Søk i nettsamfunnet

"Treningstur" Det har vært mye turer på mellom to og tre timer i vinter. Sommerturene er normalt noe mer «krevende» på opp mot 4 timer eller mer. Broderen mente det var på tide med litt lengre turer, og forrige ukes tur til Bynuten var en god treningstur. Han mente vi burde gjenta. Søndagsmorgen ble vi fort enige om nok en tur til Bynuten. Vi hadde følge med en god gjeng forrige tur, og regnet ikke med å være alene denne dagen heller. Det var alt en god del bil da vi kom til Seldalsheia og parkeringsplassen. Vi kunne se en del folk oppover Lyseveien. Erfaringen har etter hvert vist oss at det gjelder å ta det med ro – i hvert fall i de første brekkene. Vi gikk forsiktig oppover – uten å ta i for mye. Det er jo litt trist å ikke suse forbi folk i bakkene, men kondisjonen når du nærmer deg 70 er ikke hva den en gang var – noe den da aldri heller egentlig har vært… Det var folk foran, og det kom et par springende forbi (Hekkan – tenk å ha en slik kondisjon). Etter hvert fikk vi «kontroll» på de som var foran, og det var ikke så mange. En enslig mann som vi møtte nesten ved varden og et par. Vi lå med andre ord nesten først… (De fleste startet etter oss.) Fra toppen kunne vi se at snøen på Vådlandsnutene hadde minket, men at det fortsatt var en stund til det ble aktuelt med tur i de traktene. Innover lyste det hvitt – nysnø, men det var også svarte flekker nesten helt opp mot toppene. Våren kan komme tidlig i heia. Det er slutt på de lange pausene på toppen. Denne gangen hadde vi «tatt det med ro» nesten hele veien – uten at det hadde gitt utslag i lengre tid enn forrige gang. Vi hadde brukt nesten nøyaktig like lang tid opp. Med helsa i behold var det heller ingen grunn til å ta en lang pause. Vi fortsatte turen i motsatt retning. Vi hadde sett folk på veien oppover, vi hadde gått forbi en del, blant annet en familie med barn. Disse traff vi igjen ikke lenge etter at vi snudde. Bra fart oppover for disse. Utenom disse og noen få til – og de som sprang forbi, ga ikke akkurat trengsel. Nedover ble noe ganske annet. Jeg har av og til brukt uttrykket «17. mai tog» når jeg har møtt mye folk. Denne gangen var det mer folk, men med avstand mellom gruppene. Vi møtte folk hele veien. Det satt folk rundt om kring også. Vi lurte på om vi ikke skulle begynne å ta betaling - det hadde gitt god inntekt. Eller som vi sa til en del vi traff – kun ståplass på toppen. Det var tydelig at Bynuten hadde lokket mange folk på tur denne dagen. Til og med vår yngste bror og frue. Disse traff vi omtrent halvveis tilbake mot bilen. De var på vei oppover i godt driv. Vi fikk en hyggelig prat, og ønsket de god tur videre oppover. Det ble en tur i fint vårvær sammen med mange andre. Været får ta skylda for oppmøtet, men egentlig er det bare hyggelig å treffe folk. Alle er blide og greie. Været gjorde dette til en grei opplevelse – sol, lite vind, tørt og fint. Vi får håpe på mange slike opplevelser denne sesongen – når vi har fått trent noe flere ganger. Les hele artikkelen

Sikvalandakulå i godvær. Som onsdagstur burde det vel gå greit. Det er i hvert fall ikke en lang tur. Forrige gang gikk vi en rundtur og brukte tid. Denne gangen planla jeg bare en tur opp og ned. Antakelig noe over en time eller en og en halv time. Selvsagt ingen andre biler på parkeringsplassen uten om min, men det var spor. De må ha vært dagsferske. Med andre ord andre enn meg som tar kjappe onsdagsturer. Nå er det ikke vanskelig å finne fram mot Sikvalandskulå. Det er omtrent rett fram opp. Likevel var det greit med nødlinger pent på rekke bortetter myrene. Det er fint med veivisere, selv om det egentlig er «rett fram». Stien vil som oftest slynge seg rundt, eller opp og ned forskjellige hindringer, og det er ikke alltid opplagt hva som er beste vei. For egen del ble det litt kikking etter nødlingene. Å gå sånn alene, selv om retningen er klar, og det omtrent er umulig å gå seg bort – med sol og vann til å peile etter, så sitter det i en følelse av at «det er best å være sikker». Jeg tok det med ro, så meg ofte tilbake (et triks for å finne rett vei på returen) og hadde god peiling på retningen fremover. Og det gikk fremover et godt stykke, til det begynte å gå opp. Bratt opp. Mye av høyden tas i den siste bakken opp mot toppen. Helt øverst er det litt mindre stigning, men det går fortsatt oppover. Problemet er å treffe rett skar ned. Slike bakker og skar likner litt på hverandre, og her lå de tett innpå. Jeg gikk feil i første omgang, og måtte komme meg over en liten kant før jeg kunne ta brattbakken ned. Fortsatt med god styring på beina. Jeg så ikke for meg å komme på gli eller stupe utfor akkurat her. Nesten alle andre synes nok at slike bakker er helt greie og er ikke noen hindring eller utfordring. Det er heldigvis ikke likt for alle. Nede på flaten var det bare å sette opp farten for å komme tilbake til bilen. Nødlingene viste trofast vei, over noen myrstrekk var det greit å kunne ta peiling på neste varde for å komme videre. Nede ved bilen kunne jeg konstatere at jeg ikke hadde brukt allverdens tid. En grei tur på en onsdag. Les hele artikkelen

Bedre sent enn aldri. Er det aldersgrense for teltlivet? Betyr det å bli pensjonist slutt på å ligge i telt inne i heia? Det ble i hvert fall antydet at jeg muligens begynner å bli for gammel til slike sprell. For egen del gjelder fortsatt at om jeg når ikke gjennomfører ting nå, så har jeg gjort det for siste gang. Derfor telttur i Fidjadalen. I fjor ble det ikke noe av denne etter hvert tradisjonsrike turen. Achillesproblemene satte en stopper for mange gode og fine planer. Dette året måtte jeg igjen kunne finne frem ting og tang og, ikke minst en god anledning, til en tur inn i Fidjadalen. Værmeldingen har de siste dagene vært raus med sol og helt stengt kranene for regn. Været burde ikke være noen hindring… At værmeldingen ikke fikk helt rett en ganske annen historie. Denne gangen ble det grundig planlegging. Alt på fredag begynte jeg diskusjonen (med meg selv) om jeg virkelig skulle dra pikk og pakk opp og inn i Fidjadalen. Alene betyr en masse kilo på ryggen, og terrenget innover er ikke bare greit. Bare Para Rangeren veier jo omtrent 5 kilo – tom. Dette året gjorde jeg noe med vektproblemet. Jeg kjøpte nytt spisebestikk – i titan. Dyrt men lett. Vektbesparelse på hele 10 gram. Siden det var Pinseaften, regnet jeg ikke med å være alene på parkeringsplassen. Og fikk rett. Det var andre enn meg på tur denne dagen. Jeg traff flere med store sekker innforbi Mån, og snakket så vidt med et par. De hadde tenkt seg over mot Espedalen/Røssdalen, og ble noe betenkt da jeg spurte om ski eller truger… Det gikk greit over ura under, Månvatn. Tørt og fint. På andre siden er det en bratt bakke. Det gikk ikke fort oppover, selv om puls og pust gikk fort. Heldigvis, det dukket opp noen blå blomster som måtte sjekkes. Vanlig skogsfiol, men vel verdt et lite studium og noen bilder, og en stopp. Noen hadde alt tatt «plassen min» ved elva. Jeg måtte et lite stykke lengre inn for å finne en plass til teltet. Etter en kopp te og noen kjeks, gikk jeg et stykke lengre innover dalen. Ved «beverhaugen» lå det en hel gjeng. Jeg hilse så vidt på folkene. På tilbakeveien gikk jeg opp i skogen. Og til min forbauselse fant jeg en gammel sti. Godt nødlet og fortsatt synlig som et tråkk gjennom skogen. Her kan det ikke ha gått folk de siste 25 årene. Nødlingene var dekket med mose, stien delvis borte i myrsøkkene, og den gikk beint mot Månastølen. Det er kjekt å finne slike stier som må ha vært mye benyttet i «gamle dager». Været, hva med været. Det snødde, sluddet, regnet og haglet. Men mest var det opphold og litt sol. I hvert fall ikke hva værmeldingen hadde nevnt… Bare sol. Som vanlig gikk kvelden litt tregt. Det er mange timer alene. Jeg kjedet meg likevel ikke, og hadde det egentlig greit med soduko Polly og Pepsi Max. Dunposen tåler noen kuldegrader. Heldigvis. Jeg var i hvert fall ikke kald. Om morgenen var det rim og småpyttene var frosset. Med tanke på rim og frost i ura, tok jeg det med ro, og ventet til sola kom over kanten. Det ble fort varmt. På tilbakeveien møtte jeg tre karer. De hadde tenkt seg en snartur opp til Blåfjellenden – fjelltoppen, før kvelden, og tilbake dagen etter. Vekt på sekk og mange kilometer, var ikke noe problem for den gjengen. For egen del kunne jeg kjenne det på skuldrene da jeg slengte sekken av meg nede ved bilen. En fin tur, nei – nok en fin tur i Fidjadalen. Les hele artikkelen

Pinsetur. Hvordan er det med helse og tur. Det vi tar for gitt i 30-40 og 50 års alderen er ikke like selvsagt etter som årene går. Det dukker opp plager som kan hindre turlivet. Broderen har av og til smerte og infeksjon. Andre pinsedag – mandag, hadde vi sånn halvt avtalt tur til Vådlandnuten. Broderen mente han muligens burde ta en litt enklere tur, og en tur der det er mulig å komme til vei på en enkel måte. Jeg hadde ingen ting imot å ta følge på høgjæren, selv om det burde være både folksomt og vindfullt – ifølge værmeldingen. Vi kunne starte fra Tofdal, gå til Synesvarden, Holmavatn og videre. En tur på minst tre timer, men uten de bratteste bakkene. Tilsynelatende. Det er tross alt en god del opp og ned. Fra Holmavatn mot Steinkjerringå er det bra stigning, helst både bratt og høyt. Bakken er delt inn i platå slik at det blir intervalltrening ut av det. Som tenkt så gjort. Det var en bil utenom på parkeringsplassen. Og ikke en kjeft før nesten nede ved Holmavatn. Mindre folk en på en lørdag med sludd og regn. Merkelig. Vi startet forsiktig, som så ofte før ble det likevel vanlig fart og hurtig gange nedover mot Holmavatn. Fram til Steinkjerringå hadde vi vinden i ryggen og sola i ansiktet. Det gir en grei tur. Det ble litt tyngre på tilbakeveien. Vinden var opp mot stiv bris, og det er nok til at farten går ned. Her møtte vi masse folk. Det var altså ikke bare oss som var på tur denne dagen. De fleste som kom imot oss var svært tilknappet…. Jakken tett i halsen og hetta på. Så galt var det da ikke. Og de hadde vinden bakfra. Vi hadde i hvert fall ikke problemer med været. Rett etter Holmavatn gikk på en kar. Han var tydelig klar for en drøs. Og vi mente det måtte være fordi vi også så ut som heiafolk. Han ville prate om hei og sau. For ham var turen en treningstur for hei og for å ha form nok til å følge sauene i heia. Vi fikk fortalt hvor han hadde sauene og hvor kjekt det var å følge de innover. Det var heia lang inne som han hadde i tankene – Vida Legå og Langvassheia. Det går mange timer for å få sauene inn her. Han så tydelig fram til igjen å få en tur i heia – som oss. Det ble en stopp, men det er bare hyggelig når vi treffer andre som setter heiaturer like høyt som oss. Videre oppover mot Synesvarden gikk det i et greit tempo. Vi hadde litt å snakke om, broderen var ikke helt sikker på hvor Langvassheia var og hadde ikke hørt om Vida Legå. Vi for forbi toppen og tok fatt på siste innspurten, men først en bakke ned. Det gikk ikke helt som vanlig. Jeg var stiv og støl, og måtte ta det litt med ro nedover. Tung sekk i et par dager kjentes. Men etter vel tre timer, og femten kilometer – som planlagt – sto vi igjen ved bilen og skiftet tøy i en sur vind. Les hele artikkelen

Sjekk av forholdene. Planlegging er ikke helt min greie. I dag (lørdag) hadde jeg ingen andre planer enn at jeg skulle på tur. Bestyrerinnen tok av gårde grytidlig, og vil ikke være tilbake før neste uke. Det var med andre ord ingen grunn til hastverk. Likevel sto jeg opp før 8, var klar for tur i god tid før 9. Uten å ha bestemt hvor turen skulle gå. Egentlig var det verre – jeg gjennomgikk alternativene, og prøvde å ta hensyn til broderen og hva han eventuelt ville kunne være med på av tur på søndag. Og broderen er også i «syden» hele uka. Alzheimer på gang? Bynuten var et alternativ. Vådlandnuten ligger nå der og er over hundre meter høyere opp i lufta. Jeg tok mot Ålgård, og kunne vente med å velge. På veien oppover slo det meg at jeg faktisk kunne kjøre opp i Hunnedalen for å sjekke forholdene innover mot Blåfjellenden. At jeg ikke hadde tenkt på det før. Jeg hadde tenkt på en tur til Blåfjellenden, men da med overnatting. Værmeldingen satte en stopper for det. Jeg så ikke for meg å suse rundt i snøhaugen alene i kuling og regn… Lørdagsmorgen regnet det ikke. Det var lovet regn senere på dagen, men da jeg startet var det tørt. På vei oppover ble været ikke dårligere. Parkeringsplassen var skåltom. Ingen andre var så tidlig ute, og det var vel tvilsomt om det ville være andre ute i snøhaugen senere, utenom meg. Det er ikke helt vanlig å gå innover mot Blåfjellenden på beina, i mai. Første turen går normalt i månedsskiftet mai/juni. Jeg var forberedt på snø langt ned og mer oppover. Det lå noen små flekker og en liten fonn i Oleskaret. Helt som vanlig for første turen. Over skaret var det mer vinter enn vår. Jeg har gått her noen ganger under liknende forhold, og det er «bedre» å gå rundt snøfennene enn over de nederst. Jeg gikk noen omveier for å slippe snø. Det er ikke bare muligheter for skade ved gjennomtråkk, men også tyngre og gå i snø. Ett stykke før Fossebekken var det snø nesten over hele fjøla. Det var enkelt bare områder, men det ble bare mer og mer snø. Ikke uventet, og ganske normalt. Imidlertid så det ikke ut som det var store mengder snø. Jeg tror snøen vil for en stor del forsvinne med den meldte varmeperioden. Neste helg vil det antakelig være greie forhold innover. Fossebekken kan bli et hinder. Den var ikke større enn normalt ved mye regn – eller lite snøsmelting, og grei å komme over denne gangen. Jeg hadde ikke tenkt hvor langt inn jeg skulle gå. Det ble litt sånn: klarer du den så klarer du den også. Til halvveis inn mot hytta. Oppe i høyden var det skiføre, og regn. Regnet kom gradvis. Med vinden bakfra, kjente jeg ikke noe særlig til nedbøren på vei innover, men da jeg skulle ta noen bilder bakover, kunne jeg godt kjenne at det ville bli en sur tilbaketur. Nå ja, Gore-Tex er gode greier, og holder i hvert fall vannet ute – og svetten inne. Nedover er også greit. Det er vesentlig lettere å gå nedover fennene – rett over alt i bein linje. Og egne spor å gå i. Det gikk kvikt tilbake. Det ble tre timer godt og vel, på beina. Jeg fikk sjekket forholdene, og det blir overnattingstur neste uke. Jeg gleder meg alt. Les hele artikkelen

Søndagstur i regnvær. Våt til skinnet – en oppsummering av dagens tur. Ellers ble det selvsagt også i dag et spørsmål om hvor turen skulle gå. Jeg måtte i hvert fall ta hensyn til minst tre ting: 1 Gamle mødre må besøkes 2 Det blir antakelig langtur på tirsdag. 3 Sist men så avgjort ikke minst – det var meldt regn hele dagen. Og værmeldingen fikk rett – det pisseregnet hele turen. Vann i bøtter og spann. Det er ikke kjekt å dra på tur i dårlig vær. Dørstokkmila blir både høy og lang. Det kjent blir ofte det enkleste. Og hva er mer enkelt enn en tur rundt Dale – Bynarka – Lifjell? Og hva er mer kjent? At det likevel ble feil, er en annen sak. Eieneren inneholder litervis med vann i regnvær, og deler velvillig ut til passerende turgåere. Planleggingen denne gang gikk ut på hva jeg skulle ha på av klær. Med regn, pleier jeg å ha noe under Gore-tex buksa, men ville det bli for varmt, og var det strengt tatt nødvendig for en 2-3 timers tur. Jeg valgte å ta lang ullbluse + en svært tynn fleece og jakke på overkroppen. Alt for varmt. I første bakken gikk fleecen av. Selv om det ble litt kaldt over toppen, så var det bedre å gå uten fleece. Og når ble jeg våt – til skinnet? Etter bare en halvtime. Skog, kratt og regn er noe herk. Jeg burde ha valgt en tur oppe på Høgjæren i åpent landskap…. Skal jeg nevne noe positivt, må det være at skoen, velbrukte ALFA Walk King, holdt sånn noenlunde tett. Ellers var det vått – og ubehagelig. Alt blir en vane, selv regn og våte klær. Det kunne godt ha holdt opp å regne, bare en liten stund. Det gjorde det ikke. Regn fra jeg startet til jeg igjen sto ved bilen. Jeg pleier ikke å ta denne turen på sommeren. Da er det så mange andre turer som frister mer. Men, som sagt i regnvær og med gode grunner for å gjøre søndagsturen kort… Det var en ny opplevelse å se terrenget i «sommerklær». Grønt og fint, med hvitveis, skogsfiol og blåbærblomster, med fuglesang og grønt gras. Det var selvsagt løv på trærne, men det stengte jo for utsikten store deler av turen. Det var selvsagt ingen andre ute og gikk denne søndagen. Ikke en kjeft. I hvert fall ikke før jeg traff to jenter helt nede ved Dalevann. Da var jeg omtrent ferdig med rundturen. Ikke nok med det, litt lengre nede i bakken mot Dale, traff jeg en enslig jente. Dette var dagen da jentene var på tur…. Til alle som ønsker en tur i ensomhet, gå rundt Lifjellet i regnvær. Selv midt på vinteren, med både snø og is i stien, treffer jeg oftest mer folk. Været var da ikke så ille. Jeg var jo bare gjennombløt – store deler av tiden. Innderst er vi jo alle vanntette? Selv med mange gode grunner for en kort tur med lite transport, føltes søndagens tur feil, kan det være at jeg etter hvert setter for stort pris på et behagelig liv? Les hele artikkelen

Regn og myr. Endelig var det anledning til å ta en av mine vanlige «langturer». Ikke egentlig lang, men med to overnattinger. Hvorfor jeg ikke har tatt turen til Lysebotn, Langavatn, Blåfjellenden og til Flørli før i år får bli uavklart. Det har ikke blitt… Men denne uka stemte det meste. Broderen ville bli med. Han ville i tillegg ha med seg sitt barnebarn på 15, som igjen skulle ha med en kamerat. Vi ville med andre ord antakelig bli fire på tur, men det skjer jo saker og ting. Kameraten fikk forfall, så det ble tre – et god tall og en god gjeng. Det kan lett bli stress en fredag. Broderen kom noen minutter senere enn avtalt. Vi måtte fylle diesel. Ting tar tid. Bommen var i ferd med å gå ned da vi kom på kaien. Et brøl og kjapp sprint sikret oss plass på båten… Som vanlig måtte vi vente på bilen i Lysebotn. Ventetiden ble kortet ned med litt varm mat – en siste luksus før ødemarken.. På parkeringsplassen ved Akslaråtjørn regnet det. Selv om YR lover – dyrt og hellig, sol og sommer, regner det på vei innover mot Langavatn. Jeg har gått innover mange ganger, og nesten alltid har det regnet. Denne gangen kom det mye regn. Heldigvis var Langavatn så pass lavt at vi ikke trengte å ta av støvlene. Det gikk greit å komme forbi svaberget som stikker ut. På hytta var det ingen. Vi tok hver vårt rom. Det kom et par senere på kvelden, men for vår del gikk kvelden med kortspill. Det regnet om natten. Det regnet på morgenen. Det regnet på turen mot Blåfjellenden. Vi ble bløte. Turen nedover fra Langavatn mot Rundevvann og videre er egentlig grei. Bortsett fra at alt regnet hadde gjort stien til en stor sølepytt. Og glatt i tillegg. Vi tok det med ro. Nå er det normalt helt greit å nedover. Og den første delen av turen bød på få utfordringer – en plass må jeg på rompa for å komme fram, men utenom det… Et stykke nede mot Blåstølmyrane traff vi på kjentfolk. Det var sauefolkene på Blåfjellenden som var på vei til dagens lange tur for å sanke sauer. Det ble likevel tid til en god drøs. Omtrent på samme stedet tidligere et år, traff jeg Ola, Han ute i samme ærend som nå, å samle sau. Den gangen på vei mot hytta med en flokk. Jeg ble sendt til andre siden av elva med forsikring om at, «jo det gikk en sti der» Jeg fant jo aldri den stien, og Ola hadde undret seg over meg som for opp og ned bakkene….. Karene kunne ikke stoppe alt for lenge, de var på jobb. Vi fortsatt nedover mot Blåstølmyra hvor det fortsatt er godt mulig å se hvor stølene hadde stått. Her på flate myra var vel antakelig en av de siste plassene i heia, hvor graset ble slått og brakt til gards på sledeføre. Det siste stykket mot Blåfjellenden er det bløtt – myrhull etter myrhull. Og det hadde blitt drevet sauer nedover. Det var helt umulig å holde seg ren på buksa. Det ble skikkelig tungt i regnet. Vi kom selvsagt fram til Blåfjellenden – og tom hytte. Det kom folk utover dagen, men selv med opp mot 40 gjester var det fortsatt ledige madrasser på hemsen i annekset. Litt ut på ettermiddagen fikk jeg besøk av Olav fra Fidjastølen og en kar til. De hadde vært ute på sanking i mange timer – i regnet. Akkurat da de kom var det et lite gløtt av godvær. Jeg tilbød kaffe, og vi fikk oss en liten prat, før de tok fatt på siste stykket ned mot stølen. At de hadde gått langt og lenge, kunne jeg se på hundene. Den ene lå omtrent dønn stille under hele stoppen. Disse heiakarene, både på Blåfjellenden og Fidjastølen gjør en forbløffende innsats for å få sauene til gards. Det er mange timer ute, og lange dager, for dårlig betaling Søndag fikk de litt betaling for strevet. Det ble sol og sommer. Og en dag i heia av de skjeldne. Ola etterlyste et bilde fra lyngbrenningen i vår. Da var vi på hytta og broderen tok noen skikkelig bra bilder. Et av disse legges ut her, men altså fra i vår. Les hele artikkelen

Kalt og vindfullt, men greit. Lørdags morgen, og det var ikke måte på vær det skulle bli ut over dagen. Vind opp mot liten storm og frost. Og til de som mener liten storm ikke er noe særlig, så mener metrologene at det meget sjelden er vindstyrker over liten storm inne på land. Vindkast – se det er en annen sak. Det var på morgenen greie forhold, med noen få varmegrader og lite vind. Spørsmålet var om det kunne bli tur. Og hvor turen i så fall burde gå. Langs sjøen eller på høgjæren, kunne bli vanskelig på grunn av vinden. Rundt Li kunne det bli frost. Noe som jeg ikke spesielt glad for. Is i stien har en tendens til å gi ubehagelige overraskelser. Etter nøye overveielse i et par sekund, valgte jeg Li Dale. Som vanlig på en lørdag… På vei innover mot Sandnes vippet gradestokken på 3-4 grader. Det blåste knapt, og det burde ikke være grunn for bekymring i det helle tatt. Men er det en ting jeg virkelig kan, så er det å se problemer på forhånd. Hva om det ble kaldere utover dagen som meldt. På Dale var det en god del biler, og det var folk som startet opp samtidig med meg. Det var tydelige spor utover. Jeg kjente røklukt fra bål, og like etter forsvant sporene. Som vanlig ble jeg alene. Jeg så ingen andre omtrent fra jeg startet til jeg var på toppen. Gandsfjorden ligger beskyttet for vind fra nord. Det var nesten ikke krusinger på sjøen. Helt over mot Stavanger kunne jeg se noen skumtoppede bølger. Vinden var ikke noe problem før helt oppe mot toppen. Over toppen blåste det. Ikke så pass at jeg måtte krype for å komme fram, men så pass at jeg måtte ta støttesteg og virkelig følge med på vindkastene. Temperaturen nede var over frysepunktet, antakelig 4-5 grader helt ved sjøen. I skogen i le for vinden og i bakken opp ble det varmt. Jeg hev av fleecen og gikk i bare ullblusen opp bakken. Vindfleecen måtte på før snaufjellet, og jeg var glad for å ha på både vanter og vinterlue over toppen. Jeg så ikke is før nesten helt oppe ved toppen. Da bare som litt snerk på en pytt – i nordhellingen. Ingen fare antakelig, tenkte jeg. Det ble mer etter hvert. Og som meldt ble det kaldere. Myrene var ikke frosset, men det var ny is enkelte plasser. På noen gangsteiner var vannet fra tidligere støvler frosset. Det ble ingen pause på toppen, jeg fortsatte bare videre. Nå skulle jeg ikke langt nedover bakkene før is og frost forsvant. Og inne i skogen var det selvsagt ok. Det var kjekt å få en fjelltur helt i starten av januar, selv om den går omtrent midt i Sandnes. [url={url}]Vis hele artikkelen slik den er på hjemmesiden[/url]

Lørdagstur rundt Dale - Li. På denne tiden av året er været viktig. Ikke for det, været er viktig alltid, men tidlig vinter og vår, mer enn ellers. YR ville ha det til at regnet og frost, skulle holde seg vekke i hvert fall midt på dagen denne lørdagen. Det lovet godt for en vanlig tur rundt Dale Li. Det regnet på veien innover. På Dale var det hvitt… Nå kom mesteparten av denne fargen fra hagel og ikke fra snø, og det var tross alt hele 3 grader her nede ved sjøen. Antakelig ville mesteparten hagelet forsvinne ganske fort. Der tok både jeg og YR feil. Det kom bare mer. Nå la litt nedbør, selv i fast form, ingen demper på turgleden. Det var kjekt å være på tur. Det kunne muligens komme av at jeg tok det med ro fra starten av. Lot kroppen få anledning til å komme i turmodus langsomt. Til første bakke… Det var heldigvis ikke antydning til is. Så selv om det var både sleipt og glatt, så gikk det greit å komme fram. Det var noen lysere skyer, og opphold inne i mellom. Det lå regnslør og sorte skyer over Stavanger, på andre siden av fjorden. Ute i vest, virket det som om de var bedre vær på vei. I starten av bakken opp mot toppen ble det heldigvis opphold. Skyene forsvant for en stund. Helt oppe i høyden tittet sola fram noen øyeblikk, men oppe over trærene ble trekken kald. Øverst var det ikke snakk om 3 grader, men heller ikke frost. Helt greit å gå. Også denne gangen kom det folk forbi. Nede ved Bymarka stoppet jeg for å ta noen bilder, da kom det en kar, og for forbi i god fart. Nå tok jeg “snarveien” i skogen i stede for over de bare rabbene, og litt oppe i bakken var jeg igjen i ryggen på karen. Han gikk fortere enn meg oppover, men ved stidelet tok jeg rett opp og han over toppene. Vi var likt på toppen. Denne gang var det mulig å komme i ly i huset på toppen. Den store garasjedøra var åpen og det sto en bil foran. Jeg stakk rett innafor, og tok en liten pause. Behageligt og varmt. Nedover flyene mot Øksendal, var det ikke mye folk. Jeg så faktisk ikke folk før nedenfor Dalevann. Da kom det en gjeng med tre store hunder. Ingen av hundene tok det minste notis av meg som gikk rett forbi. Det forsterker bare min oppfatning av at folk med store hunder som oftest har god kontroll på hunden - i dette tilfellet hundene. En våt tur i starten, men det ble etter hvert bra vær. Ikke mange andre - en som kom forbi. Det hadde jeg strengt tatt klart meg uten… Likevel kjekt å være på tur, og som vanlig en god gjennomføring. [url={url}]Vis hele artikkelen slik den er på hjemmesiden[/url]

Og kom tilbake. Avlys mobiliseringen. Kall tilbake alle gode krefter. Det vil ikke være behov for en innsats fra Naturvernforbundet, eller andre som måtte ha ansvaret for å få på plass sand og strender. Naturen ordner opp selv. Med et aldeles nydelig vær på fredagen, var det umulig å sitte inne å se ut. Det fikk heller bære eller briste med beina og achillesen. Jeg trengte jo ikke gå en skikkelig langtur. Et par timer burde være nok til at jeg følte meg sånn noenlunde fornøyd. En strandtur fra Reve havn til Orre, er ingen utfordring. Flatt og greit og gå. Nå ble det tyngre enn det pleier å være. Sanden var løs, og sporene bak meg var dype. Det er omtrent som å gå i løssnø… Det var faktisk andre enn meg som var ute og gikk. Jeg så folk, og det var masse spor. Noen antakelig fra dagen før, men også noen helt ferske. Sol i ansiktet, trekken inn fra siden – fra vest. Det er et bra utgangspunkt for å få fram den gode turfølelsen. Det var kjekt å være på tur, selv om den ikke var i høyden og at det ikke var et fjell å se. Sand derimot… Det første stykket mot sør, fra Reve havn mot Reve, er det rullestein. Ikke mye sand å se. Helt som forventet og slik det var sist jeg gikk her. Ute på Reve stranden var det en helt annen historie. Sist var stranden omtrent vekk. Sjøen gikk nesten opp til sanddynene. Denne gangen var det en flat og fin strand. Og opp mot 70 – 80 meter bred. Det var litt uventet. Det var tross alt ikke så lenge siden jeg var her. Naturen endrer seg kjapt på disse kanter. Nå var mye av dynene vaket ut, Det var enda brattere kanter og mye av den utvaskede sanden må nødvendigvis havne på stranden, men… Det var uansett en bred og fin strand der det for bare et par uker siden var sjø. Ved Reve var det fugler og fotograf. Han ventet antakelig på trekkfuglene. Og med en vestlig vind, kan det jo hende det kommer noen tidlig. Jeg så ingen trekkfugler, men så har jeg heller ikke helt greie på hva jeg burde se etter. Tilbaketoget blir litt antiklimaks. Sola i nakken og trekken mer forfra, gir ikke den samme vårfølelsen. Det blir mer snakk om å gå, komme seg tilbake til bilen. Jeg var svett og fornøyd da jeg satt i bilen hjem. En kjekk tur. [url={url}]Vis hele artikkelen slik den er på hjemmesiden[/url]

Det nærmer seg vår. Hva er det med været. Finvær hele fredagen, og ikke tur? Det kjentes i foten etter hvert. Håpet var at det ville komme seg - om jeg tok det litt med ro. Achillesproblemer er ikke helt å spøke med, og nå er det omtrent et år siden de ble akutt. Det ble meldt om like bra vær på lørdagen og det skulle fortsette på søndagen. Ingen tvil om det ville bli tur på lørdagsmorgen. Hvor turen skulle gå, ga seg nesten selv. Det er en mindre påkjenning å gå i terreng enn på flate veien. I hvert fall mener jeg å kunne kjenne det – onsdagens tur rundt Gruda i god fart kjentes. Lørdagens vær? Sol og frost. Ikke vind, ikke nedbør, ikke varme. Spenningen ligger i hvor mye is det er i stien. På vei mot Dale, i fjellveggen langs veien, var det mye is. Helt dekket. Det betyr ikke at det er ufremkommelig, bare at det antakelig blir nødvendig å få rundt noen plasser. På Dale ventet en liten overraskelse. Det var en masse biler. Og folk. Selv om jeg ikke kunne se så mange på parkeringsplassen. Denne gangen var det masse enslige med hunder – i band. Og det selv om det faktisk ikke er båndtvang. Utover langs sjøen gikk det greit. Tørt fjell, ikke sorpe og lite is. Og best av alt røttene er heller ikke glatte. De kan skape problemer av og til, der de ligger usynlig og er skikkelig glatte. Det gikk mer enn greit. Det var skikkelig kjekt. Selv litt klyving for å komme rundt issvuller kunne ikke ødelegge humøret og gleden av å være på en skikkelig tur i finvær på bra føre. Det gikk et menneske foran meg, med hund i band. Og jeg tok langsomt innpå. Det er et par «snarveier» der jeg tok vedkommende igjen. Karen var på treningstur (selv om han ikke sa det slik direkte) for større oppgaver. Han hadde, sammen med andre, vært på flere ekspedisjoner i utlandet, som Kilimanjaro og rundt Mont Blanc. Og til sommeren sto nye eventyr for døren. Noen er heldige som kan ta ut på slike ting. For egen del, kan slikt bli vanskelig. Vi tok følge et stykke. Han var ikke klar over stien opp gjennom skogen. Opp bakken gikk det for egen del greit. Med hviledag på fredagen, var det overskudd på lørdagen. Bakker og brattheng var ikke noe hindring. Her var det bare å ta sats og komme seg opp. Slikt er morsomt. På toppen var det folk. Flesteparten hadde tatt veien opp, men det var også en del som var på fjelltur. Videre nedover ble det helst folksomt til å være lørdag. Selv fine vårdager (dette var en vinterdag…) har jeg møtt færre folk. I bratthenget ned mot Øksendalen kom det en jente i mot. I god fart – hun hadde målet klart foran seg. Hun skulle til topps, og helst først… Faren kom etter, med stor oppakning. Jeg tror han strevde litt med å ta igjen jentungen – og hun var ikke gammel. Litt lengre nede kom mor med en yngre søster. Vi kom i prat, og det viste seg at vi hadde vært på Blåfjellenden sammen. Det er skikkelig hyggelig å treffe folk igjen på denne måten. Videre nedover gikk i bra fart. Skoene hang jo. Det var mulig å slippe seg nedover i et høyere tempo en vanlig. Det er også morsomt. Nede ved bilen viste klokka at turen hadde gått unna på en grei tid. Denne gangen kunne den faktisk ha vart lengre. [url={url}]Vis hele artikkelen slik den er på hjemmesiden[/url]

Fortsatt frost og vinterforhold. Værmeldingen var ikke mye i tvil om hvordan været ville bli for søndagen. Hele uka hadde de slengt fram på med sol og lite vind, omtrent som for lørdagen – og fredagen. De klarer selvsagt ikke å holde det de lover i så mange dager. Lørdagen var det overskyet. Men noe mildere, og fortsatt tørt. Gode forhold med andre ord. Broderen ringte, og det ble en diskusjon om hvor søndagens tur burde gå. Broderen så for seg en tur på høgjæren. Jeg ville fortsatt til Dale, for en sedvanlig tur rundt Li. Og årsaken var achillesen, som jeg fryktet ville ta «kontrollen» i nok et halvår om jeg ikke la om til mer terrengturer. Acillesen vant. Det var mange biler på Dale denne morgenen også. Vi kjente røklukt et stykke før Dalsvågen, og nede ved sjøkanten var det en familie som hadde tent opp bål. Det så avgjort koselig ut, men vi skulle videre. Ut over langs sjøen tok vi stien nede, og ikke oppe i henget. På den måten unngår vi en del partier med is. Det tar noe lengte tid, men det tar vi igjen med å korte inn turen andre plasser. Med tørt berg og lite is, var det enkelt å gå over flyene og svabergene utover mot Einernestet. Vi kunne se spor av folk, og ett stykke utover satt det en kar. Vi fortsatte videre, og kunne se flere spor, men vi så ikke flere folk før i den lange bakken. Der tok vi igjen en gjeng, men ble samtidig tatt igjen av karen vi tidligere hadde gått forbi. Denne gangen tok vi følge et stykke og fikk en liten prat. Før han forsvant oppover lia. Også søndagen stillet opp med gode forhold. Det var selvsagt litt is enkelte plasser, men i det store og hele var det svært greit å komme fram. Vi kom derfor opp til toppen i god stil og uten for mye pusting og pesing. Det har hendt at en pause har vært helt nødvendig. Ikke slik denne dagen. En kjapp stopp for å drikke litt saft, og så videre nedover mot Øksendal og Revesdal. Der venter «den fordømte bakken». Med noen års erfaring bak oss, starter vi aldri for fullt her. Det gir garantert høy puls lengre oppe. Bakken er ikke bratt, men bratt nok til at den krever litt – og helst mer enn det ser ut til nedenfra. Det var mye is i "den fordømte bakken". Heldigvis er det enkelt å gå rundt de verste plassen, og her går det så pass mange folk at det ikke bare er vi som ser med skepsis på is og glatte partier. Det er omtrent god sti på «omveiene». Nedover mot Dalevann kom det en gjeng imot oss. En av mennene takket for sist. Jeg har store problemer med å ta igjen folk, så dessverre, helt uten peiling på hvem det kan ha vært. Bakken fra Dalevann og ned gikk kjapt. Det ble helst småjogging nedover lia. Vi var enige om at vi egentlig hadde tatt det med ro, i hvert fall første halvdel, og selv om vi nok hadde gitt på ned siste bakken, så var det ingen tung og anstrengende tur vi hadde bak oss. Vi ble gledelig overrasket da vi så på klokka – turen hadde gått unna i et mer enn bra tempo. [url={url}]Vis hele artikkelen slik den er på hjemmesiden[/url]

Grei tur med greie forhold. En evig lang flytur fra Kanarieøyene tilbake til striskjorte og havrelefse, i form av 3-4 grader og regn og hagel. Lørdag ble det reising og ikke tur. To lørdager på rad. Helt uhørt. Det måtte bli tur på søndagen. Broderen var ikke helt oppegående, noe hadde skåret seg i ryggen, og han så ikke syn på tur med sekk i terreng. Da er det enkelt å ty til gode gamle Lifjell. Uten kuldegrader er dette en grei tur nå på vinteren (savner litt sommervarmen fra fredagen.) Som en liten oppmuntring var det blitt lysere om morgenen. Det er omtrent dag sånn rundt 10. Og været fra gårdagen forfulgte meg inn i søndagen. Tunge skyer, som kunne gi regn, vind som kunne gi problemer over toppen, få grader som kunne gi frost øverst. På Dale ble alt så meget bedre…. Tørt, selvsagt ikke vind inne i skogen og heller varmere enn kaldere. Det gikk ikke lenge før jeg hev jakken i sekken og fortsatte i skjortearmene. Det gir en smak av vår og bedre tider. Det startet en kar foran meg, han tok opp det som noen kaller «sprettraubakken» og etter det var jeg som vanlig alene – ensom - rundt Li. Helt greit og kjekt å være på tur. På nordsiden var det hagel i søkkene. 5 varmegrader hadde ikke klart å tine vekk all nedbøren fra dagen før. Forsvunnet var heller ikke sporene fra «undersøkelsene» til Statskraft. Vi slipper monstermaste, men disse sporene blir nok liggende – noen år. Greiner og busker i en haug, stammer kappet og lødd fint opp. Men pinnene med rødt på toppen blir stående. Oppover bakken på nordsiden, ble det mer og mer hvitt. Ikke is, men mest hagel. Selv myra var ikke frosset. Greit å komme fram. Greit også fordi en uke med mye tur, antakelig hadde gitt en liten økning i formen. Det var i hvert fall mulig å holde bra – for meg – fart opp bakken. På toppen var det folk, som krøp i le av huset. Det hadde blåst opp siden jeg var nede ved fjorden. Ikke mye, men nok til at det var greit å ha på jakken og vanter. Her opp var det mulig å se sporene av brannen. Det var avsvidde marker og sorte stammer, men de fleste furuene så ut til å ha klart ser. Da skal det ikke mye varme og vår til før nesten alle sporene er vekk. Selv etter to uker luktet det brann. Et stykke nede i bakken gikk jeg på kjente. Han hadde med datteren – antakelig 11 år, på tur. Kjekt å se at også disse kan være med. Det blir sikkert turmennesker av slike. Vi fikk en kjekk prat før jeg fortsatt nedover. Det var bløtt i «den fordømte bakken», ikke antydning til frost. Nedover fra Dalevann var det tørt og fint. Kjekt å gå, og det gikk kvikt unna ned den siste brekka. Og som en oppmuntring kunne jeg konstatere at turen hadde gått unna på en grei tid. [url={url}]Vis hele artikkelen slik den er på hjemmesiden[/url]

Skikkelig flott tur. Denne turen var en stor overraskelse. Bestyrerinnen hadde gått turen før, og gitt utrykk for at dette var en opplevelse jeg ikke burde gå glipp av… Og bestyrerinnen hadde helt rett. Turen var virkelig en opplevelse. Ikke lang, bare ca 4 kilometer hver vei, men i tillegg 210 høydemeter opp og ned. Det gjorde egentlig ikke noe, vi var ute for å gå tur, men fikk en opplevelse i tillegg. Anbefales. Hvor? Og hvordan? Buss nummer en til Puerto de Mogan. Ny buss til Mogan (denne går «nesten» en gang i timen 30 minutter over hel.) Veien fra Puerto de Mogan til Mogan er smal og svinget, nesten som en Norsk riksvei. Det gikk ikke fort, men vi var på ferie, og hadde god tid. Bussen stopper midt i Mogan, som er kommune senter. Fra bussen gikk vi noen hundre meter tilbake og tok ned til høyre. Det sto en stolpe med skilt der vi tok av. Vi var i gang rundt elleve. Første del går ned en bakke på vei. I bunnen av bakken går veien over en liten elv – uten vann denne gangen. Det er etter dette god sti og lett å finne fram. Fram er egentlig ikke rett ord, opp er mer dekkende. Stien går i sikk sakk oppover. Og det var tidlig klart hvor langt opp vi skulle – det står et kors øverst. Denne dagen var vi heller ikke alene. I tillegg til oss var det 11 trøndere på tur. Vi, denne gangen hele 8 stykk – 4 par, gikk i et greit tempo oppover, og kom oss gjennom flokken med trøndere. Vi kom først opp…. Stien var tydelig den gamle veien mellom Mogan og Venguera. Det var laget «trapper» og murer mange plasser. Enkelte plasser var det rene hulveien. Fra toppen kunne vi se Veneguera, og dagens «mål». Nedover på andre siden gikk det litt mindre bratt, selv om det ikke noen plass var egentlig «bratt». Ikke langt fra toppen ble det mye mer grønt. Det var palmer og bambus. Lengre nede dukket det opp sitron tre, med gule sitroner. Det var også banan«tre», med bananer, noen modne men mest grønne. Inn mot landsbyen (150 innbyggere) gikk vi imellom gårder og hus før vi nådde selve stedet. Og for et sted – typisk spansk med hus og tomme gater i solskinnet. Har jeg glemt å si at det var sommer. Blomster, frukt og varme – sommer…. På plazaen var det selvsagt et spisested – vi hadde planlagt lunch. Det hadde ikke han som serverte. Hurtig tilkalt hjelp i form av to damer, ga oss – og 11 trøndere en utmerket lunch. Nå var det også andre ute og gikk – to tyskere satt og nøt sin lunch, da vi gjorde entre. Jeg tror de ble litt overveldet av alle norske. Lang lunch med kald drikk, men selv en god ting tar slutt. Vi tok fatt på tilbakeveien, rimelig fornøyd så lang. Ned solvarme gater til grusveien som førte ut til stien – fortsatt med blomster og grønne planter rundt oss. Enkelte av husene var gamle og velholdte – noe for oss turister. Etter å ha gått et stykke måtte vi stoppe. Bonden kom fra marken og hadde satt fram sine varer. Det var bananer, clementiner, søtpotet, avocado og honning. Vi forsto selvsagt lite av det han sa, men det var likevel ikke vanskelig å bli enig. Bananene var gode, bestyrerinnen påstår at clementinene var de beste hun noen gang hadde smakt… Jeg tror både vi og bonden var fornøyd. Det er ikke så mye å si om tilbakeveien, vi gikk jo frem og tilbake samme sti, men i hyggelig selskap var det virkelig kjekt. Og det var jo ikke vanskelig å være i godt humør når alt stemmer. Landskapet var nærmest oase-aktig, bakken var grei å komme opp, og vi var i godt selskap med gode venner. En skikkelig god-tur. Som en perfekt avslutning kom vi ned til Mogan bare 10 minutter før bussen til Puerto de Mogan gikk. [url={url}]Vis hele artikkelen slik den er på hjemmesiden[/url]

Tur rundt Li - i skjortearmene. Søndagsmorgen var det lett å kjenne at jeg hadde brukt føttene dagen før. Ikke helt de samme lette og greie beina. Det var selvsagt ingen hindring, derimot hadde bestyrerinnen andre planer. Søndagstur med barnebarn – for en gang skyld. Jeg burde selvsagt ha hoppet opp og ned av glede, men det er ikke lett å endre inngrodde vaner som en skikkelig søndagstur i terreng og over flere timer. Vi ble enige om at jeg tok en kort tur på formiddagen og så skulle vi ta en liten tur etterpå. At det ikke ble noe av ettermiddagsturen får så være, jeg måtte i hvert fall ta en kjapp tur – og hva passe bedre enn en fort tur rundt Li – igjen. Broderen sviktet, det b le søndagstur alene. Det er noe med en hytte – som skulle være ferdig til påske. Det er selvsagt morsommere å gå en annen plass enn den samme som på lørdagen, men turen har sine gode sider. Den er ikke for lang, det er egentlig kort kjøring frem til Dale og det er så avgjort en tur i terrenget. Ikke flatt som på stranden. Det mener jeg er en fordel for achilleser som ikke oppfører seg skikkelig. I hvert fall kjenner jeg mindre til problemet om jeg går i terreng, og det er jo noe. På Dale var det som vanlig en del biler. Det virker som om det blir mer og mer folk i dette området. Det kommer biler lenge etter at jeg har startet og faktisk kom det et par da jeg tok på hjemvei. Den «lange» stien rundt, ut langs sjøen, rundt Einerneset og opp til toppen fra Bymarka og tilbake, er satt opp med 5 timer. Det er god tid. Likevel er det ikke mange som tar turen. Jeg treffer helst folk som springer – og det er ikke SÅ kjekt å se at alle andre er i bedre form…. En springtur rundt tar vel litt over en time. Som vanlig var det ikke mange rundt. Jeg traff to karer som kom i mot, det tror jeg var alt. Oppe på toppen og ned mot Dale, er det alltid folk, og her hender det at stien ikke er bred nok for alle. Det kan bli venting på å komme opp eller ned de bratteste klyvene. Nedover mot Dalevann kunne jeg høre folk i lia. Jeg tok igjen tre-fire, men kunne fortsatt høre folk foran. Nede ved demningen var det en hel forsamling fra Austrått fjellvandrar & turkompani. Det var en glad og blid gjeng. Og i flokken dukket det opp kjentfolk. Tannlegen er liksom ikke det en venter å treffe på tur… Det tok en stund før jeg klarte å plassere mannen. Det er alltid kjekt å treffe folk på heia. Vi er i midten av mars, noen år har det vært grønt på denne tiden. Det var ei bjørk, som jeg vet er «tidlig», nede ved sjøen med knopper, men eller er det skralt med vårtegn. Det har likevel ikke vært en kald vinter. Det er fortsatt bær på kristornbuskene, og da har fuglene funnet annen mat. Selv om vårtegnene manglet, gikk nesten hele turen i skjortearmene, og en slik tur er alltid grei. Nå meldes det om varme og sol framover, så vi får stole på at våren kommer – en gang. [url={url}]Vis hele artikkelen slik den er på hjemmesiden[/url]

Det ble lørdagstur likevel. Det holdt nesten på å ikke bli noen lørdagstur. Slikt blir jeg stresset av. Årsaken er direkte komplisert. Ny bil og snøfall. Jeg har kjøpt ny bil, den blir levert på mandag – i Egersund. Og er bestilt med sommerdekk. Vinterdekk har jeg, - i gårdsrommet. Jeg har ikke skiftet dekk, nettopp fordi jeg skal skifte bil. Sommerdekk og snøfall er en dårlig kombinasjon. Værmeldingen hadde ikke nevnt noe om snø, og jeg beholdt sommerdekkene på bilen. Nå måtte jeg skifte. Det tar tid, men ved hjelp av en arving ordner det meste seg. Noe sent. Klokka var over ett, da jeg endelig kunne tenke på tur. Og hvor skulle jeg ta ut. Selv om det endelig var vinterdekk på bilen, kunne det ikke bli snakk om lang kjøring. Is og snø la også hindringer i veien for noen av de vanlige valgene. Jeg valgte å kjøre ned til Reve. Det var andre som også hadde tenkt på tur denne dagen. Det var biler parkert og spor utover. Ikke så merkelig egentlig. Været var som skapt for tur – bortsett fra litt vind og temperatur langt under null. Det var sol, ikke en sky å se. Jeg fikk trekken i ryggen utover, og godt var det. Det var kaldt. Det var ingen hindring for karen som kom med surfebrett under armen. Stranden hadde endret seg på bare en uke. Det var kommet grushauger ute ved sjøkanten. Sanden var tilbake enkelte plasser, og stranden var bred. Det første stykket gikk jeg i ensomhet, men på vei mot Revtangen dukket det opp flere turgåere. Og sporene i snøen viste at det hadde vært mye folk tidligere. På Orrestranden var det flere gjenger – familier med unger som hadde slått seg ned. På parkeringsplassen ved Orrestranden var det en god del biler, og det på en lørdag. For egen del tok jeg fatt på tilbakeveien uten pause, selv om det var fristende å sitte ned i sola. På tilbaketuren holdt jeg meg innenfor selve sanddynene. På vei mot Orre, gikk jeg på selve sanden. Løs sand et tungt… Selv om turen ikke er lang, blir det opp mot et par timer, og i løs sand ble det høy puls og pusting og pesing på flate stranden. God trening i det minste. En fin tur i det fine været, men på tilbaketuren oppe på toppen av sanddynene ble det kaldt. Temperaturen var ned mot -5 grader, og med vindfaktoren føltes det adskillig kaldere. Det ble tur, og jeg kunne kjenne at jeg hadde vært på tur, da jeg kom tilbake til bilen. [url={url}]Vis hele artikkelen slik den er på hjemmesiden[/url]

Vådlandsnuten i godt vær og godt følge. Det gode været fortsetter. Sol fra blå himmel, kun en liten trekk, og varmt - i sola. Om morgenen er det frost og kaldt. I skyggen er det frost og kald. Bestyrerinnen ville og være med. Det ble litt frem og tilbake, hvem som ellers ville være med. Det endte med at det ble bestyrerinnen, broderen og meg. Og hvor skulle vi ta turen?. Jeg tror vi alle hadde Madlandheia i tankene. Jeg hadde i hvert fall tenkt på forskjellige turer her. Kunne det la seg gjøre å komme rundt Vådlandsnuten, Hanklatjørna, Maribakken og ned? Fornuften sa at det ville bli for mye på for kort tid, og det ville bli tungt på mandag med ny avtalt tur. Fornuften seiret, men ikke helt uten “kamp”. Et fantastisk vær betyr også at andre ville ta en tur i denne perlen. Vi var ikke alene oppover, og på toppen var det en del folk da vi omsider nådde opp. Vi stoppet en god stund på toppen, både for å nyte utsikten, og for å prate med andre. Svært mange av de vi snakket med, både øverst og som vi traff på vår vei nedover, ville ta rundturen. Det vil si opp til Vådlandsnuten, videre til Rolighetsvatn, Hannklatjørnå, Maribakken og ned Fossebekken til parkeringsplassen. En tur på i hvert fall 5 timer. Det dukket opp flere gamle kjente etter hvert. Alle på langtur - utenom meg. Vi stoppet selvsagt og vekslet noen ord. Et par karer hadde tatt turen gjennom Tverromdalen, en skikkelig dagstur i nesten villmark. Normalt går det greit nedover, denne gangen gikk det ikke fortere enn opp. I skyggen var det fortsatt frost, og mye tråkk hadde gjort enkelte steiner spinnglatte. Vi var nedpå alle tre, heldigvis uten stor problemer. Med fortsatt sol og lite vind, ble det en del stopp for å ta bilder. Noen nesten vinterbilder, med rim på bakken, andre høstbilder, med farge på trærene, men alle i skarpt lys. Det er ikke enkelt å få med seg skikkelige bilder fra alle de nydelige motivene vi så. Nede på parkeringsplassen tok vi en opptelling av bilene. Det er skikkelig mange år siden det har vært så mange biler her. Kan det være at Madlandsheia igjen er i ferd med å bli et populært turområdet. Det er i så fall fullt fortjent. [url={url}]Vis hele artikkelen slik den er på hjemmesiden[/url]

Årets første tur. Første nyttårsdag kommer overraskende… Etter selskapeligheter og sent gjensyn med loppekassen, burde det bli en rolig morgen, med en lang frokost og beina på bordet. Værgudene ville det annerledes. Etter å ha gnidd søvnen ut av øya, og fått tatt en titt ut vinduet, ble det klart at det måtte bli tur. Sol og skyfrihimmel, nesten ikke vind. Bare en liten trekk, som så avgjort ikke ødela noe som helst. Lite vind har ikke vært standarden den siste tiden. Det har helst vært kuling og regn. Noen få øyeblikk med bedre vær inne i mellom, men helst drittvær. Denne morgenen trengte ikke å sende skriftlig invitasjon til turfolket, - og meg. Bestyrerinnen derimot…. Hun lå litt frempå og bare så vidt gløttet opp da jeg forsiktig slo fram på om tur. Jeg fikk en telefon etter en liten time, med spørsmål om hvor jeg var, og om det var mulig å melde seg på turen. Da hadde hun også sett ut vinduet… Frokosten ble litt enkel. Et stort stykke bløtkake. Rester fra kvelden før. Nå var det ikke bare «godt vær». Temperaturen hjemme var rundt 5 grader, men den falt jo lenger opp jeg kom. Jeg er en mester i å se problemer. Hva om det ble frost. Bilen har fortsatt bare sommerdekk… Det er jo greit å ha noe å tenke på. Jeg gikk og sjekket pytter en god stund før jeg glemte hele greia – til jeg igjen så bilen og veien i skygge. Jeg bestemte meg for å ta turen rundt høgjæren. Det måtte være rette plassen. Midtvinters med fint være og nesten ikke vind. Denne gangen var jeg ikke alene. På parkeringsplassen var det alt kommet en bil, og det var spor oppover bakken. Etter en liten kilometer, møtte jeg en hel gjeng, de var på vei tilbake til bilen. Det ble sagt hei og «godt nyttår» - skikkelig hyggelig. Første nyttårsdag er selvsagt dagen for å ønske «godt nytt år» og mange av de jeg traff denne dagen gjorde nettopp det. Helt ukjente folk, men med et «godt nyttår» til meg i det jeg passerte. Høgjæren er en populær turplass. Denne dagen traff jeg «den norske kjernefamilien» - mor, far, sønn og datter på tur. Jeg håper de fikk en fin turopplevelse. Med kjekke folk, fint vær og gode forhold, ble det også en kjekk tur for meg. Jeg startet rolig, og det tok en liten stund før jeg ble «varm», opp mot Synesvarden kom den gode følelsen – at det liksom bare var å gi på, det var overskudd og dagen for fart. Det ble ikke noe særlig pause ved Steinkjerringå, jeg snudde på helen, og tok fatt på tilbakeveien. Nå er turen forholdsvis lang – nesten 2 mil, men det var fortsatt noe å gå på da jeg etter 15-16 kilometer, kom til Synesvarden på tilbaketuren. I den slake bakken ned over fra toppen, ble det småspringing. Det er en stund siden. Da jeg så bilen nede ved veien, ble det igjen tid for å tenke på frost og is. Jeg burde heller ha tenkt på den glatte gjerdeklyveren nederst. Den var svinglatt….. [url={url}]Vis hele artikkelen slik den er på hjemmesiden[/url]

Hvor blir årene av? Var det på denne turen jeg for første gang innrømmet for meg selv at jeg ikke lenger en noen ungdom? Rett og slett gammel? Tanken har nok slått meg noen ganger, men til nå har jeg klart å slå fra meg noe så formastelig . Tenk gammel…. Vel og merke - ikke voksen, det håper jeg aldri å bli, men gammel. Det har seg sånn at da jeg kom ned fra lørdagsturen rundt Dale Li, snakket jeg med en kar - en ung kar. Han hadde gått samme rute som meg bare lagt til Resasteinen og Dalsnuten. Og brukt ikke så veldig mye lenge tid enn meg - bare at jeg altså gikk en del kortere. Det er ikke lengre mulig å skjule fakta - det går senere med årene (og så blir det bråstopp.) Hva kan gjøres med det? Antakelig fint lite, utenom å godta det. Nå burde egentlig lørdagens tur være svært så grei. Ondagsturen ga knesmerter. Fysioterapeuten på treningssenteret mente det kunne være problemer med brusk, og at slike ting krevde ro og tid. Lang tid. Jeg burde ikke utfordre skjebnen med å presse på…. Det var derfor med en viss spenning jeg startet på turen, og kneet oppførte seg eksemplarisk. Det vil si at selvsagt kjente jeg noe - når jeg kjente etter. Men ikke “vondt” og det ble i hvert fall ikke verre. Det tok jeg som et godt tegn, og jeg fikk heller ikke noe vondt etter turen. Et stille hurra….. Det er dermed mulig at jeg kan få flere turer i fremtiden. Fortsatt er det ensomt å gå rundt Dale Li. Ikke et menneske å se, før nesten helt nede ved Dale. Det var 10-11 grader. Antakelig en grad eller to med enn i juni, men så var våren usedvanlig kald. Uten vind og med god temperatur, og muligheter for opphold burde gi gode forhold for en tur. Opphold var en overdrivelse. Det regnet. Bortsett fra helt i starten, var det nedbør hele turen. 2-3 timer i regn gir kliss våte klær fra innerst til ytterst, på tross av Gore-Tex. Skoene holdt stand mot vannmassene.. Regn er ubehagelig. Men etter en stund glemmer jeg som oftest regnet. Det blir tur som vanlig. Og som vanlig fikk jeg det verste været akkurat over toppen, uten noe som beskytter mot regn og vind. For selvsagt både blåste det og regnet skikkelig øverst. Det er heldigvis ikke langt å gå før stien detter nedover klyvene til mer behagelige områder. Problemet er at da tar den “fordømte bakken” til, en siste kraftanstrengelse før mange og lange bakker ned mot Dale. Turen ble fin den, selv om ungdommen jeg traff nede på parkeringsplassen fikk meg til å tenke på min egen fremtid og alder.[url={url}]Vis hele artikkelen slik den er på hjemmesiden[/url]

3 timer - med fall. Ekstremvær? Hvilket ekstremvær? Bare vanlig desembervær med 10 grader, vind og regn. Ekstremvær? Nyhetene var fulle av meldinger om vær, mye vær. I hvert fall mye nedbør. Stor skuffelse, bare helt ordinært desembervær. Og bekkene var mindre enn under en helt ordinær høstbløyte. Det kunne jeg ikke vite noe om før start, lørdagsmorgen. En titt på værmeldinga ga klar beskjed om at det ville lønne seg å ta ut tidlig. Det ville være et lite “værvindu” midt på dagen. Jeg kunne muligens unngå regnet om jeg var heldig. På denne tiden av året har jeg i mange år tatt hjem kristtorn til bruk i dekorasjoner. Bestyrerinnen ba om at årets kristtorn måtte komme i hus, og aller helst i dag….. Det var ingen grunn til å utsette avreisen denne morgenen. Selv med trusler om mye regn og vind, kom jeg likevel ikke avgårede før godt over 10. På Dale var det tomt, ikke en bil Og ikke folk. Det er litt spesielt å ta ut sånn helt alene. Og for egen del litt uforståelig at det ikke var andre på tur. Det tok ikke lang tid før det ble en liten stopp for lettelse i antrekket. Jakken måtte av og jeg gikk videre i bluse med en lett fleecejakke over. Herligheten varte omtrent halve turen. Da begynte det forsiktig å regne. Ute ved Bymarka er det en liten dal som de siste årene omtrent er overgrodd med kristtorn. Det ble stopp for å ta med en del greiner. Litt spesielt å gå tur med grønt i sekken. Samtidig med at jeg lastet opp grønne greiner, måtte jakken på. Det var ikke regn hele turen , men vinden tok så pass på toppen at jeg valgte å beholde jakken på. Oppover bakken kunne jeg kjenne at fredagens tur rundt Gruda. Turen hadde gått unna på en mer enn grei tid. Oppover bakken fra Bymarka til toppen av Lifjell, kjente jeg syra i beina, og pulsen kom fort ubehagelig høyt. Nå er det jo trening som må til for å bli bedre, så …. Det blåste selvsagt på toppen, men ikke mer enn en kuling. Nå er ikke kuling å spøke med. På vei ned en liten kneik, fikk jeg et skikkelig vindkast på meg og trillet nedover. Hvorfor er det alltid skinneleggen det går ut over? Det satt en kar øverst. Han hadde kommet opp veien, og skulle ned samme vei. Han var nok litt overrasket over å få besøk. Og denne gangen traff jeg ingen andre. Bortover flyene mot Revesdal, fikk jeg vinden på meg, men heller ikke her bød det på problemer med å komme fram. En fin tur i bra vær - til å være i desember. 　[url={url}]Vis hele artikkelen slik den er på hjemmesiden[/url]

I mangel av noe bedre. Søndag uten søndagstur? Nesten utenkelig. Det må være sykdom eller skade som hindrer turen. Ikke helt. Sosiale forpliktelser, gamle mødre som blir 93, er også med på legge noen små hindringer i veien. Nå er det å få lov til å feire 93 års dag til foreldre ikke helt vanlig, og vi hadde kaldt inn til stor sammenkomst på ettermiddagen. Bare den nærmeste familie - 28 stykker. Det er kjekt, men betyr en del arbeid. Bestyrerinnen krevde mitt nærvær. Og med sammenkomsten på ettermiddagen, ville det bli tid til bare en kjapp tur på formiddagen. Og det måtte i så fall bli uten særlig kjøring. En tur langs stranden fra Reve til Orre er en gammel kjenning. Dette var i noen år en av mine faste turer. Passe lang - den gangen og kjapp. Den er blitt lengre…. Broderen ble med på utflukten i solidaritet med meg, som tross alt måtte ta i et tak denne søndagen. Vi avtalte at han skulle komme til meg rundt 10. Stranden er en grei plass å gå tur. Spesielt når det er vinterlig og mørke skyer inne i landet. Helt nede ved sjøen regner det mindre enn bare litt lengre inne. Temperaturen er også oftest et par grader varmere. Det var grønt og ikke særlig spor av vinter nede ved sjøen. Revestranden er i stadig forandring. Det skifter mellom sand og stein. Sjøen kan være omtrent ved sand-dynene eller langt ute. I år var det stein et stykke, men mer sandstrand enn “vanlig”. Det er fortsatt spor av stormene fra forrige vinter. Dynene har rette kanter ut mot sjøen, der vannet har vasket vekk sanden. Nede på flaten har det kommet noen små flekker av marehalm, som igjen vil forsøke å bygge opp nye sanddyner. Sand er ikke enkelt å gå i. Denne gangen fikk vi også en kuling i fleisen - på veien mot Orre. Da føles det som å gå i oppoverbakke. Det er tungt, selv om det er flate stranden. Utsikten er fin. Strand og hav, bølger og skyer, gir mulighet for noen fine bilder. På Orrestranden gikk sjøen helt opp mot sanddynene, og vi måtte opp forbi selve stranden for å komme forbi. På baksiden av sanddynene er det et egenartet landskap. Det er sand dekket av grass med hauger og homper. Her ute langs sjøen er det grønt hele året. Stien snor seg mellom haugene. Det er ikke lett å se hvor hovedstien går, fordi det er tråkk nesten over alt. Grassoverflaten er sårbar, og mange plasser er det tråkket gjennom, og sanden kommer fram. På innsiden av dette særegne landskapet, er det flatt…. Her strekker Jæren seg inn mot fjellene i horisonten. Pannekakeflatt. Det er lett å gå, og humøret kommer på topp. Vinden i ryggen på tilbakeveien, skikkelig bra underlag og bare flate veien. Kan det bli bedre…. Det ble søndagstur - og for en gangs skyld uten å kjenne for mye i beina etterpå. [url={url}]Vis hele artikkelen slik den er på hjemmesiden[/url]

Flott tur i flott vær. Det merkes ganske fort på formen om treningen ikke holdes vedlike. En av fordelene ved å gå på jobb var regelmessigheten. Tirsdag var trening, onsdag fridag, torsdag trening igjen og lørdag-søndag var turdager. Alt i alt et program med faste tider for det meste, og det ga meg etter hvert et godt grunnlag for turer i heia i sommerhalvåret. Til sammen ble det 2-3 timer kondisjonstrening og 1-2 timer styrketrening i uka. Så kom turene i tillegg - om disse teller som trening. Som pensjonist har det ikke vært like enkelt å legge opp et regelmessig program. Jeg har selvsagt bedre tid, og flere muligheter, men det er forbasket enkelt å tenke at “det kan jeg ta i morgen…”. Nå ser jeg etter hvert konturene av et “program”. Styrketrening 1,5 time tirsdag og torsdag. Kort tur onsdag og fredag, Og tur som vanlig lørdag og søndag. Problemet er at dette gir glatt en total treningsmengde på 12-15 timer i uka og en hviledag mindre. - Om turene teller som trening. Det tilsvarer omtrent tidsbruken på sommerstid, og vinteren burde vel helst bety litt “hviletid”? Med tanke på turene rundt Gruda, kommer spørsmålet på spissen. Er dette trening? Eller hva er egentlig “trening”. Turen tar godt over en time, og det er lite bakker. Jeg må ta skikkelig i, for å få pulsen på topp i de få stigningene som finnes. Jeg vet godt at intervall-trening vil kunne gi bedre kondisjon med mindre tidsbruk. Intervall-trening betyr imidlertid høy puls, og for meg (dette er sikkert individuelt) har restitusjonstiden gått kraftig opp de siste årene - om jeg altså tar meg skikkelig ut. Og lang restitusjonstid vil bety at jeg antakelig ikke kan gjennomføre alle turene. Og hva er det jeg egentlig trener for? - nettopp. Turene. Jeg kjenner folk, nesten på min alder, som drar på dekk. Som trening til vinterens pulkturer. Overhendig profesjonelt med dekk og drag på stranden - i sommerhalvåret, men neppe noe for enhver. Tredemølle er for egen del i bruk, både til oppvarming, og av og til som erstatning for tur om forholdene (Les: været) er helt på styr. Dørgende kjedelig…. For meg blir det derfor tur rundt Gruda. Om det altså er trening. Men kjekt er det, og kan gjennomføres uten lang kjøring til og fra. Dagens tur gikk i fint vær med sol og nesten uten vind. Temperaturen godt over 10 grader. Det var grønt på markene, men YR melder om frost og kulde fremover, så dette kan lett bli siste høst tur. Som et lite apropos til de tankene jeg gjorde meg om turen og trening, dagens tur gikk kjappere enn tidligere.[url={url}]Vis hele artikkelen slik den er på hjemmesiden[/url]

Lifjellet i Sandnes. Broderen hadde kalt inn til en innsats på hytta. Begivenheten skulle finne sted på lørdag, og det ville gjøre en normal lørdagstur vanskelig. Det måtte derfor bli en fredagstur i stede. Nå antydet “YR” at det ville være både vindfullt og snø i heia, så det ser ut som om vinteren endelig har kommet, I hvert fall opp i heia. Det var fortsatt godt med varmegrader i lavlandet, og fredagen skulle ikke bli så ille - sånn rent værmessig. Det finnes en del turmuligheter, men jeg liker godt å gjenta samme tur. Det er forskjellige årsaker til dette, men det betyr ikke mye hvor turen går, mer å være på tur. Denne gangen ble det en tur rundt Lifjell i Sandnes. Det er kort kjøring, og turen har til nå, stor sett kunnet gjøres på mellom to og tre timer. Tidsbruken er avhengig av forholdene og formen. For tiden er formen elendig. Og forholden heller ikke bra… På Dale var det noen biler. Muligens lokket været andre på tur. Det var snakk om minimalt med regn og lite vind. Utover langs sjøen var det greit, men det var for det meste fuktig på berget. Det gjorde at jeg gikk forsiktig og sikret nesten hele veien. Det hjelper heller ikke at det er lenge siden jeg hadde tatt denne turen. I skogen var det bløtt. Sorpa var dyp og det tok litt tid å komme fram. Hele området hadde fått nye skilter som viste vei. Opplysningene på skiltene er etter ny standard. Og oppgir avstanden i kilometer og ikke timer. Turen rundt Li er så vidt under en mil. Det gir, sammenliknet med andre turer, en noe lavere hastighet selv under gode forhold. Årsaken er selvsagt at turen er “tung”. Det er mye småbakker opp og ned, og det er lite “god” sti. Selv om værmeldingen var brukbar, var det mørke skyer rundt om kring, og ute ved Einerneset var det regn ikke langt ute i sjøen. Det startet tre stykker nesten samtidig med meg. De tok opp den bratte men korte stien mot toppen. Jeg fortsatte rundt til Bymarka. Jeg antar det var denne gjengen jeg tok igjen nede ved Dalevann på veien ned. Ute ved Bymarka ble det et surt gjensyn med forberedelsene til “monstermastene”. Det sto fortsatt merkepinner med rødt på toppen. Oppe i bakken så jeg nok en slik “prøveplass”. Disse merkene sto et godt stykke fra turstien, og her vil antakelig ikke “monstermastene” merkes på samme måte - spesielt ikke om sommeren med blader på trærne og busker langs bakken. Det er alltid litt kjekt å sjekke kristtorn buskene langs stien. Denne gangen var det en busk i en liten dal før Bymarka som hadde mest bær. Det hang rødt i rødt. Jeg lurer på om det er et tegn på mye eller lite snø. Omtrent som rognebær? Alt i alt en grei tur, selv om det tok lengre tid en det jeg hadde håpet. Da er det bare å ønske at holder seg vekk og det blir anledning til flere turer - rundt Lifjellet. [url={url}]Vis hele artikkelen slik den er på hjemmesiden[/url]

November tur i tåke. Noen burde ha advart meg. En eller annen kunne godt ha nevnt at en topptur muligens ikke er lurt etter å ha båret tung sekk i bratte bakker dagen før. Og i hvert fall ikke etter en uke med mye tur i tillegg. Det ble tungt…. Bynuten er en vanlig tur tidlig vår og sen høst. Det er liksom den turen som oftest står på programmet om det ikke er forhold til en heiatur, men fortsatt greit ute langs kysten. November er måneden for slike turer. Til nå har det jo ikke vært snøfilla, heller ikke frost. Det har så vidt vært nødvendig å skrape vinduene på bilen en eller to morgener. Normalt ville det ha vært en periode med kulde. Vi hadde en periode med fint vær, men også god temperatur. Global oppvarming .. Skikkelig bra… Søndag i november, godkjent værmelding, Bynuten, Enkelt….. Ikke helt. Det begynte bra. Det startet en del folk foran meg, og oppover Lyseveien gikk det greit, og jeg tok igjen et par stykker. Videre innover var det liksom noe som ikke var helt vanlig. Lårmusklene ville liksom ikke helt samarbeide. Hva i alle dager… Musklene sa fra at det egentlig var nok å bære opp gulvplater til broderens hytte på lørdagen. Det var ikke pusten som streiket, men rett og slett beina. Hadde jeg vett nok til å kjenne etter og snu? Selvfølgelig ikke.. Tempoet ble deretter. (Men ingen jeg hadde gått forbi tok meg igjen - heldigvis….) Jeg satte delmål. Bare opp til fossen. Det gikk greit. Opp til toppen av brekke. Jeg kom opp. Ut til varden . Også det var mulig. Nedover var enklere. Etter hver ble det også tungt, og jeg måtte sikre selv i små bakker. Nå var det usedvanlig sleipt, og det gjorde det også nødvendig å gå forsiktig. Det kom to karer oppover, de gikk på bare berget. En av karene skled og måtte ta seg for. Det var ikke bare meg som syntes det var glatt. Ellers var det jo andre enn meg og disse to karene på tur denne dagen. To godt voksne karer ville ta rundturen Bynuten og Selvikstakken. En 7 timers tur. Det holdt vel antakelig akkurat med dagslyset….. Og selvsagt var også “pater familias” med kone og unger på tur. Med sen start. Håper at disse også fant veien tilbake før mørket. Jeg pleier å ta en liten “spurt” opp den siste lille bakken før Lyseveien. Det var ikke snakk om noen spurt denne gangen. Selv med vanlig tempo opp bakken kom pulsen nesten helt opp. Det var godt å sette føttene på Lyseveien og vite at det bare var nedoverbakke på godt underlag før jeg igjen står ved bilen.. Ned kom jeg - i fin form…. 　 　 　 　 　 　 　 [url={url}]Vis hele artikkelen slik den er på hjemmesiden[/url]

For 2. gang denne uka. Vi har vært velsignet med et fantastisk vær den siste tiden. Sol, blå himmel. Lite vind eller vindstille og varmt hjemme, med frost i heia. Utfordringen er å finne turer som kan gjennomføres uten å bli helt gjennom sliten. Det ble tur tidlig i uka, og når Bengt tar kontakt og spør om jeg kan bli med, så må svaret være ja. Han ville en tur til Blåfjellenden og kunne tenke seg følge. Tur tirsdag til onsdag. Og nå Fredag til lørdag… Og torsdagen var ikke akkurat hviledag, med styrketrening og jobbing hjemme. Men det blir antakelig tid til å ta seg inn gjennom vinteren - her må de gode dagene utnyttes så godt som mulig. Vi skulle treffes på parkeringsplassen klokka tre, men på grunn av trafikken, ble det avgang først en halv time senere. Heia innover lå uendelig vakker - sol og lite vind, men med mørke farger og høst i sjela. Med et fantastisk vær, blir turen uansett fin. Det gikk i et greit tempo - vi hadde en del ting å prate om. Småstopp for å ta bilder og for å riktig nyte synet. Selvsagt går tankene til vinteren - det kan ikke være lenge til snøen legger seg. Bengt ser fram til vinteren. Han går faktisk så langt som å dra på bildekk om høsten som forberedelse til pulk-sesongen. For egen del, betyr vinteren overgang til turer i lavlandet. Jeg liker meg ikke på ski. På hytta ble vi i alt 7. To kom rett etter oss fra Hunnedalen. To karer kom fra Flørli. De kunne fortelle om ryper i hopetall i heia mellom Flørlidalen og Jomfruvannet. De snakket om hundrevis av ryper. I forhold til det jeg har hørt om fra andre, så må alle rypene i nærheten ha samlet seg der oppe. Det ble en kjekk kveld, der alle satt rundt bordet og pratet og fortalte, Nå viste det seg at jeg kjente tre av karene fra før. En hadde jeg gått sammen med på folkeskolen for lenge siden…. Det var hyggelig å treffe gamle kjente, spesielt når de også har vært en del i heia, og kunne fortelle om sine turer. Morgenen kom med sol fra blå himmel. Det var omtrent vindstille. Hjemover kommer sola i ansiktet og turen blir lett ennå bedre enn den inn. Med nok en frostnatt, hadde isen lagt seg og i smådalene uten sol gjennom dagen, var isen så tykk at det var mulig å gå ut på. Ikke jeg men Bengt, han måtte bare teste - uten å bli våt på beina. Leitesvann lå speilblankt. Det er ikke ofte, og det ble en liten stopp for å ta bilder. Vi møtte mye folk. To jenter ville ned til Mån på dagen. Andre var på dagstur, og vi møtte noen gjenger dom ville til hytta. Så mye folk i heia så sent er ikke vanlig. Det fantastiske været får ta skylda… 　 　[url={url}]Vis hele artikkelen slik den er på hjemmesiden[/url]