Gå til innhold
View in the app

A better way to browse. Learn more.

Fjellforum

A full-screen app on your home screen with push notifications, badges and more.

To install this app on iOS and iPadOS
  1. Tap the Share icon in Safari
  2. Scroll the menu and tap Add to Home Screen.
  3. Tap Add in the top-right corner.
To install this app on Android
  1. Tap the 3-dot menu (⋮) in the top-right corner of the browser.
  2. Tap Add to Home screen or Install app.
  3. Confirm by tapping Install.

Alene over Nordkalotten – 25 vinterdager fra Kilpisjärvi til Varangerbotn

Featured Replies

Skrevet
  • Populært innlegg

Her følger en rapport fra vinterens eventyr på 25 dager alene over Nordkalotten fra Kilpisjärvi til kysten ved Varangerbotn.  En tur som ble fullspekket av opplevelser. Opplevelser i herlig klart vintervær og tretti minusgrader. Men også godt gammeldags ruskevær, å bli kringsatt på Karasjohka samt vassing i overvann på Tanaelva. Å få være tett på Finnmarksløpet, flotte naturopplevelser, og så mange dager på tur at en søring blir bortskjemt med nordlys. Det å kunne forsvunne helt inn i turboblen hvor dagene går i surr.  Men aller størst var alle de herlige menneskemøtene jeg fikk oppleve underveis.  Overalt møtte jeg gjestfrihet, raushet, smil og latter. Takk.

Turen ble gjennomført i perioden fra 20. Februar til 16. Mars  2026. Vedlagt ligger også et mer detaljert kart over ruten, samt et oversiktskart. God lesing!   

Hilsen Haavard Haaskjold

Dag 0: Trondheim – Nordpolvegen base camp

Jeg hadde avtalt basecamp hjemme hos Karl Gunnar og Tanja. Gode venner bosatt i Tromsø, med adresse Norpolvegen. Med andre ord, det perfekte utgangspunktet for taping av teltstenger etter å ha landet med Widerøes flight fra Trondheim til Tromsø. Her ventet 20 liter fritidsparafin, entrecôte og en siste overnatting i seng før Karl Gunnar kjørte meg over grensen til Kilpisjärvi neste morgen.

Dag 1: Kilpisjärvi – Sør av Masetvarri

Endelig, på tur igjen. Denne gangen alene på vei nordover. Starten gikk fra Kilpisjärvi like over grensen fra Norge. I lett skydekke og rundt 20 minusgrader startet jeg på den relativt snille klatringa opp mot vannet Cahkaljavri (560) og videre opp i skråninga før jeg fant en teltplass sør for Masetvarri. Det ble fire timer denne dagen.  Med pulker lastet med proviant og fuel for nesten en måned på tur er det en solid vekt og fornuftig å ta det rolig i starten. Det er jo «det seige som drar» og ikke noe poeng i å gå for hardt ut disse første dagene. Kroppen trenger noen dager for å tilpasse seg den nye tilværelsen, så det er jo en kunst å klare å være tålmodig disse første dagene og være nøye med å holde intensiteten lav.  Noen bratte kneiker ble det her og der, og da dro jeg en og en pulk av gangen i stedet for å bruke mye krefter på å dra hele toget med begge pulkene på en gang.

image.thumb.png.c9efac036ec63b1ded7573f892051904.png

Bilde 1: Avmarsj fra Kilpis. Fullastet pulktog med proviant og fuel for 25 dager alene på tur.

 

Dag 2: Sør av Masetvarri – Øst av Termisjarvi (613)

Et herlig høytrykk hadde lagt seg over Nord-finland i løpet av natten, og det ble en flott dag med kaldt klarvær. Termometeret viste -30 på morgenkvisten i teltet, men primusen var i gang etter få minutter og den deilige varmen spredte seg raskt i innerteltet sammen med duften av pulkverkaffe. Livet på tur er jo bare herlig. Endelig, etter så lange forberedelser, var jeg i gang. Klar for å gå inn i bobla og et nytt eventyr. Dagens etappe bestod av å følge scooterløypa østover. Jeg møtte et par scootere først på dagen, men etter hytta ved Termisjarvi (613) var det lite scootertrafikk videre østover.  Terrenget var lettgått og vakkert.

image.png.1fe2dffa588daf7c8ee4b1cfd771b35f.png

Bilde 2: Herlig start på turen med skikkelig høytrykk og vakkert landskap.

Dag 3: Øst av Termisjarvi (613) – Høyde sør av Raittijarvi (541)

Dagen startet med en del vind, og i kombinasjon med et tyvetalls kuldegrader ble det en frisk start på morgenkvisten. Utover formiddagen løyet vinden og sola ryddet bort det lille som var av skyer og sørget for at det ble nok en herlig dag med stabilt klarvær. Også i  dag kunne jeg følge scooterløypa som tok meg sørøstover før den deler seg i to, hvor jeg tok avstikkeren nordover i retning Raittijarvi. Merkinga av scooterløypene var svært god med tette stolper. Samtidig kreves det egen tillattelse til å kjøre scooter på denne løypa, noe som tydeligvis begrenser trafikken, og jeg møtte kun en scooter denne dagen.

Kvelden i teltet gikk med til turens første reparasjon. Det var glidlåsen på bakluka til den trofaste Trollveggen-buksa som lugget, men den lot seg reparere med nål og tanntråd og holdt resten av turen. Jeg fikk også oppleve turens første (av mange) vakre nordlys.

image.png.5e57a96c1cd5d722b7f1e46309849fa9.png

Bilde 3a: Navigeringa ble enkel langs finske scooterløyper de første tre dagene.

image.thumb.png.2de4d10efed7d57b38dc6d7e404f27b0.png

Bilde 3b: Turens første (av mange) nordlyskvelder

Dag 4: Høyde sør av Raittijárvi (541) – Goahtejávri (532)

Nok en flott dag, vindstille, kaldt og klarvær mens jeg gled ned mot bosetningen ved Raittijarvi. Raittijarvi er visstnok en av de mest øde helårsbosetningene i Finland, og det finnes ingen vei hit. Under planleggingen av turen hadde jeg ringt og snakket med flere reineiere, som har dyr på vestvidda i Finnmark, for å forhøre meg litt om det var noen spesielle hensyn til dyra jeg burde ta når jeg beveget meg i området mellom finskegrensa og Kautokeino. Jeg fikk også masse gode tips om detaljer på ruta mi og beskjed om å hilse til en familie ved Raittijarvi. 

Nå stod jeg altså her, utenfor døra til et lite hus ved Raittijarvi. Litt usikker var jeg nok, men tok av meg skia og banket på. Joda, det var riktig hus, og selv om jeg hverken kunne samisk eller finsk, fikk jeg videreformidlet hilsenen til både mannen, kona og sønnen i huset. Det ble et hyggelig møte, og over frokostbordet, med sønnen i huset som tolk, fikk jeg flere gode tips til ruta videre innover mot grensa, et terreng som etter hvert blir litt knotete når en nærmer seg elva Poroeno. 

Jeg har veldig stor respekt for reindrifta og den samiske kulturen og er taknemlig for muligheten til å gå på tur gjennom disse områdene. Jeg er også utrolig taknemlig for all den gode hjelpen og alle de hyggelige møtene jeg opplevde underveis på turen både i Finland og senere gjennom Finnmark.  Det å få møte og snakke med folk som lever i områdene hvor jeg går på tur er en stor del av turopplevelsen for meg.

Etter å ha forlatt frokostbordet ved Raittiarvi, var det også slutt på scooterløypen. Nå startet stigninga opp mot passet mellom Jeagelgielas i nord og Anotvarri i sør. Det startet som en liten renne, men ble, som sønnen i huset ved Raittijarvi hadde forklart, et pass hvor det lønnet seg å holde god høyde mot sør og ikke falle for fristelsen til å gli ned for tidlig. «Stay high, if not difficult terrain, follow my fence». Som sagt som gjort, og jeg fulgte reingjerdet helt ned til Goahtejarvi (532) og slo leir for kvelden

image.png.81258350b2e015473a440fd565885db5.png

Bilde 4a: Raittijarvi -  et av Finlands mest øde steder med helårsbosetning.

image.png.29725873115919ffe7c53644d8be6610.png

Bilde 4b: Starten på renna mellom Jeagelgielas i nord og Anotvarri i sør. Her var det lurt å  holde god høyde og gå tett på toppen av Anotvarri

Dag 5: Goahtejávri (532) – Riksgrensen ved Tenomuotka

Forventningene til dagen var at det ville bli en del plunder og heft. Jeg var godt forberedt på at dette området, hvor grensen går mellom Norge og Finland, består av bjørk, koller, løssnø og elv og sidebekker. Etter at den daglige havregrynsfrokosten og morgenkaffien, var det bare å stålsette seg og gyve løs på dagen. På forhånd hadde jeg gjort en god del undersøkelser for å finne en fornuftig vei gjennom her. Det finnes noen tidligere turraporter fra her og der på internett, og supplert med råd fra reineiere og sønnen i huset ved Raittijarvi hadde jeg nå en ganske klar ide om hva som var den fornuftige ruta å ta. Her må jeg spesielt få takke Anette som gikk motsatt vei i 2017 sammen med Magnhild. Jeg hadde funnet kontaktinfo på bloggen deres og sendt melding med spørsmål til ruta og fått detaljerte inntegninger fra kartene deres og rutebeskrivelser i retur når jeg planla turen. Disse kartene ble gull verdt, og jeg fulgte mer eller mindre presis deres rute mellom Finskegrensa og Kautokeino.

I kaldt og fint klarvær med god sikt, snirklet jeg meg fremover med pulktoget på slep mellom bjørkekoller og sidebekker til elva Poroeno som renner langs grensa. Noen pulkvelt ble det jo her og der i den dype snøen, men som Anette hadde forklart, går det en tydelig trase her gjennom buskaset. Det var ikke kjørt noe scooter her nylig, så spor å følge var det ikke, men det var en ryddet passasje gjennom bjørkeskogen som var grei å følge. Da det led mot ettermiddagen, passerte jeg grenseporten helt nede ved elva, like sørøst for grensestolpe Rr 309. Her ligger også en åpen hytte på finsk side. Jeg fortsatte en drøy time i ganske bratt terreng oppover langs grensegjerdet på norsk side før jeg bokstavlig talt slo leir på grensa.

image.png.3d2665a56585f2920cd29e490dcb5f0e.png

Bilde 5: Teltplass bokstavlig talt på grensa

Dag 6: Riksgrensen ved Tenomuotka –  Øst av Saitejávri (500)

I løpet av natten var det flotte klarværet som hadde fulgt meg siden Kilpisjarvi blitt erstattet av hustrig tåke. Det var fremdeles relativt kaldt, ca. minus 20 og vinden økte, så det ble en kald dag. Sikten var dårlig, og det enkleste var å følge grensegjerdet et stykke sørover for å komme ut av bjørkeskogen og inn på snaufjellet. Her var det tidvis bratt, så flere ganger ble det en og en pulk av gangen. Jeg hadde også med et 10 meter langt forløpertau som ble brukt noen ganger for å forlenge draget slik at jeg kunne gå langt foran pulken. Dermed var jeg gjerne kommet nesten på toppen av en kneik, og hadde godt feste på noenlunde flat mark, før pulken startet i bunnen av bakken.  Oppe på snaufjellet var sikten fremdeles såpass dårlig at i stedet for å ta kompasskurs rett mot vannet Saitejarvi (500) valgte jeg å følge grensegjerdet noen hundre meter lenger sør, enn hva jeg normalt ville gjort, til jeg møtte reingjerdet som går øst-vest fra midt mellom grensestolpe 309A og B. Dette gjerdet går helt til Saitejavri (500) og gjorde navigeringa videre østover i whiteout effektiv. Det ble kanskje litt lenger, men opplevdes litt tryggere, da terrenget fremdeles var tidvis småskavlete og reingjerdet reduserer faren for å tråkke utfor en skvavl jeg kanskje ikke ellers ville sett i whiteout. Etter sju timer var det på tide å slå leir, og det var godt å komme seg i posen og fyre opp primusen like øst for Saitejarvi (500).

image.png.b8abb82dc94da830cb53dcc5065e458f.png

Bilde 6: På andre siden av grensen ble finsk høytrykk erstattet med norsk ruskevær. Reingjerdet i bakgrunnen gjorde navigeringa i whiteout betydelig enklere.

Dag 7: Øst av Saitejávri (500)– čáhppesjávri (529)

Det ble nok en dag dominert av ruskevær, men det gode nyheten var at fra Vuorgojavri (507) ventet et scooterspor som reindrifta bruker, og som er godt merket. Så til tross for dårlig sikt var navigeringa veldig grei mens jeg fulgte ruta hele dagen frem mot Cahppesjavri (529) hvor jeg slo leir. Motvind og snødrev gjorde at det ble en dag hvor det meste handlet om å unngå forfrysninger og være nøye med rutinene.  Alle pausene denne dagen ble tatt på innsiden av vindsekken som ligger lett tilgjengelig i pulken. Teltbrann er et guffent scenario, og frykten for at «huset» brenner ned mens jeg står «naken» igjen alene på vidda vinterstid gjør at jeg lar litt nødvendig utstyr alltid ligge i pulken over natten.  I pulken legger jeg igjen dunjakka, vindsekken, et par votter og en ekstra tresesong-sovepose. Inreach og mobiltelefon forlater aldri kroppen min, selv ikke om natten.  Den ekstra soveposen som ligger i pulken veier jo halvannet kilo, men alt i alt synes jeg det er verdt den ekstra sikkerheten det gir, da det gir meg litt ekstra margin om uhellet skulle intreffe. Apropos dette med å ha inreachen på kroppen, så mener jeg å huske at det var Inge Meløy som nylig i podcasten Uteliv delte av sine erfaringer fra mange år med redningsoppdrag på Svalbard og sa noe sånt som at et «fellestrekk for mange kritiske situasjoner er at det du ikke har på kroppen er borte når uhellet inntreffer».

image.png.706dc970c8e169383c59d99d52c0390a.png

Bilde 7: Det ble noen sure dager på Vestvidda i Finnmark.

Dag 8: čáhppesjávri (529) – Nord av ádjetjávri (375)

Kvelden før fikk jeg besøk i teltet fra en reineier mens jeg spiste kylling i karrisaus til middag. Han hadde sett teltet mitt og fortalte at han hadde dyr i noen kilometer lenger fremme, og lurte på om han kunne få kjøre opp et alternativt spor til meg som gikk litt utenom flokken de neste 2-3 kilometrene.  Vi hadde en svært hyggelig prat og han bekreftet samtidig at ruta jeg hadde tegnet inn videre mot Kautokeino var fornuftig.

Det var fremdeles ruskete vær, mens jeg lusket meg videre østover på vidda denne morgenen i snødrev og vind.  Men gradvis begynte sola å trenge gjennom, og utover dagen åpenbarte vestvidda seg i all sin prakt. Et fantastisk landskap.  Etter noen timer begynte terrenget gradvis å bikke nedover, og da var det slutt på merkinga av scootersporet. Her fortsatte sporet nedover bjørkeskogen akkurat slik jeg var blitt forklart. Det ble et flott nedrenn i «dalen» mellom Adjit i sør og Cunocearru i nord hvor jeg slo leir litt nord for Adjitjarvi. Mens jeg satte opp teltet, passerte Nils Ante og takket for samarbeidet. Han lovet ferskt scooterspor og autostrada gjennom skogen inn mot Kautokeino.

image.png.a8172858ad7cbca8922d479ade00a245.png

Bilde 8: Etterhvert klarnet det opp, og vestvidda viste seg i all sin prakt.

Dag 9: Nord av ádjetjávri (375) – Njallajávri (302) på Kautokeinoelva

I løpet av natten hadde det snødd en god del, men ikke verre enn at scootersporet mot Kautokeino var lett å følge gjennom bjørkeskogen. Her var et salig buskas med skog, så uten spor ville det blitt noen seige kilometer inn mot Kautokeino. Men på autostradaen gikk det som smurt, og etter få timer kunne jeg innta cola og burger med ekstra pommes frites på Cirkle K i Kauto. Fikk også kastet søppel, ladet opp litt elektronikk og kjøpt inn litt ekstra pulverkaffe. Med andre ord, klar for neste etappe av turen.  Nå endret turen karakter. De neste dagene vil jeg følge elva nordover. Det var på tide å finne frem de smale mohairfellene. Nå skal det spises kilometer! 

image.png.bc9a5cb69cff15d0213b1adcc5dd9f70.png

Bilde 9: Et skikkelig «buskas» de siste kilometrene inn mot Kautokeino, så da var sporet til reindrifta gull å følge.

Dag 10: Njallajávri på Kautokeinoelva – Heammojávri på Kautokeinoelva

Jeg skriver dagbok hver kveld,  og første setninga i dagboka fra dag 10 er: «Artig dag i fint vær, 15 minus og sol, gikk som vanlig 8-16». Med andre ord, rutinene hadde for alvor begynt å sette seg. Våkne opp til fast tid. Få i gang primus og fjerne is, en kopp pulkverkaffi, smelte snø til frokost, få på dagslinsene med speilkompass og hodelykt som hjelpemiddel, spise frokost, finne frem 6 stk. flak med toalettpapir som legges i høyre lomme og brukes presis 07.10 hver morgen….

Det ble flere artige menneskemøter denne dagen. Det er alltid hyggelig å prate med folk jeg møter, og det var flere som stoppet meg og lurte på hvor jeg kom fra og hvor jeg skulle. En av disse var Jan Ole som spurte om å ta bilde og dele på Facebook i en lokal gruppe. Jeg stilte selvsagt opp. Utpå ettermiddagen kom et par kjørende på scooter. Det var Ingrid og mannen som hadde sett meg fra vinduet og lurte på hvem i alle dager det var som gikk på elva med parispulker og bedding. Hun kunne fortelle en fantastisk historie om hvordan hun hadde slått leir akkurat her på elva for noen år siden, da hun gikk Norge på langs med Paris-pulk og bedding. Vi pratet sammen lenge før jeg etter hvert fortsatte noen kilometer videre og slo leir for kvelden.

image.png.b11317f17a86120a1ee6de94893cf3bf.png

Bilde 10: Herlig dag nedover Kautokeinoelva

Dag 11: Heammojávri på Kautokeinoelva – Lahpojávri (327)

I dag var det tid for å forlate Kautokeinoelva og sette kursen østover mot Lahpoluoppal. Det betydde en aldri så liten klatre-etappe opp det som var en rimelig bratt bakke på snaue 60 høydemeter. Her ventet  noen flotte myrområder og etter noen timer i nydelig terreng gled jeg nedover mot Basejavri (320). Fantastisk vær, og midt på dagen var det helt vindstille og såpass varme i sola at det ble to etapper uten skalljakke. Rett og slett påskestemning.  Vel forbi Lahpoluoppal slo jeg leir et lite stykke inne på vannet Lahppojavri.  Her var det mobildekning, og værmeldinga kunne fortelle at det snart var slutt på finværet. Neste dag kunne friste med vind og snøbyger.

image.png.3342099921af3ec5c4bb62eccfbffd13.png

Bilde 11: Solnedgang over Lahpojávri

Dag 12: Lahpojávri (327) – Vuottasluoppal (333)

I løpet av natten var det flotte klarværet, som ventet, erstattet av snøbyger, og det blåste friskt mens jeg lusket meg nordover over vannet. Jeg hadde med gru sett frem til buskaset som ventet i nordenden av Vuottasluoppal, ved Suotnji, for å komme inn på løypa til Finnmarksløpet. Ikke lange avstanden, men her ventet tett bjørkeskog i kombinasjon med noen titals høydemeter og nysnø. Til sammen utgjør jo dette kryptonitt for pulkfolket. Men ingen grunn til bekymring. Ut fra intent dukker dagens helt opp. Det var Lars.  Lars var følger av den lokale Facebook-gruppa hvor jeg var blitt jevnlig observert på Kautokeino-elva, og hadde regnet med at jeg ville passere Suotnij denne formiddagen. Han lurte på om han kunne friste med slepetau og scooter eller om jeg foretrakk en halv dag baksing i knedyp sukkersne.  Knedyp sukkersne i Finnmark fikk jeg nok av i 2019 på en vintertur gjennom Stabbursdalen med min far, så jeg var ikke sen om å takke ja til litt scooter på blå resept.  Her var det bare å sette seg på pulken, ta tak i tøylene og nyte turen i gallopp mellom bjøretrærne. Hih-hah    😊

Etter å ha takket Lars for turen var det på med refleksvest, og to kilometer trasking langs en lite trafikkert vei før jeg koblet meg på traseen til Finnmarksløpet like vest av Vuottasjarvi (335).  Noen timer senere slo jeg leir ved utløpet av vannet i tett snøvær og vind.

image.png.489728501489204f3d668e897e46776a.png

Bilde 12: Enjoy the ride

Dag 13: Vuottasluoppal (333) –  Lesjohka (ved Stuorra Gohas)

Jeg var nå inne på traseen til Finnmarksløpet som skulle starte om få dager.  Her var det god merking og en god såle, selv om det hadde snødd mye gjennom natten. Etter noen timer passerte jeg Suossojavri fjellstue.  De hadde vært uten vann i fem uker på grunn av frossen vannledning og holdt stengt, men jeg ble likevel invitert inn på kaffi og lunch. Rett og slett fantastisk gjestfrihet. Alice som driver fjellstua fortalte at det om få dager skal være sjekkpunkt for Finnmarksløpet og at et arbeidslag fra kommunen jobbet på spreng for å få vannet tilbake. Etter hvert kom arbeidslaget inn til lunch og praten gikk løst rundt bordet. Etter noen kjempetrivelige timer på fjellstua var det tid for å spenne på seg skia og fortsette turen videre østover.  Jeg fikk senere høre at gjengen hadde klart å få vannet tilbake i tide før de første hundepsannene nådde Suoussjavri. Turen fortsatte nedover Lesjohka noen timer før det var tid for å slå leir. Nok en innholdsrik dag var over.

image.png.8c32719155b604a404bfd39873961b28.png

Bilde 13: Nedover Leshjohka, noen åpne partier innimellom det første stykket, men løypa fra Finnmarksløpet var lagt med trygg avstand til råkene.

Dag 14 : Lesjohka (ved Stuorra Gohas) –  Lehsjoka (sør av Varitvarri)

En hel dag på isen nedover Lesjohka i flotte nypreparerte spor laget av de frivillige løypekjørerne til Finnmarksløpet. Etter noen timer passerte jeg Jergul Fjellstue. Også her gjorde de seg klare for å ta imot hundespannene. Her ble det en times pause for lunch og kaffe før turen fortsatte nedover elva.  Jeg var nå i starten av tredje uke på tur og hadde økt antall økter per dag fra syv timer første uka, til åtte timer andre uka og nå til ni timer resten av turen. Jeg er stolt av at jeg klarte å gjennomføre hele denne turen på 25 dager uten et eneste gnagsår eller noen form for belastningsskade. Noe av dette er selvsagt på grunn av god trening i forkant osv, men den viktigste grunnen tror jeg nok er at jeg var ekstremt nøye med belastningsstyring denne turen. Jeg klarte å ha fokus på det jeg kan gjøre noe med, som er belastningen. Antall kilometer per dag kommer som en konsekvens av mange faktorer, og ikke alle disse kan en påvirke. Antall timer arbeid en putter inn er det en faktisk kan påvirke, og jeg hadde fokus på den biten og satte meg aldri kilometermål per dag, kun mål for antall arbeidsøkter.  På utstyrsfronten hadde jeg stort sett det samme utstyret som jeg har brukt en del år, men  nyinnkjøpt utstyr for året var aluminiumskassen fra Fyringsvakta. Jeg har tidligere hatt diverse hjemmelagde versjoner av kryssfinnerplater til brenneren, men denne kassen fra Fyringsvakta var rett og slett helt suveren.

image.thumb.png.85afdc26f4981a9d2b11eb6bb3eed5f3.png

Bilde 14: Nytt på utstyrsfronten i år var primuskasse fra Fyringsvakta. Klink terningkast 6.

Dag 15 : Lehsjoka (sør av Varitvarri) –  Elva 3km upstrøms Karasjok

Fredag kveld og teltplass på elva tre kilometer fra Karasjok. Jeg hadde en viss anelse om hva som kunne komme denne kvelden, og det viste seg å ikke være helt ubegrunnet ettersom jeg i løpet av natten ble «Kringsatt av scooterungdom». Dagen hadde foregått uten de helt store begivenhetene og stort sett bestått av å spise kilometer i sporet til Finnmarksløpet nedover elva. En liten bekymring når jeg telter tett på trafikerte scooterløyper er jo rett og slett å bli påkjørt, så jeg prøver å være litt nøye med å plassere teltet sånn at det er lett synlig, og med god avstand til selve leden. I tillegg henger jeg opp en refleksvest. Men akkurat denne kvelden var scootertrafikken rimelig intens, og i løpet av natten ble jeg vekket i tre-tida av en ungdomsgjeng som hadde oppdaget teltet og kjørte rundt og rundt teltet mens de hylte og ropte, mens de åpenbart var ute etter en reaksjon. Her ble strategien å ignorere dem, og etter et kvarters tid ble de lei og forsvant før de dukket opp for et nytt kort forsøk en halvtime senere. Når jeg tittet ut av teltet neste morgen, var det rene vollgravene rundt teltplassen  med dype scooterspor som hadde sirklet rundt teltet.  Heldigvis med nok avstand til både barduner, teltplugger og pulker.

image.png.a3b2c8d5bc190251bffed0c8d0711251.png

Bilde 15: Roen senker seg over teltplassen på Karasjokha, men det skulle ikke vare lenge…

Dag 16 : Elva 3km upstrøms Karasjok –  Karasjohka (ved Rovisuvanto)

Litt lurvete morgen etter en natt med litt redusert søvn, så det gjorde seg med burger og cola til frokost på Circle K i Karasjok. Her ble jeg sittende og prate med en kar som det viste seg at jeg hadde truffet noen år tidligere da min far og jeg var på tur i Finnmark vinteren 2019. Praten gikk løst i en times tid da vi begge delte interessen for friluftsliv, før jeg spente på meg skia og fortsatte nedover elva i retning finskegrensa. Nå var Finnmarksløpet i full gang og flere av de store hundespannene i 1200km klassen med 14 hunder passerte meg i løpet av dagen.  Utrolig artig å få oppleve Finnmarksøpet på så tett hold.

image.thumb.png.530368c1d2f71cce883aef6911d52bf3.png

Bilde 16: Prøvde å haike, men musheren hadde dessverre ingen hunder å avse 😊

Dag 17 : Karasjohka (ved Rovisuvanto) –  Tanaelva (4km sør av Valjohka)

Nok en dag på elva, og jeg gikk i dag nordover med Finland på høyreside og Norge på venstre side. Rett og slett en litt monoton dag, og første dag på tur hvor tankene begynte å vandre litt bort fra turboblen. Når jeg går alene på tur, blir jeg ekstremt fokusert og tankene handler liksom hele tiden om neste arbeidsoppgave, neste navigasjonspunkt osv. Men akkurat her på elva, hvor jeg bare kunne følge et godt merket spor i mil etter mil, begynte tankene å vandre mens jeg sonet ut. Savnet av de hjemme begynte også å melde seg, og det ble en litt tyngre dag enn de andre. Da er det godt å komme i teltet sammen med Isbjørnen Isi som er min faste partner på tur. Isbjørnen Isi er min yngste datters favorittkosedyr, som hun alltid låner bort til meg når jeg skal ut på tur. Isi er nok en av få isbjørner som har både krysset Grønland og ulike norske fjellområder opp gjennom årene.

image.thumb.png.648970a57262d1a3aa25eac8ea21062d.png

Bilde 17: Isbjørnen Isi, trofast turpartner

Dag 18 : Tanaelva (4km sør av Valjohka) –  Tanaelva (1 mil sør av Levajok)

Dagen startet med tett tåke og et tyvetalls minusgrader på Tana-elva, men etter noen timer klarte sola å bryte opp elvetåken, og det ble en magisk dag på isen. Kilometer etter kilometer forsvant bak meg mens jeg gled nordover på de tynne mohairfellene. Vekten av pulken var blitt merkbart mindre siden starten i Kilpisjärvi, og denne dagen møtte jeg mange hundespann. Dette var deltagerne i FL600-klassen som bestod av hundespann med 8 hunder, og det var over 50 spann som deltok i denne klassen. De kom nå sørover fra Levajok og passerte meg på rekke og rad hele dagen, og vi rakk ofte å utveksle noen setninger mens vi møttes.  Jeg plasserte teltåpningen slik at jeg utover kvelden kunne ligge i posen og se hundespann etter hundespann komme nedover isen med kraftige hodelykter og passere tett på, mens jeg nøt både en og to kopper med varm solbærtoddy. En flott opplevelse og et mektig skue.

image.thumb.png.df0d6457e813896531245669e4c4617a.png

Bilde 18: Panoramutsikt fra teltet til Finnmarksløpet

Dag 19 : Tanaelva (1 mil sør av Levajok) –  Tregrensa sørøst av Rasttigaisa

Nå var det på tide å forlate elva og dra inn på fjellet igjen. Etter Levajok ventet 400 høydemeter med stigning, hvor den første delen opp til tregrensa var rimelig bratt. Her var det bare å ta tiden til hjelp og ta en pulk av gangen opp de verste kneikene. Tempoet sank betraktelig når smale mohairfeller og elve-is ble erstattet med langfeller, motbakke og nysnø, men jeg så frem til å komme inn på fjellet igjen. De store hundespannene i 1200 km-klassen hadde passert her noen dager tidligere på vei østover, så under løssnøen var det fremdeles en god hard såle. Etter noen timer i motbakke var jeg ute av bjørkeskogen og oppe på snaufjellet med god utsikt til fjellene Rasttigaisa og Gottetvarri, med andre ord en perfekt teltplass.

image.png.9f087c1b9af65211709fb3e8f0f1d317.png

Bilde 19: Solid stigning fra Levajok oppover mot Gaissane. Det ble en pulk av gangen opp de verste kneikene.

 

Dag 20 : Tregrensa sørøst av Rasttigaisa –  Nedom Doaresrahppat (499)

Dagen startet med helt fantastisk vær hvor fjellpartiene i Gaissane åpenbarte seg i all sin prakt. Jeg har i mange år studert dette området på kartene og hatt et ønske om å gå her.  Det svarte definitivt til forventningene. Jeg fortsatte innover fjellet i nydelig påskevær, men området ligger nært kysten og er kjent for at været kan snu fort, noe jeg også fikk kjenne på. Utover ettermiddagen ble blå himmel og sol brått erstattet av gråvær, vind og snøbyger. Jeg var nå akkurat over det høyeste punktet og fant en grei telplass like nedenfor Doaresrahppat. Her ble det primus og kosefyring inne i det lune teltet, mens det var relativt ufyselig på utsiden.

image.png.8e0fb4506f48b4e8248f98ef022608de.png

Bilde 20: Magisk å få oppleve Gaissane i slikt vær, men været snur fort.

Dag 21 : Nedom Doaresrahppat (499) –  Bihtosjavri (292)

Ruskeværet fra kvelden før fortsatte denne dagen, og det var nå ganske mildt. Våt snø sørget for skikkelig klabbeføre mens jeg snirklet meg innover fjellet i piskende snøbyger. Den gode merkinga fra Finnmarksløpet gjorde at navigeringa var grei, selv om ikke sikten var all verden. Ettersom snøen var våt og på grensen til sludd, hadde jeg pakket soveposen ned i en vanntett Ortlieb-pose i pulken denne dagen og fjernet den fra beddingen. En god beslutning fordi ting begynte å bli våte denne dagen, og mye av kvelden gikk med til å tørke våte kartanker og klær i teltet som jeg hadde slått opp ved Bihtosjavri. Her var det mobildekning, og yr.no lovet flere dager fremover med regn, sludd og vind.

image.png.23556dc4a91374d4a6388174ab1192ba.png

Bilde 21: Været snur raskt, og det ble en sur dag med mye vind og nedbør.

Dag 22 : Bihtosjavri (292) –  Overfor Båteng

«I feel it in my finger, I feel it in my toe» synger Wet Wet Wet. Men det var ikke «Love som var all around me», det var vann. Vann overalt. Søkkvåte kartanker. Søkkvåte votter. Søkkvåt stilongs, søkkvåte pakkposer, søkkvåte batterier…. Det eneste som var tørt var soveposen som var pakket i den harde ortlieb-posen. De andre mykere pakksekkene fra ulike produsenter hadde sluppet gjennom en del fukt så det var mye som måtte tørkes opp. Jeg hadde forsøkt meg med ekstra plastposer på utsiden av kartankene i tillegg til de vanlige dampsperrene på innsiden, men til liten nytte. Kartankene var søkk våte.  Det ble ni sure og kalde timer på ski over fjellet denne dagen før jeg slo leir overfor Båteng denne kvelden og fyrte opp primusen for å få tørket opp.

Jeg hadde fremdeles godt med parafin igjen, så i teltet ble det timevis med fyring mens plagg etter plagg ble tørket utover kvelden. Akkurat det å ha raust med parafin er noe jeg unner meg på slike turer. Jeg hadde med 20 liter parafin for en tur på 25 dager, noe som jo er ganske så mye for en solotur. Men så er det utrolig deilig å kunne kosefyre og nyte varmen i teltet om kveldene uten å måtte bekymre seg så mye for forbruket av fuel, så da drar jeg heller på litt ekstra vekt. Når turen til slutt var over etter 25 dager, hadde jeg brukt ca. 18 av de 20 literne.

image.png.666e9197e9c031cc93f84b1b058d9c67.png

Bilde 22: Wet Wet Wet

Dag 23 : Overfor Båteng – Skiippagurra 

Det regnet hele natten, men ifølge Yr skulle regnbygene gi seg på morgenkvisten. Jeg lå derfor i teltet og tok en rolig morgen, mens jeg ventet til regnet ga seg før jeg gikk ut. Lite poeng i å gå ut og bli våt igjen når jeg endelig hadde fått tørket det meste kvelden før.  Etter hvert forsvant skyene, og sola tittet frem som yr hadde lovet, og jeg tok fatt på arbeidet med å tømme pulker og bagger for vann. Det var for øvrig mye snø som hadde regnet bort i løpet av natten, og all snøen på snømattene var borte.  Fra teltplassen overfor Båteng var det et perfekt nedrenn ned til elva. Her var det bare å sette seg på pulken og ake nedover og nyte turen.  Resten av dagen gikk på elva nedover mot Skippagurra. I starten gikk det tålig greit, men etter hvert begynte overvannet å bli en skikkelig hodepine. Mengden av regnvann fra natten før i kombinasjon med plussgrader og solskinn gjorde at vannet tidvis rakk godt over anklene. Dagen bestod derfor mye av hoppe fra snøflekk tilsnøflekk for å unngå de verste områdene med overvann. Men utover ettermiddagen var det stort sett vann overalt på elva og langs bredden var det tett buskas.  Så det var bare å bite det i seg og bokstavlig talt vasse nedover elva.  Det fornuftige hadde nok vært å slå leir tidligere og vente til kvelden med å gå videre til nattefrosten hadde tatt tak i overvannet og så heller gå noen timer med hodelykt om kvelden. Men siden jeg uansett nesten var i mål med turen ga jeg rett og slett litt f…. i at jeg ble våt. Jeg er jo tross alt vokst opp på vestlandet og vant til våte tær😊

Ikke overraskende ble dagen avsluttet med en solid runde med intens tørking og primusfyring i teltet om kvelden for å få igjen følelsen i tærne.  Forørvrig en kveld som bydde på kanskje turens aller kraftigste nordlys. Jeg var nok blitt ganske så bortskjemt med nordlys på denne turen, men akkurat dette nordlyset var noe helt spesielt.

image.thumb.png.749ad7491f3805fa7b3ca9238e712d91.png

Bilde 23: Når nordlyset danser over Skippagurra om kvelden mens man er tørr og varm i teltet, glemmer en fort at dagen stort sett bestod i å vasse i overvann ned Tanaelva.

Dag 24 : Skiippagurra  – Like utenfor Varangerbotn

Fra Skippagurra er det relativt kort over mot Varangerbotn, så jeg tok det rolig denne dagen.  Første biten opp fra elva og inn mot Korsmyrane var faktisk overraskende kuppert og bratt, men det var ikke lange biten før det åpne flate landskapet åpenbarte seg mens jeg tuslet i ro og mak over myrene nedover mot Varangerbotn. Når klokken var 14 slo jeg leir en  liten kilometer fra Varangerbotn, turens siste camp.  Det ble en lang kveld i teltet med både kakao og solbærtoddy.

På kvelden brukte jeg litt tid i teltet til å arrangere hjemreisen. Jeg hadde bevisst ikke gjort noe planlegging av hjemreise på forhånd fordi jeg ikke ville at det skulle bli et stressmoment på turen og beholde fleksibiliteten sånn at jeg kunne gå 25 dager på tur uten å være låst til et gitt endepunkt. Målet var jo å nå kysten slik at det ble en slags krysning over Nordkalotten, men jeg var på forhånd usikker på om jeg ville nå helt frem til Varangerfjorden. Jeg hadde derfor bakt inn nok margin i planene mine med tanke på jobb osv. til at jeg kunne bruke noen dager på å arrangere hjemreisen fra der turen måtte ende opp.

I løpet av en drøy time på mobilen i teltet var hjemreisen på plass. Buss fra Varangerbotn på ettermiddagen neste dag, en natt på Thon-hotell i Kirkenes og fly hjem til Trondheim dagen etter via Gardermoen. Enkelt og greit.

image.png.8e8d0a37f7e6070f0ed60eeb84234705.png

Bilde 24 : Målet i sikte! Varangerfjorden

Dag 25 : Sjarmøretappen            

Sov lenge og nøt den siste morgenen i teltet. Jeg satt lenge og så på kartet som jeg hengte opp på veggen i telet. En del av den daglige rutinen i teltet hver dag var å klistre et nytt merke på det store oversiktskartet mitt. Nå var siste klistremerke plasser.  Turen over. Målet nådd.  

Når klokken ble 10 pakket jeg sammen campen, gjorde pulkene klar for busstransport og skled ned det siste lille stykket til Varangerbotn. Et lite tettsted ved fjorden hvor jeg bokstavlig talt kunne gå på ski helt inn til butikken. Jeg kjente meg godt igjen her, siden min far og jeg var innom Varangerbotn vinteren 2020 når vi gikk fra Vardø til Kirkenes.

Jeg benyttet tiden til å få sendt avgårde en pakke i posten hjemover med brennere og tomme fuelflasker. Siste resten av parafin fikk jeg levert inn på bensinstasjonen før jeg satte meg på den lokale kroa og ventet på bussen mot Kirkenes mens jeg nøt både ett og to glass øl til lunsj med egg og bacon før jeg gikk om bord på Snelandia bussen mot Kirkenes klokken 14.40.

image.png.31dddb1b315e6e14821021569a0748ef.png

Bilde 25 : Eventyret over. For denne gang.

Dag 26 : Hjemreise

Hjemreisen til Trondheim var uproblematisk. Det var nok en og annen hurtigruteturist som stusset litt når jeg kom dragende på pulk i gangen på Thon hotel Kirkenes før jeg tok flybussen til Høybuktmoen og boardet SAS flyet til Gardermoen og så videre til Trondheim. Jeg var nok neppe en veldig attraktiv medpassasjer der jeg satt i midtsetet på rad 10 i fullt Norrøna-outfit, mellom dresskledde jobbreisende, og så frem til å snart kunne bytte klær for første gang på fire uker men aller mest til å treffe igjen verdens beste familie hjemme på Ranheim.

rute_haavard2026.pdf oversiktskartHaavard_2026.pdf

Endret av Haavard Haaskjold

Skrevet

Takk for en flott turbeskrivelse! Riktig så god påskelektyre!

Skrevet

Takk for nydelig turrapport! Jeg sparte denne bevisst til en tid jeg kunne sette meg ned og lese den skikkelig 😁

Det er noe med å gå alene på tur synes jeg. Menneskemøtene blir ganske annerledes fra om man er to, og man er kanskje litt mer søkende/modig introvert også, i tillegg til at det er enklere å oppsøke én person enn to eller flere i en gruppe.

Kjip situasjon det med scooter-ungdommen. Det og leirplass generelt for å ikke bli påkjørt er noe jeg aldri har tenkt over i sånne områder. Kommer nok til å gjøre det!

Skrevet

Veldig bra turrapport, takk! Den var en fornøyelse å lese og lett å drømme seg bort i de ulike etappene!

Bli med i samtalen

Du kan publisere innhold nå og registrere deg senere. Hvis du har en konto, logg inn nå for å poste med kontoen din.
Obs: ditt innlegg krever moderatorgodkjenning før det blir synlig.

Gjest
Skriv svar til emnet...

Account

Navigasjon

Søk

Søk

Configure browser push notifications

Chrome (Android)
  1. Tap the lock icon next to the address bar.
  2. Tap Permissions → Notifications.
  3. Adjust your preference.
Chrome (Desktop)
  1. Click the padlock icon in the address bar.
  2. Select Site settings.
  3. Find Notifications and adjust your preference.