Søk i nettsamfunnet

Broderen mest skeptisk, jeg mest forsiktig. Selvsagt gikk det bra på lørdagsturen. Ingen store problemer, men hva med søndagsturen? Det ble nesten frost natt til søndag. Broderen ringte, og vi diskuterte hva vi skulle gjøre. Det ble besluttet – enstemmig - at turen skulle gå på høgjæren – Toppdal til Steinkjerringå og tilbake. Antakelig ville det være is og glatt rundt Li. Broderen er skeptisk til slikt. Oppover not Undheim, var det jeg som ble skeptisk. Det så ut som is på veien – et tynt lag. Noe som gjør kjøring vanskelig. På parkeringsplassen gikk det opp for oss at forholdene nok ikke var optimale på høgjæren heller. Der hvor sola ikke hadde kommet til, og den sto lavt, var steiner og sti dekket med is. Nærmest glasert. Vi burde trå forsiktig, og selv om broderen nok er den som minst liker slikt føre, var det jeg som gikk forsiktig… Selv med glatte steiner og is i stien, kom vi oss fram. Og været gjorde det hele lettere. Vi mente jo at sol, skinte fra blå himmel, etter hvert ville gjøre forholdene bedre. I tillegg til frost blåste det litt – en liten bris, men med en kuldegrad eller to, så ble det litt surt over toppene. Det kom noen i mot, og de fleste godt innpakket i jakker slik at ansiktet bare så vidt viste. Med fint vær, og lite vind, hadde jeg ventet adskillig flere på tur denne dagen. Det var folk ute, men ikke mange. Som vanlig ble det mer folksomt på returen fra Steinkjerringå mot Holmavatn. Og også denne gangen ble vi stoppet med det vanligste spørsmålet – er det langt igjen. Første gang ble det en liten variant – «er jeg på rett sti til Steinkjerringå». Hun som spurte, så ut til å ha vært på tur før, men altså ikke her. De neste som stilte det vanlige spørsmålet, var bare 5-600 meter fra start. Nå var den kvinnelige halvpart noe tyngre enn den mannlige, og ville slite med en tur fram og tilbake. Vi kunne ikke annet enn ønske de god tur videre, men lurte litt på hvor langt de egentlig ville komme. Vi kom i hvert fall greit fram og tilbake, men fort gikk det ikke. Vi tråkket forsiktig oppe på steiner, og selv om vi forsøkte å sjekke, så hendte det at steinen var isbelagt – uten at vi så det. Broderen ble en gang litt overrasket… Vi hadde ventet at sola ville få temperaturen over null. Det var den vel også, men i skyggen smeltet det lite. Nå kan det være at tempoet, som ikke helt ble det vanlige, gjorde utslaget, men denne gangen virket det som en helt grei tur. Vi kom greit ned til Steinkjerringå, og selv opp bakkene mot Synesvarden, gikk det bra. Uten at pusten kom for høyt og at syra kjentes i beina. Egentlig er avstanden vi går, 16-17 kilometer, og med et drøyt antall høydemeter, så pass at det kan sammenliknes med en «normal» 5-6 timer tur. Når vi likevel kan stå på parkeringsplassen ved slutten av turen, uten å kjenne for mye, så må vi være i bra form. En god tur til å være i slutten av november – på tross av is og glaserte forhold. Les hele artikkelen

Fortsatt greit turvær til å være i november. Forrige søndag ble tilbrakt på sofaen. I dårlig humør, og med smerter i foten – indre leddet i stortåa. Jeg hadde mistanke om hva galskap det kunne være – urinsyregikt. Broderen har vært plaget med dette en stund, og symptomene likned til forveksling. Det er ikke kjekt med smerter, og spesielt når de kobles med dårlig humør. Som skyldes tanken på ikke å få gått tur. Onsdag – som nå er blitt turdag – ble en rolig dag. Legen ga tabbeletter som raskt ordnet opp med smertene. Fredag kjents alt bra ut, og da var jeg klar for tur på lørdagen – kjempegreit. Det ville uansett ikke være snakk noen lang tur. Her ble det å ta det forsiktig, smertene ved sykdommen er egentlig ikke å spøke med. Nok en tur rund Li, ville være perfekt. Denne lørdagen var det ikke snakk om frost, mer normalt vintervær, med 8-9 grader vind, regn, men også sol og blå himmel. Bedre vær enn det er ikke vanlig i november. Problemet var fuktigheten. Det hadde regnet om natten og det meste var fortsatt bløtt. Mine nye sko – walk king – var ikke fornøyd med våt stein og svaberg. Det var skikkelig glatt. Og glatte forhold gir lav fart. Lav fart var det ikke snakk om for karen som for forbi over svabergene langs sjøen. Han sprang…. Jeg hadde ikke mulighet for å holde følge. Heldigvis kom jenta i mot. Også hun springende. Det går fort med de som løper. Når kan jeg selvsagt skylde på sekken… Et lite ord om sykdom. Det kjentes godt i føttene da jeg snørte støvlene. Det var ikke behagelig de første på kilometrene. Jeg lurte på å snu, men som vanlig – etter en stund glemte jeg hele greia, og det ble «tur» som vanlig. Ved Einerneset kom den vanlig turfølesen. Jeg begynte igjen å tenke på «været», «bakkene», «pust» og om kreftene ville holde oppover bakkene. Om jeg i det hele tatt tenkte på noe utenom hvor jeg skulle sette beina. Helt som vanlig…. Noen ord om været. Forholdsvis mange ord… Det regnet da jeg startet. Men bare i den første bakken, kom jakken av, og jeg fortsatte i skjortearmene. Som i forrige uke, kunne jeg se at det regnet bort over byen Og vinden kom fra vest. Når kom regnet denne lørdagen? Ikke før på veien hjem. Jeg gikk og kikket vestover. Det var skyer. Det regnet, men ikke over meg. På toppen blåste det. Ikke et menneske. En ensom tur - som vanlig på lørdagene. Nesten som forrige uke, men da kjente jeg godt smertene i beina. Jeg var godt fornøyd med turen så langt. Tørre svaberg på toppen gjorde også sitt til at det gikk greit. Litt nede i bakken traff jeg far og datter. Hun var antakelig 12 år, og så ut som om hun ikke riktig likte seg. Med mindre unger synes jeg det er greit å fortelle hvor flinke de er. Så «gamle» jenter tror jeg ikke blir «lurt» av slike ting. De gjennomskuer ros lett. Det ble derfor bare til at jeg snakket om at de snart var på toppen. Resten av turen gikk greit, det vil si at jeg hadde et «kontrollert» fall i bakken under demningen. Gled og havnet på rompa – heldigvis ingen tilskuere. Les hele artikkelen

Bra vær i november må utnyttes. Rundt Li igjen? Joda, det måtte bli en tur rundt Li – en lørdag. En titt på værmeldingen for helgen, og broderen var kjapp med å melde fra om at han så for seg en lørdagstur. Det er mye greiere å gå i oppholdsvær enn i regn. Og broderen hadde anledning til å gå på lørdager, noe som på mange måter passet bra. Ikke bare værmessig, men også med tanke på hvor turen skulle gå. Det har blitt en del turer på høgjæren for broderen, og han kunne ha bruk for en noe som i hvert fall likner på fjelltur… Vi hadde det ikke travelt. En lørdag i november burde det være lite som haster – for pensjonister. Start midt på dagen – rundt ti - halv elleve. Broderen er skeptisk til frost og snø. Han hadde også et spektakulært fall, nettopp rundt LI, tidligere på året. Uten alvorlige skader, men slike ting sitter likevel i. Skepsisen til glatte forhold ble ikke mindre etter fallet, og da vi så noe hvitt langs fortauskanten i Sandnes, ble det ikke bedre. Ut fra personlig erfaring, vet jeg at det er mindre is og snø ute på Li, og rundt. Oppe på toppen kan det nok være noe, men ikke nede langs sjøen, eller i skogen. Det var selvsagt ikke antydning til frost eller snø på Dale. Vi startet utover langs sjøen. Det var mye mer vann enn vi hadde sett for oss. Det var vått… Røtter er glatte, det vet vi. Steiner kan også være glatte, det er vi også klar over. Normalt er ruglet gneis greit. Ute langs sjøen kan svabergene være såpeglatte. Det må være noe helt spesielt som gjør dette. Oppe i heia, kan jeg stole på ruglet gneis. Den holder. Nede ved sjøen, spesielt på høsten, kan det være skikkelig sleipt, nesten over alt. Vi gikk forsiktig. Det tar tid. For min del, har jeg økt turmengden, og beholdt treningsmengden. Broderen har kuttet på turene, og trener hjemme. Han fikser på hytta. Forskjellen på treningsmengde og turer, ble merkbar i bakkene. Det er ikke mulig å opprettholde god kondisjon uten trening. Og for min del mye «trening». Nå har jeg ikke vondt av å ta det med ro en gang i blant. Denne lørdagen burde jeg muligens heller ha sittet hjemme. En knoke i foten – jeg brakk stortåa en gang i ungdommen – ga fra seg tydelige signaler. Det kan være snakk om «kaptein Vom» - urinsyregikt… Søndagen ble i hvert fall tilbrakt på sofaen, med smertestillende innen rekkevidde… Lørdagen ble det uansett tur, og det i bra vær. Midt i november gikk vi i skjorteermene, og ble bra svette oppover bakken mot toppen. Øverst lå det hagel i søkkene. Det var hvitt på toppene ikke langt inne i landet. Vinterforhold… Litt borte i lia, på vei ned, møtte vi kjentfolk. Det er alltid kjekt å treffe tannlegen, utenfor kontoret… Nedover mot Dalevann, gikk vi på en familie. Han med barn både på rygg og mage. På spørsmål, mente han at vekten var opp mot 20 kilo… To unger – tyve kilo, jeg hadde gått veldig forsiktig, noe disse da også gjorde. De var antakelig på sin første tur i området, for de var usikre på om de var på stien mot bilen. Med to unger på rygg og mage, anbefalte vi å følge veien nedenfor dammen. Vi for ned lia. I skogen var det ikke glatt. Les hele artikkelen

Sammen med broderen. Søndagsturen gikk i akkurat samme rute som forrige søndag, og med samme følge – broderen, men ellers var mye annerledes. Først og fremt vær og «føre». Det var skodde, regn, sleipt og glatt, selv uten frost. Hele veien oppover mot Topdal og parkeringsplassen, gikk vindusviskerne. Skikkelig drittvær. Det var heldigvis meldt om bedre vær utover dagen. Med muligheter for sol. Været fikk vi ta som det kom, men broderen nevnte for spøk at han jo kunne vente i bilen mens jeg gikk… Denne dagen var det nødvendig å ha med følge for ikke å føle seg ensom. Det var ikke mange andre ute og gikk. Som vanlig ble det en del folk mellom Holmavatn og Steinkjerringå. Lite ellers. Det er litt spesielt med tåke. Nå var ikke tåka så tykk at det bød på noe som helst problem, men fra avstand ser den alltid «tykk» ut. Vi hadde stort sett 30-40 meters sikt. Og med stien så oppgått som her, skal det mye til før den forsvinner i tåka. Likevel skal det ikke så mye til før noen blir forvirret, - om de kommer ut av stien. Her er terreng og landskap svært likt over det hele. I fint vær, null problem. For ukjente. utenfor sti, kan det fort oppstå situasjoner. Det var helt tydelig at det var tinvær. Bakken var sorpet og glatt, og vi tråkket igjennom det øverste laget som var tint. Omtrent som å gå i myr. Spesielt på tilbaketuren, fra Holmavatn til Synesvarden, ble det ekstra tungt å gå. Vinden imot, som ikke var spesielt sterk, kombinert med underlaget, gjorde at det krevde mer krefter enn normalt. Grunn til at vi velger å ta denne turen – med vinter og snø i heia, er at den er forholdsvis lang. Den er til sammen 18 kilometer. I heia hadde en tur av den lengden hvert en drøy dagsmarsj. Noen vil muligens antyde at det er flatt på høgjæren. Og de vil ha rett, bortsett fra at turen byr på over 500 høydemeter. Slake bakker, men likevel en god del opp. Turen gir med andre ord god trening for langturer. Nede ved Holmavatn forsvant tåka, og lit lengre mot Steinkjerringa hold det opp å regne. Vi kunne hive av vanter, og av og til lette på lokket, mens vi skled ned bakkene mot Steinkjerringå. Tilbaketuren gikk i samme spor som nedover. Det hadde vært mulig å korte inn på turen, men det kom liksom ikke til at vi snakket om det. Noe vi muligens burde. Det ble tungt på slutten. Både bakken opp mot Synesvarden og, ikke minst, den siste bakken mot parkeringsplassen ble drøye. Det gikk greit å kravle seg over de siste gjerdeklyverne, men jeg var glad for å kunne finne fram noe å drikke ved bilen. Det kan være at vi burde ha drukket saften vi tross alt bar både fram og tilbake, nede ved Steinkjerringå. Uansett hvordan vær og forholdene har vært på turen, har det til nå alltid vært en fin tur. Så også denne. Les hele artikkelen

Heldig med været. Vær? Mye Vær – på lørdagsmorgen. Jeg kikket ut vinduet. Jeg kikket på YR. Jeg så fram til dagens tur med en viss skepsis. Det har vært fint vær så lenge at det virker lite kjekt å ta en tur i regn og vind. Og nettopp regn og vind var det som Yr meldte, og som jeg kunne se fra vinduet. Det regnet – og det blåste… Nå var heldigvis temperaturen godt over null, 5 grader på termometret utenfor kjøkkenvinduet. En liten trøst i alt det trøstesløse. Med dårlig vær var det ikke snakk om noen «langtur». Det var frost og i på onsdag, og det hadde ikke vært så mye tin-vær at snøen og isen i høyden hadde forsvunnet. Det måtte bli en treningstur rundt Li. Der går i hvert fall store deler av turen i skog, og i le for nettopp vind fra sør. Det kunne heller ikke være mer is enn på onsdagen, heller mindre. Vindusviskerne gikk store deler av turen inn til Sandnes og videre til Dale. På parkeringsplassen diskuterte jeg med meg selv om det var nødvendig å ha på jakken. Det så virkelig ikke så galt ut. Det var bare så vidt litt yr – og det lysnet i sør… Jeg startet uten jakken, men utover langs sjøen lurte jeg på når regnet ville komme. Det hadde jo regnet i sør der jeg kom fra, og vinden kom fra samme retning. Ute på Einerneste kikket jeg meg tilbake. Det var blåsvart himmel bak Dalsnuten. OK, jeg hadde hatt 1/3 av turen uten regn. Det er ikke ofte jeg har så mye flaks. På andre siden av fjorden, over Stavanger, regnet det… Videre mot Bymarka, kunne jeg ikke se himmelen i sør, men det fortsatte med opphold. Kunne det virkelig holde til Bymarka? Kanskje halvveis? Et stykke oppe i bakken mot toppen fikk jeg på ny et glimt av himmelen i sør. Hvite skyer og så avgjort ikke regn. Over toppen hvor det ikke er mye som tar av for vinden, hev jeg på jakken for å holde varmen. Det kom ikke en dråpe… Godværet holdt helt ned. Det kom riktignok noen dråper på vei ned mot Dale. Ikke så mye at jeg tok på jakken, men så pass at bakken ble våt. På vei tilbake gjennom Sandnes, regnet det. Hvor mange som går til Dalsnuten har jeg ikke grei på, men det er mange. En del andre topper i samme område er også godt besøkt. Det går nok flere til Prekestolen – opp mot 300.000. Men det burde liksom være flere rund Li. Denne turen er jo mulig å ta omtrent året rundt, og nesten uansett hvordan været er. Både onsdag og lørdag var jeg omtrent alene. Hyggelig det, men andre burde liksom også innse hvor fin turen virkelig er. Litt under en mil – med tre kilometer i timen blir det litt over tre timer – overkommelig for de fleste. (Bortsett fra at det lett går lengre tid enn tre timer for mange…) Sprettraubakken, fra fjorden og rett mot toppen, har etter hvert fått status som en utfordring. Det kunne muligens også rundturen få?Les hele artikkelen

For første gang denne sesongen. Så var det onsdag. Det var fint vær, fortsatt kaldt og klart, og fortsatt lite vind. Glimrende forhold for en tur. Som måtte utnyttes. Is og frost gjør at det – fortsatt – ikke er mulig med tur i heia. Hvor skal da turen gå. Forrige uke var jeg på Bjørndalsnuten. Denne uka kunne jeg tenke meg Lifjellet. Broderen ringte, men ville heller satse på en ordinær tur på høgjæren. Det var likevel ingen vanlig onsdag. På kalenderen, og på telefonen, lå det en innkalling til tannlegen. Tannlege er ingen god opplevelse uansett. Jeg foretrekker å gå med brukket for frem for å gå til tannlegen…. Et besøk hos tannlegen er dårlige nyheter og krever «ressurser». Jeg fikk likevel pakket sekk og funnet fram turklærene. Jeg kunne ikke stille hos tannlegen i turklærene. De lukter – ille… Svette og møkk er ingen god blanding. Jeg pakket ned klærne i poser, og skiftet på toalettet hos tannlegen. På Dale var det en del biler, men jeg kunne ikke se spor utover langs sjøen, og det så ikke ut som om noen hadde gått stien på en stund. Det ble en fin tur mot Bymarka. Mesteparten av stien var tørr og fin, men enkelte plasser var det is. Jeg går svært forsiktig under slike forhold, og det tar tid. Nå hadde jeg det ikke travelt, og var egentlig på tur… Ikke trening. Opp bakken fra Bymarka til toppen gikk det i et rolig tempo – eller kan det være at det bare kjentes «rolig», at jeg er i god form? Nå gikk turen i omtrent 3 kilometer i timen, noe som er en del roligere enn de 5 kilometer i timen vi hadde på søndag. - Noe av forklaringen på det lavere tempoet, er selvsagt at terrenget rundt Li ikke kan sammenliknes med høgjæren. På toppen var det ikke en kjeft, ikke et menneske. Det er litt uvanlig, men muligens ikke på en onsdag i november, selv med bra vær. Forrige onsdag var det fullt av folk på Gramstad og Dalsnuten. Det ble noe mer folksomt nedover, men ikke av folk som kom imot. En kar sprang forbi i den «fordømte bakken» og like etter kom det en jente i fin fart forbi. Ingen respekt for gamle folk som strever seg fram…. Det var is på Dalevannet, og issvuller i stien langs vannet. Det var nødvendig å gå litt ute i terrenget for å komme fram. Til å være første turen rundt Lifjellet denne sesongen, var det litt tidlig. Jeg har som regel vært på tur til Blåfjellenden den første uka av november. Dette året ser det ikke ut som det skal bli flere turer. Og den første turen rundt Li pleier å gå i høstvær med regn og vind. Denne gangen var det frost og sol. Selv om det ble en vintertur, så var turen fin den. Til å være på en onsdag. Les hele artikkelen

En kald søndagstur. Endelig var det tid for en søndagstur med bare broderen og jeg. Det var en stund siden vi sist var på søndagstur sammen. Vi hadde en tur til Blåfjellenden på høsten, og vi har gått sammen med andre, men nå, altså – denne gangen oss sammen. Broderen er skeptisk til is og snø. Allergisk er vel nærmere sannheten. Det ville med andre ord ikke bli noen tur i «høyden». Han var til og med negativt innstilt til en tur rundt Li. Og der kunne det egentlig ikke være særlig med is… Det måtte bli en tur på høgjæren. Li i Sandnes er 5-6 kilometer og tar to-tre timer. Fra Toppdal til Steinkjerringå over Synesvarden og forbi Holmavatn og tilbake, er 15 – 16 kilometer. Og det tar tre timer. Selv om det er 700 høydemeter på turen – i «flatt» terreng, og det er god sti, eller nesten vei, så er 5 kilometer i timen bra fart. Denne turen over høgjæren gir god trening. I følge Aftenbladet, skal det være bra med langintervaller, og det blir det en del av på denne ture, om vi går på i bakkene. Det spesielle denne dagen var været. Heldigvis uten nedbør, men med vind – i kulden. Temperaturen var under null da vi startet, og den var ikke mye over null da vi sluttet. Med vinden i ryggen nedover var det greit å gå selv om det blåste opp mot en stiv bris. Vind og kulde er ingen god kombinasjon, og gjengen fra Turistforeningen som kom imot oss, var godt innpakket. Det var bare så vidt vi kunne se øynene. Nå hadde værmeldingen spådd mindre vind og mer sol utover dagen. Og denne gangen fikk de rett. Da vi snudde nede ved Steinkjerringå blåste det alt mye mindre – selv over toppene, og sola hadde meldt sin ankomst. Nå fikk vi vinden i ansiktet og sola bakfra det første stykket på tilbakeveien, men det gjorde ikke så mye. Det ble en fin tur i godt tempo likevel. Utenom gjengen fra Turistforeningen var det ikke mange ute på tur tidlig på søndagen. Mange hadde nok sjekket værmeldingen og lagt turen til litt senere på dagen. Vi møtte likevel en familie på tur. Alle godt innpakket, men også i godt humør. Det er kjekt å møte blide folk på tur.Siste halvpart avturen ble det heller folksomt. Det kom masse folk imot mellom Steinkjerringå og Holmavaten. Og det var også en god del på tur til Synesvarden. Det hadde også en eller annen vært tidligere i uka. På traktor. Med store hjul. Det var skikkelige merker oppover stien mot kommunegrensen. Vi antok at vedkommende fraktet utstyr for nytt gjerde – det lå i hvert fall en del gjerdepåler langs grensen. Broderen mente det hadde gått sent denne gangen, jeg trodde vi hadde holdt «normalt» tempo. Nede på parkeringsplassen viste klokka at vi hadde brukt 3 timer, helt som vanlig. En fin tur med tør sti – men kaldt fra start. Les hele artikkelen

Bynuten – igjen. Værmeldingen hjemme var optimistisk. Det var snakk om bare lite regn, men vind. Jeg sjekket ikke temperaturen. I heia er det snø, og helst vinterlig. Den første snøen pleier normalt aldri å bli liggende. Det kommer ofte noen varme dager etter en kuldeperiode - sånn på førvinteren. Det kunne ikke bli en heiatur denne lørdagen. Da er jo Bynuten et godt alternativ som treningstur. På vei inn mot Sandnes, fikk jeg et glimt av Vådlandsnutane. De var hvite…. Hva med forholdene til Bynuten da? Jeg tenkte på hva jeg skulle gjøre om det også var snø på Seldalheia. Dale – Li? Det var grønt og fint innover langs riksvei 13. Det var ikke antydning til frost på parkeringsplassen. Jeg fikk ta turen oppover og skulle det bli for galt, kunne jeg jo snu. Helt alene ville jeg heller ikke bli. Det sto 3-4 biler på parkeringsplassen, og det var spor oppover mot Bynuten. Likevel møtte jeg bare en jente som kom i mot. Hun hadde snudd da hun så mørke skyer i øst. Og vinden kom fra øst. Jeg fortsatte likevel oppover. I solskinn og uten nedbør. Det var tørre forhold, og egentlig ikke noen grunn til å snu. Oppe i høyden blåste det rimelig sterkt. Det var sikkert opp mot stiv kuling i kastene. På snaufjellet var det vinter. I de siste bakkene oppover ble det is, frost og snø. Og vind. Jeg gikk med vinden i ryggen, og først helt ute ved varden snudde jeg meg for å sjekke været. Kullsorte skyer og snø. Det ble ikke lange pausen ute på toppen. Jeg kjempet mot vinden mot de første bakkene nedover, og kikket mot himmelen. Som ble mørkere, og det begynte å snø. Jeg så for meg «whiteout» forhold, med sterk vind og, mye snø. Nå ble det aldri så ille som jeg fryktet. Men vinden var likevel så pass sterk at jeg festet lua ned stroppene under haken. Jeg var redd hele lokket skulle flagre av. Det hadde ikke vært bra – i sterk vind og rundt null… Jeg var nede på alle fire over de mest utsatte stedene. Med stup til høyre, tok jeg for sjanser. Som vanlig ble det adskillig bedre, og varmere nede under fossen i skogen. Det var likevel en ensom tur. Det er ikke ofte jeg går denne turen uten å treffe folk. Nå er det normalt færre folk på en lørdag i november enn eller på året, men ingen (utenom jenta nokså tidlig) er ikke vanlig. Nedenfor snaufjellet var det for så vidt greie forhold. Ikke snø, lite vind. Og forholdsvis tørt. Nedbøren kom som snø. Noe som er helt greit. Jeg trengte ikke å ha på regnklær, og på den måten fordampet noe av svetten gjennom vindfleecen. Frost oppe og bare 3 grader på parkeringsplassen, det er vinter. Jeg trodde egentlig det var varmere nede. Forskjellen fra snaufjellet med minusgrader kjentes stor. Det var helt uproblematisk å skifte til tørr trøye nede bak bilen. Les hele artikkelen

På en onsdag. Så var finværet tilbake – for en dag, ifølge værmeldingen. Denne gangen hadde værfolkene faktisk rett. Det var ikke en sky på himmelen om morgenen denne onsdagen. Det er ikke så mange fine dager i november normalt. Dagen måtte utnyttes til en tur. Finvær så sent på året gir ofte kuldegrader. Det var is på bilrutene, og oppe i heia var det frost og is. Broderen som var på hytta mente det ikke var forhold for en spasertur. Onsdag går jeg bare korte turer. Været denne dagen innbød til en lengre tur, men hvor? Siden jeg ikke helt har hatt «overskudd» den siste tiden, burde jeg ta en kort tur. Kunne jeg likevel strekke det til over to timer? I dette nydelige været. Jeg vurderte forskjellige steder, men endte opp med å kjøre til Dale, og ta peiling på Bjørndalsnuten. I bakhodet lå det en reserveplan om å utvide turen til Fjogstadfjellet og rundt mot Dalsnuten om alt gikk rette veien. En grunn til turvalget var også at jeg besøkte tannlegen, som også går mye i terreng. Han kunne fortelle om flere kjente som gikk mer enn meg. Er det mulig? I alle fall, han vandret mye ut fra parkeringsplassen på Gramstad, og anbefalte at jeg burde bli mer kjent med området. På Dale var det både biler og folk. Hva i alle dager får folk ut på tur en kald dag i november? Været selvsagt. Og det var virkelig mange som hadde funnet veien til parkeringsplassen på Gramstad denne dagen. Jeg tok veien oppover mot gjerdeklyveren – og sorpa. For selv om det var sol og tørt denne dagen, var det sorpe over alt. Jeg hadde på de nye skoene. Så selv om jeg tråkket nedi til langt opp på skaftet, ville jeg være tørr. Slik er det greit med Gore-Tex. Det kom en del folk imot. Opp mot toppen så jeg en kar. Jeg snakket med ham, og han var - selvsagt – pensjonist som meg. Sikten på toppen var virkelig god denne dagen. Det var mulig å se langt og se detaljer klart. Kaldt klart vær er greit sånn. Jeg forsøkte å orientere meg, og det var greit å finne fram til Vådlandsnutane, Bynuten og Selvikstakken. Og fra den kunne jeg finne Lysefjorden og Røssdalen, som var midt i mot. Jeg mente også å kunne se Fidjanutane over Fidjadalen – med snø. Nå er disse toppene over 1100moh, så snø burde ikke overraske. Det kom to jenter opp til toppen. Den ene med en 8 måneders unge på magen. Den ungen hadde antakelig vært på tur før…. Nede ved veien bestemte jeg meg for å ta «omveien» rundt Fjogstadfjellet tilbake til bilen. Omtrent 3 kilometer ekstra. I det fine været var det så avgjort en riktig beslutning. Det ble en fin tur tilbake. Jeg kunne se masse folk på Dalsnuten. Det var også mange på vei, både til og fra. «Omveien ga meg anledning til å ta bilde av Revholstjønn, som lå speilblank….Les hele artikkelen

Sammen med bestyrerinnen og broderen. Bestyrerinnen antydet alt på lørdagskvelden at hun kunne tenke seg å være med på tur søndag. Hvor turen skulle gå var ikke klart. Det kunne lett blitt nok en runde på Høgjæren, men både broderen og jeg har gått her så pass mye at det kunne være greit med en annen plass. Selv foreslo jeg en tur i Dale-Li området. Bestyrerinnen foreslo Sælandskogen. Nå har forslag fra den kanten vært vellykket tidligere, så vi ble fort enige om at Sælandskogen. Det var snakk om bra vær – til og med sol ut over dagen. Den så vi lite av, men ellers var været godt. Overskyet og lite, helst uten, vind. Perfekte forhold for å få tatt noen høstbilder… Stien, eller aller helst «veien», oppover i skogen er normalt et sted hvor det er mulig å ta bra bilder. Det ble tatt bilder, men opp mot Bjødnali ble naturen mer oversiktlig, og vi fant det ene fine motivet etter det andre. Her var det bare å klikke i vei. Med mange flotte motiver, tok det tid å komme oppover lia mot Bjødnali. Nå var det ikke bare foto som tok tid. Vi hadde ikke regn, men det var vått og sleipt. Stien er bare stein, og vi måtte tråkke i mellom og sikre hvert steg. Det tok tid. Vi var ikke alene. Nede ved Taksdalsvannet var det flere som sto og fisket. Og ut fra en del gamle bålplasser, kunne det se ut som en populær plass å grille pølser. Et stykke oppover, gikk vi også forbi en familie mor og far med to småjenter. Jenten trengte så visst ikke mye oppmuntring. De for foran og holdt farten oppe. Vi stoppet ved garden på Bjødnali, mens familien fortsatte rundt. Og vi tok de igjen etter en stund. Det tok tid å ta bilder. Uten en varm anbefaling fra bestyrerinnen, hadde vi gått glipp av naturens oppvisning av høstfarger. Og det var virkelig noe å se på. Blikk stille vann, bare noen vak med ringer rundt. Skogen med dype røde farger, mens Sibirlerken stor gul og lyste opp. Vi fikk virkelige en fin tur, selv om den ikke var forferdelig lang… For en gangs skyld var det riktig med en kort tur. Nok en gang hadde bestyrerinnen rett – Bjødnalia/Sælanskogen var virkelig rette plassen for søndagsturen denne gangen. Les hele artikkelen

Sleipt og glatt med nye sko. Yr var svært gavemild med vind til helgen. På lørdag var snakk om sterk kuling oppe i heia. Det var varseltrekanter og advarsler. Ikke noe for meg. Å tråkke alene oppe i heia i sterk vind - og regn er ikke det morsomste jeg vet. Det ble selvsagt ikke så galt som yr meldte, men det tok jeg ikke sjansen på – sterk kuling er ikke å spøke med. Det måtte derfor bli en tur nærmere sivilisasjonen. Og helst en litt lengre tur enn rundt Li. Jeg hadde dårlig samvittighet. Det ble ikke skikkelig tur på onsdagen, og fredagen ble tilbrakt hjemme. En ny tur til Bynuten var svaret. Dagslyset kom sent lørdagsmorgen Lørdags kveld skulle vi stille klokka. Jeg hadde ikke hastverk med å komme meg avgårde. Klokka ble godt over ti før alt var klar. Og selv da viste det seg at jeg hadde glemt å ta med klær til å skifte i, etter turen. Det var fortsatt morgenlys, selv om sola kom igjennom. Vinden Yr hadde varslet, viste seg knapt som hvite bølger på vannet. Selv på parkeringsplassen blåste det bare så vidt. Værmeldingen nevnte ikke noe om regn, men det kom noen dråper ut over dagen. Ikke mye, men så pass at jekken måtte på. Det har hent at jeg har vært alene opp mot Bynuten. Det har gjerne skjedd sent på høsten og i dårlig vær. Denne morgenen var det en del andre biler – 5 stykker. Og ut fra sporene å dømme var de fleste på vei mot samme mål som meg. Oppover bakken langs Lyseveien, var det noe som ikke stemte helt. Jeg hadde ikke gått tur på fredag, og burde ha overskudd i bøtter og spann. I stedet for overskudd var jeg «trøtt», hadde liksom ikke fart i beina. Jeg tok det med ro. Det var liksom dagen for å gå sakte. Jeg hadde tatt på meg et par nye Walk King. De gamle er ikke helt tette, etter mange turer. Som vanlig med nye sko, er de superglatte på våte steiner. Her var det ikke mye hold… Det er også et problem at det nesten ikke er mulig å se hvilke steiner som er glatte og hvilke som «holder». Jeg hadde noen utglidinger, selv om jeg gikk så forsiktig som mulig. Det tar tid å gå forsiktig. Jeg kom likevel greit oppover mot Svartedalen. Over fossen fikk jeg øye på en kar, og kunne ikke helt se hva han holdt på med. Da jeg kom bort, kunne jeg se at han holdt på å sette opp nye skilt og merker for stien. Det var en kar som hadde jobbet i Sandnes kommune, men som pensjonist påtok seg oppgaver som det eller aldri ville ha blitt tid til. Sekken var full av utstyr og slikt. Den veide adskillige kilo, og opp de bratteste brekkene tok jeg et lite tak med å få opp stolpen han bar på. Det minnet om min egen tur i Madlandsheia med stolpe og skilt. Skiltene er med kilometerangivelse, etter ny standard. Jeg er ikke sikker på om det er like klart for alle at det lett kan ta 2-3 timer med5 kilometer i terrenget. Den gamle standarden hadde også noen små utilstrekkeligheter. Den angav turen bare i hele timer, og mye kan skjule seg i løpet av en halv timer… Jeg hadde ventet at det skulle blåse hardt på toppen, men det var bare så vidt over liten bris. Temperaturen var selvsagt lavere, men ikke langt under toppen ble det igjen varmere. Nedover mot bilen traff jeg noen som var på vei opp. Nesten nede gikk jeg på en hel gjeng utlendinger. Jeg spurte om de ville til topps, og – med litt forsiktighet – om de viste når det ble mørkt. De dro fram hodelyktene. Gjengen var godt forberedt.Les hele artikkelen

Været bestemmer mye. I en periode mellom høst og vinter kommer det som regel en eller flere dager med dårlig turvær. Ikke regn, men det kan være regn sammen med sterk vind. Eller litt snø og frost. Med glasert tursti. Det er ikke slike forhold jeg ønsker meg. Det er også normalt en frostperiode i måneddkiftet oktober/november. Det medfører at heia «stenger» og jeg må ta til takke med en tur i nærområdet. Planen for søndag var egentlig en siste – for året – tur til Sandvatn. Med 4 grader og regn på morgenen, ble planen fort skrinlagt. Det ville være snø og is oppe i heia. Å suse rundt i heia alene under slike forhold, er ikke noe for meg. Jeg er blitt skikkelig forsiktig de siste årene. Hvor skulle jeg ta turen? Madlandsheia, eller mot Bynuten, kunne være et alternativ. Men 4 grader ved sjøen kan lett bli til frost oppe i høyden. Det var muligens best å holde seg i lavlandet…. Høgjæren har noen fine turstier. Og det er mulig å gå langt – om det er ønsket. Det var nettopp noe slik som ville passe denne dagen. Et par mil i god fart, ville være bra. Det ble til at jeg kjørte til parkeringsplassen i Tovdalsveien. Jeg fulgte med på temperaturen oppover mot Undheim og videre. Det ble kaldere, og øverst var det bare to grader. To grader og fuktig luft. Det tok en stund før jeg ble varm, selv om det er en bakke fra start. Det var ingen andre biler på parkeringsplassen, og ikke spor i stien oppover. Jeg var temmelig alene – til å begynne med. Øverst mot Synesvarden var det noe hvitt enkelte plasser. Det hadde sluddet om morgenen, og fortsatt lø det noen flekker igjen. På toppen sjekket jeg fjellene innover heia, og kunne se at de hadde et lag med melis øverst. Med andre ord snøen og isen var ikke langt vekke. Nedover mot Holmavatn kunne jeg høre en flokk sauer som sprang fra et eller annet. Kunne det vare hunder, eller var det noen som drev sauene? Det viste seg å være bøndene som skulle ha sauene til en annen plass i heia. Vi vekslet noen ord før de fortsatte. På parkeringsplassen ved Holmavatn var det folk og bil. Det ble helst folksomt. For egen del gikk jeg fort og tok igjen noen. Jeg kunne se et par lengre framme, og ved steinkjerringå viste det seg å være kjentfolk. De ville mot Synesvarden og så tilbake til Holmavatn. Jeg tok motsatte vei. Vi ville antakelig møtes, og jeg regnet med å treffe det rett under Synesvarden. Det var andre på tur mellom Holmavatn og Steinkjerringå. Mange andre. Det manglet egentlig bare et hornorkester for at det skulle være et 17.mai tog… Det var adskillig mindre folk mellom Holmavatn og Synesvarden. Jeg møtte selvsagt de jeg kjente. De hadde gått fortere enn jeg trodde de ville gjøre. Bra fart med andre ord. Alle spor av snø var vekk på toppen av Synesvarden, og det var blitt adskillig varmere, opp mot fem grader… Det siste stykket opp en bakke over en masse gjerdeklyvere, var tungt. Men som alltid, jeg kom omsider til bilen. Etter tre timer i bra fart – noe som gir god trening i hvert fall. Les hele artikkelen

Fortsatt gode forhold. I slutten av oktober er jeg mer en vanlig opptatt av været. Så sent på året kan det komme snø på de mest ubeleilige tidspunkt. For eksempel når jeg vil til Blåfjellenden. Jeg bruker både YE og STORM for å sjekke været mange ganger i løpet av uken. Av en eller annen grunn synes jeg ikke det er særlig stas å gå innover mot hytta om det er snø og is på bakken. Alene på slikt underlag, er sikkerhetsmarginen ikke stor. Jeg vurderte å gå innover både på onsdag og torsdag, men endte opp med en tradisjonell tur på fredagen. Inn til hytta og tilbake på lørdags morgen. Det kan lett bli siste turen innover. Det gjør at jeg legger litt mer i turen enn til vanlig. Jeg bruker litt mer tid på å se meg rundt. Jeg prøver å legge merke til hvordan naturen tar seg ut, sånn like før snøen kommer. Det kan jo bli en stund til neste gang jeg går her. Det er egentlig ikke så mye å se. Ikke er det sau, og fuglene har stor sett dratt sin kos – for lenge siden. En og annen reveskitt på steinene er det eneste tegn på dyr. Gresset er brunt, og trærne står nakne. Likevel er det kjekt å gå i heia – og litt trist at det snart er siste gang for i år. Det er spennende å se hvor lenge jeg kan fortsette å gå innover. Værmeldingen – eller mer rett, været bestemmer. Denne fredagen var det ikke tvil om at det ville være mulig å komme innover. Været var så bra som det kan være i slutten av oktober. Sol, lite vind og plussgrader. Og det var tørt i bakken. Regnet som kom i uka hadde ikke gjort mye av seg. Fossebekken bare så vidt sildret. Det var helt uproblematisk å komme over. Det var nok sorpe til at jeg kunne se spor av folk foran meg. Nå ville det komme en hel gjeng innover senere på kvelden. Turistforeningen hadde lagt opp til fellestur – i mørket – til Blåfjellenden. Jeg var ved hytta lenge før det. Men jeg var ikke først. En kar fra fellesturen hadde gått inn tidligere, fyrt opp og hentet vann. Det var bare å sette seg ned og nyte det å være på Blåfjellenden. Det gikk noen timer før gjengen kom. Mange timer faktisk, de var ikke på hytta før rundt 10. Da hadde de gått i mørket omtrent fra Hunnedalen. Det å gå i mørket, bruke hodelykt, går sent. Jeg hadde håpet på å få se Oronidene suse over himmelen, men ut over kvelden trakk det over og det blåste opp. Lørdagsmorgen var ikke like fin som fredagen. Det var kaldt, men ikke frost nede ved hytta. Litt oppe i lia var det is enkelte plasser, men det var likevel uproblematisk å komme tilbake til Hunnedalen. Jeg fikk kjekt følge på vei over heia. En av deltakerne på fellesturen, tok tilbake i stedet for å følge resten av gjengen. Nede ved porten til Olav møtte vi en jente på vei inn. Alene. Og hun så selvsagt ikke noe problem ved det. Og det skulle da heller ikke være noe problem?Les hele artikkelen

Avslutningen – Sirevåg til Egersund. Bestyrerinnen har hatt et tur-prosjekt i 2016 – å gå fra Tungenes til Egersund langs kysten. Ikke på en gang og langt fra på en dag, men sånn litt etter litt. Turen (eller turene) ble planlagt i løpet av vinteren og den første del gikk tidlig på våren. Og bare for å slå det fast. Det er snakk om en jentetur. Det var svigerinne og bestyrerinne som tok på tur etter egne planer. Etter som prosjektet ble avviklet utover sommeren, fikk vi (min svoger og jeg) rapporter fra de forskjellige avsnittene. Ikke overraskende hadde de hatt noen små problemer enkelte steder, men de kom alltid fram – til rett sted. Jeg er ikke helt sikker på om vi hadde vært til hjelp eller bare forkludret det hele, om vi hadde vært med. Noe vi altså ikke var… Enkelte av «strekkene» ble anbefalt som gode turmuligheter ut over vinteren, andre ble vi fortalt at var best å unngå. Helt siden i vår, har det kommet sterke hentydninger om at vi – svoger og jeg, måtte stille opp på innspurten. Hvor lang den siste turen ville bli, var noe usikkert, og når den ville gå, var enda mer i det blå. Men at vi burde stille opp var egentlig ikke åpent for diskusjon… Tiden var inne for siste del av opplegget – det manglet bare å gå fra Sirevåg til Egersund. Kunne søndag passe? Vi avtalte å ta toget fra Klepp til Sirevåg 09:22 på søndagsmorgen. Noe som medførte at vi måtte opp omtrent med dagslyset. Bestyrerinne, svigerinne, svoger, og jeg nådde toget med god margin. La oss si det slik, det var ikke trengsel på toget, og ingen andre, med eller ute sekk og turklær, gikk av toget på Sirevåg. Vi kom oss avgårde langs veien det første stykket. Og inn på småveier mot Sørskog. Det blåste, og endelig kom noe av reserveutstyret i sekken i bruk. Jeg måtte finne fram et par med vanter. Bestyrerinnen fikk reservevantene i buksa, og svigerinne fikk paret i sekken. Vi gikk på god sti mot Vatnamot. Som er en tidligere stasjon på sørlandsbanen – og på Jærbanen i gamle dager. Den store attraksjonen på Vatnamot var doen. Nå til nedfalls, men på femtitallet i bruk – av en trengende kong Haakon, som var på vei til Stavanger. Kongedoen måtte vi selvsagt ta bilde av. Fra doen bar det ut i terrenget, og det uten kart. Jeg tror nok vi hadde unngått litt tråkking i myr om kartet hadde vært med. Vi kom omsider til Hellvik. Her ble det et par kilometer langs riksvei 44 før vi kunne ta fatt på den enkle og litt kjedelige turen langs gamle jærbanens rute. Nå var ikke veien – for det kan ikke kalles sti når den kan brukes med barnevogn – uten noen små utfordringer. Der sørlandsbanen gikk på samme plass som gamle jærbanen, var d et anlagt vei over – og under – dagens jernbane. Strekket mellom Hellvik og Egersund er omtrent 8 kilometer. For oss som er vant til å bruke beina, er det selvsagt ingen stor utfordring. Det tok ikke mye over halv annen time før vi var på jernbanestasjonen i Egersund. Vi hadde omtrent bare tid til å kjøpe billetter før vi måtte gå ut til toget. Og hvor vi møtte samme konduktør som hadde ønsket oss god tur i Sirevåg 4 og en halv time tidligere. Det ble ingen stor feiring da bestyrerinne og svigerinne gikk i mål. En mann til å ta bølgen er liksom ikke nok. Og det ble ingen middag i Egersund. Feiringen av turen får vi ta en annen gang. Men kjekt var det å få være med på siste del. Takk for turen. Les hele artikkelen

Høyeste topp i Sandnes 671 moh. Det hører med til høsten å ta noen turer til Bynuten. Oppe i heia kan snøen komme en måned før frost og is gjør det vanskelig å ta turen til topps i Sandnes. Så i november og desember er de månedene jeg går i Seldalsheia. Når værmeldingen varter opp med kuling og liten storm, blir det mindre attraktivt å ta en heiatur, selv om det så langt ikke er snø. Da passer det greit med en tur til Bynuten. En lørdagstur. Jeg trodde ikke det ville være mange andre på tur en lørdag med mye vind. Muligens tre fire biler… Det var 17 biler da jeg kom, og jeg kunne se folk i bakken opp over Lyseveien. Jeg tok igjen to jenter, men etter det var det slutt på folk. For en god stund. Helt opp mot fossen og den siste 1/3 delen traff jeg igjen folk. Både noen som hadde vært på toppen og noen som var på vei opp. Tørr sti, null nedbør, og lite vind i skogen, ga gode forhold. Her var det bare å gå på. Noe var likevel ikke helt i orden. Av en eller annen grunn (Mange og lange turer) var jeg tung i beina. De ville liksom ikke yte mer enn jevnt slit… Og i bakkene oppover fikk jeg kjenne syre i beina. Pulsen kom også fort opp. Det var best bare å holde en jevn fart. Jeg gikk i vinterklær. Til og med «lang-under». Den hadde jeg egentlig på fordi jeg trodde det kunne komme regn, men likevel – «lang under». Og vinterlokk på hodet. Grønn lue med vattert for og klaffer som er foret med teddystoff. Los-lue, om den hadde vært blå. Vindtett fleece og ull under på overkroppen. Fullt vinterutstyr. Kontrasten var stor da jeg møtte to karer som var på vei ned. I korte bukser, og bare med en tynn vindjakke over blusen. Sommerutstyr. Som de selv sa: «så lenge de er i bevegelse, er det greit». Øverst blåste det. Antakelig opp mot 13-14 msek på de mest utsatte plassene. Ikke så mye at det ble vanskelig å gå, men vinden kunne kjennes. Det var litt is i skyggene. Temperaturen på toppen var antakelig ikke iver 3-4 grader, og med vinden rundt ørene, ble det kaldt. Det ble vinterforhold – et lite stykke. Det var i hvert fall så pass utrivelig, at pausen ble kort. Jeg drakk varm saft, og kom meg nedover. Det går heldigvis kjappere ned enn opp, når det er tørt. Det kom folk i mot det første stykket, men så var det slutt. Det virket som om de fleste som ville mot Bynuten denne lørdagen var tidlig på gang. Øverst traff jeg på "jenten i vinden" de kom seg nok ut til toppen... Vinden kom fra øst. Det kom noen skikkelig svarte skyer seilende, men heldigvis ble det ikke noe nedbør i det hele tatt. Fine forhold og fin fart… Selv om jeg kunne kjenne bakkene på oppturen, så gikk hele turen kjapt unna. At det hadde blitt mange og lange turer, kunne jeg kjenne under føttene – det passet liksom ikke helt til skoene det siste stykket ned. Les hele artikkelen

Bernt og meg på tur. Natt på Blåfjellenden. Jeg våknet rundt to. Ute var det nesten mørkt, men jeg kunne så vidt se fjellet på andre siden av sletta. Det kunne se ut som - snø? Jeg var varm, men rommet var kaldt. Vinduet sto oppe. Det er skikkelig hyggelig å ligge slik – på Blåfjellenden, men ikke like greit å stå opp for å sjekke været. Det fikk bli til morgenen. Yr hadde ikke nevnt et ord om snø, heller ikke vind, men det var nettopp det som møtte oss da vi sto opp. Og vi skulle ned Fidjadalen. Det hadde jeg ikke trodd skulle bli mulig i 2016. Og nå var det bare å ta fatt på turen. Etter frokost og litt rengjøring. Bernt var like klar for turen som jeg. Vi hadde en tilsvarende tur i 2013, og det omtrent på samme tid. Med andre ord sent i sesongen. Den husker både Bernt og jeg fortsatt. Og nå fikk vi på ny anledning til en slik tur. Været ville i hvert fall ikke hindre oss. Vinden kom bakfra, og nedbøren trakk over. Det ble etter hvert blå himmel. Myrene var ikke skikkelig frosset. Vi gikk heldigvis ikke gjennom. Og da går det fort ned til Fidjastølen. Det passet med en liten pause for å regulere antrekket – og ta noen bilder. Stykket mellom Fidjastølen og slettene på Fed, er annerledes enn resten av dalen. Stien går forbi gamle stølstufter og forbi Fidjafossen. Jeg synes det er et flott stykke Norge. Riktig noe å ta med seg. Slettene ved Fed er lette å gå, uten noen stor bakker. Det er litt åpnere enn lengre opp og her er det rester av gammel gård. Sletten ender ut under Gjertrudjuvet. Her er det en drøy bakke opp. Det er så avgjort ikke bare nedoverbakker mellom Blåfjellenden og Mån. Øverst i bakken under Gjertrudjuvet er det på tide å ta et bilde både tilbake mot Blåfjellenden og frem, ned mot Mån. Flotte panorama begge. Nede ved elva og Gønatjødnet, er det hulder, tusser og troll som passer inn i landskapet. Her er det ekte eventyr landskap, med Huldrehaugene, dype raviner og bekker og store steiner. Skikkelig villmark, selv om det ikke er langt til folk, bare et par tre timer. Oppe i lia over Månvannet, fikk vi sol. Det ble varmt. Her kunne vi gjerne ha skiftet til mer lettere antrekk. For å komme ned til gården ved Mån, må ura under Månvann forseres. Noen hundre meter med storsteinet ur. Stien er heldigvis godt merket, og for meg som har gått her noen ganger, er det lett å finne fram. På andre siden av ura, gjenstår sjarmøretappen. Slettene ved Mån. Her pleier det å være folk, og det har hendt jeg har fått spørsmål om hvor vi kommer fra. Ikke denne gangen. Det var folk, det var voksne og unger som hadde overnattet på gården. Vi kom os ned bakken til parkeringsplassen – i god stil. På parkeringsplassen var det tid for «high five» og en liten oppsummering av en skikkelig fin høst-tur. Les hele artikkelen

Med Bernt til Blåfjellenden. Bernt har slitt litt med helsa et par år. Problemer med pumpa og årer, er ikke å spøke med. Endelig syntes han helsa var så pass bra at han kunne bli med til Blåfjellenden. Det var bare tilfeldig at jeg nevnte min plan om å ta opp og ned Fidjadalen. Da jeg nevnte dette, kom Bernt med forslaget om å gå inn til Blåfjellenden, for så å ta ned dalen dagen etter. En mye bedre plan. Jeg så egentlig ikke syn på å gå opp og ned. Det er to dager med 6 timers tur. Litt mye etter mange turer i det siste. Og slik ble det, vi kjørte oppover mot Eikeskog for å parkere en bil der, og for å kjøre videre mot Høgaleitet og parkeringsplassene der på onsdag. En slik «rundtur» tar omtrent halv annen time. Vi var klar til å ta ut rundt to. På parkeringsplassen var det en god del biler, og noen hadde tydelig stått siden dagen før. Det var antakelig noen «hytte»folk, men også noen på tur i heia. Vi ville antakelig ikke bli alene på hytta. Det er vinterferie og knall vær ville også andre ta på tur. Været fortjener å bli nevnt. Det har nå vært finvær og sol omtrent i 14 dager. Ikke en sky på himmelen fra starten av og slik har det omtrent fortsatt. På denne tiden av året har jeg mange ganger gått innover i regn og vind – og egentlig vært glad til. Alternativet er sol og frost, med is og glatt. Selv om det nok er frost på nettene, har temperaturen midt på dagen kommet opp i 10 grader. Sol lite vind og varme, hva mer kan forlanges. Og i slikt vær er det ingen unnskyldninger for ikke å dra på tur. Med finvær og sol, blir det selvsagt også tørt i bakken. Stien innover vvar mer enn ggrei, og det gikk egentlig lett opp bakken og innover mot Fossebekken. Oppe i høyden kunne vi se at heia badet i sol. Småvannene lå speilblanke. Fargene på marka var brune med litt rødt. Det var fortsatt høst, men denne dagen var det en perfekt høstdag. Vi tok det med ro innover. En slik dag måtte nytes. Her var det bare å samle inntrykk og lagre dagen til kaldere, våtere og mer vindfulle dager. Det var andre i heia, vi møtte noen stykker som var på dagstur. En kar hadde vært inne på hytta, og et par hadde snudd på brinken ned mot Blåfjellenden. De siste mente det ville bli mørkt før de kom ned til Hunnedalen, - om de tok helt ned. Det er helt greit å ikke gå i mørke – det tar tid, og det har lett for å bli overtråkk og skader. Men ikke alle er som dette paret. Mange tar ut på tur uten å helt ha kontroll på når mørket kommer. Og noen tar på tur uten lykt… En kombinasjon av dette, medfører at det kommer folk til hytta timer etter at mørket har senket seg. Det hender ofte at vi kan se lykter som nærmer seg hytta – spesielt fra Mån eller Flørli, over en time før folkene kommer fram. Vi gikk innpå en mor og to døtre omtrent halvveis. De hadde brukt tiden innover, og ville ta en pause halvveis. Bernt snakket med gjengen, og jeg tror han må ha sagt de rette tingene, for de brukte adskillig kortere tid den siste halvparten enn på første. Les hele artikkelen

Med broderen på tur. Helt siden vi fikk bru – hengebru, har broderen og jeg normalt hatt en tur inn til Blåfjellenden på høst. Mens den gamle brua var i bruk, måtte den tas inn for vinteren og dette ble vanligvis gjort helga rundt 10. oktober. Noen år kunne det gå en måned før vinteren la sin klamme hånd over landskapet. Andre ganger skjedde dette rundt 20. oktober. Normalt vil jeg si at snøen kommer 1. november. Det måtte jo bli en tur denne høsten også. Fint og tørt vær, gir gode forhold, og vi ville antakelig ikke bli alene på stien innover. Nå trenger vi jo ikke være inne i hytta så veldig tidlig. På denne tiden av året, blir det mørkt rundt halv åtte. Drar vi oppover rundt to, har vi et par timer på hytta før mørket kommer. Og slik ble det denne fredagen, vi kom oss av gårde rundt 2, men var ikke på parkeringsplassen før nesten halv fire. På parkeringsplassen møtte vi kjente. To jenter som ville til Sandvatn over Stutaheia. En av jentene har vi truffet så mange ganger at vi er blitt «kjent». Og det er alltid kjekt å treffe denne blide og hyggelige jenta. Og jentene gikk rett fra oss opp bakken. Med store sekker. Det eneste vi har å skylde på er alderen…. De hadde det travelt, selv med den farten de satte opp, ville de antakelig måtte ta i bruk hodelyktene det siste stykket. Ellers var det ikke mange andre. Egentlig ingen andre, selv om vi så spor. På hytta var det et par som hadde kommet den lange veien fra Mån. Det kom flere utover kvelden, men vi ble ikke mange på hytta den natten. Med kaldt og klart vær så sent på året, blir det ofte frost utover natten. Det var ikke frost nede ved hytta, selv om termometeret viste 3 grader på morgenen. I skyggen, hvor solen ikke når ned i løpet av dagen, var det is. Ikke mye, men nok til å minne oss på at vinteren ikke er langt vekk. Det blåste litt, og vi hadde på vindfleece fra start, men ikke langt oppe i bekken måtte vi hive jakken, og fortsatte i ullbluse. Det er ikke helt vanlig i midten av oktober. Og det gode været gjorde det også mulig å sitte ute på terrassen en stund – til sola gikk ned. Vi var de eneste som skulle tilbake til Hunnedalen via den vanlige stien på lørdagsmorgen. Med skikkelig god værmelding for både lørdag og søndag ville det i hvert fall være folk på vei inn. De første traff vi omtrent halvveis. To damer på dagstur. Ellers traff vi først folk, masse folk, i Oleskaret ned mot parkeringsplassen. Blant disse var det 3 stykk med tre turledere. Det var en gjeng svaksynte på tur mot Blåfjellenden. De regnet med å bruke 6 timer innover. Det er godt gjort. Den siste tiden har været vært fantastisk. Tørt og sol, helt uten en sky på himmelen. Det var omtrent ikke vann i Fossebekken, og de fleste myrsøkkene var tørre. Det er mulig å gå rimelig fort. Både turen inn og turen ut, gikk greit unna. Det er også kjekt, men at regn og vind holder seg vekk er enda bedre.Les hele artikkelen

Fint vær og fint følge Torsdag er egentlig en dag for styrketreining, - onsdagen er turdag… Jeg fikk spørsmål om jeg ville være med til Brekkenuten på torsdag. Min svoger er ofte på tur, i det siste sammen med en gjeng andre pensjonister. Det er jo pensjonistene som har tid og anledning til å ta ut på tur. De går på tirsdager, og da har jeg andre ting på tapetet. Denne torsdagen ville noen stykker opp på Brekkenuten over Gloppedalen (nei ikke den kjente…) som har en høyde på over 600 moh. Turen er bare på 5-6 km – en vei til sammen 11-12 km, og beregnet til 3-4 timer. Det har aldri blitt til at jeg har gått denne turen. Antakelig fordi jeg trodde den var mye kortere. Nuten er bare tett over veien omtrent. Og fordi det er lysløype et stykke. Jeg har ofte gått lysløypa på ski. Dette er liksom et vintersted. For mange år siden var jeg i området sammen med klassen – på treplanting. Nå står trærne store…. Men denne gangen var det Gloppenuten det gjaldt. Turen var lengre enn det jeg trodde. Det var fire pensjonister som skulle på tur. Alle god turvant og været var jo strålende. Her ble det ikke spart på kreftene. Helt fra start satte vi opp et høyt tempo. Det gikk greit på flatene og pusten kom fort opp i bakkene. Det var jo en hel del bakker fra parkeringsplassen og oppover. Vi hadde frost fra morgenen av, litt is og en kald trekk. Det ville bli varmere utover dagen. Sola sørger fortsatt for en god temperatur midt på dagen. Et stykke oppe, ble det for egen del «lettelse» i antrekket, og turen fortsatte i ullbluse. Det er kjekt å gå med i oktober… De første bakkene endte opp i en dal, og vi gikk langt innover før vi tok opp lia og tilbake mot toppen. Det var ingen store utfordringer. Ingen bratte kneiker og ikke noe klatring. Det var god sikt ovenfor småskogen, og stien gikk slik at vi hadde utsikt mot Madlandsheia – hvor jeg gikk onsdag. Jeg har ikke sett Madlandsheia fra denne siden før – i hvert fall ikke uten snø. Det var lett å orientere seg, og kjekt å se kjente plasser. Fra denne siden var selvsagt Tverromdalen godt synlig, og det var lett å finne nutene helt øverst. Det var tid til en god pause på toppen – i solskinn og varme. Det er kjekt å få anledning til en drøs mens maten går ned. Vi startet nedover. I god fart. Holdt tempoet helt ned til parkeringsplassen. Det var greit å gå, tørre steiner og berg. Men en plass var det en issvull, og både på opp og nedtur kom den i veien for noen. Nede på parkeringsplassen, kunne vi se på klokka at det hadde gått fort – og vi var alle pensjonister… Les hele artikkelen

Flott høstvær. Det er selvsagt andre som har benyttet finværet til tur i heia. Vi pensjonister har selvsagt bedre mulighet til å ta ut en vanlig onsdag enn de «stakkarene» som må jobbe. Nå var ikke denne onsdagen vanlig. Høytrykk over hele sørnorge, har gitt et fantastisk høstvær. Det gjelder også for sørvestlandet – heldigvis. Det har blitt noen onsdagsturer i det siste, mye nettopp på grunn av været. Som pensjonist kan jeg jo ta ut når det passer. Og de siste ukene har det passet. Spørsmålet var egentlig hvor turen skulle gå. Jeg kunne ta turen opp i Hunnedalen, og Sandvatn eller Tomannsbu, men der var jeg i forrige uke. Tidlig i sesongen gikk jeg en rundtur i Madlandsheia, som jeg gjerne skulle ha tatt en gang til før vinteren. Og helst i bra vær… Og denne dagen var bra, virkelig bra. Sol - selvsagt, men også litt varmere enn dagen før, slik at frosten holdt seg vekk. Og det var tørt etter mange fine dager. Bedre forhold enn det, er ikke mulig. Kunne det være andre i heia på en onsdag i oktober? Jeg tok igjen en bobil på vei oppover. Det så ikke ut som om folkene helt visste hvor de skulle. Jeg snakket derfor med paret i bilen. De var i Madlandsheia for første gang siden omtrent 50 tallet. De hadde likevel ikke bruk for hjelp. Dagens teknologi med gps på telefonen ga nok svar på eventuelle spørsmål. På parkeringsplassen var det også andre biler, en god del faktisk. Det gikk greit oppover bakkene. Ved det midterste Fisketjønnet tok jeg igjen et par, og nesten helt opp, gikk jeg på en kar med stor sekk. Det viste seg at han hadde ligget ute den natta, rett over toppene. Vi snakket litt, og fant ut at vi bodde ikke så langt fra hverandre, og at vi nok hadde felles kjente. Det er kjekt å treffe andre som også synes at det å være i heia er virkelig kjekt. På toppen var det en lei trekk, med våt bluse var det bare å komme seg videre ned Rolighetsdalen. Over ura nede på flaten, begynner det som jeg synes er et av de fineste heiestrekkene i området. Flatt og fint. Gule, røde og brune myrer. Sol over småvann og mørke skygger under skarpe topper. Og etter en stund går stien på gammel driftevei. Nesten en motorvei enkelte steder. Det er ingen tvil om at her har det gått dyr og folk i mange år. Jeg synes det er skikkelig kjekt å gå på gamle stier. De er i seg selv kulturminner, og bør egentlig holdes i hevd. Og selv om mange synes det «tagging» med røde Tè`er, er det ikke tvil om de må til for at folk skal finne fram og holde stien åpen. Siden min forrige tur, var det også tydelig at mange andre hadde funnet fram til området. Stien var vesentlig mer markert, og det var enkelt å finne fram. Her traff jeg også en dame, på tur alene. Hun oppfordret meg til å gå sakte, og virkelig nyte dagen. Et godt råd, for dagen var virkelig flott. Men akkurat det å gå rolig har jeg problemer med – selv om det går saktere med årene. Det gikk kjapt over flyene, og ned stølsveien mot bilen. Denne dagen kunne turen godt ha vært lengre… Les hele artikkelen

Kjekk langtur i høyden. Lørdagskveld på Blåfjellenden, og jeg så bare fram til en tur over heia til Hunnedalen på søndagen. Det kom kjentfolk. Og i løpet av kvelden nevnte han at han ville over Stutaheia til Lortabu på søndagen. Og at det var dugnadsfolk på Sandvatn, som han kunne ta følge med til Lortabu og videre til Høgaleitet og bilen. Hvorfor i alle dager hadde jeg ikke tenkt på det. Det er selvsagt et problem å komme fra Lortabu til bilen – en mil på vei etter en 6-7 timers tur er ikke kjekt. Men her var jo opplegget klart. En kjapp runde med meg selv og et kjapt spørsmål, var det mulig å slå følge? Det var selvsagt greit med følge over Stutaheia. Dette passet på mange måter bra. Værmeldingen for søndagen var god – sol, men kaldt. Lite vind, og temperaturen ville stige… Jeg hadde jo klaget på at det ble lite langturer. Her ble det mulig med en langtur. Og over Sutaheia, kjempebra. Oppe i heia er det god utsikt. Selv om det ikke egentlig er noen «topp» så ligger mesteparten av landet under og det er mulig å se langt – i alle retninger. Og det er høy himmel, i godt vær. Ikke mye mellom meg og Skaperen. Denne dagen, med kaldt klart vær var sikten formidabel. Det var mulig å se «alt». I denne forbindelse var «alt» også snøhvite topper lengre inne i heia. Et klart varsel om at vinteren er på vei. Vi sto opp mens det ennå var nesten mørkt – rundt syv – halv åtte. Skikkelig frokost og litt rengjøring. Vi kom oss avgårde litt før ni. Nede ved hytta – på 600 moh var det så vidt litt frost enkelte steder. Vi skulle opp til godt over 1000 moh. Det er noen drøye bakker opp mot Svartdalen og fossen. Men da er vi bare halv-veis oppe bakkene. I skyggen var det is og frost. Det ble glatt…. Normalt vil myrene ha frosset forholdsvis fort, siden dette var første frostnatten og med bare så vidt under null, var de fortsatt bunnløse… Det gikk litt sakte i bakken. Et stykke oppover går den merkede stien på venstre siden av et vann, den gamle stien på høyre siden – vi som er eldre, fulgte det gamle tråkk. Oppe over Svartehåla, med god utsikt tilbake, ble vi enige om at Norge er et fint land. Øverst er det mye berg. Det er ikke alltid like lett å se hvor stien går. Det er selvsagt ikke mulig å gå seg vil, i hvert fall ikke så lenge sola skinner. Men i tåke, er det på den annen side enkelt å komme på villstrå. Den dagen var det sol, så det holdt. Heldigvis tørket sola berget. Det var lett å gå, men for egen del var jeg litt usikker på is i de våte skyggepartiene. Jeg gikk forsiktig. Det ble likevel en kjekk tur over heia. Bakken gled lett og vi kom opp til stidelet (omtrent på toppen 1067 moh) i god form. Her kunne vi se ned til Sandvatnhytta. Mitt følge ville inn til hytta, for å hilse på kjente. Jeg tok peiling direkte på Lortabu. Det er en tur på velkjent sti. Her vet jeg hvor tunge bakkene er, og hvor det er mulig å sette beina for å komme enklest fram. Jeg tok igjen et par, og spurte om det var mulig å få skyss til bile. Det var det selvsagt. Nede ved Lortabu skiftet jeg klær, satte meg med litt mat og ventet. Atle kom først. En av folkene som gjør en god innsats på Sandvatnhytta. Jeg kunne kjenne igjen karen fra langt hold. Vi fikk en god drøs i bilen ned mot parkeringsplassen. Les hele artikkelen

Mange mot samme mål. Forrige uke gikk, uten at det ble noen skikkelig tur. Fredag var været ikke så veldig bra, og jeg holdt meg hjemme. Kan jeg ha blitt litt «gammel» slik at regn og vind ikke virker like morsomt som før? Eller kan det bare være en god pause etter mye tur i en periode. Jeg var i hvert fall ikke helt «sugen» på tur i uka som var. Og hva med helga? Bestyrerinnen hadde egne planer. Hun ville til Haukås med folk fra jobben. Det kom liksom ikke noen gode turforslag seilende på ei fjøl. Da er det greit å kunne ty til Blåfjelenden. Og jeg hadde jo ikke har den ukentlige turen. Jeg fikk ta en tur innover på lørdag. Og tok med mat og utstyr for en natt. Planen var å gå tilbake til Hunnedalen søndag. Det ble endringer i planene – heldigvis. Men innover… Det regnet da jeg kjøret gjennom Oltedal. Det regnet da jeg passerte Byrkjedalstunet. Det var truende skyer i Øvstebødalen. Og det var fortsatt mørke skyer og litt yr i Hunnedalen. Men da jeg startet oppover lia gjennom hyttebyen, var det opphold. Og det ble ikke noe mer regn. Men sorpet var det - selvsagt. Jeg var skitten til knærne alt fra starten av. Nede i Hunnedalen er det tydelige tegn på at vinteren nærmer seg. Brøytestikkene er oppe og det finnes ikke en sau. Bjørka står uten blader, selv om det fortsatt er blader på trærne lengre nede. Bakken er dekket av brunt og rødbrunt gras. Og det er sorpe – som sakt… Det er mulig å se om andre er på vei innover, og det var en del spor. Litt oppe i bakken møtte jeg en hel gjeng på vei ned. De var bare på dagstur. Det tok en stund før jeg fikk se folk foran i stien Og det tok selvsagt enda lengre før jeg tok disse igjen. Denne dagen var det fedre med unger som var på tur. Små mennesker med små bein og små sekker, men store smil og godt humør. En herlig gjeng. Det er kjekt å treffe småunger på tur. Positive og blide – som regel. Det er aldri kreftene som svikter, kun motivasjonen. Denne dagen var motivasjonen på topp og ungene så ut til å storkose seg på turen innover mot hytta. Noen hadde bestilt, og ville sove i seng, andre så fram til en madrass på hemsen. Alt like spennende og nytt – sammen med pappa. Men det går selvsagt ikke så fort. Fedrene hadde vært på tur før og stresset ikke for å komme fort fram. Selvsagt var det noen av gutten som syntes det ville være greit å kunne ta følge med karen som kom bakfra og gikk fort. Det ble likevel til at de tok følge med de andre…. Det er merkbart senere på året. Sola tår lavt og dagne blir kortere. Mørket kommer alt rundt åtte. Og kveldslyset – lange skygger og rødt lys merkes alt fra tidlig ettermiddag. Alle ungene kom i hus i god tid før mørket. Til nå har det omtrent ikke vært frost, men om værmeldingen holder hva den lover, så vil det bli skyfri himmel ut over kvelden – og muligheter for frost. To jenter jeg gikk forbi, satt ute på terrassen og så på utsikten i selskap med kaffe og… Det ble kveld før de kom inn, men da var det kaldt. Les hele artikkelen

Vind, sol og sommer - i september. Vel nede fra Blåfjellenden og etter en god natts søvn, var det på tide å tenke på søndagsturen. Eller skulle det bli søndagstur? Mange dager på tur, burde kreve en liten pause. Gamle kropper krever lang restitusjonstid. Broderen var opptatt på annet hold – hytta krever mye… Litt ut på dagen var jeg lei av å sitte inne. Det blåste stikker og strå – i det minste 10-12 msek. Frisk bris, opp mot liten kuling. Temperaturen derimot… Det var sommer og sol og 20 grader – fra morgenen av. Ikke en dag å sitte inne. Bestyrerinnen truet med å fortsette malingen i gangen. Som om den trengte oppussing. Vi gjorde jo det for 12-15 år siden… Denne gangen måtte jeg ta en sjefsbeslutning. Den siste sommerdagen i 2016 skulle ikke brukes til å male gang. Det ble lite diskusjon om hvor vi skulle ta turen. Høgjæren var første valget. Og det selv om det som sagt blåste. Det ville antakelig blåse bare enda mer oppe på bare heia. En dagstur på et par timer, krever ikke lange forberedelser. Vi kom oss avgårde før 11. La os si det slik: det var andre på tur denne dagen. Parkeringsplassen ved Holmavatn ble fort full. Vi tok mot Synesvarden. I motvinden. Jeg startet med jakke på, men måtte fort hive denne, og resten av turen gikk i kortarmet bluse. Det er ikke vanlig så sent på året, og i hvert fall ikke i en liten kuling. Ikke alle andre turgjengere fulgte mitt eksempel. Det kom noen med godt kneppet jakke og hendene i lommene. Vi var antakelig litt tidlige, i forhold til mange på søndagstur. Det var likevel andre ute og gikk. På Synesvarden traff bestyrerinnen kjente, og vi måtte ta en liten stopp. I le av varde, for her opp på toppen blåste det – antakelig kuling. Det var i hvert fall vanskelig å stå stille i vinden. Nedover mot Steinkjerringå, i le for den verste vinden ble det sommer. Godt og varmt. Med vinden litt fra siden, tørre forhold og god sti, gikk det lett og greit nedover mot Kjerringå. Det var også andre på tur og vi gikk i hvert fall ikke senere enn de. Ute ved statuen, dukket det opp mer kjentfolk. Det var dagen for å treffe på andre. Og for å gjøre det helt godt, kom min svoger susende bakfra. Han hadde gått samme rute som oss, men startet en halv time senere. Han tok turen ut til Steinkjerringå før han satte kursen mot Holmavatn. Hvor han tok oss igjen en gang til. På enkelte steder var vinden kraftig. På toppene og enkelte kanter blåste det mer enn en vanlig kuling. Det gjorde ikke oss noe særlig, vinden kom inn fra siden, og det var bare greit å gå. Les hele artikkelen

Til Blåfjellenden fredag til lørdag. Etter mange turer i det siste var det vel på tide å ta det litt rolig. Det gjøres best på Blåfjellenden. Det passet jo også bra å ta turen innover, slik at jeg får den ukentlige oppdateringen der inne. Fredag til lørdag på Blåfjellenden pleier også å være helt greit. Ikke for mange folk, og ofte både kjente og folk som har vært på tur før. Som alltid betyr været mye for hvor grei turen innover ville bli. Og forholdene denne gangen var mer en bra. Tørt, varmt, litt sol og ikke mye vind. Stort bedre kan det ikke bli. Jeg hadde tatt med kortbuksa, men som vanlig var det litt kaldt ved start, så jeg beholdt gore-tex`en på. Det var 12-13 grader i Hunnedalen, og noe mindre lengre oppe. Vi har alt lagt bak oss høstjevndøgn. Dagene er kortere enn natten og det er tre måneder etter St. Hans og bare tre måneder til jul. tiden har gått alt for fort. Det er så mange turer jeg skulle ønske jeg kunne få til. Selv om det har blitt uvanlig mange turer i godværet i det siste. Men altså fredag til lørdag på Blåfjellenden. I dårlig vær ville jeg muligens ha vært alene innover. I fint vær og med god værmelding vil det være andre på tur. Alt fra start kunne jeg se at det var spor innover. Det tok litt tid før jeg så folk, men halvveis innover tok jeg igjen 4 jenter på tur. Jeg ville i hvert fall ikke bli alene. Det er litt underlig. For bare en måned siden ville turen innover være sommertur med solen høyt på himmelen. I slutten av september er det mye mer skygge og alt i fem-sekstiden begynner det å bli kveldslys. Skyggene blir lange. Selv om det ikke egentlig blir kald – 10 grader er jo behagelig… - så virker det kaldere enn 10 grader midt på sommeren. Det er fortsatt blader på bjørka nede i dalen. Og fortsatt er det en og annen småfugl som flyr forbi. Rognen utenfor vinduet har mistet bladene, men står full av røde bær. Vanligvis miste rogna bladene etter bjørka. Dette året er det motsatt. Det kan ikke ha vært frost så langt. Fargene er i hvert fall ikke så kraftige som de av og til kan være, det må en frostnatt eller to til. Normalt med god værmelding er det folk som vil ned Fidjadalen. Denne gang skulle de fleste videre til Sandvatn. Jeg hadde håpet på å få transport fra Eikeskog til Hunnedalen for å hente bilen. Det blir vist ikke noen tur ned Fidjadalen i år. Det er en av de turene jeg virkelig ønsker å få gjennomført. Temperaturen om natta krøp ned mot 5 grader, men på morgenen var det 10, og overskyet. Det fløy noe vått i lufta, men det ble aldri regn av det, og utover dagen ble det igjen godvær. Bakken opp er aldri noe jeg ser fram til. En halv time i oppoverbakke. Nå vet jeg at det egentlig bare er de første kneikene som er tunge. Etter noen minutter oppover, venner kroppen seg til tempoet, og det blir greit Denne gangen ble det mer en greit. Det ble en fin tur i godt tempo, nesten som i gamle dager. Nede mot Hunnedalen møtte jeg et par gjenger som alle ville til hytta. Til sammen måtte jeg 25 stk så de fleste madrassene ville antakelig komme i bruk natt til søndag. Les hele artikkelen

Til Tomannsbu med broderen. Det har vært mange dager med fint vær i det siste. Yr melde stadig om sol og sommer. Slike ting må jo ta slutt før eller siden, og «siden» ble etter hvert til torsdag. Onsdag måtte derfor utnyttes – sommerdager i september er jo ikke så vanlig. Dagen før hadde i hvert fall mer enn en smak av sommer utover dagen. Og håpet var selvsagt at onsdagen ville utvikle seg på samme måten. Jeg kom meg ikke avgårde på vanlig tid. Broderen ringte og spurte hva jeg ville finne på, og når jeg fortalte at jeg hadde tenkt meg til Tomannsbu, ville han gjerne være med. Nå hadde jeg hatt en god del soloturer i det siste, så selskap ville være helt greit. Broderen og jeg er godt vant med å gå tur sammen, men broderen har i det siste latt andre ting komme høyt på prioriteringslisten, så det ville være kjekt med en tur sammen. Tur til Tomannsbu er litt avhengig av været, synes vi. Det er noen sabla myrer som må krysses, og det er et par plasser der stien går ned temmelig bratte svaberg. Broderen hadde et fall her sist gang han gikk innover – for et par år siden. Å vasse i sorpe er ikke kjekt. Da er det mye bedre å ta turen etter noen dagers tørke slik at de verste myrhullene kan passeres noenlunde greit. I tillegg går turen opp og ned Tveidebrekka, som er bratt og lang og aldri helt tørr i myrsøkkene. Både broderen og jeg går forsiktig slike plasser. Det var faktisk andre på tur midt i uka. Et par som ville til hytta for å overnatte. Heldigvis….. Det viste seg at broderen hadde mistet kniven en eller anen plass langs stien, og fikk den tilbake da paret bak hadde funnet den. Slikt kalles flaks… Den siste 1/3 del innover mot Tomannsbu går opp ned noen småhauger opp forbi myrene. Broderen gikk i myra mens jeg holdt meg i stien. Det gikk greit i myra. På vei tilbake holdt vi oss på flatene i myra, og det gikk skikkelig kjapt. Vi sparte antakelig opp mot 3-4 minutter…. Uten sau, uten folk i heia, det minner mer om senhøstes enn i midten av september. Det var stemmingen og ikke temperaturen som minnet om det. En onsdag midt i september, uten mye folk er jo egentlig ikke overraskende. Det er noen drøye bakker opp fra Olabu, omtrent halvveis tilbake til bilene. Mye gåing og lite hviledager, fikk pulsen kjapt opp. Det ble etter hvert tunge bein. Vi kom opp. Men vi skulle også ned – Tveidebrekka ligger jo der…. Med tunge bein og slitne muskler var det bare å ta det med ro. Vi kom greit ned, uten en gang å bli skitne på buksebaken. Det var kjekt å stå på parkeringsplassen og kunne krysse av for en vel gjennomført tur til Tomannsbu. Les hele artikkelen