Gunnar

På tremannsekspedisjonens sekstende dag (1. nyttårsdag 2008) sto vi på toppen av Aconcagua. Tre dager senere var vi ute av fjellet. Vi synes selv turen var en planleggingsmessig suksess: Nok mat, god hygiene (vannrenser), riktig utstyr, og en ganske realistisk mental innstilling. Det handlet om å ikke stige mye mer enn 350 høydemeter i døgnet og motstå fristelsen (brakkesyke) til å hoppe over aklimatiseringstrinn. Og så handler det om å drikke nok. Vi var heldige med været. Det er bare været som bør overlates til tilfeldighetene.

Vi gjorde Aconcagua som travers - opp gjennom Vacasdalen (2400 moh.), via Camp Lenas (2800 moh.), Camp Piedras (3200 moh.), Camp Argentina/Base Camp (4200 moh.), Camp 1 (5000 moh.), Guanacos Camp 3 (5475 moh.), og Camp Colera (ca. 6000 moh.) til topps (6962 moh.). Deretter ned normalveien til Camp Mulas (4300 moh.) og ut den ørkenvarme Horconesdalen til Pointe Inca/sivilisasjonen (2800 moh.).

Vi brukte muldyr gjennom Fernando Grajales til transport av deler av bagasjen, men var forøvrig selvforsynt.

Vi møtte hele fire norske grupper på vei opp normalveien på vår vei ut av fjellet - bl.a. en fjellmedisinsk ekspedisjon og Håkon Hesselberg sin fortropp.

Bilderapport fra turen finner du på min nyopprettede webside:

http://gunnarfermann.zenfolio.com/

Gunnar

Jeg bruker en Leica Digilux 3 som henger på skulderremma lett tilgjengelig. 16:9 formatet er spennende og Digilux 3 har RAW-format om det er nødvendig å trekke litt hardt i spakene.

13. desember drar jeg til Argentina (Aconcagua) via New York. Den transitten skal jeg bruke til å kjøpe Olympus E-3 - eller E-510 om E-3 ikke lar seg skaffe. Jeg er litt betenkt over å ta med med E-3 med en 24-120mm på en Aconcagua-travers. Ikke fordi kamerat ikke vil tåle det. verre med meg....

Hei Erik,

Nedenfor er en rapport om hendelsesforløpet og konsekvensen av dobbeltraset ved Argentiere-hytta i slutten av mars:

Morten og min skitur fra Chamonix til Zermatt fikk en brå avslutning 150 meter fra Argentiere hytta på ca. 2700 meter, klokken 21.00, 28 mars.

Etter ankomst til Geneve samme dag, tok vi skiene fatt fra Grand Montets (heisens topp-punkt) på 3300 moh. Nedfarten mot Argentiere-breen på 2500 moh. var bratt, spennende og vindfull. Sikten varierte mellom dårlig og oppgløtt. Men Mortens forhåndsprogrammerte GPS (og kompass) gjør at vi aldri er i tvil om hovedretningen.

Da vi nærmer oss Argentiere-hytta forsvinner dagslyset. I ryggen har vi liten kuling. Kartet viser at Argentiere hytta skal ligge i fjellsiden overfor breen. Da GPS-en viser at vi er 232 meter fra hytta, velger vi å ta av skiene (og sette dem i ryggsekken) og følge en rygg oppover for å få bedre oversikt. Det er mulig å skimte lysene fra hytta innimellom snøkulene.

Nå er det ikke tvil om at GPS-en har gjort jobben sin og i hvilke sektor hytta ligger. Kjøttgrytene er innenfor rekkevidde. Utfordringen nå er mikronavigasjon i bratt terreng (35-45 grader) de siste meterne frem til hytta. Det er da det skjer.

Kombinasjonen snøvær og sterk vind ødelegger snøkrystallene og reduserer bindeevnen mellom snøkornene. Fokksnøen ligger i dynger langs med fjellsiden.

Under forsering av en av disse dyngene i bratt lende begynner grunnen å "svømme" under føttene mine. Bevegelsen lar seg ikke stoppe og jeg river med meg Morten i et par kollbøtter 20-30 meter ned fjellsiden (med fullt skirigg på sekkene) før jeg lander på en hylle over en skrent med munn og hals full av finkornet løssnø. Morten har landet noen meter høyere opp og vi konstaterer at ingen av oss er skadet.

Dette er ikke et blivende sted, men det er ikke gitt at det finnes en trygg vei ut av situasjonen. Nedover har jeg ved selvsyn konstatert at det er stuplignende formasjoner. Oppover er det fullt av sklivillig fokksnø. Tilbake er sjelden et attraktivt alternativ når man er 200 meter fra det varme turmålet for kvelden. Uansett har vi ikke informasjon til å bedømme om en taktisk retur kan åpne for en sikrere trase til hytta.

Vi velger å gå i en rett linje mot hyttelysene. Fra hva vi kan se i den ti meter lange lyskjeglen fra hodelyktene, har de siste 200 meterne frem til hytta mer rasutsatt flanke og renne å tilby. Snøen når oss til lårene og hoftene. Det er en kalkulert risiko vi ikke kjenner størrelsen på. Men vi oppfatter ikke at situasjonene tilbyr noen mindre risikable alternativer. Vi må bare konstatere at franskmennene liker å plassere hyttene sine i bratt terreng og at vi for lengst har passert "the point of no return". Senere kan hytteverten fortelle oss at vi beveger oss langs normaltraseen skrått opp til Argentiere-hytta.

Vi er midt i traverseringen av en en bred og snørik renneformasjon da et sammenfall av uheldige omstendigheter (stor sneskredfare pluss uflaks) gjør at gravitasjonskrefetene vinner over friksjonskreftene et sted høyt over hodene våre. Denne gang er det ikke vi som utløser skredet, men vi befinner oss i renna som er skredets fall-linje.

Vi får ikke noe forvarsel. Snemassene treffer oss som en brottsjø i fanget og sender oss hodestups nedover renna og fjellsiden. Dette skredet er lengre og kraftigere enn det forrige. Med betrakterens blikk kan jeg bare konstarere at jeg triller i kollbøtter ned renna. På et tidspunkt går jeg i spagaten og kjenner en smerte bak i låret. Mer påtrengende er det likevel at finsnøen prøver å erobre pusteevnen med tiltakende hell.

Det er sant som det er sagt at man rekker å tenke mye og komprimert i krisesituasjoner. Hva tenker man på i et snøskred? For min del to ting:

For det første er jeg akutt klar over hvem som er mine nærmeste - om jeg skulle være i tvil om det. For det andre er jeg opptatt av å posisjonere meg riktig i raset før det taper sitt moment og fryser enhver bevegelse. Fokus er på å få hodet opp og rydde rom foran ansiktet med hendene. Jeg skal ikke påstå jeg hadde mye innflytelse på at hodet endte nærmere overflaten av snøen enn bena (for det var det som skjedde), men det lå mye bevisst vilje bak armenes "vinduspusserbevegelser" som etter noen lange og stille sekunder gjorde det mulig å puste igjen.

Når luftveiene var frie meldte to andre spørsmål seg på dagsorden: Hvordan hadde det gått med Morten? Og hvordan skulle vi komme oss ut av raset og vekk fra rasutsatt område?

Det første spørsmålet ble besvart av Mortens rop. Det var ikke viktig HVA han ropte, men AT han ropte - ihvertfall i første omgang. Morten hadde kommet tilnærmet skadefri fra raset. Morten er en overlever - skadefri ut av to ras på fem minutter!

Jeg ble oppmerksom på skaden i benet da jeg forsøkte å frigjøre meg fra sekken som sammen med skiene låste meg fast til snøen. Vel utgravd av skredet var det åpenbart at jeg hadde fått strekkskader bak i låret. Dette gjorde det vanskelig å komme seg ut av skredsonen. Jeg endte med å rulle meg ut av det. Morten berget sekkene og skiutstyret som utrolig nok fortsatt satt på.

Hytta som før det siste raset befant seg på siden av oss, gjenfant vi nå langt over oss. Senere estimerte hytteverten fallet vårt til 150 høydemeter (ca. 400 lengdemeter). Mens Morten gravde dødmannsgrop (snøhule rett ned), sendte jeg SOS-signaler mot hytta med hodelykten. Vi hadde ikke til hensikt å prøve og finne en linje på egenhånd opp til hytta. To snøskred fikk være nok!

Vi forberedte oss på en kald overnatting i det Morten kunne klare å bygge av snøhule i flatt terreng. Selv var jeg invalidisert av ødelagt muskulatur bak i låret og mot lysken, og kunne ikke gjøre noe for å hjelpe Morten. Noen helikopterredning var ikke aktuelt i mørket og den harde vinden.

Det var derfor med noe mer enn betydelig lettelse vi observerte at en hodelykt beveget seg ned de bratte kneikene fra hytta mot oss. Det måtte være et hode inne i den hodelykta! Og der det er hode følger det gjerne med en kropp! Hjelp var underveis - med betydelig fare for Freddys egen helse.

Freddy er hyttevert på Argentiere-hytta og kompetent fjellmann. Han ga oss temmelig usentimentalt valget mellom å bli med opp eller å fryse ihjel. I denne situasjonen var det jeg og mitt ben som var begrensningen. Det var ikke mulig å belaste benet uten store smerter. Det hjalp ikke på at vi vasset i sne til låret. Men valget falt meg likevel enkelt. Kjøttgrytene fristet mye mer enn en iskald natt ute (liggeunderlaget var forsvunnet i skredet). Morten kunne ikke vært mer enig.

Etter den lengste (les: mest smertefulle) oppoverbakken i mitt liv (150 høydemeter), kom vi i hus. For min del betød dette at jeg var blitt Beatrice - hyttevertinnen - sitt ansvarsområde. Jeg ble pakket inn i ulltepper fra topp til tå og foret med te og suppe til kroppstemperaturen nådde et anstendig nivå. Deretter bar det til sengs.

For å gjøre en lang historie kort: Tre dager senere var værforholdene slik at vi kunne fraktes ut med helikopter og påfølgende legesjekk. I påvente av fly fikk Morten og jeg oss en tur på Aguille de Midi (heis helt opp) hvor jeg gikk amok med digitalt kamera. Benet unnlot ikke å minne om sin tilstand, men noe skulle vi jo få ut av denne lenge planlagte turen.

Vi er begge svært glade for å ha kommet ut av sneskredene med livet i behold. Vi har opplevd fransk gjestfrihet og handlekraft på sitt beste når vi virkelig behøvde det. Takkebrev er sendt til Freddy og Beatrice med kopi til CAF.

Hjemme i Norge viser røntgen at to av tre hamstring-muskler bak i låret er røket, og ikke kunne festes til bekkenet igjen. Radikal (kirurgisk) behandling utelukket, konservativ (fysikalsk) behandling anbefalt. Så gjort.

Det var med stor glede jeg besteg Storronden med femåringen min på dagen tre måneder etter sneraset. Siden den tid har det blitt fire 2000-meter og fire 4000-metere til. Det er utrolig hvordan kroppen kompenserer for at to muskler er revet av sitt feste og fått strikken slakket med 2 og 9 cm. Per i dag har jeg 50% av styrken bak i høyre lår. Men det stiger og legene sier jeg vil få tilbake 98% av styrken. Det tror jeg ikke helt på, men er fornøyd med 85%. I morgen skal Morten og jeg på vår første tur sammen etter Haute Route-forsøket i mars!

Hei Erik,

Jeg har lest dine fabelaktige rapporter med stor interesse etter å ha vært borte fra Fjellforum en stund. Du er en sprek femtiåring!

Så til spørsmålene dine om aklimatisering.

I Alpene pleier jeg å starte med to overnattinger på ca. 3000-3200 meter med ditto beskjedne dagsturer - ofte ikke høyere enn til 3500 meter. Deretter ned i dalen et døgn, før jeg tar fatt på den første firetusenmeteren. Dette har fungert ganske smertefritt for meg.

Men i år og i fjor gjorde vi det annerledes. I fjor gikk vi rett på Lagginhorn og Weismies uten annen aklimatisering enn å overnatte på øverste heisstasjon (3100) natten før bestigningen. Fordelen med dette er at man bagger 4000-metere allerede fra starten. Ulempen er at jeg må ha et par hviledager å komme meg på deretter. Uansett kan ikke startprosjektene (4000-meterne være for krevende (lange/vanskelige).

I år valgte vi samme "rett-på-sak" approachen i litt mer radikal utgave med Piz Bernina (man vet aldri hvor lenge været holder). Vi sov en natt på 3000 og en natt på 3600 moh. før vi returnerte. Den siste natten ble det ikke mye søvn. Det kan det bli på 3000 moh. Men her må hver og en lære seg selv å kjenne. Min erfaring er at jeg sjelden har vondt i hodet eller er spyklein i høyden. Man blir bare fortere anpusten i motbakkene. Men om natten kan jeg få ødelagt søvnen av hyperventilering over ca. 3500 meter. Stort inntak av drikke og tilstrekkelig salt til å binde vannet i kroppsvevet er alfa et omega.

Vi vet fra bosettingsmønsteret i Nepal og Tibet, og fra høydemedisinen at ingen mennesker kan oppholde seg varig over 5500 moh uten å brytes ned. For hendelsesvise høydeoppholdere som oss er dette en yttergrense som sjelden aktualiseres - og slett ikke i Vest-Europa. I fjor hadde jeg et to døgns opphold på Margherita-hytta på Signalkuppe på 4554 moh. - Alpenes høyestliggende hytte. Det siste døgnet var ufrivillig (uvær). Vi var godt aklimatiserte med syv 4000-meter i sekken. Likevel var det ikke mye søvn å få det første døgnet. Mer overraskende var det å sove godt den andre natten. Det er altså mulig å få sove rimelig sammenhengende over 4500 meter med syv 4000 metere under beltet.

Antallet 4000-metere under beltet er litt hemmelig. Det ligger på 30-tallet et sted - avhengig av hvilke primærfaktor/lister som brukes. Den kjappeste måten å starte et 4000-meter prosjekt på er å:

1. Dra til Zermatt og gjør Breithornkjeden (fire til fem) og Pollux og Castor - alle topper innenfor rimelighetens grenser om været og solen er snill. Snill er også Klein Matterhorn-heisen som bringer deg til 3880 moh. Jeg var der med guttungen på seks i juli.

2. Dra til Alagna i Italia og ta heisen opp til 3200 meter og gå opp til Gnifettihytta på 3600 moh. og syv "snille" 4000-meter vil ligge for dine føtter (opp til PD) - samt Margherita-hytta nevnt ovenfor. Husk å bestille plass i tide!

Til slutt: Jeg er fortsatt i norske fjell! Guttungen Jon på 5-6 år var på Stetind, Storronden og Fannaråken i sommer - foruten Alpetur (se bilde). Det er slik fjelldrømmer unnfanges. Selv fikk jeg revet av to muskler bak i høyre lår i mars under et forsøk på å gå fra Chamonix til Zermatt på ski. Vi var heldige som overlevde to ras på fem minutter, og klager ikke. (se bilder) At jeg fire måneder senere er i stand til å gjennomføre tindebestigninger i alpene igjen er jeg bare takknemlig for. Men jeg merker at den økte oppmerksomheten på snøforhold og risikovurderinger reduserer turgleden noe. Jeg var simpelthen redd i bratte solvåte snesider.

Det man ikke dør av blir man klokere av, sies det. Kanskje var det derfor jeg snudde i mitt forsett om å bestige Skarstind og Nåla sist helg? Solo og uten tau var jeg godt fornøyd med å bestige Dumhøi og Vestre Skarstind uten at 50% kraftreduksjon i bakre høyre lår plaget meg nevnverdig (se bilde).

Til helgen - i morgen! - drar vi en liten gjeng til Jotunheimen for å bestige topper rundt Leirvassbu. Teltet mitt er et signalgult tomanns hvis du er i samme område...

PS: Har fått meg nytt kamera - en Sony R1. http://www.dpreview.com/reviews/specs/Sony/sony_dscr1.asp Du har en E-1, ikke sant? Har du fått med deg at Photokina har åpnet og at Olympus endelig har presentert et 10 MP-kamera? http://www.dpreview.com/news/0609/06091401olympuse400.asp#press

Enjoy.

Selve turen overgås bare av en ypperlig turbeskrivelse/bildemateriale.

Jeg mangler Maradalstindene. Mer detaljert oppskrift kan jeg ikke få.

Flere bilder...

Sommerens Alpetur startet med en tredagerstur til og fra Alpenes østligste 4000-meter topp i sorøstlige del av Sveits - Piz Bernina på 4049 moh.

Dette viste seg å være en undervurdering av utfordringen, som ikke primært var toppbestigningen, men summen av anmarsj, toppstøt og tilbaketur. Fordi:

1. Turen går høyt til å være aklimatiseringstur. Første varierer mellom 2800 og ca. 3800 moh. Neste dag er det opp på 4049. Og så ned igjen i fortsatt stor høyde.

2. Men verre er det at anmarsjterrenget er noe av det røffeste jeg har vært borte i. Da tenker jeg ikke på den første brepasseringen på blåis. Der ser man sprekkene. Verre er det på og særlig ned fra den høyereliggende breen som utgjør den såkalte Bellavistaterassen. Her talte jeg 28 seriøse bresprekkpasseringer - hver vei. Fire-fem av disse var riktig ille, og en gang holdt jeg på å seile nedi en dyp bresprekk. Jeg driver med dette pga. klatringen, ikke pga. min pasjon for brevandring! So to speak. Kort sagt: En overdose bre. Paradoksalt nok samtidig som breene er på rask retur i Alpene og gjør de fleste tindebestigninger mer krevende.

3. De to breplatåene som brukes under anmarsjen til Marco e Rosa-hytta (som er utgangspunkt for toppdagen) forbindes av Fortessaryggen som gir fin, men tildels tidkrevende klatring opp til grad 2-3.

Vel fremme på Marco e Rosa-hytta på 3600 moh. føler man seg ferdig med turen før toppturen egentlig har begynt. Trøsten er at det er bare omlag 500 høydemeter og en kilometer til Piz Bernina via Spalla-ryggen. Det skal ikke ta mer enn ca. 4 timer tur/retur. Dette er en tidsanslagsteori som radikalt undergraves når 50 klatrere skal bestige toppen samtidig, en soloklatrer forsinker hele eggen med å involvere seg i en klatreulykke, og Espen og jeg er hyggelige nok til å invitere fire østerrikere i taulaget vårt. Men hva er problemet: En flott dag blir ikke mindre flott av å bli lengre?!

Jeg gruvde meg til returen til sivilisasjonen dagen etter toppdagen. Vi hadde 28 bresprekker å passere før vi kunne ta en øl på Diavolessahytta. Men det gikk bra - ikke minst fordi en tidlig og høyere start gjorde snøbreene vesentlig tryggere.

Piz Bernina anbefales på det sterkeste. Det er en av de flotteste og mest varierte tredagers ekspedisjonene jeg har gjort.

Takk for tips og advarsler.

Jeg er nå på nære nippet til å investere i randonne-utrustning: Kandidatene er Scarpa F1 eller Matrix støvler, og den lette Dynafit-bindingen kombinert med Volkl Mountain eller Snowwolf.

Det blir sabla dyrt...

Flotte bilder og beskrivelse av småepisk tur!

Dette er en fantastisk flott bildereportasje fra et strålende landskap. Spreke var dere også.

Jeg leter etter en dingseboms/et system der jeg kan låse eller sidestabilisere hælen på telemarksstøvlene mine innenfor rammen av en ordinær telemark vaier eller frontbinding. Hensikten er selvfølgelig å ha muligheten til å kjøre litt alpin light når muligheten/behovet byr seg (ekstra stabilitet når teknikken svikter).

Noen tips?

Jeg sverger til Bibler-telt - ev. Black Diamonds lettversjon av det allerede lette Biblerteltet. Ned til 1,5 kilo hvis du kan klare deg uten fortelt. Meeget vindstabilt.

http://www.sportsnett.no/newsletter.shtml?20050825.html

Flotte bilder som gir meg lyst til å dra på tur til Østerrikes høyeste topp.

Etter gårsdagens aklimatiseringstur på Lagginhorn - se https://www.fjellforum.no/index.php?app=forums&module=forums&controller=topic&id=3554 - trodde ikke kroppen sine egne vibber da klokken ringte 06.00, 3. juli anno 2005. Bena mente det hele dreide seg om en misforståelse og rompemusklaturen vurderte å skifte eier da hjernen overprøvde resten av kroppen og beordret "stå opp"!

Opp bar det, for man kan jo ikke redusere ambisjonsnivået på det som fortsatt er første etappe (aklimatiseringsetappen) på sommerens Alpetur. Dørstokkmila er som kjent lengst. Men ikke i dag. Turen fra Hohsaashytta (3100moh) til Weissmies (4023moh) starter med en liten, nesten horisontal kilometer på vei før man entrer breen, som gjennom brefall og en langstrukken skulder leder helt til topps. Normalt en "walk in the park" - trodde jeg. Men som jeg allerede har antydet, er ikke "jeg" et entydig begrep dagen etter en åpningstur til 4000 meter (Laggihorn). Hodet sier at denne snøtoppen skal bli en kosetur, mens kroppen ellers oppfører seg som om dagen allerede er på hell. En smule schizofrent mao. Men med turkamerat Espen Moe som er innstilt på å bagge en 4000-meter topp, har jeg ikke mye valg. Dermed er dagen omgjort til en "test of character".

Ved brekanten kommer tauet og stegjernene på. Vi har startet sent og ser snøstien med bevegelig fluelort (også kalt folk) sno seg opp mot den lange brede ryggen som mot venstre leder til topps. Før man kommer så langt forsvinner man i skydekket. "Cruxet" på ruten - som umulig kan være mer en F+/PD- - er den bratte oppstigningen gjennom brefallet. Løsningen åpenbarer seg i form av en halfpipe-lignende åpning omkranset av snøtårn. Ved et par opptak brukers bladet på isøksa før stigningsvinkelen slakner. Her begynner vi å møte A-menneskene blant oss (i Alpene kvalifiserer ikke oppstandelse ved sekstiden til A-menneske). Det er vanskelig å si om alle har vært på toppen da vinden har slått seg opp til sterk kuling. Nå spiller været på lag med urestituerte muskler som vil snu. Men med Espen i tauet tør jeg ikke engang tenke tanken.

Det er tungt å gå i motvind på nesten 4000 meter. Et isfelt på 35 grader gjør ingenting for å oppmuntre oss. Men med den passasjen er det unnagjort. Vi er på toppen. Skjønt jeg er ikke sikker ettersom sikten får meg til å tro jeg har dugg på solbrillene. Det vi tror er toppbildet tas og det er bare å pelle seg ned igjen så fort råd er. Nedturen går uten dramatikk og to timer senere sitter vi i steinrøysa nedenenfor breen og føler oss unge til sinns og gamle til bens. Det er som normalt.

Har ved tre anledninger kjørt opp til Juvasshytta primo oktober mens veien og skitrekket fortsatt er åpen. Derfra har jeg tatt skiene fatt inn over Styggebreen og ned porten til Storjuvbreen med ditto topper. Anbefales på godt værvarsel.

Flott, S-2 regner jeg som ren bonus. For de som samler 2000-metere etter primærfaktor 10 begynner det virkelig å bli en stor omvei å gå denne traversen fra nordvest S-2 styrker meg i anbefalingen om å gå traversen og Søre fra sør. But, hey, it's a free country!

Ole-Petter,

Takk for flott komplettering!

Morten,

Gratulerer! Vel overstått uten beinbrudd og hodeskader, har jeg forstått. Er det 1800, 4000-meterne eller barnefødsler som nå står for tur?

Mvh. Gunnar

Dette imponerer på den spesielle måten prosjekter gjør som man vet man selv ikke kunne klart.

Mvh. Gunnar

Hei Erik,

Jeg har 31 og et lang lerret igjen å bleke. Skulle startet 10 år tidligere med å være systematisk. UIIA har bestemt at det er 89 4000-meter i Vest-Europa. Før var det 62... og det er ikke landet som hever seg så fort. Det er lokalpolitikk og manipulering av primærfaktoren som gjør mitt 4000-meter prosjekt til en bevegelig målskive.

Joda, det koster i tid og penger. Har ikke råd til flere hobbyer av dette formatet. Men en lidenskap bør man unne seg ved siden av sin kone.

Joda, jeg er på tur i norske fjell også (jf. utlagte rapport fra Austbottentindtraversen), men 2000-meter prosjektet må jo lide litt.

Men den fineste turen jeg har hatt i år er verken en 4000-meter eller Austbottentind-traversen. 3. august sto femåringen min Jon på toppen av Stetind ved Leirvassbu. I godt humør og med tre kvikklunsj i magen. Det er sesongens største opplevelse. Og får man sønnen med på tur, da er ikke kona vanskelig å be. Jeg følger på med en rapport fra Stetindturen om et par dager. I mellomtiden prøver jeg å komme meg ajour med alt det du har gjort siden sist.

Mvh. Gunnar

En smule overmodig kalte vi den for en aklimatiseringstopp. Med sine 4011 moh er Lagginhorn i Sveits ikke mye over den magiske grensen toppsankere i Alpene har satt for å verdige elevasjoner besøk. Vi kjenner mentaliteten fra Norge - med den forskjell at der går skillet mellom høyland og lavland på 2000 meter...

Nåja, et sted skal sommerens Alpetur begynne, og Lagginhorn med sin PD-gradering kan synes innenfor rekkevidde. Hjelper gjør det også at Hohsaas-hytta ligger på beskjedne 3100 moh. og ikke skulle spolere nattesøvnen. Det faktum at det går heis opp til hytta fra Saas Grund avgjør saken. Det må bli Lagginhorn som intro! At Hohsaas-hytta dessuten er et like godt egnet utgangspunkt for en tur på Weissmies (4023 moh.) kan umulig være en ulempe for andre enn slitne ben. Men first things first.

Vi starter ved syvtiden etter en ganske solid frokost. Været er overskyet og tåken tiltar fra 3300 meter. Hva som deretter skal skje på værfronten vil dagen vise. Ruten kan deles i tre: Først transportetappen langs med fjellside og brekant til en rygg som klatres på tvers og sikres i stålstreng. Dernest oppstigning på bre (med stegjern) på skrå opp til venstre (tiltakende stigningsvinkel) opp til midt på Lagginhorns vestrygg. Endelig følges Vestryggen til topps. Underveis blir den tiltakende brattere og tidvis smal.

Claude fra Bern bruker frokosten til å sjarmere seg inn i taulaget vårt. Vi sa det var greit bare han ikke gikk fra oss - og hadde med det lagt grunnlaget for å overraske positivt på senere tidspunkt. Senere skulle det vise seg at Claude hadde bedre kondis enn oss, men at han ikke likte dårlig vær og høyder. Han snudde på 3500 meter.

Det var han ikke alene om: Av tre taulag som prøvde seg på fjellet denne dagen snudde alle - utenom en person. Jeg skal ikke si hvem det er, men vil likevel røpe at klatringen til topps var preget av 1-2+ klatring på fuktig klippe og underkjølt is. Tidvis flankeeksponert (sva). Solobestigeren er overhode ikke stolt av måten han besteg toppen på (uten tau og stegjern), men fornøyd med å ha krysset den av på listen. Utsikten var ikke-eksisterende og vinden som en middels sterk hårføner.

Da han vel landet ved middagsbordet 9 timer senere, var det vanskelig å si om det var mestringsfølelsen eller følelsen av å være en idiot som dominerte bevisstheten hans. Ikke rart han vil være anonym. Det er bare basehoppere som skryter av sine kompenseringsprosjekter...

Erik,

En ting til: Fonna i nord nordvest flanken er liten og omgås lett.

Hei Erik,

Mitt fravær fra Fjellforum skyldes at jeg har vært på tur! Skal komme tilbake med flere turrapporter med det første.

Så til spørsmålene dine: Passasjen LANGS SØREGGEN nordover opp mot opp fortoppene til Store Austbottentind er tegnet og beskrevet i Klatrefører for Jotunheimen (s. 148-9) og påstås der å være 115 meter i taulengder fordelt på fire taulengder. Ruten har et punkt på 5- og varierer forøvrig mellom 2 og 4+ - letteste variant. Gjennomsnittelige vanskeligste punkt per taulengde er omlag 4-.

Selv ville jeg ikke gått Søndre via Vestre av to grunner:

- det er en lengre - og en mer repetitiv - tur å gå frem og tilbake.

- det er lettere å klatre opp enn å rapellere ned i grumsete terreng man ikke har klatret før.

Dessuten ville jeg klatret ruten beskrevet i klatreføreren på side 149 med svasko og ikke satset på rutefinningsflaks i flanken. Det er vanskelig å vurdere standplasser på en rute man ikke har klatret. Men fra hva jeg så av ruten (omlag halvparten) nedenifra, er det på ingen måte snakk om noe som ligner på hengende standplasser. Klatringen så morsom ut.

Til ods,

Gratulerer med å ha funnet en lettere vei enn det vi gjorde. Det kan ikke ha vært helt lett å se ruten ovenifra.

Hei Nils,

Det er Klatreføreren for Jotunheimen som graderer pinakkelen fra sør til 4-. Jeg slutter meg til dette anslaget. Jeg kan bekrefte at pinakkelen må være vanskeligere andre veien. Vi kunne imidlertid se at det var lagt ut et tau på nordvestsiden som kan lette forholdene. Jeg har desverre ikke bildedokumentasjon på dette.

Ellers kan jeg avkrefte at du må gå pinakkelen om du går Søndre Ausbottentind fra nord. Pinakkelen ligger sør for Søndre.

Skulle jeg gått denne turen om igjen ville jeg gått fra sør (samme veien som sist). Men isteden for å klatre flere taulengder i råtten og bratt flanke opp til fortoppen til Store Austbottentind, ville jeg tatt med klipppeklatresko og klatret den mer moderne og faste ruten langs eggen (opp til 5 -). Den ruten har alt høyreflanken ikke har - fast fjell, ingen rutefinningsproblemer og liten objektiv risiko, så vidt jeg kunne se.