500fjell

Brrr.... jeg våkner i bilen med rim på rutene. Det er -3,5 grader ute og det betyr intet annet enn KLARVÆR! Endelig kom godværet til Nord-Norge for alvor. Jeg står parkert utenfor Bergeng gård, så langt jeg kan kjøre opp langs Glomåga på denne tiden av året. I dag var det klart for Svartiseventyret, en todagerstur med besøk innom Steintinden (Norges minst besøkte kommunetopp?) og Snøtinden som er høyeste nunatak på Svartisen, Norges nest største isbre. Jeg gledet meg som en unge til å utforske denne ville og vakre naturen.

Litt over kl. 07.00 var jeg igang, med litt tyngre sekk enn normalt siden jeg skulle overnatte undervegs. Først fulgte jeg en scootertrasé inn til Fisktjønna, og deretter delvis langs den noe krunglete sommerstien til Glomdalsvatnet. Fulgte noen gamle skispor her. Det var panserskare denne morgenen, så enkelte partier var litt vriene å passere, slik som en bratt skråning ved det som på kartet kalles Hella. De første solstrålene fikk jeg da jeg strøk ut på Glomdalsvatnet. Fjella i vest lå badet i morgensol, ikke minst det spektakulære Steintindmassivet som jeg noen timer senere skulle skulle ankomme. Etter vannet måtte jeg opp en ny bakke før det gikk ned igjen langs et scooterspor mot Glomåga. Scootersporet gikk litt på kryss og tvers, så jeg forsøkte meg i blant på noen snarveger som til tider var mislykkede forsøk. I farten passerte jeg kloppa over Glomåga, antakeligvis fordi jeg var så fascinert over landskapet her inne. Men scootersjåføren hadde funnet en snøbru over elva like nord for pkt 274, her gikk jeg også over. Nå begynte jeg å spise høydemeter for alvor. Jeg gikk oppover litt sør for Tverråga og krysset denne ved ca. 570 moh. Videre rett nordover en bratt bakke og inn på breen nord for pkt 780. Her tok jeg en velfortjent rast. Fy f... for et landskap, og for et vær! Ikke én sky, og ikke ett vindpust. Jeg holdt pusten og lyttet til den fantastiske stillheten. Det eneste jeg hørte var et fjernt elvebrus som var som musikk i mine ører.

Etter pausen langet jeg i vei innover breen i retning skaret mellom pkt 1121 og 1459. På avstand så det bratt ut å komme seg fra breen og opp i skaret, men det løste seg greit opp når jeg kom nærmere. Deretter bar det ut i et nytt brebasseng og så den bratte oppstigningen mot Steintinden. Jeg hadde siktet meg en linje til skaret øst for toppen, ganske lik den Otto, Inger Lise og Joso tok. Men etter bakken fant jeg ingen gunstig overgang fra breen og opp på østryggen. Jeg måtte helt opp i skaret og ut i nordflanken faktisk. Her var det bratt ut mot breen i nord og delvis isete og tørr snø. Heldigvis hadde jeg med stegjern, men uten isøks og med tung sekk på ryggen følte jeg meg litt som en tosk der jeg listet meg ut i flanken. Det gikk nå bra, men et feiltrinn ville ført til glissade og rett ut i nordstupet! Anbefaler isøks OG stegjern for de som prøver denne varianten. De fleste lar kanskje sekken være igjen her ved breen, men jeg måtte ha med alt utstyret fordi jeg skulle traversere over toppen. Nådde toppen etter drøyt 6 timer, ganske likt som Otto & co brukte. Fantastisk flott her oppe, det kan ikke beskrives med ord, bare sjekk panoramabildene!

Jeg ble ikke lenge på toppen, for jeg var så spent på hvordan veien videre ut nordryggen ville bli. Jeg så at det var nærmest en skavl der i starten, men jeg fant et sted hvor jeg kunne ta meg ned. Veldig bratt her, men en glissade ville heldigvis ikke blitt flatal. Skiftet så fra stegjern til ski og skled ned nordryggen og ut på breen sør for pkt 1353. Her var det brattere enn jeg trodde og ganske tørr snø. Idet jeg løsnet ut noen snøflak tok jeg av meg skiene og gikk ned for sikkerhetsskyld, i tilfelle det skulle gå et skred. Da bratta var forsert kunne jeg fint skli ned til bunnen av breen der Flatisen kommer opp. Nå startet motbakkene på nytt, opp og inn til Snøtinden. Steintindmassivet var et spektakulært syn herfra. Tror ikke det er mange som har vært her inne som jeg er nå, tenkte jeg. Turen inn til Snøtinden føltes laaang ut! Den kom liksom aldri nærmere, og jeg begynte å kjenne det i beina. Klokka viste at jeg hadde steget over 2500 høydemeter i løpet av turen, og med tung sekk blir låra fort sure. I siste bakken opp mot toppen kom det en sur trekk fra vest. Planen var å overnatte på toppen, men den planen kunne fort endres om ikke vinden løyet. Det begynte også å skye til mer, i et øyeblikk fikk jeg faktisk øye på Lofotfjella, men jeg ventet med å fotografere til jeg var på toppen og da hadde skyene dessverre visket vekk den utsikten.

Nå var jeg virkelig sliten, det var såvidt at jeg klarte å karre meg opp på toppvarden, få satt meg ned og ta de nødvendige bildene. Var rett og slett for sliten til å nyte utsikten fullt ut. Jeg tenkte bare at nå måtte jeg få i meg mat og mer drikke. Hadde ikke mer vann i camelbaken, så jeg måtte smelte snø. Først fant jeg en stor stein ved toppen der jeg fant litt le, slo opp vindsekken, pakket ut liggeunderlag og sovepose. Men vinden kom likevel, det var så mye vind at det nesten var umulig å håndtere fuelbrenneren. Jeg ga opp dette til slutt og pakket ned alt utstyret før jeg begynte å gå tilbake mot Steintindmassivet. Det gjorde jeg lurt i, for da jeg kom ned mot Nordfjordbreen stoppet vinden helt, her var det nærmest vindstille! Jeg fant en fin plass på rundt 1150 moh med orkesterskue mot solnedgangen i havet i vest. Sola speilte seg vakkert i den øde Nordfjorden, og ute i havet kunne kjente øytopper som Hestmannen og Trænstaven (litt utenfor skuet) skimtes. Her fant jeg meg godt til rette og startet snøsmelting, kort tid etter nøt jeg to real turmat som varmet godt i sjela. Lå en stund og nøt solnedgangen før jeg la meg til å sove for natten.

Om natten skyet det til, men heldigvis løsnet dette på morgenkvisten. Jeg våknet kl. 06.45 og så Steintindmassivet i morgensol. Hadde det vært tåke ville jeg vært litt bekymret for ruta jeg skulle følge tilbake i dag ville jeg helst gå med sikt. Spiste frokost, smørte meg med solkrem og kort tid etterpå fikk jeg et herlig renn på morraskaren ned breen til sadelen mot Steintinden. Herfra tok jeg sikte mot skaret like øst for pkt 1459. Lengst vest i den bratte bakken jeg skulle forsere var det synlige sprekker så de holdt jeg god avstand til. Oppstigningen gikk som en drøm og jeg tok meg greit opp i skaret. Deretter gikk jeg litt oppover mot 1459 før jeg gikk inn i det neste brebassenget. Nå kunne jeg renne ned breen til sporene fra i går. Snøkonsistensen var litt ekkel til å kjøre på i starten, men det ble bedre da det flatet ut. Fikk med meg litt fart ut på flaten og kunne skli uten et eneste stavtak ut resten av breen. Fulgte så omtrent samme rute ned mot Glomåga, men denne gangen siktet jeg meg inn på kloppa som er merket på kartet. Snøen var fin stort sett fin å kjøre på, men tross av at det fortsatt var tidlig på morgenen tok sola godt så jeg opplevde råtten snø noen steder.

Kom meg greit over hengebrua, men denne var gammel og det var hengt opp et skilt om at forsiktighet måtte utvises. På andre sida av brua måtte jeg krabbe meg opp på snøen igjen, og med veloverveide steg gikk den overgangen greit. Resten av veien tilbake gikk greit, selv om den var noe langdryg. Jeg fulgte et scooterspor til Glomdalsvatnet, men det viste seg at det heller hadde lønt seg å følge sporet der jeg kom opp. Droppet fellene resten av veien, noe jeg til tider angret på da jeg kom på at jeg først måtte opp før det gikk ned mot Fisktjønna. Da jeg var tilbake ved bilen var klokka 11.15 og sola stekte som bare det. Utnyttet situasjonen til å tørke tøy utenpå bilen før jeg kjørte videre over Saltfjellet mot Fauske. Jeg ringte pappa for å spørre om værmeldinga videre, og da jeg hørte at denne dagen samt neste dag kunne bli de eneste finværsdagene på lenge måtte jeg bare utnytte det. Spontant bestemte jeg meg for å ta en todagerstur i Sulisfjella, starte i kveld og gå på Suliskongen og videre til Sorjoshytta og i morgen bestige Ålmåijokka og returnere tilbake til Sulitjelma. Det ble som forventet nok en tung tur, fortsettelse følger her

Turdata:

Dag 1
11 timer
40 km
2700 høydemeter

Dag 2
4 timer
23 km
785 høydemeter


Bilder og kart finner du her: http://peakbook.org/tour/12499/V%C3%A5reventyr+i+Svartisfjella.html

Sjekk ut kommunetopplista på Peakbook. Finnes relativt nøyaktige koordinater for disse toppene der, men som du sier så forandrer jo en isbre seg fra år til år.

Etter en velfortjent hviledag i Mosjøen med regn og uvær var det duket for nok en finværsdag her i nord. Er det for å skremme søringer vekk at de driver med skremselspropaganda om dårlig vær i nord og bare finvær i sør? Denne dagen var kanskje den varmeste her oppe hittil i år, det var skikkelig vårstemning da jeg våknet i bilen i Eiterådalen. Jeg kjørte så langt jeg kunne helt til det sa stopp ved Holmen gård. Herfra og videre inn var det ikke brøytet, kun kjørt scooterspor. Heldigvis hadde jeg startet tidlig og fikk relativt skarpt føre inn til enden av veien vest for Sirijorda. Det gikk fort, og jeg brukte kun 1t 15min på denne snaut 10km lange strekningen. På grunn av det varme været var jeg ikke bekymret for skredfaren lenger, dermed tok jeg en ganske bratt og direkte rute opp mot Sirijordaksla. Først litt kaving gjennom granskogen, og deretter opp noen temmelig bratte kneiker der det hadde hopet seg opp enorme mengder med snø gjennom vinteren. Så mye at det hadde dannet seg «bresprekker», så jeg måtte være obs på å ikke tråkke gjennom disse. Jeg tok en god pause på vel 600 moh og feiret at den verste stigningen var tilbakelagt. Fant en bar flekk med varmt svaberg der jeg lå og solte meg en liten stund før jeg fortsatte videre. Opp Sirijordaksla og videre mot Vistkjerringa var det fin og fast vårsnø og akkurat passe helning til at jeg kunne gruglede meg til den herlige nedkjøringen etterpå. Føler jeg har begynt å få teken på svingteknikken selv med kun brede fjellski. Vistkjerringa kom nærmere og nærmere, men mer iøynefallende var den noe lavere naboen i nord – Vistmannen, en skikkelig stilig tind! Nå gjenstod kun en siste bratt kneik og så var jeg ved varden. Tok en god rast mens jeg nøt utsikten i alle himmelretninger. Skylaget lå lavere enn toppen, så jeg svevde på en måte på et hav av skyer.

Så startet nedkjøringen, og den svarte akkurat til forventningene. Deilig og sammenhengende renn ned til 600 moh der det ble litt i bratteste laget. Mer skrensing herfra og ned. I den bratteste bakken måtte jeg av med skiene og gå på bena. Plutselig tråkket venstrefoten min ned i et hull!, det var en temmelig dyp sprekk som hadde blitt dannet av masse snø og bratt helning. Godt jeg ikke hadde hoppet med begge beina! Resten av bakken kunne jeg ake på rompa, morsomt! Siste stykket ned mot veien var ikke like gøy på grunn av pill råtten snø i granskogen. Her måtte jeg av med skiene og trampe meg framover med gjennomslag for hvert skritt jeg tok. Etter dette var det kun den smådryge etappen tilbake til bilen. Det ble en het opplevelse, sola kokte som aldri før! Mange svetteperler senere var jeg framme ved bilen. Nå kjørte jeg nordover mot Svartisen, for denne helgen skulle bli knall over hele landet!

Turdata:

32 km
5t 15min
1275 hm

Bilder og kart finner du her: http://peakbook.org/tour/12344/Vistkjerringa.html

Denne morgenen så meget lovende ut da jeg våknet til solstråler som skinte gjennom bilrutene. Jeg fikk i meg frokost (risgrøt!) og kjørte langs veien Tustervatnet-Hattfjelldalen (åpen for sesongen) til Stornesdalen. Da jeg skulle begynne å gå kom det en kraftig snøbyge. Jeg forhørte meg med pappa som lovet bedre vær utover dagen. Dermed satt jeg heller i bilen og lyttet til påskelabyrinten på P1 i vente på bedre vær. Da bygen var over startet turen. Jeg fulgte noen scooterspor i strandsonen av det regulerte Tustervatnet et lite stykke før jeg sakte men sikkert skrådde opp i flanken sør for vannet. Da jeg kom over bjørkeskogen kom det en ny snøbyge som reduserte sikten og økte vindstyrken. Jeg bestemte meg for å vente inne i vindsekken til bygen var ferdig. Det tok lang tid, nesten en time, men så ble det bedre. Jeg fortsatte videre i rooolig tempo siden jeg visste at jo senere jeg ankom toppen jo bedre vær ville det sannsynligvis bli. Da jeg ankom foten av nordvestflanken på Geittinden kom neste byge, og jeg pakket meg nok en gang inn i vindsekken. Jeg ville ikke gå oppover i den bratte flanken (over 30 grader) uten sikt. Etter en drøy halvtime var sikten bedret og sola tittet faktisk fram. Stegjerna ble tatt på og jeg tuslet oppover ryggen. Da 30-gradersonen var passert pustet jeg lettet ut, men før jeg nådde selve «eggen» nord for toppen måtte jeg passere en kort og bratt passasje ut mot nordstupet. Dersom et skred løsnet her visste jeg hvor det bar. Med veloverveide steg kom jeg meg forbi. Nå var det kun motorvei opp til toppvarden, men likevel måtte jeg være på vakt for den skumle skavlen ut mot øststupet. Fikk god utsikt fra toppen i alle retninger med unntak av vest. Dette var jeg godt fornøyd med!

Ned igjen gikk det tradisjon tro fort og gæli. Det føltes ikke like bratt ut ned som da jeg gikk opp her, heldigvis. Da jeg byttet om til fjellski fikk jeg et flott renn ned mot Tustervatnet, ren nytelse. Men i et forsøk på å ta en elegant telemarksving gikk jeg rett på snørra. Godt å komme tilbake til bilen og skifte til nytt tøy og tørke det brukte (begynner å bli en bra rutine på disse overgangene). Værvarslet for neste dag var elendig, perfekt anledning for en hviledag i Mosjøen og rapportskriving. Men mot helgen, da blir det sol, sol, soool!

Turdata:

6 timer
1360 høydemeter
16 km


Bilder og kart finnes her: http://peakbook.org/tour/12284/Geittinden.html

Våknet til godvær inne i Leirskardalen. Dog kjølig temperatur. Omgivelsene her inne minnet meg veldig om Strynedalen, selv om jeg er aldri så langt unna Vestlandet. Kjørte inn til Tverråga på 220 moh der jeg startet turen. Jeg var forberedt på en lang dag mot Nord-Norges tak på 1916 moh. På sommeren får man en langt kjappere tur fra Kjennvasshytta, men veien inn dit er vinterstengt. Fulgte merket scooterløype innover i dalen. Denne løypa går tydeligvis til Kjennvasshytta. Holdt bra tempo, og etter drøyt to timer forlot jeg løypa, like før passet ved Leitbotntjørna. Under en rast kom det en scooter rasende langs løypa. Siden det var en scooterløypa lot jeg meg ikke hisse oppe over det. Uansett er det jeg som får mosjonen. Det var et storslått skue å se opp mot Okskalvan, Okstinden og Tvillingtindan her nedenfra. Jeg rundet den nordligste Okskalven på nordsiden. Fant en gunstig trasé som brakte meg ut på Austre Okstindbreen. Jeg så flere svære sprekker på breen, så jeg trådde litt ekstra varsomt. Tok en veldig safe rute over breen der den var slakkest. Parkerte skiene i en vindgryte ved en stor stein på ca. 1250 moh. Her snørte jeg på meg stegjerna (lærte noe fra gårsdagens tur) og labbet i vei opp den snaut 700 meter lange stigningen til toppen. Vinden var temmelig sur her oppe, så jeg måtte sko meg godt med slalombriller og vindmaske. Når man går på tur alene gjør man etter hvert ting man ellers ikke ville gjort. Det minner meg på noe Lars Monsen påpekte da han gikk Canada på tvers. Når man ikke har noen å være sammen med og dele humor med så begynner man å le av de merkeligste ting som man ellers kanskje ikke synes er morsomt. Jeg holdte på å le meg ihjel da jeg oppover i fjellsida lekte at jeg besteg Everest og at vindmasken var en oksygenmaske, jeg storkoste meg og fniste av alt mulig.

Bakken opp var lang, men den hadde heldigvis en slutt som det meste annet. Jeg jublet som en hane da jeg endelig nådde toppen etter nesten 6 timer på tur. Fikk i meg litt mat og SMSet litt med Øyvindbr som dagen før hadde vært på Sandfloegga og Nupsegga i knallvær. Utsikten fra Oksskolten kan ikke beskrives med ord, den må oppleves. Herfra kunne jeg nesten se verdens ende Etter hvert bevegde jeg meg ned mot skiene. Med stegjern kunne jeg lett småtrippe ned den lange bakken uten å ofre mange kaloriene. Og med ski gikk det raskt ned breen i medvind og ned mot scooterløypa. Det hadde begynt å skye over mer nå, så jeg hadde litt problemer med å se konturene av mine egne spor. Da er GPSen kjekk å ha når man bommer litt på løypa (mange skumle skavler i dette området som ikke er lett å se). Vel tilbake i scooterløypa hadde tørrsnøen begynt å smelte, så det var ganske trått føre ned dalen tilbake til bilen. Enkelte steder så jeg antydning til gul snø (ikke urin!) der gliden var vesentlig bedre, så ved å ta noen smarte valg nedover gikk det ganske radig ned også. Takk for en flott tur!

Turdata:

8,5 timer
2105 høydemeter
36 km

Bilder og kart finnes her: http://peakbook.org/tour/12283/Oksskolten.html

Våknet opp til snøvær og vind i bilen ved Kråkstad nord for Drevvassbygda. Foreløpig intet som tydet på noe turvær i dag. Ble liggende i bilen i flere timer og leste Donald og spiste påskegodt. Heldigvis begynte sola å titte mer og mer fram. På værmeldinga var det meldt om delvis skyet og stiv kuling på toppen av Nordtoven. Jeg kjørte opp til Vesterbekkmoen og fikk parkere på gårdsplassen av den lokale bonden, hyggelig fyr forøvrig! Da jeg fortalte at jeg samlet på kommunetopper kom han med en gang på Otto og Inger Lise som han hadde møtt her for noen år siden. Han ønsket meg lykke til med turen, men at jeg måtte være forsiktig. Man skal ikke spøke med dette fjellet selv om det kun ruver 995 moh. Jeg fulgte en scooterløype som startet bak det innerste fjøset, denne går opp til ei hytte på Litlfjellet. Etter hvert kom jeg opp på Litlfjellet og kunne renne ned mot Elvkroken. Jeg fikk nå øye på Tovenmassivet. Det så ut til å blåse hardt der oppe, og med tanke på at det hadde kommet enormt med nedbør her de siste dagene fikk meg til å være ekstra obs på skredfaren. Dalaelva viste seg å være åpen flere steder, men jeg fant en snøbru likevel. I etterkant fortalte bonden meg at lenger utpå sesongen bruker de å krysse elva lenger oppe der den er delt i flere løp. Videre fortsatte jeg opp mot Stortovhaugen. Her blåste det virkelig surt, men jeg fant heldigvis en stein å gjemme meg bak. Her fikk jeg i meg mat og klær for å beskytte meg mot vinden og fokksnøen. Nå var jeg klar for å utfordre været!

Da jeg nærmet meg toppen begynte vinden å lette noe mer, jeg takket ikke nei da motvinden var i det sterkeste laget. Skyene rundt begynte også å forvitre litt etter litt, og etter hvert var faktisk ikke sikten så verst lenger. Nå hadde jeg toppen i min hule hånd tenkte jeg. Men det skulle vise seg at det ville ikke bli så enkelt... I siste bakken vest for toppen var det plutselig blank og hard is, nesten ikke snø! Jeg la fra meg skiene og trampet oppover med stavene til hjelp. Flere ganger holdt jeg på å skli (glissade ville riktignok ikke vært fatalt), men jeg hadde stavpiggene parat. Eneste løsning var bare å hogge inn hælen alt jeg kunne for å lage spor. Dette var tungt og tidkrevende, men jeg kom til slutt opp og jublet! Sterk vind på toppunktet, så det ble kun en rask kikk på utsikt mot nordvest før jeg returnerte. Jeg gruet meg til nedstigningen mot skiene, men med tiden til hjelp klarte jeg det uten fall. Rennet ned igjen var bare herlig! Jeg hadde en perfekt medvind som gjorde at når jeg fikk litt fart var alt rundt meg totalt vindstille, sinnssykt kult! Da jeg omsider kom ned til elva fikk jeg meg en overraskelse. På det stedet jeg hadde krysset elva snaut to timer tidligere hadde isen nå bristet! Jeg ble litt skeptisk, men fant et OK krysningssted litt lenger nede. I en bevegelse mistet jeg balansen og hogg høyreskien borti høyre staven samtidig som jeg ramlet, resultatet var at staven ble så bøyd at jeg valgte å ta den på ryggen og prøve å bøye den tilbake over primusen senere. Da jeg gikk over isen holdt jeg stavpiggene parat i tilfelle jeg skulle gå gjennom. Det gikk heldigvis helt fint, så da var det bare å komme seg opp på Litlfjellet og seile ned scootertraseen til Vesterbekkmoen. Bonden gratulerte meg med nok en kommunetopp, og da han fortalte at det var meldt flott vær neste dag var jeg klar i talen da han spurte meg om hva neste mål var – Oksskolten, Nord-Norges tak! Til middag lagde jeg en hel joikakakeboks+en pose med potetmos, fy søren så mett jeg ble.

Turdata
4 timer
1050 høydemeter
15 km

Bilder og kart finner du her: http://peakbook.org/tour/12282/Nordtoven.html

I natt hadde jeg ligget i bilen ved avkjørselen mot Harsjøen. Synes det er greit å overnatte noen kilometer unna der jeg skal starte turen neste dag. Da får jeg varmen i bilen og kan spise frokost mens jeg kjører. Det var ganske likt vær i dag som i går, kanskje noe mer overskyet. Jeg kjørte mot Feragen og parkerte der veien mot Ljøsnåvollen sæter går inn. Fulgte et scooterspor langs denne veien et lite stykke før jeg valgte å skjære ut til venstre gjennom skogen og oppover i hallet. Det viste seg at jeg skar av litt for tidlig. Det var temmelig kupert terreng inne i skogen samt mye råtten snø, men jeg kom meg til slutt over tregrensa. Flere små bekker hadde gravd ut søkk i fjellsida øst for Feragen, så jeg måtte bruke hodet litt før jeg bestemte meg for hvor jeg skulle gå videre. Høyere oppe var det betydelig mer snø, så da var det bare å sikte seg inn mot toppen. Like før toppen passerte jeg en skiløype som var kvistet med røde kryss, ganske typisk svensk merking slik jeg har forstått? Så gjenstod det kun en brattere bakke før jeg var på toppen. Her oppe blåste det temmelig friskt, nesten vanskelig å bruke stavene da vinden kom sidevegs. Kom meg i le av varden og fikk tatt en rast. Flott utsikt i alle retninger også her. Etter litt la jeg i vei på returen. Mange fine renn tilbake igjen, og denne gangen tok jeg en mer direkte linje ned mot vannet Feragen for å slippe mye knoting i skogen. Måtte riktignok bøte med et lenger parti med staking langs veien tilbake til bilen, men det var verd det. Klokka var nå 13.00, litt rart å være tilbake igjen på den tiden jeg ofte står opp i påskeferien. Ringte hjem og fikk høre at det var meldt bedre i Nord-Norge nå. Dermed ventet en 9 timer lang kjøretur opp til Drevvassbygda nord for Mosjøen.

Turdata
5 timer
26 km
800 høydemeter


Bilder og kart finner du her: http://peakbook.org/tour/12281/Storviglen.html

Endelig var dagen kommet! Det var med ambivalente følelser at jeg tok farvel med Frydendal barnehage der jeg nå hadde jobbet i 8 mnd for å spare opp penger for en 5 mnd lang fjellferie. I denne jobben hadde jeg lært utrolig mye om meg selv og med det å jobbe med mennesker. Trist å forlate barna og kollegene som jeg hadde fått et godt forhold til, men heldigvis skal jeg tilbake i jobben til høsten. Så nå skulle jeg nyte ferien min og høste inn nye og spennende opplevelser i fjellverden!

Allerede etter min siste dag på jobb, fredag 15. april var nesa rettet mot første fjelltur. Jeg hadde planer om en måned med kommunetoppsamling i Nordland og Finnmark. Men været var for dårlig til at jeg gadd å reise nordover, i mellomtiden valgte jeg å ta noen topper rundt Femunden. Denne kvelden kjørte jeg opp til Femundsenden og fant meg godt til rette i mitt hyggelige bilhotell for natten.

Neste dag våknet jeg til fint turvær! Litt disig himmel, men sola snek seg gjennom skysystemene av og til. Kjørte i retning Elgå og parkerte i grøftekanten ved Dalset. Jeg snørte min sekk og spente mine ski før jeg fulgte scooterløypa langs veien til Hammarvollen. Like før vollen skar jeg ut av løypa og tok sikte på Elgåhogna. Snøen var fast og fin, men den var preget av en sen påske, så jeg måtte gå litt slalom mellom de bare lyngflekkene. Passerte litt til høyre for pkt 1276, herfra var det bare en liten bakke før jeg nådde toppvarden og skiltet der det stod «Elgåhogna – diplomtopp 1460 moh». Tross sur vind på toppen var utsikten stor i alle retninger. Femundsmarka skal jeg utforske nærmere ved en senere anledning, kanskje sommerstid med kano opp Røavassdraget? Nedrennet var herlig, akkurat passe bratt helning til at det kunne nytes maksimalt med vanlige fjellski. Rant nesten helt ned til veien, men havnet noen hundre meter sør for der jeg parkerte bilen, så jeg måtte stake noen meter på flatmark. Denne turen var drøyt 10 km lang og 750 høydemeter.

Hev skiene opp i skiboksen, tok meg en matbit og rånet langs de flate volene rundt Femunden, opp Sømådalen til Øversjødalen. Veien over til Narbuvoll var vinterstengt, så jeg måtte parkere her. Fulgte et scooterspor mot Øversjøen gård. Holdt god fart og raste forbi en eldre herremann med Øversjødalen IL -jakke på seg. Forlot veien før brua til Øversjøen gård for å ta en snarvei. Ble dermed overrasket over at elva som rennet ut i Øversjøen var åpen flere steder. Heldigvis fant jeg en snøbru litt lenger oppe. Knotet litt gjennom bjørkeskogen, men det tok heldigvis ikke lang tid før jeg var over skoggrensa. Trodde jeg hadde funnet en fin linje opp mot Nordre Sålekinna, men den gang ei. Plutselig var det ikke noe mer snø å gå på lenger, så jeg måtte ta en omvei for å finne noe å gå på. Siste bakken opp til toppen var bratt, og plutselig merket jeg antydning til gnagsår. Pokker også! Jeg som trodde jeg hadde gått inn disse Alfa Skarvet skoene iløpet av Hardangerviddaturen for noen uker siden. Smerten kom og forsvant med tider og stunder.

Det blåste friskt også på denne toppen. Temmelig bølgete snø, og det var ikke lett å få øye på hvilken varde som var den høyeste. Fikk tatt noen obligatoriske bilder før jeg fortsatte mot Sålekinntoppen, selv om dette ikke er noen kommunetopp er den med i boka Kremen av topper og i tillegg har jeg beskuet denne i flere år fra Johnsgård turistsenter der jeg har deltatt på den årlige sommerhundekjørerskolen. Det var bratt og steinete ned mot sadelen i sør, men det gikk med litt visuell planlegging. Videre gikk det stort sett greit opp til toppen. Blåste også her. Flott utsikt over Langsjøen, et skue du ikke får fra nordtoppen. Skrev meg inn i toppboka, og det viste seg at jeg var den første som skrev meg inn her i år! Deretter startet jeg på returen. Starten var litt bratt, men etter hvert var det bare deilig bratt. Var bra med snø på nordsiden av Store Gravskardbekken, og nå fant jeg en litt bedre variant gjennom skogen ned til gården. Så gjenstod noen kilometer med staking tilbake til bilen. Denne turen var 16,5 km og ca. 1050 hm. Dagens turøkt var nå gjennomført, totalt hadde jeg vært ca. 5 timer på tur. Jeg ble glad da jeg fikk melding om at det var meldt bra vær også neste dag! Storviglen next...

Bilder og kart finnes her: http://peakbook.org/tour/12280/Elg%C3%A5hogna+og+S%C3%A5lekinna.html

Hei!

Nå vet ikke jeg hvor mye erfaring du har med høyde og klatring, men turen du har tegnet opp vil kunne by på problemer. Spesielt fra Sokse mot Geite er det litt spenstig om man ikke har gått opp der på forhånd. Hvis det lar seg gjøre ville jeg gått motsatt vei, da er det ikke så ille å snu. Turen er beskrevet i detaljer i rapporten Atomsilda la ved.

Hvis målet er å komme seg fra Krossbu til Leirvassbu så går det i sommerferien daglige føringer (tror jeg) over Smørstabb- og Sandelvbreen. Koster ikke veldig mye.

Lykke til!

Likte veldig godt serien! Spektakulære stunt fra et flott område. Moro å få se bilder fra steder en har gått selv også. Så var det litt ekstra artig siden jeg tidligere har gått på breakdance med PC.

Dette høres jo bra ut! Drar opp til Finnmark om en snau uke, håper skiføret holder seg. Eventuelt får vi bære skiene i starten, men som sagt ligger toppene i gjennomsnitt på 600 moh.

Hei!

Jeg klarte å gjøre den tabben at jeg lastet inn kart på min Garmin 60cx mens MapSource var i en slags Demomodus. Dermed ble også GPSen satt i Demomodus, og jeg klarer ikke å få den tilbake i normal igjen. Det er Micro SD-kortet som jeg ikke får endret. Problemet er at jeg ikke får overført kart fra MapSource lenger. Jeg får bare en feilmelding om at jeg ikke har nok minne på kortet. Har prøvd å surfe rundt på nettet etter en løsning, men har fortsatt ikke funnet noen andre enn at jeg må kjøpe et nytt Micro SD-kort...

Hei!

Jeg har lenge hatt som plan å dra på fjelltur rundt omkring i Finnmark i første halvdel av mai. Men jeg begynner etter hvert å innse at jeg kanskje må se langt etter skiføre da. Husker jo feks at 71 grader nord gjengen gikk på fint vårsnøføre på Magerøya i mai i fjor... Er det noen som har innspill til om det vil være mulig å stå på ski i Finnmark i mai i år? Kanskje truger/fjellsko er bedre? Toppene varierer i høyde fra 400 til 1100 moh mellom Alta og Vardø.

Takk!

Hei! Er det noen som kjenner til en skikkelig butikk i New York som spesialiserer seg på fjellsport og klatring (type Sportsnett her i Norge)?

Besteg du Glotjernskollen fra vest? Der er det i hvert fall bratt, jeg har gått opp der flere ganger på barmarksføre. Noen kjentmannskompiser var der for noen dager siden, skicaching, de meldte om tildels småråtten snø. De gikk vel opp fra sør/øst, såvidt jeg forsto.

Ja, fra scooterløypa i nordvest. Med det føret jeg hadde gikk det greit, men var et par brattbakker som var litt plundrete. Var helt avhengig av å finne rett rute... Legger ved et kart der jeg har tegnet inn bestigningen av Glotjernskollen.

Prøvde forresten et nytt lite toppraid i marka med utgangspunkt i Tverrsjøstallen for noen uker siden da det var panserskare. Men da spjæret skituppen opp på grunn av den harde snøen og jeg måtte droppe Grasdalskollen! Glemte dessverre også kamera, men her er noen ord fra turen: http://peakbook.org/tour/11459/Topptur+i+Nordmarka+p%C3%A5+ski.html

Gratulerer med deres (forhåpentligvis) absolutt siste 2k-topp begge to! En artig kødd den der Ser ut til at det gikk med dere som med meg; fint vær helt til litt ut på ettermiddagen da skylaget veltet inn fra vest.

Busken: fra der Arne sikret meg i september holdt det greit med 30 m tau. Som Morten sier så er tauet mest for å forhindre en eventuell lengre utglidning ned en skrå snørenne. Mulig det var enklere forhold der nå i helgen enn i høst?

Kaare_70: Den storeslemturen hørtes ut som en tur etter min smak! Jeg har riktignok vært både på Vesle Nup, Vassdalseggi og Sandfloegga i finvær, så jeg var lei meg over å ikke få nyte denne utsikten nok en gang. Tross skodda ble jo dette som Henrik og Øyvind påpeker, en flott og minneverdig tur!

Som vanlig en glimrende turrapport fra Sondre. Hvordan var snøforholdene? Var det mye snø? Jeg regner med at påsketuren bør legges til vestvidda til påsken (det kan selvfølgelig snø mye østpå i kommende uker).

Takk! Snøforholdene var gode, som du sier er det langt mer snø vest for Møsvatn enn øst for. Markert skille her. Som man ser av bildene har det dukket opp enkelte bare smelteflekker, men utenom disse var snøen særs dyp. Vi sjekket dybden på flata før vann 1362 med skredsondestangen (2,4 m) og den nådde ikke bunnen... Lykke til med påsketuren!

I ukedagene før denne helgen så helgeværet ut som rene sorgen. Fant omtrent ingen steder med godvær! Men så til slutt ante jeg et lite værvindu på søndag, dermed var det bestemt at Nupsegga, kommunetoppen i Vinje skulle til pers. Siden toppen ligger ustrategisk til ifht der hvor flere av turkompisene mine bor ville jeg gi turfølgeseksjonen på Fjellforum et forsøk. Overraskende nok fikk jeg kjapt respons, og kort tid senere var Henrik (turbo-henrik) med kompisen Karl samt Nils Hermann (nilshermann) mitt eminente turfølge til Nupsegga.

Vi kom oss avgårde fra Asker litt før halv ni på morgenen. Deretter ventet en 3 1/2 timers lang kjøretur til Fentedokki på Haukelifjell. Men vi hadde mye morsomt å skravle om så reisen føltes ikke så veldig lang. Da vi skulle parkere var snøen på parkeringsplassen så våt og råtten at jeg ikke klarte å rygge ut igjen. Men med litt spaing og dytting fikk vi det til likevel, og etterpå fant vi et fullgodt alternativ noen hundre meter i retning Haukeliseter.
Været så meget lovende ut på Haukelifjell, med tindrende sol fra en blå himmel, plussgrader og klisterføre. Rene vårfølelsen! Og vi som lot solkremen ligge igjen hjemme..! Men i vest lurte truende skymasser som vi håpet ikke ville komme nærmere. Henrik og Karl gikk med tyngre randonnéutstyr mens jeg og Nils sverget til de gode gamle fjellskia. Og ja, konklusjonen ble vel at Nupsegga ikke er noen godt egnet randotopp. Den første stigningen opp mot Trollnup føltes tung, men det var deilig med noen lengre flater etter det. Eller, for oss med fjellski var det moro med flater. Karl hadde fått gnagsår som måtte fikses sporenstreks.

Praten gikk lett innover og over vannene 1362 og 1443. Vi tok jevnlige pauser og jeg måtte innse til gagns at jeg hadde tatt med alt for lite mat, fælt til appetitt på denne skrotten. Fremfor å gå med ski helt til topps ved å runde i vest om Nupsfonn så gikk vi opp en bratt skråning opp til sørøstryggen. Her satte Henrik fra seg sine ski siden fellene var for smale til at det gikk an å gå sidelengs. Senere kom vi til en temmelig bratt bakke som jeg visste at jeg aldri ville tørre å kjøre ned, her satte jeg og Nils fra oss skiene. Men Karl ga seg ikke og fortsatte videre i god stil. Ved den første av de to fortoppene satte også han fra seg skiene. Vi tok et raskt blikk tilbake mot den solfylte østvidda før vi nå entret tåkeheimen for godt. Det gikk greit å traske bortover ryggen til toppen. Enkelte steder var steinene dekket med is, men det krydret bare tilværelsen. Nils hadde knapt vært i høyfjellet i tåke tidligere, så han syntes dette bare var spennende.

Til slutt nådde vi den store toppvarden på Nupsegga. Vi fant også toppboka og Nils skrev vel noe slik som "Fire staute karer på Nupsegga, 3. april 2011". Dessverre uteble den flotte utsikten vi hadde gledet oss til, så vi returnerte etter kort tid. "Rennet" tilbake til bilen ble ei heller noen dans på roser. På grunn av flatt lys og for mange flater/slake motbakker var det ikke noe kupp med randokjøring, og Nils valgte å beholde fellene på skia hele veien ned. Med tiden til hjelp passerte vi til slutt Trollnup og kunne enkelt skli ned til hovedveien. GPSen var god å ha i dag for å si det slik. Selv om dette i utgangspunktet skulle være en kort og grei tur fikk kroppen kjørt seg bra likevel. Enkelte av oss hadde problemer med å stige ut av bilen da vi skulle kjøpe burger på Esso Haukeligrend. Det ble en sen hjemkomst, og da var det herlig å kunne stupe til sengs. Mindre kult å vite at en skal på jobb tidlig neste morgen (hehe, tror ikke alle hadde planer om det...). Likevel, dette ble en flott opplevelse og vi storkoste oss sammen på tur!

Tusen takk til Nils, Henrik og Karl for en knalltur (og neste gang kan vi ta en mer rendyrket randotopptur H og K)!

For bilder og kart: http://peakbook.org/tour/11679/Med+nytt+bekjentskap+p%C3%A5+Nupsegga.html

Erling: Både Songavatn og Bitdalsvatnet er magasiner som er oppdemt av flere små vann og elveløp. Derfor er begge to meget grunne. Nå var de neddemt til minimalnivået på 939 moh. (35 meter lavere enn maks nivå). Det betyr at det knapt er noe plant vann under isen, kun store flak med is som brister og danner sprekker. Under her er det steinur, og er man riktig uheldig og faller nedi en stor nok sprekk så kan det være nok til å skade seg alvorlig.

Tusen hjertelig takk for en fantastisk tur på Hardangervidda, Øyvind! Morsomt å få utforske denne delen av Hardangervidda som jeg har lest lite om på forhånd og som ligger langt i fra nærmeste DNT-sti/-hytte. Fant virkelig roen på Fliseggi, Ugleflott og Saurflott! Må igjen poengtere at de regulerte magasinene er sterkt nedtappet nå! Vær obs på sprekker og glepper. Hadde skikkelig harahjerte utpå Songavatnet...

Støtter Ods og Fimax her! Scootertraseene nord i Nordmarka er fantastisk koselige å følge. Min favoritt er nok Sinnerdalen mellom Tverrsjøen og Spålen.

Det går løyper hele veien ja! Sjekk Skiforeningens interaktive løypekart: http://www.geodataonline.no/skiforeningen/?operation=query&queryDefRef=Query_SKILOYPER&queryParam_ID=236&layerlist=Ski

Hei! Ruta du tenker å gå er fullt mulig å ta på en dagstur, kommer an på hvor god tid du vil ta deg. Jeg gikk førøvrig nesten samme rute i fjor tur retur på én dag. Er vel omtrent 4-5 mil én vei.

God tur!

Takk for tipset! Har slitt ut en del GTX-plagg de siste årene. En gang benyttet jeg systua på Bekkestua, og resultatet var jeg veldig godt fornøyd med! Har ikke prøvd seiltape, men på mindre rifter har det ofte holdt å kline på lim av typen Aquasure.