REJOHN

Vær og forhold på topp.

Sommeren er nesten over, og høsten lurer like rundt hjørnet. Det er snart september. For mange har det vært en sommer uten en skikkelig varm og flott periode, og derfor en ikke helt god sommer. For meg har det vært så pass bra vær at «godt turvær» liksom er det jeg forventer og er det som jeg oftest får. En ting er sikkert det har vært tørt, og temperaturen har ikke vært stort over 25 grader. Verken i heia eller hjemme. En skikkelig sommer ha alltid noen dager med skikkelig varme. Dette året mangler disse dagene.

Likevel har altså sommeren hatt så mye bra vær at jeg forventer flott turvær på den ukentlige turen innover mot Blåfjellenden. Det skulle liksom bare mangle. Yr var optimistisk, og værgudene fulgte opp med tør og varm bris, og med sol, selv om den forsvant bak hvite sommerskyer av og til. Nok en gang var det mulig å gå innover heia med bare lave sko – uten å være redd for å bli våt på beina.

Det er skikkelig kjekt å gå innover heia i godt vær. Tørt i myrsøkkene og lite vann i bekker, gjør det enkelt å komme fram. Det var lett å komme i godt humør. Det var enkelt å komme innover mot hytta. Meningen var å ligge over, men med sosiale forpliktelser hjemme, fant jeg det best å ta nok en dagstur frem og tilbake til Blåfjellenden. Det er nok å gjøre der inne, men denne uka får jeg bruke tid hjemme.

Heia var likevel litt annerledes en midt på sommeren. Småfuglene mangler, og det er stillheten som gjør turer på denne tiden til en litt annen opplevelse. Uten vind, og uten fugler og dyr er det lite som lager lyd. Stillheten får meg til å stoppe opp, ikke for å lytte, men for å se. Vann og tjern ligger omtrent speilblanke. Det er fortsatt noe grønt, men mye av bakken har alt fått en gyldenbrun farge.

Høstfargen kommer tidligere i tørt vær, og dette året det har vært tørrere enn vanlig. Sauesankingen er i gang, antakelig noe tidligere enn vanlig, nettopp på grunn av at det er lite mat for sauene i heia. Nede ved Blåfjellenden var det varmt. Trekken fra nord, ble mye mildere, og siden jeg ikke hadde planer om å bare snu i døra, gikk jeg ned til elva. Det er en liten kulp rett under brua. Sola står fortsatt så høyt at den når ned, og denne og fjellveggen opp mot brua var varm av sol. Det passet bra med en liten dukkert.

Det var faktisk så pass varmt i sola at jeg ble sittende en god stund og bare nyte de siste rester av sommer. Jeg tror ikke det blir flere dukkerter i fjellvann dette året. Oppe ved hytta var det tid for mat, og en strekk på benken. Jeg lå en stund, tenkte på returen. Det er 8 kilometer og 300 høydemeter til Hunnedalen fra Blåfjellenden. Jeg hadde brukt litt over to timer inn, og mente det burde være mulig å gå tilbake i omtrent samme fart.

Jeg kunne starte på returen etter 7 og fortsatt være nede ved bilen i god tid før mørket. Det ble likevel til at jeg startet i fire-halv fem tiden. Sola skinte fortsatt, selv om det var noen hvite skyer. Oppover bakken ble det – som vanlig – varmt, og svetten rant. Etter hvert ble det mer og mer kveldslys og sola kom lavere og lavere på himmelen. Fortsatt var det varmt, sol og stille. Det ble igjen en skikkelig flott tur tilbake til Høgaleitet i Hunnedalen. En flott og fin dag i heia.

 Alene innover, men fullt på terrassen.

Yr meldte om flott turvær. Med en skikkelig fin tur tilbake fra Blåfjellenden fristet det med nok en tur i heia. Den vanlige søndagsturen på sommerstid har vært en dagstur til Sandvatn, og det var nettopp den turen jeg tenkte på. Det var snakk om sol og blå himmel, og nesten vindstille. Det eneste som manglet for at det skulle være skikkelig sommer, var temperaturen. Hjemme var det 14 grader og det ville være noen grader kaldere oppe på omtrent 900 moh.

Jeg har vært innover fra Lortabu og lysebekken ti ganger i år. Begge gangene på dagstur. En gang til Sandvatn og en gang til Mohidler. Tidligere år ble det ofte mange flere ganger denneturen. Det ville i hvert fall være greit om jeg kom innover en gang til i 2021. Det var ikke mer enn 12-13 grader på en nesten full parkeringsplass ved Lortabu. Jeg tok på en jakke, men bare et lite stykke opp i Lysebrekka måtte jakken av, og jeg fortsatte oppover i bare en tynn bluse og lett treningsbukse.

Turen innover heia ble en flott opplevelse. Været var omtrent det samme som dagen før med nesten vindstille sol og skyer, og selv om det ikke var sommertemperatur, var det helt greit å gå. Småvannene lå speilblanke. Det var lite lyd. Stille og uten andre folk. Nå kom det et par følger i mot, men stor sett ble det en rolig virkelig kjekk tur mot Sandvatn. Nå kunne jeg kjenne at det hadde vært mye tur i det siste. Pusten ble fort tung i bakkene oppover, og jeg gikk og talte hvor mange bakker det ville være før jeg var framme ved hytta.

Heldigvis var ikke formen så dårlig at jeg ikke kunne glede meg over igjen å være på tur oppe i heia. Det ble en skikkelig flott to timers tur før jeg kunne se hytta. Terrassen var full av folk. Forklaringen på alle bilene som sto på parkeringsplassen. Det viste seg å være kjentfolk på tur. Kjell Arild som turleder for en «Fjellvandring»gjeng. De var egentlig på vei mot Mohidler, men siden en del aldri hadde vært på Sandvatn, la de like så godt turen innom hytta. Denne gangen var terrassen på Sandvatn en riktig flott plass å ha pause. Sola steikte, det var omtrent ikke et vindpust, rene sommeren. Jeg ble sittende en stund etter at gjengen hadde gått videre mot Mohidler.

Tilbaketuren gikk merkverdig greit. Jeg kjente ikke noe til alle turene, og beina fungerte bra. Det ble litt mer skyer, men fortsatt var det skikkelig bra turvær. Det var en kjekk tur mot bilen. Jeg hadde egentlig planlagt å stoppe ved badekulpen, men sola var gjemt bak skyer, og da jeg stoppet ved kulpen, overtalte en sverm av insekter meg til ikke å hive av meg klærne.

Jeg fortsatte mot bilen og var nede før klokka var 4. Turen hadde gått fort. Jeg var godt fornøyd med dagen.

En kortere dugnad enn planlagt.

En god del av arbeidet på Turistforeningens hytter blir gjort på dugnad. For egen del blir det noe jobbing på Blåfjellenden, men det hender jeg også er med på å jobbe på andre hytter. Egil ville gjerne ha meg med til Sandsa. Han holdt på med å ordne ytterveggen etter at det i noen år hadde kommet vann inn i veggen fra vaskerommet.

Det er ikke kjekt å jobbe med tungt utstyr alene langt fra folk, og selv om jeg ikke er spesielt god med sag og elektrisk verktøy, er jeg flink til å se på at andre jobber. Og det hende at fire hender, er nødvendig for å få ting på plass. Nå har jeg vært på Sandsa et par ganger før, men det ville passe bra å besøke hytta en gang til. Ikke minst siden Egil da ville være med til Blåfjellenden for å ordne lyset på annekset.

Sandsa er en svær og ruvende hytte. Den ble tegnet av arkitekt Henrik Nissen d.y. Sønn av en kjent arkitekt og han har selv tegnet en del av de mest kjente turisthyttene i Norge. Som for eksempel Gjendesheim, Glitterheim, Nøstedalsseter og Skogadalsbøen. Sandsa er antakelig den turistforeningshytta fra den tiden (før 1940) som er minst endret og som fremstår i sin opprinnelige form. Så avgjort verdt å få med seg. Hytta er en del av Turistforeningenes historie. I dag litt mørk og trist, med mange rom, over 40 sengeplasser, og både stue og peisestue, - og få gjester. Vi var alene på hytta de dagene vi jobbet der.

Det var meningen å holde på i flere dager, men alt andre dagen var det meste av arbeidet utført. Med god hjelp av Bjarne, fikk Egil gjort det han hadde tenkt å gjøre og vi kunne avslutte tidligere en planlagt. Selv om det ikke var nødvendig å gå til hytta, vi hadde båt på vannet, så ble det likevel en god del bæring av utstyr fra båten og opp til hytta. I tillegg skulle jo en del tilbake til bilen.

Nå var det jobbingen som fikk svetten fram. Blanding av betong i trillebør er slitsomt, og krever energi. Jeg klarte å bli svett disse dagene også. Med stor hytte og mange rom, tar det også tid å vaske gulv. Støv fra riving og betongstøv er vanskelig å bli kvitt. Etter å ha skiftet vann tre ganger var gulvet i gang og skut sånn noen rent.

Nå ble det også tid til å snakke med de andre. Egil har jeg jobbet med noen gange. Ganske mange, men Bjørn har jeg antakelig bare truffet en gang før. Vi fant for ut at vi hadde mange felles kjente, og det ble en hyggelig stund med utveksle historier og opplysninger oss i mellom.

Med nærmes sol og sommer da vi kom inn, ble det litt kaldere, og høststemning da vi dro. Det regnet litt på formiddagen. Vinden tok seg opp og temperaturen var ned mot ti grader. Høstlig, med andre ord. Det er kjekt å bli tidlig ferdig, men med godvær i sikte, hadde det også passet å gå videre – for eksempel til Stranddalen.

sneakyowl skrev (2 minutter siden):

Etter at jeg kjøpte Alfa Impact-skoene har jeg begynt å notere ned en ca. vandredistanse for hver eneste tur jeg går med de for å vite hvor lenge sålene og øvrige slitedeler holder.
Med 500km gjennomført på de nå ser de fremdeles ganske så fine ut, men de finere rille-sporene i sålen er hvisket bort.

Så om Impact-skoene har ca. samme sålekvalitet som Walk King som nevnes å kunne levere opp til 2000-3000km her har jeg litt mer å gå på før de eventuelt behøver utskiftning

Det er noen som mener det ikke er vits i å vedlikeholde læret på skoen,

Jeg sliter fortsatt på mine Impact - etter omtrent 20 måneder, noe som er ny rekord for fjellsko.  Når det gjelder sålen, så henger den bedre på vått fjell eller våt stein enn walk king

Når det gjelder vedlikehold, så har jeg god erfaring gjennom omtrent 17-18 par med Walk King (pluss de parene broderen har slitt ut) funnet ut at vedlikehold er sterkt overdrevet. Fra militærtjenesten var jeg vandt med at støvler skulle pusses. Det startet jeg med da jeg kjøpte fjellsko. Etter noen par (ganske mange) sluttet jeg med det, og fant ut at levetiden var nøyaktig den samme. (Et par Walk king ble likevel ødelagt kjapper en andre - det kom hull i læret på tåa, på den ene skoen.)

Spørsmålet fra trådstarter er vanskelig å svare på. Det er for mange faktorer som virker inn. For meg holdt Walk King 12.15 måneder, men da var det Gore-Texen som begynte å lekke.

En flott heiatur.

Det er ikke alltid like lett å bli enig med meg selv om hvor jeg skal på tur. Det blir jo mange turer på de samme stiene, og jeg er ikke alltid klar for nye «eventyr». Det er litt skremmende å gå på nye plasser, spesielt alene. Og det er ikke blitt lettere å overtale meg selv om å forsøke noe nytt etter som årene går.

Denne uka var Yr mindre samarbeidsvillig enn det jeg har opplevd den siste tiden. Det ble meldt om regn og ruskevær. Drittvær mener mange. I hvert fall ikke noe kjekt vær å starte en tur i. Dørstokkmila er lang og tung i dårlig vær.

Først langt på kveld tirsdag tenkte jeg på en dagstur til Blåfjellenden som en mulighet. Det var lenge siden jeg hadde forsøkt meg på den turen – trodde jeg. Nå er det heldigvis enkelt å sjekke hvor lenge siden, og svaret var at jeg hadde gjennomført en slik tur i året de siste årene. Før det, ble det mange dagsturer til Blåfjellenden i året.

Det var med andre ord på tide med den årlige turen frem og tilbake til Blåfjellenden dette året også. Det er ikke en ny tur, snarere tvert om. Dette er en tur jeg antakelig har gått opp mot 1000 ganger om jeg rekner frem og tilbake som to ganger. En tur hvor jeg omtrent kjenner hver stein og tue.

Nå er det jo ikke sånn at turen blir kortere og med færre bakker opp og ned. Likevel blir det enklere og kjappere å komme fram når føttene går omtrent på egen hånd. Ikke minst blir det mindre krevende når bakkene er kjent, og jeg kommer til toppen uten at pulsen er på topp. Jevn fart er det som teller.

Turen er likevel ikke «enkel». Den krever sitt. Starten går fra Høgaleitet i Hunnedalen og ender ved hytta på Høgaleitet ved Blåfjellenden. Begge stedene er 600 moh, og høyeste punkt på turen er omtrent 900 moh. Inne i mellom er det noen bakker Tilsammen er det nesten 7-800 høydemeter. Avstanden er målt av mange. De fleste får turen til å bli 8,4 kilometer, og for meg tar turen nå litt over to timer om forholdene er bra, og 2,5 timer i regn og styggevær.

Omtrent 4 kilometer i timen sier litt om hvor «tung» turen egentlig er. Vanligvis er det mulig å holde større fart, med lett sekk og gode forhold.

Det skulle være bra vær onsdag. Med litt sol mye skyer, lite vind, men med noe lavere temperatur enn det vi har hatt den siste tiden. Flotte forhold for en tur i heia. Her var det bare å hive sekken og komme seg avgårde opp til Hunnedalen. 1 time hjemmefra – i god fart....

Selv med en lett sekk, og virkelig flotte forhold, tørt og bra sti, ble det ikke «lett». Jeg hadde en tung dag innover. Litt overraskende for meg, da jeg hadde tatt det med ro noen dager, og burde ha overskudd i masser.

Planen var å jobbe litt inne på hytta, ta den tiden det trengtes og så slappe av en god stund. Jeg behøvde ikke å være tidlig hjemme, og kunne bruke hele dagen, og noe av kvelden om det trengtes.

Etter to-tre timer var småjobbene gjort, og jeg hadde både spist og slappet av. Jeg var klar for tilbaketuren. Den gikk merkverdig lett. Det var ikke snakk om «tung» tur i det hele tatt. Litt små-springing i bakkene og noen kjappe steg opp små kneiker. Omtrent som i gamle dager. Jeg hadde funnet overskuddet jeg savnet på vei inn. Det ble en kjekk tur tilbake, med sola i ansiktet og den lille trekken bakfra. Nesten perfekte forhold.

Turen over heia hadde tatt to timer. Nesten god gammel fart. Det var jeg god fornøyd med, spesielt siden jeg ikke var noe særlig stiv da jeg kom til bilen. Det var jeg dagen etter....

Tunge tak og lange dager.

Jeg hadde ingen planer på mandagen. Det var en hviledag uten tur. Per fra Turistforeningen spurte om jeg kunne tenke meg å være med til Nilsebu på dugnad. Noen var blitt syke, og andre var på ferie. Det hadde plutselig oppstått behov for flere folk. Om jeg kunne tenke meg å stille? Neste morgen før 8...

Siden jeg har hatt en uke som hyttevakt på Nilsebu i 12-15 år, var det ikke så urimelig om jeg var med på å fornye og få skikk på den gamle hytta. Det var mye som skulle gjøre, og mye som alt var gjort. Jeg bestemte meg kjapt for å si ja til tilbudet. Hva jeg skulle bidra med var litt uklart, men som vanlig på dugnader ble det vel til at jeg i hvert fall skulle stå for matlaging og renhold/rydding. Vi var tre som møttes på dammen. En tømmermann og to på dugnad. Nå viste det seg at det var en jobb å gjøre med båtfortøyningene, og det var en dugnadsjobb jeg ikke kunne noe om.

Tømmermannen kunne ikke være alene på bygget. Langt inne i heia og med både arbeid i høyden og med mange hjelpemidler som kunne gi skade, var det behov for at noen andre var tilstede. Nilsebuvannet er regulert, og det var langt ned til vannet fra der betongen sluttet. Det tok tid å komme i båten. Jeg var litt spent på hvordan det ville se ut på hytta. Ville det være store endringer fra det «gamle».

Hoveddelen av hytta var uten gulv, og det var bare plastduk på taket. Ellers var det meste som før. Taket er løftet, og vinduene vil bli større. Hytta vil bli lysere, og hemsen mye mer brukbar. Det var virkelig kjekt å se hvor mye som likevel var i behold av den gamle hytta. Det ble en våt historie. Det regnet. Å jobbe ute i regn er ikke morsomt, men absolutt mulig. I løpet av de dagene jeg var på Nilsebu, ble bekkene til elver og myrene ble igjen – myrer.

Nilsebu er en trivelig plass, og jeg har hatt mange kjekke uker som hyttevakt på hytta. Selv med mye jobbing og lange dager, så ble det litt kjedelig. Som hyttevakt er det som regel gjester og andre turfolk å snakke med. Denne gangen kom det bare forbi to teltere og en kar som ville inn til Vassrau for å se etter sauene. Det var meningen at jeg skulle bli omtrent en uke, men alt etter tre dager kom det «avløsing». Det passet på mange måter ganske bra. Tunge tak og mange løft, er liksom ikke helt det samme for oss fra første halvpart av forrige århundre. Rygg og muskler hadde fått kjørt seg, uten at jeg egentlig hadde fått utrettet så mye. Det var likevel kjekt til også å få en tur til Nilsebu i 2021. Det er liksom blitt en tradisjon – etter 12-15 år...

Like kjekt var det å se at mye av det «gamle» var i behold. Inngangen var på sin vante plass, kjøkkenet lå som før, og kammersene inn av stua kom til å bli som før – bare med full høyde og større vindu. Som alltid var det med litt vemod jeg sa farvel til hytta og folkene på fredagen. Enda et opphold på Nilsebu var over. Jeg håper å få mulighet til flere uker som hyttevakt fremover.

Jaahan skrev (10 timer siden):

Har inntrykk av at @REJOHN har stålkontroll på det området av landet, så kanskje han har noen tips på lur! 

Nei Packafting har jeg ikke mye greie på. De fleste elvene inne i landet, går strie i regn, og omtrent vekk i tørt vær. Mye stein og småfosser. Deter mulig å bruke kano, men da helst over vann og ikke i elvene (mer enn nødvendig) (Storånå nederst mot Årdal, bør være mulig, men den er temmelig flat det siste stykket.)

En flott sommertur.

Det var en stund siden jeg hadde gått fra Hunnedalen til Blåfjellenden. For meg altså. Nesten 14. dager. Jeg gledet meg til turen. Været var avgjørende for at jeg valgte å gå innover på lørdag, for retur på søndag. Vanligvis er det så pass mye folk at jeg heller går tidligere i uka. Denne gangen ville YR ha det til at været ville bli et helt annet – på søndagskveld. Her gjaldt å utnytte finværet.

For været var usedvanlig samarbeidsvillig på veien innover. Ikke en sky å se, og varmt. Heldigvis ikke så varmt at det ble tungt, men skikkelig sommertemperatur. Nå fikk jeg jo sola i nakken sammen med trekken, og det var ingen dum kombinasjon denne dagen. Alt etter et kort stykke gikk jeg forbi en familie som også ville inn til hytta. Jeg ville få selskap denne dagen. Av en eller annen grunn startet jeg tidlig, og var inne ved hytta bare et stykke ut på ettermiddagen.

Med varme og sol, var det ingen unnskyldning for ikke å hoppe i bekken. Nå var det ikke mulig å hoppe. Skulle jeg få dyppet hele meg, måtte jeg legge meg langflat i det lille vannet som fantes. I nesten varmvann. Jeg burde egentlig ha begynt å jobbe, men denne gangen var arbeidslysten helt borte. Det ble til at jeg satte meg på terrassen og pratet med de andre gjestene. Helt tilfeldig selvsagt, så var mange av gjestene kjent fra tidligere besøk på Blåfjellenden. Det er alltid kjekt å forny bekjentskaper og om turer som er gjennomført siden forrige gang.

I det flotte sommerværet ble det en lang og varm ettermiddag og kveld ute på terrassen. Virkelig flott. Her var det bare å nyte utsikt og varmen. Det hender det er annerledes – sånn inne i mellom. Det var fortsatt nesten blå himmel, og varmt på søndagsmorgen. Det blåste. Yr hadde meldt om vindt på opp mot 7-8 m/sek, og det stemte. Om ikker vinden var sterkere.

Det seg også noen tunge skyer innover fra øst i løpet av formiddagen. Jeg kikket ut på været og bestemte meg kjapt for å ta opp bakken mot Hunnedalen. Det kunne se ut som om jeg kunne få en regnskyll i hodet. Regnet goldt seg heldigvis borte, og det ble en «tørr» tur tilbake. Jeg valgte å gå i lettest mulig klær på tilbakeveien. Vinden var så pass varm at jeg uansett ville svette, og derfor ble det bare en tynn treningsbukse og en tynn ullbluse. Det korrekte antrekk i varm vind. Dette har jeg forøkt noen ganger i «syden».

Søndag ville det antakelig ikke komme noen som skulle til hytta. Jeg traff likevel en del folk. Tre partier, alle med svære og tunge sekker, og alle med planer om å være ute i noen dager. Yr var raus med regn for de neste dagene, men det avskrekket ikke disse folkene. Regn i bøtter og spann, kombinert med teltliv, er ikke helt min greie. Det hadde vært en usedvanlig sommerlig tur, med varme og sol. Det var virkelig kjekt å gå i heia. Stien og myrene var knusk tørre og det gikk raskt å komme fram. Nå gjelder det bare å finne på noe mens yr sitt regn detter ned over oss.

En flott og kjekk tur i godt vær.

Etter noen flotte dager i heia, var jeg egentlig klar for en litt kort tur. Været var imidlertid fortatt strålende, og siden jeg hadde tatt det rolig en dag, lå alt til rette for en «tradisjonell» heiatur. Inn til en av hyttene som ligger til Hunnedalen. Sandvatn, Tomannsbu og Blåfjellenden har alle vært vanlige turmål for lange dagsturer. Alle hyttene ligger 7-8 kilometer fra vei og kan nåes på mellom to og tre timer, men så var det returen da...

Blåfjellenden besøker jeg jevnlig, og Sandvatn var jeg innom for bare en kort stund siden. Hva med Tomannsbu? Det er lett å finne ut når jeg sist var på de kanter, Egentlig ikke så lenge siden, men straks noen år siden jeg var innom på dagstur. Jeg lurte på om jeg fortsatt er i form til den turen. 

Det er en drøy bakke opp fra Parkeringsplassen- Tveidebrekka er både lang og bratt, og det er myr noen steder. Det kan – lett – ta en halvtime bare i første bakken. Med mye nedbør blir stien innover mot Tomannbu sorpet og bløt. Selv om det er lagt ut noen ganglemmer, og deler av stien er på berg, så er det sorpa som huskes – om det er vått. Nå har det vært tørt en god stund, og forholdene burde være gode. Skulle jeg innover, var det «nå» jeg burde ta turen. Her var det bare å pakke sekken.

Yr var raus med sol og sommer, men hjemme var det overskyet og omtrent 15 grader. Det var ikke hva jeg hadde ventet, men siden jeg nå hadde planen klar så....

Jeg stolte så pass på YR at jeg hadde på sommerklær – kort bukse og kort-armet tynn ullbluse. Likevel var både «tung» jakke og vindfleece med i bilen. Det var overskyet omtrent til Hunnedalen – øverst i Øvstebødalen. Da jeg parkerte var det fortsatt en skydott over Osmundknuten, men ellers var det blå himmel og sol. Fortsatt var det ikke mer enn 15 grader, men det ville antakelig bli varmere ut over dagen.

Jeg brukte tiden opp bakken, men oppe i høyden var det virkelig flott. Høy himmel, og lite mellom meg og vår herre. Nettopp slik jeg liker å ha det i heia. Myrene var tørre, det gikk mer enn greit å gå over områder som pleier å være pissevåte. På vei mot hytta, gikk jeg «snarveien» over tørre myrer. Jeg sparte antakelig et helt minutt på det. Jeg kom inn til Tomannsbu i fin form og det ble, som planlagt en times pause. Turen inn hadde ikke tappet meg helt for krefter, og pausen gjorde at jeg startet på veien tilbake med «overskudd» og holdt farten opp opp og ned bakkene mot Øyevatnet.

Jeg hadde hatt trekken bakfra på vei innover, og fikk motvind på vei tilbake. Det gjorde egentlig ikke så mye. Det var varmt i le av trekken og med sola fra blå himmel. Det gikk like lett tilbake som på veien inn. Jeg så ikke fram til bakken ned mot bilen, men sa til meg selv at jeg fikk bare ta det med ro. Det er bedre å komme ned enn å bli liggende med ødelagt fot.

Jeg kom ned uten noe problem. Det tok bare tid. Selv buksebaken var ren. Hellet fulgte meg denne dagen. Både vær og tur hadde vært skikkelig bra, og det var kjekt å føle at jeg fortsatt er i stand til en 16 kilometers tur i heia. Hellet gjorde også at lommeboka fikk ligge i fred utenfor bilen, til jeg plukket den opp.

En kjekk og flott dagstur til Tomannsbu.

Ferietur med ryper og røde multer.

Bestyrerinnen kunne godt tenke seg en «ferietur» mens været fortsatt var bra. Hunn hadde flere forslag til hvor vi burde gå. For mange år siden, gikk vi til Taumevatn og Storevatn en pinse. Gang sammen med yngste sønn. Det er noen år siden gutten ble voksen. Det jeg husker best fra turen, er at jeg ble skikkelig solbrent, og eller fint lite. Bestyrerinnen mente det var på tide å gjenta denne turen.

Det er egentlig ikke noen lang eller spesielt krevende tur, men i avstand og tidsforbruk, noenlunde lik min standard ferietur fra Langavatn til Flørli. Det er to timer inn til Taumevatn – om nøkkelen til bommen i Flatstøldalen er tilgjengelig. Jeg har selvsagt mulighet til å låse opp hengelåsen. Det sparer 7 kilometer på vei. Vi ville å ligge over på Taumevatn, og fortsetter mot Storevatn dagen etter. Mellom hyttene er det en del bakker og Storevatn ligger noen hundre høydemeter over Taumevatn. Turen er normert på tre timer.

Fra Storevatn var det meningen å gå tilbake til bilen i Flatstøldalen med en pause på Taumevatn. Siden det tross alt er mest nedoverbakker, på hjemveien, regnet vi med å bruke litt mindre tid på tilbakeveien enn på vei opp. Nå var værmeldingen virkelig god for turen mellom Taumevatn og opp til Storevatn. Siste dagen kunne starte med tåke og det kunne komme litt regn.

Vi hadde ikke noe problem med bommen i Flatstøldalen, og kunne starte fra Elsvatn ikke mye over tre på ettermiddagen. Det var en bil utenom oss ved veien, og ikke et menneske å se. Vi hadde snakket med hyttevakten ved bommen, hun mente det var en til på vei innover. Stien inn fra Elsvatn til Taumevatn, er mye brukt, og «noen» har gjort en formidabel innsats for å få folk frem uten å vasse i sorpe. Denne dagen var stien skikkelig tørr og flott å gå.

Stien går i flott terreng fra Elsvatn ned til Holmavatn og opp til Taumevatn. Hele turen går i 7-800 moh, og i bjørkeskog. Det er ikke så mye som minner om fjell, annet enn Ørnafjell dominerende over, i deler av turen. Vi ble alene på hytta i noen timer, men det kom en storfamilie litt ut på ettermiddagen. Bestefar, to unger og mor og far. De skulle også til Storevatn dagen etter. Det ble en koselig kveld, men roen senket seg kjapt, og da var klokka ikke mye over 11.

Morgenen etter kom vi ganske fort avgårde oppover bakkene mot Storevatn. I krattskogen rett etter Taumevatn var vi så heldig å skremme opp en god del ryper med unger. Lengre oppe var det en rype med små kyllinger. Hun ville ha oss vekk. Det er noen drøye og bratte bakker og det tok oss tre timer å komme til Hytta ved Storevatn. I sol og med skikkelig varme der vinden ikke fikk tak. Vi var de første som kom til hytta, og fikk hele anlegget for oss selv i noen timer.

Nå fikk vi Holmavassbu for oss selv denne natten. Det er egentlig plass til 7 på denne lille hytta som opprinnelig sto nede ved Holmavatn. Bestyrerinnen og jeg fikk en koselig kveld for oss selv, med fyr i peisen og stearinlys på bordet. Det er små vinduer i de gamle hyttene, men heldigvis har STF skiftet ut sengene til noen som er to meter lange. Det var overskyet og litt kaldt om morgenen. Det fløy noe i lufta, men uten at vi ble våte. Det ble samme vei nedover som opp, og det kikk kjappere. Etter bare to og en halv time var vi ved Taumevatn hytta, og klar for en pause.

Siste delen fra Taumevatn og til bilen gikk i godt tempo og med sol. Det hadde klaret opp og blitt en flott dag i fjellet. Pølsene hos GP'en smakte bra, og satte et godt punktum for en flott tre dagers tur.

Tre dager på tur

Ferie? For pensjonister?. Jo, det er faktisk mulig, om det blir en tur som så mange andre opp gjennom årene. Ferieturen for meg har vært å ta båt fra Lauvik til Lysebotn og så ta inn til Langavatn og neste dag til Blåfjellenden, for siste dag å gå til Flørli for å ta båten tilbake til bilen. En tredagers tur med to overnattinger på selvbetjent hytte. Den ene overnattingen på «min egen» hytte, Blåfjellenden. Hvor jeg selvsagt er «hjemme».

Det går flere båter på Lysefjorden. Hurtigbåten trenger en time til Flørli og koster 75 kroner. Turistferja trenger dobbelt så lang tid og koster nesten fire hundre kroner. Jeg tar hurtigbåten, men det krever bestilling på forhånd for å være sikker på å få være med. Tidspunktet for denne- nesten årlige – ferieturen, bestemmes av været. Jeg tar ikke ut før det er meldt flott vær for hele turen. Det er nesten blitt en tradisjon at på tross av god værmelding så få jeg regn på den første etappen mot Langavatn. Dette året var det ikke mange dråpene, men tradisjoner må følges. Værgudene sørget for litt regn.

Det var en del folk på Langavatn, og det kom innom noen «utlendinger» som sto parkert ved bommen og ville på dagstur til Kjerrag. Uten å betale 300 for å parkere. Morgen ble grå og tåka lå tett rundt hytta. Det lettet litt ut over morgenen, men sola YR snakket varmt om, manglet. Den tittet så vidt frem nedover mot Blåfjellenden. Stien mellom Langavatn og Blåfjellenden er grei å finne fram på, men mye mindre brukt en den mellom Hunnedalen og Blåfjellenden. I tillegg er det mye myr innover Blåstøldalen. Det kan lett bli fuktige og våte sko om været er dårlig.

På Blåfjellenden kom sola fram etter en stund og det ble varmt. Etter et bad i elva, var det bare å sette seg på terrassen og nyte vær – og utsikten nedover Fidjadalen. Dagen etter skulle jeg til Flørli. En tur på 15 kilometer, som er merket som «krevende». Nå har jeg antakelig gått denne turen minst 20 ganger opp gjennom årene, så turen i seg selv kjenner jeg godt.

Det er derimot ikke så ofte jeg går «krevende» turer på 15 kilometer, og det gjorde meg usikker på om jeg er i form til slike utskeielse. Det tok litt tid før jeg sovnet den kvelden. Det var sol og blikk stille på morgenen. Nå hadde gradestokken krøpet ned under ti grader på natten, men den steg ganske kjapt til behagelige høyder før jeg hadde skoene på beina. Bakken opp mot Jomfruvannet er lang, og bratt. Jeg var dyktig svett på toppen. Heldigvis hadde det begynt å blåse. En bris forfra, med sol i nakken var en grei ting.

Det høyeste punktet er omtrent 850 moh, lavere en høyeste punkt på stien mot Hunnedalen. Likevel virker det tyngre. Det går litt opp og ned, så det er vel totalt mer høydemeter. For egen del synes jeg det er skikkelig flott å gå alene over heia. Som oftest treffer jeg ingen andre, og først i lia nedover mot Flørli ble jeg forbigått av andre. De hadde – selvsagt – tatt opp trappene og var nå på vei ned til kaien. En grei dagstur for mange.

Eter mange dager med tur, var ikke knær og bein i form til å ta lett på den bratte bakken nedover mot fjorden. I tillegg er det mye løs grus og stein, som for meg betyr at jeg går forsiktig. Turen over heia var skikkelig flott. Fint vær, passe varmt og tørt i bakken, gå gode forhold, og selv om bakken ned er bratt lang og krever forsiktighet, så kom jeg ned i fin form.

Som ferietur er denne runden skikkelig grei. Turen gå gjennom mye forskjellig natur, selv om Fløvatnet og Hogganvatn denne gang var sterkt nedtappet med høye og brede hvite bredder. En stopp ved Flørliånå for bad og minst en liter drikke, var høydepunktet. Selv is og brus på Flørli var ikke bedre.

En lang men kjekk søndagstur

Denne søndagen ble det nesten en helt vanlig søndagstur. Bestyrerinnen ville på tur igjen og det er fortsatt noe med en app, som gjør at hun ønsker å oppsøke noen topper. Nå var Sigbjørn og Anne Lise hjemme, og klar for tur. Vi ville bli fire sammen denne dagen. Siden Bestyrerinnen var den som «organiserte», så foreslo hun å ta til Sælandsskogen og gå til Blåfjell og Bjødnali. Hun la også inn en tur til toppen av Ristølnuten. Det var en tur Bestyrerinnen og jeg hadde gått tidligere i år, og turen var egentlig verdt en repetisjon. Sigbjørn og Anne Lise har gått fra Bjødnali til Ristøl, men ikke besøkt toppen på Ristølnuten.

Det hadde kommet en del nedbør siden sist jeg gikk oppover mot Blåfjell. Stien, eller nærmest vei var mye utgravd av vannet, og grusen hadde samlet seg utenfor stien. Fortsetter dette vil stien bli vanskelig å gå om en stund. Vi kom likevel greit opp til toppen av Blåfjell, og fortsatte nedover mot Bjødnali. Det er litt trist å gå gjennom hogstfeltet, men det vil vel vokse opp noe bjørk – eller eik, om noen år.

Det ble ingen pause ved Bjødnali denne gangen vi fortsatte oppover lia mor Ristølnuten. Vi fulgte mine nødlinger et stykke oppover, men omtrent halvveis, mente jeg å huske at stien tok av mot høyre i stede for rett opp. Antakelig riktig, men vi var et «hakk» for langt nede og havnet litt ute i myra, men tok oss greit inn igjen, da jeg fant ut at vi var litt på «ville veier». Det er jo ikke mulig å gå «feil» det er bare å komme seg til topps. Da vi sto på toppen, hvor det denne gangen var omtrent vindstille og skikkelig sommertemperatur, kom Sigbjørn med forslag om å gå runden til Ristøl og Lauvlia og videre til «Skogen».

Turen ville bli noen kilometer lengre, men det var i orden for alle. Fotballkampen ville jo ikke starte før på kvelden. Vi hadde tid til en utvidelse av søndagsturen. Det er antakelig mulig å gå direkte mot Lauvlia fra Ristøl, i stedet for om «traktorveien». Vi satset på veien, mest for ikke å havne i myra. Ved Ristøl klaret det opp, og vi fikk sol. Da ble det skikkelig sommer. Det er alltid en kjekk tur om Ristøl og Lauvlia, men i sol og, med sommertemperatur blir det ekstra kjekt.

Det ble også tid til et kjapt besøk ved minnesmerket over en kar som omkom her oppe i heia – i 1912. Vi hadde ikke problemer i sommerværet, og kom greit ned til «Skogen». Det gjensto det 3 – kilometer, og bare den siste på god sti, resten er vei. Nå er stykket fra Bjødnalivatnet til Sjelset og så til Sælandsskogen og bilen, en vei jeg har gått mange ganger i år. Det er litt kjedelig, og selv om det fra veien er god utsikt til Bryne og Jæren, så blir også det «kjedelig» etter hvert.

Nedover bakken mot Sjelset går derfor kjapt. Det er ingen grunn for å holde igjen. Fra Sjelset er det to kilometer til bilen. Og stykket langs «ånå» er alltid kjekt. Her endrer naturen seg ganske mye i takt med årstidene, og det er det jo kjekt å følge med på. Turen, inklusive avstikkeren til Blåfjell og Ristølnuten ble på omtrent 14-15 kilometer. En skikkelig søndagstur. Vi brukte (inklusive noen pauser) litt over 5 timer.

Av og til blir turen mer enn bra, nesten perfekt.

Nå hadde YR meldt rimelig korrekt vær en stund. Regnet kom omtrent som ventet, og sola skinte når den var meldt. Fredagens tur innover mot Blåfjellenden ville antakelig bli en litt våt historie. Det var meldt noen regnbyger ut over ettermiddagen etter en våt formiddag. Storm hadde derimot regn hele dagen. Ikke mye men det kunne komme nedbør omtrent hver time.

Hjemme var det ganske flott vær da jeg startet. Det ble til at jeg valgte å kjøre oppover i kortbukse og med tynn ullbluse. Med på lasset var Recon Gore-Tex jakke og bukse. Jeg fikk skifte om STORM hadde rett. Det kom regn på bilruta oppover Øvstebødalen. Og det var fortsatt fuktig på bakken da jeg startet – i kortbukse og med en lett jakke i sekken. Oppover Mot Oleskaret ble været bedre, og sola tittet så vidt fram.

Jeg tok igjen en kar som også var på vei opp bakken. Det viste seg at han også skulle til Blåfjellenden. Det var bestille en sengeplass, så det kunne lett bli bare oss på hytta den kvelden. En voksen kar, pensjonist og prest. Vi fikk annekset for oss selv, og presten var et hyggelig og interessant bekjentskap. Hva jeg ikke viste fra før, var at presteutdannelsen er på 7 år og at de første årene går med til å lære det opprinnelige språket til nye-testamentet. Som selvsagt er helt gresk for meg.

Slike kvelder i godt selskap med helt fremmede folk, hvor vi deler erfaringer og historier, er en av grunnene til at jeg liker svært godt å gå innover til Blåfjellenden – eller andre turistforenings hytter. Det hender ganske ofte at folk åpner seg og forteller mye fra sitt liv og om sine erfaringer – både gode og mindre bra. På turen innover fikk jeg igjen oppleve skuespillet til en rypemor med egg eller unger i reir like ved stien. Hun ga lyd og ville lokke meg vekk fra reiret. Tilsynelatende med ødelagt vinge, slik at hun ikke kunne fly. Dette har jeg opplevd noen ganger, og det er like kjekt hver gang.

I løpet av natta kom tåka sigende oppover dalen. På morgenen var det tett, og selv om det letnet litt og hytta kom under skylaget/tåka så var det tett på toppene. Dagen før hadde jeg fått en førsteklasses tur innover i heia, med noe sol ingen vind og nesten 20 grader. Det var så pass varmt at jeg hoppet i bekken selv om sola var bak skyene. Det er ikke så ofte badetemperaturen friste meg.

Værmeldingen hadde egentlig lovet bedre vær på tilbaketuren. Jeg fortalte andre at det nok ville klare opp ut over dagen, og at det ville bli sol. Som en del ganger før, fikk jeg rett. Da jeg kom på toppen og hadde Hunnedalen foran meg forsvant skyene og sola tittet fram. Det ble varmt. Siste stykket nedover mot bilen ble en skikkelig sommertur, i sol og varme.

Denne turen gikk også i kortbukse og med kortarmet tynn ullbluse. Det har blitt noen slike turer til nå i år. Skikkelig flotte turer. Både turen inn og turen tilbake var i stjerneklassen. I tillegg gikk det ganske fort, nesten i god gammel fart. Det var jeg godt fornøyd med.

Marius Engelsen skrev (5 timer siden):

Flott rapport!

Hvordan er velt og gåkomfort sammenlignet med WK?

Jeg opplever både gå-komfort og sideveis stabilitet som litt bedre enn på WK.   (Jeg har nå brukt mine Impact lengre enn det jeg vanligvis har brukt WK, og membranen holder fortsatt...)

En våt men kjekk tur. 

Enkelte dager blir det ikke tur selv om været egentlig innbyr til det. Andre dager melder YR om dårlig vær, og det blir tur likevel. Tirsdag var det egentlig turvær, men «sosiale forpliktelser» gjorde at sekken ble stående hjemme sammen med tur skoene. Vi en en gjeng som har holdt sammen i litt over 50 år og som møtes et par ganger i måneden. Dette blir jeg som oftest med på.

Onsdag var YR temmelig raus med regn og dårlig vær. Som pensjonist kan jeg jo egentlig velge hvilke dager jeg går tur, men siden det ikke ble noe av turen på tirsdag så måtte det bli tur onsdag. På tross av været. Jeg har jo gått tur i regnvær noen ganger, og utstyret burde være greit til slikt bruk. Yr meldte mulighet for regn hele dagen, men ikke de store mengdene. Det hender at det virkelig regner hele dagen – pisseregn – stadig drypp, uten opphold, men også at YR tar feil.

Jeg er pessimist når det gjelder vær, og var innstilt på regn og mer regn, men tur måtte det likevel bli. Spørsmålet var, som vanlig, hvor turen skulle gå. Selv om det er sommer og egentlig mulig å gå i heia, ble det til at jeg tok en av de vanlige turene ut fra Gramstad. Det er egentlig vår, høst og vinterturer. Ikke sommerturer. Det var langt fra fullt på parkeringsplassen ved Gramstad, men, mye mer folk og biler enn jeg hadde trodd, en regnværsdag. Folk ville på tur. Unger, voksne og ungdom med og uten hunder var på vei mot Dalsnuten og andre turmål.

Jeg tok mot Bjørndalsfjellet i regnet. Det var ingen andre på vei oppover, og det var få spor i sorpa. Det ble en ensom tur opp til Bjørndalsmyra. Innover myra mot Mattisrudlå var det ikke folk. Det er ikke mange som går denne umerkede turen. For egen del synes jeg det er en fin liten «omvei» mot Mattisrudlå. Denne gangen ble det en våt «omvei». Myra var bløt og jeg gikk nesten igjennom enkelte plasser. Gresset dekket stien og jeg klarte å sette foten så pass langt ned i et myrhull at vannet gikk over støvleskaftet.

Litt overraskende kunne jeg høre stemmer oppe over meg. Det var folk i stien mellom Bjørndalsfjellet og Mattisrudlå. Jeg kunne så vidt se to skikkelser i tåka oppe på toppen. Jeg tror ikke de så meg. Regnet gjorde at jeg helst så ned, og det gjorde sikkert de andre også. Fra Bjørndalen og opp mot Mattisrudlå gikk jeg inn i tett tåke. Våt tåke. Det er jo ikke mulig å gå feil, men tåka var så tett at jeg ikke så mer enn 20-30 meter.

Fra Mattisrudlå mot Bjørndalsfjellet fikk jeg trekken, som nå var blitt vind, med meg, Det gjorda at regnet ikke kjentes fullt så ubehagelig. Antakelig var det derfor det ble opphold. En ting jeg merket var at mine Impact sko holdt vannet ute – etter 1 1/2 års bruk, og at støvlene fortsatt hang skikkelig bra på det våte berget. Nå henger det meste på gneis, men likevel ble jeg mer og mer «sikker» etter hvert.

På Bjørndalsfjellet blåste det Mer enn YR hadde nevnt. Siden jeg var forholdsvis våt, ble det et kort opphold i høyden. Nedover mot veien ble det opphold – en stund. Selv om det kom regn da jeg gikk mot Fjogstadnuten, ble det etter hvert opphold og på vei nedover mot Revholstjørn, kom sola gjennom noen ganger. Det var likevel en nok så fuktig turgåer som sto ved bilen.. Jeg er sikker på at jeg kunne vri vann ut av ullblusen. Som vanlig viste det seg at været ikke har stort å si for om det blir en bra tur eller ikke. Jeg hadde i hvert fall hatt to og en halv time med kjekke – og våte – opplevelser.

Endelig den tradisjonelle turen. 

En rundtur i Madland hadde stått på ønskelisten ganske lenge. Selv med virkelig bra turvær hadde det ikke blitt anledning til denne spesielle turen. Mange turer kom før, og en dag i uka må liksom være turfri. Rundturen i Madland er egentlig en klassiker. Jeg har gått denne turen i noen år, men da Fisketjønnbu hadde sin storhetstid var dette søndagsturen for mange Stavangerfolk.

Fiskefjønnbu er vekk og stien var nesten overgrodd da jeg gikk her for noen år siden, tilbake i 2014. Det var lett å følge stien nå. Ikke skikkelig oppgått, men markert. Fortsatt er det vanskelig å finne en god vei over to steinurer som sperrer veien. Bare varden med rød T på andre siden viser vei. Jeg velger å gå opp fra nederste parkeringsplass og over Sirdalsloen og videre ned til Fisketjønnene. Veien langs indre Fisketjønn er grei, det blir litt verre oppe mot Høylandsskaret. Der er det stein og hull om hverandre, og det skal lite til før en fot plasseres der den ikke bør være.

Denne gangen gikk det bra, og jeg kom helskinnet, men med et sår på skinneleggen, opp til flaten over Høylansskaret. Med mange dager på tur den siste tiden, kunne jeg kjenne at beina ikke var like samarbeidsvillige som vanlig. Det gikk greit, men det var tungt å holde farten opp. Den siste bakken opp mot Vådlandnuten var tung å komme opp, og pulsen gikk for fullt. Fra nesten øverst mot toppen, er det mulig å se langt nedover Rolighetsdalen. Den veien jeg hadde tenkt meg. Det var ikke et menneske å se, bare en del sau....

Nettopp nedover mot Rolighetsvannet, er det greit om bakken er noen lunde tørr. Det var den denne dagen. Det tok ikke lang tid før jeg sto ved stidelet ved Rolighetsvannet. Da var jeg litt over halvveis, og hadde bare 5,5 kilometer igjen til bilene. Jeg har alltid innbilt meg at det går nedover fra stidelet og mot Maribakken. En sjekk på kartet viser at det faktisk ikke går så mye ned men noen få høydemeter blir det.

Jeg har gått denne turen noen ganger, og alltid synes turen langs drifteveien fra Rolighetsvannet til Maribakken er virkelig flott. Stien går over myrer, bakker og langs småvann. Virkelig flott. Denne gangen ble det litt tungt, og jeg hadde nok med å komme meg fram. Det ble lite tid til kikking på naturen rundt. I bunn av Maribakken var det som vanlig tid for en liten pause. Denne gangen ble det en kjapp drikkepause, før jeg fortsatte.

Fra Maribakken og tilbake til bilen er det omtrent 2,5 kilometer, og ganske flatt. Stien er fortsatt grei, men nå er det mer stein og det blir noen lange steg inne i mellom. Siste stykket ned går på opparbeidet driftevei, omtrent som i Viglesdalen. Helt greit å gå på, men også her blir det noen lange steg fra stein til stein. Enkelt å gå, så lenge det er tørt.

Nede ved bilen kunne jeg se at det hadde gått noenlunde greit. Jeg hadde ikke brukt mer enn omtrent tre og en halv time på de 11- 12 kilometerne. En grei fart og en flott tur.

En årlig tradisjon

Broderen ville til Blåfjellenden. Ikke så underlig egentlig, han har gått ut og inn til Blåfjellenden noen ganger han også. Ikke likemange ganger, men en god del. Det har blitt mange år med tur til Blåfjellenden sammen med broderen. Det er en av de turene jeg virkelig setter pris på. Vi har vært sammen i mange år, og helt tilbake til 80 tallet har det blitt en tur innover heia sammen.

Broderen har slitt litt med noen skader og har hatt litt helseproblemer. Heldigvis ser alt til å gå rette veien, men våren har vært uten langturer, så han var usikker på om formen var bra nok til en tur til Blåfjellenden. Det var bare en ting å gjøre, ta ut og se om formen var bra nok. Været var i hvert fall ingen hindring. YR var raus med både varme og sol. Lite vind var det også meldt. Siden det var tørt i bakken, ville forholdene innover være de aller beste.

Jeg har en sekk for overnattingsturer stående klar. For meg er det bare å pakke ned lesebrett, briller og telefon, for å være klar til å ta ut. Jeg handler mat på vei oppover mot Hunnedalen. Mange kommer til Blåfjellenden med store – og tunge sekker, og pakker opp Real Turmat som middag. Vi pakker med en Fjordlandmiddag. Litt tyngre, like enkelt, og noe bedre smak. Denne gangen ble det til at jeg lempet ut en god del av utstyret i sekken. Det er ikke lengre vinter og med god værmelding trengte jeg ikke mye tøy i sekken. En lett jakke og bukse fikk holde.

Antrekket innover var også sommerlig. Kortbukse og lave tursko. Lett vekt og lite motstand. Det ble en skikkelig fin tur inn i heia. En flott sommertur. På hytta var det folk. Vi ble godt mottatt av hyttevakten. På annekset var det ikke andre enn oss og vi hadde god plass. Nå kom det et par senere på dagen, som tok inn på hunderommet, så helt alene ble vi ikke.

Broderen fikk sitte på terrassen foran hovedhytta, med cognac og sigar. En øvelse han gjort noen ganger opp gjennom årene, men som han fortsatt setter stor pris på. Denne gangen hadde han faktisk selskap av andre. De uten sigaren i hvert fall. Det ble en rolig og lang morgen. Vi tok ikke ut før i 11-tiden. Det hadde vært en grei tur inn, og vi så fram til en like kjekk og flott tur tilbake til Hunnedalen.

Bakken opp fra Blåfjellenden er på over 200 høydemeter, og er stedvis ganske bratt. Etter å ha gått opp denne baken noen ganger, ganske mange, så blir bakken tatt i et tempo som ikke får puls og pust helt på topp. Med tørre forhold og flott vær, og ikke minst småsko og kortbukse, gikk turen tilbake til Hunnedalen på omtrent to timer og ti minutter. På ingen måte rekord, men en respektabel tid, spesielt siden vi ikke lå frampå, men bare gikk «rolig» hele turen.

Broderen var godt fornøyd med turen. Et opphold på Blåfjellenden som «vanlig» også i 2021. For egen del seg jeg fram til flere turer innover i år.

Første besøk på Sandvatn – og badekulpen i år.

Det var lukten av einer og lyng som møtte meg oppover i Lysebrekka på årets første tur innover mot Sandvatn. Litt lengre oppe sto fjelltjæreblommen og nikket i trekken. En skikkelig god start på turen. Yr var svært gavemild denne dagen. Det var snakk om blå himmel, lite skyer og forholdsvis varmt. Ikke for varmt, men passe for en tur oppe i heia.

Nå er turen fram og tilbake til Sandvatn en drøy dagstur – for meg – etter hvert. Det er omtrent 16-17 kilometer til sammen, og selv om det er forholdsvis «flatt», så er bakken opp langs Lysebekken både lang og delvis bratt. Jeg har aldri kommet opp den bakken uten å bli skikkelig andpusten. Etter en lang vinter – og kort vår, uten spesielt mange langturer kan formen være så som så, og jeg blir jo ikke yngre med årene. Jeg var usikker på hvordan det ville gå, men siden jeg jo hadde gjort dette noen ganger før så...

På tross av Yrs mange og flotte bilder at trill rund gul sol, var det overskyet og trist hjemme. Nå er ikke «havskodde» ukjent for oss som bor bare noen kilometer fra havkanten. Det pleier å bli blå himmel og sol bare noen flere kilometer lengre inne. Denne gang var det overskyet til langt inne i landet, men i Hunnedalen skinte sola – fra blå himmel. Det fortsatte den å gjøre hele dagen. Det ble helst varmt, men heldigvis var det en liten trekk som gjorde det levelig. I le av trekken ble det varmt. Heldigvis ligger badekulpen i le for vinden, og med sola steikende på svabergene der bekken renner blir det varmtvann. Uten mulighet til å skue på kaldvannet...

Nå ble det ikke bading på veien innover. Det passer liksom bedre helt i slutten av turen. Jeg måtte komme meg innover i heia først. Oppe i høyden, innover mot Blautevatnet, kikket jeg etter snøfennene som alltid ligger her. Første gang jeg går denne turen er det vanlig å gå over ganske mange fenner. Selv om det snart er juli, så ligger snøfenner ofte til både august og enkelte ganger til ute i september.

Etter snøvinteren i 2015 lå det en fonn hele sommeren. Jeg er ikke sikker på om den forsvant i det hele tatt. Det kom i hvert fall nysnø på fonna før den forsvant. Denne fonna var nesten borte. Det lå fortsatt noen rester, men med det varme været som er lovet fremover, vil all snøen være borte første uka i juli. Det er alltid kjekt å se igjen flatene ved Mangædne. Det blir som oftest en stopp ved brua for å smake på kvaliteten på årgangen. Jeg var ikke helt alene i heia. Jeg traff en person, som hadde vært på hytta sammen med hyttevakten. Det ville altså være folk på hytta også. Jeg kom likevel ned til en tom hytte. Folkene var oppe på en topp for å finne «dekning».

Etter en skikkelig pause tok jeg fatt på tilbaketuren. Som ble omtrent som turen inn. Jeg kunne jo kjenne at jeg hadde vært på beina noen timer, men stor sett gikk det mye bedre enn fryktet. Som alltid. Det ble stopp og bading i badekulpen. Der var vannet omtrent lunkent. Trekken gjorde det likevel litt kaldere enn i «syden», og det ble ikke et langt opphold ved kulpen.

Killswitchz skrev (2 timer siden):

ei, husker ikke nøyaktig hvor. Men om du følger ruten her så lå den i området som er gulet ut, langs DNT stien. 

På toppen av Stutaheia. Og stien fra Høgaleitet i Hunnedalen mot Sandvatn. Da kjente jeg igjen plassen på et par av bildene... Takk.

Killswitchz skrev (23 timer siden):

En 4 dagerstur i Frafjordheiene med telt.

Jeg kan ikke se hvor bildene er tatt, men om det er så pass høyt som 1100 så bør det være opp mot Fidjanutane.  Fortell....

Baconpåtur skrev (6 timer siden):

Jeg ville tatt det opp med Norrøna så snart ei Gore-tex bukse ikke lenger er tett. Garantien og kundeservicen deres er helt strålende. 

Slitasje er ikke reklamasjonsgrunn.... (Jeg har  sendt inn buksa for å ordne hull nederst på buksa - kostet 450,-)

aico skrev (2 minutter siden):

Litt forvirrende begrepsbruk, gore-tex/membran-bukser er ikke «turbukse» i mine øyne, men regnbukse.

Det kan muligens skyldes "geografi". Jeg bruker Norrøna Recon omtrent alltid - kortbukse i godt vær, men med gore-tex i sekken. Og bor på sørvestlandet.

Jeg har nettopp tatt i bruk ny Norrøna Reconbukse. Den forrige holdt i to år, som er omtrent 4-6 måneder lengre enn Norrøna Dovre buksene holdt.  Jeg  skifter når Gore-Texen ikke er tett på lårene/over kneet.

fjellsofa skrev (4 minutter siden):

Takk for svar 👍 Kan det være en idé å starte fra den nederste p-plassen (Lomsvik) og gjøre unna den bakken mens man enda har krefter? Så blir det jo bare å cruise inn til bilen på returen 🤔

Enten det eller å ha to biler.

fjellsofa skrev (8 timer siden):

Det virker som om du er godt kjent i området og kan kanskje gi meg et godt tips ang veivalg 😉

Jeg tenkte å gå rundturen via Høylandskaret og Tverromdalen. Det blir et par kg på ryggen da jeg vil ta med telt og overnatte 1 eller 2 ganger. Hvilken retning, tror du, er det "letteste" å gå? 

Jeg har gått begge veier, men synes det er best å gå den "vanlige" veien (Høylandsskaret) først.  Jeg har noen ganger sett for meg å ligge i telt ved Tverromdalsvannet. Det  burde være mulig å finne en god plass der.  ellers er det jo en flott plass å slå opp telt helt nede ved Gloppevannet.  Bakken opp fra Lomsvik og opp til parkeringsplassen kan være tung...