Det var morsomt å lese om Rønnumnibben. På 50-tallet var jeg en rekke sommere i Tørdal. Jeg bodde på en av Vågslandgårdene. Fra tunet så vi rett opp på Rønnumnibben. En sommerdag var det to av oss som ga oss i vei for å bestige den. Jeg var bare guttungen, den andre var en slektning til "drengene" på gården , en voksen kar i trttiårene. Vi gikk fra gården rett opp den bratte lia og kom etter hvert inn i en ur, derfra gikk det ei smål "klove" opp til toppen. Vi kom opp innenfor den østligste kollen. Det var en fantastisk opplevelse å nå toppen. Rønnumdalsvannet lå under oss, blikkstille i sommerheten. Vi så sjøen langt der ute. Bjorvatn og gårdene i Tørdal lå under oss. Folk holdt på med slåtten. Vi gikk ned en trang kløft mellom den laveste og høyeste kollen. Det var ingen sti. Men vi kunne holde oss fast i småtrærr og busker da vi klatret ned det bratte lendet. Jeg var mange ganger i Rønnomdalen mens jeg var i Tørdal disse årene. Og jeg så Rønnomnibben i alle døgnets belysninger. den var alltid mektig å skue. Veslefjell på motsatt side av vannet var alltid mørk og trolsk. Opp på det fjellet kom jeg aldri. Hver sommer hadde vi turer på heia - enten for å fiske eller å plukke molter. Vi gikk noen ganger inn fra Kleppe mot Holmvann og Breilivann. Andre ganger gikk vi fra Rønnomdalen forbi Måvann og Vrålsvann til Bjørnevann og Grøndalskjennene. Jeg har senere i livet besøkt de samme trakter. Mye er ødelagt. Vannene er blitt sure og uten fisk og ved Breilivann er liene nedbygd av svære hytter. Det var et trist syn.
