Vinnerliste

Hei Pølser syns jeg smaker bra og metter. La pølsene trekke i nok vann ca ti min. Fyll på med potetstappepulver i kokevannet. Rør rundt. Tilsett gjerne en stor klatt smør. Vipps, nå har du komplett middag i kun en gryte. Masse næring, og billigere enn frysetørret turmat.

Hvis jeg skal ha med våtservietter, bruker jeg de som har ligget så lenge i skuffen at de har tørket ut. Veier mindre enn de fuktige. Når de skal brukes fukter jeg dem med noen dråper vann.

For mitt eget tilfelle med en Helsport Rago X-trem dunpose og Halite Overbag Lite (ikke lenger i produksjon) synes jeg overbagen er mer enn romslig nok for soveposen. Ikke noe problem med komprimering i hvert fall. Rago posen er også av typen ganske romslig.

Må nesten følge opp egne innlegg og. Da har jeg testet en stykk vinterpose i dun, Marmot Never Summer(?) komfort -10C, inne i en Halite Overbag, komfort 7. Iht KI så skal dette holde til komfort -20, ish. Litt usikker på hvor kaldt det ble. YR sier -15 klokken 5 på natten, Snapchat sier -19 når jeg tok bilde av utsikten kl 9, men orket ikke å gå ut av posen for å sjekke termometeret som hang litt for langt unna. Det var en liten bris nå og da som dro som et kaldt teppe over ansiktet. Og vi sov under åpen himmel med plenty underlag. Førsteinntrykket er at overbaggen er et godt konstruert produkt, 3 dragere på 2 lange glidelåser, 3 strammere av hetten, veldig smart med lomme til pute i hetta. Posen er overraskende tynn, ikke mange cm tykk. Men hvis vind og vanntett så er det en fin "grevling" på vinteren. Men jeg ble kaldt og frøs tidlig på morgenen. Er litt usikker på om det skyldes urealistisk kombinert komfort, eller "brukerfeil". En "brukerfeil" kan være at jeg er 190cm/93kg, og har L versjon i dunpose, som fører til at overbaggen komprimerer dunet. Følte allerede i test innendørs som om dunet innerst ikke fikk full loft som hvis brukt alene. Overbaggen er ikke tung, men virket til å trykke ned noe. En mer alvorlig brukerfeil kan være manglende lukking av dunkragen. Jeg liker å ha ansiktet klar av posen og hetten snurpet igjen. Dro og dro i strammeren til kragen uten å få det helt til, etterhvert bare holdt jeg i snoren. Oppdaget dagen etter hjemme at snoren hadde kommet ut av strammeren, slik at selv om jeg holdt kragen stramt igjen i starten så kan den ha åpnet seg mens jeg sov. Heller nok endel mot denne forklaringen. Kona som lå ved siden i en Marmot Perform komfort -11 fiberpose størrelse L og en gammel Helsport sommer fiber pose sov varm natten igjennom. Hun hadde god plass innvendig. Opplegget må rett og slett testes igjen. Alt i alt så liker jeg overbaggen. Hadde et håp om at den kan gjøre en 4 sesong om til en 5 sesong, men er litt i tvil hvis dunposen ikke får full loft. Vil gjerne høre hva andre har erfart om dette. En siste ting. Investerte i en ny Silva Free hodelykt til jul, og første tur med den. Ved omkledning til camp klær er jeg vant til å legge alt utover soveposen når det er under open himmel, for da kan jeg ha føttene på liggeunderlaget om nødvendig. La derfor også lykten der når jeg skiftet overkroppen. Oppdaget etterpå et brennmerke igjennom overbaggen der lykten hadde ligget. Så, overbaggen liker ikke varme, og Silva Free produserer mye varme. Bare en heads up for begge. Har brukt BD i "alle" år, og aldri opplevd en slik varmeproduksjon. Ganske heftig økning i lumen som sikkert forklarer det, men kommer fremover til å behandle lykten med langt mer varsomhet.

Jeg kjøpte to par av disse. Det ene paret bruker jeg som arbeidshansker i fjøset og i skogen, mens det andre paret er turhansker. De er helt nydelige. Har enda til gode å fryse i de. Var på beitebefaring på snøskuter i -18 grader og vind. Holdt meg god og varm på hendene, selv om jeg måtte ta de av for å fotografere. Da tok det typ 3 sekunder før fingrene var gjennomfrosset, men ble varm kort tid etter jeg tok på hansken. Reineierne snøftet av at jeg brukte hansker og ikke votter. Note to self: ta med kamera med utløser neste gang jeg skal på beitebefaring! I sommer kjøpte jeg lillebroren Granberg 1053, som jeg har brukt på turer sommerstid og en del på elgjakt. Har også brukt de på skiturer, når det ikke er bitende kaldt. Veldig fornøyd med disse og. Ville bare takke for tipset! 😊

Hei folkens! Tenkte å starte en tråd med enkle turtips og små hacks som ikke nødvendigvis står i pakkelister eller utstyrstester, men som faktisk gjør turen mer behagelig, ryddig og effektiv – enten det er dagstur, helg eller lengre tur, sommer som vinter. Dette kan være alt fra: hva du alltid gjør først når du kommer frem til leirplass hvordan du organiserer campen for å unngå rot små grep som sparer tid, energi eller frustrasjon vaner du har lært deg etter mange turer (eller tabber 😅)

Endelige resultatet ble noen «Tåladder 2026 edition». De er enkel å ta av og på, og sitter ganske stramt over vristen når de dras på, men ikke så stramt at de reduserer sirkulasjon på noe vis. Bare slik at de ikke kommer snø inn bakfra. Jeg har limt den grove borrelåsen på skoen, og sydd den mye borrelåsen på på innsiden å tåladdene. De sitter bra, så det bør ikke komme mye snø mellom her. Det er kun behov for disse i veldig kaldt vær. Ved -10/15C og varmere ser jeg ikke behovet. De kan brettes ned nok for å justere snøringen på skoene, og er lett å ta av/på med hansker på fingrene. Kun 25 gram per fot. Utfordringen med vanlige skotrekk til BC er at alt som går under skoen der skinnen er kan ødelegge sko/binding, eller føre til at det blir krefter som til slutt drar ut bøylen på BC skoen. Jeg tenker dette blir bra jeg. Kanskje jeg lager noe lignende til randonee-støvlene også Så har jeg kjøpt Helsport Blizzard fotposer, som jeg trer over skoene/bena når jeg etablerer og river camp. De nye veier bare 105 gram per fot og skoene glir fint nedi disse. Dette vil hjelpe på å beholde varmen i det som ofte er den kaldeste aktiviteten på turen.

Tok av bindingen for å se på platen og syntes ikke det så helt bra ut å skru en annen type binding oppå der. Dro innom en sportsbutikk og konfererte litt med de, landet på å ikke gjennomføre bindingsskifte. Vurderte å returnere skiene, men prøvde et par combisko mens jeg var der som faktisk ga overraskende god støtte, så kjøpte de og lander trolig på å selge BC-skoene jeg kjøpte i fjor. Jaggu ikke bare bare å lande på god løsning uten litt styr først 😅 Tusen takk for hjelp og innspill, veldig nyttig i prosessen 😊

Kort fortalt så har jeg lenge hatt den meningen at man gjerne kan bestille søkker, dupper og liknende hos Temu, men at man bør unngå kroker. Men etter å ha sett noen videoer på YouTube ble jeg fristet til å teste noen. De har blitt testet på mildt vitenskapelig vis, ved at jeg: * fysisk kjenner på tuppene for å sjekke om de er skarpe. * trekker i begge ender av dem med en knipetang (med en splitt ring på kroksiden) for å sjekke hvor sterke de er. * teste vridningsmotstand med fingre og knipetenger * gjør det samme med tilsvarende kroker fra Mustad. 9KM DWLife: Her var det 160 sirkel kroker for 81 kroner. Og etter å ha testet dem kan jeg ikke si noe annet enn at dette er helt fantastisk verdi for pengene. Krokene virker minst like gode som Mustad kroker i tilsvarende prisklasse. Dette er gode kroker, fullt på høyde med Mustad, men ligger nok litt under Owner sine. Natufish EWG Krok #10 Dette er ikke en kroktype jeg normalt bruker, og den har mye tynnere streng enn jeg er vant med. I tillegg er det str 10 som er veldig små kroker. Inntrykket jeg får er at de er verken spesielt gode eller dårlige, hvis man skal fiske etter småfisk så hadde jeg glatt brukt dem, men du hadde nok uten tvil tapt en storfisk på de her. Så jeg ville ikke ha kjøpt dem igjen, i alle fall ikke i så liten størrelse. Men når det er snakk om 50 kroker for 40 kroner, så virker de helt greie. Hirisi Dropshot Kroker, de her var bare helt sinnsykt skarpe og ekstremt sterke for størrelsen. Dette ligger helt oppe i samme klasse som feks Owner-kroker. Og når 50 stk koster kun 34 kroner så kan jeg ikke gjøre noe annet enn å anbefale de her på det varmeste. Dette er bare helt utrolig bra, bedre enn noe som helst tilsvarende jeg har kjøpt i Norge. Nonamne Dropshot Kroker, 200 stk for 53 kroner. Oppfattes som tilsvarende skarpe og sterke som Mustad sine klassiske mark-kroker. Jeg kan ikke si noe annet enn at jeg er jevnt over imponert. Det er variasjon, 9KM og Hirisi (Merkevarer) holdt mye høyere kvalitet enn varene uten merkenavn. Men det ingen av krokene her jeg oppfatter som dårlige, dette er rett og slett gode produkter alt sammen. Og variasjonen er ikke noe større enn hva jeg har opplevd fra Skittfiske.no eller den lokae sportsbutikken.

Jeg klippet ut bunnen av en 30 år gammle syntetpose. Sydde strikk på den slik at den ligger på topp hele natten. Den tar all fukt fra soveposen og teltet, veier 350gram, og hjelper litt på varmen. Bruker klær i soveposen, og varmeflaske, om det er for kaldt.

Jeg har bare kjøpt den i dagligvaren. Disse små posene i bakeavdelingen. Bruker kanskje 1-3 ts i et lite kar.

Jeg pakker fundament ulikt om jeg skal gå 3 km for å campe ved et fiskvatn i tre dager, kontra å gå 50 km fra A til B. Jeg pakker og ulikt om jeg skal på høyfjellstur eller i skogen. Sistnevnte tar jeg utgangspunkt i at jeg kommer til å tilberede noe av maten på bål, mens på høyfjellet tar jeg høyde for at jeg skal bruke primus. Svaret mitt for øvrig fokuserer på sommerturer.

Hei! Da har jeg testet en stykk vinterpose i dun, Marmot Never Summer(?) komfort -10C, inne i en Halite Overbag, komfort 7. Iht KI så skal dette holde til komfort -20, ish. Litt usikker på hvor kaldt det ble. YR sier -15 klokken 5 på natten, Snapchat sier -19 når jeg tok bilde av utsikten kl 9, men orket ikke å gå ut av posen for å sjekke termometeret som hang litt for langt unna. Det var en liten bris nå og da som dro som et kaldt teppe over ansiktet. Og vi sov under åpen himmel med plenty underlag. Førsteinntrykket er at overbaggen er et godt konstruert produkt, 3 dragere på 2 lange glidelåser, 3 strammere av hetten, veldig smart med lomme til pute i hetta. Posen er overraskende tynn, ikke mange cm tykk. Men hvis vind og vanntett så er det en fin "grevling" på vinteren. Men jeg ble kaldt og frøs tidlig på morgenen. Er litt usikker på om det skyldes urealistisk kombinert komfort, eller "brukerfeil". En "brukerfeil" kan være at jeg er 190cm/93kg, og har L versjon i dunpose, som fører til at overbaggen komprimerer dunet. Følte allerede i test innendørs som om dunet innerst ikke fikk full loft som hvis brukt alene. Overbaggen er ikke tung, men virket til å trykke ned noe. En mer alvorlig brukerfeil kan være manglende lukking av dunkragen. Jeg liker å ha ansiktet klar av posen og hetten snurpet igjen. Dro og dro i strammeren til kragen uten å få det helt til, etterhvert bare holdt jeg i snoren. Oppdaget dagen etter hjemme at snoren hadde kommet ut av strammeren, slik at selv om jeg holdt kragen stramt igjen i starten så kan den ha åpnet seg mens jeg sov. Heller nok endel mot denne forklaringen. Kona som lå ved siden i en Marmot Perform komfort -11 fiberpose størrelse L og en gammel Helsport sommer fiber pose sov varm natten igjennom. Hun hadde god plass innvendig. Opplegget må rett og slett testes igjen. Alt i alt så liker jeg overbaggen. Hadde et håp om at den kan gjøre en 4 sesong om til en 5 sesong, men er litt i tvil hvis dunposen ikke får full loft. Vil gjerne høre hva andre har erfart om dette. En siste ting. Investerte i en ny Silva Free hodelykt til jul, og første tur med den. Ved omkledning til camp klær er jeg vant til å legge alt utover soveposen når det er under open himmel, for da kan jeg ha føttene på liggeunderlaget om nødvendig. La derfor også lykten der når jeg skiftet overkroppen. Oppdaget etterpå et brennmerke igjennom overbaggen der lykten hadde ligget. Så, overbaggen liker ikke varme, og Silva Free produserer mye varme. Bare en heads up for begge. Har brukt BD i "alle" år, og aldri opplevd en slik varmeproduksjon. Ganske heftig økning i lumen som sikkert forklarer det, men kommer fremover til å behandle lykten med langt mer varsomhet.

Stort spørsmål som det er vanskelig å svare konkret på. Det kommer fryktelig an på turen. Sommer - vinter? Lengde i kilometer? Tar med meg mer "ferskvare" jo kortere jeg går. Går jeg sammen med noen? På korte koseturer 1-3 dager kan jeg ta med meg masse god ferskvare, frukt, grønnsaker, kjøttstykker, men dette er mat som har høy vekt, og skrotes hvis det er turer hvor det skal forseres kilometer. Da går det mer i tørrmat - det er jo typisk frysetørret turmat, men Toros pastaretter funker også bra for min del. Disse er en del billigere, og familiepakningene holder for to måltider. Det samme gjelder egentlig for brødmat. På korte koseturer tar jeg med brød og pålegg, omtrent som om jeg var hjemme, mens på lengre turer blir det mer knekkebrød og enkle pålegg. Jeg er generelt glad i tubeoster og spekepålegg på tur. I den ekstreme enden har jeg gått ukesturer "uten" mat i sekken, der det er en del av turens formål. Da tar jeg med stekepanne, litt stekesmør, salt og pepper... og mine beste fiskesluker! Ti dager er vel den lengste turen jeg har gått uten annen proviant enn nevne smør, salt og pepper, men da var jeg passe lei ørret/røye. Jeg planlegger ofte bare for to måltider per dag. Et brødmåltid morra/lunsj, og en middag. Og så snacker jeg litt nøtter og sjokolade i mellom måltidene.

Jeg vet lite om Madshus Fjelltech M50 Skin og platen der, og har ikke brukt NNN- BC. Vi har flere par tilsvarende ski i familien, Åsnes MR48 og Fischer E89/TN59 som brukes på turer som går delvis i og delvis utenfor spor. Skiene brukes utelukkende med NNN/Turnamic/Prolink kombisko og fungerer veldig bra, men Fischer Control/Jr. Combi skiskoene ble i mykeste laget. Skøytesko ble for stivt, bortsett fra et gammelt par med myk såle. Det høres ut som du allerede har bindinger på de, så jeg ville vurdert kombisko. Flyttbar binding kan også være fint på felleski for å justere forholdet mellom feste og gli. Jeg ville ikke valgt NNN-BC Magnum på en såpass smal ski. Jeg ville kontaktet Madshus om montering av NNN-BC binding på M50.

Mye av de samme modellene som blir anbefalt her på forumet. Skal ikke være bombastisk, men jeg mener at de fleste Nord- og Sørpolfarerne ofte har med seg ett ekstra par med ski. Ekstra par ski kan også brukes til å fikse pulken om den havarere etc.

Den letteste brukerfeilen å få til er å fylle flaska litt for full, eller at den er fyllt opp passe, men ligger litt for skjevt. Det som skjer er at luftrøret som skal ligge over bensinnivået og dra inn luft, drar inn bensin også. Da fyller du brenneren med bensin og alt tar fyr. Jeg har vel brent over 10l på vinteren med min Stormbreaker, det har vært under -30 på det værste. Eneste jeg har gjort med den er å smøre pumpegummien for sikkerhets skyld. Ikke spør hvordan jeg vet det med overfylling...

Selv har jeg planlagt å undersøke saken videre i en 10-40 år. Man kan aldri bli helt sikker.

Hei, på NPL i 2023 brukte jeg kun ett par ski - Åsnes Amundsen smørefri variant. Kortfell var med - men ble sjelden brukt. Skiene var litt slitne på slutten, men holder fortsatt og har vært på noen turer siden. I fjor gikk jeg Finnmark på tvers - Fra Vardø til Alta - og brukte da noen smørefrie Fischerski (Transnordic 66 crown/skin). Jeg fikk inntrykk av at disse er litt mindre slitesterke enn Åsnes-skiene uten at jeg kan si det sikkert. Smørefritt er forresten genialt på langtur, anbefales!

Har ikke sett så nøye på Nis 3.0 platene, men "forhøyningene" ligger vel yttest på sidene og kan skape en "platform" for bindingen. Det er viktig at bindingen har støtte ut mot kanten. BC bindinger er helt slette under, så de behøver noe plant å ligge an mot. Regner med at nis platen er lengre enn bc bindingen vil bli, men det er ca 11cm fra bøylefestet og fram til tuppen på bc. Bøylefestet skal være i balansepunktet. Balansepunktet finner du ved å legge skien på kanten på en linjal og se hvor den balanserer, så trenger du at nis platen strekker seg 11cm lengre frem. Kan hende jeg ville fuget igjen fordypningen som er i nis platen, ihvertfall den delen som er under der frontstykket kommer, ellers vil det legge seg snø og is der. Det er bare å fylle i "ett eller annet" som du tror limer seg fast, og dra det slett med en sparkelsleiv eller noe. Blir kanskje mindre gris om du lar dette tørke før bindingen monteres. (Løsner det blir det kanskje liggende igjen under der uansett). Med mindre nis platen sprekker når det skrus noe fast i den, blir festelengden til skruen lik som ellers, mens den delen av skruen som er i selve skikjernen bir kortere. Her er et bilde som viser forskjellen. Tror ikke selve fremparten er bredere, den ser bare kraftigere ut

290 gram. Det som er aberet med andre flasker er når man telter i streng kulde. Man må passe på at ting ikke fryser hele tiden, og før eller siden glemmer man seg. så jeg har kommet til at en termoflaske er verdt vekten.

Å pakke sekken eller pulken på en måte som lar deg pakke ned _alt_ (utenom telt) på innsiden av teltet er noe som gir meg mye, spesielt i dårlig vær. Når man først går ut er det kun teltet som skal ned, og det skal plasseres i sekk/på pulk på en måte som gjør at du ikke behøver å eksponere noe av det andre utstyret for elementene. F.eks. ved å måtte ta noe ut først eller løsne annet utstyr for å få pakket teltet. Eksempelvis går teltet alltid i eget bunnrom i sekken, eller på utsiden, toppen av sekken/pulken. Der er det også lett tilgjengelig for å være det "første" man tar ut/av sekk/pulk når man kommer frem til leir, uten at noe annet må ut.

Her følger en rapport fra fjorårets vintertur fra Hjerkinn til Glåmos. Det ble tolv dager som inkluderte både polare lavtrykk og en hoppende hare som ble redningen når risikovurderingen sviktet. Men også et nytt hjelpemiddel for å bekjempe høydemeter, en mulig vidundermedisin mot «pulk-velt-fobi» og ikke minst en lang aketur. Turen ble gjennomført 2-13 januar 2025. Vedlagt ligger også et mer detaljert kart over ruten jeg tok. God lesing! Hilsen Haavard Haaskjold Dag 1: Hjerkinn Stasjon – Gåvålivatnet (936) Nytt år, ny tur. Med nyttårskalkunen fortært satt jeg meg på toget med pulken full av Real turmat. Det var andre nyttårsdag og årets høydepunkt var allerede på trappene, den årlige vinterturen. I år, som i fjor, startet turen på Hjerkinn, og målet var å gå nordøstover i to uker (i fjor gikk jeg sørover). Vel fremme med morgentoget fra Trondheim startet jeg å gå i ellevetida og krysset E6 halvannen kilometer nord for stasjonen. Deretter la jeg kursen rundt Hjerkinnshøe (1293) og holdt meg på samme høydekote i et ganske lettgått terreng litt overfor E6. Enn så lenge var været greit, men det var meldt et polart lavtrykk det neste døgnet. Etter et par timer på skiene slo jeg derfor tidlig leir ved mens det enda var lyst. I ly av en klynge med bjørketrær ved Gåvålivatnet (936) var det tid for teltkos med primus og middag mens jeg ventet på uværet som var i vente. Bilde 1: Klar for det varslede uværet – camp under en bjørkeklynge ved Gåvålivatnet. Dag 2: Gåvålivatnet (936) – Sør av Knatten En natt med kraftig vind. Jeg har etter hvert rundet 100 vinternetter (inkludert en Grønlandskryssing) i Helsport Patagonia-teltet opp gjennom årene, men denne natten og morgenkvisten tror jeg må være blant de aller mest vindfulle. Akkurat hvor mye det blåste vet jeg ikke, men skjermdumpen fra yr.no indikerer at det blåste friskt. Men teltet oppførte seg, som alltid, eksemplarisk og jeg lar meg aldri slutte å fascinere av hvordan en slik tynn duk beskytter så utrolig bra mot de heftige naturkreftene. På innsiden er det godt og lunt, utenfor herjer Kong Vinter så det virkelig rister i de doble teltstengene. Utpå formiddagen forsvant det polare lavtrykket like fort som det var kommet og det var på tide å sette kursen videre. I løpet av de få timene lavtrykket herjet hadde det dumpet en anstendig mengde snø over Doverfjell så fort gikk det ikke mens jeg lusket meg sørøstover i dyp snø over vannene som lå som perler på en snor nedover. Etter å ha labbet over Søre Kvitdalsvatnet (931) dreide jeg nordøstover oppover lia mot Hjerkinnsætri. Her var det dyp snø, men heldigvis var det mulig å følge traktorveien oppover det første stykket. Omsider ute av skogen og inn på snaufjellet økte farten mens gikk nordøstover og passet på å holde god høyde overfor Kvitdalen nedenfor. Når klokka ble 16 og mørket meldte seg slo jeg leir sør av Knatten, ca 2km sørvest av Kvitjørnin (1102) Bilde 2: Polart lavtrykk gav en frisk start på turen, men inne i teltet var det lunt og godt Dag 3: Sør av Knatten – Fundindammen (1022) God natt i teltet. Med vekkerklokken på 06.00 var jeg klar til å gå 08.30 i grålysninga. Så tidlig på året kommer jo ikke dagslyset før i nitida her på Dovrefjell. Kursen fortsatte over Kvitjørnin (1102) og deretter nedover Fyfældalen. Her er terrenget litt knudrete med moreneplatåer, og jeg forsøkte å holde meg godt oppe i høyden på østsiden av dalen med mål om å komme meg inn på sæterveien som går nordover mot Fundin (1022). Det ble litt frem og tilbake for å unngå de bratteste moreneskråningene, men det var relativt greit å finne farbar rute. Denne formiddagen fikk jeg testet en ny patent, nemlig «Paris Side-by-Side løsningen». Det er jo alltid moro å teste nye løsninger, og etter å ha blitt inspirert av en kar på Friluftsliv Norge gruppen på facebook (tror kanskje han het A.Sætre?) som hadde lagt ut bilder av to pariserbrett koblet sammen ved siden av hverandre måtte jeg jo teste ut dette. Jeg lider av «pulk-velt-fobi» og enhver vidundermedisin som holder pulkene på rett kjøl virket fristende, uansett hvilke bivirkninger det måtte gi. Jeg hadde derfor laget en slags kopi av denne løsningen hvor jeg har festet noen små stropper forut og akter på pulkene. Her fester jeg to 80cm lange brøytestikker og strammer til. Dermed blir de to pulkene stivt forbundet i begge ender uten at de «knekker» inn mot midten. Stabiliteten var upåklagelig og fungerte utrolig bra nedover alle disse skråningene i Fykfældalen. Litt mer dra-motstand blir det jo definitivt med to pulker i bredden, men gud bedre hvor stabilt det ble. Masse skråninger uten en eneste pulkvelt. Artig! Det å hele tiden mekke på litt utstyr, lære av andre og så teste ut, er jo en artig del av vinterfriluftslivet. Uansett, midt på dagen nådde jeg sæterveien som går mot Fundin og det var tid for å endre tilbake til det mer klassiske parisertoget med en pulk foran den andre. Det var forbausende kjapt å switche mellom disse to løsningene underveis og det viste seg å være ordentlig nyttig. I dette området var det vesentlig mindre snø enn på Dovrefjell og veien var til tider neste helt avblåst så jeg måtte kjøre litt slalåm for å finne snøflekker. Klart og fint vær med minus 15grader og når klokka ble 15.30 krysset jeg Fundin demningen og slo leir på andre siden. Bilde 3a: «Paris Side-by-Side løsningen. Forsøk på kur mot «Pulk-velt-fobi». Bilde 3b: Tilbake til den klassiske Parisertog løsningen. Dag 4: Fundindammen (1022) – Ålbusætra (977) Nok en god natt i teltet og klokken 08.15 startet jeg å gå med hodelykta på, mens morgenlyset kom sigende. En av de magiske tingene med å gå vintertur tidlig i januar synes jeg er akkurat dette med lyset. Norge er liksom helt «dødt» inne på fjellet tidlig i januar og det å se sola kommer krypende og kaste en slags lillafarge over omgivelsene mens en drar pulken alene i fjellet er helt spesielt. Det ble en nydelig dag med klarvær, vindstille, og et perfekt antall minusgrader mens jeg spiste kilometer. Fra Fundin gikk jeg først østover langs Sæterveien i 4-5 kilometer før jeg kom til krysset hvor det går setervei nordover oppover Setaldalen med Høg-Gia (1641) på høyre hånd. Det var lett å følge veien og tempoet blir jo vesentlig hurtigere her langs grusveien enn ute i terrenget, spesielt siden snøen var hard og veien avblåst. Oppover dalen passerte jeg flere store flotte sætre, men det var ingen spor etter mennesker her oppe så tidlig i januar. Jeg slo leir på noen flotte myrområder ved Ålbusætra (977) /Orkelkroken. Her kommer elva Orkla rennende fra Orkelsjøen og i morgen var planen å følge den Nord vestover. Bilde 4: Soloppgang tidlig i januar - magisk Dag 5 Ålbusætra (977) – Døvaldfjellet Å gå på elva eller ikke? Jeg grublet fælt på dette denne morgenen. Fra teltet så elva rolig ut og det fristet veldig å gå på den rolige islagte elva som snirklet seg nedover. Samtidig har jeg smertelig erfart på tidligere turer at dette ofte er et valg som «fanger». Da mener jeg «fanger» i den forstand at når en først har valgt å gå på elva kan det være vanskelig å forlate den når man kommer til områder hvor elva ikke lenger er farbar og trygg. Da er det ofte bratte elvekanter og vanskelig å komme seg opp med pulk i en bratt skråning og inn et tett bjørkekratt og dyp snø. Når jeg går alene uten turmakker blir dette et enda viktigere moment og jeg konkluderte med å droppe elva og heller følge en kurs noen hundre meter nordafor for å unngå det verste beltet med vegetasjon langs elva. Her går det også en bred sommersti og jeg fulgte denne ned til Staesvollen (924). Siste delen ned mot Staesvollen går gjennom skogsterreng og selv om det var sti gjennom skogen var snøen dyp og tempoet sank betraktelig. Fra Staesvollen fulgte jeg relativt åpent myrlandskap nedover noen hundre meter på vest-sida av Orkla-elva. Etter hvert som jeg kom lenger ned i dalen ble det mer og mer småkupert skogsterreng og målet var å nå den lille demninga som ligger der hvor elva gjør en markert nittigradersving like sør for Dølvaldsætra. Her starter nemlig en anleggsvei som jeg ville følge oppover Dølvadsfjellet. Den siste strekningen nedover mot denne demmingen var krevende siden det var mange skogdekte små koller og søkk som gjorde navigeringa kronglete. Uansett. Til slutt nådde jeg demningen og benyttet anledningen til å tømme pulkene for søppel og emballasje i søppeldunken som energiverket hadde satt frem ved rasteplassen ved demningen. Bilde 5: Hustrig over Døvaldsfjellet Dag 6 Døvaldfjellet – Storvangen (øst av Kvikne) I løpet av natten snødde det tett mens vinden fortsatte å øke. Teltet var mer eller mindre nedsnødd og det var åpenbart at det fine «nedrennet» jeg hadde sett for meg ned mot Stor-Innsjøen (821) aldri ble noe av. I stedet ble det en dag hvor jeg burde ha montert et roterende gult lys på pulken siden den minnet mer om en brøytebil. Sakte men sikkert brøytet jeg meg ved nedover lia før jeg nådde Stor-Innsjøen (821) etter noen timer og fortsatte klatringa opp til kammen sørøst av Vakkerlifjellet, fremdeles i dyp snø. Omsider oppe på toppen var det nå et par kilometer nedover til Rv3 langs en skogsvei som brukes til skiløype. Her var det ikke kjørt spor enda så tidlig på sesongen og snøen var dyp så det ble ikke noe særlig til ned-renn, mens jeg labbet nedover. Men så, når jeg nærmet meg Rv3 ved Kleiva kom dagens store høydepunkt. Og det var Ola fra Kvikne. Pulk-folkets gode hjelper. Ola, tidligere skiløper og bonde på Kvikne, var på vei oppover skogsveien med traktor og fres når jeg kom labbende nedover. Etter en hyggelig prat kunne han friste med skyss langs riksveien de to kilometerne opp mot Yset. Han skulle jo uansett samme vegen. Akkurat det å gå to kilometer langs Rv3 var noe jeg hadde gruet meg til, og planen var å sette opp teltet og vente til dagslys neste morgen før jeg gikk dette stykket langs riksveien. Men nå ble pulkene lastet opp i traktorskuffen mens praten gikk løst inne i en varm traktor. Fra Yset skulle jeg fortsette østover opp lia i retning Forollhogna nasjonalpark. Antall høydemeter opp fra Yset er ikke ubetydelig, og jeg var ikke sen om å takke ja når dagens helt lurte på om jeg hadde lyst at han skulle kjøre meg opp et par hundre høydemeter og sette meg av der hvor bebyggelsen ender. Her starter skiløypa videre østover opp mot nasjonalparken. Bilde 6: Ikke akkurat unassisted og unsupported, men stor takk til Ola fra Kvikne for særdeles effektiv kur mot høydemetersyke Dag 7 Storvangen (øst av Kvikne) – Overfor Storya Ny dag nye muligheter, men nå uten traktor. I dag skulle jeg inn i Nasjonalparken, og jeg gledet meg virkelig til å få oppleve Forollhogna nasjonalpark. Selv om skiløypa på nordsida av Ya-elva ikke var kjørt så tidlig på året var det en fin trase å følge oppover. Etter hvert ble jeg forbikjørt av to karer på scooter fra energiverket som skulle opp å inspisere et tunnelinntak på grensa til nasjonalparken. De etterlot seg det herligste scooterspor som økte farten betraktelig. Noen timer senere flatet terrenget ut og dalføret jeg hadde fulgt opp langs Ya-elva ble erstattet av et vakkert åpent, men småknudrete landskap med små koller og myrer. Det var greit å holde kursen litt oppe i høyden på vestsiden før jeg krysset elva i nordenden av dette myrlandskapet litt sør av Tjovholdet. Kursen videre gikk nordøst, mens jeg holdt en parallell kurs med elva Storya, dog noen hundre meter lenger sør. Her var terrenget lettgått og jeg fant etter hvert en fin teltplass i ruskeværet oppe i skråninga. Bilde 7: Teltplass i skråninga overfor Storya Dag 8 Overfor Storya – Rundfloen Dette var dagen da jeg fikk en kraftig påminnelse om risikovurdering. Takket være en hare som hoppet frem fra en stein like foran og løp bortover så jeg plutselig konturen av den bratte skrenten jeg hadde kurs rett mot. Akkurat i tide. Kun flaks. En skikkelig guffen opplevelse. Jeg var ganske sint på meg selv i teltet den kvelden ved utgangen av Rundfloen som ligger som en skål omgitt av fjellene rundt. Jeg skulles så klart slått leir tidligere på dagen når sikten begynte å bli dårligere. Jeg hadde jo studert ruten på kartet i detalj på forhånd og allerede før avreise identifisert nedfarten mot Rundfloen som et «pass på område» og merket det med en rød trekant på papirkartet fordi terrenget så litt guffent ut. Ruta går nordøstover over kanten mellom Budalsjtjønin (1053) og Tverrfjelltjørnan (1113) for deretter å fortsette ned mot Rundfloen som ligger i bunnen sør av Slettfjellet (1153) og selve Forollohgna (1332). Likevel ender jeg altså opp med å starte på denne nedstigingen på slutten av dagen og i sikt som har blitt gradvis dårligere. Det meste er hvitt. Alene. Jeg skammer meg når jeg ligger i teltet som nå er helt omringet av tjukk tåke. Jeg burde jo visst bedre. Litt på avstand har jeg prøvd å nøste litt i denne dagen og ser at det var flere ting i løpet av dagen som «gikk galt» og at jeg gradvis økte risikoen bit for bit. Når jeg leser dagboknotatene mine fra turen i etterkant blir det tydeligere. Allerede kvelden før hadde jeg begynt å «slurve» litt med noen telt-rutiner, med den konsekvens at jeg hadde lagt meg til å sove mye senere enn vanlig. Jeg sov også dårlig. Endelig ute av teltet etter en litt røff morgen satte jeg kurs om planlagt mot Tverrfjellet (1241), men et stykke god gammeldags feilnavigering gjorde at jeg gikk mot Brattøa (1221) før jeg oppdaget feilen og måtte dreie 90 grader og renne ned 100m høydemeter og opp igjen tilsvarende på andre side av dalen. Tilbake på riktig kompasskurs hadde jeg «kastet bort» to timer, droppet flere av de faste 10minutt pausene, og var ivrig etter å «ta igjen det tapte». Denne dagen ble en kraftig påminnelse om konsekvensen av å bryte rutiner. Fjellet er nådeløst. Jeg hevder ofte at jeg er veldig nøye og bevist på risiko når jeg ferdes i fjellet. F.eks. har jeg flere kjøreregler med klare kriterier og rutiner som jeg er streng til å følge. Et slikt kriteria er å ikke gå i for dårlig sikt, spesielt når jeg er alene. Snakk om å møte seg selv i døra. Her brøt jeg flere av mine egne kjøreregler, en etter en, og fortsatte uten å innse at jeg gradvis hadde flyttet (risiko)grensen. Bilde 8: Dårlig sikt og en kraftig påminnelse om risikobildet Dag 9 Rundfloen – Vangrøftdalen v. Tverrelva Fortsatt skamfull, men lettet etter gårsdagen ventet jeg i teltet til tåka rundt teltet lettet litt og gikk trygt nedover Snuddalen mot bjørkelia. Ikke mange minutter senere var jeg under tåkebeltet og kunne se nedover hele dalen. Her var det i starten litt knudrete terreng med små koller, bekker og skog så det ble en del buksering av pulk. Fort gikk det ikke. Men etter hvert åpnet dalen seg, og jeg nådde en seter som ligger øverst i dalen. Herifra går det grusvei helt ned til Dalsbygda sommerstid, så det var bare å følge traseen. Så tidlig på året var det ingen tegn til liv i noen av setrene som jeg passerte nedover. Selve Forollhogna (1332) var fremdeles omgitt av tjukk tåke så på turen gjennom nasjonalparken fikk jeg aldri sett selve fjellet som har gitt navnet til parken. Vindstille og minus ti grader ga flotte forhold mens jeg passerte flere og flere hytter og setre nedover. Når jeg slo leir i det åpne området hvor tverrelva møter Snuddalen hadde jeg fremdeles ikke sett noen mennesker. Bilde 9: Passerte flere Setre på veien nedover mot Vanggrøftdalen. Dag 10 Vangrøftdalen v. Tverrelva – Nordøst av Dalsbygda Knappe to måneder før Ski VM starter i Trondheim og på vei nedover dalen i retning Dalsbygda, i ett tempo som neppe hadde imponert Therese Johaug. Vel fremme i selve Dalsbygda følger jeg den snødekte veien som går oppe i skråningen og over nettopp det som på kartet heter Johaugen. Ikke lenger etter passerer jeg hoppbakken som ligger ved Engan sør-om Jakopåsen (946). Her er det et yrende liv og pågående hopprenn denne lørdags formiddagen. Selve hoppbakken blir nok kanskje litt bratteste laget med to pulker på slep så jeg tar heller høydemetrene i litt mindre porsjoner og passerer Austgården før jeg dreier 90 grader, inn på skiløypa ved Bekketrøa og oppover den åpne dalen mot Langhagen med Jakopåsen på venstre side. Her finner jeg en fredelig teltplass på myra som lyses opp av en kraftig fullmåne i nydelig vintervær. Bilde 10a: Fullmånen lyser opp teltplassen På Lanhaugen nordøst av Dalsbygda. Bilde 10b: Frisk morgen mens fullmånen er på vei ned i vest Dag 11 Nordøst av Dalsbygda – Kåppårflata nordøst av Røros Dag elleve på tur startet med å følge scooterspor i herlig kaldt og klart vintervær ned mot Sætersjøen (807) i et helt magisk lys denne morgenen hvor månen enda ikke var gått helt ned i vest samtidig som det blod-røde lyset i øst lovet at sola snart skulle dukke opp over horisonten. Etter Sætersjøen fulgte jeg løypenettet nedover mot Galåvollen. Et skikkelig artig ned-renn gjennom flott skogsterreng. Her dukket det også opp flere skiløpere på søndagstur som slo av en hyggelig prat. Deretter gikk kursen langs «Gamle Kongevei» som var snødekt og lite trafikkert. Veien går nordøstover og jeg kom til slutt ved enden av flystripa til Røros Lufthavn hvor en Dash 8 fra Widerøe gikk inn for landing. Jeg fortsatte gjennom Røros Sentrum, forbi kirka og inn på skiløypa som starter like overfor Røros hotell. Her ventet en nydelig skiløype innover det åpne snaufjellet. Etter noen kilometer med hodelykta på var klokka blitt 17 og det var allerede nydelig måneskinn, stjerneklar himmel og tjue behagelige minusgrader når jeg slo leir i et magisk vinterlandskap. Bilde 11a : Gjennom Røros Bilde 11b : Inne på fjellet igjen i måneskinn Dag 12 Kåppårflata nordøst av Røros – Glåmos Siste dag på tur. I dag gjenstår bare ca en mil ned til Glåmos og tog hjem til hverdagen. Nok en dag med flott kaldt vintervær og en herlig dag i skisporet. Ikke minst fordi det stort sett gikk nedover hele veien til Glåmos bortsett fra en liten stigning i starten oppover fjellet hvor Fjellhytta (Enarsvola) var. Deretter var det stort sett raka vegen nedover i herlig mykt underlag. Et skikkelig høydepunkt var når jeg pakket skiene på den bakerste pulken og kunne ake sittende på den fremste pulken i lange bakker. Helt suverent. Ikke så langt fra Glåmos passerte jeg en tømmerkoie hvor to personer stod og måkte snø. De fortalt at det jobbet med produksjonen av Netflix serien hjem til jul og klargjorde koia da de skulle spille inn en scene der dagen etter til neste sesong av den populære serien. Vel fremme på Glåmos «parkerte» jeg ved samvirkelaget mens jeg ventet på ettermiddagstoget mot Trondheim. Bilde 12: Artig aketur ned mot Glåmos 😊 rute_haavard25.pdf

Luke ut "kjekt å ha", så du ikke tar med deg mer enn du trenger. For å bli bevisst på dette så gikk jeg etter noen turer gjennom alt jeg hadde hatt med, la til side det jeg ikke hadde trengt å ha med. (Beredskapsting anså jeg naturligvis nødvendig selv om det ikke var blitt brukt.) Så veide jeg det, så ble jeg stadig litt mer bevisst og flinkere til å droppe unødvedige ting. Det er en del komfort i å ikke drasse med seg mer enn nødvendig.

Har du konkludert? 😅

Testet min nye brenner i dag: Soto Stormbreaker. Ikke at jeg har enormt erfaring med brennere, men må si at den er den enkleste multifuel brenneren jeg har brukt til nå. Eneste er at jeg føler kanskje flammen var litt for "gul", eller er det normalt litt gul flamme i tillegg til blå, eller skal den være helt blå? Må kanskje pumpe mer.. Jeg kjørte den på renset 4-taktsbensin fra Jula. Hvordan kjører dere vedlikehold på slike? kjører dere puss etter hver bruk? Hva innebærer en slik puss? Husker såvidt vi pusset de gamle primus brenneren med twist og rødsprit i Forsvaret. Men det er vel kanskje ikke lurt å gjøre på en slik? - Hvordan er det med oppbevaring? Kan jeg la flasken stå lagret med bensin og pumpen inni? Eller bør jeg tømme bensinen over i en annen beholder og lagre pumpe og flaske uten noe væske inni? (Mange dumme spørsmål, men fikk brenneren som en b-vare uten instruksjoner. 😅)

Here are more pictures of my 9 weeks stay on the Tellglacier during December-January-February. Take a good look at my big igloo pictures (you can see the second floor and some of the stairs). I go back next week to the Tellglacier to see what is left over of the igloo. Picture: 1: View (after Christmas) from inside my snowcave over the Tellglacier. 2: Inside the snowcave 3: Spooky landscape with the moon shining through a half cloudy sky. 4: First sun on the clouds, giving the snow a red look. 5: My igloo (before digging in) after throwing up snow: 5 meter width and 4 meter high. 6: The bike-generator inside my igloo. 7: Inside my igloo: Some of the stairs and my sleeping place (on the second floor) under the palmtree. 8: Inside my igloo: Down: My bike-generator. Up: My sleeping room (foot-end side). 9: Full moon at my campsite. 10: Full moon at my campsite. 11:The bike-generator inside the ice-cave. 12: Candles inside the ice-cave. 13: Campfire at the entrance of the ice-cave. 14: Campfire deeper inside the ice-cave.