Þróndeimr

Ble en litt dårlig tur til Old Goat Mountain (3120m) i Kananaskis i går. Etter en 5km lang innmarsj var jeg utstill og ga opp på 2300m, med over 800 høydemeter igjen. De første 4km gikk flatt gjennom skog fra 1700-1900m, snøen var pil råtten så her brukte jeg godt over to timer. Da stigninga starta på 1900m trodde jeg forholdene bedret seg da det lå 15-20cm nysnø fra dagen før oppå hardere snø. Desverre var det langt på dag allerede, og temperaturen lå på rundt 10c mens sola kokte. Resultatet ble tidenes klabb, hele veien opp til 2300m hvor jeg snudde. 

Heldigvis fikk jeg sett endel dyr av spennende sort, spesielt Prærieulv da jeg ikke har sett en enda. Fikk også observert noen interessante snøskred.


En trøtt prærieulv dette!


En av mange ryper som gjemte seg i skogen.

Fint nedkjøringsterreng her, snøen ser også fin ut, men det var den ikke.


Oppe på 2200m stoppet jeg opp for å se an terrenget videre oppover langs Old Goat Glacier. Planen min ut fra kartet var å gå tett inntil ei bratt fjellside, men sola sto rett på fjellsida og det var svært varm så jeg vurderte å gå ned til en ganske høy og fin morenerygg som gikk hele veien opp dalen mellom isbreen og fjellsida. Mens jeg vurderer går noen små skred ned fjellsida ca 500m forran meg, startet som små snøballer fra toppen, 200 høydemeter over meg. Ca halvveis nede var de tunge nok til å utløse større flak som rant fort nedover og stoppet i gropa til moreneryggen. De neste to minuttene gikk det som en dominoeffekt langs hele fjellsida ned mot meg hvor det nærmeste skredet passerte 30m foran meg. Jeg sto forøvrig trygt, og hadde ei linje med ordentlig skog som gikk opp fjellsida og skjermet meg akkurat der jeg sto. Trelinja var ca 50m bred og gikk 100 høydemeter oppover fjellsida. Snørasene fortsatte bak meg til fjellsida tok slutt 100m lengre nede.

Topplaget var ikke særlig dypt, 15-20cm lett snø som hadde blitt varmet opp og komprimert til ett 10cm komprimert og tungt topplag. Fra der flaket løsnet akselererte det svært fort nedover, raskere enn mange av de tørre løssnøflakene jeg har sett rase ut fra lignende helninger tidligere, dette pga tyngden av raset. Har sett mange slike ras på varme vårdager før, men dominoeffekten her var spennende å observere.











Rasene gjorde det selvsagt endel tryggere for meg som fortsatte oppover, etter å ha gått ned til moreneryggen. Etter en lang pause på 2300m snudde jeg, var alt for sliten til å fortsette med over 800 bratte høydemeter igjen til toppen. På returen traff jeg også Bighorn Sheep.

Var på Mount Hector (3394m) i går, en av de høyeste i Canadian Rockies.

Mye vind og kulde (stabilt under -20c) i 5 uker på rad. Har fortsatt snødd endel, men vind har gjort snøforholdene i tregrensa og over tregrensa ganske kompliserte med mange lokale faktorer på hvert enkelt fjell. Har blitt endel turer, men har valgt slake enklere fjell. Selv om det har blåst endel over lengre tid er det fortsatt enklere å finne god snø enn etter ett par dager med vind i Norge, så det har blitt mye god pudderkjøring over tregrensa. I tregrensa er det så mye snø at det bør helt være over 40/45 grader om man i det heletatt ønsker å komme deg neddover for man synker ned nesten en meter.

Storm Mountain (3100m)


Hector Mountain (3394m)

Mount Patterson (3197m)

Spretthopp på 3266m!

Pudderføre ned fre Hector South (2972m)

 

Snøen ligger dypt og det har blitt mange turer fra november og til nå. De første to turene gikk opp Jimmy Simpson Junior (2780m) ved Bow Lake. Ett flott skiområdet litt over en time nord fra Banff (20min nord for Lake Louise). Jimmy Simpson er ett enkelt fjell med mye alpin kjøring. Fra parkeringa og opp er det ca 800 høydemeter, hvor 300 av de er under tregrensa. 

Mt. Jimmy Simpson Junior, nedkjøring på motsatt side.










Utsikt fra toppen

Lyspilarer over Banff for noen dager siden da temperaturen krøp ned til -33c.

Fikk en utrolig fin tur til Glacier National Park i British Colombia tidlig denne uka, skrev inn denne turen som artikkel på forsiden til Fjellforum, så klikk deg dit å se.



 

Enda ett bilde av Castle Mountain

Noen stemningbilder fra Johnston Canyon de siste dagene. Temperaturene har krøpet ned i -17c og jobben med stål har blitt for de aller fleste for kald, så nå er det kun nordmannen igjen fra den orginale stabben som startet i jobben for en måned siden!





Lower Falls

Castle Mountain sett fra Base Camp 


Brett Mountain en morgen sett fra Johnston Canyon


Bighorn Sheep på besøk

Stemningsbilde fra Johnston Canyon i går.

Ble en liten testtur på ski her om dagen sammen med noen bekjente. Sikta oss egentlig inn på en topp ved Bow Lake, en times kjøring nord for Banff, men mye vind og varme gjorde at det klarte seg med halve distansen så vi snudde på 2400m og tok vintersesongens første svinger i noe løssnø før snøen ble tyngre lengre ned i skogen.

Ved Bow Lake




Fikk en liten time med sol også.

Upper Falls, den øverste fossen langs stien vi renoverer i Johnston Canyon. Området er stengt mens vi jobber her og forrige uke ble tre turister bøtelagt hele 25 000 CAD (150 000kr) hver da de gikk forby sperringene for å se fossene. Gelenderet vi tar ned er ett rustent, gammelt og usikkert stålgelender. Det vi setter opp er ett mer sikkert grønt stålgelender. Totalt er det snakk om over 1km med stålgelender langs den 3km lange stien. To dager i uka flyr helikopteret inn betongen vi bruker for å sette opp gelenderet, mitt i nasjonalparken. Vi asfalterer også hele den 3km lange stien.

Johnston Canyon er en svært trafikkert sti, så det er definitivt utfordrende å bygge en sti i slikt terreng som tåler trykket fra titusner av turister hvor mange for første gang ser både foss og stup. Fortsatt hadde det ikke gjort noe om myndighetene for Parken hadde lagt ned litt mer penger og arbeid i bruk av naturlige materialer i stien synes jeg. Her er iallefall noen bilder av den øverste fossen, nå på sitt tørreste.

Noen litt dårlige bilder her nå, så vær forberedt! Etter å ha lagt gulv i baren på Fairmondt Hotel i Lake Louise, ett av Canada's største og mest kjente hoteller i tre dager har jeg fått en ny liten jobb denne uka og neste uke. Så nå jobbes det med bygging og renovering av Johnsten Canyoon i Banff National Park. Her totalrenoveres 3km tursti og det er relativt mye jobb som skal gjøres så vi er 40-50 mann som jobber i små team langs hele stien. 

Dagene går fort unna, mange tunge løft i 9 timer pr dag, 7 dager i uka (90kr betalt i timen, 0kr i risikotillegg!) og 15min innlagt lønsjpause.  Jeg jobber i ett team bestående av mest innfødte (indianere) samt andre Kanadiere, en Australiener, en Amerikaner og ett par Briter. Sjefen min ute i feltet, en av de innfødte kaller vi for "Chief" såklart, en rolig fyr på 50år som har en haug gode historier å fortelle i løpet av dagene vi jobber. Han leder oss da han vet reglene for hvordan man skal ta vare på naturen etter Indianernes gamle prinsipper som står høyt her i områdene.

I går sprengte de ut ett ganske stort stykke løst fjell som tok med seg ett titalls grantrær neddover over stien samt ett par tusen steiner av forskjellige størrelser. Jobben vår idag var å rydde den bratte åssiden ned og stien under som ble dekt av rasmassene. Måtte opp å klyve litt og kaste ned/ rulle ned hundrevis av små og stor steiner, sage opp trærene og bære de vekk. Til tider svært tungt arbeid, men svært givende synes nå jeg!

Verktøy er det litt dårlig av, idag hadde ett enkelt spett gjort jobben litt enklere med steinene, men det ble med kun ei motorsag til trærene og armer til resten. 

Big Sister/Faith Peak, en klassiker i Canadian Rockies
Distanse: 7,3km | Høydemeter: 1380m | Tid: 8 timer tur/retur



Historisk bilde av Three Sisters i Canmore. Bilde tatt av ukjent fotograf i 1912. Big Sister er den høyeste toppen til høyre.

 

Three Sisters er kanskje Canmore's mest berømte fjell. Jeg har sett de tre fjellene dukke opp i hundrevis av bilder, malerier og filmer, så da var det kanskje like greit å ta turen opp dit når jeg er i området. Dagen før leste jeg meg litt opp på ruta opp til den høyeste, Big Sister på 2940m. Desverre virket det som om dette kom til å bli for krevende så seint på året da det lå endel snø oppover. Turbeskrivelsene beskrev ruta opp som krevende og med mye klyving i eksponert og utsatt terreng.

Jeg leste meg derfor opp på fire andre fjell som så enklere ut, så fikk bestemmelsen komme når jeg kjørte opp og så forholdene. Det hadde nemlig blåst mye fra vest den siste tiden så jeg hadde ett håp om at normalruta opp kunne være ganske snøfri.

Big Sister sett fra sør

 

Kjørte opp grusveien opp til Spray Lakes som ligger i en dal med svært høy populasjon av bjørn. Det hadde også vært dobbelt så mange angrep på mennesker i år, så man burde kanskje ikke gå alene her? Uansett, jeg skulle gå rett til topps, ikke nede i den tetteste skogen, men kunne gjerne hatt bjørnespray på meg i det minste!

Big Sister så tøff ut fra sør. Snøen hadde blåst bort fra vestsiden som jeg hadde sett for meg og det så relativt enkelt ut å følge ryggen opp til tre pinakkeler like før selve toppen. De tre pinakklene så utfordrende ut; 15-20m kvasse stup å klatre/klyve opp om jeg måtte over de. Det så vanskelig ut å omgå de på sørsiden iallefall. Bestemte meg på å prøve for å se om klyvinga var så vanskelig som beskrevet i turrapporten til Kanadierne.





Blåser godt på Old Goat Mountain (3120m)

 

Fulgte fin sti opp fra parkering og til tregrensa på 2200m. Enkel sak, ingen spor av bjørn bare spor av geiter i ellers flott gran og furuskog. Noen snøbyger passerte meg og det blåste endel over tregrensa så den store sola Yr meldte lot vente på seg. Ja, bruker fortsatt Yr.no her borte, den virker å melde mer presist vær enn for eksempel Accuweather. Videre oppover ble det partier med lett klyving her og der. Ruta var stedvis vardet og merket så det gikk greit å finne veien opp selv om den gikk mye i sikksakk og ned i renner på sørsiden av ryggen.

Plutselig kom jeg opp på den nederste fortoppen. Herfra ble det mer alpint og med ett terreng jeg likte svært godt. Pinakklene var ganske skarpe, så det så vanskelig ut å komme seg opp der. Det så derrimot helt fint ut å omgå de to øverste pinekklene under på nordsiden, selv om det lå endel snø der. Ned fra den nederste/første fortoppen ble det lett klyving 15m ned i skaret.

Utsikt mot fottoppene og toppen fra W3


Lett og akkurat passe luftig klyving ned i skaret mellom W2 og W3


W2 og utsikten vestover


Noe utsatt på snøflanken under W1


Tok meg god tid forby de tre pinakklene. Noe snø som jeg sank langt ned i så det var tidvis tungt ett lite stykke. Etter å ha brøytet en sti over den mest utsatte snøflanken under W1 kom jeg opp til skaret ved W1. Kløyv opp på W1, mye løs stein men enkel klyving hadde det ikke vært for den løse puddersnøen som lå der. Turen opp til selve toppen herfra bydde på lite trøbbel bortsett fra enda mer puddersnø på løse steiner som velter helst helt rundt når jeg tråkket på de.

Profil av W1


På toppen hang det ett revnet Kanadisk flagg, men ellers var utsikten på stell! I øst så man såvidt skylinen i Calgary (100km unna) mens man så haugevis av 3k-ere i sør og vest. Desverre hang skyene fast i de høyeste fjellene i vest, som 3 600m høye Mt. Assiniboine ("The Matterhorn of the Rockies"). Vinden hadde stilnet og skyene trakk seg unna så jeg ble værende på toppen i de neste to timene mens sola gikk ned og stjernene etter hvert kom til syne. Definitivt den beste utsikten og den flotteste turen jeg har hatt så langt her i Canada.

Høyeste er Mount Sir Douglas, 3406m


Calgary's skyline i øst


2949m høye Rundle Mountain


Mount Loungheed (3107m)


Panorama fra Big Sister


Big Sister fra nordøst




Mount Charles Stewart South (2776m) rett ved Canmore


Canmore og fjellene rundt


Byen Canmore


Hovedveien til Calgary med anleggene i Exshaw


På returen ned måtte jeg selvsagt opp på W1 en gang til for å ta ett bilde herfra. Videre ned gikk det greit, men det tok noe mer tid enn beregnet. Berget er skråstilt, med mye smågrus og løse steiner på, samt akkurat så bratt at men risikerer en lang rusjetur om man skulle begynne å skli eller falle. Dessuten var det mørkt så det er ikke alltid like greit å se smågrus på fjellet. Men kom meg helt ned uten fall og rakk akkurat en mindre sunn kyllingwrap på Drive-thru Tim Hortons før stengetid nede i Canmore!



Ett siste bilde av Big Sister og Canmore under stjernehimmelen