Hege P.

Gudbedre! Det der var ikke dumt! Men seriøst: jeg er ikke spesielt redd for å bevege meg i rovdyrtrakter sammen med hundene mine, men tanken på nærkontakt med bjørn er jo der. Men sant og si er jeg mer bekymret for en hissig hoggorm.

Selv bruker jeg en lavvu fra Venor AS, beregnet på 1-3 personer. Denne lavuen er i et solid bomull/polyester stoff og er ikke den letteste på markedet. Andre og billigere typer bruker lett polyesterduk (vanlig teltduk), men er sikkert mer utsatt for gnistskader under bålfyring. Lavvuen fra Venor veier ca. 5.5 kilo komplett med stang, plugger og topphatt. Uten stang vil jeg anta at den veier rundt tre kilo. Ulempen er prisen. Drøye 5000,- Jeg brukte Venor-lavvuen på en del av sykkelturen min Lindesnes-Nordkapp, og har laget en kort omtale.

Her måtte vel en liten lavvu være tingen? Muligheter for bålfyring inne, kletørk, god plass m.m. I skogsterreng trenger du ikke dra på stanga, og da blir en liten lavvu ikke tyngre enn et vanlg tremannstelt.

Vil ha sånn en!

Jeg har hatt alaskan malamute i nesten 30 år. Fabelaktige hunder! Min siste måtte gi seg på grunn av kreft i 2006, og jeg satt igjen med en flott mix av shæfer/elghund. "Buddy". "Buddy" var 11 år gammel da han ble med på sykkeltur Norge på langs i 2010, og fikk i løpet av turen flere tilnavn. Ett av dem var "duracellhunden". Han bare labbet og labbet, og under pauser tok det ikke lang tid før han ville videre! Da jeg kom hjem fra turen i oktober overtok jeg ei tre år gammel akitatispe. De to hundene og jeg er nå ute på flere turer sammen. Gamle Buddy slipper å jobbe mer, han er snart 12 år gammel nå. Taran bærer gjerne kløv, trekker pulk eller saccovogn. Fort går det ikke, men så er vel ikke akitaen kjent for å være en sprinter. Mer som malamuten kanskje. Langsom, men sterk. En traktor.

Er faktisk enig med deg. Det er mye hyggeligere når været er bra. Jeg liker heller ikke vintertemperaturer om sommeren. Da trives jeg best i lavlandet der vi snart får lov til å brenne bål igjen, og med massevis av ved som bare venter på å lage gode kaffebål utover høsten.

Det finnes ikke dårlig vær. Bare dårlige klær. Sies det.

Jeg synes sort er bra jeg. Og det er mye bedre en rustrød.

Ukyndig bruk av strøm kan gjøre stor skade! Jeg skal fortelle om noe som skjedde meg og hundene mine nylig, som eksempel på hva jeg mener: Jeg var på treningstur med sykkel langs veien. Hundene var koblet til sykkelen med "hanefot" og sykkelsele. Langs veien gikk det strømgjerder. En del av strømtråden lå på bakken, og begge hundene var uheldige og tråkket på den. De fikk strøm i seg begge to, og fikk naturlig nok panikk. Det igjen gjorde at de viklet seg godt inn i den strømførende tråden før jeg rakk å gripe inn. Et hendelig uheld selvsagt, men hundene forbant strømmen med å være koblet til sykkelen. Resultatet nå er at de er redd for sykkelen. Skal man bruke strømhalsbånd i forbindelse med dressur må man vite hva man gjør! Ukyndige kan lett ødelegge hunden sin. Det gjelder å gi strøm i akkurat det riktige øyeblikket. Eksempel: en hund som skal gjøres sauerein må ha strøm som den kan forbinde med sau. Om man for eksempel gir strøm akkurat i samme øyeblikk som hunden passerer en stor stein kan resultatet like gjerne bli at hunden blir redd for store steiner. Upraktisk selvsagt. Etter min mening er bruk av strøm en nødløsning, og må ikke brukes av folk som ikke vet hva de steller med. Historien i hovedinnlegget vitner om ukyndig bruk.

Jeg har handlet mye på nett i år. Det jeg blir fryktelig irritert over er når jeg kort etter bestillig får mail om at vare er sendt, uten at det skjer noe mer. Eller når jeg mottar sporingsnummer på mail og det ikke skjer noe mer på flere virkedager. Når jeg så ringer butikken får jeg vite at ordren bare er registrert, men ikke sendt. Årsaken til at jeg har fått sporingsnummer er at Posten har mottatt melding om en kommende sending. Sånt irriterer meg så kraftig at jeg nå konsekvent avbestiller ordren.

Njardarheim i juli (området Øyuvsbu-Håheller-Rosskrepp). Mye lemenskitt, noen gamle døde, men jeg møtte ingen levende lemen. Tydelig at det hadde vært stor aktivitet der, så jeg kokte drikkevann jeg hentet fra mindre bekker og vann.

Har en gammel jervenduk (king size) liggende, lappet og fæl. En av hundene tygget hull i den. Klippet like godt bort foret og tok den i bruk som "tarp". Kjekk å ha i dagstursekken.

Da jeg labbet/syklet Lindesnes -Nordkapp i fjor lærte jeg fort å holde øye med veikanten. Var ikke bare søppel å finne, men ett og annet fint verktøy. Tang, kniv, enda ei tang, skiftenøkkel, en kniv til, ei baufil med ok blad, og en liten hammer. Og noen muttere jeg fant ut at jeg ville ta vare på fordi de passet til sykkelen. Og ja, jeg fant en våt og sliten men ok hundrelapp også.

Og gamle, rustne gassbokser og knuste ølflasker. Som ved en leirplass ved Håhellervannet i Njardarheim.

Hjertens enig, Dag!

Jeg synes det er ok med en steinring dersom det er en bålplass andre sannsynligvis også vil bruke. Noe helt annet er det å lage en ny ring hver gang, på samme område. Kommer jeg til et fint sted med en gammel bålplass bruker jeg selvsagt den. Lager ikke ny. DA blir det forsøpling.

En gang, ved Rosskreppfjorden for noen år siden, ble det tydelig tilkjennegitt at jeg burde dra hjem. Jeg dro ikke hjem.

Det er nå min sommer begynner! Mindre mygg og knott, bedre vær, modne bær, snart slutt på båndtvang og bålforbud. Nå er tiden snart inne til å terge reinjegerne i fjellet. Ja, du vet, de der barske mannfolka med børse og alvorlige blikk. Blikk som surt følger en annen fjellvandrer - en med bærbøtte..

Jeg røyker. Sneipene blir ikke liggende igjen på stedet.

Underlig det der med at tom emballasje er tyngre å bære på enn full emballasje.

På en av mine fjellturer i sommer oppdaget jeg plutselig at begge hundene mine hadde surret seg skikkelig inn i en stor vase med gammel fiskesene noen hadde slengt fra seg. Hundene hadde problemer med å komme løs på egenhånd, og jeg måtte bruke kniven flittig for å få kuttet dem løs. Å legge fra seg noe slikt ute i naturen er totalt forkastelig! I dette tilfellet var det hundene mine, og jeg kunne hjelpe dem løs. Men det vrimlet av sau der også. Hvem hadde vært der for å kutte løs en fastsurret sau? Eller et annet dyr eller fugl? Nei, et vilt dyr som opplever det samme som hundene mine går ganske sikkert en vond død i møte. Det er viktig å tenke over hva man legger fra seg i naturen. Og for all del: søppel tas med hjem. Gammel fiskesene også. Eller brenner den opp om du har bål. Men desverre er det alltid noen som synes det er mye enklere å slippe det rett ned på bakken og rusle videre..

Ikke egnet for folk med ønske om fred og ro i fjellheimen.

Du har begynt å reklamere i mitt forum også, ser jeg..

HMM?? http://www.utstyret.no/kundesenter/kontaktinformasjon (maildadressen tilhører dorgerundt.com) http://dorgerundt.com/?p=850 (info om at folkene bak Dorgerundt også står bak Utstyret.no).

Nesten over alt finnes det en type mose som er fuktig, myk og fin. I lavlandet er den som regel iblandet noen barnåler, men fungerer flott som erstatning for toalettpapir. Derfor har jeg sånn for meg selv kaldt den for "toalettmose". Fine greier, og mye bedre enn kongler. Etter bruk legger man helst en stein over, slik at folk med for eksempel hunder ikke risikerer at hunden finner stedet og "hygger" seg med sakene. Finner du et passende sted for et slikt dobesøk ute i det fri og ser stein som ligger litt underlig plassert, vær forsiktig når du løfter på den. Noen andre kan også ha funnet stedet passende for dobesøk. Noe jeg klarte å oppdage på et meget øde sted på Svalbard også, hehe.