mattings

Wikipedia skriver litt mot seg selv ja, i forhold til når de plastiske egenskapene oppstår. Det står 20m tidlig på siden og 50m lenger nede. Et søk på web gir treff på 40m også. Men jeg tror du misforstår når du sier at "fast enhet" ikke er plastisk. Det er nettopp det som er plastisk, at breen beveger seg som en fast enhet uten å dele seg. Sprekker oppstår pga ismassene beveger seg på ujevnt underlag, er ikke isen tykk nok vil den sprekke opp og dele seg fordi det ikke er nok trykk på breens nedre del. Men når trykket er stort nok vil breens underlag holde den sammen til en fast enhet, altså plastisk.

Hva som er riktig, 20m, 40m eller 50m vet jeg ikke. Det kan sikkert variere fra bre til bre også, jeg vil tro at en kombinasjon av helling, friksjon og hvor ujevnt underlaget er vil spille inn.

Ser at Wikipedia skriver at sprekkene ikke blir dypere enn 50m. Ifølge Store norske leksikon kan de bli over 100m, riktignok på polare breer som er en annen type bre enn de vi har i Norge. http://www.snl.no/bre

Så det gjør vel ikke Wikipedia helt riktig på det punktet heller.

Sprekkene blir sjelden mer enn 20-30 meter dype ifølge ekspertene (fra lærebøker), men unntak finnes der helningen er veldig bratt. At en bre oppfører seg plastisk betyr at den ikke deformeres før spenningen når en kritisk verdi. Den kritiske verdien for en bre er på et bestemt dyp i de øvre delene (20-30 m) der strekk-kreftene (påvirket av hastigheten) er større enn trykket av overliggende is. Under denne dybden vil trykket av overliggende is være større en strekk-kreftene, og isen kan derfor ikke sprekke opp --> Den oppfører seg plastisk. Der det dannes sprekker oppfører ikke isen seg plastisk lenger. Det vil si som "knadne" sier at den er en fast enhet og ikke plastisk i sprekkesonen.

I polare strøk (Grønland og Antarktis) er det helt andre dimensjoner på isen, både når det gjelder tykkelse og hastighet (isstrømmer), så der kan det dannes mye dypere sprekker.

Straffen er nok ikke særlig streng, så lenge du ikke blir tatt for en skogbrann nei...

Jeg har selv vært med på å bli "tatt". Det var av brannvesenet på Tromsøya. Vi var en gjeng som satt og fyra kaffebål i skogen på toppen av øya en fin og rolig maidag. Bålplassen var godt opparbeida. Da brannvesenet kom, jeg tror de var 3-4 personer i fullt utrykningsutstyr (brannbilen var også parkert ikke så langt unna), var det ikke mange strenge ord å få. De lurte på om vi visste at det var bålforbud, og vi kunne jo ikke nekte for at vi far fullstendig klar over det. De tok en titt på bålet, og syntes det var et fint og trygt bål. Vi fikk sitte videre og koke kaffen, under forutsetning av at de fikk mobilnummeret til en av oss. Det viste seg nemlig at det var en innbygger på fastlandet, på andre siden av Tromsøysundet, som hadde ringt brannvesenet og sagt ifra om at det var røyk på toppen av øya. For å være sikker på at det ikke var et tilløp til skogbrann måtte brannvesenet derfor rykke ut. Mobilnummeret ville de ha slik at de kunne ringe oss først, i tilfelle de fikk flere meldinger om branntilløp i dette området.

Men det sier meg ingen ting om jeg får lov til å tenne bål om sommeren "På övriga delar av reservatet".

Er det noen som vet om det er lov å tenne bål her om sommeren? MvH Martin

I Sverige kan du fyre lovlig overalt året rundt der det ikke er eldningsförbud. Du må bare passe på å følge med på om det er utlyst eldningsförbud. Dette gjøres vanligvis kun i tørre perioder og for deler av landet. Da er det totalforbud i disse områdene. Noen steder, ofte i naturreservat, slik som rundt Rogen, er det forbud året rundt, med unntak av noen få opparbeidede eldstader. Vedlagt er et kart som viser hvor det er eldningsförbud rundt Rogen, og hvor de opparbeidede eldstadene er.

På norsk side, hvor det ikke er noen fyringsrestriksjoner (...)

Du må ikke glemme det generelle bålforbudet i hele Norge mellom 15. april og 15. september...

Lurer på om dere bruker gps på turene deres?

Nei, jeg har veldig sjelden GPS med på tur. Stoler rimelig bra på kompasskunnskapene mine (og de jeg er på tur med). Det kan hende på lengre vinterturerturer når værmeldinga er dårlig at den er med nederst i sekken som backup, men aldri ellers. Vi hadde faktisk tenkt å ha med GPS på denne turen, men den ble glemt igjen hjemme.

Vi lurer på om noen har passert den "biten" fra Ranserdalen over til Viermadalen. Ser på kartet at det er to veier en kan ta for og komme til Viermadalen fra Ranserdalen. Tips motaes med takk

Siden vi aldri kom oss så langt inn kan jeg dessverre ikke hjelpe deg her, men vi hadde tenkt å gå i området rett sør for Flåfjellet. Mulig andre her på forumet kan hjelpe dere?

Det var nok ikke siste gang vi var i Børgefjell, nei. Når man ikke får fullført den opprinnelige planen er jo det veldig god grunn til å komme tilbake ved en senere anledning.

Det var Ranserhytta vi hadde tenkt oss innover til. Vi hadde tenkt å slå opp telt utenfor siden hytta er så liten.

Her er et kart med oversikt over åpne hytter i Lyngen:

Kart over Lyngen

Standarden på hyttene varierer veldig. De hyttene som egner seg best for overnatting er Steindalshytta, Sjollihytta, Trollhytta og Fastdalshytta.

Etter sjette året på rad har det nesten blitt en tradisjon for meg og noen venner med en skikkelig førjulstur. I år var vi fem stykker som valgte Børgefjell som turmål. Så langt nord er dagene korte i midten av desember, ca seks timer fra kl ni til kl tre. Ruta som var planlagt gikk fra Kroken i Susendalen til Majavatn langs E6 via Ranseren. Mesteparten av nettene skulle tilbringes i telt, men et par netter ved hytter var planlagt. Værmeldinga så brukbar ut for hele uka vi skulle tilbringe i fjellet. Overskya, lite nedbør, rundt -5 grader og sørlig vind av bris styrke.

ROLIG START
Turen starta med tog fra Trondheim til Trofors (ca 5 timer), og buss derifra via Hattfjelldal innover til endestoppen ved Kroken i Susendalen (ca 2 timer). Veien er brøyta videre innover, så vi fulgte den i tre km fram til parkeringsplassen ved Oksvollen. Siden det allerede var blitt mørkt ble teltene slått opp nedenfor veien rett ved broa over elva. Dagen etter var det dårlig sikt, men brukbart ellers. Målet for dagen var å komme seg inn til Statskog sin hytte ved Tiplingen. Dette er en utleiehytte vi på forhånd hadde lånt nøkkel til. (Bussen hadde 20 min stopp i Hattfjelldal og det passa perfekt for å stikke innom Statskogkontoret og hente nøkkelen.) Vi fulgte stort sett sommerruta over Susenfjellenden og holdt oss over tregrensa til vi rant ned mot Ruffie og gikk over til hytta. Hytta har seks senger, gasskomfyr og en trivelig vedovn. Kvelden var lang, så det ble mye griseprat før vi kom oss ned i posene. Hele natta var det urolig vær med en god del nedbør.

TATT AV SNØSKRED
Tredje dagen var planen å gå videre innover mot Ranserhytta, en åpen Statskoghytte. Ute var det dårlig sikt, mye vind, og bare -1 grad. Vi la av gårde sørover på kompasskurs med vinden rett i mot. Kompasskursen var lagt i nedkant av Austre Hundfjellet i en sør-sørøstlig retning. Det var ca 100 høydemeter før det skulle flate ut. Det gikk greit unna oppover tregrensa, og det var ikke lange tida før vi kom over bjørketrærne. I det vi gikk der var det nok flere av oss som syntes at kursen bar litt vel mye oppover, men før noen av oss gjorde noe med det var det for seint. Plutselig løsna snøen under skia på de to første av oss. Jeg gikk som nummer fire et stykke bak de tre første og kunne se at de skled nedover. Jeg tok som refleks noen skitt bakover, men i det jeg snudde meg bakover kunne jeg se snø komme farende mot oss ovenfra. Det gikk opp for meg at vi var i ferd med å bli tatt av et skred. Før jeg rakk å gjøre noe annet var jeg allerede inne i snømassene. Det eneste jeg tenkte på var å prøve å holde meg flytende. Jeg kunne se og høre at sistemann rett bak meg også ble tatt av skredet. Da ting roa seg kunne jeg konstatere at jeg hadde hode og den ene armen over snøen. Jeg fikk straks kontakt med han bak meg som hadde hele overkroppen over snøen. Jeg begynte å grave meg fram så fort jeg kunne i tilfelle de andre trengte hjelp, men det tok ikke lang tid før jeg hørte rop fra alle de andre tre også. Heldigvis var det altså ingen av oss som var helt begravd. Når alle hadde kommet seg løs viste det seg at ingen var blitt særlig skadet. Det var bare en av oss som hadde en rift i buksa og et slag bak låret. Av utstyr mangla vi noen staver og noen ski. Vi satte straks i gang med å prøve å grave utstyret fram. Etter en kort stund var alt foruten en ski blitt lokalisert, og det tok oss flere timer før vi fant den siste skien. Siden alle sammen nå var søkkvåte og kalde og det var lite igjen av dagen, var vi alle enige om å returnere til hytta som bare lå 1 km unna.

Det er vanskelig å si hvor stort skredet vi ble tatt av var siden sikten var så dårlig at vi ikke kunne se stort. Men vi ble i hvert fall ført rundt 100 meter nedover av det, og utstrekningen var godt over 100 meter, som var den omtrentlige avstanden mellom første og sistemann. Helningen vi gikk i var godt under 30 grader, og jeg vil anta at det var akkurat i grenseland for hva som kreves for å utløse et skred. De to første som sannsynligvis utløste skredet fortalte at etter at snøen ga etter og de begynte å skli nedover, kom det mer snømengder ovenfra. Det var den snøen vi andre ble tatt av. Fjellsida ble brattere ovenfor der vi gikk, og vi kunne i løpet av timene vi var der skimte at det var skavler tilstede langs hele fjellsida, og at skredet sannsynligvis fortsatte flere hundre meter bortover langs fjellsida foran oss. Siden vinden hadde blåst sterkt fra sør hele natta, det hadde kommet en god del nysnø, fjellsida var nordovervendt, og temperaturen bare var -1 grad, var det sannsynligvis meget stor snøskredfare i dette området denne dagen. Merkelig nok var det ingen av oss som tenkte over denne risikoen når vi planla rutevalget, selv om de fleste av oss kan anses som godt fjellvante og vant med å vurdere snøskredrisiko. Vi var rett og slett ikke innstilt på risikoen.

STORM I FJELLET
Etter enda en kveld på hytta der vi fikk gått gjennom dagens hendelser i ro og mak, innså vi at den opprinnelige planen måtte endres pga tidsbegrensningen. Ny rute ble lagt direkte fra Tiplingen via Kjukkelvatnet ned til Majavatn. Ute så været ganske brukbart ut med noen få minusgrader. Vi la av gårde vestover over Vestre Tiplingen, innstilt på å være veldig obs på snøskredfaren. Etter hvert som vi kom innover langs Simskardelva kom værforandringen. Vinden tok seg opp og sikten ble redusert. Når vi hadde tatt oss opp den siste stigningen et par km fra nordenden av Kjukkelvatnet var sikten tilnærma null og vinden var sannsynligvis av stiv kuling styrke rett i fleisen. Siden vi visste snøskredfaren var overhengende (vi hadde sett flere mindre skavlskred langs bekkedalen vi fulgte), og siden vi ikke kunne se hvor vi gikk, bestemte vi oss for å slå opp teltene der vi var. Det begynte uansett å bli mørkt. Etter litt streving med å få opp teltene i vinden og etter å ha bygd noen solide vindskjermer la vi oss til inne i telta. Vi var alle gjennombløte og nokså kalde. Det blafra friskt i teltdukene. Vi ble enige om å se an forholdene neste dag før vi bestemte oss for hva vi skulle gjøre videre. Etter noen timer i telta begynte det i teltet jeg lå i (et 3-manns Svalbardtelt) å bli urovekkende mye snø som samla seg over forteltet. Vi måtte ut en tur for å sjekke, og da viste det seg at slik vi hadde bygd vindskjermene var en stor snøfonn i ferd med å bygge seg opp over forteltet. Etter litt graving og ombygging var likevel problemet løst, og vi kunne legge oss trygt inn i teltet. Det ble en urolig natt, der vinden må ha vært oppe i liten storm på det værste. Teltene hadde heldigvis ikke problemer med å holde ut vinden. Vi registrerte et lufttrykk på 840 mbar på det laveste.

RETRETT
Dagen etter var det ingen forandring å se utenfor telta. Vi ble enige om at vi ikke ville fortsette, selv om terrenget slaka veldig ut. Det var for mye motvind og alt for liten sikt. Vi vurderte alternativene, og ble til slutt enige om å gå samme vei tilbake som vi var kommet fra tilbake til hytta ved Tiplingen. Det var nå medvind så det gikk raskt unna. Nede ved Vestre Tiplingen var vi kommet ut av ruskeværet. Vi kunne tydelig se et frontsystem bak oss som vi var kommet ut av. Det ble enda en behagelig kveld i hytta der vi fikk tørka alt av det våte utstyret og klærne. Siden dagene gikk fort fra oss hadde vi nå ikke så mange dager på oss før vi måtte ned fra fjellet. Vi bestemte oss derfor å gi opp Majavatn og heller gå nordvestover via Gaarenesjaevrie mot Susendalen. Det ble en forholdsvis kort og fin etappe der vi slo opp teltet under tregrensa ikke langt fra Stormyra. Det var rolig vær og brukbart med ved i området, så det ble en fin kveld rundt leirbålet. Siste dagen var stort sett bare å komme seg ned lia til Øyum i Susendalen. Derifra ble det taxi ned til Trofors og tog tilbake til Trondheim.


Denne turen ble ikke helt som planlagt, men i midten av desember må man regne med at været ikke alltid spiller på lag. Dette er jo litt av utfordringen med å legge ut på tur på denne årstida. Temperaturene var betraktelig mildere enn hva vi hadde regna med, de holdt seg stort sett mellom -1 og -5 hele uka. Vindstyrken ble kraftigere enn hva vi hadde regna med, men holdt seg hele tiden fra sør til det som var meldt. Hadde vi vært litt lurere hadde vi nok heller lagt om turen og gått i motsatt retning fra Majavatn til Susendalen. Da hadde vi fått vinden i ryggen mesteparten av tida. Snømessig var det mindre snø enn forventa, og flere steder var småbekker åpne under 700 meter. At vi undervurderte (og til dels overså) snøskredfaren til å begynne med må vi ta selvkritikk på. Men heldigvis gikk det bra selv om alle fem ble tatt av et forholdsvis stort skred.

Været og lyset lå ikke til rette for gode bilder, men jeg har nå likevel lagt ved noen få bilder som viser litt hvordan vi hadde det.

Et av to alternativ. Gruppen kommer til Alta og tar skiturer opp på fjellet/vidda derfra med et par dager i telt. Eller tar transport til Abisko med en kryssing tilbake igjen til Alta. Frykter sistnevnte tar for mye logistikktid....Det skal også gjennomføres endel klasseromundervisning før og etter turen så avhengig av hotel/hytte.

Abisko - Alta er en lang tur, over 250 km i luftlinje... Drøyt å ta den i november/desember.

Rimelig mye heftigere tur enn det første alternativet ditt.

Noen som vet ca. pris(minibuss) og tiden det tar fra Alta til Abisko?

Fra Alta til Abisko er det rundt 500 km med bil, du kan da selv regne ut hvor lang tid det tar alt etter hvor fort du kjører. Etter fartsgrensa blir det nok litt over sju timer vil jeg tro.

For langkjøring med minibuss vil jeg tippe du grovt kan regne 1000-1500 kr timen.

"Ny kartlegging av flere strandvoller på nordkysten av Grønland tyder på at polisen i Nordishavet var kraftig redusert for 6-7000 år siden. I perioder kan Polhavet mer eller mindre ha vært isfritt." (min uthevelse)

(forskning.no) Det har vært mindre is i Polhavet

Jeg skal la være å kommentere det som ikke hører hjemme under denne turrapporten, og håper andre også gjør det.

Hvordan er det med offentlig transport fra Tromsø til der en kan spenne

på seg skia for Jiehkkevarre ???

Det finnes en bussrute som kjører fra Tromsø og innover mot Holmbukta med endestasjon ved Forneset, men den har dessverre ikke mange avganger. På side 35 i dette ruteheftet finner du bussrute 410. Den har avgang fra Tromsø om ettermiddagen på hverdager, men ikke på lørdag og søndag. Retur til Tromsø er kun om morgenen på hverdager og på kvelden søndag. Med andre ord er det nødvendig med en overnatting hvis denne ruta skal brukes. Skal man ta seg inn via Lyngsdalen på østsida er rute 460 på side 36 i den samme katalogen et alternativ. Den har et par avganger om dagen utenom lørdag.

Toppområdet på Jiehkkevarri er nå ikke akkurat den luftigste i Lyngsalpene, heller mer det motsatte etter hva jeg har sett på bilder. Men, toppryggen som ”Mattings” viser på bilde 15, får det ihvertfall til å krible i mine fjellføtter. Dette fjellet skal jeg definitivt prøve å få med meg en gang! Turen opp dit, og traversen bort fra Holmbukttind ser helt herlig ut! Og det til tross for at fjellet er av det mer avrundete i Lyngsalpene...

Nei, selve toppunktet til Jiehkkevarri er ikke særlig luftig, men fjellet i seg selv er meget bratt. De få rutealternativene som finnes opp mot toppen inkluderer alle luftige partier. Ruta fra Holmbukta via Holmbukttind anses vel som den letteste.

Takk for tilbakemeldinger, dette er nok en tur mange her på forumet hadde kost seg på.

Men, en vår, skal jeg ta et fly nordover og ta Jiehkkevarri på ski!

Turen er nok vel så bra på ski. Jeg har vært på Holmbukttind på ski for noen år siden, men gikk den gang ikke videre. Det var seint på våren, og veldig mange gamle skred måtte krysses i de bratte partiene opp mot ryggen før toppen. Var egentlig litt for bratt med ski på beina for min del, spesielt nedover...

Er det en grei solotur ??

Turen opp til Holmbukttind er en helt grei solotur. Skal du videre mot Jiehkkevarri er det nok litt mer risikabelt. Breen virker snill med lite sprekker, men man vet jo aldri. Vanskelig å gå i taulag solo... Er man villig til å ta sjangsen, er det nok likevel fullt mulig å gå hele turen alene.

Å overnatte på en fjelltopp ga mersmak, det kommer garantert til å gjentas!

Av en eller annen grunn viser bilde 05.JPG feil bilde. Trykker man på bildet kommer derimot riktig bilde fram. Kan en mod fikse dette?

Reiser man mye på fjellturer i Troms vil man før eller siden føle behovet for å bestige Jiehkkevarri, fylkestoppen i Toms på 1834 moh. Denne gangen var det altså min tur, mye pga en besøkende fylkestoppsamlende kamerat sørfra. Værmeldingen så lovende ut, så vi bestemte oss for å inkludere en overnatting på turen. Siden ingen av deltakerne (fire i tallet) aldri hadde overnattet på toppen av et fjell før, ble vi enige om å prøve det. Valget falt på toppen av Holmbukttind, på 1666 meters høyde. Alle var enige i at det nok kunne bli en flott opplevese, noe det skulle vise seg at vi ikke tok feil i. Ruta vi fulgte var stort sett den samme som beskrevet her.

Vi begynte i Holmbukta i gråvær. Holmbukttind var innhyllet i skyene, og ifølge værmeldingen var det først på kvelden det skulle klarne opp. De første 1000 høydemeterne er stort sett i steinur, til tider nokså bratt. På 1000 meter ligger en liten bre som ble fulgt opp til rundt 1200 meter. Der er det en bratt snørenne som når vi kom ikke hadde mye snø igjen. Det var bratt og mye løs stein som lett raste ut. På denne høyden kom vi inn i skyene og sikten ble dårlig. Etter renna var resten av turen mye på snø langs ryggen. Like før toppen var det et bratt parti som det hadde vært uforsvarlig å gå opp uten stegjern. Den dårlige sikten gjorde at utsikten uteble. Vi hadde egentlig forventet en steinete flat topp, men den hadde en stor snøfonn som må ha vært 10-20 meter tykk. Det var egentlig like greit, da snøen gjorde det lett å finne en fin og flat teltplass. Klokka var blitt ni på kvelden når vi kom opp. Det hadde tatt oss ca 6 timer, og vi var litt skuffet over at det fortsatt var tett med skyer. Etter å ha tilbragt noen timer i teltet var det på tide å legge seg. Det viste seg nå at skydekket utenfor teltet hadde sunket og toppen vi lå på var ca 100 meter over skydekket. En fantastisk utsikt åpenbarte seg. Det var midnatt, måneskinn, vindstille, solnedgangsfarger i nord, og til og med et lite nordlys! Rundt oss dominerte skyhavet med noen få topper som stakk opp, Jiehkkevarri en av dem. Utvilsomt en av mine bedre fjellopplevelser.

Morgenen etter stod vi opp klokka seks. Ute var det blå himmel og vindstille. Skyhavet lå fortsatt under oss, men var nå i oppløsning. Det var ingen tvil om at dette kom til å bli en fantastisk dag! Etter en lang frokost ble tauet gjort klart og stegjerna montert. Ned fra Holmbukttind går det bratt ned mot breen. Vi fulgte det snøfrie steinete partiet langs kanten ned mot Blåisen så langt det lot seg gjøre. Etterhvert måtte vi ut på breen. Det var mye snø og lite sprekker å se. Turen på breen inkluderte bare et skikkelig bratt parti. Det er før man kommer opp på ryggen mot vestoppen. Dette bratte partiet hadde bare en tydelig sprekk som måtte unngås. Herfra var det grei skuring mot hovedtoppen. Ryggen ble fulgt på snø først mot vesttoppen via ei steinur, og så videre opp via ny steinur mot hovedtoppen. Hovedtoppen er flat og det var vanskelig å bestemme hva som egentlig var toppen. Utsikten er derimot upåklagelig. Her er det nok utsikt mot det meste av Troms. Returen var stort sett langs samme vei som opp. Eneste endring vi gjorde var nede på breen før oppstigningen til Holmbukttind. Vi valgte nå å gå rett over breen. Oppe ved teltet igjen hadde vi brukt rundt 6 timer tur/retur. Teltet ble pakka og vi tok fatt på nedstigningen. Vi fulgte snøen på ryggen nedover med stegjern på. Fra toppen ned til bilen brukte vi ca 3,5 timer.

Oppsummert kan denne turen sies å være en lang, men flott, topptur med over 2000 meter stigning, som med overnattingen på Holmbukttind går inn i rekken av turer som garantert ikke glemmes så lett.

Er det noen som klarer å gjette på denne toppen?

Er det Breidtinden (984) ved Mefjordbotn på Senja?

lapporten

Riktig. Her sett fra Lappjordhytta.

Og mens vi venter på riktig svar på leos sitt bilde prøver jeg meg med en ny.

Jeg er her ute etter navnet til fjellpasset som er veldig markant midt på dette bildet. Det skal sies at det egentlig ikke ligger i Nord-Norge, men bildet er iallefall tatt fra Nord-Norge...

Jægervasstindane til venstre og Stortinden til høyre? I nærheten av Jægervatnet i Lyngen

Her har du helt rett!

Hva med Kvasstinden og Breidtinden (Syv Søstre), sett fra Sandnessjøen sin side?

Nei, du er nok litt ute og kjører her... Det er fortsatt i Troms.

Pinakkelen midt i bildet ligeta fælt på Urdkjerringa i midten, og da har vi Istind, og i forgrunnen Store Kjostind.

Så riktig som det kan bli!

Bildet er tatt nedenfor Kavringtinden. For de som lurte er det altså snakk om Lyngen.

Jeg har mer på lager, så legger ut en til.

Ja, en av episodene på 71c nord var at de klatret opp Helvetestinden fra Bunesstranda og sov i hengetelt i den bratte vestveggen Spennende topp, men tok en sjans når jeg så bildet ditt. Har ikke vært ved den.

Ok, jeg verken har eller ser tv, så er ikke så oppdatert på hva som skjer der.

Men det står respekt av å klatre opp den veggen, har selv sovet i telt rett under den, det er et mektig syn!

Hattavarre

Her går det unna gitt! Hattavarre ved Tamokdalen i Troms er helt riktig. Vil tro alle som har tjenestegjort i grønne klær i Indre Troms har sett den før.

Jeg kan ikke stoppe her, får prøve med en til.

Helvetestinden på Moskenesøya? I såfall er det ei flott sandstrand rett nedenfor

"500fjell" kom deg i forkjøpet.

Det ble nok litt for gode hint litt for tidlig på den forrige.

Får prøve med en til da, uten hint foreløpig.

Hva med Helvetestinden (602)?

Hehe... Den kom kjapt!

Det er Helvetestinden på Moskenesøya ja. Ligger ved Bunesstranda, ei fantastisk flott svær sandstrand med midtnattsol rett inn! Kommer til den ved å ta båten fra Reine.

Liknet litt på Vågakallen??

Joda, riktig det, det er Vågakallen. Var nok litt for lett gjennkjennelig...

Jeg får prøve med et nytt fjell, også dette fra Lofoten, men jeg vil tro det er litt vanskeligere.

Hint: Navnet kan nok virke støtende/brutalt for noen...

Det må være Holmbukttind. 1666 meter høy? Mener å huske at navnet ikke står på kartet.

Helt riktig!

Holmbukttind er ikke avmerket med navn på kartet nei, vet ikke hvorfor. Det er jo masse fjell her oppe med navn som ikke står på kartet, så kartverket følger tydeligvis ikke helt med...

Jeg prøver med et nytt fjell. Dette er godt kjent i fjellklatringsmiljøet vil jeg tro...

Hint til bildet mitt, https://www.fjellforum.no/oldLinkConverter.php?oldAttach=11469:

Alle som har vært på det høyeste fjellet i Troms har antakeligvis enten vært på, gått forbi eller sett denne toppen...