Skrevet 25. juni25. jun For rundt tjue år siden dukket det opp noen tråder på Fjellforum om hvilke 2000-meterstopper som faktisk kunne sees fra havnivå. Den gang var mye basert på kart, intuisjon, kreativ bruk av høydedata og en viss vilje til å bruke en hel kveld på å diskutere om en fjellkam skjulte åtte eller tolv meter av en topp. I dag har vi terrengmodeller, panoramasimuleringer, satellittdata og all verdens digitale hjelpemidler. Resultatet er at det som tidligere var spekulasjoner nå i stor grad kan dokumenteres. Og konklusjonen er overraskende: Det er mulig å samle flere norske 2000-meterstopper uten å gå opp på en eneste av dem. Dette er kjernen i en ny gren innen norsk friluftsliv som herved lanseres: Fjordalpinisme. Fjordalpinismens grunnidé er enkel. Tradisjonelle toppsankere bringer kroppen til toppen. Fjordalpinister bringer toppen til øyet. Reglene er også enkle. Observasjonen må skje fra et sted der man faktisk er en del av det maritime miljøet. Man trenger ikke stå på eksakt null meter over havet, men man skal kunne få tærne i tanga, sitte på en båttofte, stå på en brygge eller på annen måte ha umiddelbar tilgang til saltvann. En observasjon hundre meter inn på stranden teller ikke, selv om høyden over havet skulle være den samme. Fjordalpinisme er tross alt en vannsport. Som alle seriøse idretter har også fjordalpinismen sine undergrener. Den første er toppsamling. Mens vanlige toppsamlere noterer hvilke topper de har vært på, noterer fjordalpinisten hvilke topper han har sett. Det er i praksis mulig å gjennomføre en visuell travers av store deler av Hurrungane uten å bli andpusten. Den andre grenen er topografisk performancekunst. Utenforstående vil ofte oppleve aktiviteten som en kunstform mer enn en sport. En fjordalpinist kjører gjerne flere timer, går ned til en fjordarm, stirrer mot horisonten og sier: – Der! Ingen andre ser noe. Deretter følger en redegjørelse om jordkrumming, terrengprofiler, siktlinjer, geodesi og atmosfærisk refraksjon. På dette tidspunktet er det vanskelig å avgjøre om man overvåker et vitenskapelig feltarbeid eller et kunstprosjekt finansiert av Kulturrådet og den lokale sparebankstiftelsen. Den tredje grenen er refraksjonsidrett. Dette er fjordalpinismens eliteserie. For etter hvert oppdager man at terrenget bare er halve historien. Atmosfæren deltar også. Temperaturinversjoner, luftlag og klar høstluft kan løfte topper akkurat nok til at de blir synlige. Dermed oppstår fjordalpinismens egen sesongkalender. Vanlige fjellfolk følger med på snøforholdene. Fjordalpinister følger med på temperaturgradientene. På de virkelig gode dagene begynner topper å dukke opp som egentlig ikke skulle være der. Figur 1 - Fra Naustbukti ved Skjolden mot Fanaråken. Uidentifisert kunstner, 1800-tallet. Originalen skal ha hengt i Munthehuset på Hafslo, muligens i Kongesalen. Bildet gikk senere tapt under en seilas vest for Måløy og er her rekonstruert ved hjelp av kunstig intelligens. Enkelte kunsthistorikere har antydet at motivet kan dokumentere en tidlig form for fjordalpinisme. Andre mener dette er å trekke konklusjonene for langt. De fleste begynner forsiktig. Ved Naustbukti ved Skjolden står Fanaråken nærmest fram som et offentlig servicetilbud. For de fleste er dette bare en flott utsikt, mens hos noen få – la oss være ærlige, svært få – er det akkurat da det begynner. Finnes det flere 2000-metere som er synlige fra havnivå? Heldigvis er svaret ja, ellers hadde fjordalpinisme vært en enda særere sport enn dens utøvere. Bare en drøy time unna over Tindevegen, der noen av fjordalpinismens ikoner kommer faretruende tett på, finner du Hundshammar ved Årdalstangen. Her kan man stå ved fjorden og få kontakt med deler av Hurrungane. Neste naturlige stopp er faktisk bare en mil lenger ut i fjorden. Ved Naddvik får man Austanbotntindene servert rett over fjorden, uten bruk av tau eller stegjern. Ta heller med fiskestang og kaffekanne mens du nyter utsikten. Figur 2 - Utsikt mot Austanbotntindane fra Naddvik. Blyanttegning tilskrevet en britisk fjellklatrer på gjennomreise mot Klingenberg hotell i Årdalstangen omkring 1880. Originalen er ikke bevart. Rekonstruksjon basert på samtidige beskrivelser og betydelig ønsketenkning. Dette er fjordalpinismens nybegynnerarenaer. Så kommer Uførhamnneset i Hundvikfjorden. Her kan Lodalskåpa, dronningen i Breheimen, så vidt presses fram gjennom en smal åpning i terrenget. Det er allerede ganske spesielt. Faktisk såpass spesielt at det ikke er dokumentert. Og det er fortsatt ikke det merkeligste med Lodalskåpa. Som om ikke Uførhamnneset var vanskelig tilgjengelig nok dukker fjordalpinistens katedral opp: den selvsagt veiløse Finnafjorden. Det skal ikke være lett. 2000-metersanking krever innsats. Fra Turistforeningens hytte på Sylvarnes er det en kort båttur til Vollaviki og Eikeneset. Her kan man følge strandlinjen sørover og oppleve hvordan Hurrungane gradvis folder seg ut. Først dukker en topp opp. Selveste Storen, naturlig nok. Så kommer en til. Så enda en. Til slutt står store deler av Skagastølsmassivet fram som om noen langsomt trekker et teppe til side. Her ute forstår man hva fjordalpinisme egentlig handler om. Ikke om å komme nær fjellene, men om å oppdage hvor langt unna de kan være. Avstandsaudiens hos fjellheimens kongefamilie. Først Storen. Så Styggedalstindene. Så Jervvasstind. Etter hvert står nesten hele Skagastølsmassivet fram. Her kan man gjennomføre det som fra nå av etableres som Skagastølstraversen, fjord edition. Det er bare å vente på at Turistforeningen utsteder diplom på Sylvarnes. Ingen stegjern. Ingen rappeller. Ingen brepassasjer. Bare geometri. Og kanskje får du med deg fersk middag hjem fra fjorden. Figur 3 - Fra Finnafjorden mot Hurrungane. Fjordalpinismens eget Soria Moria. Rekonstruksjon av utsikten når alt spiller på lag. Telelinse anbefales. Man skulle tro at dette var høydepunktet. Det er det ikke. For ute i Norskehavet finnes et sted som er så usannsynlig at det nesten virker oppdiktet. Du stevner ut fra Måløy eller Grotle. Forbi fiskefeltene. Forbi de vanlige utfartsmålene. Forbi de siste stedene folk har et ærend. Ut av norsk økonomisk sone. Ut på storhavet. Ved «omtrent» 61,96217 N, 4,38063 E entrer du et område som neppe har hatt noen besøkende med samme mål som deg. Du er ikke på vei til et fiskefelt eller en oljeplattform. Her ute er du alene med havet. Du er på vei hit fordi en fjelltopp kanskje kan sees derfra. Du er fjordalpinismens Kristin Harila, som skal ta den siste rekorden. Hold kurs 275,5 grader. Se akterover. Omtrent 95 nautiske mil unna ligger Lodalskåpa. Ikke som et fjell. Ikke som et landskap. Bare som en mulighet. Mellom deg og toppen ligger nesten hele Vestlandet. Likevel finnes det et lite hull i topografien. En åpning så smal at den knapt virker troverdig. Kåpeknappehullet. Et sted der en 2084 meter høy fjelltopp kan sende et siste glimt gjennom norsk topografi og helt ut på havet. Ingen vet om noen har sett dette. Ingen vet om noen har dokumentert det. Ingen vet om noen har stått akkurat der, sett akkurat dit og forstått hva de så. Det er sjelden man finner hvite flekker på kartet og nye oppdagelser lenger. Men du er nå på vei til en av de siste. Det finnes omtrent like mange mennesker som har gått på Månen som det finnes norske 2000-meterstopper som kan sees fra havnivå. Men ingen mennesker har noensinne gått på Månens bakside. Kåpeknappehullet er fjordalpinismens versjon av Månens bakside. Det ligger der ute og venter. Ikke på den sterkeste. Ikke på den raskeste. Ikke på den beste klatreren. Men på den første som synes det er en god idé å reise mange titalls nautiske mil ut i Norskehavet for å fotografere et fjell som knapt synes. Tolv 2000-meterstopper kan dokumenteres fra fjord og hav. Den trettende er fortsatt et spørsmål. Kanskje finnes den bare på kartet. Kanskje finnes den bare under de riktige luftlagene. Kanskje finnes den ikke i det hele tatt. Men hvis du en klar oktoberdag står der ute og ser en liten hvit flekk nesten hundre nautiske mil aktenfor, da spiller det egentlig ingen rolle. For da er det ikke lenger teorien som har reist ut i Norskehavet. Da er det du. Og da er du sannsynligvis Norges første komplette fjordalpinist. Foreløpig dokumenterte 2000-meterstopper i fjordalpinismen | Topp | Høyde (moh) | | Store Skagastølstind | 2405 | | Store Styggedalstind Østtoppen | 2387 | | Store Styggedalstind Vesttoppen | 2380 | | Jervvasstind | 2351 | | Sentraltind | 2348 | | Midtre Skagastølstind | 2284 | | Skagastølsnebbet* | 2222 | | Austanbotntind | 2204 | | Store Ringstind | 2124 | | Midtre Austanbotntind | 2103 | | Lodalskåpa | 2084 | | Fanaråken | 2068 | | Søndre Austanbotntind | 2042 | * Under vurdering av atmosfæren. Foreløpig observasjonsstatus: «det kommer an på». Kilde: Alle siktlinjer er utarbeidet på nettsiden udeuschle.de . Illustrasjonene er basert på de samme siktlinjene og google street view der tilgjengelig. Selve illustreringen er gjort i ChatGPT 5.5
Skrevet 25. juni25. jun Herlig! Lenge leve fjordalpinismen! Kunne man sett for seg en motsatt alpinisme? En form for navlebeskuende verdensanskuelse der formålet er å se havet, flest mulige fjordarmer og dess like med det blotte øyet? Der strevet med å komme til topps ikke i seg selv er målet, men snarere ett middel på veien til noe enda større? Eller lavere? Hvor langt opp kan man komme for å se lengst mulig ned?
Skrevet 25. juni25. jun Intressant förslag till en ny och helt nödvändig verksamhet. Att se toppen på fjället i stället för att röra den som i vanlig alpinism. Men hur verifieras att man sett alla toppar och alltså förtjänar äran? Det är upplagt för trubbel. Från långt ute till havs kan man ju lika gärna sett på en punkt 100 meter från den verkliga toppen. Jämför med vanlig alpinism som bäst utförs verifierat eller inte alls för att undvika oändligt tjafs. Till exempel argumenterades det 2022 för att ingen eller högst tre personer (Ed Viesturs, Veikka Gustafsson och Nirmal Purja) verkligen varit på världens samtliga 8000-metare. Inga andra hade nöjaktig verifiering och får stå där med skammen. Close but no cigar. https://en.wikipedia.org/wiki/Eight-thousander#Verification_issues 11 minutes ago, ost said: Herlig! Lenge leve fjordalpinismen! Kunne man sett for seg en motsatt alpinisme? En form for navlebeskuende verdensanskuelse der formålet er å se havet, flest mulige fjordarmer og dess like med det blotte øyet? Der strevet med å komme til topps ikke i seg selv er målet, men snarere ett middel på veien til noe enda større? Eller lavere? Hvor langt opp kan man komme for å se lengst mulig ned? Eller att från toppen identifiera den punkt på den synliga havsytan där havet är som djupast. Och åka dit.
Skrevet 25. juni25. jun ruiCosta skrev (8 minutter siden): Men hur verifieras att man sett alla toppar och alltså förtjänar äran? Gentlemen's agreement, som det heter på godt norsk. Man kan tydelig se at disse distingverte herrer ikke oppdikter sine observasjoner :
Skrevet 26. juni26. jun Dette var stor kunst, @Pelle. En imponerende turrapport fra en lite utforsket del av friluftslivet.
Bli med i samtalen
Du kan publisere innhold nå og registrere deg senere. Hvis du har en konto, logg inn nå for å poste med kontoen din.
Obs: ditt innlegg krever moderatorgodkjenning før det blir synlig.