Gå til innhold
  • Bli medlem

SveinJ

Medlem
  • Innlegg

    3
  • Ble med

  • Besøkte siden sist

Nettsamfunnsomdømme

10 Neutral

Om SveinJ

Nylige profilbesøk

Blokken for nylige besøkende er slått av og vises ikke for andre medlemmer.

  1. Tusen takk til alle som har tatt seg tid til å svare. Jeg merker at det er vanskelig å beskrive dynamikken i et forhold slik over et forum, og uten den er det vanskelig å forklare situasjonen også. Når det kommer til husarbeid og alt som hører til, så tar jeg naturligvis min del. Naturligvis er samboeren misfornøyd med innsatsen i perioder, men ikke mer enn hva som hører til i et forhold (hvis det er lov å si). Jeg vil også poengtere at barnet ikke er grunnlag for noe konflikt. Isolert sett ser jeg ingen problemer med å måtte kutte ned/legge om friluftslivet for å ta hensyn til barn. Det er slikt som hører med til livet. Angående tid brukt så tror jeg at jeg har gått fra å være over gjennomsnittlig aktiv til å bli en vanlig turgåer. Overnattingsturer er det egentlig mer eller mindre slutt på, har ikke brukt teltet siden en enkelt overnatting i påsken mens samboeren var på helgetur i London. Overnattingsturer orker jeg ikke ta opp lengre, det blir aldri noen enighet. Ellers fisker jeg noen dager på sommeren og har 1-2-3 jaktdager i uka (da ikke snakk om hele dager, men gjerne 1 dag i uka før jobb, en ettermiddag etter jobb, og så en halv dag i helga) fra september til jul. Laksefisket har begrenset seg veldig etter at jeg ikke lenger har mulighet til å reise et stykke for å komme til aktuelle elver. Daglige turer med hunden, men disse kommer på en måte utenom og har aldri vært kilde til noe negativt. Å inkludere samboeren i ulike aktiviteter har jeg forsøkt helt fra start. Som sagt så går vi en del turer med hunden sammen. Verken fiske eller jakt er noe hun har tålmodighet til. Å høre på en rådyrlos med dachsen var vel omtrent like fascinerende for henne som når bikkja bjeffer på dørklokka. Jeg har forståelse for at det å sitte i ro i timesvis ikke er noe moro når du ikke er interessert. Jeg har også foreslått å kjøpe en stående fuglehund som vi kan bruke sammen på fuglejakt, og som hun kan trene litt lydighet o.l. med ellers, men interessen er ganske enkelt ikke der. Så oppsummeringen blir egentlig at forholdet i seg selv er fint, jeg skal ikke beskylde samboer for å være urimelig, men vi har veldig ulik oppfatning om hva vi skal bruke tiden på. Såpass ulik at det tærer veldig. Tillegg: Mange kloke tanker i alle svarene deres, setter veldig pris på alle som tar seg tid. Er ikke beredt på å gi opp, det skylder jeg alle parter. Man kan ikke få alt, men kanskje det er mulig å få til forandringer alle er fornøyd med. Det hadde vært det beste.
  2. Der har du nok et godt råd ja. Naturligvis er det ikke mulig å ta parti med noen av oss på bakgrunn av et foruminnlegg, og det var jo heller ikke noe jeg forventet. Dette var nok like mye for å få luftet tankene mine om et tema jeg ikke har mulighet til å ta opp noe annet sted, og som jeg dermed prøver å diskutere fra alle mulige synspunkter med meg selv. Men jeg setter veldig stor pris på at du tar deg tid til å lese og gi råd.
  3. Et innlegg som dette hører kanskje ikke hjemme på Fjellforum (eller på internett i det hele for den saks skyld), men jeg har egentlig ingen andre steder å lufte tankene. Her inne finnes det nok i alle fall mange andre som forstår hvordan det føles når friluftslivet er en virkelig lidenskap. Jeg beklager at dette ble langt, men jeg føler det er så mye jeg burde hatt med for å forsøke å gi et så riktig bilde av ting som mulig. Det hadde vært fint å få folks meninger, enten de skulle være støttende eller av typen "ta deg sammen og vis ansvar". Jeg og kjæresten har vært sammen siden ungdomsskolen, flyttet sammen og studerte tekniske fag (samme linje) på universitetet, og flyttet tilbake til hennes hjembygd etter endte studier. Vi har altså holdt sammen over 8 år, og ha det for all del fint. Men det er ikke til å komme unna at man forandrer og utvikler seg mye fra ungdomsskolen og opp til tjueårene. For å gjøre en lang historie kort, så har jeg fått en virkelig reality check etter at studiene var over og arbeidslivet begynte. Fra å ha hatt et hav av tid til både laksefiske, jakt og fotturer, er tiden nå naturligvis mer begrenset. Før var det ikke noe problem å kombinere mine interesser med samboers ønsker om et sosialt liv (der jeg skulle være med), men når fritiden er begrenset til ettermiddager og helger så er det straks verre. Det blir ganske mye konflikter om tidsbruken, og jeg opplever at jeg stadig trekker det korteste strået. Siden samboeren aldri har vært med på verken fiske, jakt eller (overnattings)turer, er denne tiden ifølge henne ego-tid. Siden JEG er med til venner, på fester o.l., så er dette tid vi bruker sammen og som jeg også dermed skal sette pris på. For all del, det er trivelig med sosiale lag, men jeg er ikke noen veldig sosial type og hadde mye heller brukt denne tiden på tur. Dette høres kanskje ut som smålige saker, og resultatet av dårlig kommunikasjon oss imellom osv osv. Det er mulig det er jeg som beskriver dårlig i så fall, men dette er altså resultatet etter 3 år i arbeidslivet. Jeg var naturligvis klar over at med full jobb ville tiden ute bli mindre, og spesielt i et forhold må man få til løsninger som gjør begge fornøyd. Men realiteten er at tiden min utendørs stadig blir innskrenket til fordel for "felles aktiviteter", og hennes toleranse for turene mine blir stadig mindre. Både laksefisket og rådyrjakta med dachs har i stor grad gått over til å bli morgenøkter som starter grytidlig slik at jeg er hjemme igjen mer eller mindre før hun står opp. Helgeturer på jakt er slutt, teltet har ligget i boden siden i fjor sommer. All tid utover den daglige timen på tur med hunden (som hun for øvrig ofte er med på, noe som er fint), må mer eller mindre forhandles om. Dersom dachsen er i humør for langtur og jeg kommer hjem en time eller tre senere enn avtalt, er det stort sett dårlig humør som venter. Resultatet blir at jeg stadig kikker på klokka og gjerne henter hunden inn og går tidlig hjem, bare for å bevare husfreden. Igjen så høres kanskje eksemplene mine sutrete ut, men jeg forsøker bare å gi noen eksempler her. Maktforholdet i forholdet vårt har liksom blitt til at hun bestemmer og jeg godtar, og alle gangene jeg forsøker å ta dette opp ender stort sett med "betyr bikkja/fiskestengene/turene dine mer enn meg så er det bare å flytte". Det nytter ikke å diskutere konstruktivt. Som jeg også sa over så har vi det på mange måter fint sammen, og det er ikke meningen å fremstille samboeren i et urettferdig lys. Saken har naturligvis to sider, og selvfølgelig har hun lov til å kjenne på at jeg stadig vil ut for å drive med ting mens hun sitter igjen hjemme. Saken er kort og godt den at vi er to mennesker som bor sammen og har det greit, men totalt uten felles interesser. Selv går jeg med elver, skoger og hund i tankene stort sett døgnet rundt, og lever for de stundene jeg har ute. Samboeren forstår seg ikke på en slik brennende interesse, og mener til stadighet at jeg bør slutte å være så "ekstrem". Kan jeg ikke bare slutte å skulle ha så mye av allting? Kjenner jeg noen andre som går så mye tur som meg? Kjenner jeg noen andre som ikke kan dra på handletur etter jobb fordi bikkja har vært alene hele dagen? Tror jeg at den gjennomsnittlige hunden får jakte mer enn min? Tror jeg at kompisene mine får stå i elva like mange dager som meg, bruker andre så mye penger på fiskekort som meg? Jeg har gått lenge og tenkt på om det hadde vært bedre å skille lag. Både for hennes og min del. Men straks begynner tankene, vi har det jo fint ellers. Tenk på alt jeg går glipp av. På toppen av det hele har hun nettopp blitt gravid, og vi venter et barn utpå vårparten. Ikke planlagt, men vi er jo i en posisjon både økonomisk og ellers til at barn er helt naturlig. Umiddelbart slo jeg fra meg alle tanker på å dra når dette kom opp, men følelsene og frustrasjonen over å være "fanget" i det livet jeg har nå fortsetter jo å være der i aller høyeste grad. Kanskje er det bedre å dra før barnet kommer enn at ting plutselig går galt når det er 2-5-10 år gammelt, og jeg drar da, kanskje fra en større søskenflokk. Kanskje endrer jeg fokus i livet totalt når barnet kommer slik som mange påstår, og at jeg plutselig vil trives i A4-tilværelsen. Jeg aner ikke. Jeg kan ikke snakke med samboeren om dette, jeg kan ikke snakke med brødre/søstre/foreldre om at jeg vurderer å gå fra min gravide samboer. Selv om jeg og samboeren har endt opp med forskjellige ønsker her i livet så ønsker jeg henne alt godt, og det river langt inni meg av å tenke på å la henne sitte igjen alene med en liten gutt eller jente. Men jeg har bare dette ene livet, og på mange måter må jeg gi opp de drømmene og ønskene jeg har for det, dersom jeg skal fylle forpliktelsene mine overfor henne og barnet. Hun har god familie og fine venner rundt seg, men det er klart at slikt ikke veier opp. Om ingen leser så langt som dette, så har jeg i det minste fått luftet tankene mine litt. Det er en vanskelig situasjon å være i, og uansett løsning blir ting aldri helt bra.
×
×
  • Opprett ny...

Viktig informasjon

Ved å bruke dette nettstedet godtar du våre Bruksvilkår. Du finner våre Personvernvilkår regler her.