Mot Ramstoknuten - en rundtur.

[REJOHN]

Søndagstur i bratte bakker og våte myrer.

Sammen med Sigbjørn og Anne Lise diskuterte vi hvor søndagsturen skulle gå. Flere forslag kom opp, men vi bestemte oss for å ta til Giljastølen og gå til Ramstoknuten. En tur i et område der Sigbjørn og Anne Lise hadde gått før, men som var helt ukjent for Bestyrerinnen og meg.

Det skulle være en rundtur hvor Ramstoknuten ligger helt i andre enden av stien, og hvor det så ville være mulig å gå en annen vei tilbake til bilen.

Jeg hadde hørt om denne turen og var i utgangspunktet skeptisk til prosjektet. Jeg mente å ha fått med meg at dette var en tur der det gikk opp og ned og temmelig bratt enkelte steder. Det ble ikke en tur der jeg trivdes, for å si det slik.

Det tok omtrent en time å kjøre til Giljastølen. Det var alt en god del biler på flere parkeringsplasser i nærheten av veien som går innover mot Råsavatnet. Dette var også veien vi skulle følge innover.

De første kilometerne gikk greit. God vei og ikke for bratte bakker. I enden av Råsavatnet. I enden bar det over «Stemmen» og opp bakken mot Stora heia. Et nok så flatt stykke, og med flott utsikt mot andre siden av Dirdal inn mot Madland. Jeg mener vi kunne se Øvre Frøylandsstølen på andre siden, men det kunne også være Dokkostølen.

Bakken ned fra Stora Heia mot Kjervollstølen var lang og bratt, men egentlig helt grei å gå. For meg som ventet på de «farlige» stedene, ble det likevel litt høy puls. Det ble ikke bedre opp mot Venedalen. Her var det litt klatring forbi enkelte steiner, og beina måtte plasseres «riktig».

Vi hadde holdt følge med to stykker som også skulle til Ramstoknuten. Fra Venedalen og mot toppen – og tilbake, kom det en masse folk. Vi var så avgjort ikke de enste som var på tur i dette området denne dagen.

Jeg fikk det for meg at dette var langt over mitt nivå og ble litt «skremt». Egentlig var stien ikke så bratt et det burde være noe problem å komme opp, men den dagen var det vanskelig for meg.

Litt lengre mot Ramstoknuten fikk jeg nok av bratte bakker og snudde. Fra der jeg snudde og nedover mot stidelet mot Lauvnesnuten, hadde jeg ikke problemer i det hele tatt med å komme ned. Jeg gikk forsiktig, og sakte, men egentlig helt uten problemer. Det var i hodet det satt.

Nå viste det seg at det egentlig var greit å snu et stykke fra toppen. Det var bakker både opp og ned før vi hadde nådd toppen, og det ville tatt oss omtrent en time – ekstra.

Siden vi ikke kom til topps, ble det ikke mye diskusjon rundt det å ta rundturen, selv om stien vi hadde fulgt var «hovedveien». Om stien fra Stora Heiå var bratt og ikke grei å gå, så var stien på andre siden av Lauvnesvatnet og Råsavatnet ikke mindre bratt, og med like mange høydemeter opp og ned.

Vi kom oss rundt Heptenuten, og her gikk det virkelig opp og ned, og til skaret under Lauvnesnuten. Fra stidelet og til skiltet under Lauvnesnuten er det ikke stort mer enn en kilometer, og vi brukte omtrent en time.

Vi endte opp med å ta en pause ved Tritjødnene, på en sti som ville ført oss tilbake til Stora Heia og ned til veien. Vi valgte å ta stien som går på nordsiden av både Lauvnesvatnet og Råsavatnet.

Det var i grunnen lett å forstå at den andre stien over Stora Heia var «hovedveien», her var det mye myr og stien gikk opp og ned over knauser og knatter.

Vi kom oss ned til Lauvnesvatnet og kunne ta fatt på litt flatere terreng, men det var fortsatt non knauser før vi kom til Råsavatnet.

Der fikk vi endelig god sti under føttene. Etter omtrent fem timer på tur, var det greit å kunne strekke ut litt. Stien rundt Råsavatnet var nærmest vei og det gikk kjapt å komme opp til bilveien mot Giljastølen. Det var egentlig en ganske trøtt gjeng som kom til bilene. Bestyrerinnen er ikke helt vant med så pass lange turer og kunne kjenne det i beina.

Turen hadde tatt oss fem og en halv time, og for min del var deler av turen «ugrei». Det er ingen tvil om at terrenget er tung, men det blir mer enn oppveid av utsikten underveis. Vi fikk ikke med oss utsikten fra toppen av Ramstoknuten.