arbe

Nå når solen har «snudd» begynner tankene å vandre mot lysere tider, lange sommernetter og flotte teltturer i nye terreng. Da passer det godt både å starte planleggingen av nye turer og se tilbake til turene som har vært. Sommeren i år, om den kan kalles sommer, stod to uker drømmetur på planen. Jeg skulle ved hjelp av apostlenes hester vandre på kryss og tvers av Dovre OG Trollheimen, helt hjem til min egen ringe bolig. Vel, nå ble det bare én uke, og bare Dovre, mer om det siden. Etter å ha prøvd begge deler har jeg fått en forkjærlighet for A til B-turer (kontra rundreiser). Da er man garantert nytt terreng hver dag. Det er god motivasjon for trøtte bein! Ruten Områdene for sommerens «langtur» var valgt av ulike grunner. Dovrefjell er ukjent terreng for meg, det har egentlig bare vært et område man passerer på tur sørover. Det store trekkplasteret er moskus. Jeg har siden jeg var barn vært fascinert av disse urdyrene, og hadde store forhåpninger om å få sett dem på (ikke for) nært hold. Ellers har området plenty med fiskevann og ikke altfor mange turrapporter (noe som indikerer lite folk). De fleste som vandrer her, går nok etter toppene. Jeg går rundt toppene. Alltid. Speiding etter moskus, med blikket rettet mot Kjelsungdalen. Målet var å bruke turiststiene i minst mulig grad. Dette gir to store fordeler: man unngår folk og man får orientert. Begge deler er positive parametere. Starten gikk fra Nysætre like nord for Fokkstugu. Herfra gikk jeg Kjelsundskardet videre gjennom Kjelsungdalen, vestover til Tverråbotn før kursen gikk nordover mot Leirsjøtelet og Åmotsvatnet. Derfra ble det mye turiststi til Flatbekktjønna og Snøfjellstjønna før turen ble avsluttet i Dindalen etter åtte fine dager på tur. Grøna bød på utfordringer. Til slutt måtte jeg krype til korset og vade over. En frisk opplevelse. Åmotsdalshytta. Vannet kan krysses der det nesten deles i to, i sær om man er smart nok til å bruke høye støvler. Dyrelivet Som sagt var et av de store ønskene med turen å få sett moskus. Om jeg fikk et glimt av villreinen var det naturligvis et pluss. Fjellrev var minst sannsynlig, men hadde helt klart ikke sagt nei takk. Allerede fra bilturen til start satt jeg med blikket festet vestover, på speiding etter svarte «klumper» i terrenget. Første camp ble ved Vindbustjønne (for øvrig mistenker jeg at den er uten fisk), og jeg vurderte frem og tilbake om jeg skulle ta Kjelsungdalen eller Mjogsjødalen, jeg endte opp med førstnevnte og sjelden har jeg vært så fornøyd med veivalget. På dag to vadet jeg Grøna, en frisk opplevelse, og steg inn i Kjelsungdalen. En på alle måter vakker dal. Grønne sletter, fine fiskevann og stupbratte fjell. Vinden og regnet pisket i ansiktet der jeg svettet meg oppover bakkene med 30 kilo på ryggen. Jeg var i zombie-modus, men lot blikket vandre fra tid til annen. Plutselig blir jeg var en mørk skygge i lien ovenfor meg. Man skulle jo tro jeg ble euforisk over å endelig få sett dette dyret på nært hold, men hjernen jobber på høygir sånn omtrent slik: «Å dæven døtte, der står moskus-far. Max 50 meter fra meg». Blikket går febrilsk for å se etter to ting: -hvor er familien? -og hvor kan jeg søke dekning? Moskusokse på tur. Bilde tatt etter at jeg har trukket meg et godt stykke unna. Det var naturligvis ikke så mye som en steinblokk i kilometers omkrets, så her var det bare å legge om kursen uten noen videre dikkedarer. Først når jeg får en avstand på minst 150 meter tør jeg stoppe opp og se hvordan det ligger an. Moskusoksen har naturligvis hatt full kontroll på meg lenge. Nå rister han på hamsen og vandrer bort fra meg. Omsider roer pulsen seg og jeg kan knipse et (ikke veldig bra) bilde. Snakk om naturopplevelse, og selveste jackpoten allerede på dag 2! Du må zoome hardt for å se dyrene, men dette var langt mer behagelig avstand! Et par kilometer lenger oppe i dalen får jeg se en hel familie, inkludert et par kalver, som pludrer rundt på en slette 2-300 meter nedenfor meg. Mye mer behagelig avstand, og jeg setter meg godt til rette på en stein og bare nyter synet – lenge. Som om ikke moskus-bonanzaen var nok vekker jeg en flokk på 15-20 reinsdyr som krysser dalen et stykke foran meg. Det er en lykkelig mann som stabber seg videre oppover dalen og topper den herlige naturopplevelsen med to ganger 4 hekto steikfisk i siste vann før vannskillet. Dag 2 på denne turen er den mest klokkeklare terningkast 6 jeg noensinne har hatt på en fjelltur. En fjellfant forsøker å fordøye dagens inntrykk ved Kjelsungvatnet 1329. I ettertid viser regnskapet at jeg de første 6 dagene så flere moskuser enn mennesker. Det sier jeg meg fornøyd med! Været Været var begredelig, men det glimtet da til innimellom. Våren ’22 var særdeles snørik i dette området, og selv om jeg dro ut i midten av juli fulgte jeg spent med på snø- og is-smelting de siste par ukene. Det gikk akkurat, og det ble lite snøgåing. Dog var sommerværet av det begredelige slaget. Sur nordvest, ensifret antall grader og hyppige regnbyger. Om nettene var temperaturen ned på 1-2 grader. Dette innebar MYE teltliv, og det aller meste av matlaging ble gjort i fortelt. Jeg er glad i teltet mitt, og hadde med meg en knakende god bok, men jeg kjente på savnet av camplivet, hvor man kan koke seg litt kaffe, fiske litt, slappe av i solskinn… Det var først på dag 7 jeg tok frem solkremen og kunne lette noe særlig på antrekket. Da ble også mat tilberedt utendørs, fiske ble tatt, jeg forspiste meg på nystekt ørret og rullet rundt i lyngen – altså slike dager som man drømmer om på forhånd! Fikk også sjekket værmeldingen mellom solkremsmøringen, og når den meldte minst like dårlig vær neste uke var saken klar – jeg stanser på Oppdal! Det ble MYE teltliv. Da kommer man langt med kaffe og en god bok (og kartlesing naturligvis, mye kartlesing). Solen viser seg frem, og om man klarte å kle ut den sure vinden var det faktisk ganske digg. Fisket Det er ikke til å komme fra at jeg var spent på fisket. En ting er at jeg er en notorisk dårlig fisker, isen var nylig gått, det var bikkjekaldt i både luft og vann, og jeg hadde funnet lite informasjon om fisket på forhånd. Resultatet ble helt greit. Største fisk var ikke mer enn 600g, men jeg tok fisk til maten de fleste dagene. Hadde jeg ikke hatt et (tidvis irriterende) prinsipp om å ikke fiske mer enn jeg spiser kunne jeg nok tatt betydelige mengder. En liten kuriositet – jeg satte ny høyderekord med tre sprelske steikefisk på 1397 moh. I notatboken litt om Flatbekktjønna (1397 moh.): «Spesielt siste biten til Flatbekktjønna var et helvete. Tror dette er styggeste plassen jeg har vært. Et rabol av stein, blokker og søkk». Litt gratis turistreklame der altså. Flattbekktj. var kanskje en stygg plass, men jeg satte ny personlig høyderekord for fisk. Snadder! Kunsten er å ha en liten stekepanne. Seks hekto middag. Namnam! Oppsummert Turens øyeblikk: første moskusmøte (så klart). Turens leir: nedre Grytholtjønn – feit fisk og et panorama uten like med Storskrymten, Salhøa, Drugshøi, Larseggen og Snøhetta! Turen bål: enkel seier siste kveld, da det var turens eneste av sitt slag. Man "tager hvad man haver" når det skal fyres bål på 1140 moh. Dovre leverte storslått natur, og er definitivt en tur jeg kommer til å huske. Ikke minst på grunn av moskusen. En rekke lekre leirplasser som ville vært himmelen i finvær. Lite folk. Fisken bet bra. Og jeg ble kjent i et, for meg, nytt området. En fin tur! Som snytt ut av en reklame for Kvikk Lunsj. Siste leir var også av det akseptable slaget. Tverråbotn hvor jeg planla mye fisking. Vel, jeg fisket mye, men fangsten var skral.

Det hender seg man er såpass uheldig at man kommer til vannet man har tenkt å campe ved, så ser man at det er andre der. Er det et lite vann går jeg på motsatt side. Er det et stort "bosetter" jeg meg et godt stykke unna, slik at de første har en grei strekning å fiske på uten at de må passere mitt telt. Noen hundre meter er minimum. Skal man campere i skog/fjell er det som oftest plenty med plasser, så da går man bare videre til andre folk er utenfor syn/hørsel.

Det enkle er ofte det beste. Enkelt å tegne og dele ruter med f.eks gulesider og norgeskart.no. 1. Tegn rute 2. Del kart 3. Ta vare på lenken.

Dette passer bra. Akkurat sett opp igjen villsporsesongene. Sesongene der han labber rundt alene er bra. Kjendis-programmene egner seg først og fremst som bakgrunnsstøy. Mtp gjestene blir det bakgrunnsstøy også denne sesongen. Bra vanskelighetsgraden justeres opp et hakk.

Her høres det ut som det ligger en historie som bør utdypes!

Lett tilgjengelig er det og. Går jo inn seterdaler på alle bauger og kanter, så det er kort avstand fra bilvei til "sentrum"!

Ja, nå "snur" solen snart, og da kan man igjen begynne å drømme om nye eventyr.

Tidlig juli 2021. Jeg får omsider gjennomført en idé/plan/tur jeg har tenkt på lenge. Nemlig å reise passe langt hjemmefra og deretter gå hjem igjen. Litt tilfeldig ble Dalsbygda utgangspunktet i sommer. Hjemme er Meldal, så det skulle bli omtrent 70km i luftlinje. Grovt regnet ble det nok 100km i gått distanse. I utgangspunktet satte jeg av en uke så tidspresset ikke skulle bli en ubehagelig faktor. Starten gikk på grusvei forbi idylliske setre. Forollhogna skimtes som en pyramide midt i bildet. Bilturen gikk gjennom idylliske Dalsbygda og oppover den enda mer idylliske Vangrøftdalen. Velholdte og godt brukte setre hele turen oppover til parkeringen ved nasjonalparkens start. Jeg hoppet av, og bilen kjørte sin vei. Nå var det bare én ting å gjøre – gå hjemover! Lite slår påfyll av friskt deilig fjellvann! Lett antrukket, og lett henslengt, ved Rundfloen. Turen er i gang! Vandringen startet svært så idyllisk. Som å gå i en reklamefilm for Freia Melkesjokolade. Videre oppover Snuddudalen. Delvis på sti opp til Rundfloen. Her møtte jeg folk, de første og siste på turen. Merkelig folketomt i disse flotte fjelltraktene. Været er upåklagelig, sol fra skyfri himmel og nok vind til at det ikke finnes så mye som en mygg i mils omkrets. Første camp ved Øvre Budalstjønn. Drøye 1000 moh. og realt høyfjellsterreng. Som om ikke den storslåtte naturen og det perfekte været var nok havner det fort en fin fisk på land. Middagen sikret og en klassisk terningkast 6-dag er et faktum! Det er så man kjenner smaken av deilig fjellørret av slike bilder. Dag to går mot kjent terreng, for her har jeg vært før. Lunsj ved Nørdre Tjuvholdtjørna. Her bor det tusen brødre, og å ordne lunsj er en smal sak. Videre går turen fortsatt nordvestover, med den sterke vinden i ryggen. Vide daler og runde fjell – nydelig vandrerterreng. Går meg bent på en jordugle som legger seg på vinden og studerer meg fra oven lenge. Slår også av en prat med en flokk kyr på utmarksbeite, trivelig. Omsider er dagens etappe over når jeg når Hesttjørnan. Idyllisk område jeg besøkte for et par år siden. Dessverre var det akkurat like vanskelig å lure fisken som sist gang. Utrolig flott i denne delen av Forollhogna, og fritt for folk! Det er mye myr her, men også fine morener og smale passasjer å finne. Null problem å finne fine leirplasser her. Og svært få bålgruer og andre spor etter folk! Noen ganger er det helt all right - selv om fisken ikke biter. Turen går videre – og været skifter. Den sterke vinden som er en velsignelse når solen steker gjør tilværelsen sur og kald når det samtidig regner. I tett tåke og pissvær går turen mellom Hiåsjøene og vestover til Sandfjelltjønna. Får flere flotte møter med villrein. Noen enkeltbukker samt en flokk på borti hundre dyr. De er så utrolig elegante, og det er ikke fritt for at man blir ørlite sjalu på hvordan de formelig svever over bløtmyrene, der man kommer stampende med en litt for tung sekk. Sandfjelltjønna er et lite tjern pent plassert i en lun gryte. Når det skinner opp til kvelds blir tjernet lettet for noen fisker. Sol, fråtsing i deilig mat, vakker natur – i slike stunder glemmer man raskt tung marsj i drittvær! Sandfjelltjønna - en perle. Etter en dag med drittvær... middagen ved Sandfjelltjønna vil huskes. Magisk! Nå går turen nordover. Mye myr på veien mot Nørdre Langtjønna. Fisket blir noe amputert av en rekke drøye regnskurer. Noen ganger er det kjekt med mobiltelefon, selv på tur, og kvelden blir tilbrakt i teltet med EM-semifinale mellom England og Danmark. Greit med oppladning for neste etappe, som var kalkulert å bli den tøffeste. Her forsøker jeg å koke vann ved hjelp av telekinese. Fungerte dårlig. Fant le ved Nørdre Langtjønna, ypperlig camp. Med mindre vind kunne det blitt vier-bål. Femte dag er «langetappen». Straka veien nordover. Forbi Skaumvannet og videre ned for kryssing av E6, snakk om villmarkstur! Men er man først i sivilisasjonen må man nyte godene, blir is og brus før motbakkene på andre siden av dalen forseres. Og her er det seigt altså. Nærmer meg tre mil i skog og myr, og nå har vinden løyet så alle herlige småkryp kommer frem. Omsider ser jeg Ørøvannet. En liten (og fiskemessig uinteressant) myrtjønn. MEN, det som gleder er at her er det furu. Og med vinden ute av bildet kan det fyres BÅL! Turen første sådan. Bål fyres, kaffekjelen gjøres klar… aaaaaah! Så kommer floingen. Inn i teltet. Snart oppholds og nytt forsøk. Ny skur. Men på TREDJE forsøk lykkes det. Bålomanen får sitt velfortjente bål, og samler krefter etter en tung dag «på jobb». Tilbake i skogen - et terreng som er meg kjært. Kan si mye fint om pulverkaffe, men det kan ikke måle seg med real bålkaffe! Sjette dag går turen inn i terreng jeg kjenner som min egen bukselomme. Ilfjellmassivet har jeg trasket, trent, fisket og teltet i mang en gang. Dessverre får jeg en uhyggelig telefon som forteller om en fremskyndet sommerferie, så i stedet for å nyte området en dag eller to må jeg krumme nakken og gå på nok en maratondag. Været er upåklagelig, og naturen nytes ved samtlige pauser. Det vil alltids by seg muligheter til å besøke dette terrenget igjen senere. Like før jeg bikker meg ned fra fjellterrenget møter jeg folk, første person siden Rundfloen første dag. Inngangen til Irfjellet - min egen bukselomme. Kort oppsummert en svært flott tur. Fisket var ikke det helt store, men heller ikke helt svart. Ja visst er det mye myr i denne delen av landet, men de runde myke formene tiltaler meg virkelig. Greit fiske. Fin natur. Masse villrein. Jo, terrenget kan anbefales på det varmeste. Mot slutten av turer er det alltid fint med litt mental debrief... Og ideen med å gå fra A til B? Prima. Nå vet jeg at 100km er kurant på en uke. Kanskje kan det dobles neste sommer?

Kjør på. Så lenge man er til fjells og ikke møter folk går alt bra. Så lenge man ikke snakker så høyt om det.

Over to kilometer kryssing med over en mil åpent vann i begge retninger? Da skal det være ekstremt rolig vær. Kjenner folk som har krysset Femunden i kano, samtlige har i ettertid sagt at det var dumdristig. Billig med båttaxi over sjøen.

Bytte turbukse? Aldri i verden. Har hatt samme i 15-20 år, og duger enda. Noe tynnere/lettere etter slitasje, men det gjør den bare enda bedre. Noen små svihull etter X antall bål gir bare plagget sjel. Blir en trist dag den dagen Gaupa-buksen pensjoneres. Den har vært med på ALLE mine turer i skog og mark.

Bør vel være relativt magert kjøtt. Fett harskner. Selv bruker jeg viltkjøtt. Og da helst rådyr. Da kreves det lite fiksfakseri for å få det godt.

Tynne skiver. Salt+pepper. Legg på rist i stekeovn (med liten åpning for å slippe ut fukt) på 60 grader over natten. Sånn, da har du satt deg inn i det. Vel bekomme!

Var høyere jeg. Sipmek var sommerlig. Jetnamsvannet vårlig, og Øvre Jetnamsvann/Ranserdalen var grå, trist, snøfull og isdekt. Men fjoråret vart svært unormalt da, såvidt jeg har forstått. Fisk fantes heller ikke forresten.

Får håpe på tidligere vår enn i fjor. Var der i starten av august og fant is på vann og vårflom i bekkene.

En god dæsj lime er effektivt for å få litt smak. Har man i tillegg fisk stekt i mengder med smør og noe løk har man et herremåltid.

Den kan også være ganske stri, med en halv ally på kanoen, plenty mygg og sterk varme. Du har kanskje GPS-spor fra da vi bakset oss over der? Den bør du dele, vi traff vel brukbart på veivalget, mener jeg å huske.

Når jeg glider mine ski gjør jeg som følger: 1. Smelter på glider. Skal du ha det i en sammenhengende stripe må du legge nedpå kanten av smørejernet, vær kjapp og ikke ha smørejernet på samme punkt lenge. Da brenner du sålen og ødelegger den. 2. Avkjøle 3. Sikle i full bredde, 2-3 ganger 4. Ta siklingen på høykant og ta hver halvdel 2-3 ganger 5. Børst noen drag med bronsebørste PS for å ta rennen i midten er det genialt med slike runde "siklingspinner" man får kjøpt på sportsbutikker. Dette duger i lange baner til treningsbruk.

Sliten sikling? Den bør (les: må) ha skarpe kanter. Mange ski er konkave slik at man må ta en og en side av gangen.

Er i "utforskningsfasen" på vinterovernattinger selv, og har et par viktige tips, som jeg har lært: -ha opptenningsved og nok ved til å få på god lunk i UMIDDELBAR nærhet til soveposen. Å tenne opp på morgenkvisten uten å gå ut er GULL. -tisseflaske - glemmer du det faller litt av poenget med ovennevnte punkt bort... Vinternatt er digg, når man holder varmen.

Veldig se-bar serie! Nesten så man kan bli fristet til å foreta en light-tur med samme konsept. Vil kunne få se og oppleve naturen på en helt ny måte. Seansen med blautmyren var dryg å se på. Opplevde noe lignende en gang, en kompis vaset seg uti en skikkelig blaut svartmyr og satt bom fast. Jeg hadde av uforklarlige grunner ikke på klær, og kunne bistå med å få stakkaren opp. Moral: skal man krysse blautmyr bør klærne kastes!

Det er stuerent i språkrådets stue. Jeg kjenner ingen norsktalende amerikanske indianere, så har ikke fått hørt hva de synes om saken. Og ja, fordommer er fordommer, det poengterte jo jeg og. Var jo ganske interessant når Kvernmo besøkte dene-folket. Han hadde jo et klassisk norsk syn på indianere, som et flott folk i pakt med naturen. Så møter han en gjeng rusmisbrukere som skadeskyter dyr til sin egen store fornøyelse. Jensemann fikk seg en skikkelig øyeåpner der.

Indianer er et stuerent ord å bruke, og bør på ingen måte blandes med amerikanske "indians". I følge språkrådet. Neger er en annen gate, og et ord som er gått ut på dato. Forskjellen på indianere og mørke afrikanere er at fordommene våre (som oftest da) mot indianere er i overkant positive og romantiserende, mens fordommene mot afrikanere er i langt større grad negative. Det er nok derfor disse betegnelsene ikke vurderes likt.

Merkelig å klandre Kvernmo for at indianerne i Canada har store rusproblemer. Eneste han kan påvirke med den seansen er å få frem at våre fordommer mot indianere er altfor positive og romantiske.

Helt på trynet at enkelte kommer i media med slike utspill. Selvfølgelig kan man gå på tur selv om det er jakt! Det er jo tross alt jakt året rundt, unntatt noen få utvalgte helligdager. Det sagt, første helgen/uken i elgjakten prøver jeg å ta hensyn med å ha på meg sterke farger og holde meg fortrinnsvis på merket sti. Møter jeg en jeger spør jeg gjerne hvor de jakter/har tenkt å jakte, slik kan man unngå å løpe seg rett inn i jaget, eller skremme opp rypene unødvendig. Jeg er så naiv at jeg tror man møter forståelse, om man selv viser forståelse. Kjenner man tilfeldigvis noen elgjegere i området man har tenkt seg kan man jo spørre om hvor de IKKE skal jakte, men skjønner at det kan være uoversiktlig i sentrale strøk.