En lang tur fra Veraland

[REJOHN]

Mye flott natur, og en bratt skrent.

Søndag var det fortsatt flott vær, selv om det blåste og varmen lurte nederst på gradestokken. Bestyrerinnen ville på tur. Hun hadde til og med bestemt seg for hvor turen skulle gå. Hun traff andre turgåere på forrige tur, og disse nevnte at de hadde tatt en «god» runde fra Veraland. Dette ville Bestyrerinnen forsøke. Heldigvis tok hun kontakt med Sigbjørn og Anne Lise, som sammen med sin turgjeng hadde gått denne runden litt tidligere.

Vi ble altså fire på tur denne gangen, og det var meningen å gå fire topper fra Veraland. Jeg hadde vært på tur her før, men det var mange år siden. Jeg er ikke sikker på hvorfor det ble slutt på å gå fra Veraland, men det var muligens på tide å sjekke ut området på ny. Vi kom oss heldigvis ganske tidlig avgårde. På Veraland var det ikke mange parkeringsplassene igjen da vi kom. Vi fant en utenfor de oppmerkede stedene, og sjekket kartet.

Med mange biler, og det kom flere som måtte ned til den nederste parkeringsplassen, så var det også en del folk på tur. Vi traff folk stor sett hele tiden på vår runde. Ikke akkurat folkevandring eller 17. mai tog, men mye folk. Vi startet oppover veien og ut i terrenget. Sauene – med lam var ute og holdt oss med selskap de første bakkene oppover. Ikke lenge etter vi hadde forlatt veien, kom vi til det første stikrysset. Vi hadde tenkt oss til Husafjellet først. Det gikk helt greit oppover. Toppen er på 472 moh. Selvsagt var det en «luretopp» før vi kom helt til opp.

På vei oppover, på nordsiden, var det enkelte snøflekker. I stien var det også ny is. Det hadde vært frost om natten, men i sola tinde det kjapt. Vi hadde ingen problemer med is og snø. Fra Husafjellet til neste topp var ikke lange stykket, bare en kjapp liten tur. Vi kunne se toppen hele tiden, Merkingen av stien gjorde det også lett å finne fram. Bestyrerinnen var litt overrasket over at det lå en «luretopp» mellom disse fjellene. Fra Dyrafjellet var det god utsikt over Noredalen og Tengesdalsvannet, og bort mot Nonsnuten og Bukkafjellet som nå sto for tur.

Vi måtte opp og ned littegranne, forbi noen småttjørn og også et stidele det var mulig å ta tilbake til stien mot Veraland. Vi valgte å gå videre mot Nonsnuten. For min del et litt problematisk valg. Da vi kom nærmere Nonsnuten kunne jeg se et rødt merke midt på flate bergveggen. Der skulle vi opp – eller forbi? Jeg er skeptisk til bratte og eksponerte stier.....

Her var det luftig. Litt for mye på kanten for meg, så det gikk sakte i bakken. Med godt tak og sikker plassering av foten kom jeg omsider opp, men med pulsen i 150 som er maxpuls for meg. De andre i gruppe hadde – selvsagt – ingen problemer med å klatre opp den bratte siden, og det var folk som sprang ned, men altså ikke meg. Det var ikke lange stykket fra Nonsfjellet til Bukkanuten. Vi hadde litt problemer med å finne stien nedover fra Bukkanuten, men kom etter hvert på rett spor. Her var det ned en bratt og steinet li, men inne i skog, med bjørk til å holde i. Det gikk sakte her også, men heldigvis ventet de andre.

Fra vi kom ned bakken gikk stien – godt merket – mot først et stidele, hvor stien vi hadde krysset kom ned til neste stidele – hvor vi hadde gått opp. I siste del av turen fulgte vi egne spor nedover mot parkeringsplassen og bilen. Omtrent en mil og godt over fire timer – en skikkelig søndagstur. Takk for følget til Sigbjørn og Anne Lise, og Bestyrerinnen. Som fant på å gå denne turen.