Er du ikke redd?

[Sovjetunionen]

Tenkte jeg skulle starte med å gjengi en samtale fra sommerens alenetur: 

Jeg: Hei! 

Kvinnelig turgåer: Hei! Det så tungt ut, skal du langt? 

Jeg: Neei, bare litt inni her og finne en fin teltplass.

Turgåer: Oi, er du alene? 

Jeg: Ja, dette blir alenetur.

Turgåer: Er du ikke redd? 

Jeg: Nei, egentlig ikke. 

Turgåer (stille).

Jeg: (litt beklemt) Det er ikke så mye villdyr her (var litt usikker på hva jeg skulle svare her, men følte jeg måtte komme med en oppfølger). 

Jeg ble veldig satt ut av dette spørsmålet og det viste seg fort å bli en gjenganger, særlig folk på 40 år og oppover, særlig damer, spurte meg om dette. Til slutt begynte jeg å lure på om jeg egentlig burde være redd for et eller annet, hva de egentlig siktet til at jeg burde være redd for, om frekvensen av ondsinnede mordere hvis tilholdssted er norske høyfjell og mål er bevæpnede kvinner på alenetur hadde steget drastisk siden jeg gikk ut av bilen, eller om folk bare siktet til kuer, villrein, dårlig vær og lign når de spurte om jeg var redd. Begynte sånn kort og godt å føle meg litt rar fordi jeg ikke var redd.

Det jeg lurer litt på er om det er andre som opplever å få dette spørsmålet, kanskje særlig lurer jeg litt på om menn like ofte blir spurt om det også? For meg virker det helt sprøtt å spørre en voksen mann med fjellsekk om han ikke er redd og det burde kanskje ikke være så naturlig å spørre en voksen dame med fjellsekk om det samme heller. 

Jeg lurte også på om dette kunne være en av flere medvirkende årsaker til at kvinner kvier seg for å dra på alenetur, altså at andres forventning om at man burde være redd, påvirker dem til å bli mer redde enn hva som er nødvendig. Noen ganger tror jeg kvinners redsel blir mer "godtatt" enn menns, altså at når kvinner er redd for ting som strengt talt ikke er så farlig, så er det mer greit at kvinner sier "jeg er redd" og deretter lar være å gjøre noe. Jeg lurer litt på om menn får vite at de skal ta seg sammen og dermed får hjelp til å "komme over seg selv" og dermed få gjort det de har lyst til. 

Må bare si at jeg på ingen måte opplever disse spørsmålene som ondsinnede, jeg tror folk oppriktig talt lurte på det og bare mente det av interesse, det kan hende folk bare tenker de selv ville vært redde, men jeg synes det er litt spesielt å spørre noen om når man åpenbart går og storkoser seg ute i fjellet.  

Hva tenker dere andre om dette, er det vanlig kost eller var det bare jeg som traff på uvanlig mange nervøse mennesker i sommer? 

[krokavatnet]

Har vel ikkje fått spørsmål om eg er redd for å reisa på tur aleine, men har fått spørsmål om kvifor eg vel å reisa på turar utan at andre er med frå både menn og kvinner. Då har eg heller oppfatta spørsmålet i den retning at det høyres kjedeleg ut. Eg kjenner veldig få kvinner som reiser på tur aleine, men registrerer at det er fleire av dei her på forumet. På ei anna side så er det vel slik at det meste me held på med skal vera sosialt og greier så eg tenkjer at det å reisa på tur aleine verkar veldig framand for mange. Det er i tillegg veldig mange som tek del på organiserte opplegg (ikkje noko i vegen med det så lenge folk kjem seg ut!) og med det fjernar seg enno lenger frå tanken på å gjennomføra turar på eiga hand. Slik sett kan det vel henda at spørsmåla du får er ein reaksjon ut frå at dette er ei turform som nok ligg langt bak og som på ein måte er unormalt. Trur eigentleg ikkje det er så mange - uanhengig av kjønn - som har kjenningar som rek til fjells med einmannstelt. 

[Gittiamo]

Kult spørsmål. 

Jeg er redd. En totalt urasjonell frykt. Men jeg er en voksen dame og har derfor lov til å være redd. Jeg får aksept for det og "ja det skjønner jeg" når jeg nevner det. Jeg er mest redd for å campe alene nære Oslo. Synd for jeg skulle gjerne campet denne helgen men ingen ble med. Men da jeg hadde hund, var det ikke noe issue. Tvert i mot bare herlig å være alene ute med henne. Uten hund så er det på med alle bremsene. 

Jeg aner ikke hvorfor det skal være skummelt. Det er jo absolutt ingen ting å være redd for. Sånn egentlig. 

Jeg digger at du bare gjør din greie som den største selvfølge  fortsett med det. 

[+virrma]

Jeg er ikke redd, og får vel i grunnen sjelden spørsmål om det. Hvis jeg får det, så pleier jeg å svare som sant er, at det er jeg ikke. Evt kan jeg utbrodere litt hvis det er et eller annet spesifikt de som spør er bekymret for (kaldt - gode soveposer, skade - spot, ville dyr - ikke ute etter mennesker, vær - godt telt, slår leir ved behov, osv, osv)

[Omnilite]

Vi er et flokkdyr, og de som beveger seg ut uten flokken må det "vær noe galt med" etter manges mening.
Drit i alle andre, gjør hva du vil!

Søsteren min er 1-2 uker alene på fjelltur hver sommer, senest i Tafjordfjella, hun har trasket Hardangervidda på kryss og tvers i påsken alene i mange år.
Har aldri hørt ordet redd være nevnt.

Moderen derimot.. har en viss interesse for å vite hvordan det går..

[+zimwalker]

2 timer siden, Sovjetunionen skrev:

Turgåer: Er du ikke redd? 

Jeg: Nei, egentlig ikke. 

Turgåer (stille).

Jeg: (litt beklemt) Det er ikke så mye villdyr her (var litt usikker på hva jeg skulle svare her, men følte jeg måtte komme med en oppfølger). 

Jeg ble veldig satt ut av dette spørsmålet og det viste seg fort å bli en gjenganger, særlig folk på 40 år og oppover, særlig damer, spurte meg om dette.
[...]
Det jeg lurer litt på er om det er andre som opplever å få dette spørsmålet, kanskje særlig lurer jeg litt på om menn like ofte blir spurt om det også? For meg virker det helt sprøtt å spørre en voksen mann med fjellsekk om han ikke er redd og det burde kanskje ikke være så naturlig å spørre en voksen dame med fjellsekk om det samme heller. 

Som mann har jeg møtt dette spørsmålet når jeg forteller om mine aleneturer, men da er det altså kvinner som spør: Er du ikke redd? Projisering tenker jeg og  svarer nei, men det hender jo at jeg er bekymret for å bli overrumplet av alvorlig uvær, og jeg har en skrekk for at jeg skal falle å slå meg så jeg ikke kommer av flekken.  Er kvinner mer mørkeredd enn menn? Mulig. Kulturelt betinget? Trolig. Er de mer redd for ville dyr, også små dyr og insekter? Tja? Men så har kanskje kvinner oftere noe annet de frykter når vi snakker om å  sove ute alene på fjellet og i marka? Menn. Skumle menn i mørket, overgripere! Da hjelper det kanskje ikke at statistikken viser at de fleste overgrep skjer i "heimen" (les: i nær omgangskrets) og oftere av yngre menn(*) enn av "gamle griser som lusker i buskene". Nei, fortsett å gå bekymringsløst på tur du. Men holde deg unna unge menn(*)!  (godt råd til en ung dame det vel?) (*)www.nrk.no/norge/kripos-rapport_-mange-unge-overgripere-1.13107545

[whistler]

Fortsett å gjøre det du liker! Du har en fin innstilling og skal være glad du ikke har denne "ubegrunnede" frykten. Det er mange som sliter med det og aldri kommer seg ut, ihvertfall ikke alene. 

Jeg tror stort sett dette går på kunnskap og erfaring. Jeg får også spørsmålet innimellom og stort sett så er det fra folk som aldri har drevet friluftsliv. Det går ofte på frykten for å fryse eller komme ut for en ulykke. Jeg er heldigvis støpt ganske uredd, men har samtidig en sunn respekt for risikomomenter som kulde, skredfare osv, men er aldri redd på tur.

 

[Imp]

Ja, jeg opplever ofte å få dette spørsmålet, som drar på tur alene med barna.

Det er særlig innvandrerkollegene mine som bekymrer seg for voldtektsmenn, og ellers er det de norske som syns det er skummelt med hoggorm og hva hvis det skjer noe? Og det er alltid folk som ikke er vant til å gå mer enn en time på tur som bekymrer seg.

No worries! Be happy!

[+Tom42]

Å være redd har nok med usikkerhet og erfaring å gjøre, eller frykten for det ukjente om du vil.  Hos den som spør, og hos meg selv. 

 

I første omgang handler det om frykten om minst tre ting:

-  Hos den som spør:  for hvordan tackle naturens luner, regn, kulde og vind.  Skremmende for en som ikke har "vært ute en vinternatt før", for å bruke et forslitt uttrykk.

-  men også hvordan tackle situasjoner hvor utstyr kan gå i stykker, eller hvis uhellet skulle være ute.

Og særlig det siste er en gjenganger.  Den som spør har kun fokus på hva som skjer "tusen meter over havet og langt fra folk",  men som jeg svarer:  Er du alene hjemme og uhellet skulle være ute, selv om du er inne og noe skjer kan du bli liggende hjelpeløs i timer. 

Hos alle.  På den andre siden, og den frykten preger nok fler og fler er den voldelige utviklingen som skjer overalt i samfunnet.  Men vi får trøste oss med at faren for voldsmenn er minimal "tusen meter over havet, for ikke å snakke om at den, inntil denne dag har vært totalt fraværende ved vann 1307.

Hos meg selv.  Men det er også et annet aspekt som kan gi frykt, og det er det urasjonelle:  Personlig har jeg kun opplevd denne frykten kun to ganger som voksen ute på tur, og det var et lite hyggelig bekjentskap.  Men på den andre siden, det var verdifulle opplevelser i ettertid, som gav meg muligheten til å forstå andre om sliter med frykt og angst 

Og denne frykten for det ukjente vil nok prege meg når vi om et par uker setter føttene på Spanias jord og det store spørsmålet blir da:  Jeg har mange fjellturer bak meg er nede men:

Får jeg endelig til den fjellturen jeg har hatt lyst til lenge, en tur med innlagt overnatting. 

Det blir jo ganske spennende å overnatte ute eller i en hule i fremmed land, med ukjente lyder og ukjente dyr og innsekter.  Sist jeg var ute der stiftet jeg bekjentskap med disse "uskyldige" krypene. 

Noe som kostet meg 4 dager på sykehus.  Men nå er hvert fall en ting eliminert. 

Men for trygghetens skyld:  Jeg tror jeg tar med Aktoen

 

 

 

 

 

Endret 3. september 2016 av Tom42
tilleggsopplysninger og oppretting av stavefeil

[+Tom42]

14 timer siden, Gittiamo skrev:

Kult spørsmål. 

Jeg er redd. En totalt urasjonell frykt. Men jeg er en voksen dame og har derfor lov til å være redd. Jeg får aksept for det og "ja det skjønner jeg" når jeg nevner det. Jeg er mest redd for å campe alene nære Oslo. Synd for jeg skulle gjerne campet denne helgen men ingen ble med. Men da jeg hadde hund, var det ikke noe issue. Tvert i mot bare herlig å være alene ute med henne. Uten hund så er det på med alle bremsene. 

Jeg aner ikke hvorfor det skal være skummelt. Det er jo absolutt ingen ting å være redd for. Sånn egentlig. 

Jeg digger at du bare gjør din greie som den største selvfølge  fortsett med det. 

Lån en hund.  Jeg har dessverre ikke hund selv lenger, men jeg låner. 

[Izzy]

18 timer siden, Gittiamo skrev:

Kult spørsmål. 

Jeg er redd. En totalt urasjonell frykt. Men jeg er en voksen dame og har derfor lov til å være redd. Jeg får aksept for det og "ja det skjønner jeg" når jeg nevner det. Jeg er mest redd for å campe alene nære Oslo. Synd for jeg skulle gjerne campet denne helgen men ingen ble med. Men da jeg hadde hund, var det ikke noe issue. Tvert i mot bare herlig å være alene ute med henne. Uten hund så er det på med alle bremsene. 

Jeg aner ikke hvorfor det skal være skummelt. Det er jo absolutt ingen ting å være redd for. Sånn egentlig. 

Jeg digger at du bare gjør din greie som den største selvfølge  fortsett med det. 

Tilslutter meg i stor grad det Gittiamo sier. Jeg unngår for det meste også å overnatte aleine i områder der det er forholdsvis kort vei til "bynære strøk". Samme greie for meg da jeg heller ikke har hund lenger. Jeg har altså ikke den trygge "alarmen" min som forteller meg om noen skulle nærme seg på natta. Jo lengre unna folk jeg er, des bedre sover jeg på natta. Forrige helg var jeg på kano/telttur med en venninne på i et populært område der man kan forvente å møte en del andre mennesker. Jeg sov som en stein på natta, fordi vi var to på tur selvom vi hadde hvert vårt telt. Men det hadde kostet meg en del mot og forhandling meg med selv i topplokket å overnatte samme sted alene. Frykt er ikke alltid rasjonell, jeg vet også at oddsen for at det faktisk skulle skje noe relatert til folk er svært liten på tur.

Jeg har fått spørsmålet om hvorvidt jeg er redd på tur mange ganger. Når man gjør ting som ikke "alle andre" gjør dukker det opp, men stort sett fra kvinner har jeg inntrykk av. Jeg kan ikke huske å ha fått samme spørsmålet fra en mann noen gang. Mine kolleger har forlengst sluttet å spørre meg om det men de synes fortsatt både at det er litt "tøfft" og rart at jeg drar på telttur aleine. Jeg flyttet på land i november etter å ha bodd 2,5 år i seilbåten min. Da jeg flyttet i seilbåt var det ikke måte på alle bekymringene og "er du ikke redd?" spørsmålene. Jo, jeg var redd innimellom. Redd for å skli på brygga og dette i vannet når det frøs og hadde snødd på natta og jeg skulle gå ombord eller av båten på morgenen for å dra på jobb. Og av og til sov jeg mindre godt på natta når det var fulle folk i andre båter rundt meg i helgene eller det kom inn gjestebåter til havna med folk man på lang avstand kunne se ikke var "Guds beste barn". Men igjen, jeg tror at spørsmålene mest kommer av at man gjør ting som folk flest ikke gjør, for dem er det ukjente faktorer og manglende erfaringer som gjør at det virker skummelt og uoverskueligt for dem å tenke tanken på å gjøre det samme som deg.

[Trine RS]

Aldri ligget alene i telt, men har planer om det om 14 dager, en natt, om været tillater tur. Når jeg forteller det til andre, får jeg også spørsmålet, tror du ikke du blir redd?
Aner egentlig ikke hva jeg skal være redd for. Men mørket kan jo være skummelt i seg selv. Vel, jeg gruer meg egentlig mest til hva jeg skal finne på.....ingen å snakke med, ingen tv og ingen telefon. Og nettopp det tror jeg vi har godt av, og det skremmer kanskje gjør mange. Vi er så omgitt av mennesker eller medier til enhver tid at det å ikke ha noe annet enn seg selv som selskap kan virke skremmende.
Nå har jeg da planer om å ta med Roy Jacobsen og en hodelykt, og da ble det ikke så skummelt allikevel

[Gittiamo]

Om jeg rekker skal jeg jaggu se om jeg får til en alenetur i høst 😳 trenger et spark bak. 

[REs]

Jeg går en del alene og har også fått dette spørsmålet noen ganger, men det går helst på at du kan skade deg og ligge hjelpeløs ute i naturen. Men faren for skade er vel vesentlig større hjemme, i byen eller hva med biltrafikken?

Jeg har også ofte fått dette spørsmålet fra utlendinger som jeg har jobbet sammen med og da spør jeg som regel om de er katolikker før jeg svarer. Katolikkene tror på all verdens rare demoner og andre uvesen som gjemmer seg i mørket og som kan besette deg og gjøre deg både ond og sprø. I Norge er vi faktisk så heldige at vi verken har løver, tigere, leoparder, pantere, elefanter, slanger eller slike skumle demoner og da er det jo ganske safe å være ute i naturen om natten.  

Endret 3. september 2016 av REs

[REs]

15 minutter siden, Gittiamo skrev:

Om jeg rekker skal jeg jaggu se om jeg får til en alenetur i høst  trenger et spark bak. 

[jmtjs]

Jeg kanskje ikke får spørsmålet hvis jeg er redd, men helt ukjennte mennsker (både kvinner og menn) oppfordrer meg å være forsiktig (en oppfordring jeg redan fått fra mora mi ). Men en kveld på fjellet når tåken lå på bakken, og å gå vilse føltes som en mulighet, møtte jeg en kvinne som sa "kos deg!" og det var så hyggelig å få istedet for "er du redd?" "var forsiktig!" 

Men jeg er redd, for å sove alena, spesielt når det er mørkt. Men etter en dags gåing så pleier jeg å søvne likevel   

[trugepetter]

Beste terapi er å møte redselen..

 

[Sovjetunionen]

Utrolig kult å høre hva dere andre har opplevd og tenker rundt dette og takk for masse bra innspill! Kanskje spesielt godt å høre at dette er noe alle opplever å få høre, både kvinner og menn, og at det kanskje er mer relatert til at mange ikke kan så mye om friluftsliv og selv tenker de ville vært redde, fremfor at det er noe kvinner spesielt får høre. Litt i kategorien "du er jente og burde være redd".

[+Miamaria]

Kan egentlig ikke huske å ha blitt spurt om jeg ikke er redd, men det er jo ikke uvanlig å få "alene?!" servert. Og om ikke det er farlig (kanskje en variant av "er du ikke redd", egentlig?). Men jeg drar jo rundt i kajakk, og det er fremmed for mange så jeg synes ikke det er så rart.

Jeg har vært redd på telttur. Da var jeg ikke alene, og jeg gikk enten på barne- eller ungdomsskolen… To somre på rad endte telttur med meg og ei venninne i at vi ble hentet av foreldre. Første gang et helsikes regnvær, det var vel mer vått og kaldt enn skummelt. Men neste år slo lynet ned ganske nært oss, da var jeg skikkelig redd. Det var to nokså hysteriske unger muderen fant da hun kom. Husker vi pakket teltstengene trygt inn i ei steinur så lynet ikke skulle slå ned i teltet, men selv løp vi rundt på den flate holmen som to levende lynavledere.

Ellers har jeg ikke vært noe redd på tur egentlig, men du verden hva jeg har klart å forestille meg av ufarlige rariteter. Både "villsau" og "rev" har vist seg å være gresstrå som kom borti teltduken... Så jeg bare antar at jeg kanskje ville vært redd hvis jeg bodde sørpå. Her har vi ingen farlige dyr som det kan være jeg hører, rett og slett. Og sommernettene er så lyse at jeg knapt får sove – mørket slipper jeg altså stort sett unna.

Ah, nå kom jeg på en gang jeg faktisk var litt småredd. Jeg kom i land i romjula, i mørket, og hørte en gneldring. Fant ikke hodelykta, så den oteren var JÆVLIG stor og skummel. (Jeg så den ikke, så størrelsen laget jeg jo selv i hodet mitt – diger var den faktisk.) Helt ufarlig selvsagt. Jeg døde ikke.

Men om noen spør om ikke jeg er redd, så kommer de bare til å få et motspørsmål. Hva skulle jeg være redd for?

[Humbug]

12 timer siden, trugepetter skrev:

Beste terapi er å møte redselen..

 

Slemt av deg å legge ut bilde av meg når jeg ikke har barbert meg på noen dager. Slemt.

[REs]

Et lite tips: 

Ikke slå opp teltet på en gammel vei, sti, kjerrevei eller lignende. 

Jeg leste en gang om noen som hadde gjort dette og det var så mye skrømt som passerte gjennom teltet i løpet av natten at de ikke fikk sove.

Selvfølgelig er dette bare eventyr, og i de tilfeller hvor slike ting oppleves, noe jeg selv også har gjort, så er disse tingene kun inne i hodene på de som opplever det. Altså ingen ting å være redd for. 

P.S.

Ikke se på "åndenes makt" på  tv hvis du har et sart sinn. Selv om dette selvfølgelig bare er eventyrprogrammer laget for å skremme folk så kan de sette griller i hodet på en svak sjel.

Endret 4. september 2016 av REs

[TomWithoutVom]

Har fått liknende spørsmål før soloturer (som jeg liker veldig godt): Er du ikke redd for at det skal skje noe ? Treffe bjørn, brekke et bein osv.   For å være ærlig er jeg mye mere redd i by og bynære strøk enn på tur litt borte fra mennesker.  Var en mnd. aleine i Femundsmarka for noen år siden og storkoste meg hele tida. Det er mennesker som er farlige, ikke bjørn og slikt.  I Kristiansand Dyrepark, for endel år siden hang et trebur på en stolpe med teksten"verdens farligste rovdyr".  Inne bak døra i skapet stod et speil..........

 

PS: Turer med andre kan være kjekt, det og

[REJOHN]

Den ‎02‎.‎09‎.‎2016 at 14.44, Gittiamo skrev:

Kult spørsmål. 

Jeg er redd. En totalt urasjonell frykt.

Om ikke redd, så i hvert fall skikkelig nervøs foran hver tur. Det gjelder "heldigvis" ikke bare for turer i heia, men også andre turer.

Helt uten rasjonell grunn - selvsagt. Og det blir ikke mye bedre med alderen,  Det hjelper å gå kjente stier, og derfor blir det for egen del en del gjentakelser. Siden det å være på tur - underveis - kun er positivt, fylt med gode opplevelser, blir det likevel til at jeg tar ut - heldigvis...

 

De siste årene mener jeg det er blitt flere jenter på alenetur. Siden telt ikke er alt for vanlig i mitt området, kan jeg ikke uttale meg om dette, men når det gjelder hytte til hytte, stadig flere jenter på tur alene.  Og hvorfor ikke.

 

[Gittiamo]

11 minutter siden, REJOHN skrev:

Om ikke redd, så i hvert fall skikkelig nervøs foran hver tur. Det gjelder "heldigvis" ikke bare for turer i heia, men også andre turer.

Helt uten rasjonell grunn - selvsagt. Og det blir ikke mye bedre med alderen,  Det hjelper å gå kjente stier, og derfor blir det for egen del en del gjentakelser. Siden det å være på tur - underveis - kun er positivt, fylt med gode opplevelser, blir det likevel til at jeg tar ut - heldigvis...

 

De siste årene mener jeg det er blitt flere jenter på alenetur. Siden telt ikke er alt for vanlig i mitt området, kan jeg ikke uttale meg om dette, men når det gjelder hytte til hytte, stadig flere jenter på tur alene.  Og hvorfor ikke.

 

Man har vel hørt og sett mye etter flere år i gamet - nok til å ha et stort reportoar av krisemaksimeringer? 

Jeg har fra liten av blitt lært at jenter går aldri alene. Kanskje fordi jeg er oppvokst ved Oslo. Vi fikk uansett aldri gå alene uansett når og hvor. Samme når vi backpacket rundt i Asia fikk vi streng beskjed om aldri gå alene. Tips vi fikk av erfarne reisende. Ikke rart man blir litt nevrotisk  men med en illsint hund med litt vel stort mot, så var det aldri noe problem. Savner den hunden. 

[Nissemor]

Jeg tørr glatt innrømme at jeg er redd

Voldtektsmenner er jeg ikke redd , er så gammel at det hadde kanskje vært en velgjerning om en kom... Men, jeg er meste redd kvelden før jeg drar! Da tenker jeg på hvor mørkredd jeg er, alle edderkoppene som finnes der ute, at teltet skal ta fyr, sultne slagbjørner osv osv.  

Men dette er kvelden før! Når jeg har pakket inn i bilen og er på vei, er alt dette heldigvis glemt. På tur har jeg kun en redsel; det er at hunden skal finne på å rive sau mens jeg ligger og sover! Så jeg meget påpasselig med å forebygge. Om dette skulle skje en dag, er jeg ikke å finne på tur noe mer

At det kan skje mye rart på tur som ikke er fint, ja. Men, bare en ikke stresser og kaver seg opp, så finner en som regel en grei løsning på det meste. Er en litt fornuftig og legger opp turen i henhold til ferdigheter, så er det bare å kjøre på soloturer. Skjer ikke noe mer farlig der enn hjemme - antagelig mindre