Stjeler dette diskusjonstemaet fra Reddit, siden det kan være en intressant diskusjon her også.

For han er inne på noe, jo mindre sannsynlig det er å møte på noen et sted, jo høyere er sannsynligheten for at vi hilser på dem. 

Går vi rundt på et kjøpesenter eller en gågate, så går vi ikke å hilser på fremmede. Det samme gjelder i de mest trafikkerte friluftsområdene, hvor man gjerne går rett forbi hverandre. 

Og som han sier, på en grusvei får du kanskje et lite nikk. 

Men møter du noen etter å ha gått 3 timer innover fjellet, så er det jo nesten et krav om at du må hilse. 

Og det er vel heller ikke er særnorsk fenomen, jeg ser veldig mye av det samme når jeg ser på videoer fra feks Canada eller Alaska. Det er noe med at jo lengre man går, jo mer naturlig blir det å hilse på de du eventuelt møter. 

Hvorfor er det slik? 

Vel. Noen ganger er det et nikk. Noen ganger er det et Hei. Kanskje til og med et Hei Hei. 

Det er veldig tydelig hvorfor noen er på fjellet, så siden du også er på fjellet så er sannsynligheten høy for at dere har én ting til felles. 
Kanskje den du snakker med vil vite litt om vær og føre hvor du kommer fra? Det er ikke så farlig å snakke om noe som er så konkret og lite omstridt som slikt. 

Og du kan alltids sette øya i bakken, gå forbi og videre. Det er lov og ikke engang uglesett. Det er fint på den måten. 

Skulle fått bra gangsperre i kjeften om jeg skulle snakket til alle på kjøpesenteret... Hadde vel blitt satt i arresten etterhvert også for ordensforstyrrelse

Gabs88 skrev (15 timer siden):

Og det er vel heller ikke er særnorsk fenomen, jeg ser veldig mye av det samme når jeg ser på videoer fra feks Canada eller Alaska.

Det er i hvert fall ikke et fenomen en del steder i USA. Når jeg var i Texas for mange år siden begynnte fremmede å prate med deg både på gata i storbyen, eller i køen på six flags, eller over alt egentlig. Blir ganske stort kultursjokk for en nordmann.

Én ting er at det er mer overkommelig å hilse når det er lenger mellom folk, men det er også mer "ufarlig" (eller kanskje det er riktigere å si uforpliktende) – vi er jo begge på vei et annet sted, så det blir ikke noen lang samtale.

I tillegg er det greit (hvertfall i fjellet) å oppnå kontakt i tilfelle det er vesentlig infiormasjon å utveksle. 

Når man møter andre på fjellet vet man at man er ute i samme "ærend", og at man har noe å snakke om. Dvs, jeg hilser ikke til alle. I sommer f.eks, når jeg gikk på Dovrefjell snakket jeg ikke med den store hopen som gikk i hælene på moskus-guiden. Men når jeg møtte en enslig kar med telt, et godt stykke fra nærmeste T-sti, da slo jeg av en prat. Vi var på bølgelengde, så og si.

Jeg tipper det har noe med en slags underbevisst/innebygd ufarliggjøring å gjøre.

Et eksempel: Jeg var i leir en gang, litt utenfor allmen turtrafikk. Nære kveldstid kom det en fyr gående på stien bakom teltet - Jeg sa hei men fikk bare et surt blikk tilbake (eventuelt "resting bitch face" på godt norsk som jeg selv kan lide av 😁). Han gikk litt videre, stod litt bortenfor og gikk tilbake andre veien litt etterpå like stille.

Jeg ble automatisk litt skeptisk til hvorfor han gikk rundt der og det hadde jeg sannsynlivis aldri blitt om jeg fikk et hei tilbake. 

Sunn/usunn skepsis som ligger ganske dypt i mennesker tror jeg uansett det er, uansett hvor lite rasjonelt det virker.

Jeg tror lite på teorien om at det bare er fordi man er ute i samme ærend/deler interessen med å være ute. Man gjør jo det og, men jeg tror ikke det er det som trigger trangen til å si hei.

Det føles vel mer naturlig når du treffer noen en sjelden gang på fjellet eller i skauen enn å hilse på alle du går forbi på et kjøpesenter. Nå hilser jeg heller ikke om jeg går forbi en og annen person på et kjøpesenter nær åpnings- eller stengetid når det er ganske folketomt. Settingen betyr noe, at dere er ute i naturen og deler en interesse. På golfbanen hilser jeg mer om jeg går forbi noen enn jeg ville gjort på kjøpesenter.

Når noe er innarbeidet er det også noe du lærer fordi andre hilser deg og tar selv del i. Noen år senere er det du som hilser på noen som er på førstegangstur. Det blir en kultur.

Å ikke hilse på (fjell)tur er som å banne i kjerka, det er kjettersk! 
 

Spøk til side- jeg hilser også på deg om du er på løpetur på stier litt innenfor Sognsvann i Oslo, om enn bare med et smil og et nikk. Men lenger inn i marka, eller på fjellet, der er det et tydelig hei og et smil, og kanskje en setning eller flere om den/de jeg møter byr opp til det. 
Hvorfor? Jo fordi vi (den/de jeg møter og meg selv) deler noe som vi er sammen om, og som vi begge vet om - vi har begge gjort en ekstra innsats for å være der vi er! Godt langt, lagt hverdagen bak oss, gjort noe for å være ute i naturen. Det er en fellesnevner som alle vi som ferdes deler, og som gir oss et felles verdigrunnlag uavhengig av religion, kjønn, farge eller hva nå det skal være. 
 

Der ute er vi fri til å være oss selv og ønske de vi møter velkommen til det samme. 

Hvorfor? Tja, man blir jo rett og slett glad av å gå på tur, og da er vel kanskje hjernekjemien gira for litt mer interaksjon. For oss introverte er det helt supert 😄

Som andre sier er det også ganske "ufarlig" å hilse på folk ute i naturen, hyggelig til og med. Og så kan man, også som nevnt, utveksle litt informasjon. "Er det langt igjen til xyz?", "Ble det noe fisk?", "God tur videre!". Så er det det at jeg ble lært opp til å hilse på folk på tur, det er bare grunnleggende folkeskikk (akkurat som det er folkeskikk å holde kjeft på kjøpesenteret :p). Ellers begrenser det sosiale seg til dette for min del. I leir vil jeg helst være i fred,

Det er bare en myte. Jeg styrer stort sett unna folk på generell basis 😉 Jeg er mer glad i natur enn folk...

Omtrent eneste unntaket er om jeg møter folk under rypejakta på høsten. Da pleier jeg svinge bortom. Både for å tilkjennegi meg, men også for å høre hvor de er på vei og hvor de tanker gå osv. Av sikkerhetshensyn. Både for meg og dem, uavhengig av om de jakter eller ei...

Men så møter vi stort sett aldri noen når vi er på fjelltur eller andre turer med telt. 

Unntaket er "trimturer" til fots eller sykkel på "fjellet bak huset". Dette er et yndet turområde for lokalbefolkningen, derfor går jeg helst andre turer, men om man møter noen er det alltid et blidt "heia", som er den finnmarkske varianten av "hei". 

 

Det er noen slike uforklarlige «greier» vi i Norge gjør. Jeg har også «registrert» at vi heiser og senker flagget etter nok så rigide «regler» selv om det ikke finnes noen lov. På samme måte har bestyrerinnen – og andre, vasket opp kjørler som «utlendinger» har vasket opp i kaldt vann. I Norge bruker vi varmt vann må du skjønne....

Det finnes antakelig et utall slike ting. Det henger etter min mening sammen med at vi har et sterkt press for konformitet vår oppførsel i sosiale relasjoner.,

Selvsagt har dette noe å gjøre med at vi var (og er) et lite land med få folk, og «alle» er avhengig av hverandre – på en eller annen måte. Det er ikke utenkelig at du en eller annen gang trenger hjelp.

Når det gjelder hilsing ute i naturen, så har jeg opplevd noen ganger å høre en unge, spør sine foreldre - «kjente du mannen?» Svaret er noe sånt som «nei, men vi hilser alltid og svarer andre, på tur.» Alle småunger legger selvsagt merke til at det er «rett» oppførsel.

arbe skrev (På 17.8.2026 den 17.04):

Når man møter andre på fjellet vet man at man er ute i samme "ærend", og at man har noe å snakke om. 

Når ein møter andre i butikken, veit ein at ein er ute i samme ærend. Med unntak av dei som arbeider der, men det ser ein av kleda. Eg helsar faktis på dei fleste i butikken, også dei ansatte.

Dei ein møter på fjellet kan vera der for å gjete, jakte, fiske, eller bare gå tur, eller har andre ærend. Eg føler eigentleg lite felleskap med dei fleste eg møter på tur.

Det eg virkeleg ikkje forstår, er kvifor nordmenn er så livredde av å få kontakt med andre i byen.

Det er vel samme fenomenet med folk man egentlig ikke kjenner, som det plutselig skal hilses på – og ofte snakkes – med hvis man bare møter dem et stykke fra hjemstedet. Folk man vet hvem er men ikke er på hils med egentlig, fra samme sted – møtes man plutselig på en annen kanta av landet – og i hvert fall i utlandet, så er det plutselig nye "regler".

Jeg har aldri helt skjønt det, og gjør fremdeles ikke. Om folk hilser på meg så prøver jeg å hilse tilbake, uansett hvor jeg er og hvem, men jeg tar ikke initiativet bare fordi jeg har grus under føttene istedenfor asfalt.

Skal bare... skrev (8 timer siden):

Når ein møter andre i butikken, veit ein at ein er ute i samme ærend. Med unntak av dei som arbeider der, men det ser ein av kleda. Eg helsar faktis på dei fleste i butikken, også dei ansatte.

Dei ein møter på fjellet kan vera der for å gjete, jakte, fiske, eller bare gå tur, eller har andre ærend. Eg føler eigentleg lite felleskap med dei fleste eg møter på tur.

Det eg virkeleg ikkje forstår, er kvifor nordmenn er så livredde av å få kontakt med andre i byen.

Godt poeng.

Selv unngår jeg i områder med mye folk, både i form av T-stier og kjøpesenter.
Vi er vel et ganske introvert folkeslag da, en del av kulturen det. Har vært flere ganger i Finland, de er enda verre (eller bedre, slik jeg ser det).

Er rett nok ikke på fjellet, men...

Er ikke så sosial, minimalt med sosial omgang utenfor jobb og familie. Liker meg best alene. MISLIKER og unngår typ julebord og jobbsamlinger, selv om jeg DIGGER jobben. Beste jeg noen sinne har hatt. 

Men er forholdsvis omgjengelig, og ikke problem med å snakke med fremmede, så fremt det er noe interessant å snakke om. 

De første åra (20-23-ish) når jeg var ute med båten min, var det mange som var nysgjerrige... og jeg var (i overkant?) gira på å dele kunnskap og erfaring. 

Har i år hatt flere hyggelige samtaler med folk i marka. Av alle ting, om litt fiske med to eldre karer. Jeg fisker aldri (spiser ikke den slags)... men likevel hyggelig. (Kanskje jeg kommer i des. utg. av et magasin om Romeriksåsene😊)

Jeg er født, oppvokst og bor i Groruddalen, og har naturlig nok møtt på mange "utskudd" på buss/bane som begynner å prate. Det er jeg også komfortabel med, og jatter med. Senest en eldre mann i kjole på bussen fra Årnes. Jeg gav kompliment for fin blåfarge på kjolen (digger blå) og vipps så hadde vi prata i 30 min om alt mulig.😊

Men i sosiale settinger, kommer jeg ofte til kort, og er ukomfortabel. Mye folk, snakking i munnen på hverandre (og alkohol (har alltid totalavhold) )

Men to-fire dager i marka uten å prate med noen, er jo ganske digg da😎

Jeg har akkurat kommet hjem fra en tur gjennom Padjelanta og Norlandsruta. Hilste på og snakket med japaner, slovak, tyskere, australiere, svensker, nordmenn, nederlendere og belgisere. Utvekslet noe fraser, hvor har du gått fra, hvor skal du. Og snakket tips fram og tilbake om stier/avstander og praktiske ting. Noen snakkesalige og andre hastet forbi med blikket festet 10000m framme. Når vi hadde en liten pause var terskelen lavere for at folk stoppet opp og pratet.

Jeg synes møtet med mennesker er krydder på slike turer. Vil jeg være i fred, så går jeg utenom turstier.

sofasliter skrev (2 timer siden):

Jeg har akkurat kommet hjem fra en tur gjennom Padjelanta og Norlandsruta.

Jeg også, tilbake for en uke siden. Var ute 20dager. Enig med alt du sier. Hyggelig å slå av en prat når man møter folk. Og ikke noe problem å avslutte samtalen og gå videre om man føler for det (nei nå ble jeg litt kald du, får vel…). Og det er lett å se hvem som gjerne vil utveksle noe mer enn et hei. Traff mange trivelige folk på turen. Lå i telt, så hadde sikkert blitt enda mer sosial kontakt om jeg hadde overnattet på noen av hyttene. Der stoppet jeg bare, eller overnattet nær, for proviantering og do.