Fineste fjelldikt

[Tom]

For meg er det ingen fjelldikt som kan måle seg helt med dette, selv om det finnes flere gode. Når jeg leser dette diktet står jeg på Skinneggen en vindfull høstdag når skyene farer mellom toppene og skyggene flyr innover langs Eidet og utover Bygdin. Herlig og forfriskende tanker:

Den egg, den tind, den pigg, den klo, den kniv,

d'er skip og baatar, som fyr vinden driv;

Dei flug og stup i denne blaae eim

med svarte portar inn til Jøtunheim.

A.O. Vinje

Noen andre som har noen gode å by på? Bl.a. deler av Ibsens Brand og den gamle "Dei gamle fjell i syningom" er vel fine? Kanskje noen har dem, og kan legge de ut her?

[Gjest Anonymous]

....

"Skynd deg! Skynd deg! Fly som en hind!

Se hvor det griner bak Fannaråktind!"

...

Wergeland

[Oddvar]

På fjelltur i helga tenkte eg å legge inn ein link med finaste fjelldikt, men du kom meg i forkjøpet. Men her er eit av mine favorittdikt:

FJELL

Fjell-

Du ligg som

ei kvile for augo

Ei grense for

det eg kan makte

å vite

-togå

[Gjest Anonymous]

Siden vi fikk tatt disse søstrene i nærmere skue sist høst, så

passer det med et dikt fra de nordligere breddegrader:

"Ved Alsterhougs Præstegaard findes at see,

Syv Søstre, som fletter sin' Lokker i snee

Syv Damer, og alle saa viide,

Hvoraf i Land-Carterne meget gaaer Rye,

Hvis Toppe opstiger ansseeig i Skye,

Og sees i havet saa vide."

Petter Dass - "Nordlands trompet"

[Carl S. Bj]

Noen andre som har noen gode å by på?

Vinje har jo fler, ved Rondane f.eks. -

No ser eg atter slike fjell og dalar

som dei eg i min fyrste ungdom såg,

og same vind den heite panne svalar

og snjoen ligg på fjøll som før eg såg.

Det er eit barnemål, som til meg talar

det gjer meg tankjefull, men enno fjåg.

Med barndomsminne vil den tanke blandast

det kjem i mot meg så eg knapt kan andast.

(Etter hukommelsen... kan være noen feil)

Litt svulstig etter dagens mål, men likevel bra med en god sanger.

I Storegut-syklusen har han manga fine, så har vi jo Blåmann, Blåmann bukken min som også er et slags fjelldikt.

Det vi har hengt opp på veggen heime (på do, det er der vi har tid til å lese det...) er Mer fjell av Rolf Jacobsen - fra samlingen Tenk på noe annet:

Av og til

må noe vare lenge,

ellers mister vi vel vettet snart,

så fort som allting snurrer rundt med oss.

Store trær er fint

og riktig gamle hus er fint,

men enda bedre -

fjell.

Som ikke flytter seg en tomme

om hele verden enn forandres

(og det må den snart),

så står de der

og står og står

så du har noe å legge pannen inntil,

og kjøle deg

og holde i noe fast.

Jeg trivs med fjell.

De lager horisonter

med store hugg i,

som de var smidd av smeder.

Tenk på: - Den gamle nupen her har stått som nå

helt siden Haralds-tiden.

Den sto her da de spikret en arming fast til korset.

Som nå. Som nå.

Med sildrebekker på og lyngkjerr og den store

bratte pannen

uten tanker i. Den sto her

under Belsen og Hiroshima. Den står her nå

som landemerke for din død, din uro,

kanskje dine håp.

Så du kan gå derbort og holde i noe hardt.

Noe gammelt noe. Som stjernene.

Og kjøle pannen din på den,

og tenke tanken ut.

Og tenke selv.

Børge Brende siterte første strofene da han holdt åpningstalen for Dovrefjell-Sunndalsfjella nasjonalpark i fjor, forresten.

[+Rino Holt Larsen]

Fint og fint - dette er i alle fall et dikt jeg har skrevet selv og som har en ytre ramme fra fjellheimen:

steget ut

skodden sniker seg rundt fjellkammen

en gråhvit tarm som smyger seg bortover skrenten

jeg står plantet

vet den er full av faenskap

for den vokser

i bredden

og høyden

til slutt ser jeg ingenting

retningen kan være hvor som helst

ingen holdepunkter

kjenner bare meg selv

og en surnende magefølelse

neste steg blir igjen

mitt første

Av: Rino HL

Kan jo ta med et dikt til som jeg skrev for to år siden. Diktet omhandler fjelltoppen Snøtind, som ligger ved Kongsvik på østsiden av Hinnøya i Nordland fylke. En særegen fjelltopp som lokalt blir kalt "Den sovende dronning" på grunn av den særegne profilen.

Vel, her er diktet:

Den sovende dronning

etter en langtrukken strid

føler jeg meg nå større

enn Snorre

her jeg hviler ut

ved hans gamle

Tjaldasund

med ryggen mot Stortind

kan jeg endelig

riste av meg skinnet

og la hjertet banke

åpent

og i takt

løfter hånden mot solen

og lar strålene leke seg

mellom fingrene

lysspillet som dannes

glir over

Den sovende dronnings

kantede dalsider

og jager bort skyggene

fra de bekymrede rynkene

over hennes

majestetiske panne

bøyer meg ned

over det snødekte kinnet

og visker inn

i de dype skyggene

han Tykje er borte nå

jaget ham ut gjennom

Skjettenskaret

med halen mellom beina

kjenner tryggheten

fra hennes indre

bre seg ut gjennom dalsidene

og de snødekte øyenhulene

blir til sildrende bekker

som vasker hendene mine

rene

Av: Rino HL

Disse, og andre dikt jeg har skrevet, er å finne inne på www.poeten.no

[Thomas]

Er kanskje ikke det vakreste og mest bevegende dikte, men alikevel.

Det er det første skriftlige kilden og muligens den første inføringen av ordet "friluftsliv" som faktisk er et ganske nytt ord i det noeske språk

Utdrag med av oret friluftsliv:

"friluftsliv for mine tanker. "

Deler av diktet Resten kan derre finne på Adrenaline.no

http://www.adrenaline.no/vandre/2002/dikt/ibsen_paa_vidderne.htm

6:

Høsten kommer; hør den sidste

bølings bjelder under åsen!

Viddens frihed må den miste,

får igen et liv - på båsen!

Snart er vintrens tæpper hængte

foldrigt udfor stupets vægge;

snart er alle stier stængte, -

hjemad må jeg vejen lægge.

Hjemad? Har da *der jeg hjemme,

hvor min hug ej længer færdes?

Han har længst mig lært at glemme,

selv jeg lærte mig at hærdes.

Dagens dåd har intet mærke,

slig som den dernede drives;

*her blev mine tanker stærke,

kun på vidden kan jeg trives.

I den øde sæterstue

al min rige fangst jeg sanker;

der er krak og der er grue,

friluftsliv for mine tanker.

Der er vættespil i natten,

kløgtig skytte faren vejrer.

*Han har skænkt mig tryllehatten;

jeg kan fristes, men jeg sejrer!

Vinterliv på vilde vidder

sætter stål i veke tanker, -

intet sagn om fuglekvidder

sygt igennem åren banker.

Er til vår i stål jeg drevet,

henter jeg de to fra dalen, -

løfter dem fra hverdagsstrævet,

bænker dem i højfjeldssalen,

lærer dem min nye visdom,

lokker latter over hjemmet;

snart er livet på de isom-spændte

dummy vidder dem ej fremmed.

[Magne Heien]

Dikt om fjellbekken og kvitsymrehavet (vårdikt og koronadikt om" guten som skulle .....")

 

 

Fjellbekken og kvitsymrehavet.doc

[+Blindgjenger]

Fin tråd å vekke fra de døde

Fjellrelatert og eksistensialistisk - "Din veg" av Olav H. Hauge.

Ingen har varda den vegen
du skal gå
ut i det ukjende,
ut i det blå. 

Dette er din veg.
Berre du
skal gå han. Og det er
uråd å snu. 

Og ikkje vardar du vegen,
du hell.
Og vinden stryk ut ditt far
i aude fjell.

 

[+Espen Ørud]

Høstdikt - av Bjørn Venstad

Hvis

du har stått ute

ei klar høstnatt

og hørt lyden

av magnetismen fra månen

treffe jorda

som et teppe

av elektronisk musikk

bak de andre lydene

fra naturen

... da har du spist fleinsopp

 

 

 

[famjsv]

Fjellet slår sprekker

av Harald Sverdrup

"Faen til varme!" ropte fjellet og sprakk.
"Nei da," sa to svever og en blåklokke
og stakk hodet opp av sprekken.

"Faen til tørke!" ropte fjellet og revnet.
"Nei da," sang bekken og smøg seg
som ei jente mellom steiner i revna.

"Jeg er faen så grå," tenkte fjellet halvnøgd.
"Nei da," sa vinden og lysket i myra av rødmende
molter og strå som neide så mykt.
"Nei da" hvisket ti linnea på en stein.

"Her er faen så stilt," sa fjellet og smilte.
"Nei da," sa bekken og la seg på fossekanten,
trallet og klukket med løse håret nedi skummet.
"Nei da," ropte vinden og spyttet litt yr
gjennom dvergbjørk og krekling og vidje.

"Jaja," mumlet tindene og stakk nesa i sky
og brente seg nesten på sola!

[arbe]

Her passer det fint å lime inn et dikt av en naturmann alle i Trøndelag har et kjært forhold til - Jon Østeng Hov!

 

Skal hilse fra fjellet

Skal hilse fra fjellet
jeg kommer med bud;
det lyste så herlig der inne.
På floene vogga myrduna brud,
mens viddene lekte så linne.

Det let i kvar busk, det var slikt et kor,
og sang til mitt øre seg søkte.
Og rypa, min elskede, møtte mitt spor,
hvor sti langs med bekken seg krøkte.

Det glitret i stryket, det blinket i vak,
og gleden i brystet mitt bruste.
Over aurete botn storfisken rak,
mens fjellbrisen vasskorpa kruste.

Værhardt sto fjellbjørka, vindvridd og låg,
mens nevera trivelig smilte.
Og under dens lauvheng med glede jeg såg,
at villreinen stille seg kvilte.

Skal hilse fra fjellet - det evige land,
hvor moskus og jerven har bolig.
Min lengsel dit inn er blitt som en brann.
Kun der får jeg fred og blir rolig.

[In reach]

Nå er jeg stålsatt.

jeg følger det bud

Der byder i høyden att vandre.

Mitt lavlandsliv har jeg levet ut

Her på vidden er frihet og Gud.

Der nede famler de andre.

 

Henrik Ibsen

[dimex]

arbe skrev (På 3.9.2020 den 20.39):

Her passer det fint å lime inn et dikt av en naturmann alle i Trøndelag har et kjært forhold til - Jon Østeng Hov!

 

Skal hilse fra fjellet

Skal hilse fra fjellet
jeg kommer med bud;
det lyste så herlig der inne.
På floene vogga myrduna brud,
mens viddene lekte så linne.

Det let i kvar busk, det var slikt et kor,
og sang til mitt øre seg søkte.
Og rypa, min elskede, møtte mitt spor,
hvor sti langs med bekken seg krøkte.

Det glitret i stryket, det blinket i vak,
og gleden i brystet mitt bruste.
Over aurete botn storfisken rak,
mens fjellbrisen vasskorpa kruste.

Værhardt sto fjellbjørka, vindvridd og låg,
mens nevera trivelig smilte.
Og under dens lauvheng med glede jeg såg,
at villreinen stille seg kvilte.

Skal hilse fra fjellet - det evige land,
hvor moskus og jerven har bolig.
Min lengsel dit inn er blitt som en brann.
Kun der får jeg fred og blir rolig.

https://open.spotify.com/track/4Tov4U60mI5MhWWusJNYrg?si=5dYqwpbxQZSDfBRU7GS24Q

[dede]

Mot nord av Rolf Jakobsen er høyt på lista!

Nord

Se oftere mot nord.
Gå mot vinden, du får rødere kinn.
Finn den ulendte stien. Hold den.
Den er kortere.
Nord er best.
Vinterens flammehimmel, sommer-
nattens solmirakel.
Gå mot vinden. Klyv berg.
Se mot nord.
Oftere.
Det er langt dette landet.
Det meste er nord.

[tubbs]

Spoiler

 

Knotten den surra og myggen den beit, like forbanna satt han Johan og dreit.

Einar Skjæråsen.

[+Blindgjenger]

tubbs skrev (10 timer siden):

  Vis skjult innhold

 

Knotten den surra og myggen den beit, like forbanna satt han Johan og dreit.

Einar Skjæråsen.

Nei, nei, Jan Erik Wold, Gnorekvadet fra samlinga Kykelipi.

- og fluene surra
og myggen den beit
men like forbanna
satt'n Johan og dreit.