Gå til innhold
  • Bli medlem

Spennende elvevadinger


mattings

Anbefalte innlegg

Er det noen som har noen spennende / artige / lærerike historier og / eller bilder om vading av elver de har lyst å dele med andre? Jeg har sett at det finnes noen tråder her på forumet der vading av elv er nevnt tidligere, men kanskje artig å få samlet noen flere historier her?

Jeg begynner med to elvevadinger jeg hadde da jeg og noen venner var på tur i Finnmark sommeren 2004. En av de mange positive tingene med Finnmark er at det her fortsatt er mye urørt natur og villmark, noe som gjør at det å komme seg over større elver straks kan bli en utfordring og spennede del av fjellturen.

Den første vadinga er over Jakobselva på Varangerhalvøya. Dette er ei stor elv som renner ut ved Vestre Jakobselv vest for Vadsø. På Varangerhalvøya eksisterer det ikke mange bruer når man kommer litt vekk fra sivilisasjonen. Så vidt meg bekjent er eneste broa over Jakobselva den som krysser brua nede ved veien langs sjøen. Vi kryssa elva ca 25 km oppstrøms fra denne brua. Vadinga foregikk med bukse og sko på. Dette fordi vannet var veldig kaldt (det var i midten av juni og snøen smelta enda i fjella), og uten sko og bukse kan man fort bli nedkjølt hvis vadinga tar lang tid. Strømmen var delvis sterk og rakk oss opp til skrittet. Jeg tipper avstanden over elva var ca 25 m. Vi var fire personer og en hund som skulle over. For å få med hunden og unngå at den ble tatt av strømmen måtte eieren slepe den med seg over. Dette fungerte greit, men var ekstra krevende for han, da fotfeste måtte passes ekstra godt på. Selv brukte jeg stokk under vadinga, noe som er til stor hjelp for å holde balansen når strømmen er stri og man har tung ryggsekk på ryggen.

Den andre vadinga er over Stabburselva et godt stykke opp i Stabbursdalen. Her vada vi elva rett over der Bohkosjohka renner inn i Stabburselva. Stabburselva er ganske stri mange steder før man kommer så langt opp som dette. Vi hadde fulgt elva oppover i tre dager, og dette var første stedet vi annså som tilnærma helt trygt å krysse elva på (vi skulle samme retning som elva ganske langt uansett, så når vi kryssa hadde ikke så mye å si). Det var i utoset av en elveutvidelse. Det var ganske dypt og bredt, men det positive var at det var lite strøm. Vannet gikk oss opp til magen på det meste, og avstanden over var kanskje 40 m. Det var behagelig å krysse, da det var sandbunn å gå på. Her brukte jeg også sko og bukse, men i ettertid så jeg at det var helt unødvendig. Dette fordi det var sandbunn og rolige forhold. En av kameratene mine vada over i underbuksa. Men siden det var kaldt, hjalp jo buksa og skoa litt på det viset.

Jeg foretrekker helt klart å bruke sko til vading. Uten sko er det mye lettere å miste fotfestet i strømmen. Mange ganger har jeg med joggesko til dette (men ikke under vadingene nevnt over). Har jeg ikke det bruker jeg fjellskoa til vading. Da tar jeg først ut såle og sokker. Dette gjør det litt mindre vått å bruke dem etterpå, så lenge jeg lar føttene tørke før sokkene tas på igjen. Å bruke bukse har jeg også god erfaring med, særlig når vannet i elva er kaldt. Dette gjelder spesielt hvis buksa er av gore-tex. I kombinasjon med gamasjer og høye fjellsko kan det være "ganske" tørt. Buksa blir våt, men den tørker ganske hurtig etterpå.

post-1574-13347444291_thumb.jpg

post-1574-133474442924_thumb.jpg

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

Hadde nettopp en veldig våt vading i Børgefjell. Etter en lang dag i gjennom blaute myrer krysset vi Storelva uten å skifte.

Laget en Gif fil av denne... Ikke så spektakulær denne vadingen, men morsom! Det blir ofte sånn at man er så forsiktig med å ikke bli våt i starten av turene, men på tampen gir man bare f... :lol:

DSC_5376.gif

Lenke til kommentar
Del på andre sider

En "vadeepisode" i fjor.

Etter å ha gått et par mil i bitende kulde med hodelykter, bestemte vi oss for å slå leir noen kilometer fra målet for morgendagen, Falketind i Jotunheimen. Termometeret viste oppmot tyve blå, og det blåste friskt, så vi ville slå opp telt og lage i stand maten så fort som mulig, slik av vi kunne krype nedi soveposen. Jeg og en kamerat fikk i oppgave å hente vann til maten, og vi visste det rant en bekk 50 meter fra leiren, for denne hadde vi passert på veien. De 3 andre styret med teltet så lenge. På vei bort til bekken var dte jeg som bar kokekaret, men jeg ga det til kameraten når vi nærmet oss bekken. Jeg sto på kanten av "bekken" og ventet mens han prøvde å hogge et av hullene i bekken større. Plutselig synker isen under han og det viser seg at det ikke var noen bekk, men en elv med driv. Han blir liggende på magen med beina og armene strekt ut til isen hver sin side av elva, med resten av kroppen duppende nedi vannet. Jeg løp tilbake og ropte på de andre, og heldigvis hadde vi med oss tau, og fikk dette rundt han i løpet av veldig kort tid! Ergo fikk vi ham trygt opp av elva. Han presterte til og med og si at "det vakke no spesielt kaldt"!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

på reinsdyrjakt med folkehøgskolen, i njardarheim i setesdalen (?), satt vi en ettermiddag inne og tørka klær. det hadde striregna hele dagen, og selv med fjellduk var vi ganske blaute etter 4 timer med stirring under det lave skydekket. som jenter gjerne gjør gjorde også våre; de gikk ned til elva for å vaske håret... vi gutta beskjeftiget oss med andre ting, shampoo på fjellet var uhørt! på reinsjakt blir dette ofte pussing av børser, og sammenligninger av kikkertsikter osv... stor ble iallfall oppstandelsen da romkameraten min tørrsikta ut gjennom vinduet, og det løp en rein gjennom trådkorset! samtidig kom to jenter heseblesende inn døra og ropte "rein!" :lol:

så skulle 10 mann, 2 jenter og 14 børser ut av hytta... stillongser blei hekta ned fra tørk, andre ting blei hekta ned fra tørk, og ammunisjonen satt løst... ut bar det, og etter reinen, som hadde rukket å jogge et bra stykke! noen forsvant opp i dalsida for å speide, og endel av oss andre for etter dyra i springmarsj. så kom vi til ei elv! på andre sida stod to karer som var litt oppgitt for at de ikke hadde tatt med seg en radio da de dro ut for å skyte ryper... han med kameraet snudde her, men han fikk da disse bildene først...

enden på visa var at vi støkte reinen bort fra to som hadde vært på en lengre runde den dagen. og returen til hytta gikk i stummende mørke, kun guidet av lyset i vinduet.

post-339-133474442948_thumb.jpg

post-339-133474442956_thumb.jpg

Lenke til kommentar
Del på andre sider

I sommer var jeg i Innerdalen sammen med en del andre. Jeg bestemte meg for å ta en firedagers tur alene. Over elven som renner gjennom dalen går det en bru, men siden jeg aldri hadde vadet over en skikkelig elv, besluttet jeg meg for å få en ny erfaring. Men jeg tvilte lenge og vel, for elven strømmet kraftig og voksen og etter en kamp med meg selv, gikk jeg allikevel over brua. Da jeg hadde gått noen hundre meter på den andre siden, fant jeg ut at dette kunne jeg ikke være meg bekjent. Jeg snudde og gikk tilbake over brua. Like nedenfor brua videt elven seg ut og var nok på sitt bredeste der, og derfor også på sitt grunneste og svakeste. Dette var da også innoset til vannene nedenfor (Innerdalsvatna). Jeg tok av meg buksa, men beholdt støvlene på. Til den andre siden var det noe mer enn 20 meter. Bunnen var myk og vannet var varmt, jeg tok meg lett frem. Vannet gikk meg her og der til livet. På den andre siden gikk en bratt langsgående kant med vidjekratt. Jeg siktet meg inn på et sted som så bra ut. Da jeg nærmet meg, ble det plutselig dypere, jeg fikk vannet over livet og helt opp på brystet, sekken skjøt ut bak (magebeltet og brystremmen var frakoblet) og ville visst helst flyte nedover. Jeg ble litt anspent, men samlet meg, tok noen skritt til og grep tak i noen vidjer og dro meg opp. Endelig over, satte jeg meg ned og så over til den andre siden, veldig fornøyd med meg selv. Likevel, litt lenger opp var jo brua, og da jeg igjen hvilte blikket på den, tenkte jeg at dette måtte ha sett bra dumt ut. Men det var jo min første elv og et bra sted å forsøke seg, og er det ikke sånn at man ikke skal dømme folk før de er blitt drevne?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Ikke skummel eller farlig denne elvevadingen, men vond var den, da elvebunnen besto av småstein som ikke var noe særlig behagelig å tråkke på barbeint. Vi kunne selvsagt tatt av sokker og plukket ut sålene og brukt skoene over, men vi hadde ikke fryktelig lyst til å starte turen med våte sko. Og det var først litt uti elva når føttene begynte å bli litt småkalde :) at underlaget virkelig ble ubehagelig. Men, takket være vandrestaver, fikk beina spart noe av vekten:

https://www.fjellforum.no/oldLinkConverter.php?oldAttach=3663

Bildet ligger forøvrig under denne tråden (m/bildetekst):

http://www.fjellforum.net/viewtopic.php?p=46124&highlight=leirungs%E5e#46124

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • 2 uker senere...

For noen år siden gikk vi i Skjåk/Lesjafjella i juli, startet i flott vær, men etter andre natta i telt kom sørvesten og det ausa ned hele dagen, temperaturen krøp under 5, og vi bestemte oss for å korte av tilbaketuren og gå direkte ned i Lordalen via stien fra et vatn ovenfor dalføret.

Men innløpselva til vatnet hadde lagt på seg noe voldsomt og var betydelig vanskeligere å krysse nå enn to dager før. Turkameraten hadde engelsksetteren i bånd (av den kjekke typen som trekkes ut), og da vi akkurat hadde bestemt oss for å gå nedover mot innløpsosen hvor elva deler seg, heiv bikkja seg ut i elva, padla seg over og kom i land på motsatt side betydelig lenger ned, mens "hundeføreren" løp etter på vår side.

Der sto vi da, to ektepar nedlesset av telt og sekker på den ene siden, bikkja på den andre siden, forenet av båndet, med en frådende elv som det var fullstendig uforsvarlig å forsere - på tross av at bikkja tittet spørrende: kommer dere ikke snart da? - mellom oss.

Joda, det gikk bra - etter diverse overlegninger og vurdering av ulike alternativer endte det med at bikkja måtte uti en gang til. Han satte riktignok bukkebein da han måtte ut i elva for annen gang, men uti måtte han, og han kom seg over på vår side et stykke lenger ned - hvor han trasket relativt fornøyd med til vi krysset deltaet nede ved vatnet uten de helt store problemer hverken for folk eller fe.

Men synet av kameraten min og bikkja på hver sin side av elva, skottende ganske perpleks på hverandre, glemmer jeg aldri.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Å vade elver på Svalbard kan være ganske spennende. Alle store elver på Svalbard har som regel sitt tilløp fra flere store breer, og er derfor breelver med grumsete brunt breslam. Vannmengden i elvene varierer utrolig med sesongen og nedbøren som har vært det siste døgnet. Elvene er helt tørrlagte på høsten når det ikke smelter på breene lenger, og flommer svære i smeltesesongen. Det er også store variasjoner i mengde vann i elvene på forskjellige tidspunkt på døgnet. Det er alltid minst om morgenen og mest på ettermiddagen. Dette på grunn av mindre smelting på breene om natta når det er kaldere. På grunn av permafrosten drenerer ingenting (veldig lite) regnvann gjennom bakken. Alt renner på overflata ganske hurtig. Derfor påvirker regn elvene raskt her oppe.

De fleste elvene på Svalbard er forgreinede elver, og har bunn bestående av halvstore steiner frakta nedover fra breene. Forgreiningene gjør at vadepunkt må tenkes over nøye. Som regel er det alltid best å vade elvene der de har flest forgreininger, da hver forgreining ofte er mindre. Men dette stemmer selvfølgelig ikke alltid. Siden brunfargen gjør det umulig å se hvordan det ser ut på bunn og hvor dypt det er, har førstemann over elva det alltid litt mer spennende enn resten. Eneste måte å annslå dybden på er størrelsen og strømmen.

En av vadingene jeg har hatt på Svalbard, som jeg har bilder fra, er fra en vading av Semmeldalselva som renner ut ved Van Mijenfjorden i området sør for Longyearbyen. Dette var i forbindelse med en lengre tur jeg og noen kamerater hadde på Nordensköldland sommeren 2005. Dette var i slutten av juli, vi hadde fantastisk vær og det hadde ikke regna på flere dager. Der vi vada elva måtte vi over tre til fire forgreininger, to av dem forholdsvis store. På det verste nådde vannet oss til låra. Vadinga foregikk på slutten av dagen, og elva var derfor litt større enn hva den hadde vært hvis vi hadde venta til neste morgen. Men det er jo mye mer fristende å avslutte dagen med en vading enn å begynne den med en...

post-1574-133474444983_thumb.jpg

post-1574-133474444997_thumb.jpg

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • 2 måneder senere...
  • 2 måneder senere...

Bli med i samtalen

Du kan publisere innhold nå og registrere deg senere. Hvis du har en konto, logg inn nå for å poste med kontoen din.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Du har limt inn tekst med formatering.   Gjenopprett formatering

  Du kan kun bruke opp til 75 smilefjes.

×   Lenken din har blitt bygget inn på siden automatisk.   Vis som en ordinær lenke i stedet

×   Tidligere tekst har blitt gjenopprettet.   Tøm tekstverktøy

×   Du kan ikke lime inn bilder direkte. Last opp eller legg inn bilder fra URL.

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive
×
×
  • Opprett ny...

Viktig informasjon

Ved å bruke dette nettstedet godtar du våre Bruksvilkår. Du finner våre Personvernvilkår regler her.