Resasteinen og Fjogstadskaret fra Gramstad.

[REJOHN]

En ny flott tur i gammelt terreng.

Det har blitt noen turer fra Gramstad til Resasteinen i det siste. Og i stede for å ta ned til Kjerdalsfjellet og videre mot Dalevannet, har det blitt til at jeg har fulgt stien over Skjørestadfjellet og rundt til Dalevannet den veien. Jeg har en stund lurt på hvordan det ville være å gå mot Skjørestad i stedet for Dalevann- Med andre ord en kortere rundtur mot Skjørestad/Fjogstad.

På kartet så dette ut til å være en helt grei tur. Stien ned fra Skjørestadfjellet mot Skjørestad, er mer enn grei og på kartet så det ut som om det ville være skogsvei/traktorvei for det meste videre mot Fjogstad. Etter å ha sett på kartet og fundert på hvor jeg burde gå, var det på tide å sjekke ut forholdene. Det ville antakelig bare bli en kort tur, men det fikk være så – denne gangen.

Det har vært en vår med mye sol og blå himmel, men det har blåst stikker og strå enkelte dager. Hele våren har vært kald, stor sett godt under ti grader. En dag med sol lite vind, og så vidt over ti grader fikk folk til å finne fram sommertøyet. Turklærene den dagen var korte bukser og tynn bluse – for noen.

Denne dagen var det overskyet, og det blåste litt, og det var fortsatt kaldt. Ikke mer enn 6-7 grader, nesten vinter. Det har vært lite nedbør, og det er skikkelig tørt ute i marka. Flotte forhold for en tur i nytt terreng. Det var ikke så mange biler på Gramstad som vanlig. Likevel var det andre som ville på tur. Det gikk folk både mot Bjørndalsfjellet og Dalsnuten.

Jeg skulle den vanlige veien mot Revholen og Dalsnuten og videre stien mot Resasteinen. Her er det bare å følge skiltene. Det er omtrent 3 kilometer til Resasteienen. Litt opp og ned og en god bakke opp til selve hidleren. Jeg blir alltid andpusten opp bakken mot Resasteinen. Ikke bare på grunn av stigningen ,men delvis på grunn av at bakken er litt for «eksponert» for meg. Denne gangen kom jeg også greit opp....

Det er et lite stykke opp til Skjørestadfjellet, men det er så pass slak bakke at det er mulig å få kontroll på pusten etter bakken opp mot Resasteinen. Så langt har det vært sti, skilt og merking. Fra toppen av bakken går det flere stier inn mot selve toppen, eller mer riktig toppene. Det er til og med noen merker. Stien inn er merket til flyvraket, og det er ikke mange meter bort til kanten ned mot Skjørestad. Her er det ikke merket, men det er tydelig sti. Nedover bakken er det ikke mulig å ta feil. Stien er bred og fin, og det var en kar som holdt på å ta vekk busker og kratt sist jeg gikk her.

Jeg fulgte stien ned til første «vei» mot venstre. En litt mindre brukt traktorvei, men med tydelig sti innover. Denne fulgte jeg omtrent 500 meter mot sørvest. Og etter litt «krøll» kunne jeg se marka nedenfor «Skardet». Det var en gjerdeklyver, men jeg fulgte gjerdet opp til en port i nordvestre hjørne av enga. Gjennom porten fikk jeg forklaring på «Skardet». Det var tydelig rester av bygninger. Mye av grunnmurene sto fortsatt. Fra denne, antakelig, husmannsplassen gikk det vei mot Fjogstad og bilveien der.

Det var virkelig en flott plass. Det så ut som om det hadde vært en skikkelig flott gård, med enger og jorder. Det sto fortsatt en hel del påskeliljer opp i en bakke. Det er kjekt med slike spor av gamle dager. Det er enkelt å komme tilbake til bilen, og en rundtur der bilveien ned fra Fjogstad (ca 1,5 kilometer til Gramstad) tas med, er antakelig ikke på mer enn 7-8 kilometer totalt. En passe dagstur for mange og ganske enkel med god vei eller sti for det meste.

Jeg gikk inn med trafostasjonen og forsøkte å sjekke ut terrenget mellom Fjogstadnuten og bakken opp mot Resasteienen. Mye myr og bratt kant opp mot den merkede stien. For å gå over Fjogstadnuten er det antakelig enklest å gå ned veien og ta opp stien den veien. Det gjør turen 3 kilometer lengre, og opp mot en mil til sammen.