Tips til å overkomme frykt for mørke på tur…

[Skaubjønn på truger]

Har forsøkt å få med meg ei venninne på telttur i skogen, men stanger mot frykten hun har for mørklagt skog. Er det noen som har tips til hvordan vi sammen kan overkomme denne irrasjonelle frykten? 
Vi har gått flere turer sammen i sommer hvor hun også slet med dette, men nå som vi er i mørketiden virker dette som en stor hindring for henne. 
Personlig misliker jeg mørketiden i skogen av hensyn til camplivet. Vanskelig å finne igjen ting etc. Sporløs ferdsel er også vanskeligere da søppel fort kan bli etterlatt som følge av generell desorientering. Redd er jeg imidlertid svært sjeldent. 
 

Hva kan jeg betrygge henne med? Vi sover forøvrig i hvert vårt telt ettersom at vi er som søsken (veldig friendzone) + at jeg snorker når jeg sover på ryggen (alltid i telt…). For hva det er verdt har heller ikke jeg sovet over i skogen om vinteren tidligere, men utallige turer med hodelykt på vinteren har gitt meg en egen ro når det gjelder stummende mørke. Dessuten lyser snøen opp, så helt mørk blir det sjeldent senere enn november.

Endret 19. desember 2022 av Skaubjønn på truger

[+sneakyowl]

Liker denne fra Marius Nergård Pettersen sin bok, "Oslos nære villmark":

 

Jeg er ikke noe blodfan av å se ut i ingenting/mørket og la tankene vandre til hva som kan være der - Men likevel finner jeg meg i å dra på mang en skogs- og fjelltur i høst og vinterhalvåret alene i mørket. Noen ganger må man bare gjøre noe flere ganger for å bli vandt med det.

Endret 19. desember 2022 av sneakyowl

[Skogens Stønn]

Skaubjønn på truger skrev (1 time siden):

Har forsøkt å få med meg ei venninne på telttur i skogen, men stanger mot frykten hun har for mørklagt skog. Er det noen som har tips til hvordan vi sammen kan overkomme denne irrasjonelle frykten? 
Vi har gått flere turer sammen i sommer hvor hun også slet med dette, men nå som vi er i mørketiden virker dette som en stor hindring for henne. 
Personlig misliker jeg mørketiden i skogen av hensyn til camplivet. Vanskelig å finne igjen ting etc. Sporløs ferdsel er også vanskeligere da søppel fort kan bli etterlatt som følge av generell desorientering. Redd er jeg imidlertid svært sjeldent. 
 

Hva kan jeg betrygge henne med? Vi sover forøvrig i hvert vårt telt ettersom at vi er som søsken (veldig friendzone) + at jeg snorker når jeg sover på ryggen (alltid i telt…). For hva det er verdt har heller ikke jeg sovet over i skogen om vinteren tidligere, men utallige turer med hodelykt på vinteren har gitt meg en egen ro når det gjelder stummende mørke. Dessuten lyser snøen opp, så helt mørk blir det sjeldent senere enn november.

Du svarer egentlig på ditt eget spørsmål:

Sitat

utallige turer med hodelykt på vinteren har gitt meg en egen ro når det gjelder stummende mørke.

Jeg vil tro veldig mange, kanskje de fleste har opplevd mørkeredsel tidligere i livet (gjelder i hvert fall meg) selv om man ikke er mørkeredd nå. Eneste måten å takle det på i min erfaring er å utfordre redselen gradvis.

Jeg vil foreslå at dere starter med tur i månelyst vinterlandskap, men uten hodelykt og i et område som har bare spredte trær, eventuelt helt uten skog. Ut på islagt vann i måneskinn har man jo god oversikt over landskapet, men det får kanskje vente til man er sikker på at isen er trygg. Lysest er det de to ukene det er mer enn 3/4 fullmåne. Det bør være klart fordi skyer kan få det til å se litt skummelt ut for den som er mørkeredd.

Det viktigste er at hun er med på det, altså at hun gjerne vil bli kvitt mørkeredselen (for det kan hun med stor sannsynlighet). Så gjelder det å ikke ha det for travelt og ikke gå et steg videre før man er 100% fortrolig med de lyseste nettene og til å starte med helt i kjente områder. Man kan jo ta en tur på dagen noen dager som forberedelse til en nattlig tur. Fullmånetur i snødekket landskap er forøvrig utrolig flott. Noen av de aller fineste minnene jeg har fra turer i skogen er fra sånne turer.

Disse to bildene er fra måneskinnstur midt på natta bare et par kilometer unna der jeg bor. Det var i romjula 2009, og den 13. fullmånen det året, det amerikanerne kaller "blue moon". Det er ikke hvert år det er 13 fullmåner.

Endret 19. desember 2022 av Skogens Stønn
skirveleif

[+Krankman]

Alkohol vil nok også hjelpe på mørkeredselen jfr tråd om det samme på Hillebergforumet på Facebook. 🙂

[Vandrefalken]

Gå tur til steder dere allerede er veldig trygge på, på dagtid, med god belysning. Bare det å være der uten mål om å sove der i starten, kan være nok til gi en positiv erfaring. 

Kanskje et sted som er like ved bilen så dere lett kan "pakke og gå", så dere vet at snarveien ut er kort. Vet ikke hvordan bosituasjonen er med hage eller natur i nærheten, men til og med det er en god start. 

Frykten for det ukjente, er det dyr eller folk? For meg så fungerte det veldig å være flere på tur, samme hvor lavterskel turen var. Bare det å være flere ga en trygghet i gruppe som til slutt førte til at jeg turte i mindre antall og så alene, husker jeg.

Mye av det handler om eksponering for frykten, gradvis, spesielt om den sittet dypt.

Noen har med musikk, lydbøker, serier osv (gjerne noe med humor) for å "gjøre noe annet" som kan distrahere og evnt overdøve lydene som setter fantasien i gang. Ikke at det fungerer for alle, men det kan. 

Hva med å "overdage"? Ta med telt osv, planlegg å ha ett måltid eller to der, vær der hele dagen så langt det lar seg gjøre ifht dagslys. Kjenn på det å være i teltet, for lydene er ofte de samme, bare nå kan dere ta trygghet i dagen, med alt dere føler følger med den. 😊

Kanskje sjekke ut Psykolog Med  Sovepose, hun har nok tips rundt dette. Kanskje til og med være så frimodig og stille spørsmål direkte på Instagram? 😊

Endret 20. desember 2022 av Vandrefalken

[+Krankman]

Denne:

Den første overnattingsturen – med Bodil Dorothea Gilje - Podkasten Uteliv | Acast

https://shows.acast.com/podkasten-uteliv/episodes/5f58f047ab1d990eb4c53633

[+Espen Ørud]

Her skal vel kanskje @Sovjetunionen også ha et bra tips eller to. Kanskje til og med i bokform? Hun har vel skrevet om dette såpass mange ganger at jeg er sikker på det finnes på en link en plass også...

EDIT: Sovjetunionen var ganske raskt på banen her så fortsett å lese nedover så kommer du til både de refererte tipsene og linken 

Endret 20. desember 2022 av Espen Ørud

[Marius Engelsen]

Eksponeringsterapi er det vel noe som heter? Må innrømme selv at jeg ikke synes det var kult å gå tundt i mørket alene og sove i telt alene når det var mørkt. Men nå er det borte. Jeg har hatt ett ønske om å dra på tur hele året, og har allikevel presset meg gjennom mørket av egen fri vilje, nå er det null problem.

Eller kanskje det har med alder å gjøre? De fleste barn synes mørket er litt skummelt, så det «barnet» forsvinner tidlig hos noen og sent hos andre?

Jeg har jo alltid trent litt terrengløp for meg selv i perioder, og når mørketiden kommer er det med hodelykt. Det er jo en måte å venne seg til mørket det også, på kjente stier.

[Sovjetunionen]

Espen Ørud skrev (1 time siden):

Her skal vel kanskje @Sovjetunionen også ha et bra tips eller to. Kanskje til og med i bokform? Hun har vel skrevet om dette såpass mange ganger at jeg er sikker på det finnes på en link en plass også...

Stemmer det! Det er en egen serie på bloggen min om dette:

https://www.psykologmedsovepose.no/serie-sove-ute-alene/

Her har du litt grunnleggende om eksponerings, altså gradvis tilnærming, mental forberedelse, håndtering av stress når du er ute, håndtering av eventuelle dårlige opplevelser osv. Ser at dette gjelder mørkeredsel når kompisen din er ute, ikke nødvendigvis alene, men du kan bruke de samme prinsippene og kunnskapen til å overkomme frykten for mørket 

I tillegg så står det om dette i boka jeg har skrevet, den heter Psykolog med sovepose. Den handler jo for det første om mitt eget friluftsliv og utviklingen fra å holde på å dø av skrekk på min første alenetur i Oslomarka, til et aktivt friluftsliv der disse aleneturene er en helt grunnleggende og nødvendig del av livet mitt (jeg blir kasta ut av huset av mannen på alenetur når jeg er stressa nok, får ikke komme igjen før jeg har sovet ei natt aleine med bikkja). For det andre handler den om de underliggende prosessene som kan blokkere når vi prøver å lage oss det livet vi gjerne vil og en oppskrift til å løse det. Det er også en god del om terapien i naturen og hvordan naturen gjør noe av det samme som vi forsøker å få til i terapirommet. Det er altså en miks av friluftsliv og psykologi. 

Det var egentlig ikke formålet at den boka skulle være en intro til å sove ute alene, men jeg har fått hundrevis av mailer og stories fra folk som har brukt den til nettopp det, så det var egentlig en morsom bieffekt av å skrive om hva som blokkerer oss i livet og hvordan vi kommer rundt det. 

Den første alenenatta mi ble forresten tilbrakt ved et vann jeg fikk tips om her inne på Fjellforum, mye fine folk som er hjelpsomme i startfasen her. Har også en gammel tråd som jeg mener heter "er du ikke redd?" 

Endret 20. desember 2022 av Sovjetunionen

[Fiskepadde]

Eksponeringsterapi fungerer godt! Begynn gjerne med gåtur i mer åpent landskap enn tett skog så blir det ikke like skummelt. Om man kjenner på panikken og har lyst å snu seg og søke i alle retninger etter «fare» er det på tide å lukke øynene og ta noen dype pust. Sove ved rennende vann overdøver også andre lyder, bare sjekk at det ikke er en drikkeplass for hele skogens hjortestamme. Husk at det er du som er farligst i skogen  

[Sovjetunionen]

Ok, dette er jo en av mine interesseområder så nå må jeg bare krydre med en fun fact: Det ligger veldig dypt i oss å bli redd for mørket og det har en veldig enkel evolusjonær forklaring. Vi mennesker har som kjent, elendig mørkesyn, dårlig luktesans, lite klør, alvorlig mangel på skarpe tenner og vi hører ikke spesielt godt sammenlignet med en del andre skapninger i denne verden. Det vil si at natten er det tidspunktet der vi er aller mest sårbare som art. Måten vi overlever på, er ved å ha et aktivt angstsystem som gjør kroppen aktivert når mørket kommer. Jobben til angstsystemet er å gjøre oss klare for kamp, flukt eller å spille døde. Det oppleves ubehagelig, men ekstremt nyttig fra et overlevelsesperspektiv. Du kan venne deg av med det og finne ro i mørket, men det skal forholdsvis lite til før du har en aktivering i det systemet om du opplever noe litt skremmende. Har skrevet masse om hvordan du kan håndtere dette den linken jeg la inn i forrige innlegg, men poenget er at det er sterke, grunnleggende mekanismer på gang, urhjernen er ute på jobb og den tuller ikke når den er på banen

[Aurejeger]

36 år med nærkamp trening kurerte min frykt for alt. Jeg har med åra blitt rolig og trygg i så å si alle situasjoner og jeg krediterer årevis med trening med div kampsporter. Jeg hadde en periode der jeg synes det var litt ubehagelig med høyder, da hoppet jeg litt med fallskjerm så forsvant det også.

Endret 20. desember 2022 av Aurejeger

[Skogens Stønn]

Aurejeger skrev (2 timer siden):

36 år med nærkamp trening kurerte min frykt for alt.

Hvilke knep har du mot en sinna grizzly som lager ny dør i teltet for å suge ut innmaten? Kanskje en bamseklem for å få den i godt humør igjen? 😄

(jadda jadda, nu va æ hysterisk morsom)

[Håkan S]

När en räv eller lodjur skriker på natten så kan de flesta bli rädda men det hjälper om man ej är ensam iaf första gången.

Det ´farligaste´som inträffat på en tur var Norr om Torne träsk mitt på dagen då vi gick förbi ett nyss dödat fortfarande varmt får som låg precis brevis vandringsleden som tur var kom vi ej på att stanna och den troliga Björnen iakttok oss troligen på avstånd.

Nu i höstas gick jag samma ca 3h tur flera gånger och andra gången efter det blivit mörkt kände jag mig en kort stund lite mörkrädd och förstod då hur andra kan uppleva det.

Varför det kändes så har jag ingen förklaring till men ev kan tex vara lågt blodsocker och 3 dje gången i samma område upplevde jag ingen rädsla.

Vissa områden i SV har nu så hög Vargtäthet att vissa ej vill gå ut i skogen och jag har erf av att åkt skidor själv när det börjat bli mörkt och det var mkt vargspår och päls i snåren efter en jakt på en älg,då åkte jag fortare till bilen än farten under ett Vasalopp på ca 6.5 h.

 

[+sneakyowl]

Håkan S skrev (7 timer siden):

När en räv eller lodjur skriker på natten så kan de flesta bli rädda men det hjälper om man ej är ensam iaf första gången.

Revelyder rundt teltet har jeg hørt, men ikke hare-skrik enda. Veldig greit å ha søkt opp hvordan det høres ut på forhånd 😅

[+Espen Ørud]

sneakyowl skrev (10 minutter siden):

Revelyder rundt teltet har jeg hørt, men ikke hare-skrik enda. Veldig greit å ha søkt opp hvordan det høres ut på forhånd 😅

Skal man først søke opp dyrelyder man kan bli skremt av for å kunne gjenkjenne dem når man er ute i mørket så kan jeg anbefale å sjekke ut lyden til enkelte ugler. De sier ikke bare "uhu" som i tegneseriene for å si det slik...

[Robinson]

Rart med det mørket. Som barn, og gutt, på landsbygda på Sunnmøre på sekstitallet, lærte jeg at mørket er en venn. I september, når høstmørket kom før sengetid, ga mørket oss muligheter. Eplehagene, og "the Holy grail" plommetrærne fristet når ingen kunne se oss. Og bønder som vi knapt våget å gå ut på enga til i dagslys, for de framsto som mannevonde som definitivt ikke likte gutter nær husveggene sine, var plutselig ikke en trussel når de ikke kunne se oss. Å kunne stå midt mellom frukttrærne i mørket og se bonden gå inn i fjøset mindre enn 50 meter vekke, ga en følelse av å være usynlig og usårlig. En god følelse. Jeg tror ganske mye av dette sitter igjen i meg, selv om jeg ikke går på epleslang lenger. Mørket gir meg ro og trygghet.  Det er rart med det, men den følelsen kan forsvinne når jeg tenner ett bål, for da vet jeg at jeg ikke er usynlig lenger.

[+Grimner]

Liker turer i måneskinn. Det er lyst og rart nok til at det ikke er "farlig mørkt" samtidig som det er skygger nok til å trene på mørket.

Det vil ta tid. Vi går lynraskt fra 0 til 100 på fareskalaen (når forholdene ligger til rette for det - og det kan være individuelt), men veien ned fra 100 er preget av små sirupskritt.

 Kanskje ta med en hund, men det hjelper ikke på mørkeredselen når du våkner midt på natta av at bikkja ligger og knurrer med hele ryggen oppe.

[Kjell Iver]

Det er deilig med turer i mørke der man er kjent, eller i svakt måneskinn. Det som er noe herk er andre fjellvandrere som gjør det samme! Når man i mørket går og aner fred og ingen fare skvetter man jo noe sinnsykt om det kommer noen som også går uten lys.

Tror ellers det er god tilvenning å gå med veldig neddimmet hodelykt på kjente stier gradvis.

[Likse]

Har ikke vært mørkredd siden barndommen, men å se de første episodene av Stranger Things på mobilen før jeg la meg på en høsttur i år gjorde at jeg fikk et flashback av mørkreddhet.  Hehe. Har gått over igjen. 

[Skogens Stønn]

Kjell Iver skrev (2 minutter siden):

Tror ellers det er god tilvenning å gå med veldig neddimmet hodelykt på kjente stier gradvis.

Det eneste jeg er redd for når jeg går i skogen i mørket er at kvister skal stikke meg i ansiktet slik at jeg skader meg, spesielt øyne. Ei lykt med veldig svakt lys rettet framover foran ansiktet gir akkurat nok tid til at hodets og øynenes reflekser forhindrer at det skjer (øynene blunker og ansiktet flyttes/snus vekk, akkurat som når man går i dagslys). Lykta trenger bare å lyse opp en halvmeter foran ansiktet for at dette går fint. Er det flat sti/flatt terreng er det greit å gå uten å se detaljer på bakken. Er det steiner, røtter og ujevn kan det være greit å ha nok lys til at man akkurat klarer å se ett skritt eller to fram i tid.

Det man oppdager når man går uten lye er at man faktisk ser mye mer. Med et kraftig lys murer man seg inne i et opplyst område og ser ingen ting utenfor. Uten lys (eller med veldig lite lys som skissert ovenfor) ser man som regel veldig langt. Jeg har stått rett ved siden av ei løype der det har kommet skigåere aldri oppdaget meg fordi lyskjeglen ikke falt rett på meg. De var blinde utenfor denne der jeg sto, kanskje ikke så mye som 20 meter unna en gang. Er det noen det er lett å gjemme seg for i skogen, så er det folk med kraftige lomme-/hodelykter.

[Skogens Stønn]

Likse skrev (12 minutter siden):

Har gått over igjen.

...inntil jeg ser teltet ditt stå der og begynner å snike meg innpå...😆

[+Grimner]

Kan det være at de mest mørkredde har de største hodelyktene?

 Jeg er for lys i mørke, men de største riggene folk går med leverer muligens mer enn sola midt på dagen.

 

Og det er vel "Skaubjønn" og "Skogens Stønn" folk blir redde for

[Trango]

Skogens Stønn skrev (2 timer siden):

Det eneste jeg er redd for når jeg går i skogen i mørket er at kvister skal stikke meg i ansiktet slik at jeg skader meg, spesielt øyne. Ei lykt med veldig svakt lys rettet framover foran ansiktet gir akkurat nok tid til at hodets og øynenes reflekser forhindrer at det skjer (øynene blunker og ansiktet flyttes/snus vekk, akkurat som når man går i dagslys). Lykta trenger bare å lyse opp en halvmeter foran ansiktet for at dette går fint.

Jeg har funnet ut at klare vernebriller kan funke når du går i skogen i mørket. Spesielt granskog kan ha mye lave kvister som er vanskelige å se tom. i dagslys. 

 

 

[Tessatroll]

Grimner skrev (2 timer siden):

 Jeg er for lys i mørke, men de største riggene folk går med leverer muligens mer enn sola midt på dagen.

Og eg vert alldeles forbanna av dei 1000-metringane midt i fleisen, som tek nattesynet mitt for langsameleg tid. Må som eit minimum vere råd å blende ned, ikkje kike ekstra etter liksom 🙉😂

Usympatisk for dei som eventuelt er redde? Hell yeah. Like fullt så vert eg skikkelig gretten 🙉