Vinnerliste

Her følger en rapport fra fjorårets vintertur fra Hjerkinn til Glåmos. Det ble tolv dager som inkluderte både polare lavtrykk og en hoppende hare som ble redningen når risikovurderingen sviktet. Men også et nytt hjelpemiddel for å bekjempe høydemeter, en mulig vidundermedisin mot «pulk-velt-fobi» og ikke minst en lang aketur. Turen ble gjennomført 2-13 januar 2025. Vedlagt ligger også et mer detaljert kart over ruten jeg tok. God lesing! Hilsen Haavard Haaskjold Dag 1: Hjerkinn Stasjon – Gåvålivatnet (936) Nytt år, ny tur. Med nyttårskalkunen fortært satt jeg meg på toget med pulken full av Real turmat. Det var andre nyttårsdag og årets høydepunkt var allerede på trappene, den årlige vinterturen. I år, som i fjor, startet turen på Hjerkinn, og målet var å gå nordøstover i to uker (i fjor gikk jeg sørover). Vel fremme med morgentoget fra Trondheim startet jeg å gå i ellevetida og krysset E6 halvannen kilometer nord for stasjonen. Deretter la jeg kursen rundt Hjerkinnshøe (1293) og holdt meg på samme høydekote i et ganske lettgått terreng litt overfor E6. Enn så lenge var været greit, men det var meldt et polart lavtrykk det neste døgnet. Etter et par timer på skiene slo jeg derfor tidlig leir ved mens det enda var lyst. I ly av en klynge med bjørketrær ved Gåvålivatnet (936) var det tid for teltkos med primus og middag mens jeg ventet på uværet som var i vente. Bilde 1: Klar for det varslede uværet – camp under en bjørkeklynge ved Gåvålivatnet. Dag 2: Gåvålivatnet (936) – Sør av Knatten En natt med kraftig vind. Jeg har etter hvert rundet 100 vinternetter (inkludert en Grønlandskryssing) i Helsport Patagonia-teltet opp gjennom årene, men denne natten og morgenkvisten tror jeg må være blant de aller mest vindfulle. Akkurat hvor mye det blåste vet jeg ikke, men skjermdumpen fra yr.no indikerer at det blåste friskt. Men teltet oppførte seg, som alltid, eksemplarisk og jeg lar meg aldri slutte å fascinere av hvordan en slik tynn duk beskytter så utrolig bra mot de heftige naturkreftene. På innsiden er det godt og lunt, utenfor herjer Kong Vinter så det virkelig rister i de doble teltstengene. Utpå formiddagen forsvant det polare lavtrykket like fort som det var kommet og det var på tide å sette kursen videre. I løpet av de få timene lavtrykket herjet hadde det dumpet en anstendig mengde snø over Doverfjell så fort gikk det ikke mens jeg lusket meg sørøstover i dyp snø over vannene som lå som perler på en snor nedover. Etter å ha labbet over Søre Kvitdalsvatnet (931) dreide jeg nordøstover oppover lia mot Hjerkinnsætri. Her var det dyp snø, men heldigvis var det mulig å følge traktorveien oppover det første stykket. Omsider ute av skogen og inn på snaufjellet økte farten mens gikk nordøstover og passet på å holde god høyde overfor Kvitdalen nedenfor. Når klokka ble 16 og mørket meldte seg slo jeg leir sør av Knatten, ca 2km sørvest av Kvitjørnin (1102) Bilde 2: Polart lavtrykk gav en frisk start på turen, men inne i teltet var det lunt og godt Dag 3: Sør av Knatten – Fundindammen (1022) God natt i teltet. Med vekkerklokken på 06.00 var jeg klar til å gå 08.30 i grålysninga. Så tidlig på året kommer jo ikke dagslyset før i nitida her på Dovrefjell. Kursen fortsatte over Kvitjørnin (1102) og deretter nedover Fyfældalen. Her er terrenget litt knudrete med moreneplatåer, og jeg forsøkte å holde meg godt oppe i høyden på østsiden av dalen med mål om å komme meg inn på sæterveien som går nordover mot Fundin (1022). Det ble litt frem og tilbake for å unngå de bratteste moreneskråningene, men det var relativt greit å finne farbar rute. Denne formiddagen fikk jeg testet en ny patent, nemlig «Paris Side-by-Side løsningen». Det er jo alltid moro å teste nye løsninger, og etter å ha blitt inspirert av en kar på Friluftsliv Norge gruppen på facebook (tror kanskje han het A.Sætre?) som hadde lagt ut bilder av to pariserbrett koblet sammen ved siden av hverandre måtte jeg jo teste ut dette. Jeg lider av «pulk-velt-fobi» og enhver vidundermedisin som holder pulkene på rett kjøl virket fristende, uansett hvilke bivirkninger det måtte gi. Jeg hadde derfor laget en slags kopi av denne løsningen hvor jeg har festet noen små stropper forut og akter på pulkene. Her fester jeg to 80cm lange brøytestikker og strammer til. Dermed blir de to pulkene stivt forbundet i begge ender uten at de «knekker» inn mot midten. Stabiliteten var upåklagelig og fungerte utrolig bra nedover alle disse skråningene i Fykfældalen. Litt mer dra-motstand blir det jo definitivt med to pulker i bredden, men gud bedre hvor stabilt det ble. Masse skråninger uten en eneste pulkvelt. Artig! Det å hele tiden mekke på litt utstyr, lære av andre og så teste ut, er jo en artig del av vinterfriluftslivet. Uansett, midt på dagen nådde jeg sæterveien som går mot Fundin og det var tid for å endre tilbake til det mer klassiske parisertoget med en pulk foran den andre. Det var forbausende kjapt å switche mellom disse to løsningene underveis og det viste seg å være ordentlig nyttig. I dette området var det vesentlig mindre snø enn på Dovrefjell og veien var til tider neste helt avblåst så jeg måtte kjøre litt slalåm for å finne snøflekker. Klart og fint vær med minus 15grader og når klokka ble 15.30 krysset jeg Fundin demningen og slo leir på andre siden. Bilde 3a: «Paris Side-by-Side løsningen. Forsøk på kur mot «Pulk-velt-fobi». Bilde 3b: Tilbake til den klassiske Parisertog løsningen. Dag 4: Fundindammen (1022) – Ålbusætra (977) Nok en god natt i teltet og klokken 08.15 startet jeg å gå med hodelykta på, mens morgenlyset kom sigende. En av de magiske tingene med å gå vintertur tidlig i januar synes jeg er akkurat dette med lyset. Norge er liksom helt «dødt» inne på fjellet tidlig i januar og det å se sola kommer krypende og kaste en slags lillafarge over omgivelsene mens en drar pulken alene i fjellet er helt spesielt. Det ble en nydelig dag med klarvær, vindstille, og et perfekt antall minusgrader mens jeg spiste kilometer. Fra Fundin gikk jeg først østover langs Sæterveien i 4-5 kilometer før jeg kom til krysset hvor det går setervei nordover oppover Setaldalen med Høg-Gia (1641) på høyre hånd. Det var lett å følge veien og tempoet blir jo vesentlig hurtigere her langs grusveien enn ute i terrenget, spesielt siden snøen var hard og veien avblåst. Oppover dalen passerte jeg flere store flotte sætre, men det var ingen spor etter mennesker her oppe så tidlig i januar. Jeg slo leir på noen flotte myrområder ved Ålbusætra (977) /Orkelkroken. Her kommer elva Orkla rennende fra Orkelsjøen og i morgen var planen å følge den Nord vestover. Bilde 4: Soloppgang tidlig i januar - magisk Dag 5 Ålbusætra (977) – Døvaldfjellet Å gå på elva eller ikke? Jeg grublet fælt på dette denne morgenen. Fra teltet så elva rolig ut og det fristet veldig å gå på den rolige islagte elva som snirklet seg nedover. Samtidig har jeg smertelig erfart på tidligere turer at dette ofte er et valg som «fanger». Da mener jeg «fanger» i den forstand at når en først har valgt å gå på elva kan det være vanskelig å forlate den når man kommer til områder hvor elva ikke lenger er farbar og trygg. Da er det ofte bratte elvekanter og vanskelig å komme seg opp med pulk i en bratt skråning og inn et tett bjørkekratt og dyp snø. Når jeg går alene uten turmakker blir dette et enda viktigere moment og jeg konkluderte med å droppe elva og heller følge en kurs noen hundre meter nordafor for å unngå det verste beltet med vegetasjon langs elva. Her går det også en bred sommersti og jeg fulgte denne ned til Staesvollen (924). Siste delen ned mot Staesvollen går gjennom skogsterreng og selv om det var sti gjennom skogen var snøen dyp og tempoet sank betraktelig. Fra Staesvollen fulgte jeg relativt åpent myrlandskap nedover noen hundre meter på vest-sida av Orkla-elva. Etter hvert som jeg kom lenger ned i dalen ble det mer og mer småkupert skogsterreng og målet var å nå den lille demninga som ligger der hvor elva gjør en markert nittigradersving like sør for Dølvaldsætra. Her starter nemlig en anleggsvei som jeg ville følge oppover Dølvadsfjellet. Den siste strekningen nedover mot denne demmingen var krevende siden det var mange skogdekte små koller og søkk som gjorde navigeringa kronglete. Uansett. Til slutt nådde jeg demningen og benyttet anledningen til å tømme pulkene for søppel og emballasje i søppeldunken som energiverket hadde satt frem ved rasteplassen ved demningen. Bilde 5: Hustrig over Døvaldsfjellet Dag 6 Døvaldfjellet – Storvangen (øst av Kvikne) I løpet av natten snødde det tett mens vinden fortsatte å øke. Teltet var mer eller mindre nedsnødd og det var åpenbart at det fine «nedrennet» jeg hadde sett for meg ned mot Stor-Innsjøen (821) aldri ble noe av. I stedet ble det en dag hvor jeg burde ha montert et roterende gult lys på pulken siden den minnet mer om en brøytebil. Sakte men sikkert brøytet jeg meg ved nedover lia før jeg nådde Stor-Innsjøen (821) etter noen timer og fortsatte klatringa opp til kammen sørøst av Vakkerlifjellet, fremdeles i dyp snø. Omsider oppe på toppen var det nå et par kilometer nedover til Rv3 langs en skogsvei som brukes til skiløype. Her var det ikke kjørt spor enda så tidlig på sesongen og snøen var dyp så det ble ikke noe særlig til ned-renn, mens jeg labbet nedover. Men så, når jeg nærmet meg Rv3 ved Kleiva kom dagens store høydepunkt. Og det var Ola fra Kvikne. Pulk-folkets gode hjelper. Ola, tidligere skiløper og bonde på Kvikne, var på vei oppover skogsveien med traktor og fres når jeg kom labbende nedover. Etter en hyggelig prat kunne han friste med skyss langs riksveien de to kilometerne opp mot Yset. Han skulle jo uansett samme vegen. Akkurat det å gå to kilometer langs Rv3 var noe jeg hadde gruet meg til, og planen var å sette opp teltet og vente til dagslys neste morgen før jeg gikk dette stykket langs riksveien. Men nå ble pulkene lastet opp i traktorskuffen mens praten gikk løst inne i en varm traktor. Fra Yset skulle jeg fortsette østover opp lia i retning Forollhogna nasjonalpark. Antall høydemeter opp fra Yset er ikke ubetydelig, og jeg var ikke sen om å takke ja når dagens helt lurte på om jeg hadde lyst at han skulle kjøre meg opp et par hundre høydemeter og sette meg av der hvor bebyggelsen ender. Her starter skiløypa videre østover opp mot nasjonalparken. Bilde 6: Ikke akkurat unassisted og unsupported, men stor takk til Ola fra Kvikne for særdeles effektiv kur mot høydemetersyke Dag 7 Storvangen (øst av Kvikne) – Overfor Storya Ny dag nye muligheter, men nå uten traktor. I dag skulle jeg inn i Nasjonalparken, og jeg gledet meg virkelig til å få oppleve Forollhogna nasjonalpark. Selv om skiløypa på nordsida av Ya-elva ikke var kjørt så tidlig på året var det en fin trase å følge oppover. Etter hvert ble jeg forbikjørt av to karer på scooter fra energiverket som skulle opp å inspisere et tunnelinntak på grensa til nasjonalparken. De etterlot seg det herligste scooterspor som økte farten betraktelig. Noen timer senere flatet terrenget ut og dalføret jeg hadde fulgt opp langs Ya-elva ble erstattet av et vakkert åpent, men småknudrete landskap med små koller og myrer. Det var greit å holde kursen litt oppe i høyden på vestsiden før jeg krysset elva i nordenden av dette myrlandskapet litt sør av Tjovholdet. Kursen videre gikk nordøst, mens jeg holdt en parallell kurs med elva Storya, dog noen hundre meter lenger sør. Her var terrenget lettgått og jeg fant etter hvert en fin teltplass i ruskeværet oppe i skråninga. Bilde 7: Teltplass i skråninga overfor Storya Dag 8 Overfor Storya – Rundfloen Dette var dagen da jeg fikk en kraftig påminnelse om risikovurdering. Takket være en hare som hoppet frem fra en stein like foran og løp bortover så jeg plutselig konturen av den bratte skrenten jeg hadde kurs rett mot. Akkurat i tide. Kun flaks. En skikkelig guffen opplevelse. Jeg var ganske sint på meg selv i teltet den kvelden ved utgangen av Rundfloen som ligger som en skål omgitt av fjellene rundt. Jeg skulles så klart slått leir tidligere på dagen når sikten begynte å bli dårligere. Jeg hadde jo studert ruten på kartet i detalj på forhånd og allerede før avreise identifisert nedfarten mot Rundfloen som et «pass på område» og merket det med en rød trekant på papirkartet fordi terrenget så litt guffent ut. Ruta går nordøstover over kanten mellom Budalsjtjønin (1053) og Tverrfjelltjørnan (1113) for deretter å fortsette ned mot Rundfloen som ligger i bunnen sør av Slettfjellet (1153) og selve Forollohgna (1332). Likevel ender jeg altså opp med å starte på denne nedstigingen på slutten av dagen og i sikt som har blitt gradvis dårligere. Det meste er hvitt. Alene. Jeg skammer meg når jeg ligger i teltet som nå er helt omringet av tjukk tåke. Jeg burde jo visst bedre. Litt på avstand har jeg prøvd å nøste litt i denne dagen og ser at det var flere ting i løpet av dagen som «gikk galt» og at jeg gradvis økte risikoen bit for bit. Når jeg leser dagboknotatene mine fra turen i etterkant blir det tydeligere. Allerede kvelden før hadde jeg begynt å «slurve» litt med noen telt-rutiner, med den konsekvens at jeg hadde lagt meg til å sove mye senere enn vanlig. Jeg sov også dårlig. Endelig ute av teltet etter en litt røff morgen satte jeg kurs om planlagt mot Tverrfjellet (1241), men et stykke god gammeldags feilnavigering gjorde at jeg gikk mot Brattøa (1221) før jeg oppdaget feilen og måtte dreie 90 grader og renne ned 100m høydemeter og opp igjen tilsvarende på andre side av dalen. Tilbake på riktig kompasskurs hadde jeg «kastet bort» to timer, droppet flere av de faste 10minutt pausene, og var ivrig etter å «ta igjen det tapte». Denne dagen ble en kraftig påminnelse om konsekvensen av å bryte rutiner. Fjellet er nådeløst. Jeg hevder ofte at jeg er veldig nøye og bevist på risiko når jeg ferdes i fjellet. F.eks. har jeg flere kjøreregler med klare kriterier og rutiner som jeg er streng til å følge. Et slikt kriteria er å ikke gå i for dårlig sikt, spesielt når jeg er alene. Snakk om å møte seg selv i døra. Her brøt jeg flere av mine egne kjøreregler, en etter en, og fortsatte uten å innse at jeg gradvis hadde flyttet (risiko)grensen. Bilde 8: Dårlig sikt og en kraftig påminnelse om risikobildet Dag 9 Rundfloen – Vangrøftdalen v. Tverrelva Fortsatt skamfull, men lettet etter gårsdagen ventet jeg i teltet til tåka rundt teltet lettet litt og gikk trygt nedover Snuddalen mot bjørkelia. Ikke mange minutter senere var jeg under tåkebeltet og kunne se nedover hele dalen. Her var det i starten litt knudrete terreng med små koller, bekker og skog så det ble en del buksering av pulk. Fort gikk det ikke. Men etter hvert åpnet dalen seg, og jeg nådde en seter som ligger øverst i dalen. Herifra går det grusvei helt ned til Dalsbygda sommerstid, så det var bare å følge traseen. Så tidlig på året var det ingen tegn til liv i noen av setrene som jeg passerte nedover. Selve Forollhogna (1332) var fremdeles omgitt av tjukk tåke så på turen gjennom nasjonalparken fikk jeg aldri sett selve fjellet som har gitt navnet til parken. Vindstille og minus ti grader ga flotte forhold mens jeg passerte flere og flere hytter og setre nedover. Når jeg slo leir i det åpne området hvor tverrelva møter Snuddalen hadde jeg fremdeles ikke sett noen mennesker. Bilde 9: Passerte flere Setre på veien nedover mot Vanggrøftdalen. Dag 10 Vangrøftdalen v. Tverrelva – Nordøst av Dalsbygda Knappe to måneder før Ski VM starter i Trondheim og på vei nedover dalen i retning Dalsbygda, i ett tempo som neppe hadde imponert Therese Johaug. Vel fremme i selve Dalsbygda følger jeg den snødekte veien som går oppe i skråningen og over nettopp det som på kartet heter Johaugen. Ikke lenger etter passerer jeg hoppbakken som ligger ved Engan sør-om Jakopåsen (946). Her er det et yrende liv og pågående hopprenn denne lørdags formiddagen. Selve hoppbakken blir nok kanskje litt bratteste laget med to pulker på slep så jeg tar heller høydemetrene i litt mindre porsjoner og passerer Austgården før jeg dreier 90 grader, inn på skiløypa ved Bekketrøa og oppover den åpne dalen mot Langhagen med Jakopåsen på venstre side. Her finner jeg en fredelig teltplass på myra som lyses opp av en kraftig fullmåne i nydelig vintervær. Bilde 10a: Fullmånen lyser opp teltplassen På Lanhaugen nordøst av Dalsbygda. Bilde 10b: Frisk morgen mens fullmånen er på vei ned i vest Dag 11 Nordøst av Dalsbygda – Kåppårflata nordøst av Røros Dag elleve på tur startet med å følge scooterspor i herlig kaldt og klart vintervær ned mot Sætersjøen (807) i et helt magisk lys denne morgenen hvor månen enda ikke var gått helt ned i vest samtidig som det blod-røde lyset i øst lovet at sola snart skulle dukke opp over horisonten. Etter Sætersjøen fulgte jeg løypenettet nedover mot Galåvollen. Et skikkelig artig ned-renn gjennom flott skogsterreng. Her dukket det også opp flere skiløpere på søndagstur som slo av en hyggelig prat. Deretter gikk kursen langs «Gamle Kongevei» som var snødekt og lite trafikkert. Veien går nordøstover og jeg kom til slutt ved enden av flystripa til Røros Lufthavn hvor en Dash 8 fra Widerøe gikk inn for landing. Jeg fortsatte gjennom Røros Sentrum, forbi kirka og inn på skiløypa som starter like overfor Røros hotell. Her ventet en nydelig skiløype innover det åpne snaufjellet. Etter noen kilometer med hodelykta på var klokka blitt 17 og det var allerede nydelig måneskinn, stjerneklar himmel og tjue behagelige minusgrader når jeg slo leir i et magisk vinterlandskap. Bilde 11a : Gjennom Røros Bilde 11b : Inne på fjellet igjen i måneskinn Dag 12 Kåppårflata nordøst av Røros – Glåmos Siste dag på tur. I dag gjenstår bare ca en mil ned til Glåmos og tog hjem til hverdagen. Nok en dag med flott kaldt vintervær og en herlig dag i skisporet. Ikke minst fordi det stort sett gikk nedover hele veien til Glåmos bortsett fra en liten stigning i starten oppover fjellet hvor Fjellhytta (Enarsvola) var. Deretter var det stort sett raka vegen nedover i herlig mykt underlag. Et skikkelig høydepunkt var når jeg pakket skiene på den bakerste pulken og kunne ake sittende på den fremste pulken i lange bakker. Helt suverent. Ikke så langt fra Glåmos passerte jeg en tømmerkoie hvor to personer stod og måkte snø. De fortalt at det jobbet med produksjonen av Netflix serien hjem til jul og klargjorde koia da de skulle spille inn en scene der dagen etter til neste sesong av den populære serien. Vel fremme på Glåmos «parkerte» jeg ved samvirkelaget mens jeg ventet på ettermiddagstoget mot Trondheim. Bilde 12: Artig aketur ned mot Glåmos 😊 rute_haavard25.pdf

Det litt artige var at de først hadde tatt kontakt med Ringerike brannvesen, som henviste dem videre til meg. Det kan også bli en sak der de blir med oss ut på isen! 🥳 Link rett til 02.17 🤗

Stor ullsokk utenpå skisko isolerer merkelig godt.

Takk for en herlig turrapport. Dette er viktig lærdom for i hvert fall meg. Nå er ikke jeg noen utpreget vintertelter - jeg liker meg best ute om sommeren, og noe av det beste med å være ute er friheten til å ta nye valg der og da - leve i nuet om du vil. Det er ikke alltid at det gir gode resultater i form av valgte løsninger o.l., og jeg har flere ganger endt opp med dumme valg, sett i etterkant. Å være utvilt, og å holde seg til rutinene sine er viktige faktorer for at avgjørelsene som tas skal gjennomføres på trygg grunn. Forøvrig - denne turen minner meg om en sommertur jeg og tre kompiser hadde for 30+ år siden, tror det var sommeren '94. Vi var vel i alderen 14 - 16 år gamle. Etter litt kartstudier ble det bestemt at vi skulle ta toget fra Oslo til Tolga, så loffe en uke vestover for å returnere fra Hjerkinn tilbake til hovedstaden. På veien var vi innom Kvikne, fikk haik med en to-tre traktorlass (til den ene kameratens store fortvilelse der vi satt i en fullastet avlesservogn mens gressallergien hans smalt inn for fullt), fikk tinga til oss gamle feltrasjoner med mat fra en hytte da våre egne rasjoner var noe feilberegnet, ble jaget av okser på beite en gang i løpet av den siste natten inn til Hjerkinn fordi vi måtte gå nesten hele natten igjennom da vi lå litt etter planen, fikk studert nøye hvorvidt havregrøt skulle lages med eller uten kruskakli, med eller uten salt og om vannet skulle koke før gryna kom opp eller ikke. En fantastisk tur - et godt minne om ungdommelig pågangsmot og herlige naturgleder. Vi må til dels ha fulgt samme rute som deg, bare motsatt vei. Akkurat hvor vi gikk klarer jeg dog ikke å huske i dag. Takk igjen for turrapporten, og for en kjapp tur ned i egen minnebok.

For å få til reflekterende såler kan jeg bruke løsningen til @rayun, eller alumimiumsteip under sålene. Det hjelper sikkert ikke så mye, men mange bekker små. Jeg har et par tykke ullsåler hjemme, med skum og refelktormateriale i bunn. De blir alt for tykke: Jeg prøvde meg på et par skoovertekk i 3 mm neopren. Tanken er å lime borrelås på skotuppen, og på innsiden av neoprenet, slik at den henger på plass på skotuppen, og en liten stropp under skoen. Jeg bruker gamasjer som overlapper godt her. Jeg har troen på neopren, det isolerer jo veldig godt, og man hindrer både snø og trekk i å treffe rett på skoen. Men jeg ble ikke helt fornøyd med passformen på den, så om det blir noe av dette prosjektet vet jeg ikke. Nederst langs kanten tenker jeg å sy dobbel neopren, eller et lag med corurastoff som skarebeskyttelse.

Kult! Du er jo egnet for slikt...informativ og med humør;) Lattern din er ganske god...tenkt på det siden jeg først hørte deg på Uteliv/ Walle.

Til markaski med NNN bruker jeg overtrekk på de kalde dagene. Det hjelper, men det er rett som det er at jeg fryser allikavel. Nå har jeg alltid hatt lett for å fryse på fingre og tær, og det hjelper ikke for meg heller å ha passert 40 (med ganske god margin). På fjellet i mildere vær bruker jeg vanlige BC i lær, med god plass til tynn + tykk ullsokk, samt at jeg gjerne har med fotposer til å dra over i camp og lengre pauser. Litt avhengig av type tur, men vanligvis når det meldes ned mot -10 og kaldere så blir det Lundhags Guide expedition på fjellet. Den er ca. 1.5-2 nummer for stor så det er fortsatt god plass til å bevege tærne når jeg har på to gode ullsokker. Har ikke testet dampsperre enda, men har vurdert det i Lundhagsskoene. Hvis det blir mye motbakker så koker det fort nedi der selv om det er iskaldt ute. Og selv om det har gått bra hittill så ser jeg ett potensiale for at det kan samles opp så mye fuktighet i sokker + innersko at jeg ender opp med å fryse allikavel når jeg kommer til en destinasjon og blir mer statisk. Selve sokkene er en annen greie jeg har fokusert mer på de siste årene. Moderne ullsokker er ofte laget med elastikk og smal fasong for å sitte tett på foten. Elastikken gjør også at de kan selge den samme sokken/størrelsen til personer med veldig forskjellig fotstørrelse. Etter mange år med frysing har jeg endelig skjønt at dette er riv ruskende galt. Jeg kan godt ha en sånn "fancy" sokk innerst for å unngå at det baller seg til når det blir flere lag, men da må jeg gjerne opp på størrelses-området over det jeg i følge produsenten hører hjemme i. Utenpå der må jeg ha en stor, fasongløs ullsokk som sitter løst rundt den innerste. Hjemmestrikk er best for å få det helt som jeg vil, men OBS har en som funker godt, men husker ikke navnet. Dette gjelder ikke bare ullsokker forøvrig. Nå kjøper jeg alle sokker "for store", og lurer på hvorfor jeg ikke fant ut dette før

Jeg kom litt sent til diskusjonen her, så det har vel ikke mye å si ettersom TS har gjort sitt valg. Personlig hadde jeg ikke brukt mye energi på å velge undertøy til stillesitting. Varme (eller rettere sagt isolasjon) er summen av alle lagene. Det er behagelig med godt undertøy i kulda, men stort sett er det ikke her mann hverken ønsker- eller får mest isolasjon, hverken pr. krone eller vektenhet. Så til stillesitting der det ikke er andre hensyn å ta, så er det egentlig bare å pøse på med flere lag til du ikke fryser. Problemet med å holde seg varm nok ved stillesitting i kulda er nettopp at det fort blir for varmt hvis mann må røre på seg. Og det må mann jo som regel i noe grad. Derfor foretrekker mange å fokusere på undertøy som er god på å håndtere overskuddsvarme og svette. Så kan mann regulere isolasjonen (varmen) med øvrige lag som er lettere å ta av og på. Nå fant jo TS seg ett godt plagg som også fungerer greit når mann svetter litt, så det gikk jo veldig bra dette, men også verdt å tenke på at for ca. samme pris og 2/3 av vekten kjøpte jeg en Norrøna Trollveggen superlight down850 Hood dunjakke på outlet i fjor høst (lett tilgjengelig både fra Norrøna og flere butikker til ca. 2000). Endte opp med å returnere den fordi jeg ikke hadde skjønt at den manglet snorstramming nederst, men alikavel ett godt eksempel på ett plagg som er veldig lett å ta med for å justere isolajon etter behov. Jeg kjøpte den ekstra stor for å brukes over en annen boblejakke, så da ble det litt vel åpent i underkant uten skikkelig stramming

Som du er inne på vil skotrekk fungere bra. Jeg har "Lillsport Skotrekk Thermo". De har et tykk "pile fleece" på innsiden. Jeg trer dem utenpå langrenn-skoene når det er kaldt. Skotrekk gir ingen isolasjon mot bakken men kanskje skotrekket gjør at du kan ha tynnere sokker og tjukkere innersåle.

....jeg kan være enig i at å " sprade rundt med ettersittende klær blant folk" ikke er optimalt, men min utfordring er å generelt " være blant folk", derfor er jeg oftest "alone", og da velger jeg den totalt sett beste ulla framfor å se ut som det samfunnet krever av menneskets utseende. I kulda er jeg opptatt av å kle meg best mulig uavhengig av å ta hensyn til noe eller noen.

Lenker av diverse slag i runder inne. Vet ikke hvilken lavvo du har, men de fleste har opphengsmuligheter nedover sidene. En med mange led pr lengdemeter gir jevnere lys og det er en fordel slik at det ikke står noen foran lyskilder og blokkerer mye lys. (Hilsen lavvobrukende elektriker) Vi har brukt den her typen mye. Bilde tatt fra random nettside jeg fikk opp blant de første så går ikke god for den:

Flott turrapport! Jeg begynte å lese denne forleden, men må ha blitt avbrutt og glemte å lese resten, så takk til @ost for bump Vi gikk i fjor sommer igjennom områdene fra Dalholen, Fundin, Ålbusetra og til Kvikne. Veldig fint der! Det ble et av favorittområdene, og et sted jeg har store ambisjoner om å dra tilbake til med fjellski og pulk! Det virket helt prima for akkurat det.

Den var heftig tjukk ja Ikke uenig med elgen. Utblokking av skoen og få til en større "tåboks" kan være lurt, om det er mulig å få til på støvelen du har. Har selv anskaffa vinterstøvler til hundekjøring og ha støvler som jeg kan bruke i de virkelig kalde dagene. Har sjekka opp en del videoer på Y.T og fulgt med anbefalinger Jokkmokkguiderna. De anbefaler at man velger en støvel med mye plass framme og høy tåboks på støvler for de kaldeste dagene. Kanskje ikke helt overførbart til skistøvler, da disse ikke alltid er så gode å gå med. Mine Kamik støvler ikke noe særlig å gå langt med, men de er i alle fall varme. Tenker at det kan være lurt med forskjellige tiltak, slik at det også kan reguleres andre veien, litt kjipt med støvler som er varme når det kaldt, men da vil de være ubrukelig når det ikke er fult så kaldt. Tenker at det kan funke bra, men borrelåsen må være robust, slik at den ikke går opp under bevegelse. Går borrelåsen opp under turen uten at du oppdager, kan snø komme på innsiden som smelter og senere fryser til is.

Romslighet i skoen er etter min mening viktigere enn fler/meget tykke ullsokker!! Jeg har flere meget billige relativ tynne fily/reflektor såler. Et par har lammeull/reflektor. Så de finnes, men jeg husker ikke hvor de er kjøpt? Claser'n, Biltema ?? Elgen

Jeg har skoovertrekk til skisko, med NNN, altså vanlig langrenn. Det hjelper merkbart når det er som kaldest. Noe ala disse https://www.lillsport.no/skoovertrekk/44-244-boot-cover-thermo-black.html#/20-storrelser-44_45 Om de passer til BC vet jeg ikke, og mine Lundhags skistøvler med BC er alt for voluminøse til at det vil gå. Til gjengjeld er Lundhags med ullkartank veldig god og varm.

Du har nok fått med deg de viktigste nasjonalparkene. Kan legge til Rago og Dividalen på den lista 😊 Ellers finner man ofte disse trærne i naturreservat, etter en periode med fokus på barskogvern rundt 2000-tallet. Da var det, i alle fall her nord, stort fokus på gammel furuskog. De fleste har bevaring av gammel furuskog, døde trær, gadd eller læger som verneformål. Disse naturreservatene har gjerne strenge regler for bålfyring, om det er åpnet for det i hele tatt. I våre områder står det gjerne "bålfyring er kun tillatt med medbrakt brensel på oppmerkede båtplasser ". Veldig bra at Monsen retter fokus mot dette! Han var en av verstingene når det kom til å lage store leirbål med død furu. Tror han selv har sett, med egne øyne, hvordan det kan påvirke landskapet (ref Femundsmarka). Her er forresten en tekst jeg og en kollega (han som kom på navnet Zombie-furuer😅) skrev på Rago sin Facebookside i forbindelse med nasjonalparkens 50 årsjubileum: Kjenner du til zombie-furuene i Rago? Ja, de døde trærne i nasjonalparken er faktisk fulle av liv! I hullene bor fugler, mår og ekorn. Og inne i veden vrimler det av sopphyfer og insekter. I de nordiske landene finnes det nærmere 4000 insektarter og over 2000 sopparter som lever av å spise døde trær. Mange av disse er rødlistede, da død ved har blitt en mangelvare i våre skoger. Hvorfor er det så mange arter som spiser død ved? Det er fordi veden inneholder mye energi. Energi som vi kan bruke til et kaffebål, eller som sopp og insekter kan bruke for å vokse seg store. Selv om det er mye liv i de døde furuene vil de ikke løpe eller hogge etter deg, som zombier. Og du må heller ikke hogge i dem. De døde trærne er fredet i hele nasjonalparken for å gi sjeldne arter av sopp og biller mulighet til å spise i fred og ro. Derfor må ikke de døde trærne brukes til å brenne bål. Vi har derfor lagt frem bjørk på bålplassene ved Storskogvatnet, som du kan bruke når du skal koke deg kaffe eller grille pølse. Neste gang du spiser nisten ved bjørkebålet og nyter villmarken, send også en tanke til de tusende usynlige som samtidig har sin velfortjente lunsjpause i furuene omkring deg.

Fint å være til inspirasjon. Jeg har ikke noe erfaring med andre farkoster en robåt og kano på hytta, og det er jo greit for å ta korte turer utpå vannet. Starta med packraft via i et tilfeldig bekjentskap, hadde neppe starta uten det tror jeg. Går jo unektelig smidigere med kajakk, men den er jo ikke like stabil. Begynte å padle på tampen av 2020-sesongen, og har ikke vurdert å prøve kajakk. Kano på langtur er sikkert kjekt om man er to, men på overnattingsturer foretrekker jeg å være alene,. Det at jeg bor i leilighet uten mulighet for lagring av ab noe større en packraft, og at jeg gidder å kjøpe bil for å frakte rundt på farkoster, så blir det fortsatt "den underbara uppblåsbara" på meg.

Har kjøpt et par Altra Lone Peak 9 and wanderer (er det for andeføtter?) merket ganske tidsriktig med tokyo Japan . Utrolig godt grep og kjempestor tåboks som tar tak uansett. Spent på hvor godt de holder i hop. Sitter å skriver på en fjelltopp- nydelig dag. Jeg var usikker på disse. Man får 10% når man er ny kunde hos altra og om man lager seg konto - legger de i handlekurven og logger ut så får man 15% - jeg ble lokket i den «fella» men angrer ikke et sekund.

De siste årene har jeg hatt 3 enmanns telt å velge mellom; Hilleberg Unna, Hilleberg Enan og Vaude Space seamless 1-2. Det sistnevnte er det teltet som har klart flest bruksdøgn. Dette er et telt som blir oversett av mange, men har mange gode egenskaper: du kan slå det opp med yttertelt og innertelt samlet, eller bare bruke innerteltet på de varmeste sommerdagene. Teltet har også en ekstra lagringsvestibyle i tillegg til inngangen. Det er meget raskt å slå opp og lett å få stramt og fint. 1600g. Er det teltet jeg har med høyest trivselfaktor og det som blir med oftest om jeg ikke skal på høyfjellet. (Har også brukt det fjellet.)

Ville anbefalt deg å kjøpt noe av god, kjent kvalitet brukt på Finn, Helsport f.eks