Regn på Mattisrudlå, vind på Bjørndalsfjellet og sol mot bilen.

[REJOHN]

En våt men kjekk tur. 

Enkelte dager blir det ikke tur selv om været egentlig innbyr til det. Andre dager melder YR om dårlig vær, og det blir tur likevel. Tirsdag var det egentlig turvær, men «sosiale forpliktelser» gjorde at sekken ble stående hjemme sammen med tur skoene. Vi en en gjeng som har holdt sammen i litt over 50 år og som møtes et par ganger i måneden. Dette blir jeg som oftest med på.

Onsdag var YR temmelig raus med regn og dårlig vær. Som pensjonist kan jeg jo egentlig velge hvilke dager jeg går tur, men siden det ikke ble noe av turen på tirsdag så måtte det bli tur onsdag. På tross av været. Jeg har jo gått tur i regnvær noen ganger, og utstyret burde være greit til slikt bruk. Yr meldte mulighet for regn hele dagen, men ikke de store mengdene. Det hender at det virkelig regner hele dagen – pisseregn – stadig drypp, uten opphold, men også at YR tar feil.

Jeg er pessimist når det gjelder vær, og var innstilt på regn og mer regn, men tur måtte det likevel bli. Spørsmålet var, som vanlig, hvor turen skulle gå. Selv om det er sommer og egentlig mulig å gå i heia, ble det til at jeg tok en av de vanlige turene ut fra Gramstad. Det er egentlig vår, høst og vinterturer. Ikke sommerturer. Det var langt fra fullt på parkeringsplassen ved Gramstad, men, mye mer folk og biler enn jeg hadde trodd, en regnværsdag. Folk ville på tur. Unger, voksne og ungdom med og uten hunder var på vei mot Dalsnuten og andre turmål.

Jeg tok mot Bjørndalsfjellet i regnet. Det var ingen andre på vei oppover, og det var få spor i sorpa. Det ble en ensom tur opp til Bjørndalsmyra. Innover myra mot Mattisrudlå var det ikke folk. Det er ikke mange som går denne umerkede turen. For egen del synes jeg det er en fin liten «omvei» mot Mattisrudlå. Denne gangen ble det en våt «omvei». Myra var bløt og jeg gikk nesten igjennom enkelte plasser. Gresset dekket stien og jeg klarte å sette foten så pass langt ned i et myrhull at vannet gikk over støvleskaftet.

Litt overraskende kunne jeg høre stemmer oppe over meg. Det var folk i stien mellom Bjørndalsfjellet og Mattisrudlå. Jeg kunne så vidt se to skikkelser i tåka oppe på toppen. Jeg tror ikke de så meg. Regnet gjorde at jeg helst så ned, og det gjorde sikkert de andre også. Fra Bjørndalen og opp mot Mattisrudlå gikk jeg inn i tett tåke. Våt tåke. Det er jo ikke mulig å gå feil, men tåka var så tett at jeg ikke så mer enn 20-30 meter.

Fra Mattisrudlå mot Bjørndalsfjellet fikk jeg trekken, som nå var blitt vind, med meg, Det gjorda at regnet ikke kjentes fullt så ubehagelig. Antakelig var det derfor det ble opphold. En ting jeg merket var at mine Impact sko holdt vannet ute – etter 1 1/2 års bruk, og at støvlene fortsatt hang skikkelig bra på det våte berget. Nå henger det meste på gneis, men likevel ble jeg mer og mer «sikker» etter hvert.

På Bjørndalsfjellet blåste det Mer enn YR hadde nevnt. Siden jeg var forholdsvis våt, ble det et kort opphold i høyden. Nedover mot veien ble det opphold – en stund. Selv om det kom regn da jeg gikk mot Fjogstadnuten, ble det etter hvert opphold og på vei nedover mot Revholstjørn, kom sola gjennom noen ganger. Det var likevel en nok så fuktig turgåer som sto ved bilen.. Jeg er sikker på at jeg kunne vri vann ut av ullblusen. Som vanlig viste det seg at været ikke har stort å si for om det blir en bra tur eller ikke. Jeg hadde i hvert fall hatt to og en halv time med kjekke – og våte – opplevelser.