REJOHN

Baconpåtur skrev (6 timer siden):

Jeg ville tatt det opp med Norrøna så snart ei Gore-tex bukse ikke lenger er tett. Garantien og kundeservicen deres er helt strålende. 

Slitasje er ikke reklamasjonsgrunn.... (Jeg har  sendt inn buksa for å ordne hull nederst på buksa - kostet 450,-)

aico skrev (2 minutter siden):

Litt forvirrende begrepsbruk, gore-tex/membran-bukser er ikke «turbukse» i mine øyne, men regnbukse.

Det kan muligens skyldes "geografi". Jeg bruker Norrøna Recon omtrent alltid - kortbukse i godt vær, men med gore-tex i sekken. Og bor på sørvestlandet.

Jeg har nettopp tatt i bruk ny Norrøna Reconbukse. Den forrige holdt i to år, som er omtrent 4-6 måneder lengre enn Norrøna Dovre buksene holdt.  Jeg  skifter når Gore-Texen ikke er tett på lårene/over kneet.

fjellsofa skrev (4 minutter siden):

Takk for svar 👍 Kan det være en idé å starte fra den nederste p-plassen (Lomsvik) og gjøre unna den bakken mens man enda har krefter? Så blir det jo bare å cruise inn til bilen på returen 🤔

Enten det eller å ha to biler.

fjellsofa skrev (8 timer siden):

Det virker som om du er godt kjent i området og kan kanskje gi meg et godt tips ang veivalg 😉

Jeg tenkte å gå rundturen via Høylandskaret og Tverromdalen. Det blir et par kg på ryggen da jeg vil ta med telt og overnatte 1 eller 2 ganger. Hvilken retning, tror du, er det "letteste" å gå? 

Jeg har gått begge veier, men synes det er best å gå den "vanlige" veien (Høylandsskaret) først.  Jeg har noen ganger sett for meg å ligge i telt ved Tverromdalsvannet. Det  burde være mulig å finne en god plass der.  ellers er det jo en flott plass å slå opp telt helt nede ved Gloppevannet.  Bakken opp fra Lomsvik og opp til parkeringsplassen kan være tung...

Marie Bohman Låte skrev (3 timer siden):

Er takknemlig for tips på fjellturer hytte til hytte med tre barn 10-14 år, ca 2-6 overnattinger i Norge. De er glad i fjell og gå på tur! 

Norge er langt og inneholder mye natur....   Det enkleste svar på ditt spørsmål er: "over alt", men for å svare mer spesifikt, så må du nesten si om du vil bruke bil eller off. transport. om du kan reise "langt" og muligens når på året du vil ta ut. Vil du på topptur eller gå lett (og langt på Hardangervidda) Mange valg Det vil være lettere å svare om du gir oss mer opplysninger.

En flott tur inn, en våt tur tilbake.

Av og til er det stor forskjell på turen inn til Blåfjellenden og turen tilbake. Fredag var det skikkelig bra vær, selv om det blåste, lørdag var det regn, men nesten ikke vind. Yr hadde denne gangen omtrent alt rett. De meldte at været på fredag ville være bra, med litt vind. Det ble noe mer vind enn meldt, men eller var det innertier. Lørdag stemte det meste, med skodde og yr og senere regn. Og betydelig kaldere. Så pass kaldt at det var greit å beholde jakken på selv om det ikke regnet - i noen små perioder.

Det var ikke lett å finne to dager på rad med bra turvær. Det var bra vær en dag med regn og vind neste dag. Til slutt ble det til at jeg bare måtte gjøre som vanlig. Fredag inn til Blåfjellenden og lørdag tilbake til Hunnedalen. Siden værmeldingen på lørdag var rimelig «sur» med regn og skodde, vurderte jeg å gå inn for så å gå ut senere på kvelden. På denne tiden av året blir det jo omtrent ikke mørkt, og det er bra gå-lys omtrent til midnatt. Det ble likevel til at jeg overnattet som vanlig.

Med lett skydekke, solgløtt inne imellom og bare litt vind – på parkeringsplassen, ville det bli en grei tur innover heia. Snøen er vekk og det var fortsatt nesen helt tørt i bakken. Bedre forhold er det vanskelig å tenke seg. Oppover mot Hunnedalen steg termometeret og selv helt opp på parkeringsplassen var det 14-15 grader. Nesten sommer, men det mangler noen grader i vannet – det er fortsatt noe snøsmelting på gang. På bilder fra 2015 er det like mye snø som nå, men de bildene er tatt 15. august. Og i 2001 var det nysnø 11. juni. Det gjelder å være forberedt på det meste når det gjelder vær.

Etter en flott tur innover heia, var det kjekt å komme ned til hytta og snakke med kjente. Et par hadde gått foran meg innover, og satt på terrassen. De ville videre mot Flørli. To gutter hadde kommet opp fra Mån. De ville også videre mot Flørli og begge partiene ville ligge i telt – med tåke og regn om morgenen. Alle hadde bestilt båtplass ut til Lauvik på søndag. Uten bestilt plass kan det være vanskelig å komme med båten. Denne gangen var jeg ikke alene på annekset. To jenter kom fra Hunnedalen og ville videre til Sandvatn. Det ble en hyggelig kveld med prat om turer og fjell og hei.

Tåka lå tett over Blåfjellenden om morgenen. Det regnet litt inne i mellom. Etter en stund lettet tåka for så igjen å legge seg rundt hyttene. Værmelding løs på mer regn ut over dagen, og jeg var klar til å ta ut i ti-tiden. En kar fra hovedhytta tok følge mot Hunnedalen. Det ble en våt tur. Det hadde regnet om natten og nå var bakken blør og sleip. Oppover gikk det greit, men i nedoverbakkene ble det mer vanskelig.

Heldigvis var det ikke vind. Til å begynne med fikk vi den lille trekken bakfra, men da vi kom over mot Hunnedalen ble det adskillig kaldere – trekken kom mot oss. Det var 10 grader nede på parkeringsplassen, og må ha vært minst et par grader kaldere lengre oppe. Det er en stund siden jeg hadde gått så pass lenge i nedbør. Så lenge siden at jeg prøver å unngå nettopp den opplevelsen. Likevel ble det en grei tur, men jeg var kliss vår omtrent til skinnet da jeg kom ned. Av svette og litt regn.

En skikkelig flott rundtur

Broderen og jeg hadde en kjapp tur rundt på Høgjæren. Med en del regn den siste tiden, mente vi begge at det ville være bløtt og vått i heia. Det var tørt. Fortsatt tørre myrer og sorpehull. Det var enkelt å gå – i vanlige fjellsko. Forholdene gjorde at vi kunne ha valgt småsko. Det ville muligens også være greit med en tur i heia, med småsko? Det er et par turer som jeg har tenkt på. Først og fremst rundturen i Madland, men også den «nye» turen fra Sælandsskogen til Ristøl, Lauvlia og «Skogen».

Værmeldingen for torsdag var fortsatt grei, tidligere i uka meldte yr om sol og blå himmel. Om morgenen var værmeldingen noe mer «usikker». For ikke å utfordre værgudene, ble det til at jeg valgte turen fra Sælandsskogen. Skulle det bli dårlig vær, eller formen ikke var på plass, kunne jeg jo korte turen ned til «bare» å ta runden rundt Engjavatnet. Det blir i så fall en tur på opp mot en mil og to og en halv time. En grei tur på en torsdag.

Det var snakk om vind. Yr mente det vill blåse opp mot frisk bris. Inne i skogen kunne jeg høre vinden, men den var ikke noe problem på parkeringsplassen. Det har blitt til at jeg som oftest legger turen om Blåfjell og ikke går opp Urdådalen. Bakketrening er greit, og det tar antakelig mindre tid å gå over eller Rundt Blåfjell. Det tar tid å tråkke mellom eller på alle steinene i Urdådalen. Heldigvis hadde jeg vett nok til å hive vindfleecen i bilen. Oppover bakkene ble det varmt. Selv over toppen der vinden fikk tak, gikk det greit i bare ullblusen.

Rett før Bjødnali, gikk jeg på to kjekke damer. De var også på tur rundt, men de ville ta den korte turen opp til gården og rund Sjelset og tilbake. Jeg lurte på om jeg ville ta disse damene igjen før de hadde gått hele runden. Oppe ved Bjødnali var det tid for beslutning. Hvor skulle jeg gå. Det ble til at jeg satte kursen mot Ristøl. Opp bakken mot gjerdeklyveren på toppen.

Stien oppover var ikke like grei å se nå som tidligere. Jeg fant likevel «stien» et stykke der jeg før hadde gått «feil», og kom opp over myrene uten å bli våt på beina – i småsko. På toppen, helt på toppen oppe på gjerdeklyveren tok vinden skikkelig. Der var det kuling og stiv kuling i kastene. Capsen for nedover lia bak meg. De mørke skyene som hadde ligget i sør hadde trukket vekk, selv om vinden kom fra samme retning. Sola kom litt igjennom, men vinden tok seg opp etter hvert. Det ble flott turvær på veien mot Lauvlia.

Det ble en tørr og flott tur over heia mot «Skogen». Det var meningen å ta en pause nederst i bakken, men det glemte jeg helt og fortsatte direkte mot Sjelset. Nede i bakken gikk jeg igjen på de to damene som var rundt uren og på vei mot bilen. Vi fikk en hyggelig prat. Damene var godt kjent der jeg hadde vært. Det siste stykket langs elva og mot bilen, ble litt «tungt». Jeg skulle nok ha stoppet og drukket litt. Tre timer i varmen og med mye oppoverbakke ga en del svette. En halvliter (saft) gikk greit unna på parkeringsplassen.

En flott tur. Telefonen mente jeg hadde gått 15 kilometer, men det er muligens litt «overdrevet». Det ble i alle fall tre timer i godt tempo.

En flott tur midt i Sandnes.

Bestyrerinnen har hatt problemer med en fot den siste tiden. Hun har ikke lagt ut på de lengste turene, men heller brukt stranden. Strandturene har antakelig gjort godt. Hun var klar for en søndagstur. Helst ikke for lang og gjerne uten for lang kjøring. Nå hadde jeg brukt uka på det som jeg nå kaller «langturer». Det vil si turer på mer en omtrent to og en halv, til tre timer. - eller litt til.

Det har blitt 40 – 50 kilometer i terreng og med sekk. For andre bare en spasertur i parken, men for pensjonister en helt grei utnyttelse av uka. Jeg er i hvert fall ganske godt fornøyd. En av turene, sammen med broderen, var i Gramstad området. Fra Fjogstadfjellet kunne vi da se at «veien» innover mot «Skaret» og Skjørestad, var gruslagt. Den lå som et hvitt bånd nede i dalen og lyste. Jeg var litt interessert i hva som ble gjort med den veien. Som omtrent ikke var «vei», men nærmest et tråkk. Riktignok med et solid fundament, siden det hadde vært vei en gang i tiden.

Det kunne derfor – på mange måter - passe bra med en tur fra Gramstad til Resasteinen, over Skjørestadfjellet og ned mot «Skaret» og videre tilbake til bilen. Bestyrerinnen kunne godt tenke seg å gjenta turen vi hadde gått for noen uker siden. Det er ikke en spesielt lang tur, noe i underkant av en mil, om vi drar det ut. Forrige gang brukte vi omtrent tre timer, men det var til gjengjeld kjekke timer. Det var andre som også ville på tur denne søndagen. Unger og hunder – og voksne. Det var nesten fullt på parkeringsplassen. Og det kom folk etter oss.

Det er litt kjedelig å gå veien bort til andre enden av Revholstjørn, men fra gjerdeklyveren i bunn av bakken opp mot Dalsnuten og videre bortover mot Resasteienen, var vi omtrent alene. Det var andre på stien under Resasteienen, og en god del av disse var ute på løpetur. Vi står omtrent stille i forhold til disse «råkjørerne». 

Fra Gramstad er det nesten 3 kilometer til Resasteinen, og ikke mye lengre opp til toppen av Skjørestadfjellet. Hundre meter lengre inne ligger flyvraket og nye hundre meter så begynner stien nedover fjellsiden på nordsiden av Skjørestadfjellet. Jeg la opp noen nødlinger langs stien, men den bør være så pass lett å se at det ikke skulle by på problemer. Forrige gang vi gikk denne turen hadde jeg ikke problemer med å finne traktorveien som tar til høyre et godt stykke nedover mot Skjørestad. Jeg måtte sjekke, stien var nok så gjengrodd, men det var fortsatt mulig å se at det var en sti. (Nedover er det enkelt hold til høyre og hold til høyre).

Vi fant porten til «Skaret» ganske enkelt denne gangen også, men tok pausen et stykke oppe i veien. Som var gruset opp og «ny». Det så ut som at veien bare var «oppgradert» for å få fram traktor med redskap. Det er noen store flotte enger ved «Skaret». Vi prøvde å finne en direkte «vei» eller muligens en sti oppover mot Fjogstadnuten. Det viste seg å være «vanskelig» - både fordi det var mye myr, et nytt gjerde, og fordi jeg valgte feil retning. Det er antakelig enklest å gå Fjogstadveien til stien mot Fjogstadnuten.

Vi tok den direkte stien ned mot gapahukene i skogen. I vått vær (det var skikkelig tørt da vi gikk der) vil den stien være et sorpehull med mange røtter i bratte bakker. Bestyrerinnen og jeg hadde harr en skikkelig flott søndagstur. Litt utenfor sti og ellers mye på vei. En flott tur jeg godt kan anbefale.

Sauene kommer med sommeren.

For meg som er på tur en del dager hver uke, betyr været en del. Jeg prøver å nytte de dagene med godt vær, og heller sitte hjemme i dårlig vær. Denne uka meldte yr mindre bra vær flere dager i trekk. Skulle jeg til Blåfjellenden måtte det bli med Gore-Tex i sekken, eller på . Jeg måtte velge de dagene som så minst dårlige ut. Det ble til at jeg tok innover torsdag med retur fredag.

Og været? Yr nevnte litt regn på torsdagen og mer regn på fredagen, sammen med tåke. Det kunne bli en våt opplevelse på tilbaketuren. Det var bestilt et par senger på hytta natt til fredag, jeg ville antakelig ikke bli alene, men på parkeringsplassen var det bare en bil utenom min. En våt bil. Det hadde nettopp regnet. Jeg valgte likevel å la jakken bli liggende i sekken, og fikk ikke behov for den i det hele tatt. Turen gikk i ullbluse. Det kom til og med noen solglimt inne i mellom.

Selv om jeg har gått denne turen svært mange ganger, er det like kjekt hver gang. Innover - og oppover første halvpart, kan være «tungt», men denne gangen holdt jeg rette fart, og kom til topps i god form. Etter å har jobbet hjemme før jeg tok ut, og så vært på tur i nesten tre timer, trodde jeg det ville bli tungt å gå i gang med noe på hytta. Uthuset fikk gjennomgå. Det ble rydding og vask – av dassene. Et par timer og jobben var gjort.

Det er lange og lyse kvelder tidlig i juni. Skumringen snek seg inn i hytta omtrent samtidig med at jeg krøp til køys. Det ble haller ikke skikkelig mørkt den natta. Det regnet på morgenen, og jeg tok det med ro, og litt ut på dagen kom sola igjennom – en stund. Jeg tok opp bakken mot Hunnedalen i bare blusen, og lurte på hvor lenge det ville gå før jakken måtte på.

Det kom noen dråper, men først oppe ved vaet, etter omtrent 1/4 av turen, måtte jakken på. Da var jeg også så pass høyt og med trekken i mot, at det ble kaldt uten. Noen regnbøyer fikk jeg også i mot meg etter hvert, og det var surt en stund, men det varte ikke lenge. Nesten nede ved Hunnedalen gikk jeg på folk. Sauebønder i tre generasjoner, på tur innover. Yngstemann på sin første tur.

Sauene sto ved Fossebekken. Det er en normal plass å hvile sauene på turen innover. Tre-fire stykker som skulle drive sauene videre sammen med like mange hunder. Denne gangen var det bra forhold. Forholdsvis tørt, god temperatur og ikke flom eller snø. Sauene var omtrent utålmodige etter å komme innover.

For tyve år siden, den gang også 11. juni, fulgte jeg sauene til Olav innover heia. I sludd og vind, med 20-30 cm nysnø på bakken. En helt annerledes opplevelse enn dagens, hvor jeg ikke engang ble kald da jeg snakket med folkene.

Det ble nok en stopp nede i hyttebyen. Første besøket på terrassen på Karibu, med hyggelig prat og kjekt selskap. Jeg var stiv i beina da jeg reiste meg får å gå de siste meterne ned mot bilen.

Det er opp til  den enkelte turistforening hva som finnes av proviant på hyttene. Jeg kjenner bare til STF s proviant.  Det er knekkebrød og syltetøy og smør, men mange velger å lage pannekaker som niste.

Det er forskjellige middagsretter og ris/potetmos. Frokost er som oftest havregrøt.....

For egen del har jeg med brød og egg/bacon. - og en pakke eller to med fjordland.

En skikkelig flott tur.

En tur til Vådlandsnuten har stått på vårprogrammet i nok så mange år. Dette året har det liksom ikke blitt noe av denne tradisjonelle turen. Snø og mange andre turer har kommet i veien. Det var på tide å komme seg til toppen, denne våren – sommeren – også. Vådlandsnuten er en topp, hele 802 moh, så det er en del bakker oppover. Selvsagt det samme nedover, om ikke turen går videre mot Tverromdalen eller Rolighetsdalen og Maribakken.

Disse to turene er skikkelig flotte, og går i et spennende terreng. Tverromdalen går nedover mot Gloppedalen og Gloppevatnet som ligger mellom «Brekko» og «Madland». Rolighetsdalen leder ned til den gamle drifteveien mellom Jæren og Sirdal, og går i flott heie-terreng med lyng, moltemyrer og småvann. En skikkelig fin tur. Begge turene er skikkelige rundturer som lett er en lang dagstur på omtrent 15 kilometer. Jeg kunne tenke meg å ta en av turene, men var usikker på om det ville være lurt. Jeg hadde planer om andre langturer denne uka.

Det blir selvsagt kikket på værmeldingen før jeg tar ut på en slik tur. Jeg har gått hele turen i pisseregn, og mange ganger med noe regn underveis. Det er ikke fullt så morsom som å gå i oppholdsvær. Skulle det i tillegg vare tørt i bakken, så nærmer det seg skikkelig bra forhold. Det var nettopp hva værmeldingen bød på denne dagen. En helt vanlig mandag i begynnelsen av juni. Hvor mange andre kunne det være ute på tur den dagen – spesielt mot Vådlandsnuten. Det viste seg at det ikke var andre på den spesielle turen, men en gjeng hadde slått seg ned med telt og greier på andre siden av midtre Fisketjønn. Uten om det gikk jeg hele turen uten å se andre folk.

Ulempen med turer i Madlandsheia er tre «le». Om du er alene i bilen – som jeg, denne gangen – så betyr det å stoppe, gå ut av bilen, åpne leet og sette seg i bilen for å kjøre igjennom og så lukke leet. - tre ganger. Det tar litt tid, og det gikk 45 minutter å komme hjemmefra til jeg sto på parkeringsplassen. Det har skjedd stor endringer i Madlandsheiene i løpet av de 50-60 årene jeg har vært der. Ikke så mye oppe i høyden, der er det «hei» som alltid, men lavere nede Rundt parkeringsplassen og opp til Høylandsskaret er det i dag skog. Tidligere var det åpne sletter og god sikt. Det var en del gamle bjørker og litt skog, men mesteparten av bjørka er mindre enn 30 år. Det gror til.

Turen til toppen er egentlig ikke spesielt lang. Litt under 5 kilometer, og nesten ti opp og ned. Det er høydemeterne som gjør turen til noe annet en spasertur. Det er mange bakker opp, og opp. Rett før siste bakken opp mot toppen, fikk jeg igjen anledning til å hilse på skiltet broderen og jeg fikk satt opp for en del pr siden. Det står fortsatt godt. Fra toppen er det skikkelig god utsikt. Både innover i heia og ut mot kysten. På en klar dag er det mulig å se detaljer ganske langt vekke. Det var ikke god sikt denne dagen. Varm luft gir dis.

Siden jeg var alene ble det ingen pause på toppen, jeg snudde kjapt og tok fatt på bakkene nedover. Det ble ingen tur rundt Rolighetsdalen denne gangen. Nye sko og litt trøbbel med en gnagsår, gjorde at jeg gikk samme vei tilbake. Flott tre-timers tur i godt turvær, og uten andre.

Som vanlig, en kjekk tur til Blåfjellenden.

Jeg liker ikke snø og is. Det er opplest og vedtatt. Det har blitt mindre og mindre ski etter som årene går, og jeg blir mer og mer forsiktig når underlaget er glatt. Selv det å krysse fenner på sommeren er ikke like lett som før. Jeg går forsiktig, og går gjerne rundt i stedet for tvers over. Jeg har sett noen skader etter at folk har tråkket gjennom og hatt noen ubehagelige overraskelser elv også. Heldigvis uten skader.

De første turene innover mot Blåfjellenden på sommeren kan bli «lange» - det går senere enn vanlig. Forrige tur, den første denne sommeren, gikk på omtrent tre timer. En del mer en «normalt». Det ville fortsatt være en del snø igjen på den andre turen – mente jeg. Det var ikke snøflekken fø over Oleskaret, og den vanlige fonna på nordsiden hadde minket til nesten ingen ting. Det var fortsatt hvite flekker innover, men ingen i stien. Jeg kan huske et år der det omtrent ikke kom snø på vinteren og at det var bart tidlig, men utenom det, var den andre turen innover en tur nesten uten snø.

Selv fonna i Ølbakken var det mulig å gå rundt. Bare helt øverst var de det snø på de vanlige plassene. Jeg sjekket bilder fra snøvinteren 2015, og da var det like mye snø nå som i midten av juli. En og en halv måned i forskjell. Tidlig bar bakke betyr også at sauene kan tas inn før normal tid. Jeg traff Olav og sønnen. De hadde vært inne med sauer til Fidjastølen og var nå på vei hjem. For Olav var det 61. gang han var innover med sauer. Denne gangen litt redusert. Det var noe med en fot. På turen inn var det fortsatt litt flom i Fossebekken, men alt dagen etter, virket det som om snøsmeltingen var på hell. Det var egentlig tørt i bakken og flotte forhold.

Sommertemperatur og lett antrekk er kjekt. Det var snakk om regn og greier på tilbaketuren, og jeg hadde kledd meg deretter. Med sola i nakken og vinden bakfra ble varmt oppover bakkene. Det var ingen andre på hytta, og først langt ut på kvelden om det en kar. Han ville til Flørli neste dag. Jeg skulle bare hjem – mot Hunnedalen. En flott vårkveld på Blåfjellenden er kjekt. Det blir jo ikke mørkt på denne tiden av året. Det er så pass kort tid nettene er lyse, at jeg prøver å få med flest mulig – på Blåfjellenden.

Uten sauer var det bare gjøken som holdt meg våken. En litt varm natt ble avløst av en disig morgen. YR hadde nevnt nedbør utpå dagen, og jeg ville starte tidlig på hjemveien. Jeg hadde gjort unna mesteparten av jobbene jeg hadde planlagt om kvelden og var klar til å gå rett etter frokost. Det var merkbart mindre snø og vann enn da jeg gikk innover dagen før. Sommerforhold, og selv om jeg egentlig var ganske «kjørt» i beina, gikk det greit å komme opp bakken.

Det var litt dis i lufta, men regnskyer manglet helt. Bare helt i horisonten i sør kunne det se ut som om det var på vei noe regn. Tørre flotte forhold. En kjekk tur over heia. Nede mot Hunnedalen var saufolkene i gang med å sette opp gjerdene. De må tas ned på høsten for ikke å bli ødelagt av snøen, og må opp tidlig på sommeren før sauene tas til fjells. Nesten nede mot veien kom det en hel gjeng med jenter i mot. De ville en tur inn til hytta, og i det flotte været ville det bli en fin opplevelse.

På tur for å jobbe.

Mandag tok Per (I Stavanger Turistforening) kontakt og spurte om jeg kunne tenke meg å bli med på en dugnad. Det var noen lemmer som skulle legges ut. Mellom Turisthytta på Kvitlen og Eikebrekka i Ørsdalen. Vi skulle gå fra Bjordal – innerst i Ørsdalen og opp til der vi skulle jobbe og etter det til Kvitlen og hytta. (Og selvsagt litt jobbing der også). Turen er ikke på mer enn 6 kilometer, men stien opp fra Bjordal til Brattebø. Er en utfordring for meg med litt problemer med kanter og høyder.

Stigningen er ikke på mer 150 høydemeter, men stien «henger i lufta» og går over bratte svaberg med ingenting under, enkelte plasser. Den er en skikkelig utfordring – for meg. Per, som klatrer, mener stien ikke innebærer mer enn grad to klatring: Grad 2: Veldig lett klyving i bratt terreng, med hyller og mange gode tak. For meg er dette avgjort nok til å få pulsen opp og gir i tillegg klamme hender. Bare etter et par hundre meter kom første utfordring – for meg. Et svaberg – på skrå, med bare noen gresstuster som hold. De andre spaserte over, mens jeg brukte tid...

Jeg kom over, etter at Per hadde tatt sekken. Heldigvis var dette den største «utfordringen» oppover. Resten var bare tungt. Jeg bar mer enn vanlig, og det merket jeg etter hvert. Per bar antakelig det doble, og for oppover. Vi hadde varmt sommervær og det ble skikkelig varmt oppover bakkene. Inne i skogen var det likevel «levelig» i forhold til da vi begynte å jobbe med lemmene. Bæring av tunge lemmer i bløt myr er god trening – påstår noen. Spesielt når sola står rett på og det ikke er et vindpust.

Nå skulle lemmene også festet, det måtte graves og det måtte slås ned festepinner først. Alt sammen må skrues sammen. En tung jobb i solsteika. Vi drakk alt for lite, og brukte solkrem med faktor 50 på armer og bein. Og ble lett solbrent. Vi ble ikke ferdige, men resten skulle vi ta på veien ned. Vi var likevel ikke helt ferdig,  med jobbingen, bad og mat sto på programmet. Antakelig var badet skikkelig «oppkvikkende», vannet kom fra noen snøfenner lengre oppe på fjellet.

Det var også forskjellige ting på hytta som måtte ordnes. Vi startet ikke på turen nedover før i tolv-tiden dagen etter. Første jobb på vei mot bilen, var å legge ut plastlemmer.  Adskillig enklere enn jobben med trelemmene i den bløte myra. Mot Brattebø traff vi en sauegjeter, han kunne fortelle at bestemoren var oppvokst på Brattebø. Ned forbi Brattebø bar det opp i stien mot Eikebrekka noen hundre meter, for å gjøre ferdig jobben vi hadde begynt på dagen før. Det var ikke en like varm jobb som dagen før. Det kom faktisk noen dråper.

Etter avsluttet jobbing var det å pakke sekker – med lastestropper for helikopterlass og ta fatt på stien mot Bjordal. De første to tre kilometerne gikk greit. Der var det omtrent flatt. Jeg kan ikke si det samme om den siste kilometeren. Der var det igjen bratt.

Det går ikke fortere nedover enn oppover med meg når det er bratt, og stien er full av kantete skarpe steiner. Det går sent. Det gikk faktisk litt lettere ned de bratteste kneikene. Der er det lagt ut kjetting eller tau. De andre for nedover som om det ikke skulle være «hindringer» i det hele tatt. Selv vanskelige og bratte bakker tar slutt for meg også – omsider. Nede ved bilene var det tid for en liten oppsummering. Flott vær og flott følge, og vi fikk gjort alt det som var planlagt. En godt gjennomført dugnad.

Halkatla skrev (14 minutter siden):

Flotte områder, ganske annerledes natur enn hva vi er vant til her på Østlandet!

Det er ikke mye skog her nei. 

Det er egentlig langt til fjorden, men landskapet er formet på samme måte. Noen istider har gjort jobben...

En flott tur i en fantastisk natur.

Norge er full av fantastiske plasser. Flotte daler, fine strender, fjell og vidder – og hei. Rogaland er godt forsynt med steder der naturen må gjøre inntrykk på folk. Prekestolen og Kjerragbolten er mest kjent, men det er svært mange andre plasser som også fortjener oppmerksomhet fra turistene. For egen del synes jeg – selvsagt – at Blåfjellenden er en usedvanlig flott plass, men det er andre steder jeg også kunne tenke meg å sende turister og turgåere. En god del plasser faktisk.

Et slik sted er Viglesdalen. Inn av Nes i Årdal. En virkelig flott dal, og en spennende tur innover med fosser bruer og ikke minst den flotte drifteveien. Det er ikke så ofte jeg tar denne turen, men jeg kikker alltid etter Bergfruen (Saxifraga cotyledon) ett stykke opp i dalen. Den er nesten i seg selv en god grunn for turen. Det er nok ikke bare meg som har oppdaget denne perlen av en dal. Parkeringsplassen er utvidet, men det kan jo også henge sammen med at turistforeningen har bygget ny hytte med ganske mange plasser.

For mer enn hundre år siden var svenske «slusker» i gang med å bygge veien. Omtrent som «Sjerpaer» gjør i dag. Flotte trapper og godt å gå. Enkelte plasser er det lagt opp murer for å få fram veien. Litt sørgelig at slitasje har gjort at en del av den fine veien er rast ut, og det er blitt en steinur nedover enkelte plasser. Fossene i dalen, er egentlig bare en skygge av seg selv. Lyse utbyggingen på 50 tallet reduserte vannføringen i elva ganske mye, og det er bare i snøsmeltingen at fossene buldrer skikkelig. Hiafossen er likevel verdt å få med seg.

Mellom Hiavatnet og Viglesdalsvatnet er veien lagt over bru. Fint opplødd steinbru, med eller uten tre bukkene bruse. Et obligatorisk sted for foto. Veien i dalen oppover går mye på blankt berg eller inne i småskog. Over kanten mot Viglesdalsvatnet blir det med fjell. Bratt fjell, som ruver over veien. Innover mot Viglesdalen er det mange flotte motiver, og på denne turen ble det helst postkortmotiver, med gammel vei, blå himmel og blått vann – og fjell med snø. Kyrkesteinene omtrent midtveis langs vannet, er litt «skumle». Historien her er at det rodde folk inn mellom steinene og de ble aldre sett igjen. I dårlig vær – selvsagt.

Innover går veien over et rassted. Her kommer det ned steiner omtrent hvert år, og det er folk oppe og ordner veien over dette stykket. Det er flatt inne i dalen, og det har vært drevet gård siden vikingtiden omtrent, men selv med driftevei var det ikke grunnlag for drift i vår tid.

Stavanger turistforening har hatt hytte i Viglesdalen siden 1922. Stedet har vært inngangsporten til heia innover mot Nilsebu og heietraktene mot både nord og øst. Mange valgte å ta ned til Årdal som avslutning på turen i heia, eller de kom helt fra Haukeliseter. Båt fra Årdal til byen var tingen – biler og vei fantes ikke. Nå har Turistforeningen tre hytter der oppe, med plass til mange gjester. Siden det er paddeflatt, er det et populært sted å telte. Det var mange som kom i mot meg da jeg gikk oppover. Store og tunge sekker var vanlig. I det flotte været hadde de sikkert hatt det kjekt.

Det står to timer på turen opp – og det samme ned, men 5 timer tilsammen. De to timene er «gamle» timer. Folk gikk fortere før, og da var to timer det vanlige folk brukte – med tung sekk. I dag er det ikke så mange som sliter seg opp, og ned bakker og lier, og i hvert fall ikke hver dag. Det går litt senere med «folk flest». Jeg fikk en skikkelig flott tur, både opp og ned. Mange andre hadde også tatt turen till Viglesdalen denne helga, og jeg traff mange som var på vei nedover og hadde følge at stykke med noen som også var på dagstur. En grei tur.

 Nok en fantastisk morgen på hytta.

Slutten av mai er som regel tidspunktet for den første turen innover til Blåfjellenden. Som oftest skjer dette rundt 1. juni, eller helst litt før. For min del kunne det godt ha vært tidligere, men snø og vær, og i år, også koronasprøyter bestemmer.  Yr hadde i flere dager meldt at torsdag ville bli en skikkelig flott dag, både hjemme og og i heia. Det var snakk om sol og nesten sommertemperaturer, og lite vind. Skikkelig bra forhold for årets første tur innover heia. Torsdag er arbeidsdag og ikke turdag – for andre, men ikke for meg. Flott vær gir anledning til tur.

Ingen andre hadde planer om tur innover mot Blåfjellenden denne dagen. Jeg ville bli alene på hytta.

På parkeringsplassen var det greit, blå himmel og sol. Det lå fortsatt noen flekker med snø nesten helt nede ved veien. Oppover Oleskaret var stien fri for snø. Det pleier nesten alltid å ligge en fonn en eller annen plass, i år var det bart. Den vanlige fonna på nordsiden av skaret øverst i Oleskaret var på plass. Jeg bevert meg forsiktig i den bratte skråningen. Alene, i bratt terreng, på snø, blir jeg litt «Ludvig» - engstelig og påpasselig.

Selvsagt går det bra...

Under 800 moh var det nesten fritt for snø. Stien innover mot Fossebekken og Kringlekveven ligger mot sør og der smelter snøen alltid kjappere enn på nordsiden. I høyden var det omtrent snødekke. Nesten alle vannene og tjernene var fortsatt isdekket, men på de minste tjernene smeltet det fort. Det tinte mye fra torsdag til fredag.

Med sommertemperatur ble snøen bløt. Det var tyngre å gå enn vanlig. Helt nede ble det «gjennomslag» et par ganger, og etter det valgte jeg å gå rundt fennene selv om det tar litt tid. Heldigvis hadde jeg det ikke «travelt», selv om jeg håpet å få gjort en del ting på hytta før kvelden. Nå hadde Yr meldt sol og blå himmel, men det var ikke hva jeg fikk. Et stykke inn i heia kunne jeg se svarte og stygge skyer, og sola forsvant. Jeg lurte på om det ville bli regn før jeg kom meg i hus. Eller hytte. Det gikk greit, men litt ut på kvelden kom det et par bøyer. Selv om YR lovet.....

Å få på plass 45 sengesett og strekklaken tar tid, og det er tungt arbeid. For å kvile armene ble det litt rydding og vindusvask. Denne gangen ble det ikke en lang kveld. Siden jeg var alene, gjorde ikke det noe spesielt. Lyset forsvant litt over 11, og da var jeg klar for køya. Jeg har opplevd en rekke skikkelig fantastiske morgener på Blåfjellenden, med varme, sol og vindstille. Denne føyde seg greit inn i den rekka. Sol og sommer på terrassen, og tjernet var blankt.

Det ble jobbing på morgenen også. Det kunne jeg godt kjenne da jeg tok oppover bakken på hjemveien. Det ble litt «stritt». Det manglet liksom litt «futt». Med sola i ansiktet og blå himmel, burde turen hjemover bli bra, men det ble litt mye «vassing» i snø. Turen ble også litt lengre enn vanlig da jeg også på hjemvei valgte å «gå rundt» i steden for tvers over fennene. Jeg kom i hvert fall ned uten å tråkke gjennom.

Den første turen innover var skikkelig kjekk, selv om det ble mer jobbing en kos. Nå er i hvert fall Blåfjellenden klar for sesongen.

dede skrev (På 27.5.2021 den 11.55):

Litt usikker på merking opp mot ristøl - går du opp forbi husene på bjødnaliafør du svinger tilbake?

jeg har som du ser på mine rapporter en app på telefonen som tar opp rutene mine (og jeg kan laste opp ruter andre har laget også). Hadde vært gøy å se noen av dine turer og - særlig der du finner nye ruter😊  tar gjerne et kurs i appen (Topo gps) om du vil (jeg har iPhone men den virker gjerne med android også?).

På vei mot gården langs veien fra Sjelset, går det en gammel "traktorvei til høyre etter et stykke (120m) ender veien på en eng, midt på engen ser du første nødling. Følg disse oppover.

Du kommer altså til "traktorveien" før du kommer til gården. (Det er en liten "bro" av flate steiner i veien, og traktorveien tar av før den) -- Nødlingene går ikke helt til topps. Du vil se et gjerde når du kommer opp under toppen, og kan følge dette gjerdet ut til toppen.

Jeg har eid (har muligens fortsatt, -    en eller annen plass) to GPSer. Jeg har aldri lært meg å bruke disse. Beklager, Alderen gjør utslag. (Jeg har mobiltelefon, men det er ikke ofte den er med på tur...)

Kjell Håkon Gundersen skrev (48 minutter siden):

Ikke så lenge siden isen gikk i Sirdal,

Det er bare dager siden isen gikk på Hunnevann, og jeg er langt fra sikker på at isen på Øydevann er vekk....

dede skrev (11 timer siden):

Jeg går jo ikke så mange turer som Rejohn og rar ikke så fine bilder heller.               Rejohn har skrytt av blåfjell og sælandsfjell så hvorfor ikke prøve det? 

Jeg setter virkelig pris på at noen synes om mine bilder. Mange takk.  (Og jeg kjenner folk som går mer på tur enn meg - heldigvis...)

Blåfjell og Sølandsfjellet er enklere å komme opp til fra parkeringsplassen ved Sælandsskogen.

En flott tur i flott vær.

Det regnet på morgenen. YR mente det ville bli opphold ut over dagen. Det var uansett forhold til en tur. Broderen var klar for en vanlig kjapp tur, og ville gjerne bli med på runden til Blåfjell, Bjødnali og Sjelset. Jeg kunne godt tenke meg en litt lengre tur – rundt Engjavatnet og til «Skogen». Noe som ville forlenge den vanlige turen med omtrent tre kilometer – eller tre kvarter. Yr viste litt sol ut over dagen og jeg mente det ville være muligheter for, i hvert fall brukbart vær.

Broderen var skeptisk til en langtur. Han mente det fikk holde med runden på 8 kilometer. Vi ble enige om å møtes på parkeringsplassen i Sælandsskogen og ta i hvert fall deler av runden sammen. Parkeringsplassen var tom da jeg kom der. Det kom en bil mens broderen og jeg gjorde oss klar for tur. Etter det var vi alene. Vi så ingen andre, men det var spor i sorpa. Det hadde regnet de siste dagene. Stien oppover mot Blåfjell var våt. Skoene ble testet mot lekkasje et par plasser, og buksa ble svart oppover mot kneet.

Det var bedre utsikt fra toppen av Blåfjell tidligere, med blader på bjørka, ble sikten redusert. Vi tok likevel oppom for å sjekke om vi fortsatt kan se havet og fyret på Feistein. Nedover mot Bjødnali er det ofte skikkelig vått etter noen dager med regn. Denne gangen var det helt greit å gå, og vi kunne holde god fart nedover lia. Det tok ikke lang tid før vi var ved bekken som kommer fra Bjødnalivannet. Den var langt fra «hissig» eller høy, men ganske grei. Det lovet bra for turen rundt Engjavannet.

Vi måtte oppom gården i Bjødnali. Broderen har et tre han tar bilder av hver gang han er på de kanter. Han fikk med seg bildet denne gang også. På vei opp bakken mot toppen måtte fleecen av. Det ble litt kaldt på toppen, men nedover bakkene mot Bjødnali, var det helt greit å gå med bare ullbolen. På vei langs Bjødnalivannet, kom sola fram for fullt, omtrent blå himmel over oss.

Broderen ombestemte seg, og ble med videre til «Skogen». Nå var vi begge litt usikre på om vi ville komme rundt. Det går en del høylandsfe – med kalver. Om flokken står midt i stien, ble vi enige at det beste ville være å snu. Flokken sto midt i stien. De trakk likevel vekk da vi nærmet oss. Vi valgte å ta en liten runde rundt en kolle, og kom helt greit gjennom porten og over bekken.

Vi fikk et stykke med bjørkeskog. Sol lys grønn bjørk og fuglekvitter var det vi fikk servert dette stykket. Så avgjort verdt å ta med seg. Det ble en fin opplevelse. Denne gangen hadde vi ikke problemer med å følge stien over Engjamyra og oppover mot traktorveien. Helt greit og nesten helt tørt. Nedover mot Sjelset, i ly av trekken og med sola i ansiktet, lurte jeg et øyeblikk på om jeg hadde fått litt feber på grunn av koronaprøyta for noen dager siden. Jeg ble var og svett. Det var lenge siden sola hadde varmet slik.

Nede ved ånå ble vi møtt av ganske sterk lukt. Heggen blomstret. Videre ble det sommertur. Sol og varme. Broderen – og jeg, var virkelig godt fornøyd med turen, og at vi tok den ekstra rundturen. Denne dagen var alt for flott til bare å ta en kjapp og kort tur.

Anders Eriksen skrev (4 minutter siden):

Gjøres jo også for at læret ikke skal tørke og bli veldig stivt. 

Det har aldri vært et problem - jeg bruker skoen for ofte til det.

Kristian J. Vabø skrev (Akkurat nå):

Betyr dette at undersålen/mønsteret har mykere gummi enn det som er på Walk king, og da kanskje også slites fortere?

Og hvordan opplever du hele sålen, mykere, hardere eller temmelig lik demping som det er på Walk king?

De gamle ALFA Marka hadde mykere gummi, og holdt på vått fjell. Mine Impact ser ut til å være forholdsvis "harde" omtrent som på Walk King. De henger likevel bedre på vått fell. (Jeg går ofte tur med broderen - som har Walk King, og det er lett å sammenlikne.)

Dempingen klarer jeg ikke å si noe om. Den er med andre ord antakelig den samme, men skoen er litt mindre stiv, mer bøyelig, men samtidig mer beskyttende mot stein og slikt ved at den ikke gir etter i bredden. (Slik jeg oppfatter det.)

Jeg skjønner at mange ønsker å ta vare på tingen, og når det gjelder sko, betyr det puss....

Jeg har brukt mange par med Walk King (og et par Crispi) De siste 6-7 parene ble - ALDRI pusset og stelt. De skoen holdt nøyaktig like lang tid som om jeg hadde brukt kost og skokrem.

For meg har puss av sko bare vært ekstra arbeid, som jeg ikke har fått noe igjen for.

Gore-tex SKAL holde skoene tørre, men uten skokrem eller voks, vil læret trekke vann og skoene blir tyngre (og læret blir ødelagt om skoene settes for nær ovn eller varmekilde for å tørkes.)

Med mange års erfaring og mange par med ALFA Walk King gikk jeg høsten 2019 til anskaffelse av ALFA Impact. Disse ble tatt i bruk i november 2019.  Walk King holdt normalt i 12-15 måneder, og jeg regnet med at ALFA Impact - muligens - ville holde i 18 måneder.

Nå har jeg også kjøpt - og brukt - lettere og lavere sko i denne perioden, mens jeg tidligere utelukkende brukte ALFA Walk King. Til gjengjeld har jeg gått mye mer på tur enn før. Som pensjonist er det mulig å gå tur omtrent hver dag. Jeg prøver å ta en "hviledag" i uka....

Uansett vil jeg anta et mine "nye" ALFA Impact er brukt minst tilsvarende et års "normal" bruk. Hva er så statur for mine "nye" ALFA Impact. Først og fremst - de er fortsatt tette, og det skyldes ikke at de blir pusset og vedlikeholdt etter hver bruk. (Jeg  har likevel pusset disse skoene mer enn hva jeg pusset og vedlikeholdt ALFA Walk King skoene.)

Der nest: de er fortsatt bedre på glatt vått fjell enn Walk King noen gang var.

De ser fortsatt bra ut, med hele sømmer, og uten store skader i læret, men de ser ikke "nye" ut.

Sålen ser etter hvert halvslitt ut, Det er mulig å se at de er litt slitt, men fortsatt er det et bra "mønster".

Skoene er bra inngått - brukte. Walk King ville være betydelig mer "slitt" etter så pass lang bruk.

Jeg hadde trodd jeg måtte fikse/reparere et eller annet på skoene etter omtrent 18 måneder. Dette tror jeg ikke blir nødvendig før etter nye 5-6 måneder, om jeg bruker se like mye fremover.

Gore-Tex er greit å ha.

Det flotte turværet vi har hatt en lang stund forsvant. Og ble erstattet av «nesten vinter» med litt vind og få varmegrader – og regn. Nå meldte Yr mer regn enn det kom, men siden det omtrent har vært en måned uten tur i regnvær ble det en kald fornøyelse, For selv med regn og få grader så er tur fortsatt en fornøyelse. Det har ikke blitt så mange lange turer de siste dagene. Våret har selvfølgelig noe med dette å gjøre, men også koronasprøyte nummer to. Første sprøyte ga bivirkninger omtrent som forventet. Litt smerte i armen, litt feber og litt vondt i musklene. Litt «influensa» - uten sår hals.

Det ble en kort tur den dagen jeg var på legekontoret, men dagen etter følte jeg meg i helt grei form, og syntes det kunne passe med en litt lengre tur. Nå var værmeldingen ikke het bra, og jeg var jo ikke sikker på om formen ville hold, så det fikk bli en tur uten de lange og tunge bakkene. Det har ikke blitt så mange turer fra Tovdalsveien til Steinkjerringå og tilbake denne vinteren. Det er en grei men lang tur. Opp mot 14 kilometer, men uten bratte og lange bakker. Det blir likevel en del høydemeter om alt summeres opp.

Det var en kald vind på parkeringsplassen ved Tovdalsveien. Heldigvis begynner turen mot Synesvarden og videre med en bakke opp mot «Litla Karten». Jeg var varm på toppen, og kunne se nedover bakken og videre opp mot Synesvarden, Det er lettere å ha kontroll på pust og puls i bakker som jeg har gått noen ganger før. Bakken opp mot Synesvarden er vel kjent. Og helt grei å komme opp. Litt på siden av dagens sti gikk den gamle stien mot Synesvarden – på sørsiden av Litla Karten. Det er noen år siden stien ble lagt om, men den gale stien var svært godt synlig da den var i bruk. I dag, mer enn 20 år senere, er stien helt forsvunnet.

Varden på Synesvarden var delvis «forsvunnet». For andre gang på kort tid har «noen» klart å ødelegge varden. Jeg skjønner ikke helt vitsen med det. Denne dagen ville jeg som sagt på en litt lengre tur, og satte kursen mot Holmavatn fra Synesvarden. Etter tre kilometer opp og ned slake bakker, var jeg ved porten til Holmavatn, og kunne ta fatt på turen mot Steinkjerringå.

Jeg hadde møtt lite folk til jeg tok fatt på turen sørover. Det er nesten alltid mer folk mellom Holmavatn (med en stor parkeringsplass) og Steinkjerringå. Her er det også gjort en del for at folk skal komme greit fram, med en del store steiner over de dypeste myrene og gangveier. Jeg fikk bruk for utstyret. Det regnet – rett i mot. Litt surt, men det varte ikke så veldig lenge før det igjen ble opphold.

Nede ved Steinkjerringå, stoppet jeg og snakket med hytteeieren. Han kunne fortelle at det hadde vært en husmannsplass der hytten står i dag. Og at «skogen» ikke var mer enn omtrent 50 år. Før det var det ikke et tre å se. Mellom Steinkjerringå og Synesvarden, var det litt sleipt i sorpa, Jeg gikk nok noe senere, men kom likevel greit fram til varden igjen.

Det siste stykket gikk i egne spor tilbake til Tovdalsveien. Igjen ble det regn, og jeg var temmelig våt da jeg sto ved bilen. En flott 12-13 kilometers tur på tross av nedbør.