Robinson

Fenrisfrøya skrev (1 time siden):

 

Du forsvarer jo denne fiskeren, som fisket ulovlig. Skitne holdninger! 

For meg høres det dumt  ut at Skogens Stønn og Friluftsnoob skal bestemme om når det er best for en grunneier å fiske i hans private vann. Er det forbudt å fiske i hans vann, betyr det at det ikke er lov.

Skitne holdninger ? Du verden. Man skulle tro at det var overgrep mot barn vi diskuterte her. Det er bagatellmessige forseelser vi snakker om. Det kommer langt fra begrepet faunakriminalitet. Jeg tror faktisk at hvis denne bonden hadde bestemt seg for å anmelde denne fiskeren, så hadde lensmannen i bygda prøvd å snakke bonden fra det. Det er ikke noen strafferammer i friluftsloven som jeg maktet å finne som definerte noe straff for dette, siden det ikke var ett lakseførende vassdrag. Bonden måtte anmeldt og krevd erstatning for tap han ble påført. Det hadde vært interessant å se regnestykket hans. Å kjøre bil i 56km i timen i en 50 km sone er også en forseelse. Der har samfunnet en straff klar for oss definert i lovverket på noen kroner. Jeg går ut fra at du aldri har gjort deg skyldig i slik alvorlige lovbrudd. Mye verre en det fiskeren gjorde. 

Fenrisfrøya skrev (14 timer siden):

Kanskje grunneieren ville ha kontroll over hvem som fisket i hans vann, og ikke minst, hva han fisket med.  Det er kanskje ikke så rart, når vi tenker på hvordan ørkyta ble spredd. 

Hva hadde denne fiskeren der å gjøre, uten tillatelse, uten fiskekort?

Meningsløs argumentasjon!

 

Akkurat. Grunneieren vil ha kontroll ja, eller bestemme , hvem som skal fiske i vannet hans. Noen vil også bestemme hvem som skal få lov til å gå, telte , plukke bær og ellers ha det kjekt i utmarken hans. Og noen, du blant annet, synes grunneieren bør få lov til dette. Det med ørekyta blir for dumt. Det var ett østlandsfenomen for det første, og det er flere tiår siden det ble forbudt å fiske  med levende fisk som agn. Men ja, allemannsretten er ikke en rettighet nedfelt i grunnloven , man må heller kunne kalle det ett privilegium nedfelt i Norges lover. Men det er Norges lover som gir oss dette privilegum. Ikke grunneier. Likevel skal det ikke mer enn ett simpelt stortingsflertall til for å ta det fra oss.

Vi er i grunn litt spesielle her i Norge, for allemannsretten er noe som er nedfelt i mer enn i Norges lover. Den har vært en del av vår kultur i mer enn 1000 år. På samme tid som England hadde sine hatede forest laws, lover som gjorde det forbudt for almuen å hente ved, plukke bær, jakte eller fiske i utmark, eller egentlig all mark, siden all mark var eid av kronen og det var kronen som delte ut privilegiene til å høste av utmarken. Og kronen ga privilegiene til vennene sine, adelen. Hvis en simpel bonde, som alltid var en leilending, eide en hund, måtte han for eksempel klippe en klo av hver labb slik den ikke kunne brukes til jakt. Når Norge fikk sin grunnlov i 1814 var en av tingene de ble enige om at Norge skal ikke ha noen adel. Adelen som var i Norge da, ble selvfølgelig ikke hengt eller fordrevet, men de mistet privilegiene som de hadde fått av den danske kronen. Selv om de fikk beholde det meste av eiendommen sine. Eiendommer de eier enda. Men når våre grunnlovsfedre den gangen bestemte dette, var det ikke så revolusjonerende som det kanskje kunne virke. For vi hadde altså denne allemannsretten allerede.  Og denne allemannsretten ga alle rett til å jakte og fiske i utmarken. Det var ikke før i det 18 århundre at de store landeierne i Norge , det vil si adelen, fikk i gjennom sitt ønske om at jakt på storvilt, dvs elg & hjort , skulle være forbeholdt grunneier. Jakt på småvilt var fortsatt allemanns jakt. Ingen lord of the land kunne nekte noen å jakte småvilt på deres eiendom. Denne rettigheten var der til langt inn i det 20 århundre. Så  fikk grunneierne rett til småviltet også. Faktisk var reinjakten på Hardangervidda allemanns jakt til også langt inn i det 20 århundre. Det som er igjen av vår allemannsrett, er retten til å bruke beina i utmarken uten å spørre om lov. Det er noe det vært å kjempe for. Selv om noen her ønsker adelen, eller i det minste adelens privilegier tilbake. 

Edit. Når jeg tok med eksempel med denne fiskeren som tjuvfisket, for selvfølgelig gjorde han det, var for å vise ett ganske typisk bonde instinkt. Alt er mitt...

Jeg kom på nå at for noen år siden fant jeg denne gulpebollen fra en ørn inne ved disse vannene der grunneiere har gjort det de kan for å stenge meg ute. Det er ganske opplagt at denne ørnen har spist ett av lammene til bonden. Ved å la bonden få dette øremerket hadde han ganske lett kunnet få erstatning for dette lammet. Tanken slo meg. Hvorfor ikke gjøre denne hyggelige gesten mot denne bonden som på så mange forskjellige måter har vist at han ikke vil ha meg der oppe?  Jeg synes det er kult å ha denne gulpebollen på hyllen min. Finders keepers ...

lars p skrev (2 timer siden):

Så du mener allemannsretten burde inkludere at du skal få lov til å kjøre på alle private veier ??

Allemannsretten kan aldri gjelde  kjøretøy , håper jeg. Siden allemannsretten bare gjelder utmark. Jeg fastslår bare fakta. Noen grunneiere gjør det de kan for å hindre folk i å bruke utmarken deres. Lovlige tiltak. Det eneste våpen mot disse tiltakene er å gjøre seg uavhengig av å parkere bilen. Siden jeg bruker mye en kayak i ett par vann nært meg, får jeg kona til å kjøre meg. Og hun kjører hjem bilen, og henter meg når jeg skal hjem. Det var faktisk hun som foreslo det, da grunneier hadde gravd en grøft som blokkerte siste plassen jeg kunne bruke til å smyge vekk en bil. Hun ble mer forarget enn meg over dette. 

Ett problem er at allemannsretten ikke gjelder biler. Hvis en grunneier gjør det umulig å parkere, gjør han det veldig vanskelig å bruke utmarka. Og han har den muligheten. Og mange bruker denne muligheten. J

Fenrisfrøya skrev (55 minutter siden):

Jeg tror det hjelper lite  å kjempe for allemannsretten hvis grunneiere opplever forsøpling på sine eiendommer og rundt vann. Vi har alle ett ansvar om å IKKE komme i en situasjon hvor allemannsretten blir truet, det er opp til hver og en av oss. Deg, meg..alle!

Hvis jeg eide en stor eiendom med fiskevann, og folk tok seg til rette med å etterlate seg folkemøkk rundt hele vannet år etter år,  hvor møkkpapiret flakser rundt, friske trær hogges ned, steiner bæres opp av vannet for å lage bålplass på bålplass rundt mine fiskevann, søppel overalt, igjenliggende presenninger.....osv osv...ja da hadde jeg blitt så lei at jeg hadde arbeidet steinhardt for å innskrenke aktiviteten rundt på min eiendom. Utifra det jeg har sett siste år, virker det som mange tror naturen gjør allt om til jord, men det er ikke tilfelle.

Tenk om alle som driver friluftsliv, kunne late som om allt du ser rundt deg er din egen eiendom.

Du må bo rundt Oslo ett sted. På mine kanter er det som oftest grunneiere som herper naturen. 

En liten anekdote: For noen år siden fikk vi, hele familiene med unger, låne en gammel hytte av en trivelig bonde som både jeg og kona har kjent siden vi var unger. Denne bonden eier også ett vann som vi fikk lov å fiske i. Bruk oter, garn eller hva dere vil, for vannet er overbefolket med mager smårøye var beskjeden fra han. Vi merket jo det når vi fisket. Vi fikk masse, men ingenting over 15 cm. Tingen var den at denne bonden også hadde lyst å skille ut noen hyttetomter og ville vise meg hvor han mente det hadde vært perfekt for meg å bygge meg en hytte. Mens vi ruslet rundt i lia hans, over vannet, ser vi en bil parkert i veikanten og en kar som stod og fisket med stang. Vi var vel omtrent  100 meter over veien , og bonden begynner å hoie for å få oppmerksomheten til denne fiskeren. Han ropte opp til oss noe på engelsk og bonden kom ikke på mer å svare enn "I am the farmer. Get out of here". Han med stanga svarte noe jeg ikke skjønte, men ble stående. Og vi gikk videre. Jeg ymtet frampå til bonden, som jeg betraktet som en god venn (han er død nå), at karen med stanga gjør deg en tjeneste. Han skulle hatt med garn. "Det er mitt vann" var svaret. Og der er vel essensen. Og problemet. Det var hans li også, men han hadde ikke eiendomsrett til blåbærene som vokste der, eller kantarellene. 

Jeg har hylsen av en billig Bic kulepenn med meg. Denne bruker jeg som en pipette opp i ei lita tidligere smoothie flaske på kanskje en drøy desiliter, med rødsprit. Med denne pipetten kan jeg lett slippe en rødspritdose ned i forvarmingskåla på min Svea 123 uten å dele primusen. Jeg kan selvfølgelig også hente bensin til forvarming fra tanken på primusen med samme pipetten. Jeg har i grunn lenge tenkt at jeg burde finne meg ett bedre rør til dette, for en gang på tur opplevde jeg at det oppstod en sprekk i denne kjipe plasten som Bic pennene er laget av, og da fungerte jo ikke pipette funksjonen. Jeg har aldri kommet så langt, huset flyter jo av billige Bic penner, og jeg har bare slengt en ekstra penn i lokklommen på sekken. Latskapen lenge leve...  

Jeg har aldri brydd meg med å studere kartene. Jeg får ikke kart med fiskekortet når jeg kjøper det. Joda, jeg også kan få fisk i rennende vann om somrene, men det er bare småfisk. Den fine fisken står i vannene til den skal opp og gyte om høsten. Nå mener jo jeg at i ett vassdrag , så er alt vann på en måte rennende. Ellers ville jo vannet stoppe opp, ikke sant, og aldri renne ut ett utos. Og med den logikken blir bare vannene i ett vassdrag fine høler i elva...

Når det gjelder fiske på Hardangervidda øst gjelder det 11. bud.:"Thou shall  not get caught" . Det er greit å ha godt utviklet radar og øyne i nakken. Når man kjøper ett fiskekort ser man at man bare har lov å fiske i rennende vann om sommeren. Der man ikke kan få fisk. Når så høsten kommer og fisk faktisk går opp i elvene, forteller fiskekortet at nå har du ikke lov å fiske i rennende vann heller. For nå kan du faktisk få fisk. Så det hele dreier seg om illusjoner. Selger av fiskekortet selger en illusjon om at man skal gis mulighet for å få fisk. Og kjøper av fiskekortet utrykker  illusjonen om at han skal forholde seg til begrensningene i fiskekortet. Så alle er stort sett fornøyd. Fiskekortet blir alibiet som gjør at man ikke trenger å være redd for at fiskestangen stikker opp av sekken når man går.

Jeg har brukt mitt i 2 år nå. 2 ukesturer på Hardangervidda og ett par turer i nærområdet. Jeg tror jeg vil si at jeg er fornøyd med det. I forhold til hva jeg forventet. Jeg har brukt ett Stetind 2 telt i mer enn 20 år nå og var svært fornøyd med det. Når jeg kjøpte Ringstind 2 SL tilslutt, var det utelukkende for å spare 600 gram vekt. Duken er tynn, men den holder ute det som skal holdes ute. Jeg har ingen indikasjoner på at den ikke sterk nok. Jeg må med en gang si at jeg aldri har tenkt at hverken Stetind 2 teltet eller Ringstind 2 SL teltet skulle være mer enn ett enmanns telt. Hvis kona skulle finne på å bli med, har jeg ett 3 manns telt til det. Og så må jeg si at jeg ikke er så lang heller. 173 på strømpelesten.  Det jeg liker med dette teltet, bortsett fra at det er lett, et at det er så kjapt og enkelt å slå opp. Det har ikke skuffet meg.

Artige ting man møter i fjellet. Nært Breidotjønn på Hardangervidda og kilometervis fra nærmeste sti, har noen gjort seg umake med å lage en liten sittegruppe med bord. En god del energi må de ha de brukt på dette. Dessverre var vi på farten, så vi testet dem ikke ut. 

Selv om det er vanskelig å se hvor stor bukken er , er det ikke vanskelig å se at den har usedvanlige store horn. 3 ganger så lange som ørene. Man ser ikke slike ofte. I alle fall ikke der jeg jakter.

Skævkjøtern skrev (3 timer siden):

hehe, jeg liker at et innlegg jeg trodde folk ville fnyse av faktisk har engasjert litt

 

Kaffe engasjerer. Det er jo egentlig folkedrikken vår😁

Jeg bruker kokekaffe på alle turene mine. Og ærlig talt så er jeg ikke så veldig opphengt i at alt skal  være perfekt når jeg er på tur. Jeg sover i ett lite telt på ett lite liggeunderlag. Jeg spiser dryteck en del og drikker min singlemalt ut av ei kukse, ikke av ett dråpeformet whiskyglass som kanskje gir beste aroma opplevelsen hjemme. Brødet etter ei uke trenger jeg ikke si mye om. Alle vet hvordan det er. Og så har man myggen. Så om jeg spytter litt kaffegrut fordi jeg er utålmodig med dagens første kaffe, så er det likevel den beste kaffen jeg har den dagen. Og en bedre kaffeopplevelse enn jeg har hjemme til daglig ut av presskannen min. Alt fordi det er opplevelsen der ute som gir den gode smaken. Ikke teknikken...

frankdrebin skrev (5 timer siden):

Den likte jeg. Aldri prøvd før. Kunne du forklart litt mer hvordan du gjør det? Bruker du en av grytene, eller bare ren flamme?

 

Lett & kjapt. Plasten blir litt varm når du skal klappe den i hop, men det tåler man.

Jeg prøvde å laste opp en liten 20 sekunders filmsnutt, men det lot seg ikke gjøre. Jeg bare fører den åpne delen kjapt over primusflammen ett par ganger og klapper sveisen sammen med fingrene. Ingen sak...

Jeg lukker alltid kaffeposen ved å "sveise" den over primusen eller bålet. Det er fort gjort og da er den lufttett til neste gang jeg skal ha kaffe. 

Espen Ørud skrev (18 minutter siden):

Det er klart du skal ha kaffe i skinnposen!

Spesielt om du har fått den håndsydd til deg. Da har den gjerne også fått fargebånd osv tilpasset til din person. Her har det variert mellom å ha originalpose inne i skinnposen og å ha kaffen rett i skinnposen. Det kommer an på anledningen. På langtur er ikke skinnposen prioritert...

 

Min har innlagt garvet lakseskinn. Jeg frykter at det gjør posen mindre solid, selv om ingenting foreløpig tyder på det. Men det gjør posen mer fotogen...

Ideen kommer selvfølgelig fra det faktum at det selges kaffeposer i skinn, inspirert av de samene en gang brukte. Lenge før noen fant på å lage en kaffepose av plast. Noen ( inkludert meg ) liker pene ting, og har gjerne en pen kaffepose i sekken. Men det lureste er selvfølgelig å ha kaffen i originalposen inni skinnposen. Nå må vi heller ikke glemme at kaffe i plastposer er en forholdsvis ny oppfinnelse. Da jeg begynte å drikke kaffe kom kaffen i papirposer og bare som hele bønner. For oppbevaring var det ikke noe lurt med ferdig oppmalt kaffe. Man kjøpte hele bønner og malte dem hjemme når man skulle lage kaffe. Da ble kaffen god. Ut på sekstitallet kom den moderne verden til Coopen der vi kjøpte kaffen, og det kom en elektrisk kaffekvern i butikken. Når jeg som guttunge handlet kaffe for mor, åpnet jeg posen, tømte bønnene opp i kvernen og festet så den tomme posen under kvernen og trykket på knappen. Samene hadde selvfølgelig hele kaffebønner i posene sine i gamle dager, og hadde en liten håndkvern i lavoen. Hele bønner er mer forgiving når det gjelder lagring.

Jeg har kaffen i en skinnpose, type hjemmegarvet reinskinn, men dama som sydde den til meg var klar på at jeg burde putte hele kaffeposen oppi. Ikke kaffen løst. Likevel gjør det meg godt å kunne trekke denne posen opp av sekken mens jeg putter kjelen over. Plast er praktisk, men ikke vakkert .

Østvidda for ett par uker siden. Rett nord for Skytterbuhovda dette. Det bugnet med modne fine molter.

Været var perfekt og teltliv en fornøyelse.

Edit. Jeg tenkte jeg skulle dele ett bilde av Skyttarbu, der vi tilbrakte ei natt på noen forferdelig brisker. Aldri mer sove der. Vi kommer nok til å besøke bua igjen, men da setter jeg heller opp ett telt utenfor og bruker det som soverom.

Jeg er på en måte kommet tilbake til start denne sommeren.  I ett par tiår var det denne kniven som hang i beltet mitt på fjellturer. Jeg kjøpte den når jeg var i tenårene tror jeg og hadde ikke en masse kniver i ei skuff. Denne fikset alt jeg hadde behov for. Selvfølgelig gav jeg vekk denne kniven til en av guttene mine etter at han hadde lånt den på en del turer. Men jeg savnet jo denne lille Helle kniven og kjøpte en ny ett par år etter. Den ble lagt i en skuff og ikke brukt noe særlig , for nå hadde jeg ett par andre kniver, blant annet en svær samekniv som fikk være med på tur. Men nå med knivskuffen full av kniver plukket jeg med meg denne på sommerens Hardangervidda tur. Og den var perfekt. Lett. Den dingler akkurat der den skal under hoftebeltet, eggen er lett å få kvass og den holder godt. Den ultimate turkniv...

Det er ett moment med disse aluminium stengene som bøyes hver gang man setter opp teltet. Når de blir riktig gamle har de lettere for å brekke.  Jeg brakk en av stengene på mitt mer enn 20 år gamle Helsport Stetind telt på tre plasser for ca 4 somre siden. Jeg trodde ikke mine egne øyne da jeg trakk ut stangen etter at jeg hørte smellet i stangen og skjønte at den brakk, og fant at den hadde brukket på tre steder samtidig. Jeg hadde to skjøteledd, men ikke tre, og endte opp med å bruke teltduken som en tarp den natten. En jeg snakket med på Helsport anbefalte meg å bytte begge stengene, siden jeg nå måtte kjøpe en ny stang. Han mente den andre stod for tur til å brekke også . Jeg tror han har ett poeng der.

Har alltid med min Kindle Paperwhite . Om jeg er alene på tur, eller sammen med andre. Da bærer jeg med meg flere hundre bøker for vekta av ei. Og så trenger jeg ikke ha på hodelykta når det blir mørkt. Fulladet varer den fint ett par uker ved bruk hver dag.

Vatnedalen, Krogsæter og Nakkereset er innenfor markeringene. Men hvis du ser på veiene som går fra bygdesenteret Vatne og nordover, mot og forbi Baraldsneset og den andre med nr. 661 som smyger seg langs sjøen, så er turen ett eventyr. Som guttunge på sykkel var dette innenfor vårt operasjonsområde . Men vi teltet jo aldri. Det er garantert plasser å lure vekk ett lite telt, hvis dere ikke planlegger en sigøynerleir. Alt dette er under en time fra Ålesund. God tur. 

Du tenker kanskje på villcamping ? Det må være mange steder, men jeg vokste opp i Vatnedalen og fra den og opp til Nakkereset øverst i dalen, over Krogsæter, er det langt mellom husene. Fra Vatnebygda slutter, til Krogsæter begynner, er det en husløs dal på 4-5 kilometer. Min lekeplass som unge. Det er en frodig dal med mye skog, og selvfølgelig ei elv som renner gjennom. Når dere kjører gjennom Krogsæter , det er toppen 10 hus i bygda , kommer dere opp på toppen, reset som vi kalte det, før veien begynner å gå nedover mot Fiksdalen. Der oppe er det mer åpent og ett fjellandskap. Der er tilrettelagt parkeringsplass og garantert steder dere kan sette opp ett telt. Siden jeg bodde i bygda, har jeg jo ikke teltet der. Det er garantert flere plasser i området rundt som jeg ikke vet om. Det er mange veier "less traveled" der, der det er langt mellom husene.