Gunnar

Legger ved et bilde som jeg dveler ved av og til.

Ingen spektangulære tinder.

Bare en morgenstemning. Uke 2. 2005.

Det går mot lysere tider.

"Amateurs worry about sharpness. Professionals worry about sales. Photographers worry about light".

jfr. SUNRISE.jpg

Det er lyset som bærer dette bildet.

Gunnar

For å spikke litt mer på flisene…

Nørdre Hellstugutind er vel egentlig den 2218 meter høye toppen sør for Hellstuguhøe. Bildet til Dag G. er tatt på sørryggen til Midtre Hellstugutind (2339 moh), på vei ned mot bandet mellom Store og Midtre, som Dag G. selv sier. Bildet er altså tatt mot sørvest.

Siden man allikevel kan legge ut flere gode minner/bilder her, bidrar jeg også med mer fra Jan Mayen/Beerenberg. En annen del av kraterkanten enn hva ”kjiver” sitt bilde viser:

Fabelaktig stykke Norge dette her. Må ha vært en fantastisk tur.

Gunnar

Her er noen varianter av Matterhorn som jeg er godt fornøyd med.

Gunnar

http://gunnarfermann.zenfolio.com/

Er ikke så lett å matche de andre....men kan jo prøve

Du matcher de andre bildene med bildet av Hellberghytta. Litt mer luft i overkant og særlig til venstre for hovedhytta, og inntrykket av det lille varme redet i det store vindfylte landskapet ville ha vært enda sterkere. Artig med svart-hvitt. Brukte du filter?

Mvh. Gunnar

Godt gjort. Ingen grunn til å kjøpe Exped Polaris etter dette.

Gunnar

Nja, vanskelig å plukke ut det beste bildet. Men jeg liker dette som er tatt ut av vinduet på Europas høyestliggende hytte på 4559 moh. Utenfor er Vest-Europas nest høyeste topp.

Gunnar

http://gunnarfermann.zenfolio.com/

Takk for hyggelige tilbakemeldinger, alle sammen.

Jon - guttungen på 8 - har stavet seg igjennom kommentarene med en stigende erkjennelse av at det der med fjelltur vil verden ha mere av.

Takk for hjelpen med det store sosialiseringsprosjektet! Sherpaer for alderommen oppdrar man med fordel best selv. Men jeg sier ikke nei til den hjelpen jeg kan få

Mvh. Gunnar

http://gunnarfermann.zenfolio.com/

Etter det jeg vil kalle en "epic rescue effort" fra Stu, saa skjedde det noe uventet og fatalt i C3.

Guy var egentlig brakt i sikkerhet i C3, men saa gjorde han en "merkelig bevegelse" bare et par meter fra teltene. Det beseglet hans skjebne og han falt flere hundre meter nedover fjellsiden. RIP Guy

Selv naadde jeg C3 (7500m), men maatte gaa ned igjen dagen etter p.g.a sykdom (forkjoelelse og meget hoven hals/svelg (streptokokker), som gjorde det vanskelig aa faa i seg mat og drikke). Uflaks at dette skulle komme paa toppstoetet. Jeg var nesten 100% sikker paa aa naa toppen etter perfekt akklimatisering, og var sykdomsfri helt frem til siste hviledag i ABC foer toppstoetet. Men jeg ble dessverre gradvis daarligere under toppstoetet.

Erik naadde opp til 6600m, men sykdom stoppet ogsaa hans videre fremdrift.

Hilsen fra Kathmandu

Lyngve,

Godt å høre du er trygt nede. Leit du ikke kom opp på andre forsøk, det hadde du fortjent. Den litt uforklarlige dødsulykken setter det vel i et slags perspektiv.

Du har mer erfaring på høye fjell enn meg, men jeg har erfart at det meste kan planlegges bortsett fra været. Når det gjelder helsa kan man forebygge ved å være i god form når man drar, ha gode rutiner for hygiene, spise bra og rent, sove godt når man kan, beskytte seg mot UV-stråling, drikke godt og rent, aklimatisere klokt, og ellers håpe på det beste.

Med helsa i behold og godt være kan man gjøre det meste i høyden bare man holder graden på ruta og ikke er overømfintlig for lite oksygen.

Du hadde uflaks med været i fjor og var uheldig med infeksjon i år.

Prøver du igjen? Eller skal du prøve noe annet - f.eks. Gasherbrum II - for å få Cho Oyu litt på avstand?

Er du ellers fornøyd med Field Touring sitt fleksible opplegg der man tilsynelatende kan opptre mer selvstendig overfor BC? Og hvor lett er det egentlig å kontrollere hva man får i seg av mat og ulumske bakterier og virus tom. BC? Jeg hadde ingen problemer med diare oa. på Aconcagua, men asiatisk flora er hakket mer eksotisk...

Igjen, godt du sto han over.

Mvh. Gunnar

http://gunnarfermann.zenfolio.com/

Nordmennene Lyngve Skrede og Erik Haugen er med på på Field Touring sin ekspedisjon til Cho Oyu (8201moh) september-oktober 2008.

Kanadieren Guy Leveille omkom (fall) på retur fra en nesten-bestigning av toppen sammen med ekspedisjonslederen. De skal ha oppholdt seg 40 timer på 7500 meter før den tragiske ulykken.

Per 8. oktober er de øvrige ekspedisjonsdeltakerne trygt nede i BC.

For oppdateringer om den tragiske ulykken, se http://fieldtouring.blogspot.com/

Gunnar

http://gunnarfermann.zenfolio.com/

UPDATE FROM DAVE HANCOCK PERTH FTA OFFICE

I have just had a long phone call with Stu from Cho Oyu BC. Thankfully the

signal was reasonably strong and we did not lose the connection this time.

It is now confirmed that Guy Leveille has perished on the descent. Guy and

Stu Remensnyder, the team leader and head guide, were involved in what

sounds to have been an epic descent after Stu summitted and then turned Guy

around just 60m from the top at 3:45pm on Saturday. They were then caught up

above 7500m for nearly 40 hours. Guy had weakened considerably during the

long climb down, and at an as yet unknown point fell and slid away from Stu.

Stu has then managed to stumble back into high camp alone and seemingly only

just making it himself.

It is also now confirmed that all members have returned safely to BC. One or

two will leave early tomorrow for treatment in Kathmandu, however we stress

that everybody now is OK and out of danger. There were several dramas

unfolding high on the hill during Friday and Saturday nights, involving

multiple teams including that of the SummitClimb group. Another climber had

to be rescuscitated with CPR after collapsing, and other climbers took long

and dangerous falls and have been injured and evacuated.

Stu sounded exhausted, but OK. He said the mood in the group was strong and

they were well knit and hanging in there together in light of the loss of

Guy. He hopes to have the team out by the 9th back into KTM.

We need to publicly express our sincere thanks to the decent and

professional people running the IMG group on the hill. Stu made the comment

they were the only people who responded when the initial emergency calls

went out on the radios at 2am that included a plea for oxygen to be brought

up. They found the manpower and the resources necessary to aid in the

rescues and we cannot applaud the actions of the IMG staff and team enough.

As far as I am aware the following Field Touring team members reached the

summit:

Lahkpa Sherpa (Nepal)

Stu Remensnyder (USA)

Italo Mazza (Italy)

Rob Baker (Australia)

Ryan Castel (Australia)

Justin Moody (UK)

Guy Higgot (Canada)

Kit Dickson (UK) and Eric Haugen (Norway) came 'very close'

Needless to say our deepest condolences go out to the family and friends of

Guy Leveille, who have shown considerable strength in the wake of this

tragedy, and his many work associates with whom we have spent some time on

the phone with today at the Winnipeg Police Service.

Stu will issue a more detailed report upon his return to Kathmandu, as

mentioned, hopefully on the 9th October.

Dave Hancock

Mountain Hardware EV2 eller EV 3. Black Diamond Bibler Eldorado. Nemo Tenshi.

Gratulerer!

Imponerende stamina og fart.

At du gikk på andre dagen etter den førstedagen er først og fremst en "test of character".

Etter en behagelig natt og velsmakende frokost på Raubergstulen satte Jon (8 år) og jeg bilen i annet gir opp bakkene til Juvasshytta. Vi var ikke alene, og i enda mindre grad da vi tok fatt på permafrostlandskapet frem mot kanten av Styggebreen. Det var en tresifret folkevandring forbi alpinanlegget på Juvass denne første lørdagen i september.

Det var likevel ikke vanskelig å føle seg litt unik ettersom våre turplaner avvek litt fra alle andres: Vår plan var å overnatte på toppen av Galdhøpiggen og se sola synke bak Skardstind. Yr.no ga gode odds. Ikke desto mindre var sekken fylt av vinterutrustning, karbonader til kvelds og bacon til frokost. Med barn på tur er bare det beste godt nok. Jon har - indoktrinert som han jo er - flere 2000-metere i beina. Men den høyeste av dem alle hadde han til gode. En forsnakkelse fra hans side gjorde at han nå skulle tilbringe en hel sykel på Galdhøpiggen - 24 timer.

Planen var å slutte seg til et kommersielt taulag over Styggebreen, overnatte nær toppen og returnere til Juvasshytta og bilen via Keilhaus topp (2355), Svellnosi (2273) og østspissen av Styggebreen. Full circle mao.

Ikke et stygt ord sagt om å gå i taulag med hyggelige breførere og hundre spente kunder, men turen for to startet ikke før vi landet på nordøstryggen av Galdhøpiggen. Jeg konstaterte at Jon's instinkter var på plass - han søkte mot de brattere partiene utenfor snøstien. Samtidig var det også klart at hjernens ørelapper ikke var helt utvokst (skjer ikke før i begynnelsen av tyveårene - og det er grunnen til at jeg ikke fullt ut stoler på unge folk sine risikovurderinger...), og at han trengte litt korrigering da han nærmet seg stupkanten uten overdrevne tendenser til å falle av.

Om alle de forsvunne fuglene på Lunde var folk, var de alle flyttet til Galdhøpiggen denne dagen. Ethvert forsøk på å leke fjellpuritaner er dømt til å mislykkes her. Nettopp derfor hadde vi heller ingen motforestillinger mot å nyte topphyttas leskedrikk med god samvittighet.

En flat leirplass fant vi 25 høydemeter under toppen på kanten av stupet ned mot Storjuvbreen slik vi liker det når det er lite vind. Noen centimeters ny styresnø kledde landskapet i vinterens jomfruelig drakt. Under leirslagingen pådro vi oss - ganske forutsigelig - mange hyggelige spørsmål og kommentarer fra toppstøtere på vei ned fra fjellet. Det var ikke så mye teltslagingen som det faktum at Jon var med som vekket en smule oppmerksomhet.

Dette var bare hyggelig, men det var likevel en større opplevelse å ha fjellet for seg selv etter klokken 18. Det er også på denne tiden fotolyset blir interessant.

Den sikreste måten å skremme barn fra fjellet er å la dem fryse. Dununderlag, dunpose, ulltøy, fleece og et ekstra midnattsmåltid var sammen med en varmeflaske (vann for morgendagen) min resept og det fungerte til 95%. Greit er det også å slippe og gå ut for å tisse om natten. En stor tissekopp gjorde nytten for både liten og stor. Men det forutsetter god treffsikkerhet...

Søndag morgen lot vi sola varme en stund før vi vurderte å stå opp. Jon lurte på hvorfor vi ikke kunne gå tilbake over breen, men ble fort fristet av muligheten til å sanke to nye 2000-meter topper i en eneste lang nedoverbakke. Spesielt populært var det å skli på snøen fra Galdhøpiggen og Keilhaus topp.

Men all morro tar en ende (før den begynner igjen): Etter Svellnosi tok vi av fra stien ned til Spiterstulen og ned mot breekanten fikk vi ingenting gratis på den storblokkete ryggen og flanken. Her lærte Jon at breer ikke bør krysses uten tau og at snøflanker kan skjule is. Han lærte også at han er god til å balansere på stein.

På 1600 meter bar det oppover igjen. Jon fikk GPS-en for å glemme at oppoverbakken var slitsom. En telefon fra mamma en halv time før Juvasshytta virket enda mer oppmuntrende enn tanken på en brus. Om han ble beroliget av mine kommentarer om at fjellet mot øst (Glittertind) er enda høyere enn Galdhøpiggen om vinteren, vet jeg ikke for sikkert. Jeg tror han lukter lunta og hvor det bærer hen. Nå gjelder det å så frø hos ham som gjør påsketur til Glittertind til hans eget prosjekt. Jeg er jo bare med ham på tur, må vite...

Gunnar
http://gunnarfermann.zenfolio.com/

Alternativet er Bibler I-Tent/Eldorado.

Gunnar

Erik,

Inspirasjon er en skjør plante som lett tas som en selvfølge (av andre) når man har den.

Da kan du jo få vite at flere enn du kanskje aner setter stor pris på turrapportene du har laget opp igjennom årene - både for informasjonsverdien og for at du har så godt håndlag med å formidle hvordan turen har rørt ved sentralnervesystemet ditt. Finn et samlende grep (struktur/ramme) for turbeskrivelsene dine, så er jeg sikker på at et forlag kan finne et ISBN-nummer. Kanskje trenger du et slikt prosjekt for å finne tilbake til skrive og redigeringslysten igjen.

Selv har jeg en stor back-log fra Alpe-turer de siste årene jeg skal ta fatt på å rapportere når/om jeg brekker beinet eller noe slikt.

Mvh. Gunnar

Takk for hyggelig turfølge til Store Svånåtind, Ole-Petter. Morten Husom og min tur videre til Østre Langvasstind forløp uten dramatikk og med stadig hyppigere glimt av sol.

Vår beretning finnes her: https://www.fjellforum.no/index.php?app=forums&module=forums&controller=topic&id=13464

Mvh. Gunnar

Jeg hadde hele syv topper igjen å gå i Dovrefjellmassivet. Fire av disse skulle bestiges denne lørdagen midt i august med Morten H. som turfølge. Yr.no var klarert for godt vær, men det virket ikke direkte lovende i det vi tok syklene fatt inn mot Maribu ti på åtte. En enslig hann og en liten flokk med moskus i veikanten minnet oss om at vi var på Dovrefjell.

Vi møtte Ole Petter - hyppig skribent på Fjellforum - på vei inn til sykkelparkeringen. Han var langt å foretrekke som turfølge fremfor den tredje bølingen med moskus vi passerte under anmarsjen til Store Svånåtinden (2209 moh.). Hvis "steinene" rører på seg, er sjansen stor for at det er moskus...

Uten å forhaste oss brukte vi fire timer opp til toppen via den sleipe østryggen som ikke krevde bruk av tau. De siste 200 høydemeterne hadde snøen funnet hvile på hyllene, og på toppen var det nesten sammenhengende nysnø.

Vi tok farvel med Ole Petter som hadde kommunetopp-planer lenger sør, og labbet i vei langs dette høyfjellsplatået som vel må kunne kalles Dovrefjells (bananformede) "Table mountain" (Cape Town, Sør-Afrika). Ikke på et eneste sted langs det fem kilometer lange strekket fra Store Svånåtind, via Nordre Svånåtind (2004) og Vestre Langvasstind (2046), til Østre Langvasstind (2085) viste barometeret lavere enn ca. 1920 moh. Underveis er det to mulige returruter mot øst - nedgangen mot skaret vest for Bruri (2001) (krever rapell), eller den enklere nedstigningen fra "kollen" (ca. 1960) sør for Vestre Langvasstind. Vi hadde ambisjoner om å "raske" med oss Bruri på returen, men valgte til slutt den enkleste returen via kollen på ca. 1960.

Underveis til Østre Langvasstind fikk vi stifte bekjentskap med det lille "hakket" ned fra Vestre. Her lå det et nylontau. Selv syntes vi det var greit å rapellere ned de fem-seks loddrette meterne med det tauet vi hadde båret med oss. Den siste ryggen mot Vestre var en artig overraskelse uten klatreutfordringer, og med rik anledning til å studere oppganger til Larstind.

Returen til sykkelparkeringen nær Maribu skjedde uten dramatikk. Virkeligheten begynte nå å innfri forventningene skapt på yr.no. Morten Husom og jeg var skjønt enige om at det var like greit at moskusen var som sunket i jorda.

Ved syklene fant jeg en detonert 155mm granat på 40-50 kilo jeg mente ville skape begeistring hjemme hos poden på 8. Viljen til å glede sank imidlertid under kritisk nivå før jeg rakk halveis frem til bilen, og granaten ble dumpet i veikanten til senere anledning. Jeg får et forklaringsproblem på hjemmebane etter dette. Får påstå at granaten inneholdt anriket uran og kan gjøre oss radioaktive.

Det er uansett slik det kjennes ut etter en velykket fjelltur med godt turfølge.

Gunnar
http://gunnarfermann.zenfolio.com/

Jeg forstår ikke helt din argumentasjon. Hvis man har ski som gnisser og et tykkere stoff, vil det ikke bli hull uansett? Det vil ta lengre tid ja, men hull er vel ikke til å unngå?

Vel, det er faktisk så enkelt som at tynnere stoff slites fortere enn tykkere stoff gitt samme mengde friksjon og samme stoffkvalitet. Sko med tykk såle kan brukes lengre enn sko med tynn såle. Denne forskjellen er ikke uvesentlig.

Det stoffet som er brukt på Nansen 100 er såpass tynt (tror jeg på) eller av såpass dårlig kvalitet (tviler jeg på) at det fikk en rift av skibæring på en fire dagers fjelltur der skiene satt på bena det meste av tiden. Jeg utsatte ikke sekken for brutal behandling.

Til sammenligning har jeg brukt Bergans Alpinist en rekke sesonger uten antydninger til rifter. Jeg påstår denne forskjellen høyst trolig skyldes at Bergans Alpinist har tykkere stoff enn Norrøna Nansen der friksjonsbelastningen skjer.

I det lange løp vil det nok gå hull på Bergans Alpinist også. Men i det lange løp er sekken kassert av så mange andre grunner likevel (f.eks. teknisk utvikling). Det som kjennetegner den gjennomførte sekk er at ikke en del av sekken får en defekt mye tidligere enn resten av sekken. Jeg har oppdaget en tidlig eldingsspot på Norrøna Nansen som Norrøna kan fjerne ved å forsterke sekkematerialet langs sidefeltet av sekken. Inntil det skjer anbefaler jeg å forsterke selv med dukttape.

Gunnar

Tror dere det er smart å velge Recon Pack hvis man skal leve i skogen og på fjellet i 1 år?

Den sekken er robust, og robusthet er førsteprioritet hvis du skal bruke utstyret et år i strekk.

Gunnar

Vil du dele noen flere detaljer om hva du synes om Nansen-sekken din?

Jeg kikket på 100-literen i dag, og synes den hadde en del fiffige detaljer, veide lite, kostet ikke alt for mye, var pen å se på og ikke minst satt som støpt på ryggen. Vurderer å kjøpe en, men ønsker litt mer informasjon om erfaring fra bruk, ettersom den er såpass ny på markedet.

Mvh Martin

Martin,

På en sekk for stortur opplever jeg det er to ting som veier 90% i vurderingen - bærekomfort ved tung bør og volum. Dette tilsvarer understell og hestekrefter på en sportsbil. Jeg skal konsentrere meg om den første faktoren (Nansen finnes som kjent i 80 og 100 liter for herrer - større bør den ikke bli, gitt sekkens minimalistiske intensjon).

Jeg har ikke prøvd alle verdens storsekker, men Norrøna Nansen er den mest komfortable storsekken jeg har brukt. Jeg tror dette skyldes at (i) skulderremmene er velplasserte og ikke overdrevent brede (som på Bergans Alpinist), (ii) det leddede bæresystemet i korsryggen som gjør at sekken jobber med snarere enn i mot hoftebevegelsene, (iii) at vektarmen er begrenset ved at sekken presses godt inn mot ryggen (muliggjort av hodeforsenkning i overkant av skulderremmene), (iv) justerbar rygglengde (det er det mange fabrikanter som har), og (v) kombinasjonen av disse faktorene.

Jeg liker også (vi) måten man kan justere hoftebeltet, (vii) at hempene på sekken slipper før de ryker, (viii) at lokket kan heves (skulle bare mangle), (ix) at det er lite eller ingen knirk i sekken, (x) at det lar seg gjøre å booste volumet ved å sette på to sidelommer og en baklomme (brukte baklomme på til stor nytte på Skjåkfjella rundt https://www.fjellforum.no/index.php?app=forums&module=forums&controller=topic&id=12026&highlight= med lett tilgang til lunsj og skiftetøy), (xi) at det finnes en vertikal glidlås bak og ganske høyt på sekken med lett adgang til hovedrommet, (xii) at det er mulig å hekte opp underlag/telt under sekken (noe som nok ødelegger balansen i sekken, men som kan være en nyttig mulighet å ha), (xiii) at sekken har snølås (skulle bare mangle), (xiv) komprimeringsmuligheter i siden som også fungerer godt til feste av ski, og - ikke minst - (xv) at topplokket lar seg omgjøre til en romslig og komfortabel rompetaske (veldig nyttig når sekken settes igjen på toppbestigninger).

Jeg er også fasinert av muligheten for å bruke Nansen 100 med en integrert pulk-løsning som skissert av en designstudent ved Høyskolen i Akershus (s. 11: http://www.hiak.no/neted/upload/attachment/site/group1/pd_ma_eksamen_2007.pdf ) Det gjenstår å se om dette er noe Norrøna vil produsere.

Sekken har - til mitt bruk - en overflødighet og to mangler.

Jeg har aldri hatt bruk for den horisontale glidelåsen som nesten alle fabrikanter av store sekker mener er nødvendig. Her kunne man spart vekt, eller brukt vekten på andre mer nødvendige steder.

Dermed er jeg over på en mangel ved Nansen-sekken: For å spare vekt har man valgt å bruke en tynnere nylonkvalitet (riktignok ripstop - men som jo er en utvetydig innrømmelse av at stoffkvaliteten egentlig er i tynneste laget) i den øverste 2/3 av sekken enn i den laveste 1/3. Dette gjør sekken sårbar for skibæring (bindinger, stålkanter) langs med sidene av sekken. Sekken har heller ingen stopplomme som hindrer skiene fra å gnisse opp og ned innenfor de to kompresjonsremmene som finnes på hver side av sekken. Jeg fikk en cm rift som følge av dette, som jeg reparerte med dukttape. Likefullt irriterende. Kjøper du denne sekken er det bare å sette på dukttape med en gang i den sonen der binding/stålkanter vil gnisse.

Fabrikantløsningen er å bytte ut den tynnere nylonkvaliteten på sidefeltene i sekken med den tykkere kvaliteten man har brukt i sekkens bunn (sømstrukturen legger opp til at dette er en enkel operasjon som ikke krever design-endringer). Dette vil øke vekten på sekken noe, men svært lite om man ofrer "soveposeglidlåsen" i bunn av sekken. Forøvrig oppfatter jeg ikke de to glidelåsene på sekkeposen som sårbare - den øverste vertikale i enda mindre grad enn den nederste horisontale. Derimot gjenstår det å se hvor robust sømmene for festeskinnene til side- og baklomme er. Nansen 100 er uansett ikke en sekk man pælmer fra seg i steinrøysa eller sender uten plastovertrekk på fly.

En siste mindre mangel er fraværet av D-ringer på skulderremmene til feste av karabinkrok, fløyte , GPS etc. Dette er et mindre offer på minimalismens alter, men helt unødvendig gitt hvor mye funksjon man ville få igjen for mer-grammene.

Konklusjon: Jeg er villig til å tilgi mye om en sekk ivaretar sin basisfunksjon som er komfortabel transport av vekt og volum. Norrøna Nansen 100 gjør dette med glans på min rygg. En 28 kg sekk virker - say - fem kilo lettere.

Nå er det ikke så mye som behøver å tilgis med Nansen 100 heller: Det skal ikke mere til enn at man forskyver balansen mellom robusthet og lav egen vekt en smule i favør av førstnevnte, og bytter ut sidefeltene med den mer robuste nylonen man har brukt i sekkebunnen. I mellomtiden får vi forebygge gnisningsslitasje med dukttape.

Gunnar

http://gunnarfermann.zenfolio.com/

Kungsleden.

Gunnar

Mack,

Det er mange som er opptatt av å treffe rett med teltkjøp for tiden.

Ta en kikk på disse to trådene:

https://www.fjellforum.no/index.php?app=forums&module=forums&controller=topic&id=11850&highlight=

og https://www.fjellforum.no/index.php?app=forums&module=forums&controller=topic&id=220&highlight=

litt ned på siden.

Gunnar

http://gunnarfermann.zenfolio.com/

Gunnar:

For meg er ikke turrapporter noe positivt bidrag til Fjellforum. Se mitt svar postet kl. 20:21.

Forøvrig kjenner meg ikke igjen i kritikken du kommer med.

Når det gjelder telt, så blir 1.5 kg litt tungt ift mine krav. Jeg ønsker et ekstremt lett telt. Dessuten synes jeg Bibler telt er litt vel dyre.

Kjell3 - eller hvem du nå er,

Til det første: Helt uenig, og begrunnet sådan.

Til det andre: Du forteller ikke forumet hvem du er. Det er derfor - rent logisk - en privatsak for deg hva du føler og kjenner deg igjen i.

Til det tredje: Enig i at Bibler-telt er litt dyre. Du har ekstreme krav til vekt. Jeg vet om et telt som kan være interessant: Terra Nova Laser Competition på 860gram - av noen utropt til det letteste dobbelduk-teltet i verden. Sjekk her: http://www.venturesport.co.uk/venturesport_product.asp?parseid=7550&source=webgains&siteid=20369

Gunnar

Hvorfor skal du dy deg? Steike fine gardiner, unnskyld, fjell, tenkte jeg da jeg så bildene. Altså bilde 3661 bare sa pang hos meg. Trenger jo ikke reise til Himalaya eller Andesfjellene. Fy f... for at rått og velkomponert fjellmotiv. Jeg digger det!

Morten,

Takk for hyggelig tilbakemelding.

Du har mer rett enn du kanskje aner med din kommentar om at det ser ut som i høyere strøk (Himalaya...). Høyre flanken på det første bildet er Alpenes høyeste vegg på ca. 2500 meter. Det er bare et par-tre hundre meter lavere enn Aconcaguas sørvegg. Det dreier seg om østveggen opp fra Anzasca-dalen i Italia.

Vedlagte bilde er fra Margeritha-hytta på Signalkuppe (4559moh.) i storm (Europas høyestliggende hytte). Den ligger på kanten av stupet ved Alpenes høyeste vegg (til høyre) og på grensen mellom Sveitz og Italia. Den forrige hytta blåste ned for et par tiårsiden. Legg merke til bardunene på venstre side av hytta...

Besøk anbefales, men ikke som en del av aklimatiseringen. (man kan slippe unna bestigning av en høy 4000-meter topp uten aklimatisering hvis man ikke overnatter der). Den (og dermed også Signalkuppe) er et mål i seg selv. Området aksesseres fra Alagna, Italia. Hytta er også stedet der man kan ta bilde av Matterhorn - ovenifra.

Gunnar

http://gunnarfermann.zenfolio.com/

Dette er jo svært inspirerende bilder fra bestigning av Dufourspitze!

Kan ikke dy meg og legger ved et par fra en Alpetur i 2005.

Gunnar

Imponerende rask oppstigning på Alpenes nest høyeste topp - nesten uten aklimatisering. Noen tendenser til høydesyke?

Gunnar