Fra Vassdalstjørn tilbake til Skreivasskleivane.

[REJOHN]

Dag 3 i Dyraheio – utenfor sti, over haug og hammer.

Det regnet på ettermiddagen av dag 2, men etter at både gjengen og jeg var vel i hus. Selv om det kom noen skikkelige bøyer, var det tørt i marka og på fjell, da vi startet på den siste dagen av vår fjelltur langt inne i Suldalsheiene.

Denne dagen skulle vi ta oss tilbake til bilene ved dammen i Skreivasskleivane. Utenfor sti og uten mange «nødlinger» til å vise vei. Nå hadde begge turlederne, Guro og Gaute, gått denne turen noen ganger før, så de kjente veien, om ikke i detalj.

De første kilometerne gikk på samme sti som vi kom dagen før. Det var opp og ned bratte skrenter og over småbekker får vi igjen sto under Skreinuten, omtrent der sekkene ventet dagen før.

Det hadde gått jevnt og greit, og vi lå nok noe foran skjema så langt. Gjengen besto av en hel del pensjonister, og noen få ungdom under 30. Ingen var sinker i bakkene og alle langet ut på flatene. Det gikk fort, selv om noen av oss var godt «voksne». En god gjeng å være på tur sammen med.

De første to kilometerne fra der vi tok av fra den T-merkede stien var i grunnen helt greie å gå, selv om det var en og annen ur som måtte passeres. Her gikk det litt nedover mot vannet vi kunne se og langs dette i lettgått terreng. Her manglet det bare noen nødlinger for å gjøre det litt enklere.

Den siste kilometeren fram til Pøyleånå var noe mer utfordrende. Her var terrenget ikke like oversiktlig, og det gikk opp og ned noen skrenter. Det var ikke alltid enkelt å finne «rett vei». Turleder Gaute førte oss likevel trygt til Pøyleånå.

Den siste bakken ned mot elva var ikke helt enkel å finne, men her fikk vi god hjelp av en varde på toppen. Bakken ned var våt og med løse steiner, og jeg for min del gikk forsiktig.

Ved Pøyleånå var det mulig å krysse over ved å ta noen laaange steg fra en side til et par steiner og over på andre side. Det så litt skummelt ut, men alle kom over uten en gang å bli våte på skoene.

På andre siden vokste det mengder av Fjelltjæreblom, som også måtte fotograferes. Jeg for min del har aldri før sett så mange av denne arten samlet på et sted. Et flott syn så pass sent på året. Litt senere gikk vi forbi et lite tre – en bjørk, på bare heia 1100 meter over havet.

Vel over Pøyleåna gjensto de siste par tre kilometerne frem til bilene – og lunch. Det ble en kjekk pause. Fra der vi satt og spiste, kunne vi se bilene på andre siden av en tørrlagt del av Blåsjø. Problemet var å komme fra A til B på en fornuftig måte.

Vi fant en sti som førte oss omtrent ned til vannkanten av Blåsjø – som ikke fantes akkurat der, og så forsvant sti og nødinger. Vi klatret opp en bakke og oppe på toppen fant vi en ny handlingsrekke som gikk mot Skreivasskleivane og bilene. Den «forsvant» også, men da kunne vi se hvor vi skulle ned mot dammen. Det gikk litt tid på det siste stykket, men så lenge vi hadde neonlunde vær var det ikke vanskelig å finne fram.

Vi startet i bra vær, litt sol og litt skyer denne dagen. Det kom noen svarte skyer innover, og vinden ble sterkere. Etterhvert ble det jakke-vær. Hele turen hadde egentlig gått i bra vær, bare den siste timen ble det litt dårligere. Det kom faktisk noen dråper da vi sto ved bilene.

Vi tok en samling ved demningen, og fikk tatt det tradisjonelle bildet av alle deltakerne. Og alle var enig i at vi hadde hatt en fin tur.

Da gjensto bare kjøreturen hjem, men først de 8 kilometerne mot Øvre Moen. Også denne gangen gikk det fint til Øvre Moen, med bare noen få smell, men jeg tror ikke jeg kommer til å forsøke å kjøre den veien flere ganger.