REJOHN

Grimner skrev (3 minutter siden):

Men aller viktigst: plagget kommer aldri til å bli som nytt igjen.

Det er jeg enig i, men det betyr at jeg (i hvert fall) må tåle en del gammel svettelukt....

Snø på toppen med sol og varme i lia nedover.

Hjemme var det bar bakke, ikke grønt, mer grått og brunt, men uten en snøflekk. Yr mente det ville være opphold, og lite vind. Jeg sjekket ikke temperaturen, den lå vel på rundt 5 grader mente jeg. Denne dagen var jeg ikke i tvil om hvor jeg skulle gå. Lifjellet ligger der, og det er en grei tur rundt. Selv om det ikke helt går like fort som før, så går det ikke mer enn tre timer – håper jeg.

Det har blitt et par runder fra Dale i 2022. I gamle dager, for bare fire-fem år siden, gikk jeg rundt Lifjellet omtrent en gang i uka. Noen ganger gjerne både lørdag og søndag. Da var turen en kjapp tur, som gikk greit selv om forholdene var dårlige, med snø og is i stien. Jeg så litt fram til å gå denne turen. Den er så pass «krevende», med mye småklyving og til og med en liten rappellering, at jeg synes turen er kjekk.

Gjennom Ganddal på vei mot Dale, ble jeg mer skeptisk til prosjektet. Det var snø på markene og rester av brøytekanter langs veien. Da ville det også være snø på toppen av Lifjell. Var dette plassen for tur denne dagen?  På Dale var det ikke mange andre, selv om det var noen biler. Jeg kunne se spor utover langs fjorden, men det kunne være at «folkene» skulle til «Søsterhytta», den nye dagturhytta i Sandnes.

Med spor av vinter på veien innover mot Dale, ble jeg litt overrasket over å se grønne skudd og blader på en busk. Vi er tross alt ikke mer enn i februar, og det er fortsatt en stund til bjørka blir grønn. Det ble en våt tur. Marka var våt, myrene søkkbløte og stien nok så oppgått. Utover mot Bjorhavn gikk det greit, siden jeg stoler på at skoene henger på vått berg. På nordsiden traff jeg på en kar. Han kom i mot, og sa fra om at berget oppover mot toppen var glatt. Nå går jeg en umerket sti opp gjennom skogen, og der var forholdene greie. En stund.

Halvveis opp bakken begynte det å bli hvite flekker rundt meg. Det var helt hagl, og lå bare i søkkene. Lengre oppover ble det mer og mer hvitt, og en plass skle jeg – antakelig var det fortsatt is nede under snøen enkelte plasser. Det var på nordsiden. Så snart jeg kom opp over toppen og mot sør, ble det klart at det ikke var snakk om is, selv om det fortsatt var snøflekker rundt om.

Det er en fjelltur å gå rundt Lifjellet, men det er også midt i Sandnes. Stavanger er ikke mer en et par kilometer unna, og er god synlig og hørlig fra store deler av stien. Flyplassen er litt lengre vekk, men innflygingen kan av og til gå omtrent rundt fjellet. Det fikk jeg grundig høre på denne turen. To jagerfly på vei mot Sola kom inn fjorden. De hadde en litt ukjent profil, og jeg fikk senere vite at dette var to av de nye jagerflyene. De holdt et syndig leven.

På vei tilbake mot Dale traff jeg først en kar helt oppe mot toppen. Stor ryggsekk og kort bukse. Han var på vei rundt. Litt senere traff jeg nok en fyr, med sekk. Tre gutter alle alene + meg. Det er ikke så ofte det er gutter alen på tur lengre. Gamle mannfolk som meg treffer jeg inne i mellom, og jenter i hopetall, men ikke gutter alene. Nedover lia mot Dale, som ligger mot sør, kom sola gjennom. Det ble skikkelig vårlig og virkelig flott. En fin avslutning på en tur med både snø og sol.

Hvorfor viser ikke denne hos meg?

Vinter og snø i nordhellingene.

Denne morgenen var det ikke hvitt ute i hagen, og termometeret utenfor kjøkkenvinduet viste 5 grader på morgenen. For en gang skyld, kunne jeg vel velge tur uten å tenke for mye på is og snø. Det er alltid et godt spørsmål hvor turen skal gå. Det blir mye de samme turene, selv om det har blitt noen flere turer å velge mellom etter hvert. Stranden er god å ha, men denne dagen kunne jeg antakelig velge en tur litt i høyden eller....

Broderen og jeg bruker ofte å gå runden på Høgjærern. En kort runde på 7-8 kilometer, som normalt ikke kommer med i turloggen. Det er mulig å legge til noen kilometer om starten går fra Tovdalsveien. Det var en stund siden jeg hadde vært på den siden av Synesvarden, og det kunne på mange måter passe bra. Med lite vind og opphold, er Høgjæren en flott plass.

På vei oppover mot Høgjæren ble jeg litt overrasket da det bare var tre grader ute. Og det før jeg tok fatt på bakkene oppover. Det kunne tyde på omtrent null grader øverst. Nå har jeg spasert der oppe både med frost og snø noen ganger, opp gjennom årene, det burde jo ikke være umulig å ta en tur - selv med snø i stien. Siden jeg alt var i gang, og jeg hadde bestemt for Høgjæren. Så ble det til at jeg kjørte til parkeringsplassen ved Tovdalsveien.

Jeg fikk bruk for piggdekkene opp bakken mot parkeringsplassen, og hadde hatt god nytte av brodder det første stykket opp «geilen» mot Kartakalven, Nedover de første bakkene videre mot Synesvarden var det skikkelig sleipt, og jeg gikk forsiktig og måtte ned i sorpehullene enkelte plasser. De første par kilometerne var det vinterforhold, så snart jeg kom over på sørsiden ble forholdene mye bedre. Det vil si at det ikke var mer en så vidt noen hvite flekker, og videre var det barmark.

Jeg hadde trodd det ville bli vinterforhold mot Holmavatn. Siden snøen var vekk mente jeg turen burde gå videre mot Steinkjerringå. Nå hadde YR meldt overskyet, og jeg fikk mer sol enn skyet, men nede i sør tårnet det seg opp med mørke og triste skyer. Ville jeg nå rundt før uværet kom? Jeg tok en liten snarvei og gikk ikke helt ut til Steinkjerringå. Det ble en helt grei tur. Snøen jeg tråkket i på vei mot Synesvarden var omtrent forsvunnet da jeg tok fatt på det siste stykket mot bilen.

Det var blitt mørkere. Sola hadde forsvunnet bak de mørke skyene, og det hadde blåst opp litt. Siden vinden kom bakfra, merket jeg ikke annet enn at det virket som om det hadde blitt kaldere. Jeg traff en kar mellom parkeringsplassen og Synesvarden på veien inn i heia. Han kunne fortelle at det var enkelt å unngå bakken opp – og ned fra Kartakalven. Rett over den første gjerdeklyveren (over en port til venstre) er det faktisk traktorvei tilbake til Tovdalsveien. Jeg kunne bare følge hans spor på tilbakeveien.

Nå var snøen og sporene bort, men det var likevel helt greit å komme seg ned til Tovdalsveien på denne traktorveien. Antakelig sparte jeg også et eller to minutter, og det er jo viktig. Det ble en grei tur. Den lille «overraskelsen» med en ny vei fra bilen og mot Synesvarden var vel verdt å få med seg. Det er kjekt med litt nytt av og til.

Uten snø og is - og regn.

Det er ikke  vinter hele tiden, med null grader og is i stien, i hvert fall i høyden. Det er dager da temperaturen kommer over fem grader. Det er antakelig det de kaller den globale oppvarmingen. Sånne dager må utnyttes til en tur, og helst en litt lengre tur enn bare et par timer. Broderen er fornøyd med litt kortere turer, og har også for det meste holdt seg i lavlandet – uten bakker.

Jeg strever litt med å finne en tur som passer begge. Det bør være en tur som det er mulig å gjøre kort eller lang, alt etter som. Med utgangspunkt i Gramstad, er det nesten alltid mulig å finne brukbar tur, for nesten alle. Dalsnuten, som mange går, er bare to-tre kilometer unna. Selv om det er noen høydemeter til toppen, er stien tilrettelagt med trapper, og det er enkelt å nå varden øverst.

Det er mulig å gjøre turen skikkelig lang. Fra Gramstad til Resasteinen, videre til Dalevann og Lifjellet. Rundt Lifjellet og til Dale. Fra Dale litt opp av sjøen til Holmavika og så opp til Øvre Eikenuten, før det siste stykket ned til bilene. Dette må være omtrent 20 kilometer og vil ta 6-7 timer. Jeg har ikke forsøkt denne....

En annen tur, som det er mulig å gjøre både kort og lang, og med mange eller litt færre høydemeter, om det er ønskelig, går fra parkeringsplassen opp til Mattisrudlå eller Bjørndalsfjellet og tilbake til veien. Vi legger normalt turen om Fjogstadnuten, og om humør og form er på plass, så tar vi med Dalsnuten også. Broderen var med på planen, og vi avtalte å møtes på parkeringsplassen. Fortsatt tar vi hensyn til smittefaren.

Vi tok det litt rolig opp bakken, men holdt bra tempo videre mot Bjørndalsmyra. Myra var bløt og tung, og det krevde krefter å komme opp de små bakkene opp mot Mattisrudlå. Broderen var ute av form, og det gikk rolig til Bjørndalsfjellet. Vi kom likevel opp til toppen uten store problemer. Så langt hadde vi ikke sett folk, og det var tomt på toppen, men nedover mot veien kom det en del andre som også var på tur.

Nede ved veien mente broderen det hadde vært nok, og tok mot bilen. For min del ble det først Fjogstadnuten. Det lå en dame strekk ut på bakken, men på spørsmål kunne hun melde at alt var bra. Over den lille heia mot Kvitemyr og Revesholen, måtte jeg velge om jeg også skulle ta med Dalsnuten denne dagen. Det fristet veldig. Været ville bli dårligere og det ville passe med en litt lengre tur.

I horisonten mot sør og vest lå det svarte og tunge skyer. Regnværet som var meldt kunne ikke være langt unna. Likevel ble det til at jeg tok fatt på bakken og trappene opp mot toppen. Vi hadde hatt bra vær. Lite vind og en god del sol. Selv om det kunne komme regn, så ville det bare være helt mot slutten, og jeg tåler vel fortsatt en kilometer eller to i regn, mente jeg. På turen opp og ned fra Dalsnuten traff jeg en jente. Det satt en annen jente og ventet litt lengre nede, men på toppen var jeg helt alene. Jeg tror det sjeldent er folketomt på den toppen midt på dagen i noenlunde bra vær.

Det ble en flott tur på omtrent en mil, og med en god del høydemeter, helt uten is og snø. Og jeg fikk ikke regn på meg i det hele tatt. På hjemveien regnet det.

To gamle gubber på tur.

Lavtrykkene står i kø i Nordsjøen. YR har regn og regn og mer regn på menyen. For andre bare noen kilometer lengre inne i landet og noen meter høyere over havflaten, kommer nedbøren som snø. For oss i sjøkanten kommer det som regn. Likevel fortsetter det å dukke opp dager med bra vær. På tross av at YR varsler nedbør og vind to-tre dager tidligere. Værmelding må være vanskelige greier. En slik inneklemt dag ville det være på fredag mente YR. De var snakk om sol og omtrent ikke vind. Som vanlig med blå himmel, ville det bli kaldere.

Det siste stemte bra. Hjemme var det hvitt ute i hagen, og selv om det var varmegrader, så gjør ikke 2-3 grader det spesielt varmt. Det måtte bli en tur i sjøkanten denne dagen også. Jeg tok kontakt med broderen, og han mente det ville passe bra med en litt lengre tur. Han ble litt skeptisk da jeg nevnte at planen var å gå fra Hellestø til Fuglingane på Borestranden for å snu å gå tilbake.

Vi har gått forbi og fortsatt til Orre noen ganger. Da regnet vi Fuglingane som halvveis. Det bestyr en tur på 15 kilometer. Nå er stranden flat som et stuegulv, og det går normalt ganske fort. Broderen ville bli med, men han så for seg å snu tidligere om det ble for tungt. Det var ikke bare broderen og jeg som ville på tur denne dagen. Det var mye bil på Hellestø, og ute på stranden kunne vi se folk hele veien mot Sele.

Dennedagen var stranden hard og grei å gå på. Vi kunne holde god fart sørover, og kom ganske fort til Sele havn. Etter havna er det et stykke med rullestein, men det er egentlig den eneste «hindring» på denne turen – om sanden ikke er løs. Sola sto rett i mot og det var omtrent ikke vind. Det ble varmt. At folk ville på tur en slik flott dag, var lett å forstå. En liten stund kunne vi faktisk ha hevet av vindfleecen og vandret i bare ullblusen. Det minnet om vår.

Rett over hengebrua over Figgen, gikk vi på kjentfolk. To damer, på tur i finværet. De går nok ikke så langt som oss, men er fortsatt på tur når det passer. Vi fikk en kjekk stopp. Ute på Borestranden kunne vi se flere folk. En gjeng jenter på vår alder, kom i mot oss. Bestyrerinnen, Ingrid og Gro var også på tur denne flotte dagen. De hadde parkert ved Borestranden og hadde vært sør et stykke før de nå var nesten helt nord. Det var flere kjentfolk på tur denne dagen. Litt etter vi hadde ønsket jente god tur videre, møtte vi Gunnar og Kari. De var på omtrent samme tur som jentene, men et stykke bak.

Det ble stopp for te og kjeks ved Fuglingane. Det er ikke så ofte vi tar en stopp, men denne dagen passet det god med en liten pause i det flotte været. Sola sto rett i mot, og det ble en pause uten at det ble kaldt. Nå forsvant sola inne i mellom på vår vei tilbake til Hellestø. Det hindret oss ikke i å holde farten oppe og kilometerne gikk geit unna.

Det krever litt «øvelse» å gå på hardt underlag over litt lengre tid. Selv med mye trening blir beina stive og tunge etter hvert. Vi kom likevel tilbake til bilen i god form, og vi var begge godt fornøyd med turen. Det skulle jo bare mangle med sol og nesten uten vind.

Robinson skrev (9 minutter siden):

Dalevatn i Sandnes. 20 minutters kjøring 

Fine plass, flott vær og skikkelig bra bål.   (Og jeg var ikke på tur......)

Robinson skrev (22 minutter siden):

Bjerkreim kommune.

Du snakker om Bjerkreim........

Fjerde turen i bare skjortearmene i vinter.

YR er raus med nedbørvarsler for tiden. De meldte regn og atter regn. Sånn blir det jo aldri. Det kommer opphold inne i mellom, og til og med sol. I hvert fall bak skyene. Det er ikke spesielt kjekt å gå tur i regn. Enda mindre morsomt blir det om det blåser i tillegg. Ekstra ille blir det om temperaturen kommer ned mot null, eller bare noen grader over.

Likevel hender det at været og værmeldingen samarbeider, og lover noenlunde bra vær. Slik var det på fredag. Det skulle være opphold, lite vind – ikke mer en frisk bris. Det var så avgjort ikke snakk om sommertemperatur, men den skulle holde seg et lite stykke over frysepunktet. Frosten skulle til og med holde seg vekke om natten. Det lå til rette for en grei tur. Jeg har den siste tiden tatt turen rundt Lifjellet noen ganger. Den gamle gode vinterturen, som etter hvert er blitt noe mer tøff og tyngre enn før. Nå har det alltid vært slik at en spesiell tur føles lettere og enklere etter at jeg har gått den noen ganger. Lifjellturen virker som regel greiere på slutten av vinteren enn før vinteren.

Det var uansett med en viss skepsis jeg startet. Ville turen være grei eller ville vær og forhold gjøre den tung og vanskelig. Jeg pakket sekken og tok ut mot Sandnes. På Dale var det lite bil og mye folk, antakelig skoleklasser på tur. Jeg ble helt alene med en gang jeg la bak meg stien mot Søsterhytta. Den nye dagsturhytta i Sandnes. Alt fra starten ble det klart at det ville bli en våt tur. Selv om YR mente det ikke ville komme nedbør var det vått. Myrene var søkkbløte, og bekkene gikk store, Det var mye vann og sorpe i stien.

Vi har kommet oss velberget til februar. I hagen står snøklokkene og nikker. Krokusen venter fortsatt på bedre vær. Rundt Einerneset er det også grønt. Her er det den vintergrønne kristtornen som gir farge. Litt til min overraskelse fant jeg en annen busk med grønne blader. Antakelig en rododendron, men det får jeg sjekke en senere gang. Det viser i hvert fall at det er håp om vår og varme.

Det har blitt noen turer i skjortearmene den siste tiden. Jeg startet nok så optimistisk uten jekke på denne turen også. Det gikk selvsagt helt greit med vinden bakfra over de åpne strekkene, og inne i skogen kjennes jo ikke vinden. På vei oppover bakken mot toppen, fikk jeg hagel i hodet. Nå ble det ikke vått, hagel preller av og gjorde meg ikke våt. Selvsagt fikk jeg det verste været over toppen hvor det ikke er noe som tar av for vær og vind. Fortatt var det bare hagel, men nå slo den på lua, og det kjentes når hagel traff ørene.

Sola holdt nå hjemmeleken inne i skyene, men egentlig var det ganske bra vær, selv om det kom noen flere haglbyger. Litt på trass beholdt jeg jakken i sekken. Nede ved Dalevatn var det folk, litt lengre nede i traff jeg Kjell, og stoppet for å ta en prat. Det ble litt snakk om turer og nye stier i området rundt oss. Appen på telefonen mener turen er over 12 kilometer, men jeg tror appen ikke er spesielt nøyaktig, og mener turen «bare» er ca 10 kilometer. Litt tunge kilometer, og jeg brukte denne gang nesten tre timer. Likevel en flott tur i greit turvær.

dede skrev (3 timer siden):

Det var ikke noe problem å følge nødlinger opp mot ristølnuten. Jeg gikk til venstre ved treet på bilde siden tydelig nødling/merking oppå den store steinen og oppover - snudde som sagt før jeg var helt oppe men mener jeg så gjerdeklyver på toppen?  Men da jeg kom ned så jeg at det går en sti på høyre side av dette treet også? (Bildet er fra første sletten etter at en har gått oppover fra Bjødnalia) Er det verdt/mulig å gå opp der også? Hvilken vil evt være brattest om du har gått begge?

Slik jeg har lagt stien oppover, går den på høyre side av treet, og du kan så vidt se stien oppover. Uansett hvilken side du velger here, så vil du ende ut oppe på en liten myr og der går stiene sammen.

dede skrev (4 timer siden):

Ellers hadde jeg også tenkt på å gå rundt skogen men så for meg at elva ved porten der kunne være stor å krysse for meg med dårlig balanse... Men det gikk gjerne greit?  Ifjor var det jo snebro der på denne tiden - og is over myren videre så litt enklere enn i vått terreng..

Da jeg gikk "Skogen" hadde jeg ikke problemer med bekken, men jeg bruker en stav, og den kom godt med denne gangen.

dede skrev (4 timer siden):

Ned fra Blåfjell/Sælandsfjell; Jeg er ikke noe glad i steinura og gjerdeklyveren øverst i urådalen - vet du om det er noen vei ned der en kan komme seg ned på andre siden av Bjødnalia (ie veien mellom Bjødnalia og Skogen?). Jeg har gått fra toppen av bakken mot sjelset og over sædalsfjellet (se kartet) - var fin tur som kan anbefales om en synes bakkene ned til sjelset og videre er kjedelige (var heldig og fant stier siden et par gjerdeklyvere) men har lyst å se om jeg finner en annen rute så jeg unngår den siste biten opp til Bjødnali.

Jeg har gått samme vei over heia fra Blåfjell til veien, og det var en flott "omvei", men jeg har ikke funnet noen andre.

dede skrev (4 timer siden):

Ellers har jeg store planer å se om det er noen sti fra Bjødnalia på baksiden av vannet der - er jo en gjerdeklyver på veien til skogen men har ikke gått der?

Det er en gammel sti som går fra gjerdeklyveren og mot Bjødnaligården. Først må du over en myr, og så opp to "brekker", og stien er i dag gjengrodd. "Noen burde muligens se om ikke denne kunne merkes.

Vårstemning og lite vind.

Det blåste natt til lørdag. Ganske friskt, opp mot orkan og helst mer i de verste kastene. Nå unngikk vi heldigvis skader, men fikk en ny trampline i hagen. Lørdag ble det derfor bare en kjapp tur rundt Gruda med litt regn og litt vind. Søndag var YR mye mer gavmild. Det var snakk om sol og lite vind, selv om det var meldt opp mot 18 m/sek. Noe som er ganske heftig, men fortsatt ikke til hinder for tur.

Søndagsturen burde gå i skogsterreng. Skogen gi livd, men stenger også for sola som var meldt. Jeg tenkte på Bjødnali. Den turen er det mulig å gå selv om det blåser ganske kraftig. Det er bare noen få meter alle øverst i skaret ned mot Sjelset, som kan være «vanskelige». Nå var temperaturen lav. Det var så vidt over null hjemme, men oppe i høyden kunne det være litt is. Broderen ville holde seg nede i lavlandet, så jeg fikk gå alene om jeg ville på tur til Blåfjell og Bjødnali.

Det var andre som også hadde sjekket værmeldingen. Jeg kunne se mye folk og mange biler ved Melsvannet, og på parkeringsplassen i Sælandsskogen var det mer bil enn vanlig på en god søndag. Den siste tiden har det blitt noen turer i skjortearmene. Januar er liksom ikke helt riktig måned for slik påkledning på tur, men for meg har det blitt noen flotte turer i lette klær.

Denne dagen var det meldt kald og klart vær. Det skulle blåse en del, men siden starten på turen opp mot toppen av Blåfjell går gjennom skog før bakken oppover, valgte jeg – igjen .- å gå i skjortearmene. Jeg trodde nok at jeg måtte ha på mer klær oppe i høyden over skogen. Det blir aldri i «full fart» opp bakkene, tempoet blir heller på det jevne. Jeg ble likevel litt overrasket da et par, kjapt strøk forbi i bakken. Nok overrasket til at jeg hang meg på – et stykke bak. Det gikk greit, men pust og puls var ikke langt fra toppen.

Oppe på toppen av Blåfjell, snakket jeg med folka. De var på poeng-jakt, og da jeg fortalte at det også var poeng å hente på toppen av Ristølnuten, ville de ta oppom. Vi tok alle mot Bjødnali, men nedover lia, gikk det adskillig fortere med paret. Jeg tok oppom gården, og satte så kursen mot Sjelset, men ved veidelet mot Skogen bestemte jeg meg for å legge turen om Engjavatnet.

Sola som var lovet, kom fram fra skyene. Vinden som også var nevnt, holdt seg omtrent vekk. Det ble skikkelig flott innover mot Skogen. Bakkene var omtrent grønne, sola skinte, småbekkene bruste, null snø og is og det var «litt» varmt i le for vinden. Det minnet nesten om vår. Det var i hvert fall gode forhold for tur. Det var lett å komme i godt turhumør. Det lille stykket fra Skogen tilbake til veien mot Sjelset, er et flott stykke natur. Stien viser nesten ikke og det er nærmest «villmark». Antakelig har det vært dyrket mark, eller i det minste utmark, men nå har skog og busker overtatt.

I bakken ned mot Sjelset tok jeg igjen paret fra toppen på Blåfjell, de hadde vært oppe om Ristølnuten. Da er turen oppom Ristølnuten og runden rundt Engjavatnet omtrent like i tid. God å vite.

Telefonen mener turen rundt Engjavatnet er på 12 kilometer, men jeg tror det er litt overdrevet. Antakelig er turen ikke mer en litt over ti kilometer, men den tar likevel to og en halv time. Nesten en vårtur, i bare skjortearmene. Det lover godt for turåret 2022.

En grei tur, uten mye vinter.

Den siste tiden har det blitt mye kontroll av YR og værmeldingen for de forskjellige turområdene i nærheten. Det har ikke vært like enkelt å finne en tur som både passet i lengde og ikke er dekket med is. Vinden vi har hatt, har også gjort valget vanskelig enkelte dager.Jeg begynte å planlegge helgas turer tidlig i uka. De kunne se ut som om valget sto mellom å drukne eller blåse bort, om ikke begge deler på en gang. Det var også snakk om noen få kuldegrader på natta, nesten som vanlig.

Fredag var det bare tre varsler om ekstremvær på yr. Riktignok for lørdagen, men fredagen var ikke helt uten regn og litt vind. I tillegg var det snakk om litt frost. Likevel regnet jeg med det ville være mulig å ta turen til Gramstad, for å gå tre, eller muligens 4 topper. Jeg hadde forsøkt meg på denne turen tidligere, og måtte snu med bare en og en halv topp. Is i stien gjorde at jeg avsluttet prosjektet ganske kvikt.

Det skulle bli rundt null en time eller to på morgenen, men det burde ikke gi mye is. Nå var det snakk om skyer og litt regn utover dagen, og vinden skulle ta seg opp. Om jeg startet tidlig ville jeg muligens unngå det meste av drittværet. Planen var altså å starte fra Gramstad å gå Mattisrudlå, Bjørndalsfjellet, Fjogstadnuten. Skulle jeg ikke være gjennomvåt nede ved Revesholen, kunne jeg vurdere Dalsnuten som en flott avslutning. Det mente jeg ikke var veldig sannsynlig, siden værmeldingen ikke var god for ettermiddagen.

Det var få biler på Gramstad. Andre hadde også sjekket værmeldingen, og funnet ut at dagen godt kunne tilbringes hjemme. Oppe i bakken mot Bjørndalsmyra lå det is i veien. Jeg lurte litt på hvordan det ville gå. Selv med bare noen få grader valgte jeg å starte i skjortearmene. Det ville jo være greit å ikke bli gjennomvåt av svette opp bakkene. Litt kaldt til å begynne med, men jeg ble fort varm.

Yr mente vinden skulle komme fra nordvest, men da jeg sjekket, kom den mer fra sørvest. Om ikke fra sør. Sørlig vind gir sjeldent nedbør, og som oftest betyr det at lavtrykk ikke kommer rett inn fra vest. Litt lengre oppe i bakken kikket jeg opp i lufta og fikk se nesten blå himmel. Det var lav dis i horisonten, men sola kom nesten gjennom. Det var ikke været YR hadde meldt.

Oppe i høyden lå det litt is, men bare så vidt litt snerk på pyttene. Vinden var kald, men selv på Bjørndalsfjellet trengte jeg ikke å hive på varmere klær. Oppholdet på toppen ble kort. Nesten tørr bakke, omtrent ikke is, nesten sol, og nesten ikke vind. Det var nesten skikkelig bra forhold – til å være i januar. Det ble i hvert fall en skikkelig flott tur. Værmeldingen for lørdag var storm, orkan i kastene, med skikkelig stor nedbørsmengder. I hvert fall ikke turvær. Det var bare å utnytte fredagen best mulig. Jeg ble for enig med meg selv om at denne gangen måtte det bli tur til topps på Dalsnuten også.

Ute i horisonten hang skyene, og det seg sakte inn mot kysten. Det kunne ikke være lenge til været ville endre seg, men selv på Dalsnuten i litt mer vind, klarte jeg meg med skjorta. En flott avslutning på en grei tur. Jeg var godt fornøyd med meg selv etter 11-12 kilometer og 6-700 høydemeter, i skjortearmene på en fredag i slutten av januar.

Kjell Iver skrev (På 28.1.2022 den 11.45):

Det er jeg uenig i. Min erfaring med Gore-tex og membran eller bruk av tette plagg slik som vanntett regnsett er to helt forskjellige ting. Jeg har testet dette hver dag denne vinteren i forskjellige kombinasjoner. Bomull er bare helt forferdelig for øvrig. Jeg hadde på en bomullsbukse i går kveld på en to timers fjelltur i regn/sludd/snø og den buksa var våt, kald og tung når jeg var nede igjen. Jeg gadd ikke bytte eller trekke over regnbukse før turen siden jeg visste at turen var kort. Om jeg hadde hatt en regntett bukse utenpå ville den allikevel vært fuktig og kald, mens om jeg hadde hatt en skikkelig pustende skallbukse i stedet ville jeg vært tørr på ull-longsen når jeg kom ned igje

Dette stemmer helt med mine erfaringer.

Jeg sluttet å bruke regntøy da Gore-Tex kom på markedet på 90 tallet. og har aldri vurdert å gå tilbake til regntøy. Det er klart at jeg ikke er tørr med Gore Texi regnvær i timer, men det er likevel betydelig bedre enn i gamle dager.

Fredagens tur gikk i ullbluse, med ullblandings-skjorte over. Det var 3-4 varmegrader og litt vind og null nedbør. (litt kaldt øverst der vinden fikk tak), likevel var jeg søkk bløt da jeg kom til bilen, (Muligens var det Gore-Tex jakken i ryggsekken som hadde skylda?)

Kjell Iver skrev (4 timer siden):

Men @REJOHN - jeg kunne gjerne tenkt å fått visst hvordan Alfa reparerer Gore-Texen i slike sko. Jeg har selv et par forholdsvis nye Alfa Core, som plutselig begynte å lekke som en sil. Har de en metode for å legge på Gore-tex på innsiden på nytt igjen på disse støvlene du har kjøpt?

Jeg har dessverre ikke mer informasjon rundt dette enn det som fremkommer i reklamen. At  det lar seg gjøre, er temmelig sikkert (for Impact) Jeg mener prisliten nevnte 600 - antakelig for en sko - bør være inkl mva.

GustavN skrev (10 timer siden):

Men kunne du forklart meg hvorfor du mener de har plikt til å gi deg en garanti utover det de har skrevet at garantien gjelder?

Jeg mener ALFA "garanterer" for noe som uansett faller innenfor reklamasjonsrette, og siden de bruker begrepet "garanti" må dette gjelde mer en det som inngår i reklamasjonsretten. (Det er forøvrig ikke ALFAs oppfatning av "garanti" som gjelder, men hvordan den "normale" forståelsen av reklamen og opplysningene fremstår.)

Det er heller ikke slik at siden de har tatt forbehold, så har reklamasjonsretten falt vekk for det de har tatt forbehold om. Er varen av en vesentlig dårligere kvalitet enn hva som bør kunne forventes, så har du likevel krav på ny vare eller reparasjon.

Dette ut fra min forståelde av gjeldene regler og praksis. 

GustavN skrev (1 time siden):

Men det gir jo ikke deg rett til å definere hva garantien deres er?

Mwn jeg har selvsagt rett til å ha min mening om hva en garanti skal omfatte....

Forøvrig blir det ikke meg som avgjør saken, det vil forbrukertilsynet antakelig gjøre.

Bruken av "garanti" i produktomtale eller reklame, er tatt opp av "tilsynet" mange ganger, og riktig bruk bør egentlig være vel kjent for alle som jobber med slike ting. 

Garanti må være mer enn reklamasjonsretten 

Marius Engelsen skrev (7 minutter siden):

Hvor langt har du gått med sålene? Har sålene blitt fortere slitt enn det som er normalt? 
 

Hvis levetiden på sålen er som normalt, og resten av skoen holder god stand, så er det jo en grei deal å kunne skifte sålen? Det er jo det som er poenget med skoen, om man sliter ut en del skal resten av skoen være såpass god at det er nok å skifte den utslitte delen.

Er resten av skoen slitt, så holder ikke skoen det den lover.

Det er egentlig et spørsmål om hvem som skal betale for sålen.

Brukt i 26 måneder og omtrent 3000 kilometer.

GustavN skrev (2 timer siden):

Skoene er selvsagt ikke dekket av noen reklamasjonsrett på dette punktet.

Ikke helt selvsagt: skulle sålen være dårligere enn det en burde kunne forvente ut fra pris og kvalitet, så er det en reklamasjonssak.

Garanti må gi noe mer enn hva du ellers ville ha hatt av rettigheter ut fra reklamasjonsretten.

sneakyowl skrev (9 minutter siden):

Dette forstod jeg ikke helt. Hva er det du søker reklamasjon på? At du har slitt ut sålene?🙄
Det er vel ingen steder de har oppgitt at dette ikke er såler som kan slites ut? Det er jo derfor de har reparasjonstjenesten sin for disse skoene hvor en kan betale for å få nye såler satt på.

Jeg er i utgangspunktet enig, men siden det fremgår at produktet skal vare (livet ut) og at de gir "garanti", så tror jeg ALFA sliter i møte med Forbrukertilsynet. Pris og "garanti" tilsier at skoene skal holde lengre enn 26 måneder.

(Slik jeg har forstått det så vil Forbrukertilsynet slå ned på bruk av garantibegrepet om det ikke har noe relt innhold, og skoene er jo uansett dekket av reklamasjonsretten)

Morten Riise skrev (6 minutter siden):

Veldig interessant. Dog er nok sålen å anse som forbruksmateriell og en slitasje en hadde måtte påregne på et øvrig par fjellsko.

Hva skal de ha for å bytte ut sålen?

Jeg  sjekket, 1200 for ett par.

Da har jeg forsøkt å reklamere på mine ALFA Impact sko. Brukt i 26 måneder, og nå er sålen nessten nedslitt.

Jeg trodde nok alt fra starten at ALFA ikke ville godkjenne slitasje som reklamasjonsgrunn (de har forbehold i sin reklame), men at "Garantien" selv med forbehold ville gi meg reparasjon gratiis. ALFA er ikke enige i dette...

Nå har jeg tatt opp spørsmålet gjennom forbrukertilsynet, så får vi se hva de sier. (Jeg er nok så sikker på at de vil mene vel 2 år er for kort tid...)

Reklamasjon ALFA 250122.odt

Medvind sørover og regn og vind i mot på returen

Det har vært en litt underlig vinter – så langt. Mange dager med temperatur under null om natten og rett over null på dagen. Frosten har gjort at stier og veier har vært glatte. Ikke helt føre for oss med litt stive bein og dårlig balanse. Inne i mellom har vi hatt dager med regn og 7-8 grader. Det har vært litt is igjen, men gode forhold enkelte dager. Nede ved sjøen, helt i vannkanten, er temperaturen ofte noen grader varmer, og det ligger sjeldent snø og is der.

Lørdag har den siste tiden vært en dag jeg nytter til en litt lengre tur. Uten frost og is, har det blitt en tur fra Dale, eller fra Gramstad. Med hvitt på bakken, blir det en tur fra Hå til Varhaug. Den «vanlige» vinterturen når bakken er dekket av is eller snø. På torsdag var det fortsatt hvitt i hagen, og selv om det ble varmegrader på fredag, var jeg sikker på at det fortsatt var mye is i steine rundt Dale og Gramstad. Det måtte bli nok en langtur fra Hå til Varhaug.

Turen er på 18 kilometer og går på omtrent tre timer. Dette er for meg blitt en langtur. Selv om det bare er småbakker og store deler av turen går på god sti eller nærmest vei, så krever turen så avgjort sitt. Jeg var likevel sikker på at det også denne gangen ville gå greit. På Hå var det mye folk og mange biler. Mange ganger er jeg helt alene på parkeringsplassen på lørdagene. Det var til og ,ed et par gjenger som gjorde seg klar til tur – samme vei som jeg går.

Det er en og en halv kilometer til fyret (Obrestad fyr). Stien går litt i utmark før den fortsetter over et jorde. Det viste seg at «underlaget» var sleipt. Frosten hadde sluppet taket, men overflaten var fuktig og sleip, nærmest skøyteis enkelte plasser. Ute i gresset gikk det hele så mye bedre, og jeg holdt meg utenfor stien for det meste. Folkene som startet foran meg holdt god fart, og det tok tid før jeg halte innpå. Vi snakket sammen rett ved havna på Obrestad.

Det er en bakke på turen. Mellom Obrestad og Reimebukta ligger Komedelen. En høyde med god utsikt over havet. Litt underlig at det ikke finnes spor fra krigen her. Ved fyret er det masse bunkerser, langs sjøen er det skytestillinger og på sørsiden av havna er det både hitlertenner og pansermur. Oppover bakken mot toppen av Komedelen er det en tydelig «hulvei» - stien er tråkket langt ned i terrenget. Det er ikke mange plasser i Norge jeg har dett det. Langs stien rundt Reimebukta, er det en del sjøhus. Et på langt oppe på land. Sjøen kan gå langt inn under de verste stormene. En storm til så ryker det eldste sjøhuset .

Ikke langt fra stien ligger også Grødaland. Et bevart tun med huser – og innbo fra tidligere tider. Grødalandstunet er vel verdt et besøk. Ved den gamle kirkegården, ble det denne gangen ikke noen stopp. Jeg hadde både saft og te i sekken, men tok bare noen bilder og fortsatte turen. Det er tilbake i samme spor som jeg kom.

Nå var det litt mer surt å gå tilbake. Jeg hadde vinden og noen ganger regn rett i mot. Jeg hadde truffet en del folk på min vei sørover. Nordover, i litt dårligere vær, traff jeg ikke mange. En helt grei treningstur på en lørdag.

Nå bør vi muligens vente til dommen foreligger. Det er jo ikke en stor overraskelse at bistandsadvokaten hevder noe slikt...

Vinterturen rundt Lifjellet.

Lørdagsturen har etter hvert blitt en litt lengre tur enn de «vanlige». Denne gangen ble det en tur rundt Lifjellet. Dette har i mange år vært den faste turen på vinteren – om frost og is holdt seg vekke. Før det var det Bynuten som var den vanlige turen. Det ble opp gjennom årene ganske mange turer dit. På vinteren overtok Lifjellet. Da var turen til Bynuten en helt grei tur. I dag er dette en langtur.

Nå er en tur rundt Lifjell fortsatt en helt grei tur, selv om det tar lengre tid enn for tyve år siden. Siden det ikke har blitt så mange av denne spesielle turen,var det på tide med nok en gang. Jeg har gått turen i all slags vær, men etter hvert blir det mer og mer turer i «godt» vær. Denne dagen var YR ikke spesielt positiv, med overskyet og litt vind. Temperaturen skulle være «vinter».

Det var andre enn meg som ville på tur denne dagen. Det var en mengde biler på Dale. Jeg har opplevd å være alene på Dale om været ikke samarbeider. Helst vinterdager med dårlig vær og gjerne i januar. Mange av de som skulle på tur fra Dale, hadde «Søsterhytta» som turmål. Denne hytta er en dagsturhytte, og det er satt opp flere slike rundt om i kommunene.

Sandnes sin hytta står en liten kilometer fra Dale, og det er god turvei et godt stykke mot Dalevågen, og god sti videre. Det står skilt der stien mot «Søsterhytta» tar av fra den T-merkede stien utover langs sjøen. Jeg tok turen innom. Det var bare en liten avstikker på 200 meter fra min vanlige sti for turen rundt Lifjellet. Jeg går på nedsiden av den T-merkede stien og følger den «nye» stien mot dagturhytta de første 200 meterne.

Nå var stien nede i henget mot fjorden merket på ny. Det var hengt opp grønn/svarte merkebånd på trærne langs stien. Den skulle være grei å følge nå. Fra jeg ikke lenger kunne høre unger og voksne på vei fra og til den nye hytta, var jeg stort sett alene. Nesten som vanlig, kom det en jente joggende forbi. Ellers var det tomt for folk helt til jeg sto på toppen av Lifjell.

Normalt treffer jeg andre på vei ned fra toppen og på stien mot Dalevann og ned til Dale. Denne gang var det kun en kar som kom springende. Med så mange biler på parkeringsplassen hadde jeg vente å treffe flere. Jeg var i utgangspunktet klar for en «vintertur» med kald vind, men uten nedbør, Jakken kom fort av inne i skogen og turen gikk i bare skjortearmene. Selv om det var kaldt på toppen, gikk det likevel greit å holde varmen over det åpne strekket.

Det var ikke mer en 3 grader hjemme, men det hadde ikke vært frost på natten – hjemme. Nede ved sjøen tenkte jeg ikke en gang på frost og is. Det skal liksom ikke være vinter når turen går i skjortearmene. Oppe bakken og på toppen var det ny is på enkelte plasser. Det ble til at jeg gikk litt forsiktig en stund.

Ruren rundt Lifjellet er fortsatt en kjekk tur, men den er ikke en tur jeg vil dra med folk med dårlig form. Den er mer krevende enn mange av de andre turene jeg pleier å gå. Telefonen mente jeg hadde gått 12 kilometer. Litt langt, tror jeg, men farten er ikke stort mer enn 3,5 kilometer i timen. Noe som sier litt om hvor «tung» turen egentlig er.