Semelholstinder 30.06.2007 - Høge egger og høg apefaktor

[eaa]

Under værskillet

Klokka var 06:40 da Robert og jeg tok iveg over snøflatene fra Leirvassbu retning Kyrkjeglupen. Været var over all forventning, sola bakte, og svetten piplet snart på panna, selv om det fortsatt var flate dalen der vi gikk. For vi hadde gamblet litt denne gangen, og dratt på tur sjøl om værmeldinga var heller stusselig. Men det viste seg snart at vi var omtrent på værskillet. Nordover blånet himmelen glassklar og ren, mens sørafor lå skydekket tungt og grått. Skyfronten syntes å ligge i øst-vestlig retning, og hadde tydeligvis stoppet opp også. Derfor på med solfaktor 12! Så vi var mer enn fornøyde, der vi rundet Leirvatnet/1401 på et fortsatt solid snødekke, som i snitt nok var 40 cm tjukt ennå. Dog var de solvendte flatene under Tverrbytthorna tiltagende flekkbare, mens isen ennå lå heldekkende på vannene, selv om vi altså skulle skrive juli mnd. neste dag.

Snart så vi dagens mål svartne under sola i motlyset, nemlig traversen over Semelholstindene fra Nordre/2004, over Vestre/2130 til Store/2147. En illkvit tåkedott klynget seg ennå fast over Store, som kastet sin kalde blåskygge utover nakken på Visbreen ved dens fot. Og ut fra tåka falt den kvasse og noe forrevne egga utover mot Nordre. Huh - så spennende ut ja!

Vi turet innover flyene foran Kyrkja/2032. Jeg kjente at formen ikke er mye å skryte av, og med en tung sekk full av klatreutstyr og tau, syntes jeg det gikk litt trått. Det var varmt så svetten silte, og jeg drakk uvanlig mye underveis. Der stien faller av utover Visdalen mot Spiterstulen tok vi en liten rast, og vurderte potensielle veivalg opp til Norde Semelholstind/2004. Vestflanken så svapreget og lite innbydende ut, styggbratt er den også. Langs nordryggen lå noen spredte men større snøfelt, og vi bestemte oss for å benytte disse som adgang opp til himmelranda ca. halvveis oppe på fjellet, for så å følge den bare nordryggen til topps. Vi forlot så stien, og slapp oss ned til den grumsete åa foran fronten på Visbreen. Vassføringen var ikke allverden, så kryssingen gikk greit. Den bratte og oppsprukne Visbreen ser flott ut herfra. Men også i denne har det nå dukket opp en bar svaflekk med fossende vann oppe i brefallet, en flekk som ikke var der for 2 år siden, da jeg var her sist...

Nordryggen

Snart når vi motbakken i Nordre Semelholstind, og vi krysser skrått over til venstresiden av den første snøflanken. Så følger vi snøkanten nesten til endes. Vi ser derfra at videre oppe steiler noen svapregede småknauser som vi velger å omgå på høyresiden. Vi skjærer derfor over snøen til høyre igjen. Her er det såpass bratt at vi benytter isøksene under kryssingen. Vi når fast land omtrent i toppen av snøflanken. Vi runder så hamrene, og når en ny snøflekk bak disse. Denne benyttes i sin helhet oppover, og derfra var det barmark til topps. Neste hammer ble rundet på venstresiden, og snart nærmet vi oss punktet der ryggen smalner av og flater ut sørover mot selve Nordre/2004. Relativt enkel nordryggen altså. Runde første hammerparti til høyre, og neste til venstre, og unngå svaene underveis. Holder man seg øst på nordryggen er det meste greit. Lenger vestpå, for ikke å nevne i selve vestflanken, er det adskillig mer svapreget, samt brattere også. Idet vi slentrer sørover toppryggen, blir vannsuset fra Visdalen borte, og foran oss ser vi nå eggen oppover mot Vestre/2130. Den ser bratt ut! Vi nyter utsikten på begge sider, og når omsider Nordre Semelholstind/2004. Her tar vi en liten toppause, og plukker fram seler og litt annet småstæsj, før vi belager oss på den hakkete og utfordrende egga videre mot Vestre...

Sprekt landskap

Etter sigende inneholder egga fra Nordre til bandet mot Vestre fire rappeller hvis egga skal følges. Vi når etter drøye 100 meter den første hammeren, og den ser ikke innbydende ut for klyving/klatring. Glatt klippe med lite tak for både hånd og fot. Men alle rappellene synes korte, kun en håndfull meter hver og en av dem, så vi enes om rett og slett å omgå dem alle ned i vestflanken. Men denne er bratt her, så vi må søke litt tilbake for å komme ned. Vi finner en grei vei som ender i et glatt og bratt sva ovenfor en snøflekk. I høyrekant av svaet drar en 2-3 meter høg bergvegg nedover. Vi søker nedover så langt vi tør gå på svaet, langs veggen som har få potensielle opptak. Der nede lager Robert ei lang tauslynge, som kippes over en steinspiss oppe på ryggen ovenfor bergveggen. Taufestet testes, før vi jukser oss opp med et halvgodt grep på høyrehånda, og slynga viklet rundt venstre. Vel oppe på bergryggen løser det hele seg opp, og om litt står vi nedenfor både svaet og snøflekken. Tipper dette er eneste veg ned her, men man kan også slippe seg ned 50 meter før den første rappellhammeren, istedet for å snu ved den slik vi gjorde.

Vel nede under hamrene, traverserer vi så i grei ur bortetter vestsida. Ikke fullt så bratt som i øvre del her heller, så det er grei skuring bort til laveste bandet mot Vestre. Her kommer også breen helt opptil egga på østsiden, så breen er også en mulig adkomst til bandet, forutsatt forsiktighet på den ralativt bratte breen. Men den så relativt sprekkfri ut. Fra laveste er egga knivsmal et stykke, 30-50 cm bare, og sidene er nesten vertikale. I tillegg ser den "råtten" ut, idet den kun består av stablet sten og blokk, og den er gjennomsiktig både her og der. Neppe godkjent av bygningskontrollen dette! Instinktivt prøver man å se an "balansepunktet" i stenene man trår på, og bevege seg mjukt med jevne tyngdeoverføringer. Ikke av fare for selv å dette ned (for grepene er gode), men av fare for å rive ned hele røysstabelen!

Lenger sør nås igjen fastere fjell, og det som på avstand ser verst ut, nemlig det meget bratte partiet opp mot Vestre, er ikke brått så ille som det ser ut til. Faktisk er dette det enkleste partiet mellom Nordre og Vestre. Bratt javel, men fast berg med masser av gode tak og god friksjon. Trivselsfaktoren er høy oppover der! Etter å ha vunnet en del høydemeter i bratta, nås da Vestre Semelholstind/2130 uten dramatikk. Men videre da mann, ser det adskillig mer spooky ut...

Cruxet

Vi drøyer ikke lenge på Vestre. Jeg har vært varm og litt daff hele dagen, så jeg suger de siste vanndråpene ut av Camelbak'n der oppe . Ikke ofte jeg går tom for drikke, har vel knapt hendt før, enda jeg hadde med meg 2,5 liter også. Men en baktung sekk på 18 kg påvirker jo også balansen og derved kraftforbruket, både i ur og i klyve/klatrepartiene. Og varmt var det helt til topps.

Vi tusler ut til neste hammer, et rappellpunkt ned fra Vesttoppen, der det sitter et par slynger tredd innunder en sprekk på ei steinhylle. Det er drøye 10m ned til skaret, men kun øvre halvdel rettferdiggjør en rappell. Vi ser hammeren nøye an. Nedtaket er utsatt, men vi bestemmer oss for å gå uten tau. Robert senker seg langsomt ned med et laaangt steg (og han er langbeint!) og hengende mest i ei hånd, og når et fotisett med venstrefoten langt nede. Med tyngden pent overført til foten, kan hender og høyrefot step by step lete opp neste tak, som alle var relativt små, men faste. På dette viset unngikk vi også her rappellering. Så er det opp igjen fra skaret til en ny topp, jamnhøg med Vestre omtrent. Derfra ser vi endelig dagens crux, for oppatt fra neste skar, som også er farlig nær 10m djupt, steiler nordsida på Store. Den krever klatring. Vi myser på veggen, peker og diskuterer vegvalget. Vi bestemmer oss for å prøve det østre (venstre) hjørnet opp veggen fra skaret, en kort etappe på ca. 15 m, estimert grad 3. Teknisk sett relativt enkelt, men temmelig så utsatt.

Men først må vi ned til skaret da, og finne en standplass. Her prøver vi å gjenta suksessen fra forrige topp, og søker å unngå rappell også her. Kanskje enda mer utsatt, like bratt, og like langt ned til første plasseringsmulighet for en fot. Men her er fjellet adskillig løsere, så ethvert feste/håndtak/fotisett må både vurderes nøye, og testes før belastning. Men med samme tynte teknikk som i sted, og med max konsentrasjon, kommer vi oss endelig ned i det siste skaret. At apefaktoren er like stor som solfaktoren er sjelden noen fordel, men i dag var lange armer så absolutt et stort pluss!

I skaret etablerer vi så en utsatt standplass, sittende overskrevs på en kvass stenegg. Til venstre svartner fjellveggen verikalt ned i breen 60-70m nedenfor, til høyre stuper et hylbratt og gruslagt sva rett ut i ei uggen snølagt hengerenne, som ender i stenur 40-50 meter under oss. Jeg skal sikre Robert som skal lede opp. Standplass sikres ved ei tauslynge rundt et bergutspring, lavt og halvt bak meg til venstre, samt ei kile i berget bak ryggen min. Så får Robert noen karabinslynger og et rack inneholdende både kiler, hexer og kamkiler, og prøver seg følende fram på hjørnet...

Fjellet er også her løst, og takene høres ofte litt hule og utrygge ut. Fotlistene er jamt små, så Robert er forsiktig, og tester takene godt før han tar neste steg opp. Jeg konsentrer meg om taukveilen, og er nøye på å fore ut tau så jeg ikke trekker ham ut av balanse. Det er få muligheter for sikringsfester også, lite sprekker, og de som er, er enten råtne eller for små for kilene. Men ved litt leting blir de to første kilene satt, før Robert er oppe på ei lita hylle oppunder det siste avgjørende opptaket. Ikke lett å finne noe sikringshold, men etter mye famling finner han omsider et feste for det tredje sikringspunktet, en halvstor hex. Opptaket fra hylla er ganske greit, og snart ropes det "Standplass!" oppe fra vestre pukkelen på Store.

Jeg rensker så standplassen min, og går sikret på topptau etter. Idet jeg skal ta med meg kile nr to, ser jeg at den øverste hexen også henger på tauet der. Jeg sier til Robert at den har løsnet, men han svarer at han bevisst hadde nykket den ut med tauet fra der han sto på toppen. Derfra klatrer jeg så ørlite mer høyre enn hva Robert gjorde. Helt greit egentlig, det viktigste er å unngå løse tak. Men ved litt famlig og leting finner man alltids noe, så med konsentrerte forflytninger er det problemfritt til topps. Litt baktung i vertikalen med 18 kg på ryggen, så man må kline seg litt inn i veggen hvis det er løst. But hey - artig dette!

Tung retur

Vi pakker så ned igjen utstyret, og tar en matbit. Og jeg får heldigvis litt vann av Robert.

Vi skuer nord og tilbake mot både Vestre og Nordre, og ser også mye av ryggen vi hadde kommet langs. Nedover langs Visdalen forsvinner snøen fort, og dalen blir helt grønn før Spitersulen. Deretter tusler vi bort til varden på Store Semelholstind/2147. Vi bare klapper på varden før vi går stenrøysa rett ned på Visbreplatået nedunder fjellfoten. Breen trekker seg kritthvit og sprekkfri, og herfra tar vi hvert vårt vegvalg. Robert skal nemlig utom Urdadalstind SV-1/2080 og SV-2/2005, som her ligger kloss langs brekanten i sør. Jeg har vært på disse før (http://www.fjellforum.net/viewtopic.php?t=3282), så jeg rusler iveg beneste over breenflata til dals, men Robert tar av mot Urdadalstindene. Jeg ser ham oppe på himmelranda mens jeg vasser skodjupt i bløtsnøen nedover mot Langvatnet. På dalbrekket snur jeg meg en siste gang, og takker pent for i dag. Så halvt går, halvt sklir jeg på bena ned snøbratta, og legger meg på en flatsten nedi dalen og venter på Robert. Det anger av fjorgras og kramsnø der nede, ei lita bekkesisle klukker lavmælt attmed stenhella jeg ligger på, og en fjellvåk klager tynt oppe i bergene under Langvasshøes sørskulder. Så fredelig, så godt.

Om litt kommer også Robert ned, og vi tar iveg på 7-8 tunggåtte km i våtsnøen tilbake til Leirvassbu. Ved hvert eneste skritt glipper foten litt, og vi synker i en 8-10 cm hele vegen. Vi blir rett og slett slitne, særlig i leggene, og må ta en to-tre pauser underveis. Det synes kokvarmt, for vi har også blitt litt solbrente gjennom dagen. Så vi svetter, og drikker, og går og går og går...

Men alt tar en ende, og etter 12 timer på rømmen, har en dugget og perlende pils sjelden smakt bedre! For vi skulle ikke hjem igjen ennå, vi skulle også gasse oss med en bedre middag, før morgendagens småplukking av sekundærtopper i Visbretind sto på programmet.

Ahhh - noen ganger er det ålreit!

[eaa]

Og mere bilder:

[Robert]

Takk for godt resymé, Erik. Godt oppsummert.

Dette var egentlig en veldig fin tur med masse artig klyving. Jeg var forberedt på skikkelig drittvær med masse nedbør og sliting i en veldig løs flanke opp til Nordre. Istedet ble jeg solbrent bigtime og koste meg hele dagen i utsatt terreng. Traversen fra Nordre via Vestre til hovedtoppen er ypperlig klyveterreng, passe utsatt og smalt, men samtidig med få store vanskeligheter. Den er derfor perfekt for tinderanglere med litt erfaring og fetish for klyving i passe luftig og utsatt fjell. De som går Nordre og Hovedtoppen fra hver sin side og dropper traversen, går glipp av noe vesentlig, spør du meg!

Og når det står en duggfrisk og venter i baren på Leirvassbu ved ankomst etter en flott dag i solen, da er dagen fullkommen.

Robert

[g-arnt]

Steike,

jeg ble helt klam i fingrene av denne turrapporten

Disse rapportene kommer godt med den dagen Troll legger seg på den store sofaen.

Da ...

[oyvindbr]

Voksen tur dette Erik! Får litt vondt i hender og bein av å lese om klatringa på dårlig konstruerte rygger, omtrent samme følelsen som man får når man går ned glatte trapper i sokkelesten.. Må ha vært ekstremt spennende! Flotte bilder fra sentrum av Jotunheimen. Ikke verst å treffe så bra med været nå som alle sluser stort sett har vært åpne. Må ha vært stort å komme fram til Store Semelholstind...

[vertikal]

Dette må ha vært en fin tur. Men en sekk på 18 kg høres mye ut. Klatreutstyr veier jo en del, men derfor er det også lurt å være bevisst på hva man tar med seg.

- Hva slag tau hadde dere med? Antall, lengde, diameter? Hva kan man klare seg med?

- Hva fikk dere bruk for av sikringsmidler?

- Hva annet i sekken fikk dere ikke bruk for?

Min egen oppskrift for å spare vekt er: Kutt på lengde og metall.

Det betyr at hvis jeg kan klare meg med 30 meter tau i stedet for 60 meter (gjerne gå litt ned på diameteren) og ha færre karabinere og sikringsmidler. Men dette forutsetter at man vet at man ikke trenger lang rappeller og mange sikringspunkter. Og så bør man ikke gå feil underveis.

Det er stor forskjell på å gå med en sekk på 10 kg kontra en på 18 kg.

[eaa]

Dette må ha vært en fin tur. Men en sekk på 18 kg høres mye ut. Klatreutstyr veier jo en del, men derfor er det også lurt å være bevisst på hva man tar med seg.

- Hva slag tau hadde dere med? Antall, lengde, diameter? Hva kan man klare seg med?

- Hva fikk dere bruk for av sikringsmidler?

- Hva annet i sekken fikk dere ikke bruk for?

Det er stor forskjell på å gå med en sekk på 10 kg kontra en på 18 kg.

Vi hadde med 1 tau, et 60m Mammut Revelation 9.2 mm, vekt 3300 gr (55gr/m), fra deres topp Challenge Line serie:

http://www.mtntools.com/cat/rclimb/rope/MammutRevelationDynamicRope.htm

Men på denne traversen klarer man seg med et 30m tau.

Ellers hadde vi med altfor mye slyngbånd (grunnet opplysningene om så mange rapeller), og altfor mye jern.

Vi hadde med minst 20 m slyngebånd, fire-fem 120 cm sydde slynger, samt ekstra prusik.

Vi hadde med 2 korttau 8mm (ca. 5m?)

Vi hadde med 9 karabinslynger - brukte 3.

Vi hadde med et helt kilesett (str. 1-10) - brukte 2.

Vi hadde med 3 friends (str. 1-3) - brukte ingen.

Vi hadde med 4 hex (str. 6-9) - brukte 1.

I tillegg både åtter og ATX, fire-fem ekstra løskarabinere (med og uten skru), isøks, sele, svasko og hjelm.

Med ryggsekk, kartmappe, reserveklær (skalljakke, fleecejakke, hansker, lue, hals),

niste og 2,5l vann i camelbak, samt fotobag på 3.6 kg blir det fort vekt. Havnet på 18 kg altså.

Kunne sikkert med nødtørftig klatreutstyr vært redusert med minst 4 kg.

I finværet ble ikke reserveklærne brukt, men dette er jo standard sikkerhet i sekken uansett.

[Nils]

Ja, det så jo ikke direkte kjedelig ut det heller! Er nok en smule lei meg for at jeg heller ikke nå fikk blitt med på den traversen (Morten prøvde også forgjeves for et par år siden. Morsomt terreng, med smale egger og utfordringer på rad og rekke, men ikke lenger enn at man fint greier det på en dag.

Takker for mange herlige bilder og interessant rapport! Spesielt flott med de 2 bildene hvor detaljene er zoomet inn og du har inntegnet ruta/vanskelighetene. Hørtes litt på kanten ut de to hamrene hvor høy apefaktor var en nødvendighet. Når Robert strekker seg så lang han er, må jeg si det er godt gjort av deg eaa og komme etter.

Vestflanken så svapreget og lite innbydende ut, styggbratt er den også.

Jeg gikk vestflanken i 2004: https://www.fjellforum.no/index.php?app=forums&module=forums&controller=topic&id=1625&highlight=semelholstind+nordre

Brattest og noe stileting i nederste del, ellers en kurant vei opp om man vil korte ned turen bitte litt og ikke frykter bratte fjellsider alt for mye.

Neste hammer ble rundet på venstresiden, og snart nærmet vi oss punktet der ryggen smalner av og flater ut sørover mot selve Nordre/2204.

Obs, her var du nøyaktig 200 meter for høyt eaa. Nordre er vel 2004?

De som går Nordre og Hovedtoppen fra hver sin side og dropper traversen, går glipp av noe vesentlig, spør du meg!

Nei, du sier ikke det... Ikke bare "walk in the park" der Robert?

[vertikal]

Takk for tilbakemeldningen. Det du skriver rimer med mine egne erfaringer, man har alltid for mye klatreutstyr med seg. At du også velger å ha med 3,6 kg kamerautstyr vitner jo om en entusiast. Og skalljakken er selvfølgelig alltid med.

18 kg - 4 kg - 3,6 kg = ganske nær 10 kg.

[eaa]

Hørtes litt på kanten ut de to hamrene hvor høy apefaktor var en nødvendighet. Når Robert strekker seg så lang han er, må jeg si det er godt gjort av deg eaa og komme etter.

Hehe, joa. Men vi hadde apefaktorkonkurranse på jobben en gang, og det var kun en mann som slo meg!

Jeg gikk vestflanken i 2004: https://www.fjellforum.no/index.php?app=forums&module=forums&controller=topic&id=1625

Jepp, leste den før vi dro. Syntes flanken så vel glatt ut, vi da.

Obs, her var du nøyaktig 200 meter for høyt eaa. Nordre er vel 2004?

Takker for korrigering. Rettet i teksten nå! Står heldigvis 2004 alle andre steder...

[Bjarne Lindholdt]

Takk for kjempefin turrapport eaa. Som vanlig fyldig og velskreven rapport, slik en sjøl får lyst på å gå samme turen.

Og bildene dine er i topp!

[Ranglefanten]

Hei eaa!

Vi gikk denne eggen sist fredag og selv om jeg ikke rakk å lese denne eminente turrapporten før vi dro er det nesten som å være der igjen når jeg leser den nå. Vi gjorde de samme valgene som dere. Omgåelse av de 4 rappellene fra Nordre til Vesttoppen i vestflanken. Vi valgte en litt annen rute her og omgikk snø, svette og tauslynge. De to hammerene som klyves med apearmer og cruxet før Store.

Da noen av oss stod langt framme når fjellgeitgener skulle fordeles kom det etterhvert et topptau seilende ned cruxsida . Ingen lett oppgang det her, men et litt mindre utsatt alternativ opp er å gå litt ned østsida i skaret og så følge østsida oppover mot toppen.

Når det gjelder det punktet før cruxet som du antyder kan ha pf opp mot 10 tror jeg dette er i overkant. Rundt 8 synes å være sannsynlig. Vesttoppen synes å ha pf rundt 12-13 meter. Jeg har lagt ved et bilde av høydeprofilen fra traversen der en tydelig ser høyden i punktene. Det bildet ditt lyver nok litt på høyden da hakkene ikke ligger i en rett linje normalt på synsretningen..

Så var det kanskje dere vi så på vei opp Visbreatinden dagen derpå? Via Panna og Kyrkjetjønne og opp rake nordryggen? Vi kom fra Kyrkja og tviholdt på høyden sør for Kyrkjetjønne.

30. juni gikk vi ryggen over Store Bukkeholstinden. Når er bildet ditt derfra tatt sånn ca?

[eaa]

Vi gjorde de samme valgene som dere. Omgåelse av de 4 rappellene fra Nordre til Vesttoppen i vestflanken. Vi valgte en litt annen rute her og omgikk snø, svette og tauslynge. De to hammerene som klyves med apearmer og cruxet før Store.

Hvordan traverserte dere i flanken da?

Og forstår jeg deg rett i at dere også omgikk de to "apehamrene" etter Vestre?

I så fall hvordan?

Da noen av oss stod langt framme når fjellgeitgener skulle fordeles kom det etterhvert et topptau seilende ned cruxsida . Ingen lett oppgang det her, men et litt mindre utsatt alternativ opp er å gå litt ned østsida i skaret og så følge østsida oppover mot toppen.

Vi vurderete ikke omgåelse ned i østsida særlig nøye, idet vi allerede hadde bestemt oss for å gå opp østhjørnet.

Men sjøl husker jeg østsida som stupbratt. Finnes det en kurant omgåelse der altså?

Mener du da å gå ned venstre (øst) fra laveste under cruxet, eller evt. noe lenger nord?

I så fall hvor langt før laveste?

Når det gjelder det punktet før cruxet som du antyder kan ha pf opp mot 10 tror jeg dette er i overkant. Rundt 8 synes å være sannsynlig. Vesttoppen synes å ha pf rundt 12-13 meter. Jeg har lagt ved et bilde av høydeprofilen fra traversen der en tydelig ser høyden i punktene. Det bildet ditt lyver nok litt på høyden da hakkene ikke ligger i en rett linje normalt på synsretningen...

Joa, klar over at bildet er noe misvisende, da jeg hverken står høgt nok eller langt nok syd på Visbreryggen til å få et reelt inntrykk.

Men bildet er mest ment å vise hvor elementene ligger, ikke å stile ut noen høydevurderinger.

Men inntrykket i felt var at også det sørligste hakket er ganske nær PF10. Men målt PF8 er selvsagt godt som gull. Så takk for flott info!

Så var det kanskje dere vi så på vei opp Visbreatinden dagen derpå? Via Panna og Kyrkjetjønne og opp rake nordryggen? Vi kom fra Kyrkja og tviholdt på høyden sør for Kyrkjetjønne. 30. juni gikk vi ryggen over Store Bukkeholstinden. Når er bildet ditt derfra tatt sånn ca?

Jada, var nok oss det, ref. rapporten derfra: https://www.fjellforum.no/index.php?app=forums&module=forums&controller=topic&id=9147

Vi spottet dere også 30/6 mens vi sto oppi nordflanken på Nordre Semelholstind. Dere var da på veg til innsteget på S. Bukkehols.

Hvis du mener bildet 17_Stastopper, så er det tatt fra St. Semelholstind 30/6 kl. 14:28.

Så da er vel dere et sted på Bukkeholsryggen der ute..?

[Ranglefanten]

Hvordan traverserte dere i flanken da?

Og forstår jeg deg rett i at dere også omgikk de to "apehamrene" etter Vestre?

I så fall hvordan?

I omgåelsen av de 4 rappellene fulgte vi (på bilde 8_Vestflanke-N) "Vår nedgang" til det punktet der denne møter "Mulig nedgang". Herfra tok vi oss mer rett ned, til rett til venstre for den store snøflekken.

Neida, ingen omgåelser på de to hamrene etter Vestre. Vi slang ut det vi hadde av armer og fint gikk det.

Vi vurderete ikke omgåelse ned i østsida særlig nøye, idet vi allerede hadde bestemt oss for å gå opp østhjørnet.

Men sjøl husker jeg østsida som stupbratt. Finnes det en kurant omgåelse der altså?

Mener du da å gå ned venstre (øst) fra laveste under cruxet, eller evt. noe lenger nord?

I så fall hvor langt før laveste?

Jeg mener ned venstre (øst) ca. 4-5 meter nord før laveste under cruxet. Ca. 3 meter ned her for så å klyve sørover og etterhvert oppover østsida. Videre oppover i retning mot den lille utsatte hylla/svakanten som dere nok også sikkert kom på via østhjørnet. Herfra og opp er det vel ca 2 meter som er mer utsatt idet en må noe ut i vest for å få gode tak. Det var jo bratt i østsida også, men ikke så bratt og utsatt som i vestsida.

Vi spottet dere også 30/6 mens vi sto oppi nordflanken på Nordre Semelholstind. Dere var da på veg til innsteget på S. Bukkehols.

Hvis du mener bildet 17_Stastopper, så er det tatt fra St. Semelholstind 30/6 kl. 14:28.

Så da er vel dere et sted på Bukkeholsryggen der ute..?

Hmm..14.28 ja. Da skulle vi være midt mellom Store og Vest for Søre.

[morten]

Artig å lese om turen deres, vekker gode og spennende minner fra vår tur:

https://www.fjellforum.no/index.php?app=forums&module=forums&controller=topic&id=3336&highlight=semelholstinden

Har ikke sånn Nilsehukkommelse men iflg. teksten var det maks 3 rappeller på oss.

Husker vi rappellerte ned et sted og så gikk Torgeir tilbake med måleutstyret sitt for å måle toppen, så tror nok Vestre er ganske sikker. Den andre var vi skjønt enige om at ikke hadde 10m.

I alle fall en artig tur. Men som jeg og Erik skjønt var enige om på telefon her forleden - Er man ikke glad i verken rappeller eller løs stein, er breen i østbassenget en kjempeflott atkomst til bandet mellom Nørdre og Store Semelholstinden.