oglad

Det er krevende å bo på prærien i Vestfold for en fjellfant. Av og til blir dragningen mot høyfjellet så sterk at det krever handling. Etter å ha sjekket Yr.no noen dager så det ut til at dagene rundt 10. juli skulle bli bra i Jotunheimen. Da var det bare en ting å gjøre, ta en feriedag og komme seg til fjells. Jeg fikk ikke med meg noen på så kort frist, så dette skulle bli nok en solotur.

Onsdag 9.juli kjørte jeg rett fra jobb i Tønsberg til Gjendesheim, og etter en natt på sovesal og en god frokost sto jeg klar på parkeringsplassen ved Vargbakken kl 08.00. Været var optimalt med sol fra skyfri himmel, vindstille og en varme som tillot shorts og bar overkropp fra start. Planen var rundturen fra Bukkehamaren over Tjørnholstindene og -oksle og tilbake. Dette er jo en drøy tur, men jeg regnet med at grunnformen tillot et slikt prosjekt. Riktignok hadde jeg vært i blodbanken og donert en halvliter blod to dager før, men jeg håpet at det ikke skulle påvirke turformen nevneverdig - en feilvurdering skulle det vise seg.

Myggen var plagsom allerede rett utenfor bilen, så her var det bare å mose av gårde så fort som mulig. Jeg fulgte stien på bro over Leirungsåe og tok av fra denne i høyde med Semelhøe og fulgte lendet oppover, og etter hvert kom jeg inn på en sti. Men allerede i disse motbakkene kjente jeg at kroppen ikke fungerte som den pleier, en urovekkende opplevelse. Jeg var mer andpusten enn vanlig, og måtte jevnlig stoppe og trekke pusten dypt noen ganger før jeg gikk videre, og i et tempo som jeg heller ikke likte. Men kl. 11 var jeg på Bukkehamaren (1910 m) og nøt den flotte utsikten til Knutshø og Besseggen.

På veien videre visste jeg at Kvassryggen ikke er særlig kvass, men denne steinrøysa var jo så anonym at det var først når jeg sto på Høgdebrotets topplatå at jeg var sikker på at jeg hadde passert over Kvassryggen. Oppstigningen til Høgdebrotet var bratt klyving, det gikk greit opp. En bratt snøfonn lå ganske eksponert til mot stupet mot vest, her var det ferske trinn i snøen fra en tidligere passering, det var bare å ta det rolig og kontrollert. Jeg hadde da passert over Kvassryggen (2071 m) kl. 12.15 og sto ved varden på Høgdebrotet (2226 m) kl. 13.15.

Det var nå tid for litt mat selv om ikke matlysten var på topp. Men utsikten videre var i høyeste grad nytbar nå som Steinflytind og Tjørnholstind hadde dukket opp, veien opp dit så virkelig forlokkende ut. Lett opp på Steinflytind hvor en del av ryggen opp var dekket av snø som var fast og god å gå på. På vei opp hit møtte jeg det eneste menneske jeg så i løpet av dagen. Han hadde gått direkte opp på Steinflytind og over denne fra vest mot øst. Var på Steinflytind (2318 m) kl. 14.30. Selve toppunktet ligger oppe på en steinblokk som det kan være litt plundrete å komme opp på. Så kom turens morsomste og flotteste parti, eggen mellom Steinflytind og Tjørnholstind. Den så både kvass og bratt og spennende ut. Noen problemer var lette å unngå ved å trekke litt ned i sørflanken, og kl. 15 sto jeg på Tjørnholstind (2329 m) for første gang, og var omstendighetene tatt i betraktning ganske fornøyd med meg selv. Været var like bra, jeg satte meg ned og truet i meg litt mer mat og nøt utsikten og det fantastiske været kun iført shorts fremdeles, det var sol fra skyfri himmel, vindstille og godt og varmt. Tok noen bilder av fjellene rundt, Torfinnstindene, Falketind og Stølsnostind, Surtningssue, Munken.

Nå kunne jeg gitt meg, avbrutt runden og returnert til bilen, det hadde vært det eneste fornuftige, men det var bare så inn i h… fristende og også få med meg Tjørnholsoksle som jeg så over til. Sliten hadde jeg vært hele tiden, og en topp til kunne jeg vel alltids klare å kreke meg opp på. Så da bar det ned den delvis snødekte steinrøysa fra Tjørnholstind og opp på snøfonner til Tjørnholsoksle (2145 m) som jeg nådde kl. 16.45. Her står det tre varder på topplatået, det kan ikke være store høydeforskjellen mellom disse. Kort opphold på oksla, og så ned på breen under hvor farten kunne økes. Jeg var nå usikker på beste vei ned i Leirungsdalen, jeg hadde det for meg at jeg skulle ned i høyde med Munken, og tok sikte på den. Men det er mulig jeg tok ned for tidlig, for terrenget ned lia var stedvis kronglete og bratt med gressbevokste hyller, men jeg begynte å bli lei av å vasse i delvis snødekt steinur så det var vel like greit. Kom meg ned til stien langs elva ved 18-tiden. Så var det en laaaaaaang marsj langs stien tilbake. Måtte konsentrere meg for å holde et visst tempo, for jeg begynte nå å kjenne turen i kroppen, og på slutten var det kun en god porsjon vilje og selvdisiplin som gjorde at jeg klarte å holde et relativt stabilt tempo. Store horder med mygg var til god hjelp, og det samme var tanken på et bilsete. Var ved bilen kl. 20.45, og bilturen hjem gikk greit med lite trafikk. Heldigvis ble jeg ikke trett i bilen, var hjemme i Andebu kl. 01.00. Rask dusj og i seng, og på jobb neste dag.

Dette er en absolutt kremtur som kan anbefales på det varmeste, og med det været jeg hadde er det en av de turer jeg alltid vil huske med stor glede. Tenk bare å oppholde seg over 2000 m mesteparten av dagen i sol og shorts mens man passerer over 5 2k topper, det er vel noe av det flotteste et turglad menneske kan oppleve. En interessant erfaring var det også å gå turen etter et stort blodtap, det kan ikke anbefales.