i mange år vært faste turmål. Helst da frem og tilbake på dagen. Noe som etter hvert har blitt en skikkelig langtur.

Mens det kunne bli nesten ti besøk i året til Sandvatn tidligere, er jeg godt fornøyd med tre nå. Tomannsbu ble besøkt mindre. Turen inn til den hytta er nok kortere enn turen til Sandvatn, men den er noe mer opp og ned. Det har ikke blitt en tur til Tomannbu hvert år i de senere årene.

Støle, som ligger innenfor Tomannsbu, ble «gjenoppdaget» for noen år siden. Før pandemien, gikk Bestyrerinnen og jeg innover, og vi var da enige om at turen kunne godt gjentas. Nå hadde vi ikke vært innover fra Skreå siden den gangen. Det var på tide med et nytt besøk.

Bortsett fra at Bestyrerinnen har ødelagt en fot, og holder seg stor sett hjemme. Det fikk bli en tur alene for meg.

Yr melde sol og varme. Mye sol og mer enn vanlig sommervarme. Det var snakk om over 25 grader, men heldigvis litt vind, som kunne gjøre det levelig.

Det var varmt da jeg startet fra Skreå. Nå var jeg ikke helt klar over hvor langt veien innover var laget, men da jeg fikk se oppover var det klart at det ville bli trasking på grusvei helt opp til Grunnetjørnet og brua.

Det er mulig å gå den gamle stien i enkelte strekninger, men jeg valgte å holde meg på veien. Det tok en god time – i godt trav, og litt opp og ned – mest opp. Kjedelig, men raskt.

Det var et lite stykke fra enden av veien til brua uten merking. Stien på siden av veien, var merket med en pinne – en «fyrstikk» med rødt hode. Jeg tror det går kjappere å gå stien det siste stykket mot brua, enn å gå veien og så finne fram over myrene.

På brua står skiltet som viser vei videre, 7,5 kilometer til hytta og 5,5 kilometer tilbake til bilen. Fra brua og videre ville det bli tur på sti. Det første stykket opp og ned, over myrer og stein. Det er svaberg og stein en liten kilometer, og her er det ikke alltid lett å holde stien. Den viser ikke alltid likegodt over svabergene. Her gjelder det å følge med på merkene.

Etter nok en kort kilometer over en flate på Flæet, og forbi stidelet mot Tomannbu, går det litt over haug og hammer langs kanten av stupet. Stien er helt greit bygd opp, og for mange er det helt fint å komme over og mot Øyestøl. For meg er det en utfordring å gå på en smal sti med bergvegg på den ene siden og stup på den andre.

Som alltid kom jeg over og ned til Øyestøl uten problemer. Denne gangen var ikke myrene ved Øyestøl tørre eller våte, men litt våte og litt tørre. Jeg var glad for fjellsko med Gore-Tex, men det hadde vært bedre om myra var helt tørr.

De siste to-tre kilometerne inn mot hytta går over flate myra, hvor det er mulig å se enden på dalen langt der framme. Det er flott å gå slik i terrenget, med sol og fjell og blå himmel, men det ble varmt. Det gjorde godt med en stopp og litt å drikke halvveis over myrene.

Det var folk på hytta, jeg fant meg en plass på hemsen, og fikk «besøk» av to jenter som kom fra Stavtjørn – en tur på 18 kilometer.

Etter en flott kveld og fin morgen, ble det retur i samme spor som innover. Været var om mulig litt varmer, men vinden til gjengjeld sterkere. Det gikk greit opp til Grunnetjørn. Selv om det – igjen – ble høy puls over de mest «vanskelig» punktene med stup til høyre.

Ved Grunnetjørn ble det stopp for drikke og bading. Det var direkte herlig å dukke ned i det kjølige vannet - flere ganger. Jeg er fortsatt litt irritert på meg selv for ikke ha brukt mer tid på badingen og solingen. Det ble en time på vei mot bilen. Det ble fort kjedelig.

Det er ganske mange som tar turen til Kjerag som en dagstur, med kjøring fram og tilbake fra Stavanger/Sandnes området. 

Jeg har selv kjørt på omtrent to timer til parkeringen - det gjør jeg ikke i dag. Jeg har også gått fra parkeringsplassen og ut til Kjerag på omtrent to timer. Det gjør jeg ikke i dag....

Regner du godt over to tilmers kjøring, så har du en grei tur. Regner du godt over to timer en vei til Kjerag og samme tid tilbake så har du en grei tur. Vel og merke er da tiden ute ved Nasatind og bolten ikke med.

Med tung sekk og mye utstyr, blir det lett lengre tid ut til Kjerag.  Det er IKKE en "lett" tur. Mye opp og ned og ganske tungt (det er kjetting til hjelp opp og ned bakkene)

"Utlendinger" og andre tar turen i flokk og følge, og du blir ikke alene.

Geb skrev (16 timer siden):

eg sitter og planlegger en tur rundt Blåsjø, i første eller andre uke i juli.

Det er  fortsatt mye snø i høyden, jeg ville valgt andre uka om mulig.

Geb skrev (16 timer siden):

Det ene alternativet jeg har sett på er å parkere ved Øvre Moen, deretter gå til Krossvatn (hopper over Stranddalen)

Om du velger å opp Moakvelven mot Stranddalen, så er det mulig å gå om Veratjønna mot Smørslagodalen og videre inn Veneheia. Det kan spare lit tid.  Sist jeg gikk her var det nødlet sti og enkelt å finne fram.

Det er også mulig å gå om Skreivasskleivane direkte til Krossvatn, men veien opp er dårlig og det er omtrent 8 kilometer til dammen. Veien er antakelig også sperret av snø til august (som nevnt av Yalla)

Hege P. skrev (6 timer siden):

Alltid hyggelig å lese dine rapporter, Rejohn! 

Det er skikkelig kjekt å få slike tilbakemeldinger. Mange takk.

Vann er kjekt å ha med.

Det er ikke ofte jeg går på en smell på tur. I løpet av svært mange år har jeg lært meg hva som trengs og hva som skal til for å få en fin tur. Selv 30-40 år på tur er ikke nok til at jeg unngår å gjøre tabber.

Erfaring, påstår noe, er å gjenkjenne en feil når du gjør samme feilen en gang til. Jeg gjenkjente min tabbe, før jeg var ferdig med turen...

Det var en varm dag, og jeg fant ut at jeg skulle ta turen til Bynuten i Sandnes. Det er en tur på tre fire timer med en god del stigning opp mot toppen.

Alt på parkeringsplassen kjente jeg at det ville bli en skikkelig varm dag. Det var omtrent ikke vindpustet, og det kjentes bra ut å være i skyggen. Sola steikte.

Oppover de første bakkene gikk det greit. Det var en del trær og skygge, Videre oppover ble det varmt. Jeg kunne kjenne at blusen ble våt, og at svetten rant ned i øynene. Det ble «sakte i bakken» etter hvert.

Oppe i høyden, uten trær, var det en svalende bris. Ved varden satte jeg meg ned og fant fram saftflaska. En halvliterflaske. Den ble nesten tømt, før jeg hadde fått sukk for meg. Helt opplagt burde jeg ha hatt med minst en flaske til. Ekstraflaska med saft lå i bilen – og ble varm.

Jeg var jo bare halvveis og hadde hele tilbaketuren før jeg igjen kunne drikke. Nå var det heldigvis litt igjen på flaska, men det sparte jeg på. Det ble en liten stopp før den siste bakken oppover.

Det er uansett lettere å gå nedover bakkene enn oppover, og med drikke innenbords, gikk det greit et godt stykke. Det ble mer «slitsomt» etterhvert.

Jeg vurderte å hoppe uti et av småvannen på veien nedover. Det fristet ikke mye, det var mye «grums» på bunnen og mye stein. Jeg fortsatte i «rolig» tempo nedover mot bilene.

Det er ikke så ofte jeg går i regnvær lengre. Som pensjonist kan jeg velge turdager etter været, og det blir som regel dager med opphold. Det er likevel ikke vanskelig å huske turer i regnvær det jeg etter hvert har blitt kliss bløt – fra innerst til ytterst.

Denne dagen ble jeg også våt. Alt var vått av svette. Selv bokseren klisteret seg til baken. Det var noen tørre flekker på blusen men de var ikke store. En våt historie.

Langs Trodlabærtjønnet på tilbaketuren, kunne jeg igjen kjenne at det ikke var overskudd. Jeg hadde nok med bare å komme meg videre.

I de siste bakkene opp mot toppen, hadde det ikke vært mye futt og fres i kroppen. Jeg stoppet før siste bakke oppover på veien tilbake og drakk resten av saften. Det hjalp litt.

Jeg har opplevd noe lignede på en flere dagers tur inne i heia. Da gikk jeg «tom» og jeg måtte ta en pause i skyggen.

Nede ved bilen ble ekstraflaska med saft tømt i en slurk, og det var heller ikke mye igjen på Pepsiflaska. Da jeg kom hjem, ble det omtrent en liter til.

Da jeg gikk på vekt – etter å ha drukket, viste den at jeg var omtrent et par kilo letter enn da jeg tok ut om morgenen. Jeg hadde med ekstra saft dagen etter.

I flott vær og med gode forhold.

Det har blitt mange virkelig flotte morgener på Blåfjellenden. Så pass mange at det er litt uvirkelig å få en blåsende, kald og våt morgen. Nå hadde det regnet skikkelig på ettermiddagen, og det ville jo ikke være helt umulig at det kom torden og regn på lørdagen. Om morgenen virket det litt umulig.

Morgenen var så nær det perfekte som jeg kunne tenke meg. Det var vindstille. Pytten utenfor annekset lå speilblank, og selv om det var «bare» 14 grader tidlig på morgenen, var det allerede sommertemperatur klokka ni.,. Det var mer en 20 grader, og det ville bli en varm dag.

Jeg hadde gjort klar hytta på kvelden. Det var ingen andre på annekset, og jeg hadde tid til å rydde , å vaske og få på plass «greier».

Det manglet bare å spise frokost, vaske opp, pakke og gå. Morgenen var elt for flott til ikke å nyte forholdene en time og to. Det var tross alt ingen ting som hastet hjemme. Det tok litt tid før jeg kom meg av gårde.

Det var fire unge menn på hovedhytta den natta. De hadde kommet fra Sandvatn, og ville til Hunnedalen. Det viste seg at de var klar til å ta ut samtidig med meg. Vi tok følge oppover bakken.

Ungdommen hadde selvsagt bedre kondisjon enn meg, men de kom ikke mange meterne foran, og da en av gutta stoppet for å drikke, kom jeg meg forbi. Jeg så ikke gjengen etter det.

Gjengen hadde gitt meg «pes» opp bakken, og videre mot Hunnedalen gikk det ganske fort. Nå var det heldigvis mindre snø enn da jeg gikk innover, så det ble ikke så mange «omveier».

Nedenfor Ølbakken kom det en kar løpende bakfra. Han hadde vært inne på stølen Blåfjellenden. Der hadde andre hatt med seg sauer innover – i et skikkelig tordenvær og med styrtregn. Det var antakelig ikke den beste turen innover med sauer de hadde opplevd.

Nå hadde jeg snakket med ham før noen ganger, og vi tok følge et stykke nedover bakkene mot Fossebekken. Det ble ikke mindre fart av å ta følge med den karen.

Ved Fossebekken sa han takk for følget og løp videre. For meg ble det en pause med stopp for drikking. Turen inn eller ut til Blåfjellenden går normalt uten stopp i det hele tatt. Denne gangen ble det pause liten med både drikking og avslapping.

Da jeg sto nede ved bilen og sjekket turen hadde den gått unna på en respektabel tid. Ikke fort i forhold til «gamle dager», men fort nok til at jeg synes det var kjekt å sjekke klokka. Jeg kan fortsatt gå en kjapp tur i ny og ne...

Nå var det egentlig en alt for flott dag til bare å rase over heia. Selv om det gikk fort, ble det noen stopp underveis for å ta bilder.

Det er ikke ofte jeg ser Leitevann speilblankt, men det var hva som møtte meg da jeg kom rundt en knaus og fikk se ned mot vannet. Leitebu speilet seg i vannet, og med grønne bakker og noen snøfenner rundt om, måtte jeg ta bildet.

Snøen var minket i forhold til da jeg gikk innover. Nå er det bare fonna som ligger i stien rett opp av ura ved Saftbekktjødnet som lager problemer. Jeg gikk gjennom ura, og ikke oppe i fonna. Det tror jeg ikke blir nødvendig på neste tur innover.

Med det været vi har, vil det være sommerforhold innover, og selv over 800moh, vil mesteparten av snøen ha forsvunnet.

Første turen til Vådlandsnuten dette året.

Fortsatt er været det aller beste for tur, og værmeldingen fremover er heller ikke dårlig. Med flott vær blir det mye tur. Likevel var planen denne søndagen nok en langtur. Til og med en tur som har vært «langtur» i ganske mange år.

Nesten helt fra jeg startet å gå turer, har Vådlandsnuten vært et greit turmål. Til å begynne med holdt det å gå opp og ned. En tur på et par timer, eller helst litt mer.

Det ble også til at jeg tok rundturen om Maribakken og Rolighetsvatnet før Vådlandsnuten etter hvert, og denne turen har blitt en nesten fast vårtur. En tur opp i høyden, før sesongen i heia starter.

Dette året har det ikke blitt en tur opp til Vådlandnuten. Det har vært så mange andre kjekke og nesten nye turer. De «gamle» har nesten blitt glemt.

Det var så avgjort tid for en tur til Vådlandnuten. Hele 802 moh, og en av de høyeste toppene nærmest sjøen. I tillegg ville jeg ta med turen ned til Rolighetsvatnet og videre til Hanklatjørnene og ned Maribakken og tilbake til bilene.

Rundturen er ikke på mer enn 12 kilometer , men med 4-500 høydemeter, og i et ganske vanskelig terreng med mye stein og huller. Turen kan lett ta ganske lang tid, men alene med tørr bakke burde det gå litt kjappere enn om vi hadde vært flere i følget.

Nå har Gjesdal kommune lagt sin dagturhytte til Madland. De har tatt i bruk tomta til den gamle STF hytta Fisketjønnbu, som brant for noen år siden. Dagturhytta er populær, og det ville antakelig være en del folk innover på en så pass flott dag.

Det var i hvert fall mer biler på parkeringsplassen enn jeg hadde sett på mange år. Det var folk på vei oppover, men ved Fisketjønnbu kunne jeg ikke se eller høre folk. Det var flere som hadde slått opp telt rett over elva for Fisketjønnbu. Like ved siden av stien mot Vådlandsnuten.

I bunn av bakken opp mot Høylandsskaret ble det en liten stopp for å smake på vannet i bekken. En tradisjonell stopp, og vannet var like godt som alltid.

Rett under de siste bakkene under toppen kom det to karer i god fart. Jeg pekte på bakken rett opp mot toppen og forklarte at jeg hadde brukt å gå opp der – i gamle dager. De tok rett opp, og det så ikke ut som om pusten hindret farten.

På toppen var det en god del folk. Både de to karene som hadde kommet opp den bratte veien og en del andre. Det startet tre stykker nedover mot Rolighetsdalen samtidig med meg og vi holdt sånn noenlunde følge til bilen.

Det var kjekt å være tilbake på Vådlandsnuten, og det var flott å gå videre nedover mot den gamle drifteveien fra Madland til Gilja.

Det er fortsatt hei her oppe. Trær og småbusker har ikke så langt etablert seg, selv om bjørka «kryper» oppover både mot Høylandsskaret og oppover i Maribakken. Det er ganske store endringer fra de første årene jeg gikk her.

Som vanlig hadde det vært en virkelig flott tur. Varmen gjorde at jeg nok ikke hadde drukket nok, og da jeg først heiv innpå en halvliter, kunne jeg kjenne at gjorde godt. En flott og kjekk tur

Nøyaktigheten på snødybden er ikke helt å stole på. I år viser Senorge for mye snø i mitt område. Andre år har det vist mindre snø enn det er i virkeligheten

En tur med vind, sol og blå himmel.

Det kan av og til være litt vanskelig å finne en tur jeg kan tenke meg å gå. De fleste «vanlige» turene har jeg tross alt gått noen ganger, og vinterturene langs sjøen, frister ikke.

Nå var det en stund siden jeg hadde vært på Høgjæren. En liten titt på værmeldingen, viste at det ville blåse en del, men antakelig ikke mer enn at det ville være mulig med en tur.

Nå er det ganske mange muligheter for tur oppe i terrenget rundt Synesvarden og Steinkjerringå. Fra en kjapp rundtur på 7-8 kilometer til en langt mer krevende tur på 15 kilometer, men begge disse turen går på stier jeg har tråkket ganske mange ganger.

Jeg snakket med Sigbjørn for en stund siden, og han fortalte at de hadde gått turen om Vandavatnet. Det var for meg en nesten «glemt» tur. Om jeg ønsket en virkelig langtur, kunne jeg jo starte fra parkeringsplassen ved Tovdalsveien. Da kunne turen bli på opp mot 18-19 kilometer.

Den turen har jeg gått en gang, men jeg var ikke helt klar for en så pass lang tur denne dagen. Det ville passe bedre om jeg startet fra Holmavatn, og tok en rundtur der i fra.

Jeg mente det burde bli en tur fra Holmavatn til Synesvarden, ned til Steinkjerringå. Videre til Vandavatn og parkeringsplassen der. Traktorvei og sti tilbake til Gauleiksvarden på stien mellom Holmavatn og Steinkjerringå, og så tilbake til bilen.

For en del, ville det bli den vanlige, og kjappe turen fra Holmavatn, men med en tilleggstur rundt Vandavatnet. Jeg var ikke sikker på hvor lang tid jeg ville bruke, eller hvor lang tur det egentlig ville bli.

Jeg ble overrasket over vinden da jeg sto på parkeringsplassen ved Holmavatn. Det blåste noe mer enn det værmeldingen hadde ment det skulle. På Holmavatn gikk det hvitt. Det blåste fra vest, og oppover mot Synesvarden ville jeg få vinden i ryggen.

Sola skinte, vinden kom bakfra, og det gikk lett oppover bakkene mot Synesvarden. Kan det tenkes at jeg har formen inne, eller var det vinden som hjalp denne gangen.

Det ble ingen stopp på toppen. Jeg kom meg nedover bakkene mot Steinkjerringå, bare avbrutt av en liten stopp ved bekken under ganglemmene for å få med meg bekkeblommen – dette året også.

Det var ikke mye folk ute og gikk denne dagen. Muligens var det vinden som fikk folk til å holde seg hjemme. Jeg traff et par, antakelig utlendinger, mellom Synesvarden og Steinkjerringå, godt innpakket.

Jeg stoppet heller ikke ved Steinkjerringå. Det ble motevind på vei mot Vandavatnet. Det ser rimelig flatt ut fra Steinkjerringå, men det er noen lange og litt seige bakker, som faktisk krever litt. Eller kunne det igjen være vinden.

Mellom store og litle Vandavatnet ligger det en flat myr. Her er det tydelig tegn til at det har blitt skåret torv. Jeg har snakket med folk som har vært med på dette litt tunge arbeidet, så det kan ikke ha vært så veldig lenge siden. Antakelig ble det skåret torv her til et godt stykke ut på femtitallet.

Vandavatnet gikk virkelig hvitt. Heldigvis var det skog et godt stykke. Selv om det var lagt ned mye ganglemmer, så er det fortsatt mye myr og sorpe, når det er bløtt. Dette er en tur jeg helst vil anbefale på tørre dager.

Det er et litt kjedelig og åpent stykke fra parkeringsplassen ved Vandavatnet og til skogen ved Podholen. Det er stor sett vei, bare det siste stykket er veien nærmest grodd igjen. Hele tiden er det påler med blå maling på toppen som viser vei. Det er ganske enkelt å følge stien.

Over myrsøkkene og ryggene mot Gauleiksvarden, følger stien rådet fra heia – følg rygg vær trygg. Bortsett fra at «trygg» burde skiftes ut med «tørr», men det rimer ikke like bra. Stien gå i hvertfall mye lengre mot sør enn det som er den beine veien mot Gauleiksvarden.

Fra Gauleiksvarden er det «den brede sti» tilbake til Holmavatn. Den velbrukte og opparbeidete stien mellom Holmavatn og Steinkjerringå.

Det hadde vært en flott tur, på tross av ganske kraftig vind. Sol og blå himmel gjorde det likevel til en kjekk tur på omtrent 13 kilometer. Turen tok meg denne dagen omtrent tre timer.

Alle fem toppene inngår i 7-nuts turen 4. juni.

Etter mange og ofte ganske lange turer, er det ikke lett å finne en tur som frister. Det har lett for å bli turer jeg nettopp har gått. Valget blir mellom Gramstad og Sælandsskogen.

Jeg var egentlig ikke klar for en langtur. Kroppen kjentes tung ut. Det var liksom ikke overskudd, og selv om det hadde blitt en hviledag inne i mellom, så hadde «hviledagen» ofte blitt brukt til å arbeide hjemme.

Det var en disig og litt vindfull dag. Gradestokken viste bare 10 grader, og det var nesten snakk om vinter. Jeg hadde på vindfleece og fikk bruk for vantene – en liten stund.

Gramstad er en grei plass både for lange turer, men også for turer der jeg er usikker på hvor langt jeg egentlig skal, eller bør, gå. Som vanlig ble det først en tur opp veien til stien mot Bjørndalsfjellet.

Oppe ved Bjørndalsmyra ble det også – som vanlig – til at jeg tok innover Bjørndalsmyra og mot Mattirudlå. Oppe i høyden manglet mye av utsikten. Det var dis og lave skyer som stengte.

Med vinden i ryggen var det en grei tur videre mot Bjørndalsfjellet, og toppen der. STF har gjort en stor jobb med å tilrettelegge for 7-nuts turen som skal gå 4. juni. Det var lagt ut en god del nye ganglemmer, både oppe i høyden og nede på myrene.

Nedover mot veien igjen, begynte jeg å tenke på hvor jeg skulle gå videre. Opp bakken hadde det gått trått. Det løsnet liksom litt bortover mot Bjørndalsfjellet, og nedover bakken mot veien gikk det greit. Spørsmålet var om jeg skulle ta ut på en lengre tur som rundt Dalevaten og Dale – og Dalsnuten.

På vei mot stidelet til Resasteinen, ble det til at jeg satte kursen mot Dalsnuten, uten en tur over myra og mot Skjørestadfjellet. Det fikk bli en kort og kjapp tur denne dagen.

På vei nedover de første bakkene mot Kvitemyr og stien mot Dalsnuten, fikk jeg se ganglemmene og stien som går over Kjørkjerringå og bort til stien som går mot Dale eller Resasteinen. Jeg valgte å følge denne i stede for å ta ned til myra.

Selv om det var en bakke og over en topp, så var det – muligens – en liten «snarvei» mot Dalsnuten, siden jeg også kunne ta den umerkede stien oppover.

Oppe i høyden, på vei mot toppen, kunne jeg se folk nede på myra. Også de på vei mot Dalsnuten. Litt bortenfor kunne jeg også se Øvre Eikenuten. Der var det en stund siden jeg hadde vært.

I fjor gikk jeg for første gang innom, eller like i nærheten av alle det 5 høyeste toppene rundt Gramstad. Mattirudlå, Bjørndalsfjellet, Fjogstadnuten, Dalsnuten og altså Øvre Eikenuten. Dette mente jeg den gang, var en skikkelig langtur, og syntes det var en tur som tok på både bein og kropp.

Hva om jeg tok bortom Øvre Eikenuten? Det ble en kjapp runde rundt toppen av Dalsnuten og selv om det ble en liten stopp for å snakke med to kjekke damer, så tok det ikke lange tiden før jeg var i bunn av trappene, kikket bortover mot Øvre Eikenuten.

Beina kjentes greie ut, kroppen fungerte fint, det var ikke snakk om vonde og såre bein. Her var det bare å labbe avgårde mot den siste toppen for dagen.

Det er ikke lange omveien å ta til Øvre Eikenuten og så ned til Gramstad. Jeg mener å huske at den lille baken opp fra myra undere Øvre Eikenuten på vei mot Gramstad, har vært tung å komme opp. Denne gang var det helt greit. Jeg fikk opp pulsen, men ikke mer enn at jeg kunne fortsette nedover bakkene mot Gramstad i godt tempo.

Selv om jeg altså er blitt et år eldre, så har jeg klart å komme i bedre form, slik at det som for bare et år siden var en langtur, nå nærmest blir en «unnskyldning» for en kapp tur. Det er virkelig kjekt å kjenne at kroppen fungerer bedre med årene. Det ble en tre-timers tur denne dagen.

Dette året blir det for min del åpning av sesongen i begynnelsen av Juni.

På våren, etter bare å ha holdt meg i lavlandet i mange måneder, hender det jeg kjører den lange veien opp til Hunnedalen bare for å sjekke forholdene innover mot Blåfjellenden.

Etter å ha travet stien mellom hytta og Hunnedalen i mer enn 35 år, (og sjekket webkameraene i nærheten...), er jeg ganske sikker på hvor mye snø det vil være innover.

Likevel synes jeg det er greit å ta en tur. Flere ganger har turen blitt kort, bare et lite stykke oppe i Oleskaret har snøen ligget, og det har vært alt for tungt til å fortsette. Som oftest har det ikke vært snøen som stopper meg, men vannet i Fossebekken. Alene og med stri strøm i bekken, har jeg latt være å krysse over og heller snu.

En gang jeg kom opp til parkeringsplassen, ble det ikke tur i det hele tatt. Snøen lå helt ned til veien. Jeg var ganske sikker på at det ikke var slik på denne turen – før jeg startet.

Det var faktisk spor i stien oppover da jeg startet. Noen hadde tatt turen innover i heia. Det lå også en liten snøflekk omtrent rett inn av veien. Det var ikke helt ventet. Det var tydelig at snøen hadde forsvunnet for bare noen dager siden, selv nesten nede ved veien.

Ikke langt oppe i skaret lå det skikkelig med snø. Litt mer enn det pleier å være – på første turen innover for året, og der jeg planlegger å snu.

Etter å tråkket i snøen innover i mange år, vet jeg hvor det vanligvis vil være bart, og for meg, litt lettere å gå. Det er en liten omvei hvor jeg unngår den bratte kneika rett over Oleskaret, og det er vanligvis bart oppe i høyden mellom Fossetjødnå.

Snøen nede ved Fossetjødnet, er ofte ikke så fast som lengre oppe, og jeg unngår så langt som mulig å gå på snøen, for ikke å tråkke gjennom – og muligens ødelegge en fot.

Det går smått å gå utenom stien, men det er sikrere, og for min del som går alene, betyr sikkerheten litt. Jeg prøver å unngå å tråkke gjennom.

Jeg gikk ikke lengre enn inn til Fosselegå. Fra der og videre ville det være mye kryssing på snøfenner og oppe i høyden ville det omtrent være dekkende snø. Det hadde vært mulig å komme inn til hytta, men det hadde tatt tid.

For meg som kjenner veien innover,så vet jeg hvor stien går, og hvor det er mulig å ta noen «snarveier». For andre kan det være et problem å finne fram, merkene er stort sett under snøen.

Jeg hadde halvt om halvt ventet å treffe folk som ville innover mot hytta. Værmeldingen var så pass bra et det antakelig ville friste noen med en fjelltur.

Bare rett etter jeg hadde snudd, kunne jeg se en hel gjeng ett stykke mot Hunnedalen. Det viste seg å være 8 stykker som ville inn til hytta. Med 8 stykker i følge kan det ikke skje mye galt – som de ikke klarer å ordne opp i.

De ville likevel få en ganske stri tur innover med skikkelig mye snø. Turen innover ville ta tid. Med bra vær ville det likevel bli en grei tur.

Det er fortsatt mye snø, og de som tar turen innover bør enten være kjent eller ha med kart. Det er fortsatt is på vannene, og snøen vil bli liggende noen uker til. Det vil likevel være mulig med en tur i månedskiftet mai/juni – som vanlig. Da vil snøen ha minket så pass at det i hvert falle ikke er folk på ski. Denne dagen var folk på ski innover.

Nytt besøk på en flott topp.

For en stund siden tok jeg meg endelig sammen og kom meg opp på Bursfjellet. Det krever litt å gå nye veier og å finne nye stier. Det kan jo skje så mye rart på ukjente plasser.

Siden det egentlig gikk greit både å komme opp på toppen av Bursfjellet og komme seg ned, var det muligens på tide å sjekke hvor tung turen virkelig er. Første gang jeg går nye plasser, blir det mye styr med å holde meg orientert om hvor jeg befinner meg, og sjekke bakover for å finne fram på tilbakeveien.

Turen til toppen av Bursfjellet var så pass flott, at det fristet med en gjentakelse. Øverst var det et stykke med skikkelig hei  uten trær eller busker og med fri sikt hele veien rundt. Det er slike plasser jeg synes fet er kjekt å gå.

Forrige gang gikk jeg opp Urådalen, og var ikke oppe om Håfjell. Det gjorde nok turen litt lettere, i hvert fall med mindre stigning – og bakke nedover.

Denne gangen var planen å ta med Håfjell på turen. Nå er det flere veier mot denne toppen. Den vanligste og som jeg har brukt ganske ofte, går om stølssletta og opp til Vindskaret og videre mot toppen.

For ikke så lenge siden ble jeg med Sigbjørn og Anne Lise opp til Håfjell på en sti som går mer rett opp og nesten om Blåfjell. (Som er toppen nedenunder Håfjell - som det nok så tydelig går fram av kartet...)

Denne stien går gjennom skog og er en skikkelig flott tur oppover. Det er noen gode kneiker som nesten må klatres, men egentlig er det en mer utfordrende og flottere tur enn den om Stølsletta.

På vei fra parkeringsplass og innovere skogen, bestemte jeg meg for å ta rett opp mot toppen. Det ble en kjekk tur oppover «den hemra lia». Stien er i grunnen grei å følge og selv om det må litt klyving til så, er det en grei rute mot toppen.

Fra toppen og ned til Urdådalen og vider til Bjødnali, har jeg gått så pass mange ganger at det egentlig er lite nytt å se. I flott være er det likevel lett å komme nedover. Det er litt ugriet der skogen har blitt hogger ut. Stien der er ikke helt god.

Det ble den vanlige veien fra Bjødnali til Skogen og Breilia. Dette stykket gå på vei og det er egentlig kjapt gjort. Selv om det er vei, så er naturen rundt vel verd å få med seg. Spesielt nå på våren viser eiketrærne godt igjen.

Stien fra Engjanemyra og opp til «den søta hålå» var som før, og selv om det var en liten omvei valgte jeg å følge stien opp til sletta, i stede for å gå dirkete over myra.

Fra sletta ved «den søta hålå», så er det traktor vei nesten helt til topps. Dette gjør det i hvert fall enkelt å finne fram. I høyden det siste stykket opp mot varden er det flott utsikt i alle retninger. Denne dagen var det litt vind, men i le, og med sol i ansiktet var det greit å sitte ned.

Det ble en pause under toppen. Været og utsikten var så pass flott at jeg glemte tiden. Det var kjekt med pause, og jeg hadde antakelig godt av en stopp – og litt å drikke.

Avstikkeren til toppen av Bursfjellet tar nok litt over en time fra jeg begynner nede ved Engjanemyrane til jeg igjen står på traktorveien som tar meg opp mot Jærbuskaret.

Fra Jærbuskaret er det 3 kilometer til bilene. Hele tiden på god vei. Den første kilometeren er bakken ned til Sjelset. Og den går ofte fort. Med god vei og nesten uten bakker, er det også lett å holde farten oppe det siste stykket tilbake til bilen. Som så mange ganer før var jeg skikkelig svett, da jeg var ferdig med turen.

Det hadde vært en flott tur, og ikke så «tung» at jeg hadde hatt noen problemer. Formen må være ganske bra. 

GBS skrev (9 timer siden):

For en flott tur! Og så koselig å lese om den, tusen takk for at du tar deg tid til å skrive utførlige rapporter! 

Mange takk for en kjekk tilbakemelding.

dede skrev (14 timer siden):

Og så var vi en gjeng for noen år siden som red opp på islandshester (og fjording).

Jeg har hatt besøk av hester på Blåfjellenden også. og forstår ikke helt at det går ann.