Søk i nettsamfunnet

Regnvåt tur på høgjæren. Nesten en uke etter forrige tur, og hva er det værgudene serverer. Regn – i bøtter og spann – hele dagen. Lørdag er turdag. Været har til nå ikke vært noen hindring for å ta ut. Opp gjennom årene har jeg forsøkt mange kombinasjoner av klær for å få en mest mulig komfortabel tur i regnvær. Det så ut som jeg skulle få anledning til å teste gamle velprøvde greier denne gangen. Gore-tex jakke skjorte med høyt innhold av ull og ullundertrøye. Gore-tex bukser med lang under. Selv med høy temperatur bruker jeg å ha lang under i regnvær. Det blir kaldt med bare gore-texen mellom huden og regnet. Heldigvis var det lite vind, bare en bris, som ikke laget kvalm for turgåere. Det er en fordel om turen går i åpent terreng som oppe på høgjæren. Med pisseregn på ruta, ingen lysning i sikte og en værmelding som bare lovet mer regn, krever det litt beslutsomhet å ta ut. Det virker enklere å bare sitte i bilen. Endelig ute, og med pusten under kontroll opp den første bakken, blir verden et mye hyggeligere sted å være. Det er selvsagt litt ekkelt å få regnet i fjeset. Det er «kulse» før kroppen har gått seg til og fått opp dampen. Og den første timen holder klærne på fuktigheten fra svetten. Det blir mer ubehagelig etter hvert. Bekkene var store, men laget ikke problemer. Steinene var antakelig glatte, men det testet jeg aldri. Stien er stor sett grei og det er få plasser med steiner. Under slike forhold er det lett å komme i det filosofiske hjørnet. Jeg gikk og tenkte på om jeg ute og går for turens skyld er jeg på tur for å gå? Her ble jeg ikke enig med meg selv. Jeg er vel på tur for både å gå og for å være ute. Med det været som jeg hadde i fleisen, ventet jeg ikke å se mange andre. Det var imidlertid spor, og de så ut til å være dagsferske. Kan det være andre ute og går i drittværet. Det var det. Jeg traff de første rett under Synesvarden. Far og sønn antakelig. De var våte. Og de ville snu ved varden. Og ikke lenge etter kom de i god fart nedover mot Holmavatn. De så antakelig fram til en tørr og varm bil. De neste jeg traff var to jenter som kom imot hver for seg. Det er en del jenter som tar ut på tur alene, det vil si at det ofte har hund med. Selv på lengre turer treffer jeg ofte enslige jenter. Og det virker som det blir flere og flere de siste årene. Det er jo selvsagt ingen grunn til at jenter ikke skal gå på tur alene, og jeg synes det er greit at mange tar seg ut. I slikt vær, blir det ofte til at jeg stopper opp en liten stund og veksler noen ord med de jeg treffer. På den måten er turer i dårlig vær kjekkere enn andre turer. Denne gangen fikk jeg en hyggelig passiar med flere av de jeg traff. Det regnet hele veien ned til steinkjerringå. Det regnet hele veien tilbake til bilen. Det regnet…. Les hele artikkelen

Topptur i april. Hva er det med værgudene. Det holder ikke alltid det de lover. Heldigvis. Søndagsturen var truet av nedbør. Det skulle komme litt regn fra 12 av… Det hindret oss – broderen jeg jeg – ikke å sale opp for en tur til Bynuten. Tidlig en søndags morgen. Sommertid vil si at vi starter hjemmefra omtrent rundt 10 på morgenen, og ut fra erfaring de siste årene, ville vi bruke noen timer på turen. Tidligere 3 – nå minst 3 ½ time, pluss kjøring frem og tilbake. Broderen har begynt å bruke «tekniske hjelpemidler» mobil med GPS, som forteller om fart, lengde og høydemeter. Alt interessant. Men vi er først og fremst på tur. Og for å ta data først som sist. Turen er 6 kilometer en vei – til sammen 12 km. Det er 580 høydemeter. En relativt «tung» tur, og oppe mot toppen er det ofte et ganske annet vær enn nede ved bilen. Vi var ikke alene på Seldalsheia denne morgenen. Det var en god del biler da vi kom, og vi så en stor gjeng øverst i bakken da vi nærmet oss parkeringsplassen. I gamle dager for 3-4 år siden, ville vi ha satt opp farten for å ta igjen gjengen foran. Siden det ikke er «dagene» som er gamle men oss, så tok vi det rolig oppover bakkene. Så rolig som puls og pust tillot… Vi så gjengen igjen da vi kom over toppen og kunne se nedover mot Trodlabærtjødnet. Vi hadde ikke tatt innpå noe særlig. Broderen mente vi ville ta igjen gjengen omtrent halv-veis, jeg mente mye lengre oppe, helt oppe ved «fossen». Det ble ved fossen. Det viste seg at dette var gjengen fra Austrått fjellvandrar og turkompani. Samme kompaniet som vi traff på ved Dalevann. Denne gangen fikk vi testet farten, og de holdt en mer en grei fart oppover bakkene. Det er i hvert fall ikke snakk om «familietempo» på den gjengen. Vi hadde følge opp til toppen. Det er selvsagt vid utsikt på Bynuten. Byen kunne skimtes og det var mulig å gjenkjenne topper innover i heia. Mot sør ligger Vådlandnutene. Fortsatt dekket av snø. Det er en stund til det blir mulig å ta en tur opp her. Vådlansnuten er 120 meter høyere en Bynuten, og det var vesentlig mer snø der. Det får, nesten tradisjonelt, bli en pinsetur. Vi snudde omtrent med en gang, uten en skikkelig pause på toppen. Det ble surt og regnet som var lovet så ut til å komme. Litt nedenfor fossen bestemte vi oss like vel for å hive av jakkene og fortsette i skjortearmene. De kikket litt på oss, de to jentene vi traff litt lengre nede, for da kom det regn. I 15 sekunder. Vi kom ned uten å ta på jakken. En tur i begynnelsen av april, uten regn og vind, blir selvsagt en fin tur. Vi hadde også tatt det så pass rolig at beina også var greie. Det gikk ikke i full fart nedover Lyseveien, men vi tok det heller ikke med ro. Heldigvis var det nok vann i bekken, til å få vasket av den verste skitten. En fin tur. Les hele artikkelen

En rundtur i Klepp. Hevdakjerrene dure jamnt langs vegen. Luktå ligge tjukt øve kjelvene. Den snige seg inn gjønå ståvevindu og fylle ståve og kammers. Småfuglene plystre og synge i gardhål og kratt. Vibå e` komen for lenge siden. Kvide lam har hopt rundt på markå lenge. Det bløme. Knoppane e klar til å spretta. Snøklokker og krokkus e` avblomstra, og det e` påske og pinseliljeg som helst lyse opp langs veien. Eplene he kome i jordå. Det e vår. Dagens tur rundt Gruda, over Grudavarden og til Klepp, krever en liten oppmerksomhet. Varme og sol har fått fram så mange vårtegn på en gang, at det må noteres. Og denne gangen på halvslarve Jærdialekt. Å skive på bokmål ble helt feil… Det er skikkelig kjekt å høre småfuglene, se knopper på trær og busker, se pløyde jorder og at alt blir grønt, og igjen vite at sommeren med lange turer ikke er langt unna. Det er varme i lufta, sola brenner om den bare får mulighet til det. Det er på tide å ta noen lengre turer for skikkelig å komme i form. Da teller neppe turen rundt Gruda. Den går unna på mindre enn 1 ½ time selv med en svipptur oppom Grudavarden. Noe skal en fylle pensjonisttilværelsen med, for meg blir det å gå tur. Det er jeg ikke alene om. På dagens tur traff jeg barnehage barn og andre pensjonister. Det er vi som kan ha det gøy midt på dagen. Les hele artikkelen

Rundt Li i snø og sol. Været i april er ikke til å stole på. Det er ikke en gang mulig å ta værmeldingen på alvor – i april. Frost er ikke en uvanlig ting, og det kommer da snø år om annet. Men ikke i slutten av april, da skal det være varmt, med sol og greier. Lørdagsmorgen var det mørke sinte skyer. Det var snø på toppene. Noen ganske få grader følte seg ensomme i bunn av termometeret. Det var vinter – igjen. Da måtte det bli en vinter tur. Rundt Lifjell. Det var heldigvis ikke frost og is, selv om det lyste hvitt på toppene. Innover mot Dale var det mørkt og det sluddet. Ikke det beste grunnlaget for en hyggelig tur. På Dale var det nærmest snø som kom ned. Jeg tok på jakke og vinterutstyr. Det var kaldt selv inne i skogen – til jeg fikk opp dampen og ble varm i de første bakkene. Nå hadde værmeldingen advart mot muligheter for fint vær med sol utover dagen. Fint å være forberedt. Det tok ikke lang tid før jakken måtte av. Sola kom igjennom og det ble riktig fint. Selvsagt ble jeg våt – busker og trær delte villig av alt det våte som hadde lagt seg på greiner og blader. Noen ganske få grønne sådanne. Eineren holder på mye vann og deler gjerne. Dette ble en tur med snø og grønne bjørker. Enkelte av bjørkene bortetter sjøkanten var helt grønne, andre sto fortsatt bare. Et stykke utover tok jeg en liten stopp og fikk tatt bilde av Dalsnuten med snø, forhåpentligvis for siste gang denne vinteren. Det var ikke antydning til frost, selv på nordsiden i skyggen. Ikke langt opp i bakken mot toppen lå de første spor av vinter, og lengre opp var det enkelte plasser helt hvitt. Det kunne virke som om alle andre hadde sjekket værmeldingen. Det var i hvert fall ingen andre på tur denne dagen. Jeg så ikke folk før helt opp på toppen, og traff ingen andre før i bakken ned mot Dale vann. Det ble en tur der jeg gikk å lette etter tegn på vår og fant vinter. Nede ved sjøen dominerte vårtegnene. Grønne trær, grønt på marka og vårlys. Oppe i høyden var det fortsatt brunfargen som dominerte. Det var is og snø i søkk og myra var så vidt frosset. Selv med vinter på toppen, ble det en skikkelig fin tur, etter som sola skinte og varmen kom. Det var egentlig litt rart å gå alene i slikt fint vær. Det burde egentlig ha vært et helt 17. mai tog rundt Li. For å feire at monstermastene ikke kommer. Da får vi heller bære over med nedhogde trær og pinner med rødt på toppen et par plasser helt ute ved Bymarka. En liten pris å betale for å slippe ødeleggelse av den flotte rundturen. Les hele artikkelen

Is og snø var ingen hindring. Med snø på toppene og is i stien, unngår jeg helst å gå i høyden, men med værmelding som lover gull og grønne skoger – sol og vår – så er det fristende. Bynuten er en av turene som det virkelig smaker vår av. Jeg har vært på toppen i snø, og en gang snudde jeg rett før toppen i snøstorm. Snøstorm var ikke på kartet denne søndagen, snarere tvert om, det ble lovet bra vær, om enn litt kaldt. Jeg synes likevel det var vel optimistisk av karen som gikk oppover i korte bukser… Jeg er sjelden alene opp mot Bynuten eller Selvikstakke på en søndag, og aldri i fint vær. Her går det masse folk. Og denne søndagsmorgenen var det mer enn vanlig. En fellestur fra Turistforeningen startet samtidig med meg. De skulle til Selvikstakken og jeg til Bynuten. Turlederen var ikke helt oppdatert når det gjelder skytefeltet som lå på siden av Lyseveien. Jeg har selv ligget i 16 mannstelt en vinter med minus 20 og skutt. Det er mange år siden forsvaret ryddet og erklærte området åpent for ferdsel. Eller møtte jeg is i stien bare et lite stykke opp i veien. Og lengre oppe ble det hvitt inne i skogen i tillegg. I skyggesiden var det fortsatt snø på bakken, men den forsvant i sola. Det var likevel skil at jeg gikk litt forsiktig. Når sorpa tiner blir det øverste laget skikkelig glatt. Jeg sikret heller en gang for mye. Det var uansett greit å komme seg opp over når steinene er tørre. Et tynt lag med snø gjorde det enkelt å sjekke spor. Først så jeg antakelig 3 spor, men etter en stund ble det adskillig flere. Og mysteriet fikk sin oppklaring rett før toppen da jeg tok igjen et følge – to fedre med hver sin unge. De hadde ligget i telt nede ved vannet, og tatt oppover på morgenen. Ungene var ikke gamle, og det var godt gjort å komme til topps – uavhengig av om det ble med en overnatting underveis. Rett før toppen traff jeg en dame som nok hadde brukt lengre tid enn meg – i hvert fall på kjøringen til Seldalsheia. Hunn hadde startet fra Sokendal den morgenen. Det er en lang kjøretur for å gå til topps i Sandnes. Heldigvis var dette en av de dagene med god sikt. Det var mulig å se store deler av Jæren, med Feistein og vindmøllene på høgjæren. Like enkelt var det å se øyene ute i fjorden med Boken, og Haugalandet bak. Toppene innover i Ryfylkeheia viste også godt, men her er jeg ikke helt sikker på hva som egentlig syntes. Jeg er ikke i tvil om hva som er Vådlandsnutene. De var fortsatt snødekket og fortsatt «stengt» for vanlig fottur. På toppen satt det to jenter. De hadde funnet en riktig solhylle, og tok det med ro. Det gjorde de rett i, for snøen og isen ville bare smelte mer etter hvert. For egen del snudde jeg ganske kjapt og tok fatt på nedturen. Samme vei som opp. Utenom at jeg fortsatt sikret på grunn av glatt sorpe, gikk det greit. Siden jeg var omtrent første mann nedover, fikk jeg det sedvanlige spørsmålet et par ganger: «er det langt igjen?» Turen til Bynuten tar tid, men det er en skikkelig fin tur i vakkert vårvær, og verdt turen når sikten er som denne dagen. Les hele artikkelen

Søndagstur og treningstur. Det er fortsatt kaldt, det er også snø oppe i heia. Når det kommer sludd på høgjæren vil det snø på alvor lengre inne og høyere opp. Det er grunn til å spørre hvor våren blir av – oppe i høyden. Skal våren bli som i fjor – totalt fraværende til langt ute i juni? En sniktitt på langtidsvarselet gir håp om sommer og varme. De lokker med sol og 20 grader nede i lavlandet. Det blir noe å se fram til…. Det var ikke forholdene på søndagsmorgen, men det hindret ikke brødrene fra å ta ut. Det måtte bli en gjentakelse av forrige ukes tur. Bynuten på 1. mai er en tradisjon. Bynuten er en tur som passer på våren. Den er så pass lang at den gir god trening. Den er så pass høy at de siste årene ikke har blitt gått på vinteren. Og en fin dag, er det god utsikt. Det er mulig å sjekke snøforholdene lengre inne i heia. Og Vådlandsnutane – som er 100 meter høyere, kan sjekkes for turmuligheter. Det vil bli en stund før Vådlandsnuten står for tur. Fortsatt mye snø der borte. Denne gangen var det broderen som sto for treningen. Hyttebygging tar tid – og mer tid. Og for broderen har dette gått ut over turlivet. Det har ikke blitt så mange turer som før. I hvert fall ikke så mange lange turer som før. Bynuten er etter hvert blitt en «lang» tur. Jeg har nesten alltid brukt opp mot tre timer frem og tilbake. De siste årene har det klart gått langsommere og nå bruker vi opp mot tre og en halv time om alt går greit… Det er jo ikke konkurranse vi holder på med, men det blir likevel til at vi kikker litt på klokka sånn inne i mellom. Spesielt etter at broderen fikk en app på telefonen som viser rute og forbrukt tid. Denne gangen ble det ikke noe utskrift til FB – «greiene» må skrus på for å virke. Det var andre på tur denne søndagen. Vi holdt grei fart, men ble likevel forbigått av et par – på vår alder (mer riktig den alderen vi «tror» vi er i.) Oppover bakkene kunne vi se andre foran oss i sporet. Ute på toppen var det ingen andre. Vi fikk nyte utsikten i fred. Ikke lenge etter at vi hadde snudd nesa nedover, møtte vi nok så mange andre – det ville bli mer folksomt enn da vi var der. Det er litt merkelig, men turen ned tar omtrent like lang tid som opp. Det kan nok være at vi tar det ekstra med ro. Denne gangen hadde nok sorpa skylden. Regnet dagen før hadde gjort forholdene slik at vi «sikret» mye nedover bakkene. Selv med «sikring» hadde både broderen og jeg noen utslag. Balansetreningen ga godt utbytte for egen del. På vei nedover Lyseveien og med bilen i sikte, fikk vi en liten oppsummering av dagens tur. Broderen mente det hadde vært en grei treningstur, men han mente det var behov for flere slike turer før han var klar for heia. Det skal vi få til. Les hele artikkelen

Trening hjelper... Etter en rolig uke når det gjelder trening, så var jeg virkelig spent på hvordan achillesen ville oppføre seg om jeg tok den vanlige lørdagsturen. Det var i hvert fall ikke snakk om å gå noen skikkelig langtur. En tur rundt Li – to og en halv til tre timer fikk være mer enn nok. Det var faktisk så spennende at jeg gikk rundt og ikke helt visste hva jeg skulle finne på og startet derfor tidligere enn vanlig. Jeg valgte andre sko enn de vanlige fjellstøvlene… Det var vel fortsatt snø over toppen på Li. Forrige uke var det helst skiføre, og det så ikke ut som alt det hvite hadde forsvunnet. Det fikk nå så være. Det ville uansett være mulig å komme fram, og i sørhellingene ville det nesten sikkert være lite snø. Alle bakker nedover ligger i sørhellingen. Så, antakelig ingen problemer. Det var heller ikke noe problem i starten, selv om jeg tok det litt med ro for å «varme opp» hælen. Det var til en forandring tørt, selv om sola ikke riktig var igjennom skydekket. Nesten alle sko henger på tørt fjell, så jeg tok stien oppe i henget. Det gikk merkelig lett opp de første bakkene. Nedover mot Revesdal, i brattbakken, gikk det greit. Lett på foten og myk i knærne. Var det sånn å bli 70, skal jeg ikke klage. Det var ikke vanskelig å finne årsaken. Jeg hadde skulket trening i to dager og hadde bare hatt styrketrening på torsdagen den uka. En tur til Blåfjellenden – på scooter – ordnet overskuddet. Utover langs sjøen, med tørt fjell, og overskudd var en fornøyelse. Riktig en godtur. Spørsmålet var hvor mye is og snø det ville være i nordhellingen opp mot toppen. I hvert all ikke nok til å hindre meg denne dagen. Hovmot står som kjent for fall. Midt i bakken kom det to jenter og sprang forbi. Så mye for god form – det er likevel forskjell på å være 30 mot nesten 70…. Jeg tok snarveien oppe ved skogsbrynet, og var på toppen lenge før jenten, og kom helt ned til bilen før jeg så de igjen. En liten oppmuntring i hvert fall. Med overskudd og god fart meldte spørsmålet seg ganske kjapt: kan jeg komme rundt på en grei tid? Jentene i bakken, hjalp i så måte godt på. Jeg tok det ikke akkurat rolig oppover – det merket jeg på pusten. Og pulsen, det dunket fort og tungt i brystkassa en stund. Jeg stoppet på toppen for en liten pause – og for å se om jenten kom. Jeg tok nedover mot Revesdal uten å få øye på de. I «den forsømte bakken» var det selvsagt is og snø. Jeg måtte ta det litt rolig. Det er ikke greit med «glipptak» i bratthengene. Nedover mot Dalevann var det igjen greit, og knær og bein var fortsatt myke. Det var ingen grunn for å spare på kruttet. Det gikk kjapt nedover bakkene. På flaten kunne jeg kjenne at hælen ikke akkurat syntes det var greit, men det var bare en bagatell i denne sammenhengen. Å kunne storme nedover bakkene med myke knær og fortsatt kraft i beina, var morsomt. Å kjenne at det fortsatt er liv i en gammel kropp er kjekt. Jeg ble stiv og støl utover kvelden. [url={url}]Vis hele artikkelen slik den er på hjemmesiden[/url]

En tung tur rundt Li. Lørdag er turdag. Punktum. Det er fastslått for lenge siden. Og tur går på beina. Uten ski. Så kommer vinteren med både snø og is. Hvor går turen da? På torsdagen kunne jeg se at det lå snø p toppen av Lifjell. Siden fjellet omtrent ligger midt i Sandnes er det ikke vanskelig å sjekke forholdene her. Det har vært lite nedbør i d et siste. Dagene har vært milde, men det har vært frost om nettene. Hvordan ville det da være rundt Li? Nede ved sjøen var det helt greit. Inne i skogen så jeg bare så vidt snø, men det var blank is et par plasser. Blank is er ikke alltid like enkelt å få øye på, og har gitt meg noen overraskelser opp gjennom årene. Med en gang stien snudde mot nord ute ved Einernestet ble det vinter. Hardt i bakken og både is og snø. Det ble litt forsiktig i fortsettelsen. Den lange bakken var snødekket. Det ble mer og mer snø etter som jeg kom oppover. Heldigvis var det spor foran, og da snøen ble over 20-30 cm valgte jeg å følge sporene i stedet for å brøyte nye spor. Det tok likevel tid. Og det var tungt. Ski hadde muligens vært bedre. Gjengen foran fulgte stien rimelig bra, men selv med spor i snøen, var det mange steg der jeg måtte ta sats og håpe at det ikke var for glatt underlag. Det gikk heldigvis greit, men jeg synes framdriften var dårlig. Det tok tid å komme opp. Det er også et stykke fra toppen og bort til huset. Jeg har sjelden vært så pass kjørt som på denne turen. Bakken opp ble tung. Jeg måtte ta en liten pause på toppen får å få igjen pusten. Syren i beina kjentes også godt. Og fortsatt hadde jeg «den fordømte bakken» igjen… Fra Øksendal mot Dalevatn stiger det noen meter. Slakt til å begynne med, men brattere etter hvert. Her gjelder det å spare på kruttet og holde litt igjen nederst. Denne dagen var det tråkk i snøen utenom stien. Det gikk litt sånn på skrå oppover, og jeg kom opp uten å ta i for mye. Men øverst var likevel puls og pust på topp. Nedover mot Dalevann var det normale vinterforhold. Selvsagt is og snø, men helt greit å komme fram. Ned bakken i skogen var det mer vår enn vinter – sola var igjennom, det var ingen vind, og temperaturen et stykke over frysepunktet. Mer en greit, og det ble som vanlig småspringing nedover bakkene. På denne turen så jeg mer spor enn folk. Det var en god del mennesker på toppen. Det så ut som de fleste hadde kommet opp veien. Det kom en del i mot mellom toppen og Øksendal/Revesdal, men ikke de mengdene som det oftest er her. Selv nede ved Dalevann var det lite folk. Isen på vannet brummet godt. I bakken nedover lurte jeg på om det var noen som kjørte bil på vannet. Det lød omtrent slik, men etter en stund kom jeg på hva det var. Isen sprekker opp, og gnir kantene mot hverandre – den brummer… En tung tur, men det var sikkert god trening. [url={url}]Vis hele artikkelen slik den er på hjemmesiden[/url]

Broderen og jeg. Det burde jo egentlig komme med en advarsel. Nevn aldri manglende skilt for Per…. Jeg traff Per – driftssjef i Stavanger Turistforening utenfor kontoret. Og av alle ting nevnte jeg at det manglet skilt ved stidelet fra Vådlandnuten og ned til Rolighetsdalen. Stien er heller ikke skikkelig «markert», slik at en del har problemer med å finne frem. Ikke særlig smart… Per dro meg in på lageret, fant fram skilt og stolpe med skruer og greier. Med beskjed om at «dette ordner vel du?» Ok, hvor vanskelig kan det være? («Og hvor tung blir sekken med alt dette oppe i?») Jeg satte stolpen i carporten og forsøkte å glemme hele greia. Dårlig hukommelse kan av og til være en velsignelse. Samvittigheten vant. Søndag, etter tur frem og tilbake til Blåfjellenden på lørdagen, kunne det egentlig passe med en «kort» tur. Broderen stilte lojalt opp. Det måtte noen forberedelser til. Bore opp skruehull og sage av stolpen noen centimeter. Søndagsmorgen – tidlig – bestyrerinnen krevde tilstedeværelse i min eldste sønns 40 års dag senere på dagen, var «greiene» lastet inn i bilen, sekken pakket, og jeg var klar for tur – med stolpe og skilt. I motsetning til andre turer i juni, valgte jeg langbukse og tok med vindfleece. Om natten hadde det blåst stikker og strå, det var fortsatt vind på morgenen, og det var kaldt – rundt ti grader hjemme. Det var så avgjort ikke varmere på parkeringsplassen i Madland. Varmen kom et stykke oppe i bakken. Broderen startet uten Flecce, og satte fart i bakken for å få opp varmen. Jeg kom etter. Skiltene var godt plassert i sekken, sammen med verktøy og skruer. Stolpen tok broderen i hånden et stykke. Tett skog gjorde det vanskelig å ha den i sekken. Den ville liksom heller ikke stå rolig i sekken heller. Men opp kom både skilt og stolpe, på rette plass. Det tok selvsagt tid, men siden vi hadde startet tidlig, ble det også en tur oppom toppen. Som vanlig var utsikten fra Vådlandsnuten upåklagelig. Det var mulig å se at snøen omtrent var forsvunnet innover heia. Selv om det ikke akkurat var sommer temperatur – nærmere naglebitt da vi holdt på med skiltet – ble det varmt i sola og i le for vinden. Det er adskillig greiere å komme seg ned fra toppen og til parkeringsplassen enn å kjempe seg opp med stolpe og skilt i sekken. Det ble en grei tur nedover. Det manglet folk. Ikke en kjeft. Og været var da ikke så dårlig? Helt nede kom det en kar i godt tempo imot oss. Nå fikk vi en hyggelig prat med en annen kar på vei opp. Han var sterkt interessert i Vindmøller, eller helst kampen mot. Og jeg har i grunnen litt forståelse for noen av argumentene som motstanderne kommer med. Les hele artikkelen

Meg og mengder av sau. Før i verden, var det vanlig med en dagstur frem og tilbake til Blåfjellenden. Etter AFP ble det flere overnattinger og mer bare en vei om gangen. Det har liksom også vært en test på form å gå frem og tilbake på dagen. 16 kilometer 6-700 høydemeter er godt nok på en dag. Spesielt om det i tillegg skal gås fort. Det var dagen for å gå. Fint vær, tørt, ikke for varmt og sola gjemte seg bak skyene stort sett hele tiden. En ting skilte denne turen fra mange andre. Sauer – i tusentall. «Alle» skulle ha sauene opp i heia denne lørdagen. Det begynte alt helt nede ved veien. Det var en sauedrift på vei oppover stien. Jeg kom meg foran, men ikke lenge etter gikk jeg på en sauedrift som skulle til Fidjastølen. Og den blir drevet innover av kjentfolk. Det er alltid like hyggelig å treffe sauefolkene. Dette året er det været som blir kommentert. I forhold til fjoråret er det jo nesten ikke snø. I forhold til mange andre år, har våren virkelig vært bra. Og det er ikke alltid slikt vær når sauene skal innover. Jeg har selv vært med og drevet sauene innover i snø og sludd. Olaf, heiasjef på Fidjastølen, en grei kar, som det alltid er hyggelig å møte, var på vei innover heia med sauer for 56 gangen. Og fortsatt synes han det er kjekt. Sommeren kommet liksom ikke i gang før sauene er inne på stølen…. Videre innover heia, gikk i raskt tempo. Det var liksom dagen for å komme seg kjapt innover. Og det var forhold til det. Selv om det var mange sauer, var det få folk utenom. Jeg traff to karer, som var på vei mot Hunnedalen. De hadde kommet opp Fidjadalen dagen før. Og så traff jeg en enslig jente med stor sekk. Hun hadde, forsto jeg, overnattet under en heller i Jervenduken. Ikke bare alene, men uten å overnatte på hyttene. Jentene går snart forbi gutta. Å komme til Blåfjellenden er et høydepunkt. Selv om det bare er for en liten time. Denne gangen var jeg alene på hytta, men de forrige gjestene (guttene jeg traff) hadde gått fra hytta med fulle bøtter. Det ble en skikkelig kvile og hygge-stund ved det runde bordet. Med utsikt nedover Fidjadalen. Selvsagt var det noen småting som måtte gjøres, jeg liker å gå fra hytta i god stand, og det tar ikke lang tid å få tingene på sin rette plass. En times pause gjør underverk på trette muskler. Jeg tok fatt på returen med friskt mot. Bakken opp er drøy, men etter en halv time er det verste unnagjort. Oppe i høyden fikk jeg vinden i ryggen og sola i øyene. En uslåelig kombinasjon på heia. Det ble skikkelig varmt enkelte plasser. Husket jeg å drikke? Ikke i det hele tatt. Jeg var temmelig tørr i strupen da jeg kom ned til bilen og åpnet en flaske MAX. På vei innover hadde jeg vært i kontakt med tre sauedrifter, på vei tilbake møtte jeg to til. Som sagt – sauer i tusentall….. Men ikke folk. Det burde liksom være noen på vei innover mot hytta. Jeg traff tre blide jenter, men de var bare på dagstur. Helt nede ved veien, kom det endelig en gjeng som skulle til hytta. Les hele artikkelen

Frem og tilbake- til erstatning for søndagsturen. Det ble ikke tur på søndag. Flere gode grunner – det regnet hele dagen. Og når værmeldingen er raus med godværet på tirsdag hvorfor ikke flytte turdagen? Det er slik vi pensjonister kan gjøre… Nå ble ikke været så bra som de meldte. Det var sol – inne i mellom, men også regn inne i mellom. Og det var litt vind. Med temperatur på rundt ti grader ble det egentlig litt kaldt uten jakke, men det er jo sommer for søren. Jeg hadde valgt langbukse, og takk for det, men blusen fikk være kortarmet. Jeg gikk en tur innover for et par uker siden. Den gang uten å tenke på å nå hytta. Denne ganger var det ikke tvil. Jeg skulle selvsagt inn. Nå var det smeltet mye snø på 14 dager eller så, men fortsatt var det en del fenner som måtte forseres. Det er egentlig små fenner som lettest lager problemer. Og jeg gikk gjennom et par ganger. Stort sett er det nå snøfritt. Jeg sjekket mot tidligere år. I fjor var det vesentlig mer snø 25 juli, altså en måned senere. I 2013 lå det fortsatt fenner i august. Det var nok også mer snø i månedsskiftet juni – juli det året også. Jeg var innover i begynnelsen av oktober i fjor, og fikk da hilse på en gammel kjenning – fjelltjæreblom. Og samme plante dukket opp på dagens tur. Omtrent på samme stedet. Det er kjekt å se at blomstene kommer frem. Og da andre enn myrull, multeblom, og tettegras, som finnes overalt. Lengst inne og høyets opp var det ikke lenge siden vinteren hold favntaket på naturen. Det ble mer fenner, og nær hytta var det klart at det bare var dager siden snøen hadde forsvunnet på flaten. Men nå er sommersesongen også kommet her oppe på 900moh. Det var selvsagt ikke en kjeft på hytta. Hvem skulle være ute og gå en helt ordinær tirsdag? Lærere og andre med lang sommerferie? Jeg har alltid hevdet at hyttene i Frafjordheia er Norges best bevarte hemmelighet når det gjelder hytter i juni-juli. Ubetjente og selvbetjente hytter med bare noen timers avstand. Alle godt utstyrt. Jeg kan ikke skryte av været, men regner og blåser gjør det da andre plasser også. Natt til mandag hadde hytta to gjester, Til min store overraskelse møtte jeg et par som var på vei til hytta. Det vil med andre ord være folk også denne natta. Her er det ikke snakk om lange avstander og turer mellom hyttene. En del av stiene går helt opp på 1100 moh, og med en helt unik utsikt. Turene i høyden går på det som blir betegnet som «det subkambriske peneplan» - granitt, mer enn 600 millioner år gammelt. Ødslig og uten mye vegetasjon. – det heter ikke «Strålaus» for ingen ting… Denne dagen skulle ikke jeg opp i høyden, men ned til bilen. Mørke skyer i sørvest (Sydvest..) betyr regn. Og jeg fikk litt over meg, men stort sett var det opphold og greie forhold. Jeg kunne kjenne at dette ikke var rette dagen for spurt og høy fart. Mange dager med tur og trening kjentes, selv om det ble hviledag på søndagen. Men kjekt var det med en søndagstur på en tirsdag. Les hele artikkelen

Fint følge på søndagsturen. Alt i løpet av lørdagen, etter en titt på værmeldingen, ble det klart at bestyrerinnen ville på tur. Forslaget om å ta en runde på høgjæren, ble fort erstattet av en tur til Vådlandsnuten. Vår eldste sønn – på 40… ville gjerne også være med. Det er kjekt med fint følge på søndagsturen. Og følget blir ikke finere enn bestyrerinne og sønn. Vår sønn trener, og så ivrig er han at han hadde en tur på treningsstudio før turen. Opp før 7 og en time trening, før søndagsturen. La oss si det slik, han hadde ikke problemer med tempoet. Og siden jeg gikk først, hadde ikke jeg heller problemer med det, men det gikk ikke alt for fort. Mange dager på tur, og gårsdagens hurtige tilbaketog fra Blåfjellenden, satt i beina. Det var flott vær. Ikke en sky på himmelen, og slik ble det hele dagen. Med andre ord en nesten perfekt dag for søndagstur. Temperaturen var likevel noen grader lavere enn det hadde vært de siste dagene. Det var ikke så kaldt at jeg måte bruke langbukse. Kortbukse holdt godt. Og jeg brukte bare kortarmet ullbluse. Det finnes år der jeg omtrent ikke har på kortbukse på tur. I år, og spesielt den siste tiden har vi omtrent bare hatt godvær. På parkeringsplassen var det likevel en kald trekk. Både bestyrerinnen og arvingen hev på seg en jakke. Den kom fort av rett oppe i bakken. Det var biler på parkeringsplassen likevel så vi omtrent ikke en kjeft før vi kom helt opp mot toppen. Der var det en del folk. Jeg hadde skumle planer om å ta ned Rolighetsdalen og videre til Maribakken, men bestyrerinnen ment det fikk holde med en tur opp og ned samme vei. Det var jeg glad for i de siste bakkene ned mot bilen…. Det var likevel tydelig høst. Fargene er brunrøde og mørke. Bjørka er omtrent bar øverst. Og på toppen var det mulig å se til havs. For meg virker det som om høstlufta er klar i hvert fall mye klarere enn på andre årstider. Det ble kaldt på toppen 802 moh. Vi måtte ned noen bakker for å finne en lun plass i sola. Det er kjekt å ha med vår sønn på tur. Vi har mange felles interesser og også felles yrke. Det blir til at vi snakker om ting som opptar oss begge. Som alltid er det også greit å ha med bestyrerinnen. Hun er så pass vant med det å gå på tur at det meget sjeldent oppstår situasjoner som kan være vanskelige. Egentlig er jeg mer «pyse» enn bestyrerinne. Jeg liker meg for eksempel ikke på eksponerte plasser. Der går hun uten å bry seg. Vi traff folk som var på vei oppover. Noen som sprang… Imponerende kondisjon. Og en mann, som var kjent – av bestyrerinnen, jobbkollega. En mann på tur alene, men to jenter på solotur. Jentene er på gang, og på hyttene er det mer jenter enn gutter. De siste bakkene nedover mot parkeringsplassen er ikke bratte, men tar litt tid. Jeg kunne kjenne på knærene at jeg hadde gått mye. Jeg var glad for endelig å være nede ved bilen. Les hele artikkelen

Fredag til lørdag på Blåfjellenden. Det har blitt mye tur i det siste, tirsdag – onsdag til Stranddalen, torsdag – Langavatn og hva da med helgen? Det måtte bli en tur, men skulle jeg ta en hviledag på fredagen? Strålende sol hjemme. Sommertemperaturer. Lysten til å ta en heiatur ble for sterk. Selv etter en omgang med styrketrening og litt jobbing hjemme… Og jeg måtte jo en tur til Blåfjellenden denne uka. Det kunne på mange måter passe bra med en fredag-lørdagstur. Denne gangen hadde jeg ikke mye av maten hjemme. Turen var jo egentlig ikke planlagt – jeg trodde det ville bli en hviledag. Det å handle inn for en overnatting går greit. Det tar bare en runde i butikken. Jeg kom meg av gårde før helgetrafikken begynte for alvor. På parkeringsplassen i Hunnedalen var det noen som holdt på å «sale opp» for en tur innover mot Blåfjellenden. Det viste seg å være gamle kjente, så det ble en liten prat før jeg tok oppover lia. Yr hadde ikke kontroll på været. Oppe i heia var det overskyet. På toppene hang skyene nedpå, og det var litt fuktighet i lufta. Men fortsatt var temperaturen bra. Bare et lite stykke oppe i lia, hev jeg av fleecen og gikk i kortbukse og kortrarmet bluse resten av turen. Sommerklær i midten av september, det er velstand det. Naturen ellers var i høststemning. Noen bjørker var bare, andre hadde bare noen få gule og røde blader igjen. Marka var grå eller rødbrun. Det er bare noen ganske får småfugler igjen. Så avgjort høst. I motsetning til i forrige uke, var det tørt. Fossebekken sildret bare. På «gode» dager kan den buldre som et ekspresstog. Nå var det bare å spasere over. Det skulle egentlig blåse ganske bra, opp mot 12-14 msek. Noe som er forholdsvis sterk vind. Nå blåste det aldri så sterkt, og vinden kom bakfra og til i bakkene. Kortbukse, tørr bakke og vinden bakfra, gir gode forhold. Det var virkelig lett å gå. Selv bakkene oppover var ikke tunge. Det ble en kjekk tur over heia. Midtveis traff jeg to partier som ville til hytta. Jeg kom ned til tom hytte, og fikk på kaffekjelen før gjestene kom. Det ble en koselig kveld med prat og drøs. Gamle kjente og prat om gamledager er en god kombinasjon. Selv om Yr også for lørdagen hadde sol og sommer på planen, holder de ikke alltid det de lover. Det var fortsatt overskyet, selv om det var mulig å få øye på noen blå flekker enkelt steder. Det blåste noe fortsatt, men vinden hadde løyet. Jeg ville likevel få vinden i fleisen oppe i høyden. Jeg kunne gå i sommertøy opp bakken, men oppe i høyden måtte vindfleecen på. Det ble kaldt på hender og armer uten. Kontrasten var stor fra øverst til nede i dalen, hvor det var sommertemperatur. Nå var det fortsatt tørt og gode forhold. Jeg hadde noen foran meg i bakken opp. Det gir alltid litt ekstra fart. Og siden jeg passerte disse helt øverst, kunne jeg jo ikke sakke av… Det ble litt kjapp gåing bortover flyene, og jeg holdt farten litt oppe nedover bakkene. Det er ikke så ofte jeg tar ut på den måten lengre, men av og til er det kjekt å gå fort. Selv med stopp for å prate med to partier som var på vei inn mot hytta, ble det en god tid. Det fungerer fortsatt – av og til… Les hele artikkelen

Med Egil på tur igjen. Nå er en biltur, selv om den er lang, ikke noe å skrive om i en turlogg, men i tillegg til å kjøre over haug og hammer, måtte vi gå. Ikke for langt, men sånn opp mot en time hver vei til Langavatn og noe (mye) kortere til Børsteinen. Ådneram ligger til vei… Vi startet hjemme rundt 9 på morgenen, og måtte først innom og handle forskjellige ting vi skulle ha med oss til Langavatn. Det tar tid å kjøre inn til dammen ved Akslaråtjørn. Det ble et lite lass innover. Nå var en av grunnen til at jeg tok turen – en kort tur, at været fortsatt var strålende. Det var sol fra skyfrihimmel og lite vind. Selv her oppe på omtrent 1000moh var det god temperatur – opp mot 20 grader. Det hadde vært synd og skam å sitte hjemme en slik dag. Det var sjeldent tørt i marka. Det var omtrent ikke bløt sorpe, og det var mulig å holde god fart innover langs Langavatn. Vi kunne se spor, så det hadde nok vært folk på hytta den dagen, og framme på hytta møtte vi en mann som ennå ikke hadde tatt ut. For egen del ble det en god del jobbing med renhold – vask og rydding. Vi tømte også safen, og jeg fikk på den måten også litt vekt i sekken på tilbaketuren. Nå gikk jo tilbaketuren på samme sti som turen inn. Selv i finværet ble det jo litt kjedelig, eller kan det være at turen på tross av kort avstand tok litt på? Det var i hvert fall ikke så mye prating på tilbaketuren som inn. Vi kjørte Lyseveien hjemover, men stoppet der stien inn til Børsteinen starter. Inn til denne hytta gikk vi uten sekk. Det er ikke mange kilometrene inn, og siden været var flott, kunne vi klare oss uten sekk. Det lå noen ganglemmer ved veien, og i mangel av noe annet, tok vi med et par stykker innover. Det ble litt tyngde ut av det. På hytta ble det bare et kort opphold for å få med engangsfullmaktene og boss. I sekker som vi måtte bære på ryggen ut… Som nevnt er det ikke lange turen, men jeg ble litt stiv i fingrene av å hilde på sekken… Det var greit å komme fram til bilen og kunne hive fra seg bossekken. På hjemveien ble det også en kjapp tur innom Ådneramhyttene. 3 hytter på en dag. En lang dag. Klokka var omtrent 8 på kvelden da jeg kom hjem – 11 timer med kjøring, gåing og jobbing. Les hele artikkelen

Bernt og meg på tur. Natt på Blåfjellenden. Jeg våknet rundt to. Ute var det nesten mørkt, men jeg kunne så vidt se fjellet på andre siden av sletta. Det kunne se ut som - snø? Jeg var varm, men rommet var kaldt. Vinduet sto oppe. Det er skikkelig hyggelig å ligge slik – på Blåfjellenden, men ikke like greit å stå opp for å sjekke været. Det fikk bli til morgenen. Yr hadde ikke nevnt et ord om snø, heller ikke vind, men det var nettopp det som møtte oss da vi sto opp. Og vi skulle ned Fidjadalen. Det hadde jeg ikke trodd skulle bli mulig i 2016. Og nå var det bare å ta fatt på turen. Etter frokost og litt rengjøring. Bernt var like klar for turen som jeg. Vi hadde en tilsvarende tur i 2013, og det omtrent på samme tid. Med andre ord sent i sesongen. Den husker både Bernt og jeg fortsatt. Og nå fikk vi på ny anledning til en slik tur. Været ville i hvert fall ikke hindre oss. Vinden kom bakfra, og nedbøren trakk over. Det ble etter hvert blå himmel. Myrene var ikke skikkelig frosset. Vi gikk heldigvis ikke gjennom. Og da går det fort ned til Fidjastølen. Det passet med en liten pause for å regulere antrekket – og ta noen bilder. Stykket mellom Fidjastølen og slettene på Fed, er annerledes enn resten av dalen. Stien går forbi gamle stølstufter og forbi Fidjafossen. Jeg synes det er et flott stykke Norge. Riktig noe å ta med seg. Slettene ved Fed er lette å gå, uten noen stor bakker. Det er litt åpnere enn lengre opp og her er det rester av gammel gård. Sletten ender ut under Gjertrudjuvet. Her er det en drøy bakke opp. Det er så avgjort ikke bare nedoverbakker mellom Blåfjellenden og Mån. Øverst i bakken under Gjertrudjuvet er det på tide å ta et bilde både tilbake mot Blåfjellenden og frem, ned mot Mån. Flotte panorama begge. Nede ved elva og Gønatjødnet, er det hulder, tusser og troll som passer inn i landskapet. Her er det ekte eventyr landskap, med Huldrehaugene, dype raviner og bekker og store steiner. Skikkelig villmark, selv om det ikke er langt til folk, bare et par tre timer. Oppe i lia over Månvannet, fikk vi sol. Det ble varmt. Her kunne vi gjerne ha skiftet til mer lettere antrekk. For å komme ned til gården ved Mån, må ura under Månvann forseres. Noen hundre meter med storsteinet ur. Stien er heldigvis godt merket, og for meg som har gått her noen ganger, er det lett å finne fram. På andre siden av ura, gjenstår sjarmøretappen. Slettene ved Mån. Her pleier det å være folk, og det har hendt jeg har fått spørsmål om hvor vi kommer fra. Ikke denne gangen. Det var folk, det var voksne og unger som hadde overnattet på gården. Vi kom os ned bakken til parkeringsplassen – i god stil. På parkeringsplassen var det tid for «high five» og en liten oppsummering av en skikkelig fin høst-tur. Les hele artikkelen

Endelig tilbake på Stranddalen. Det kom litt plutselig, både godværet og planen om en tur til Stranddalen. Stranddalen lokket med både komler og fint vær. Det var snakk om 27 grader og sol. Det var faktisk ganske lenge siden jeg hadde vært på denne hytta. Tidligere ble det at vi – bestyrerinnen var som oftest med – besøkte hytta en gang i året. En kjapp sjekk i arkivet vist at det faktisk var mange år siden – 2012… Så avgjort på tide med en ny tur. Men denne gangen alene. Det er en lang kjøretur inn til Øvre Moen som er startstedet for turen. Øvre Moen er langt inne i heia. Veien fortsetter faktisk videre og ender omtrent midt inne på heia. Så langt inne at det omtrent er like langt fra Setesdalbygdene som Ryfylkebygdene. Årsaken til at veien i det hele tatt eksisterer er kraftutbyggingen, i dette tilfellet Blåsjø – et nytt «hav» på 1000 moh. Bra eller dårlig, det gjør det i hvert fall mulig å nå Stranddalen etter bare et par timers tur. Terrenget her ved Strandalsvannet, er temmelig annerledes enn det jeg vanligvis går i. Her er det fyllitt som dominerer. Den eroderer raskere, og inneholder mer kalk enn granitt og gneis, som jeg er vant med. Det er derfor mer skarpe kanter og mer blomster og vekster. Ved stranddale finnes en av Norges spesielle og litt uvanlige planter – Bergjunkeren, (Saxifraga Paniculata) et litt mer beskjedent, men mer sjeldent søskenbarn av Bergfruen. Planten vokser bare et par hundre meter fra hytta – fredet, heia er plantevernområde, og den er enkel å finne. Turen starter med en drøy bakke opp. Både bratt og lang. Det står et par høyspentmaster og skjemmer ut, men de står også slik til at de blir et mål. Det passer med en liten pause ved masten. Siden selve hytta ligger på andre siden av vannet i forhold til Øvre Moen, kommer den til syne lenge før du er i nærheten. Det er både opp og ned og over myrer og bekker, før hytta nås. På vei innover mot hytta, gikk jeg på en kar. En svenske på vei fra Lindesnes til øverst i Norge - NPL. Med telt og greier - 20 kilo. Nå er vel Stranddalen en del ute av lei i forhold til den vanlige ruta, men karen ville til bygds for å proviantere. Det blir en god omvei. Denne gangen var jeg ikke alene. Det satt tre karer utenfor. Alle på alder med meg eller eldre, med andre ord pensjonister. Alle fire – meg inkludert, var på alenetur med Stranddalen og komler som mål. Det viste seg, nesten selvsagt, at det også var kjentfolk. Alle var medlem av Turistforeningen, og hadde deltatt på dugnader og liknende. Og hvor vi hadde møtt. Det ble selvsagt en del drøs rundt erfaringer både med hei og folk. Det ble en hyggelig stund i sola, mens vi ventet på middagen. Stranddalen er betjent. Her blir maten tilberedt for en, det er ikke nødvendig å tenke på å bære omtrent noe som helst – litt klær, og det som trengs på turen inn. Komlene er verdensberømt i Rogaland. Her kommer det en god del folk på dagstur bare for å spise komler. Vi forsynte oss grovt i matfatene. Etter middag ble det igjen en tur ute i sola, før vi flyttet inn og fortsatte drøsen. Tiden gikk fort i godt selskap. Frokosten ble også en god opplevelse. Det er kjekt å spise frokost i godt selskap. Det ble rolig snakk om hei og folk. For egen del tok jeg en tur bort i lia og sjekket Bergjunkeren, Jeg fant planten, men dessverre med visne blomster og lite imponerende. Tilbaketuren gikk jeg sammen med en av karene. Vi fikk en grei og hyggelig tur tilbake til bilen. Det kom litt regn, som på ingen måte var meldt på YR. Det ødela selvsagt ikke turen, men gjorde at jeg for egen del tok det litt forsiktig ned bakken. En fin tur i midten av september. Les hele artikkelen

Hjemtur i bra vær. Søndag var det et ganske annerledes vær enn på lørdagen. Det hadde regnet mye av natten og bekker og elver var store. På Blåfjellenden var det en del folk som ville ned Fidjadalen. Turistforeningen advarer mot å ta turen om det er mye vann i elva. Det er et par plasser nedover dalen hvor det faktisk er vanskelig og umulig å passere om det er mye vann. Først og fremst gjelder dette ved Fidjafossen, hvor stien går ved elveløpet under en berghammer - i elva om det er mye vann. Og fossekanten med et fossefall på nesten 40 meter bare noen meter unna. Blir noen tatt av vannet her er det ikke mulig å hindre at de går i fossen. Halvveis nedover mot Mån - Eikeskog, ved Grønatjødnå, krysser også stien elva. Normalt er det helt uproblematisk å gå over steinene til andre siden, Ved stor vannføring går elva over steine, og for å komme over må det klyves i ura, eller bli gjennomvåt – eller både klyve og bli gjennomvåt… Jeg fikk ikke mye gehør for advarsler om at det var for mye vann i elva. De som hadde planlagt tur ned dalen, ville forsøke. Nå ligger Fidjafossen bare halvannen time fra hytta, så det blir ikke spesielt lang «omvei» om de må snu. Problemet er om turen starter ved Mån, da er det lang tilbake… Og for egen del vet jeg at det ofte blir forsøkt å passere vanskelige plasser om «omveien» er lang. Det kan gi farlige situasjoner. Og spørsmålet blir da, når skal det gis «sterke advarsler»? Når risikoen er at noen går i fossen med 1/100 sikkerhet eller 1/1.000 eller 1/10.000? Det blir en vurderingssak, men for egen del kan jeg bare fortelle om situasjonen slik jeg ser den og så overlate valget til de som vil, eller ikke vil, gå. For egen del skulle jeg bare hjem – over til Hunnedalen. Nå ville det også være andre folk i stien denne søndagsmorgenen. En del folk på hytta skulle over heia til bil og hjemtur. Noen speidere – unge folk på 13 til 15 år – så fram til dusj og tørre klær… Det er høst i heia. Bjørka er gul og mister bladene. Rogna er rød og henger tungt. Et tegn på mye – eller lite - snø… Sola kom igjennom enkelte ganger og det fikk det til å blinke i alt vannet på fjellsidene. Vannet i vaet øverst i bakken, hadde steget godt i løpet av natten. Det gikk bare så vidt uten å få vann i skoene. Nede ved Fossebekken, der jeg passerte uten problemer på lørdagen, måtte jeg ta noen skikkelige hopp for å komme tørrskodd over. (Tørrskodd betydde i denne sammenheng «ikke nytt vann i skoene» - de var alt gjennomvåte.) Turen over heia til Hunnedalen har jeg gått så mange ganger at det ikke burde dukke opp mye nytt, likevel finner jeg nesten alltid noe å glede meg over. Det var fin natur med sol over våte fjell denne gangen. Det var sol og varme i bakken. Det er greit å få en smak av sommer i september. Nede ved Tangane kom det en kar springende imot. Han skulle på tur innover mot Blåfjellenden og hadde tenkt seg videre til Sandvatn før kursen skulle settes hjemover. Jeg tror ham la om på planene da jeg fortalte at det ville være omtrent 200 høydemeter ned til hytta ved Sandvatn og samme vei opp. Les hele artikkelen

Vintertur med en liten smak av sommer. Det var meldt om frost og sol for helgen. Fredag var det fortsatt over null, men lørdags morgen var kald. Så vidt under null tidlig på morgenen, men ved turstart omtrent to grader. Og det var hjemme… Jeg er ikke tilhenger av snø og is. For mange “nesten” ulykker gjør at jeg etter hvert går svært forsiktig, og helst unngår glatte partier. Nå er det selvsagt ikke umulig å komme fram, selv med is og frost, men det tar i hvert fall tid. Dale/Li ligger langs sjøen, og der ville det muligens være forhold. Og siden jeg har gått turen noen ganger - ganske mange etter hvert - så vet jeg også hvordan forholdene vil være og hvor det er mulig å komme fram. Jeg ventet litt lengre enn vanlig med å ta ut. I håp om at isen ville smelte. På Dale var det en del bil og spor utover. Det kom noen jenter i mot, og ute ved bukta var det en familie samlet rundt et bål. Etter det, var det kun spor fra dagen før. Jeg forsøkte stien oppe i henget. Helt greit til å begynne med. Ikke langt opp i bakken, går stien over et lite svaberg, hvor jeg til vanlig bare vandre over - selv om berget er vått. Ikke bare vått denne gangen, men med is under. Jeg skled nedover et stykke før jeg stoppet. Jeg tror ikke hjertet har gått av slike opplevelser. Det stoppet nesten det og…. Det er slike hendelser jeg forøker å unngå. Heldigvis, ga all trening på balansebrett god uttelling. Det ble ikke svalestup ut i ura, men en hurtig retrett og den lave stien utover langs fjorden. Det var ingen dårlig erstatning, for nede ved sjøen var det ikke spor av is. Ute ved Bjorhamn fikk jeg sola inn fra siden. Her, helt nede ved sjøen, i le for trekken, varmet den slik at det minnet om sommer. Jeg stoppet opp og tok noen minutter for å kjenne på sola og beundre utsikten. Et varmt øyeblikk på flere måter. Denne gangen gikk det greit utover. Ikke som sist, der jeg strevde. Antakelig fordi jeg ikke tok i fra start, men heller holdt en jevn fart. I bakken mot toppen, er det ikke mulig å unngå å få pulsen opp. Forrige gang ble det både høy puls og syre i beina. Denne gangen unngikk jeg syra. Det gikk bedre i dag - tenkte jeg… Da kom det en jente friskt joggende oppover henget. Jeg hadde selvsagt ikke mulighet til å holde samme fart. Med andre ord - alderen krever sitt. Oppe på toppen var det heller folksomt, og nedover mor Dalevann var det også flere på vei opp. I nordhellingene var det frost, mens der sola kom til, tinte det. Jenta fra henget kom forbi nok en gang. Hun hadde tatt en pause på toppen. Hun forsvant nedover de bratte bakkene i en bråfart. Der var det ikke mye som holdt igjen… Det er bare å beundre ungdommen. Nede på parkeringsplassen kunne jeg konstatere at jeg nok en gang kunne notere nok en runde rundt Li, i godt vær - uten fall.　[url={url}]Vis hele artikkelen slik den er på hjemmesiden[/url]

Søndagstur med uvanlig fottøy. Finværet fortsatt. Frosten også Det var skikkelig kaldt søndags morgen. Det er ikke helt vanlig med 5-6 kuldegrader i november, men det hender. Slike kuldeperioder varer vanligvis ikke lenge, og mandag skulle det igjen bli varmegrader og regn. Ingen tvil om at det måtte bli en søndagstur. Og nok en gang bestemt vi oss for en tur på høgjæren. I sol og med lite vind er det en skikkelig fin tur. Høy himmel og vidt utsyn. Det er rett medisin mot andre mørke og triste novemberdager. Broderen ville være med, og var så vennlig å tilby transport. Spesielt greit, siden han alt hadde lagt om til vinterdekk… Søndagstur i lavheia, krever godt fottøy. Alderen krever også sitt. Broderen - som er nøyaktig like gammel som meg, må jeg tilføye - klarte å glemme å ta med fjellstøvlene. Han har et hytteprosjekt gående, og hadde derfor et par med gummistøvler liggende i bilene. Heldigvis. Det ble tur. Hardt i bakken, frostglatte gjerdeklyvere og frost på gangplankene. Det er vinter på høgjæren. Selv om sola klarte å varme opp kalde kropper enkelte plasser, så var den lille trekken svinkald. Det var ikke snakk om å hive jakke eller fleece denne dagen. Vi gikk i vindfleece. Den holder trekken ute, og gir samtidig litt varme. Det ble uansett fort kaldt ved stopp. På toppen av Synesvarden ble det ikke lange oppholdet denne dagen. Et par foto, og så full fart nedover mot Holmavatn. Et stykke nedover, gikk vi på kjente fra Blåfjellenden. Han jobber og bor på Holmavatn så turen rundt Høgjæren er den vanlige. Det er alltid hyggelig å treffe folk igjen. Broderen, på gummistøvler, hadde det ikke like hyggelig. Det ble etter hvert mindre koselig. Ved Steinkjerringå ble det tatt en sjefsbeslutning, og vi tok direkte opp mot Synesvarden, I stedet for samme vei frem og tilbake. Det gjør turen litt kortere - ca 30 minutter. På en så flott dag, kunne vi ikke regne med å være alene. Alt på parkeringsplassen ved Tovfdal kunne vi se at det var andre enn oss på tur. Mellom Holmavatn og Steinkjerringå er det normalt en del folk, så også denne gangen. Det som overrasket oss noe var, hvor mye folk det var mellom Steinkjerringå og Synesvarden. Her var det heller folksomt denne dagen. På Synesvarden krøp folk i le for trekken. Andre enn oss syntes det var kaldt. Så lenge vi var i bevegelse, var det greit, men det skulle ikke store stoppen til før kulda krøp inn under klærne - godt hjulpet av litt vind. Før siste bakker nedover mot parkeringsplassen, fikk vi et godt overblikk og kunne se opp mot ti parkerte biler. Jeg tror aldri jeg har sett så mange biler noen gang før. En litt kort søndagstur, men i sol og fint vær. Vi håper å få flere slike turer - selv om det var kaldt.[url={url}]Vis hele artikkelen slik den er på hjemmesiden[/url]

Langs sjøen i bra vær. Det måtte bli tur tredje juledag. Det var j en lørdag. Egentlig hadde jeg god tid lørdagsmorgen. Ingen sosiale forpliktelser, og bestyrerinnen hadde egne planer. Det ble tid til en god og lang frokost. Helt til telefonen ringte. Det var broderen. Han hadde tatt en titt på værmeldingen, og været søndag så heller basje ut. Han lurte på om vi ikke skulle ta turen på lørdagen? Og det ble heller ikke store diskusjonen av hvor turen skulle gå. Ute var det så vidt frost og litt snø. Det måtte bli en tur fra Hå gamle prestegård til Varhaug gamle kirke. En passe tur for gamlinger… Vi kom av gårde omtrent på vanlig tid – for søndagsturene. På Hå var det overskyet og litt kald trekk fra nord. Her ute ved havet var det lite snø, selv om det lå noen flekker enkelte plasser. Det var en enslig bil utenom vår, og vi så ikke folk. Det var jakke på fra start. I vest var det tydelig bedre vær, og vi håpet at vi skulle få sol. Her ble vi grundig lurt, selv om værmeldingen hadde lovet at sola skulle titte gjennom. Det ble en tur i gråvær, men uten nedbør. Selv om det var kaldt og en liten trekk, så gikk vi oss varme. Etter en stund ble det stopp for å hive jakken i sekken. Og der ble den helt til vi snudde og fikk trekken på oss. Det var egentlig forholdsvis tørt i bakken, men noen plasser var det både vått og sorpe. Greit å gå. Ikke ned småbakker med sorpe i stien. Det ble en utglidning med nesten baken i bakken. Og en skikkelig strekk i låret. Det gjorde vondt – en stund. Det meste går greit. Vi gikk. Det var is på treverk, og gjerdeklyverne var såpeglatte. Her gikk det selvsagt helt greit, ingen problemer overhodet. Det er ikke når du er forsiktig skadene kommer… Vi så ikke mange folk det første stykket, men etter hvert var det også andre på tur. En god del mer enn vanlig på en lørdag. Muligens andre også kikket på værmeldingen og la om planene? Folkene vi treffer på disse turene, er som oftest både kjekke og greie. Det blir sagt «hei» og hilst. Det kan være at folk på Jæren er «flinkere» sånn enn andre – i lavlandet. Vi passerte en gjeng som hadde pause i graset. De hilste pent. På returen møtte vi de samme folkene, og fikk da en liten prat. Skikkelig hyggelige folk. Denne gangen møtte vi også noen gutter. De gikk litt foran familien. Og guttene hilste greit. Det er ikke helt vanlig. Unger flest er litt tilbakeholdne overfor fremmede voksne. Nå var det ikke bare mennesker som viste igjen denne dagen. Det er mengder av svaner på Jæren. Vi så store flokker på jordene. Og da vi nærmet oss Varhaug gamle kirke, fikk vi se en stor flokk gjesser i formasjon. Det er ikke så ofte vi treffer på disse store fuglene akkurat her, og i hvert fall ikke midtvinters. For meg gikk turen frem og tilbake greit. Broderen merket at jeg nok hadde gått mer enn han, og mente jeg denne gangen hadde holdt et litt høyere tempo enn vanlig. Det bekrefter bare det som blir hevdet, du blir god på det du trener på. [url={url}]Vis hele artikkelen slik den er på hjemmesiden[/url]

Søndagsturen også i regn. Den mørkeste søndagen i året, og det blir selvsagt tur. Desemberturer går ofte i dårlig vær og med vind. Søndag var det ikke så mye regn, og heller ikke vind, i hvert fall mindre enn på lørdagen. Men det ville liksom ikke bli lyst. Dagslyset er borte. Selv ved start hjemme i halv ellevetiden, var det fortsatt morgenlys. Det er bare å se framover mot lysere tider - solen “snur” på tirsdag. Neste uke er det alt blitt mer dagslys - med noen sekunder. Broderen hadde vært på en årlig lutefiskmiddag. Jeg har forstått det slik at det ikke så mye er fisken, som tilbehøret, spesielt det flytende… Han så ikke syn på tur søndagsmorgen. Jeg ville derfor bli alene . Nok en gang. Og med dårlig vær og dårlig tid, passet det igjen med en tur rundt Dale Li. Tuen rundt Dale Li er fin den. Passe lang - 10 kilometer og med en god del bakker. 2-300 høydemeter. Den går for det meste i skog og er derfor grei i dårlig vær. Noe som forekommer av og til… En tredjedel av turen går langs fjorden. Og noe jeg aldri helt har forstått, er hvorfor svabergene blir så fordømt glatte. Det er granitt og gneis. Selv øyegneis med svært så ruglet overflate blir skikkelig glatt i regn. Noen må kunne finne opp en såle som holder på vått føre. Selv på flate berget hender det taket glipper, og jeg går derfor alltid forsiktig her. Til nå har jeg unngått skader på grunn av fall. Det må være litt spesielt å skli på flatt berg, bare fordi det er vått. Jeg gikk uten jakke utover langs fjorden. Vinden kom bakfra, og da tar sekken av for det meste. Et lite stykke opp i bakken kom det litt yr, og det økte på. På toppen var det skikkelig regn. Selvsagt. Det var biler på Dale, men ikke folk, Jeg kunne se spor fra noen som hadde gått før meg. Det kunne se ut som om jeg tok innpå, men jeg så ikke en kjeft før helt opp ved toppen. Der satt det en kar. Han kunne fortelle at det var folk foran, men det var et stykke fram. Det var en kar som startet da jeg holdt på å skifte, nede ved bilen. Han spurte når mørket kom, og jeg mente det var om et par timer. På vei hjem kom det skikkelig regn, og lyset forsvant omtrent. Selv om klokka ikke var mer enn halv tre. Inne i skogen der karen skulle, ville det være ennå mørkere. Det går selvsagt bra. Det ble søndagstur, og det går snart mot lysere tider. [url={url}]Vis hele artikkelen slik den er på hjemmesiden[/url]

18 kilometers søndagstur. Det er ikke akkurat tradisjon, men sånn cirka en gang hver høst, sender værgudene snøstorm eller noe som kalles underkjølt regn over våre områder. Veier, stier, steiner - det meste, får et lag med snø eller is over seg, og det blir vankelig å gjennomføre en skikkelig tur. Dette skjer selvsagt helst på en søndag - bare for å gjøre det vanskelig. Dette året valgte værgudene å legge en ishinne over landet. Søndagsmorgen var det så vidt under null, og det var is over alt. De gangene værgudene kommer med disse morsomhetene, er det bare en plass som gir mulighet for en søndagstur. Langs sjøkanten fra Varhaug gamle kirkegård til Hå gamle prestegård. Langs sjøen er det varmere enn bare litt lengre inne i landet. Det er lite bakker, eller helst nesten ingen, og i hvert fall ikke noe klyving. Det er god sti for det meste. Perfekt når forholdene er vanskelige andre plasser. Nå samarbeidet været på en god måte likevel for å gjøre søndagsturen til en fin opplevelse. Det var sol og nesten ikke vind. Broderen ringte som vanlig. Han ville vente med å ta ut. De mindre brukte veien og veiene inne på byggefeltet var skøytebaner. Is og spinnglatt. Han håpet sola ville tine vekk noe av isen. Vi kom ikke av gårde før nærmere 11. Og tok mot Varhaug og den gamle kirkegården. Selv om det var langt på dag da vi parkerte, var sola bare så vidt over horisonten. Og der holdt den seg hele dagen. Det merkes ganske godt at det nærmer seg den mørkeste tiden i året. Det vil liksom ikke bli skikkelig dagslys. Vi fikk sola bakfra på veien mot Hå. Det er ganske greit å gå tur her nede ved sjøen på denne tiden. Markene er fortsatt grønne, det går sauer på jordene, og lite minner om vintervær - bortsett fra at det var forbannet glatt…. Turen er forholdsvis lang - bortimot 18 kilometer. Selv uten bakker og med god sti for det meste, tar det tid. Vi snudde et par - tre hundre meter før selve garden på Hå - for å spare litt tid. På tilbaketuren fikk vi den lave sola i øynene, og kunne glede oss over å kjenne varmen fra solstrålene i ansiktet. Det er greit med sol og varme i desember, selv om det faktisk ikke er mange gradene over null. For riktig å understreke at det tross alt var fint vær og gode forhold med lite vind, gikk vi hele turen i skjorteermene. Ingen jakke på, selv om den var med - i sekken. Det er et godt mål på om turen er bra eller ikke. Jakke av gir en fin tur. Hinnen av is som lå over alt ved start, var for det meste vekk på tilbakeveien. Gjerdeklyverne var greie å komme over, uten å sette lårhalsen på spill. Men sorpe var det. Buksen var skitne til langt oppe mot knærne. [url={url}]Vis hele artikkelen slik den er på hjemmesiden[/url]

Regn og vind, som normalt i desember. Det er ikke mye som minner om jul og vinter rundt Dale og oppe på Lifjellet. Heldigvis. Det er fortsatt varmegrader som gjelder, selv om termometeret langsomt nærmer seg de blå tallene. Denne uka var det 2 grader da jeg kjørte innover mot Dale, forrige uke viste termometeret 3 grader. Forrige uke var det så vidt is på pyttene ved Dale, jeg klarte meg uten denne uka. Det lå riktignok noe hvitt i enkelte søkk bortetter. Hagel fra nattens bøyer. Øverst var det glatt enkelte plasser, men vannene var uten is. Og ikke langt nede i bakken var det igjen bart. Denne gangen var det biler da jeg kom til Dale. Noe skyldes vel at jeg var senere. Men selv om det var bil og det burde være folk, så jeg ikke en kjeft. En ensom tur gjennom skogen, og heller ikke folk utover mot Bjorhabn. På vei mot Einerneset fikk jeg følge av en større lastebåt. Den kom fra Sandnes havn og skulle ut fjorden. Det gikk litt fortere med båten enn med meg. Som sagt, alene på tur. Til alle som synes at aleneturer er tingen, er det bare å ta ut i desember. Ikke en sjel… Det var egentlig meldt om forholdsvis bra vær. Utenom temperaturen, som skulle holde seg lav. Bra vær betyr i denne forbindelse, lite vind og nedbør. Værgudene hadde en annen mening, og sendte både hagel og regn i hode på meg. Det var egentlig ikke opphold før jeg kom over toppen. Ikke mye nedbør, Men sånn litt hele veien. Typisk vintervær for meg. Jeg så ikke lyst på stigningen opp mot toppene. Selv om det ikke er mer enn opp mot 300 høydemeter, har det vært tungt de siste gangene. Dette henger sikkert sammen med at jeg har lagt om treningen, og går tur onsdag og fredag, i stede for å sykle samtidig med styrketreningen tirsdag og torsdag. Det har blitt høy puls og tunge bein med mye syre. Denne gangen gikk turen oppover uten å kjenne særlig til syra, og det selv om pulsen så avgjort var høy i enkelte partier. (Og det var ingen som for forbi denne gangen.). Oppe over skogen, fikk jeg selvsagt været midt i trynet. Det blåste litt - mer enn nede i skogen med vinden bakfra… Det kom både hagel og regn, og jeg så noen snøflak seile forbi. Det sto ikke på så lenge. Nedover mot Revesdal, kom været seg. Øverst var det glatt enkelte plasser, og jeg måtte passe på hvor jeg satte føttene. Det kunne liksom vært enten frost eller vått. Ikke begge deler. Myra var ikke engang frosset. Det måtte et skikkelig tigersprang til for å unngå å havne i myra til lang oppe på leggen. Helt nedunder Dalevann gikk jeg på andre. Et par som også var ute på tur. Det er oss godt voksne som trosser været og drar på tur. 　[url={url}]Vis hele artikkelen slik den er på hjemmesiden[/url]

Markedsdag i Arguineguin. Damer og marked er en underlig kombinasjon. Det kan jo være at de finner noe spennende. Noe nytt vi ikke ante vi trengte? Med andre ord var halvparten av gjengen (muligens til overraskelse for noen, var dette den kvinnelige delen) innstilt på en tur til Arguineguin. Og siden vi var på ferie for å gå, ble det en spasertur denne dagen. Det er ikke direkte lagt til rette for å gå fra Puerto Rico til Arguineguin. Nå bodde vi aller øverst i «nyedalen» og slapp å gå opp bakken OG 117 trappetrinn. For andre er opp «nyedalen» og ned til Balito. Her er det en bratt trapp ned til stranden, bortsett fra at det ikke er mye strand, mer en fylling og ørken. Bortenfor dette begynner strandpromenaden – der den ikke er ødelagt, eller stengt av et hotell eller to, eller det står et hus i veien. Helt greit å komme fram, men ikke akkurat promenade… Alle som går her nede langs sjøen, må bli litt imponert over de store anleggene. Anfidelmar som et eksempel. Kan kun beskrives som kjempestort. Og jeg er glad vi holdt til i et adskillig mindre kompleks – selv om det var mange rom og stort basseng + boblebasseng – og barnebasseng. Fra Balito til markedet er det en god spasertur. Målt til omtrent 5 kilometer. For den mannlige delen av følget, ble det en rolig time med høye glass og avslapping på et serveringssted i det som på norsk heter «trekanten». For den andre halvpart av gjengen ble det «marked». Nærmere beskrivelse er ikke mulig…. Tilbaketuren ble mer bedagelig, og behagelig. Selv om vi gikk samme rute, ble det flere stopp underveis. Først et opphold for å opprettholde veskebalansen. Jentene hadde jo gjort markedet i stede for å ha det behagelig med et høyt glass. Damen som serverte snakket dansk..... Litt etter gikk jeg på kjente, som også var på ferie. Det er hyggelig å treffe gamle arbeidskamerater. Neste stopp ble kirken. Her var det fullt hus om ikke jubel. Vi slo oss ned i sola og nøt vafler med sylt. Norsk så det holder. Nå kunne jo ikke Sigbjørn la være å hive innpå et rekesmørbrød. Det var jo ikke sikkert han fikk reker på fredag. Etter en bedaglig ferd tilbake til Balito og opp bakken til hotellet, var det god tid til sol og sommer ved bassenget. Etter en lunch på terrassen selvsagt. Det ble notert nesten en mil, og vi brukte omtrent to og en halv time. Ikke akkurat langtur, men spasertur. [url={url}]Vis hele artikkelen slik den er på hjemmesiden[/url]